Nico

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For den amerikanske actionfilmen fra 1988 med Steven Seagal, se Nico (film)
Nico, 1974

Christa Päffgen, mest kjent under pseudonymet Nico (født 16. oktober 1938 i Köln, Nordrhein-Westfalen, død 18. juli 1988Ibiza, Spania) var en tysk singer-songwriter, modell og skuespiller.

Musikkkarriere[rediger | rediger kilde]

I 1965 spilte Nico inn sin første singel, I'm Not Sayin på Andrew Loof Oldhams label Immediate. I New York ble hun kjent med Andy Warhol, og hun fikk en rolle i hans film The Chelsea Girls. Gjennom Warhol fikk hun også kontakt med bandet The Velvet Underground, og dets debutalbum The Velvet Underground and Nico fra 1967 bærer preg av Nicos karakteristiske dype alt-stemme og tyske aksent. Under samarbeidet med Velvet Underground, hvor hun aldri var offisielt medlem, fikk hun også kontakt med John Cale, som sammen med Lou Reed utgjorde stambesetningen. Cale fikk betydelig innflytelse på hennes karriere. Begge forlot bandet i 1968, og Cale produserte hennes debutalbum Chelsea Girl, som ble innspilt i 1967 og inneholdt låter av bl.a. Bob Dylan, Tim Hardin, Lou Reed, Jackson Browne og John Cale selv. Cale fortsatte som produsent på LP-en The Marble Index året etter, hvor Nico fjernet seg fra den mer romantiske pop-stemningen i det første albumet. Også Desertshore og The End ble produsert av Cale.

Under innflytelse av frontfiguren Jim Morrison i Doors, som bidro til sangmaterialet hennes[1] ble Nicos musikk stadig mindre konvensjonell, men samtidig ble den kommersielle suksessen også mindre. Hun spilte blant annet et indisk tråorgel. «Det er et kunstprodukt. Man kan ikke pakke inn selvmord,» var Cales kommentar til The Marble Index' mangel på kommersiell suksess.[2]

I 1974 utkom albumet The End… som har tittel etter den dystre versjonen av Morrisons låt som innleder det. Heller ikke denne LP-en møtte større kommersiell suksess.

Ikke desto mindre har Nico fått en betydelig innflytelse på ettertiden, også fordi en rekke kjente gjesteartister, slik som Brian Eno og Phil Manzanera fra Roxy Music opptrådte på albumene hennes. Denne innflytelsen er merkbar blant annet i goth-kulturen og -musikken.

Karriere som modell[rediger | rediger kilde]

Nico ble først kjent som modell for ulike internasjonale publikasjoner. Som ung jente flyttet hun til Paris hvor hun traff den kjente fotografen Tobias som gav henne kallenavnet Nico etter sin tidligere venn, filmskaperen Nico Papatakis. Nico arbeidet for magasinene Vogue, Tempo, Vie Nuove, Mascotte Spettacolo, Camera, ELLE og andre motemagasiner som eksisterte på slutten av 1950-tallet.

Dødsfall[rediger | rediger kilde]

Nicos grav på Grunewald Waldfriedhof i Berlin

19. juli 1988 ble hun skadet på en sykkeltur mens hun var på ferie på Ibiza. Hun fikk et slag mot hodet og ble tatt til sykehus hvor de konstaterte kraftig hjerneblødning, og hun døde samme dag.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

  • 1967 The Velvet Underground and Nico
  • 1968 Chelsea Girl
  • 1969 The Marble Index
  • 1970 Desertshore
  • 1973 The End
  • 1974 June 1, 1974
  • 1981 Drama of Exile
  • 1982 Do or Die: Nico in Europe
  • 1985 Nico Live in Pécs
  • 1985 Camera Obscura
  • 1986 Live Heroes
  • 1986 Behind the Iron Curtai
  • 1987 Nico in Tokyo
  • 1988 Fata Morgana (hennes siste konsert)
  • 1989 Hanging Gardens
  • 1994 Heroine
  • 2002 Innocent & Vain

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stephen Davis (2004). Jim Morrison – Life, Death, Legend, s. 192. Gotham (engelsk). ISBN 978-1592400645.
  2. ^ Dave Thompson (2002). The Dark Reign of Gothic Rock, s. 70. Helter Skelter Publishing (engelsk). ISBN 978-1900924481.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]