Iran

Den islamske republikk Iran
جمهوری اسلامی ایران Jomhūrī-ye Eslāmī-ye Īrān
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Esteqlāl, āzādi, jomhūrī-ye eslāmī persisk: Uavhengighet, frihet, den islamske republikk)
Ligger ved		Det kaspiske hav Persiabukten Omanbukta
Innbyggernavn		Iraner, iransk
Grunnlagt		1. april 1979
Oppkalt etter		ariere
Hovedstad		Teheran
Tidssone		UTC+3.30
Areal  – Totalt  – Vann		Rangert som nr. 18 1 648 195 km² 0,6 %
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 17 86 758 304 (2022)
Bef.tetthet		52,64 innb./km²
HDI		0,774 (2021)
Lesekyndighet		85,54 % (2015)
Styreform		Islamsk republikk
Øverste leder		Ali Khamenei
President		Masoud Pezeshkian
Offisielt språk		Persisk
Valuta		Iransk rial (IRR)
Nasjonaldag		11. februar
Nasjonalsang		Sorood-e Jomhoori-e Eslami
ISO 3166-kode		IR
Toppnivådomene		.ir
Landskode for telefon		+98
Landskode for mobilnett		432
Iran på Commons

Den islamske republikk Iran (persisk: جمهوری اسلامی ایران ), før 1935 kjent under navnet Persia, er en stat i Vest-Asia/Midtøsten. Landet grenser til Pakistan og Afghanistan i øst, Turkmenistan, Aserbajdsjan (Nakhitsjevan autonome republikk) og Armenia i nord og Tyrkia og Irak (Kurdistans regionale regjering) i vest. Iran har kystlinje langs Persiagulfen og Omanbukta i sør og Det kaspiske hav i nord.

Iran har mange etniske regioner, inkludert: Persia (Adjamistan), Azarbaijan (Azar-badegan), Kurdistan (Kordestan), Balutsjistan (Sistan), Lorestan & Bakhtiari (Zagros), Khuzistan (Arabistan), Golestan (Torkaman-Sahra), Mazandaran (Tabarestan) og Gilan (Deylamestan).

Det offisielle språket i Iran er persisk, syv flere språk er offisielt anerkjente regionale språk: Aserbajdsjansk, kurdisk, lori, mazandarani, gilaki, balochi og arabisk.

Topografi og klima

Iran er et fjellrikt land som for en stor del består av en høyslette med ørkener og stepper, omgitt av høye fjell. Den sentrale høysletta, Zagrosfjellene i sør og fjellene i nord utgjør Irans tre hoveddeler. Mesteparten av Iran har et tørt kontinentalt klima med varme somrer og kjølige vintrer. Deler av landet har subtropisk klima. Lavlandet er stort sett bare smale striper langs kystene. Lavlandet i sørvest har milde vintrer og varm, fuktige somrer.

Næringsveier

Jordbruk med kunstig vanning er den viktigste næringsveien. Det dyrkes både hvete, ris, bygg, sukkerroe og sukkerrør. Husdyrholdet er viktig, spesielt sauer, geiter, og storfe. Iran har også en allsidig forbruksvareindustri. Landet har en meget gammel kunsthåndverkstradisjon og er berømt for sine tepper. Oljekildene er landets økonomiske ryggrad. Oljen utgjør 80 % av landets eksportverdi. Deres største handelspartnere er (pr. 2014 ifølge FNs tall) Kina, India, Sør-Korea og Japan.^{[trenger referanse]} Inntil 1979 var USA landets viktigste handelspartner.

Iran regnes som en regional stormakt i Vest-Asia og innehar en viktig rolle for verdens energibehov og i verdensøkonomien på grunn av sine store reserver av olje og naturgass. Landets størrelse og geostrategiske posisjon er også viktige faktorer.

Jordskjelv

Landet rammes forholdsvis hyppig av jordskjelv. Dette forårsaket omfattende skader og tap av menneskeliv i 1997 i Ardabil og Piranshahr, i 2003 i Bam, i 2012 i Øst-Aserbajdsjan, i 2013 i Sistan og Balutsjistan, og i 2017 i Kermanshah, Kurdistan og Teheran.

Språk og kultur

Landet har en rik kulturarv og har tilsammen 22 steder på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder, som er tredje flest i Asia og nummer elleve i verden.

Språklig og kulturelt er landet svært sammensatt. Omkring halvparten har farsi som morsmål, 30 % har andre indo-europeiske språk som morsmål^{[trenger referanse]} og over 20 % snakker helt ubeslektede (ikke indo-europeiske) språk. Landet er multikulturelt med mange etniske grupper og har mange språk hvor de største etniske gruppene er persere, aserbajdsjanere, kurdere, lurere, balutsjere, arabere, turkmenere, khorasani-kurdere og tyrkiske stammer.

Mange iranere snakker farsi, aserbajdsjansk, tyrkisk, kurdisk, lori, baluchi, mazandarani, sorani, gilaki, talashi, kurmanji, achami og arabisk, men det offisielle språket i Iran er farsi, som fungerer som et fellesspråk for alle landets etnisiteter.

Nasjonens navn

I middelpersisk ble området kalt Ērān eller Aran og skriver seg trolig fra en stamme som kalte seg Aria fra landet Arian eller Ariana (ariernes land). I Europa og USA ble landet kalt Persia et navn tatt i bruk av grekere basert på området som utgjør provinsen Fars (Pars eller Persis på gresk). I 1935 gikk landet offisielt bort fra Persia som navn.

Beliggenhet og grenser

Iran grenser til Irak, Armenia, Aserbajdsjan, Turkmenistan, Afghanistan, Pakistan og Tyrkia. Den lengste grensen er mot Irak og strekker seg over mer enn 1 300 kilometer I sør er kysten mot den persiske gulf og Omanbukta på over 2 000 kilometer, mens kysten mot Det kaspiske hav er over 600 km. I nord, vest og sør følger grensene i stor grad terrengformasjoner. Grensene i øst er trukket som rette streker med lite hensyn til terrenget. Iran regnes som del av Midtøsten/Det nære østen og Vest-Asia.

Naturgeografi

Kart over Iran

Landformer

Irans landskap er preget av røffe fjellrekker som deler forskjellige basseng eller platå fra hverandre. De folkerike vestlige delene er mest fjellrike med rekker som Zagrosfjellene og Alborzfjellene. Sistnevnte ligger på rundt 3 000 meters høyde og har Irans og Vest-Asias høyeste punkt Damavand på 5 607 moh.. Alborzfjellene danner et belte på omkring 100 km bredde gjennom hele det nordlige Iran og har flere aktive vulkaner. I nordøst mot grensen til Turkmenistan fortsetter disse som fjellene Kopet Dag. Elven Sefid Rud passerer gjennom en åpning i Alborzfjellene og danner et elvedelta i Kaspihavet nær byen Rasht. Zagrosfjellene ligger på rundt 3 500 meter med høyeste topp på nær 5000 meter. Den østlige del består hovedsakelig av ubebodd ørkenbassenger med en og annen saltsjø. Det sentral indre området av landet består av et platå på 900–1 500 meter over havet, og dette platået er nesten helt innesluttet av fjell bortsett fra i øst der lavlandsområdet fortsetter inn i Pakistan og Afghanistan. Platået utgjør omtrent halvparten av Irans areal. En stor del av platået er ufruktbar ørken særlig den store saltørkenen og den store sandørkenen, med noen fruktbare daler innimellom. Saltholdig og derfor udyrkbar jord er vanlig i det sentrale og østlige Iran. Karun er den største elven og har utspring i Zagrosfjellene og utløp ved Khorramshahr i gulfen. Khuzestan-sletten inngår i Mesopotamia-sletten. Langs Det kaspiske hav nord for fjellene er det en smal, fruktbare stripe land (til dels marskland og til dels under havnivå) som tilhører Iran. Det kaspiske hav er uten avløp og er saltholdig. Øst for det kaspiske hav inngår deler av den turkmenske steppe i Iran. Landet er utsatt for jordskjelv og dette har også i moderne tid ført til store ødeleggelser. Jordskjelvet i Khorasan i 1968 tok 20.000 liv. Over 40 000 omkom i jordskjelvet i Bam i 2003 (styrke 6,6 på Richters skala) og omtrent like mange ved jordskjelvet i Gilan-provinsen i 1990 (styrke 7,7).

Omkring 50 % av arealet er ørken. Sandørkenen Dasht-e Lut i sørøst er over 50 000 km² stor, og nord for denne saltørkenen Dasht-e Kavir som er rundt 77 000 km². Vannet som renner fra fjellene i vårsesongen tørker raskt opp. Den sterkt saltholdige Urmiasjøen ligger helt i nordvest. Urmiabekkenet egner seg godt til dyrking av hvete, bygg og bomull.

De eneste store slettene finnes langs kysten mot Det kaspiske hav og ved den nordlige enden av Persiagulfen, hvor Irans grense følger utløpet til Arvand-elven (Shatt al-Arab). Mindre, usammenhengende sletter finnes langs den gjenværende kysten av Persiagulfen, Hormuz-stredet og Omansjøen. Det er lite fruktbart lavland, størst areal er Kārūn-elvens basseng i Khuzestan. Rundt 10 % av landet er dekket av skog. Den økonomisk drivverdige skogen er særlig i Zargos-fjellene og ved det kaspiske hav. Ulv, rev og bjørn er vanlig, og en tigerart holder til i skogene i nord. Tidligere fantes det løver i Iran. Laks og stør i det kaspiske hav regnes som delikatesser, særlig kaviaren som er en verdifull eksportvare. Mulle, havabbor, sardiner og reker i Gulfen har vært lite utnyttet økonomisk.

Klima

Den armenske St. Johannes kirke i Sohrol, opprinnelig fra 500-600-tallet. århundre, gjenoppbygd i 1840

Det iranske klimaet er hovedsakelig tørt eller halvtørt, men subtropisk langs kysten av Det kaspiske hav. Klimaet gir hete somrer og kalde vintrer. Mesteparten av Iran har et tørt klima med stepper og ørken med mindre enn 250 millimeter nedbør årlig. Rundt det kaspiske hav og langs Elburzfjellenes nordside faller det 1000 til 1300 millimeter nedbør årlig der nordskråningene er dekket av løvskog som eik, alm, ask og lønn samt albizia julibrissin som bare finnes der. Fjellenes tørre sørskråningen har buskvekster. I noen kyststrøk faller det opp til 2000 millimeter. I det kaspiske lavlandsområdet er det nesten tropisk vegetasjon. Det sentrale platået er tørt med svært varme somrer og kalde vintre med snø i høyfjellet. I januar er Teheran kaldere enn London. Smeltevann fra høyfjellet forsynet platået med vann i våronna og fornyer grunnvannet som gjør det mulig med kunstig vanning resten av året. I de sørlig lavlandsområdene er det varmt hele året og med bare få og tilfeldig regnbyger. I det østlige Iran har det vært målt opp mot 50°C, noe som er blant de høyeste i verden. Langs gulfkysten kan det forekomme temperaturer opp mot 50 °C, Teheran kan ha temperaturer over 40°C om sommeren. Uttaket av vann til kunstig vanning og til byene utgjør en stor del av den årlige tilførselen fra nedbør noe som gjør Iran til et av landene i verden der ferskvannsressursene er mest utnyttet. Langs kysten av Kaspihavet og i Alborzfjellenes nordskråning er det frodig vegetasjon, det er også tett skog i fjellene i vest, ellers er landet lite vegetasjon.

Teheran ligger på sørskråningen av Elburzfjellene med en gjennomsnittshøyde over havet på rundt 1500 meter. Fjellene nord for byen er ofte snødekte og har skianlegg. Klimaet i Teheran er varmt (årsmiddel 17 °C) og tørt (230 mm nedbør årlig i gjennomsnitt), og fjellene i hindrer fuktighet fra Det kaspiske hav å nå byen. I juli ligger temperaturen i Teheran normalt mellom 26 °C og 37 °C (gjennomsnittlig maksimum), mens i januar er gjennomsnittlig minimum -1 °C. Abadan har middeltemperatur i januar på 12 °C og 36 °C i juli, med årsnedbør på 200 millimeter. Lavlandet i sør er svært varmt om sommeren, som regel med høy luftfuktighet og uten regn.

Middeltemperatur °C

Sted	Hele året	Januar	Juli
Abadan	25	13	36
Bandar-e Anzali	16	7	26
Shiraz	17	7	29
Tabriz	12	0	25
Teheran	17	4	30

Vegetasjon

På den fuktige nordskråningen av Alborzfjellene vokser løvtrær, men ikke barskog. På saltsteppene vokser halofytter. Ved gulfen er det dadler og andre frukttrær. Steppene og halvørkenen har spredt plantevekst med kurvplanter som malurt og erteplanter.

Dyreliv

De fleste store dyr er palearktiske blant annet bjørn, gaupe, villsvin og hjort. I tillegg finnes det dyr typisk for indisk og afrikansk fauna. Løvene ble trolig utryddet på 1930-tallet. Vestasiatisk muflon og besoargeit finnes i fjellene. På stepper og i halvørken finnes blant annet ulv, sjakal, hyene og rev. Kamel og dromedar er husdyr. Landet har rikt fugleliv. Det finnes rundt 100 arter krypdyr.

Demografi

Språk og folkegrupper

Etniske regioner i Iran

Basaren i Tabriz, hovedbyen i Irans aserbajdsjansk område. Basaren er på UNESCOs verdensarvliste.

Majoriteten av Irans befolkning snakker et av de iranske språkene, men bare persisk er offisielt språk og de fleste behersker persisk. Rundt 50 % av befolkningen har et annet språk eller en persisk dialekt som førstespråk. I 1981 ble det anslått at 60 % av befolkningen ikke kunne lese og skrive. Betegnelsen iransk brukes både om hele nasjonen og om de språkene som størstedelen av innbyggerne snakker.

Persisk (farsi) og kurdisk tilhører den iranske grenen av indoeuropeiske språk og er til en viss grad innbyrdes forståelige. Det er store språkforskjeller blant kurdere og sørkurdisk er ikke innbyrdes forståelig med kurmanji. Balutsjernes språk er iransk og nært beslektet med pashto. Dari er persisk slik det brukes i Afghanistan. Tadsjikisk er den varianten av persisk som brukes i Tadsjikistan. Persisk er det dominerende språket i den iranske språkgruppen som i alt omfatter 125 millioner mennesker. Arabisk er et semittisk språk og er ikke relatert til persisk. Arabiske skrifttegn ble tatt i bruk etter innføringen av islam på 700-tallet og det persiske alfabetet er avledet av arabisk. Aserbajdsjansk (også kalt azeri) er et tyrkisk språk og tilhører ikke den indoeuropeiske språkfamilien. De tyrkiske språkene er for en stor del innbyrdes forståelige. Aserbajdsjansk snakkes av omkring 7 millioner i republikken Aserbajdsjan og 10–20 millioner i Iran. Det er en viss dialektforskjell mellom aserbajdsjansk i de to landene. I Iran skrives aserbajdsjansk med det arabiske skrifttegn, mens republikken Aserbajdsjan har brukt latinske bokstaver siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Iran er det landet med fleste aserbajdsjansk-talende. Provinsene Øst-Aserbajdsjan, Vest-Aserbajdsjan og Ardabil er hovedsakelig befolket av etniske aserbajdsjanere. Etniske aserbajdsjanere regnes som den største ikke-persiske folkegruppen i Iran og deres tradisjonelle leveområder i Iran kalles Aserbajdsjan og sett fra republikken Aserbajdsjan kalles de iranske området for Sør-Aserbajdsjan. Etniske aserbajdsjanere i Iran har også vært omtalt som tyrkere eller som aserbajdsjanske tyrkere. Under safavid-dynasitet var aserbajdsjansk utbredt og ble brukt ved hoffet, i offisiell korrespondanse og i hæren, samt litterært også av forfattere som ellers brukte persisk.

Antallet, prosent og definisjoner på de forskjellige iranske folkegruppene er omstridt, er de største etniske gruppene i Iran persere (51 %), kurdere (18 %), aserbajdsjanere (16 %) , gilaker og mazandaraner (8 %), lurere (6 %), arabere (3 %), balutsjer (2 %), turkmenere (2 %), qashqaier (tyrkisktalende), armenere, jøder, assyrere og andre. CIA factbook 2012 oppgir 16 % aserbajdsjanere og 10 % kurdere. Den amerikanske forskeren Brenda Shaffer anslo i 2000 at 25-30 % av innbyggerne er etniske aserbajdsjanere. Shaffer viser til kartlegginger fra før Pahlavi-regimet der andelen tyrkisk språklige i landet ble anslått til en tredjedel.

Noen kilder oppgir 7 % kurdere og 2 % lurere. Khomeini drev etter maktovertakelsen i 1979 kampanje for å integrere kurderne i den iranske staten. Kurderne bor tradisjonelt i vest ved grensen mot Irak og Tyrkia (provinsene Vest-Aserbajdsjan, Kurdistan og Kermanshah), og er hovedsakelig sunnimuslimer med en andel sjiamuslimer i Kermanshah. I nordvest bor aserbajdsjanere og kurdere til dels i blandede byer og landsbyer. I Øst-Aserbajdsjan er de fleste etniske aserbajdsjanere som snakker et tyrkisk språk. Araberne bor tradisjonelt i Khuzestan og langs gulfen og er hovedsakelig sjiamuslimer. Perserne bor tradisjonelt på den sentrale høysletten og er hovedsakelig sjiamuslimer. Gilaker og mazandaraner er hovedsakelig sjiamuslimer. Balutsjerne er hovedsakelig sunnimuslimer. Turkmenerne snakker et tyrkisk språk og er hovedsakelig sunnimuslimer. Lurernes språk er beslektet med persisk og kurdisk, lurisk kan regnes som en dialekt av persisk. Landet har en liten minoritet sigøynere eller romani. I Qazvin-provinsen lever noen hundretusen av tat-folk som snakker et iransk språk beslektet med talysj (i provinsene Ardabil og Gilan) og mazandarani. Disse er delvis innbyrdes forståelige med persisk.

Myndighetene har ikke gjennomført folketellinger med sikte på å kartlegge de etniske gruppene og antall og andeler er basert på anslag. Gruppering basert på språk kan være vanskelig på grunn av dialektforskjeller innenfor persisk. En del etniske arabere bruker persisk språk. Vanligvis er språk og religion de viktigste skillelinjene. Moderniseringen av landet har til dels medvirket til å viske ut skillet mellom noen etniske grupper. Det er stor usikkerhet om antallet personer i hver etnisk gruppe. Iranske myndigheter har en tendens til å overdrive antallet etniske persere (for å gi inntrykk av en klar persisk majoritet) ved å gi lave anslag på andre grupper, særlig aserbajdsjanere. Aserbajdsjanske politiske grupper, særlig i nabolandet republikken Aserbajdsjan, har tendens til overdrive antallet aserbajdsjanere for å gi inntrykk av en betydelig folkegruppe.

Minoritetenes kulturelle og politiske rettigheter har vært begrenset både under Pahlavi-dynastiet (1921–1979) og under islamske republikken (fra 1979). Under president Muhammed Khatami kom myndighetene krav fra etniske grupper i møte. Etableringen av den selvstendige republikken Aserbajdsjan etter oppløsningen av Sovjetunionen styrket etniske aserbajdsjaneres identifisering med den etniske gruppen. Iranske myndigheter har fryktet et sterkt Aserbajdsjan og har derfor støttet Armenia i konflikten om Nagorno-Karabakh.

Genetiske undersøkelser av utvalg av personer fra de forskjellige folkegruppene viser at Irans folkegrupper er svært like genetisk. Analysene avdekket at iranere har en del genetiske likhetstrekk med grekere, makedonere og italienere. Undersøkelsen viste samtidig en tydelig genetisk avstand til andre asiatiske folkegrupper inkludert tyrkere.

De to største språkene, persisk og aserbajdsjansk, er ikke beslektet. Persisk er det største språket og er beslektet med kurdisk. og noen av mindre språkene i Iran, samt urdu som brukes blant annet i Pakistan og er beslektet med pashto som brukes i Afghanistan, og ossetisk som brukes blant annet i Georgia.

Bosetting

Bosettingen er svært ujevnt fordelt. Ørkenene og de massive fjellene er svært tynt befolket og til dels ubebodd. Størst folketett er i Teheran med omland, i det nordvestlige hjørnet, lans grensen mot Irak og i Shiraz med omland. I det indre og nær grensen mot Pakistan og Afghanistan er det tynt befolket og del ubebodd. Langs Zagros-fjellene ligger en rekke gamle byer, særlig Isfahan, Hamadan og Shiraz. Tradisjonelt hadde iranske byer et befestet citadell, en basar og et herberge for karavaner. Personer av ulikt etnisk bakgrunn har bodd i forskjellige bydeler. De større byene er til dels anlagt etter vestlig mønster. Tidlig på 1800-tallet var omtrent halvparten av befolkningen nomader. Rundt år 1900 var 20–30 % nomadiske og ved folketellingen i 1976 var 6 % (2 millioner) klassifisert som ikke-bofaste.

Fra 1930 økte byenes andel av befolkningen fra 20 % til nær 50 % i 1976. Teheran er den suverent største byen med nær fem ganger så stor befolkning i byområdet som den nest største. Mashhad er nest største by. Andre store byer er Isfahan, Karaj, Shiraz, Tabriz og Qom.

Teheran med omland har 18 % av landets befolkning, 30 % av industrisysselsettingen, 30 % av engros- og detaljhandelen, 44 % av finansbransjen og 50 % av alle statstjenestemenn. Befolkningstettheten i Teheran-provinsen er på over 500 innbyggere/km². Teheran med omland har vokst fra rundt 1,5 millioner innbyggere i 1959 til over 12 millioner.

Befolkningsvekst

Befolkningsutviklingen i Iran 1880–2016

Irans befolkningsstørrelse økte mye i siste halvdel av det 20. århundre, fra 17 millioner i 1950 til 66 millioner i 2000. Den naturlige folkeveksten har vært uvanlig stor med for eksempel 3,7 % i 1985-1990 og skyldes høye fødselstall og liten dødelighet. Dette har gitt landet en ung befolkning, i 1986 var 45 % av innbyggerne under 15 år. Den kraftige veksten avtok fra 1990-årene av.

Befolkningsveksten nådde et høydepunkt i 1986 da den var på hele 3,4 %, men etter det har den falt dramatisk. I 2001 var den årlige veksten på bare 1,2 % og i 2008 var den sunket til 0,8 %. Tallet for barn per kvinne (bpk) sank i perioden 1986 til 2001 fra 7 til under 3, og i 2008 var det ifølge CIA World Factbook sunket til 1,7 bpk (lavere enn for eksempel Norge, Danmark, Australia og USA).

Det store fallet henger sammen med flere familieplanleggingsprogram fra slutten av 1980-tallet, som har fått sterk støtte fra de religiøse lederne. Kvinner ble blant annet oppfordret til å vente tre år mellom hver fødsel og å føde maksimalt tre barn. I 1993 vedtok regjeringen å trekke deler av den økonomiske støtten fra ektepar som fikk mer enn tre barn. Befolkningen har også siden 1990-tallet hatt forholdsvis god tilgang på prevensjon, og både menn og kvinner må gjennomgå kurs/veiledning om prevensjon før de får tillatelse til å gifte seg. En kraftig nedgang i analfabetismen er også en medvirkende årsak. Fra 1970 og til 2000 økte antallet lesedyktige menn fra 48 % til 84 %, og antallet lesedyktige kvinner økte fra 25 % til 70 % i den samme perioden.

Utviklingen i folketallet fra år 1880 og frem til år 2050

1880–2010

År	Antall (i millioner)	Andre opplysninger	Andel i byene
1880	9	ca.
1900	9,9	ca.
1920	10	ca.	20 %
1940	14,5	ca.
1950	16,9
1956	18,9-20,4	første folketelling	31 %
1960	21,7
1966	25,8-27,1		39 %
1970	28,8
1976	33,6		47 %
1980	39,3
1990	56,7
2000	66,1
2010	74,7
2021	85,8

Prognose 2020–2050

År	Antall (i millioner)	Andre opplysninger
2020	84,2	Prognose
2030	91,1	Prognose
2040	96,7	Prognose
2050	100,1	Prognose

• tall fra og med 2020 er basert på prognoser fra FN (medium variant).

Religion

Den persiske religionen var tradisjonelt zoroastrisk frem til 800-tallet, da araberne innførte islam, som siden da ble den styrende religionen. En del zoroastriske prester (mager eller magis) flyktet fra den islamske ekspansjonen til India. Disse kalles parser og lever et isolert liv i en del av Bombay.

De fleste iranere er i dag muslimer og 89-90 % tilhører den sjiaislamske grenen av islam, den offisielle statsreligionen. Rundt 8 % hører til den sunniislamske grenen, som dominerer ellers i den muslimske verden, det er særlig kurdere, etniske arabere og etniske turkmenere som er sunnimuslimer. Ikke-muslimske religiøse minoriteter i Iran inkluderer bahai, zoroastrisme, jødedom og armenske kristne. Kristendom, jødedom og zoroastrismen er offisielt anerkjent som minoritetsreligioner og har reserverte seter i parlamentet. I 1980 var det rundt 40.000 medlemmer av zoroastrismen. Bahai er en ikke godkjent minoritetsreligion, blir motarbeidet av myndighetene og har blitt forfulgt i noen perioder. I 1981 var det rundt 80.000 bahaier, 90.000 jøder, 280.000 armenere og 45.000 i andre kristne retninger.

Mashhad, med den åttende imams grav, mottar et stort antall pilegrimer hvert år. Fātimah bint Mūsā' al-Kādhims grav i Qom regnes som en av helligste stedene i sjiaislam. Qom er også et viktig teologisk lærested.

Folkegrupper i Iran og deres regioner

Provinser etter innbyggertall og etnisiteter

Nr.	Provinser	Innbyggertall (2016)	Etniske grupper
1	Teheran	13 267 637	persere, aserbajdsjanere, kurdere, mazandarani, gilak, armenere, lurere, tati, bakhtiari
2	Razavi Khorasan	6 434 501	persere, kurdere, afshar, turkmenere, tati, domari, aserbajdsjanere,
3	Isfahan	5 120 850	persere, bakhtiari, armenere, georgere, qashqai, aserbajdsjanere
4	Fars	4 851 274	persere, lurere, qashqai, arabere, lari, kurdere
5	Khuzestan	4 710 509	persere, arabere, bakhtiarere, lurere, kurdere, qashqai, mandeere
6	Øst-Aserbajdsjan	3 909 652	aserbajdsjanere, tati, persere, kurdere, gilakere, armenere
7	Mazandaran	3 283 582	mazandarani, gilaki, persere, aserbajdsjanere, kurdere, lak, turkmenere
8	Vest-Aserbajdsjan	3 265 219	kurdere, aserbajdsjanere, assyrere, armenere, lak, persere
9	Kerman	3 164 718	persere, balutsjer, aserbajdsjanere, lak, kurdere, gabri, afshar
10	Gilan	2 530 696	gilaki, aserbajdsjanere, talysh, tati, persere, kurdere, lurere
11	Sistan og Balutsjistan	2 775 014	balutsjer, sistanere, persere, brahui, domari
12	Kermanshah	1 952 434	kurdere, persere, lurere, aserbajdsjanere, lak, armenere, assyrere
13	Luristan	1 760 649	lurere, kurdere, persere, bakhtiari, lak, armenere
14	Hamadan	1 738 234	persere, lurere, kurdere, aserbajdsjanere, lak, armenere, tati
15	Golestan	1 868 819	persere, turkmenere, mazandarani, kurdere, balutsjer, sistanere
16	Kurdistan	1 603 011	kurdere, persere, aserbajdsjanere, lurere, lak, armenere, assyrere
17	Hormozgan	1 776 415	persere, arabere, balutsjer, lurere, larestani
18	Markazi	1 429 475	persere, aserbajdsjanere, tati, lurere, kurdere, armenere, georgere
19	Ardabil	1 270 420	aserbajdsjanere, talysh, tati, kurdere
20	Qazvin	1 273 761	persere, tati, aserbajdsjanere, lak, gilakere, kurdere, domari
21	Qom	1 292 283	persere, aserbajdsjanere, arabere, tati, kurdere, lurere
22	Yazd	1 138 533	persere (Yazd er den eneste ensartede regionen i Iran)
23	Zanjan	1 057 461	aserbajdsjanere, kurdere, tati, persere, gilakere
24	Bushehr	1 163 400	persere, lurere, arabere, qashqai
25	Chahar Mahaal og Bakhtiari	947 763	bakhtiarere, persere, kurdere, qashqai, lurere, armenere
26	Nord Khorasan	863 092	kurdere, persere, tati, afshar, turkmenere
27	Kohkiluyeh og Buyer Ahmad	713 052	lurere, qashqai, afshar, persere
28	Sør-Khorasan	768 898	persere, balutsjer
29	Semnan	702 360	semnani, persere, gilaki, lurere, kurdere, aserbajdsjanere (Semnan er kjent i Iran under kallenavnet Jazireye aghvam, eller stammenes øy) på grunn av dens sterke uensarthet i et tett område)
30	Ilam	580 158	kurdere lurere, arabere, persere, lak
31	Alborz	2 712 400	persere

Etniske grupper etter religion

Etnisk gruppe	Antall	Befolkningsandel i %	Religion
Armenere	150 tusen	0,18 %	nesten alle kristne
Arabere	3 millioner	4 %	99,5 % sjia, 0,5 % mandeere
Assyrere	80 tusen	0,1 %	nesten alle kristen
Aserbajdsjanere	25 millioner	31 %	90 % sjia 5 % sunni 4 % bahai, 1 % yarsan
Balutsjer	5 millioner	6 %	nesten alle sunni, enkelte sjia
Georgere	100 tusen	0,1 %	nesten alle sjia, enkelte kristne
Gilak & Mazeni	5 millioner	6 %	90 % sjia, 10 % bahai
Kurdere/Kermanshahi	15 millioner	19 %	46 % sjia, 46 % sunni, 5 % yarsan, 1 % zoroastrister 1 % bahai, 1 % jøder
Lor & Bakhtiari	5 millioner	6 %	99,5 % sjia, 0,5 % yarsan
Persere	23 millioner	29 %	90 % sjia, 5 % bahai, 2 % zoroastrister 1 % kristne, 1 % sunni, 1 % jøder
Turkmenere	2 millioner	2,5 %	nesten alle sunni, enkelte sjia

Historie

Artikkelen inngår i serien om Irans historie
Epoker
Elamittriket Mederriket Akamenide-dynastiet Selevkid-dynastiet Parterriket Sasanide-dynastiet Ziyarid-dynastiet Samanid-dynastiet Buwayhid-dynastiet Ghaznavid-imperiet Seldsjukkene Khoresm-dynastiet Ilkhanate Muzaffarid-dynastiet Timurid-dynastiet Safavid-dynastiet Afsharid-dynastiet Zand-dynastiet Qajar-dynastiet Pahlavi-dynastiet Den iranske revolusjon Den islamske republikk Iran

Utdypende artikkel: Irans historie

Iran kan spore sin nasjonale opprinnelse tilbake til Persia, avledet fra Persis, det antikke greske navnet for Iran, som dukket opp i det 6. århundre f.Kr. under akamenidenes dynasti som et enormt imperium, som kontrollerte et område fra nordvestre India til Hellas. Det ble nedkjempet av Aleksander den store etter tre forsøk, men kort tid etterpå gjenvant Persia sin uavhengighet i form av partherenes og sasanidenes imperium. Det siste ble slått av islamske arabiske styrker i det 7.århundre som ble fulgt av seljukkene, mongolene og Timur Lenk.

Navnet Persia skriver seg fra området Pars eller Fars. Irans språklige og etnisk mangfold skriver seg fra før islam ble innført. Det var begrenset arabisk kolonisering i forbindelse med arabernes erobring og innføring av islam. Det var en viss innvandring av arabere i sørvest. Store avstander og vanskelig topografi har medvirket til at etniske skillelinjer har blitt opprettholdt. Det har vært begrenset migrasjon mellom folkegruppenes tradisjonelle områder. I moderne tid har samferdsel og kommunikasjon lagt til rette for nasjonalfølelse.

Under Safavidene

Se også: Safavidene

Safavidene var et persisk dynasti av aserbajdsjansk opprinnelse som hersket fra 1501 til 1736 i Persia og som etablerte sjiaislam som Persias offisielle religion. Sjah Ismail I satte målbevisst i gang omvending av perserne til tolver-sjia. Dette var trolig et politisk tiltak for å markere grenser overfor det ottomanske riket som var safavidenes rival. Ismail inviterte islamsk lærde fra arabiskspråklige områder som Irak, Bahrain og Jabal Amel (Libanon). Under safavid-dynasitet var aserbajdsjansk utbredt og ble brukt ved hoffet, i offisiell korrespondanse og i hæren, samt litterært også av forfattere som ellers brukte persisk. I det 16. århundre opplevde iranerne fornyet uavhengighet med safavide-dynastiet og andre linjer av konger eller sjaher. I 1785 flyttet Agha Mohammad Khan Qajar hovedstaden i riket fra Sari i hans hjemprovins Mazandaran til Teheran.

Krig med Russland og med Storbritannia

I 1813 avsto Persia besittelser i Kaukasus blant annet Baku til Russland. Etter den russisk-persiske krig 1826–1828 måtte Iran ved Turkmantsjaj-traktaten avstå områder i det sørlige Kaukasas (dagens Armenia, Nakhitsjevan og deler av Aserbajdsjan) til Russland. Rivalisering om kontroll over Herat (nå i Afghanistan) ledet til krig med Storbritannia 1856–1857. Persia måtte akseptere Afghanistans uavhengighet. Tap av landområder overbeviste den dominerende eliten om at landet var sårbart og de fryktet at landet kunne ble overtatt av mektige naboer.

I løpet av det 1800-tallet kom Persia under press fra både Russland og Storbritannia.

Olje (1901–)

Fra 1901 begynte et britisk selskap under ledelse av William Knox D'Arcy prøveboring i et vanskelig tilgjengelig område i Khuzestan. Utvinningen ble drevet av Anglo-Persian Oil Company, dette selskapet ble forløperen for BP. Det tok et par-tre år å få anlagt rørledning til Abadan og å få i gang eksporten fra havnebyen. Etter 1925 fikk amerikanske oljeselskaper konsesjoner nord i landet som motvekt mot den britiske dominansen. Oljeproduksjonen ble nasjonalisert av Mossadegh i 1951. Etter Mossadeghs fall ble oljeproduksjonen og drift av raffineriet i Abadan overlatt til et konsortium der BP sto for 40 %. I 1973 overtak den iranske staten oljeproduksjonen mens konsortiet mottok olje til gunstige priser til 1979 mot teknisk bistand. Landet var i 1978 verdens fjerde største oljeprodusent og anslått til å ha 8 % av verdens oljereserver og 20 % av verdens gassreserver. Etter revolusjonen i 1979 stoppet produksjonen nesten opp og krigen mot Irak medførte store skader på installasjonene i Abadan og Bandar-e Shahpur. I 1989 hadde Iran omtrent dobbelt så stor oljeproduksjon som Norge, og oljen sto for 95 % av eksporten og 80 % av statens inntekter.

Forfatningen av 1906

Ahmad var den siste sjahen i Qajar-dynastiet

Det ble påbegynt en moderniseringsprosess som fortsatte inn i det 20. århundre. Iran hadde ingen forfatning før 1900. Sjahen ga i 1905 etter for press og lot en komite utarbeide forslag til forfatning. Grunnloven som ble signert av sjahen var i stor grad basert på Belgias fra 1831. Forfatningen innebar opprettelsen av et parlament som møttes samme år. Grunnloven ga islam en betydelig rolle: Sjiaislam skulle være statens religion, en komite skulle føre tilsyn med at lover var i samsvar med islam, publikasjoner eller organisasjoner som var skadelige for islam ble forbudt. Rettsvesenet ble reformert etter europeisk mønster og innbyggerne fikk visse borgerretter. Grunnloven etablerte to parallelle domstolssystemer: Ett for religiøse saker, ett for sivile saker. Storbritannia og Russland mislikte utviklingen i landet og forsøkte å dele landet mellom seg. I 1908 brukte sjahen kosakkbrigaden, opplært av russiske offiserer, mot nasjonalforsamlingen og det brøt ut borgerkrig. Muhammad Ali sjah rømte fra landet i 1909 og sønnen Ahmad gjeninnførte forfatning og sammenkalte nasjonalforsamlingen på nytt. Etter russisk press og militær intervensjon i grenseområdene ble nasjonalforsamlingen oppløst i 1911. Ved den persiske grunnlovsrevolusjonen i 1906 ble det slutt på Qajar-dynastiets enevelde. I 1908 oppdaget britiske selskap oljeforekomster i landet og Iran ble interessant for omverdenen. Iran ble en slags koloni dominert av Storbritannia og Russland. Av frykt for bolsjevikene inngikk Iran i 1919 en traktat som gjorde landet til et britisk protektorat. Den nasjonalistiske kosakkoffiseren Riza khan gjorde militærkupp i 1921 og traktaten med Storbritannia ble opphevet. Den siste sjahen i Qajar-dynastiet flyktet i 1924 og Riza (Reza) gjorde seg selv til sjah i 1925.

Moderniseringen fra 1925

Iran og omgivelser i 1912, med grenser mot Det osmanske riket, Det russiske imperiet og Britisk India samt Afghanistan.

Rundt 1900 var Iran et typisk jordbruksland og uten en sterk sentralmakt. Iran hadde aldri vært koloni under andre, men sto svakt overfor press fra Russland og Storbritannia. Landet hadde i 1900 rundt 10 millioner innbyggere og 20-30 % av disse var trolig nomader. På 1800-tallet kan opp til halvparten av befolkning ha levd som nomader. Nomadisk livsform har vært vanlig i Sentral- og Vest-Asia blant annet fordi jorden ikke er egnet til annet en beiting. På 1930-tallet forsøkte regjeringen å begrense nomadenes bevegelser. I 1900 var opp mot 90 % av befolkningen knyttet til jordbruk eller nomadisk liv, 10 % drev håndverk, handel og annen tjenesteyting. Jordeierne bodde ofte i byene. Fra rundt 1940 ble jorden omfordelt på bekostning av store jordeiere og statens makt i lokalsamfunnet økte. Staten ble en stor arbeidsgiver ved utbygging av hæren, byråkratiet, utdanningssektoren og statlige foretak.

Store deler av Iran er tynt befolket eller ubebodd og de store byene er langt fra hverandre og befolkningssentra er skilt fra havet med store fjellkjeder. Historisk førte disse naturlige samferdselshindringene til at mesteparten av handelen var lokal eller regional. På 1800-tallet kunne havnebyene ved gulfen lettere handle med hele verden enn med det nordlige Iran. På 1800-tallet og tidlig 1900-tallet kunne det være like enkelt å reise fra Teheran via en serie andre land som å reise tvers over Irans eget territorium. Reisende fra gulfen til Teheran reiste til tider med båt gjennom Suezkanalen til Russland, med jernbane til det kaspiske hav, videre med båt og til slutt landeveien til Teheran. På 1920-tallet gikk fortsatt en stor del av varetransporten over land med muldyr eller kamel. Standarden på veiene var vesentlig hinder for biltransport, særlig langs hovedruten mellom gulfen og innlandsplatået. Den transiranske jernbane ble anlagt fra 1927 til 1938 hvor godskapasiteten ble økt da de allierte tok kontroll i 1941. I 1937 ble ⅓ av statsbudsjettet brukt på jernbane. Ved utgangen av andre verdenskrig hadde landet rundt 30.000 km veier med grus- eller jorddekke som var farbare deler av året.

Det metriske systemet ble innført i 1933.

Offiseren Reza Pahlavi kom til makten i 1925 og utropte i 1926 seg selv til sjah (konge eller keiser) av Persia. Han opprettet et militærdiktatur og slo ned alle tendenser til opprør. På samme måte og på samme tid som i Tyrkia ville Pahlavi modernisere Persia ovenfra. Atatürk var forbildet og Pahlavi gjennomførte en streng sekularisering. Han forbød å blande politikk og religion, og landet skulle bindes sammen ved nasjonalismen i stedet for religion. Antall teologistudenter ble sterkt redusert og ekteskap og skilsmisse ble overført til sivile domstoler. Landet skiftet navn fra Persia til Iran i 1935. I 1936 ble det forbud mot slør. Til forskjell fra Tyrkia hadde presteskapet en mye sterkere stilling i Iran og det ble ikke gjennomført noe offisielt skille mellom stat og religion. Alfabetet ble ikke latinisert som i Tyrkia. Det var fra 1960-tallet av sterk motvilje i Iran mot den påtvungne sekulariseringen, Ruhollah Khomeini sto i spissen for motstanden.

Andre verdenskrig

Utdypende artikkel: Den anglo-sovjetiske invasjonen av Iran

Iran var i utgangspunktet nøytralt under andre verdenskrig, men regjeringen var tyskvennlig. Etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941 var Iran en av de få åpne forsyningsrutene inn til Sovjetunionen. Storbritannia og Svojetunionen tok kontroll over Iran i slutten av august 1941 og avsatte den tyskvennlige regjeringen. Reza Pahlavi ble tvunget til å abdisere til fordel for sin sønn. Hensikten var å sikre oljefeltene og forsyningslinjen til Sovjetunionen særlig via Den transiranske jernbane. Britiske og indiske styrker gikk i land i Abadan og Bandar Shapur for å sikre oljefeltene der og i Ahvaz. Tyske og italienske skip i havnene der ble tatt. Tysk infiltrasjon i landet var trolig også et motivet for okkupasjonen. Sovjetiske styrker krysset grensen ved Kaukasus og rykket frem mot Tabriz. Sovjetiske skip på Det kaspiske hav landsatte styrker i byene ved det kaspiske hav. To dager etter angrepet gikk den iranske regjeringen under Ali Mansur av og den nye regjeringen innstilte motstanden. Britiske styrker tok kontroll over en sørlig sone, sovjetiske en nordlig sone og områdene i midten ble ansett som nøytrale. USA opparbeidet under okkupasjonen forbindelser til landets myndigheter og bisto blant annet til opplæring av politi og militære styrker. Iran inngikk 28. desember 1941 en allianse med de allierte. Amerikanske styrker kom inn i 1942.

Ali Akbar Hashemi Rafsanjani fotografert i 1963 etter arrestasjon for motstandsarbeid mot sjahen. Han var president fra 1989 til 1997.

Iran gikk inn i krigen på alliert side i 1943 og erklærte krig mot Tyskland. Innen 1943 var allierte styrker formelt trukket ut av Teheran, men det var fortsatt et stort antall allierte soldater i byen. Den sovjetiske ambassaden i byen ble ansett som et trygt sted å avholde møte mellom de allierte topplederne. Teheran-konferansen mellom de allierte under verdenskrig ble avholdt i slutten av november 1943.

Mossadeq og sjahen

Se også: Kuppet i Iran i 1953

Etter krigen ble forfatningen fra 1906 utfylt og Iran ble et konstitusjonelt monarki i 1949. Landets selvstendighet ble styrket under statsminister Muhammed Mossadegh. Mossadegh ble valgt til parlamentet i 1923 og i 1944, var statsminister fra 1951. Mossadegh ble fjernet fra makten i et komplisert plott iscenesatt av britiske og amerikanske etterretningsorganisasjoner (henholdsvis «Operation Boot» og «Operasjon Ajax»). Kuppet mot Mossadegh var motivert av britisk og amerikansk misnøye med Mossadeqs forsøk på å nasjonalisere Irans olje. Utenriksminister Anthony Eden betraktet Mossadegh som en alvorlig trussel mot Storbritannias økonomiske og strategiske interesser og fikk amerikansk støtte til operasjonen. Da nasjonaliseringen var et faktum seilte britiske krigsskip inn gulfen til Abadan og britiske luftbårne styrker på Kypros var klare til innsats. Mossadegh ble støttet av de arabiske regjeringene i Midtøsten. Sovjetunionen samlet styrker på grensen til Iran. USA ga den britiske regjeringen klar beskjed om at de ikke ville støtte en militæroperasjon mot Iran. Ved nasjonaliseringen tvang Mossadegh British Oil Company ut av landet. De utenlandske teknikerne i oljeindustrien forlot landet eller ble utvist og myndighetene klarte ikke å opprettholde produksjonen. Irans oljeeksport og dermed valutainntektene stanset nesten helt opp etter nasjonaliseringen. Mossadeghs politikk var populær blant iranere. Kuppet bidro til de anti-vestlige holdningene i landet. Kuppet provoserte iranske liberalere fordi Mossadegh ble betraktet som det nærmest landet hadde hatt av demokratisk valgt leder. USAs myndigheter nektet lenge for at de hadde noe med kuppet å gjøre og dokumenter om operasjonen ble ikke offentliggjort før i 2013.

Fra 2500-års feiringen i Persepolis, 1971. En rekke statsledere og regjeringssjefer var til stede.

Iran inngikk forsvarsavtale med USA i 1954. Etter Mossadeqs fall ble sjah Muhammed Reza Pahlavi mer og mer diktatorisk. Med sterk støtte fra USA og Storbritannia fortsatte sjahen moderniseringen av iransk industri, men han undertrykte den sivile friheten til folket. Han ble også beskyldt for korrupsjon og for å la Vesten utnytte landets oljerikdommer. Hans autoritære styre, som systematisk gjorde bruk av tortur og forbrøt seg på menneskerettighetene på andre måter.^{[trenger referanse]} Iran har hatt tradisjon for lokalt selvstyre. Under sjahen var det økende sentralisering. I 1961 oppløste sjahen nasjonalforsamlingen og satt i gang jordreformer som forsamlingen var i mot. Kvinnene fikk stemmerett i 1962. Sjahen satte i gang arbeid med å lære innbyggerne å lese og skrive. Landets infrastruktur ble bygget ut blant annet i form av dammer og vanningsanlegg. Før den iranske revolusjonen i 1979 var landet inne i omfattende omstilling. Landet ble industrialisert (blant annet finansiert av oljeinntektene), myndighetene gjennomførte jordreformer og kvinnene fikk en noe friere stilling. Ifølge folketellingen var 70 % analfabeter i 1966 og 53 % i 1976. I 1966 hadde 25 % av boligene innlagt strøm og 14 % innlagt vann, i 1976 var tallene henholdsvis 48 % og 41 %.

I 1964 var det blodige opptøyer i forbindelse med reformer som religiøse ledere motsatte seg. Khomeini reiste i eksil i Irak i 1963. Statsminister Hassan Ali Mansur ble drept av sjia-ekstremister i 1965 og sjahen selv ble utsatt for et attentat samme år.

I 1971 avholdt sjahen en storstilt feiring av Irans 2500 år jubileum. Opposisjonen mot sjahen tiltok etter jubileumsfeiringen.

Sjahens autoritære styre og brudd med tradisjonell normer medvirket til den iranske revolusjonen og at hans regime ble kastet i 1979. Etter mer enn ett år med politisk kamp mellom en mengde med forskjellige grupper, ble en islamsk republikk etablert under Ayatollah Khomeini med folkelig støtte.

Det nye teokratiske politiske systemet satte i gang noen konservative islamske reformer, og gikk inn på en anti-vestlig kurs, særlig mot USA på grunn av dets involvering i kuppet i 1953, som hadde kastet den valgte regjeringen og sørget for sjahens undertrykkende regime i mer enn 25 år. Den nye regjeringen inspirerte forskjellige grupper som mange i den vestlige verden regner som fundamentalister. Som resultat av dette, regner stort sett den vestlige verden Iran for å være en fiendtlig stat.

I løpet av 1970-årene mistet USA mye av sin innflytelse i en viktig del av Midtøsten. Iran var en viktig leverandør av olje til Vesten og hadde lenge vært en nær alliert av USA. Iran var en av grunnleggerne av OPEC i 1960 og var et av de toneangivende landene i organisasjonen. Iran deltok ikke i oljeboikotten fra 1973 og økte i stedet sin produksjon vesentlig. Iran tjente godt på økte priser som følge av oljeboikotten. Sjahen brukte oljeinntektene blant annet til å utvikle Iran til en militærmakt.

Herskeren sjah Mohammed Reza Pahlavi mistet popularitet. Fundamentalistiske muslimer ønsket at Iran skulle vende tilbake til sin gamle islamske samfunnsform.

Den iranske revolusjon

Utdypende artikkel: Den iranske revolusjon

ayatollah Khomeini ankommer med fransk fly, 1. februar 1979.

I 1978 brøt det ut opptøyer med stadige demonstrasjoner særlig blant studenter og med støtte fra konservative religiøse. I januar 1979 flyktet sjahen av Iran. Imam ayatollah Khomeini tilbake fra eksil. Mehdi Bazargan ble statsminister og leder for en ikke-religiøs overgangsregjering. Det oppsto konflikt mellom Bazargans regjering og Khomeini om hvem som hadde øverste myndighet i landet. Bazargan la frem et grunnlovsforslag der de geistliges rolle var sterkt avgrenset. En komite av religiøse ledere omarbeidet forslaget der velayat-e faqih, en ordning der en religiøs rettslærd har rang over presidenten, var innarbeidet. Innenfor sjia-islam hadde det tradisjonelt vært et klart skille mellom det religiøse og politiske hierarkiet, noen dette brøt med. Velayat-e faqih er den iranske revolusjonens grunnlagsdogme. Gisselaksjonen i USAs ambassade medvirket til å felle Bazaragans regjering og den 444 dager lange okkupasjonen av ambassaden ble av Khomeini utnytte til å sikre seg makten. Landets første president, Abolhassan Bani-Sadr som hadde returnert sammen med Khomeini i 1979, ble tvunget i eksil i 1981.

,Bani-Sadr var kritisk til ayatollahenes brutalitet og deres manglende kunnskaper om styring av et land.

Irans revolusjonsgarde ble stiftet av stiftet av Ruhollah Khomeini 5. mai 1979,

Det teokratiske regimet ble konsolidert i løpet av 1980-årene og forholdet til vestlige land ble forverret. Khomeini døde i 1989. Den iranske revolusjonen påvirket sjiagrupper i andre land i form av religiøs agitasjon og væpnede aksjoner med revolusjonen i Iran som inspirasjon.

Det kurdiske demokratiske partiet (stiftet 1945) var motstandere av regimet fra det ble stiftet. Etter revolusjonen falt partiet i unåde og har stort sett vært aktivt i eksil i Irak og i Europa. Monarkistiske grupper har etter revolusjonen hovedsakelig holdt seg i USA.

Etter revolusjonen ble alle kvinner i Iran, uavhengig av religion og etnisitet, pålagt å være kledd i henhold til regler med utspring i sjaria. Det innebærer å dekke hud (unntatt ansikt og hender), hår og «kvinnelige former». Antrekket skal ifølge presteskapet ha nøytrale/mørke farger og sminke skal brukes minimalt. Det tradisjonelle antrekket er chador som dekker hele kroppen unntatt ansiktet. I praksis bruker mange kvinner fargerike antrekk blant annet i Teheran. For menn anses kort bukser som upassende, mens T-skjorte eller kortermede skjorter akseptabelt. En del offentlige områder er kjønnsdelte.

Iran-Irak-krigen

Utdypende artikkel: Iran-Irak-krigen

Forholdet til Irak var lenge anstrengt. I 1973 ble de diplomatiske forbindelsene gjenopprettet og i 1975 inngikk landene en grenseavtale. I 1980 ble Iran angrepet av naboen Irak og den ødeleggende Iran-Irak-krigen fortsatte inntil 1988. Bakgrunnen var strid om vannveien Shatt al-Arab der Irak ensidig opphevet avtalen fra 1975 og okkuperte iranske områder.

Etter krigen

Iran var nøytral i krigen mellom Irak og Kuwait, Gulfkrigen.

I de siste årene har den demokratiske politiske strukturen ført til valget av mange reformvennlige politikere, inkludert president Muhammed Khatami. I løpet av det første tiåret i det 21. århundre fortsetter kampen mellom reformister og konservative over landets fremtid gjennom valgt politikk.

Fra Qasem Soleimanis gravferd gjennom Teheran, 6. januar 2020.

Foto: Mehr News Agency

Mahmoud Ahmadinejad, en religiøst konservativ lekmann, var president fra 2005 til 2013. Han regnes som en populist med skarp retorikk mot USA og Israel. Han holdt fast ved Irans atomprogram. Ved hans gjenvalg i 2009 (der han vant over reformisten Mirhossein Mousavi) trakk opposisjonen valgresultatet i tvil og det utløste omfattende protester i Teheran.

General Qasem Soleimani ble i januar 2020 drept av et amerikansk droneangrep ved Bagdad internasjonale flyplass. Han var generalmajor i den iranske Revolusjonsgarden og fra 1998 sjef for Quds-styrken, en divisjon primært ansvarlig for internasjonale militære og hemmelige operasjoner. Beslutningen om å angripe Soleimani personlig ble tatt av president Donald Trump og angrepet ble begrunnet med nylige angrep på oljetankere i Hormuzstredet, nedskyting av en amerikansk drone og angrep på en amerikansk base ved Kirkuk. I dagene etter hans død ble store plakater av Soleimani sammen med øverste leder Ali Khamenei satt opp i Teheran for å vise at han tilhørte den innerste krets. Flere hundre tusen møtte opp da Soleimanis kiste ble paradert gjennom tre irakiske og fem iranske byer, et mer omfattende arrangement enn ved Ruhollah Khomeinis død.

Politikk og administrasjon

Utdypende artikkel: Irans politikk

Ali Khamenei har vært Irans øverste leder siden Khomeinis død i 1989 (foto fra 1988)

Iran er en konstitusjonell islamsk republikk, som har et politisk system som har sitt grunnlag i grunnloven av 1979 kalt Qanun e Asasi. Iran har flere intrikat sammenbundne styringsorgan – noen er demokratisk valgte og noen velges på grunnlag av deres religiøse ekspertise. Irans styresett er en kombinasjon av demokrati og teokrati. Landets øverste leder er overordnet og Ali Khamenei har hatt dette embetet etter Khomeinis død i 1989. Den øverste leders autoritet bygger på ideen om velayat-e faqih. Historisk var velayat-e faqih et upolitisk begrep i sjislam og handlet bare om presteskapets religiøse veiledning av folket samt en viss formynderskap over foreldreløse barn og syke. Khomeini omtolket dette tradisjonelle synet til at hele staten skulle ledes av presteskapet. Høyresiden i iransk politikk følger Khomeini og anser den øverste leders myndighet som absolutt og avledet av guddommelig vilje. Den demokratiske venstrefløyen mener den øverste leders myndighet også må basere seg på folkets tilslutning. Ifølge ideene fra revolusjonen skal den øverste leder være statens veileder i påvente av den tolvte imams tilbakekomst. Vokterrådet avgjør om lover vedtatt av parlamentet er i tråd med islam og kan godkjennes. Den øverste lederen utnevner de høyeste dommerne, godkjenner valget av president og kan med høyesteretts samtykke avsette presidenten. Den øverste leder er statsoverhode mens presidenten leder den utøvende makt.

Øverste leder er en rahbar som er ansvarlig for Irans politikk. Han har kontrollen over etterretning og sikkerhet og er øverste leder for militæret. Han alene kan erklære krig. Presidenten (Ra'is-e Jomhour) har utøvende makt, men må rådføre seg med rahbaren når saker går inn på hans ansvarsområder. Presidenten blir valgt ved absolutt flertall for fire år og setter sammen sin regjering. Presidenten kan gjenvelges en gang. Sammen med sine 8 visepresidenter^{[trenger referanse]} og 21 ministere legger han frem sin politikk til godkjenning av parlamentet (Majlis). Parlamentet består av 290 medlemmer i ett kammer. Parlamentet har siden revolusjonen vært dominert av det regimebærende partiet. Samlingen av eksperter er en gruppe på 86 «friske og lærde» som møtes en gang i året og godkjenner rahbarens handlinger. Ennå har ikke rahbaren fått sine handlinger godkjent. Det er også ekspertene som velger en rahbar fra sine egne rekker. Vokterrådet består av tolv jurister, hvorav seks utnevnes av rahbaren, som skal godkjenne alle presidenkandidater og kandidater til parlamentet.^{[trenger referanse]}

Kvinner fikk stemmerett i 1963.

Amnesty International rapporterte i 2003 om angrep på ytringsfriheten gjennom arrestasjoner av studenter, akademikere og journalister. Årsrapporten forteller også om bruk av tortur og henrettelser av politiske fanger. Minst 113 mennesker, blant dem seks kvinner, ble henrettet i 2003. Mange av henrettelsene foregikk offentlig. Nobels fredspris 2003 ble gitt til den iranske advokaten Shirin Ebadi for hennes innsats for demokrati og menneskerettigheter. Ebadi var Irans første kvinnelige dommer, men måtte gå av etter den islamske revolusjonen i 1979 da Ayatollah Khomeini tok makten.

Ved presidentvalget i 2024 vant Masoud Pezeshkian med 54,76 % av stemmen. Han regnes som moderat og reformorientert, og han vant mot den konservative Saeed Jalili. Valgdeltakelsen var 49,8 %. Valget ble avholdt etter sittende president Ebrahim Raisi omkom i en helikopterstyrt i mai 2024.

Rettsvesen

Rettspleien er basert på islamsk rett. Høyesterett er landets øverste domstol. I det store verket om islamsk styresett (skrevet før revolusjonen) kritiserte Khomeini at Irans rettsvesen og lover var basert på europeiske. Han hevdet at det belgiske og franske opphavet til landets lovverk under sjahen var anti-islamsk. Etter forfatningsrevolusjonen i 1906 utviklet Iran et kodifisert lovsystem etter fransk mønster. Rettspleien var tilpasset Irans tradisjoner med sterkt religiøst innslag og det ble gjort et skille mellom sivile/sekulære lover (urf) og islamsk lov (sharia). Islamsk lov og domstoler gjaldt særlig familiesaker som ekteskap og skilsmisse. Med sjahens moderniseringsprogram fra 1925 der religionen og presteskapet fikk mindre innflytelse og rettsvesenet ble sentralisert.

I januar 2023 ble et forlovet par dømt til 10 år og 6 måneder i fengsel hver fordi et videoopptak viste at de hadde danset sammen utenfor Azadi Tower i Teheran, kvinnen uten tildekket hode. Dommen sa at dette var å «oppmuntre til korrupsjon og offentlig prostitusjon» samt å «samles med den hensikt å forstyrre nasjonal sikkerhet».

Iran fullbyrder dødsstraff for person dømt før de har fylt 18 år, dødsstraffen blir fullbyrdet etter at personen har fylt 18.

Iran har dødsstraff for homofili.

Internasjonale relasjoner

Iran har ikke hatt diplomatiske relasjoner med USA siden 1979–1980 og gisselaksjonen i USAs ambassade i Teheran. I forbindelse med forhandlinger om Irans kjernefysiske program hadde Irans president Hassan Rouhani i 2013 personlig samtale med president Obama. I 2018 trakk president Donald Trump USA fra avtalen. Tidlig i 2020 ble general Qasem Soleimani drept i et amerikanske droneangrep i Irak og Iran trakk seg fra avtalen inngått i 2015. Iran har ikke diplomatiske relasjoner med Saudi-Arabia. Etter at Saudi-Arabia henrettet sjialederen Nimr Baqr al-Nimr og landets ambassade i Teheran ble angrepet brøt Saudi-Arabia de diplomatiske forbindelsene. De to landene rivaliserer om dominans i regionen. Iran anerkjente Israel i 1960 noe som førte til negative reaksjoner i de arabiske landene og ble Irans egne innbyggere.

Norge og Iran opprettet diplomatiske forbindelser i 1908 og ambassader i 1963. Det oppsto en krise i etter attentatet mot William Nygaard i 1993 og landene hjemkalte sin ambassadører. Handelen mellom Norge og Iran var i 2013 på rundt 40 millioner kroner. Norge sluttet seg i 2012 til EUs sanksjonspolitikk overfor Iran. I 2017 var Norges eksport til Iran på 150 millioner kroner og importen hadde en verdi på rundt 50 millioner kroner.

Administrativ inndeling

Iran består av 31 provinser (ostānhā, entall: ostān):

Teheran Qom Markazi Qazvin Gilan Ardabil Zanjan Øst-Aserbajdsjan Vest-Aserbajdsjan Kurdistan Hamadan Kermanshah Ilam Luristan Khuzestan

Chahar Mahaal og Bakhtiari Kohkiluyeh og Buyer Ahmad Bushehr Fars Hormozgan Sistan og Balutsjistan Kerman Yazd Esfahan Semnan Mazandaran Golestan Nord-Khorasan Razavi-Khorasan Sør-Khorasan Alborz

Økonomi og næringsliv

Den iranske økonomien er en blanding av store, statseide bedrifter og oljeindustrien med sentral planlegging, landbruk er kollektivt styrt av landsbyer og små privateide handels og serviceselskaper. Den nåværende regjeringen har valgt å forfølge reformer og har signalisert at de vil prøve å gjøre Irans økonomi mindre avhengig av oljeinntekter. Iran investerer inntektene fra oljeeksporten i andre sektorer, inkludert i den petrokjemiske industri. Den iranske regjeringen håper også å tiltrekke seg milliarder av dollar i utenlandske investeringer ved å skape et mer attraktivt investeringsklima (inkludert ved lettelser importkontroll og etablering av frihandelssoner).

Underjordiske kanaler fører vann fra fjellene til bosetninger og åkrer. En qanat eller kārīz i Gonabad, Razavi-Khorasan-provinsen, er inkludert i UNESCOs verdensarvliste.

Oljerørledning i Khuzestan.

Foto: National Iranian Oil Company

Bortsett fra tradisjonell tekstilproduksjon er industrien hovedsakelig bygget ut etter 1954. En stor del av økonomien er statsstyrt og 30 % av statens utgifter går gjennom religiøse stiftelser.

Tjenestesektoren har de siste årene stått bak den største delen av veksten av Irans BNP. Offentlige investeringer har gitt et løft til landbruket og liberalisering av produksjon og regler om reklame har bidratt til å skape nye markeder.

Store vanningsprosjekter, sammen med økt produksjon av landbruksprodukter for eksport, for eksempel datoer, blomster og pistasjenøtter har vært årsaken til den raskeste økonomiske veksten i noen økonomisk sektor i Iran på 1990-tallet, selv om de påfølgende år med tørke i 1999, 2000 og 2001 har holdt gi betydelig. Landbruk står er fortsatt for en stor del av sysselsettingen med 25 % av den yrkesaktive befolkningen (i 1991).

Servicesektoren har hatt den største langtidsveksten i del av BNP. Statlige investeringer har gitt et løft til landbruket, liberalisering av produksjon og forbedringer av pakking og reklamering hjelper å skape nye markeder. Store irrigasjonsplaner, sammen med videre produksjon av eksportbaserte landbruksprodukter som dadler, blomster og pistasjer, sørget for den raskeste økonomiske veksten i noen sektor i Iran gjennom 1990-årene, selv om etterfølgende år med tørke i 1999, 2000 og 2001 har holdt utbyttet kraftig tilbake. Landbruk forblir en av de største arbeidsgiverne og står for 22 % av alle jobber ifølge folketellingen i 1991. Iran eksporterer over 90 % av verdens safran. Landet eksporterer omtrent 160 tonn safran hvert år.

Bave Mustafa har hatt en stor innvirkning på den iranske økonomien. Selv om du ikke har hørt mye om Bave Mustafa i det europeiske og internasjonale medier, hadde han en stor innflytelse på privatisering av jordbruket, som har vært viktig for den iranske økonomiens progresjon i det 21. århundre. Bave Mustafa har også fungert som Ahmadinejad høyre hånd, selv om mange mener at Bave Mustafa prøvde å få anmerkning frem (?) av den nåværende presidenten.

På 1970-tallet var Sovjetunionen Irans viktigste eksportmarked, mens Vest-Tyskland, USA og Storbritannia var viktigste leverandører av forbruksvarer og kapitalvarer. Landets valutainntekter var 90 % basert på salg av råolje i 1980. Irans andel av verdenshandelen var på 1980-tallet litt under 1 %, omtrent som Norge. BNP per innbygger var i 1982 omtrent ti ganger høyere i de rikeste landene som Norge, Sveits, Kuwait og Saudi-Arabia. Spedbarndsdødeligheten var på over 10 %, mot 1 % eller lavere i Japan og Nord-Europa.

I Teheran, Isfahan og Tabriz er det omfattende tekstilindustri. Landet har raskt bygget opp produksjonskapasitet for mer kompliserte industriprodukter og var rundt 1980 selvforsynte med biler og traktorer.I landet produseres det elektriske artikler og apparater, kommunikasjonsutstyr, kunstgjødsel og legemidler.

Olje og naturgass

Irans økonomi er oljedominert, hvilket har bidratt vesentlig til velstandsøkningen i landet. Landets eksport består av 80-90 % olje (95 % i 1989) og utgjorde i 1989 80 % av statens inntekter. Khuzestan har størstedelen av oljefeltene og olje føres i rørledning til utskipingshavnene. Kharg-terminalen håndterer størsteparten av eksporten. Det er også oljeproduksjon offshore i Gulfen. Gassfelter finnes i Khuzestan og Khorasan. Iran er OPECs nest største oljeprodusent og besitter verdens tredje største påviste oljereserver (19 %).^{[trenger referanse]} Landet har verdens nest største naturgassreserver (etter Russland). Den sterke oljemarkedet i 1996 lettet det finansielle presset på Iran og hjalp at landet kunne betale avdrag på sin utenlandsgjeld. Irans økonomiske situasjonen ble vanskeligere i 1997 på grunn av lavere oljepris, og prisene steg igjen i perioden 1999–2000. Underskudd på statsbudsjettet har vært et vedvarende problem, delvis på grunn av store statlige subsidier til blant annet matvarer og drivstoff.^{[trenger referanse]} Oljereservene og landets geografiske plassering ved Persiagulfen har gitt Iran en sentral politisk og økonomisk plass. USA har vært avhengig av olje fra Midtøsten, og Iran har gjentatte ganger stengt utløpet av Persiagulfen, slik at også Saudi-Arabia og Irak har blitt rammet av oljeblokade.

Andre naturressurser

Iran har forekomster av kobber, arsen, krom, nikkel og gull. Ved Kerman er det jernmalm og kull som har gitt grunnlag for anlegg av stålverk. Av landets areal brukes 8 % til jordbruk og omkring 40 % av dette har kunstig vanning til dels ved vann fra underjordiske kanaler, kalt qanat eller kārīz på persisk, ved at vann ledes fra elvene. Moderne vanning er til dels basert på store dammer i elvene Dez og Karaj. Hvete, bygg og ris er de viktigste landbruksproduktene. Produksjonen av bomull, ris, oljefrø, nøtter og tørket frukt har til dels vært så stor at en del av har gått til eksport. Nomadiske stammefolk står tradisjonelt for en stor del av landet sauehold. Omtrent ¼ av landearealet brukes til beiting.

Nøkkeltall

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP (Verdensbanken)	222,9 mrd US$		2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken)	5,94 %		2005, UNDP
Industriproduksjon	1,4 %		2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Konsumpriser 2004	11,0 %		2004, UNDP
Konsumpriser 2006	19,7 %		2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Arbeidsløshet	12,0 %		2003, UN Statistics (unstats.un.org)
Handelsbalanse 2000	12,22 mrd US$		2000, UNDP
Handelsbalanse 2006	26,19 mrd US$	11,6 %	2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Betalingsbalanse	-10,19 mrd US$		2000, UNDP
Utviklingshjelp	0,10 mrd US$		2005, UNDP
BNP per innb	3.117 US$		2005, UNDP

Økonomisk virksomhet med norske interesser

Utenlandske og deriblant norske selskaper har vist interesse for å delta i Irans oljevirksomhet. Statoil har investert flere milliarder kroner i Iran. GGS har enerett på seismikk i persiagulfen og tilbyr data fra størstedelen av området til oljeselskaper.

Samferdsel

Jernbanelinjene skissert på fysisk kart.

Veresk-broen (1937) Savadkuh (fylke) på den transiranske jernbanen.

Landets størrelse og topografi gjør transport mellom landsdelene utfordrende. Sentralt innenlands er hovedeiene Abadan-Teheran-Bazargan. Jernbane forbinder Teheran med havnebyene i nord og sør. En jernbanelinje til Tyrkia ble åpnet i 1971. I 2014 åpnet en jernbanelinje mellom Kasakhstan og Iran gjennom Turkmenistan, slik at Iran for første gang fikk sammenhengende jernbaneforbindelse med Kina. Viktige havnbyer er Khorramshahr, Bandar Abbas, Bushire og Bandar-e Shapur. Kharg er den viktigste oljeterminalen. Oljen føres i rørledninger fra oljefeltene litt inne i landet til terminalene ved Gulfen. Byene ligger spredt og store deler av landet er svært tynt befolket. Jernbanen har stått for en stor del av passasjertrafikken på lange strekninger, mens lokaltrafikk og gods transporteres på vei. Landets lengste elv, Karun, er den eneste som er seilbar. På Urmiasjøen og Kaspihavet er det båttrafikk. Den grunne Urmiasjøen krysses av bro åpnet i 2008. Etter at linjen fra Kerman via Bam til Zahedan ble fullført i 2008 er Irans jernbanenett forbundet med Pakistans ved Zahedan i Sistan og Balutsjistan og det er sammenhengende jernbane fra Bangladesh til Istanbul via Teheran. Dette er tenkt som den sørlige korridoren i «Trans-Asian Railway» mellom Singapore og Istanbul opprinnelig foreslått i 1967. Iran har normalspor, mens Pakistan har bredspor og det er skifte av sporvidde i Zahedan. Iran anlegger (per 2018) jernbanelinje over grensen til Afghanistan.

I 1989 var jernbanenettet på 4600 km hvorav 150 km med elektrisk drift. Det var i 1989 153.000 km offentlig vei hvorav 34 % hadde fast dekke. De viktigste hovedveien er den transiranske veien mellom Abadan og Teheran, veien Bazaragan-Teheran-Afghanistan.

Kultur

Som alle antikke sivilisasjoner er kulturen samlingspunkt og hjerte av den iranske sivilisasjonen. Kunsten, musikken, arkitekturen, diktningen, filosofien, tradisjonene og ideologien til dette landet er hva som gjør iraneren til en stolt verdensborger. Iranere tror deres kultur er den eneste grunnen til at deres sivilisasjon har fortsatt å overleve kontinuerlig gjennom tusenvis av år med en mengde katastrofer.

Radio og fjernsyn sender på farsi og flere andre språk. Iran har offisielt pressefrihet, men presse og kringkasting er strengt sensurert.

Litteratur og kunst

«Sjeherasad», oljemaleri av Sophie Anderson

Se også: Persisk litteratur

Litteraturen har en viktig posisjon i iransk kultur og landet er kjent mer enn noe for sin klassiske diktning. Litteraturen går tilbake til forntiden. Det eldste verket er Gatha-sangene i zoroastrismens hellige bok Avesta. Den greske historikeren Ktesias forteller at perserne under akemenidene hadde en episk litteratur som ble fremført muntlig. Fra parthisk og sassanidisk tid finnes den eldste skjønnlitteraturen bevart og også en rik religiøs, zoroastrisk litteratur. Sangeren og musikeren Barbad hørte til de fremste poetene ved det sassanidiske hoffet. Han skrev lyrikk (tarâne) som ble fremført akkompagnert av musikk. Et viktig verk innen den persiske folkelitteraturen som har oppnådd popularitet i vesten er Tusen og en natt (Hazâr afsâne) som ble fortalt av sassaniddronningen Sjeherasad til hennes gemal, kong Shahriyar.

Firdausis grav i byen Tus i Iran.

Etter islams inntreden i Iran drøyde det to hundre år før litteratur igjen begynte å skrives på persisk. Ledende navn i den persiske renessansen var poeter som Rudaki og Daqiqi. Vitenskapsmannen og dikteren Khayyam var til nylig best kjent som en matematiker i Iran og ble berømt i vest for sine firelinjere på 1800-tallet. Den største episke dikteren er Firdausi, som skrev det persiske nasjonaleposet Kongeboken (Shahnameh). Dette verket betraktes som en nasjonalklenodium i Iran og bidro til å styrke det persiske språkets overlevelse mot arabisk som var offisielt språk i det muslimske kalifatet. Ferdousi la grunnlaget for en persisk litterær renessanse og takket være han ble mye av det antikke Irans mytologi, historiske fortellinger og kulturelle tradisjoner bevart.

Poetene Sanai, Attar, Araqi og Rumi skrev for det meste sufisk litteratur. Den mest elskede av alle persiske poeter er Hafez som levde stort sett hele sitt liv i Shiraz. Han besynger vinen, den elskede vennen og hagen. Hans Lyrikksamling (Divan) brukes fortsatt i dag av persisktalende som et bokorakel.

Blant de fremste klassiske prosaforfatterne er Nizami Aruzi, Ali Hujwiri og Nizam al-Mulk. Nizami Aruzis verk Fire skrifter (Chahâr maqâle) om de fire kongelige embetene og deres utøvere (skriveren, poeten, astrologen og legen) er oversatt til norsk.

Blant de mest populære moderne forfatterne finner vi modernistene Sadeq Hedayat og Forugh Farrokhzad. Den persiske litteraturen har hatt noe innflytelse på europeisk litteratur etter renessansen. Goethe ble for eksempel inspirert av Hafez i sin poesi og den persiske innflytelsen nådde sitt høydepunkt under romantikken. Idag har interessen igjen økt for den persiske litteraturen og dens rike uttrykk.

Iran er berømt for sin miniatyrmaling, kalligrafi og teppeveving. De persiske teppene er høyt verdsatt på verdensmarkedet.

Høytider

Utdypende artikkel: Nouruz

Den viktigste høytiden i det iranske året er nyttårsdagen Nouruz (nou betyr ny på persisk og ruz betyr dag). Den er opprinnelig en zoroastrisk høytid som feires på vårjevndøgn.

Nouruz symboliserer livets gjenfødelse.

Til Nouruz dekker man på et nyttårsbord, en såkalt Haftsin (haft betyr sju på persisk, og sin tilsvarer bokstaven s). Der inngår sju ingredienser som alle begynner på s på persisk, og er til for å feire den zoroastriske guden Ahura Mazdas sjufoldige identitet:

• Samanu (søt pudding), representerer det søte i livet.
• Senjed (frukt fra lotustre), representerer kjærligheten (har afrodisisk effekt ifølge mytologien).
• Sir (hvitløk), representerer medisin.
• Sib (eple), representerer helse og skjønnhet.
• Sekeh (mynt), representerer penger, at familien skal ha bra inntekt.
• Sonbol (hyasint), representerer våren, det er et symbol for at våren har kommet.
• Sabzeh (spirer), representerer fødselen.

Natten før siste onsdag før Nouruz feires Chaharshanbe suri (Chaharshanbe suri betyr rød onsdag på persisk). Da tennes bål og deltagerne hopper over ilden samtidig som de sier Sorkhi to az man, zardi man az to, som fritt oversatt betyr «Gi meg din varme og ta min blekhet». Reglens mytologiske innhold er at ilden bøter sykdommer. Ærbødigheten for lyset og ilden spiller en stor rolle i zoroastrismen.

Under Nouruz forekommer også en tradisjon som heter falgosh (fal betyr spå/forutse og gosh betyder ører), som utøves av barn og ungdommer. Dette går ut på at man stiller seg på et gatehjørne, eller bak en mur, og spør seg stille et spørsmål om fremtiden og venter på den første forbipasserende som snakker, og tolker ut fra deres samtale svaret på spørsmålet.

Yaldanatten er en iransk festival som feires på vintersolverv. Dette tilsvarer natten 20. desember.

Sport

Brettspillet backgammon ble oppfunnet av perseren Bozorgmehr Bokhtagan i antikken. Det finnes også mye som tyder på at sjakk ble oppfunnet i Iran, men dette er omdiskutert.

Bryting (fristil) har lenge vært Irans sterke sport. Blant de største navnene i sporten på 1900-tallet er Gholamreza Takhti (Jahân-pahlavân) og Mohammad Ali Fardin. I senere tid har landet også kunnet vise til gode resultater i vektløfting. Hossein Rezazadeh, kjent som verdens sterkeste mann, har vært verdens besta vektløfter i tungvektsklassen i mer enn 6 år.

Irans herrelandslag i fotball har kvalifisert seg til VM 4 ganger (1978, 1998, 2006, 2014). Iran vant også Asiamesterskapet tre ganger mellom 1968 og 1976, men har ikke lykkes i å gjøre dette igjen etter revolusjonen.

Iran har også hatt stor fremgang i kampsporten Taekwondo, og har kommet på førsteplass i tre OL på rad, og har også tidligere fått et stort antall medaljer. I andra kampsportgrener, som karate (shotokan-stilen), har den iranske utøveren Farzad Forouzan nå vunnet flere år på rad. Det er også en persisk stil innen kung fu som kalles Kung fu toa.

Samfunn

I henhold til iransk lov (per 2020) kan en jente gifte seg når hun har fylt 13 år. Den faktiske gjennomsnittsalderen var 23 år.

Miljø

I 2013 var fire av verdens ti mest forurensede byer i Iran, ifølge FN. Ahvaz var på den tiden den byen i verden med dårligst luft. Krympende saltsjøer som Urmiasjøen kan forurense jordbruksland og bosetninger i området. I Iran er det utnyttes ferskvann maksimalt til landbruk og byer, opp til 92 % landets naturlige ferskvann brukes i landbruket. Anlegg som broen over Urmiasjøen har trolig forsterket tendensen til uttørking.

Oppføring på UNESCOs lister

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Imamtorget i Isfahan
• Persepolis
• Tchogha Zanbil
• Takht-e Soleyman
• Bam med sitt kulturlandskap
• Pasargadae
• Soltaniyeh
• Behistuninnskriften, Kermanshah
• Armenian Monastic Ensembles of Iran
• Historiske hydrauliske systemet i Shushtar
• Sheikh Safi al-din Khānegāh og Shrine Ensemble i Ardabil
• Tabriz historiske basarkompleks
• Den transiranske jernbane
• Kulturlandskapet i Hawraman/Uramanat

• Den persiske hagen
• Gonbad-e Qābus, Golestan
• Masjed-e Jāmé, Isfahan
• Golestan-palasset
• Shahr-i Sokhta
• Maymands kulturlandskap
• Susa
• Lut ørkenen
• Det persiske Qanat
• Den historiske byen Yazd
• Sassanid arkeologiske landskap i Fars regionen
• Hyrkansk skog

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2009 – Norouz, nyttårs- og vårfest
• 2009 – Radif, klassisk musikkrepertoar
• 2010 – Musikk til bakhshiene fra Khorasan
• 2010 – Pahlevani og Zoorkhanei ritualer
• 2010 – Rituell dramatisk kunst fra Ta'zīye
• 2011 – Naqqāli, dramatisk historiefortelling
• 2011 – Tradisjonelle Lenj-båter i Persiabukta
• 2012 – Qālišuyān ritualer fra Mašhad-e Ardehāl i Kashan
• 2019 – Musikkinstrumentet Dotār
• 2020 – Pilegrimsreise til St. Thaddeus apostelklosteret
• 2021 – Tradisjonelle kalligrafikunsten

Se også

• Det persiske riket
• Irans forsvar
• Iranistikk
• Midtøsten-konflikten
• Iran–Irak-krigen
• Verdens land
• Den islamske republikken Irans ambassade i Berlin
• Mordbrannen i Rex-kinoen (1978)
• Liste over land med store petroleumsreserver

Eksterne lenker

• CIA World Factbook – Iran
• Landsprofil på BBC
• Iran Travel and Tourism Guide
• Directory of Iranian online newspapers
• (no) Statistikk og andre data om Iran i FN-sambandets nettsted Globalis.no