Offisielt språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sveits har fire offisielle språk. Regjeringens logo viser landets navn på tysk, fransk, italiensk og retoromansk

Offisielle språk er språk i et land som etter lover og forskrifter skal brukes i offisiell korrespondanse og dokumentasjon. Om et land har flere offisielle språk kan det også være regler for hvilke språk som kan, skal eller bør brukes i ulike sammenhenger.

Halvparten av alle verdens land har offisielle språk. Noen land har bare ett offisielt språk, som f.eks. Albania, Frankrike (til tross for at det er flere innfødte språk) og Tyskland. Andre igjen, som f.eks. Belgia, Finland, Afghanistan, Paraguay, Bolivia, India, Sveits og Sør-Afrika har mer enn ett offisielt språk.

Noen land som Irak, Italia og Spania er det ett offisielt språk for landet, og i tillegg andre medoffisielle språk for enkelte viktige regioner. Andre land som USA har ingen offisielle språk, men offisielle språk i enkelte delstater. Til slutt er det de landene som ikke har et offisielt språk i det hele tatt, som Australia, Eritrea, Luxembourg, Tuvalu og Storbritannia.

Som en konsekvens av kolonialismen og/eller nykolonialismen i enkelte land i Afrika og på Filippinene er det offisielle og lærespråket (for eksempel engelsk eller fransk) ikke det samme som nasjonalspråket eller det mest brukte språket.

Offisielle språk i Norden[rediger | rediger kilde]

Danmark har to offisielle språk. Majoriteten snakker dansk, og et mindretall i Sønderjylland (Nordslesvig) snakker tysk. Mindretallets kulturelle og språklige rettigheter er beskyttet gjennom København-Bonn-erklæringene fra 1955. Det dansktalende mindretallet i Sydslesvig er tilsvarende beskyttet.[1][2]

Finlands to offisielle språk men nasjonal status, finsk og svensk. Majoriteten snakker finsk, og en minoritet på omtrent 6% snakker svensk. I kommunene Korsnäs, Närpes og Larsmo er svensk det eneste offisielle språket. I tillegg har samisk offisiell status i Enontekiö, Inari, Utsjok og den nordlige delen av Sodankylä. I tillegg har samer, rom og andre grupper rett til å bevare og utvikle eget språk og kultur. Dette inkluderer også retten til å bruke tegnspråk.[1] Det finske tegnspråket er avledet av det svenske tegnspråket.[3]

Island har ett offisielt språk, islandsk.[1] Det islandske tegnspråket er avledet av det danske tegnspråket.

Norge har flere offisielle språk. Det er to offisielle målformer av norsk, nynorsk og bokmål. Samisk, som er offisielt språk i flere norske kommuner, har tre målformer, nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk.[4] I tillegg har kvensk, romani, romanes og norsk tegnspråk offisiell status.[1][5]

Sverige har svensk som hovedspråk og samfunnets felles språk. I tillegg har meänkieli (tornedalsfinsk), samisk, jiddisch, romani chib og svensk tegnspråk offisiell status.[1][6]

Færøyene har to offisielle språk, færøysk og dansk. Færøysk er det primære språket, mens dansk skal kunne anvendes i alle offentlige sammenhenger. Det tilbys grundig opplæring i dansk.[1][7]

Grønland har grønlandsk som offisielt språk. Det stilles ingen krav om undervisning i dansk, eller at dansk skal kunne brukes i offentlige sammenhenger, men Grønlands Selvstyre tilbyr likevel offisiell informasjon på dansk.[1][8]

Åland har svensk som offisielt språk. Finske innbyggere har rett til å bruke finsk på egne vegne ved domstoler og overfor andre myndigheter.[1][9]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h «Språk — Nordisk samarbeid». www.norden.org. Besøkt 10. desember 2015. 
  2. ^ http://um.dk/da/~/media/UM/Danish-site/Documents/Udenrigspolitik/International-politik/Bonn%20erklaeringen%20til%20umdk.pdf
  3. ^ Oy, Edita Publishing. «FINLEX ® - Uppdaterad lagstiftning: Språklag 423/2003». www.finlex.fi (svensk). Besøkt 10. desember 2015. 
  4. ^ «4.1.3 Samisk – nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk». St.meld. nr. 35 (2007-2008). Kulturdepartementet. 27. juni 2008. Besøkt 9. januar 2015. 
  5. ^ «4.1.4 Kvensk, romani og romanes». St.meld. nr. 35 (2007-2008). Kulturdepartementet. 27. juni 2008. Besøkt 9. januar 2015. 
  6. ^ «Svensk författningssamling 2009:600 Språklag (2009:600) - riksdagen.se». www.riksdagen.se. Besøkt 10. desember 2015. 
  7. ^ «Lov om Færøernes Hjemmestyre». www.stm.dk. Besøkt 10. desember 2015. 
  8. ^ http://www.stm.dk/multimedia/selvstyreloven.pdf
  9. ^ Oy, Edita Publishing. «FINLEX ® - Uppdaterad lagstiftning: Självstyrelselag för Åland 1144/1991». www.finlex.fi (svensk). Besøkt 10. desember 2015.