Isfahan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Chehel Sotoon er en kjent turistattraksjon i Isfahan

Isfahan eller Eşfahān (historisk også stavet Ispahan, gammel persisk شهر خسیس ها، دهات خسیس ها Aspadana, mellompersisk Spahān, farsi اصفهان), ligger omtrent 340 km sør for Teheran og er administrasjonssenteret i Isfahan-provinsen og Irans tredje største by (etter Teheran og Mashhad). Befolkningen i 2000 var 2 540 000.

Isfahan er en av Persias eldste byer. Den nevnes av Ptolemaios under navnet Aspadana, et annet eldre navn var Djaiy. Isfahan synes å ha vært en betydelig by i den muslimske tid frem til den i 1387 ble ødelagt av Timur Lenk. En ny blomstring ble innledet ved at Abbas I gjorde byen til Persias residensby.[1]

Isfahan ligger på bredden av Zayandeh Rud. Langs elvens søndre bredd ligger forstaden Djulfa, oppkalt etter den tidligere armenske by Djulfa, hvis innbyggere av Abbas den store i 1605 ble deportert til Isfahan. Mange armenske kirker preger området. Byen hadde tidligere siden sassaniderkongen Yazdegerd Is tid en betydelig jødisk koloni, som imidlertid siden 1900-tallets siste halvdel er svunnet helt bort.

Isfahan ligger langs karavaneveigen Teheran-Isfahan-Shiraz-Bushehr-Bender Abbas, var et betydelig handelssentrum og blent det persiske rikes mektigste byer fra 1600-tallet og frem til 1722. Den ble erobret i 1722 av afghanfyrsten Mahmud Ghilzai, gjenerobret 1729 av Nadir Shah men gjenvant aldri sin fordums betydning, særskilt etter at Teheran fra 1795 i steden vokste frem som landets hovedstad.[2]

Isfahan ligger cirka 340 km sør for Teheran. Byen er kjent for sin store moské (frem til 1979 kjent som Masjed-e Shah, deretter Masjed-e Emam, begge navn brukes på folkemunne). Der finnes også en anlegg for anrikning av uran.

I 1979 ble Meidan Emam i Isfahan satt på UNESCOs verdensarvliste.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Carlquist, Gunnar, red. (1933). Svensk uppslagsbok. Bd 14. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 55. 
  2. ^ Carlquist, Gunnar, red. (1933). Svensk uppslagsbok. Bd 14. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 54–55. 
  3. ^ Beskrivelse av Meidan EmamUnescos nettsted