Hyrkansk skog

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
UNESCOs verdensarv
Hyrkansk skog
Hyrkansk skog
Hyrkansk skog er et grønt belte sør for Det kaspiske hav
LandIran IranAserbajdsjan Aserbajdsjan
UNESCOInnskrevet ved UNESCOs verdensarvkomités 43. sesjon i 2019. Referansenr. 1584.
Kriterium NATUR (IX)
Se ogsåVerdensarvsteder i Asia
Eksterne lenker

Hyrkansk skog er en økoregion ved den sørlige kysten til Det kaspiske hav i det nordlige Iran og sørøstlige Aserbajdsjan. Skogen er oppkalt etter oldtidsriket Hyrkania. Den naturlige vegetasjonen er frodig og artsrik løvskog som trives i det jevnt fuktige og varme klimaet. Flere treslag som døde ut i Europa i istidene, har funnet et tilfluktssted her.

På satellittbildet vises den hyrkanske skogen som et grønt belte sør for Det kaspiske hav.

Fysisk geografi[rediger | rediger kilde]

Hyrkansk skog i Gilan med tåke

Området er omtrent 800 km langt og 110 km bredt med et areal på 50 000 km². Det omfatter kystslettene ved Det kaspiske hav og nordskråningen til Elburzfjellene. I Iran vokser skogen i fem provinser fra øst til vest: Nord-Khorasan, Golestan, Mazandaran, Gilan og Ardabil, og i Aserbajdsjan finnes den i Talysjfjellene og på slettelandet ved Lənkəran.

Lavtliggende områder har et fuktig subtropisk klima. Vestavind bringer fuktighet fra Atlanterhavet, Middelhavet og Svartehavet om høsten, vinteren og våren. Sibirhøytrykket kan blokkere for vestavinden om høsten og vinteren, spesielt i de østlige områdene. En annen årsak til at det om høsten er mer regn i vest er nordøstlig vind fra sibirhøytrykket eller polarfronten. Denne vinden tar opp mye fuktighet fra Det kaspiske hav som faller som orografisk nedbør når disse luftmassene tvinges oppover av Elburz. Fuktighet fra Det kaspiske hav gjør at tørketida om sommeren blir kort eller fraværende.[1]

Årsnedbøren varierer fra 530 mm i øst til 1350 mm i vest, men noen steder i vest kan ha opptil 2000 mm nedbør i året. Det er mest regn om våren, senhøsten og vinteren. Nedbøren er ganske jevnt fordelt over året i vest, men de østligste områdene kan ha opptil tre måneders tørketid om sommeren. Gjennomsnittlig relativ luftfuktighet er alltid høy og varierer fra 74,6 % i øst til 84,6 % i vest. De høyereliggende områdene har nesten permanent tåke. Gjennomsnittlig årstemperatur varierer fra 15 °C i vest til 17,5 °C i øst. I de varmeste månedene er temperaturen 28–35 °C og i de kaldeste 1,5–4 °C.[2]

Geologisk omfatter området to ulike enheter. Kystslettene tilhører den aral-kaspiske senkning, og Det kaspiske hav ligger omtrent 26 meter under verdenshavenes overflate. I Elburz- og Talysfjellene går derimot den hyrkanske skogen opp til mer enn 2000 moh. Fjellene er dannet i den alpine fjellkjedefolding, og store forkastninger ligger i overgangen mellom de to sonene. Det kaspiske hav er en rest av et mye større innlandshav, Paratethys, men ble adskilt fra verdenshavene for omtrent 5,2 millioner år siden. I istidene har overflaten på Det kaspiske hav steget til 50 moh slik at det er blitt forbundet med Svartehavet.[1]

Plantesamfunn[rediger | rediger kilde]

Skog ved festningen Ghal'eh Rudkhan
Temperert regnskog i Aserbajdsjan

Trærne i den hyrkanske skogen feller løvet om vinteren, men i busksjiktet er det mange eviggrønne arter. Et påfallende trekk er at bartrær nesten helt mangler. De ellers viktige slektene gran, edelgran og furu vokser ikke i området, og de eneste bartrærne er barlind, einer, ekte sypress og orienttuja.[3]

Det er en rekke ulike plantesamfunn i den hyrkanske skogen. De viktigste er:[2][4][5][6][7]

Plantegeografi[rediger | rediger kilde]

Alnus subcordata

Artsrikdom[rediger | rediger kilde]

En database med opplysninger om floraen ved den sørlige delen av Det kaspiske hav viser at det finnes 3234 arter av karplanter, som tilhører 856 slekter og 148 familier, i et område som består av de iranske provinsene Golestan, Mazandaran og Gilan, samt Talysj i Aserbajdsjan. Mange av disse planteartene er riktignok xerofytter som kun vokser i halvørken og tørre fjell lengst sør i området, og antall plantearter i den hyrkanske skogen er derfor noe mindre. Omtrent 280 arter er endemiske eller nesten endemiske for det hyrkanske området.[1]

Eurosibirske arter[rediger | rediger kilde]

Den hyrkanske skogen tilhører den eurosibirske region i det holarktiske planteriket. Hovedkammen på Elburzfjellene skiller området fra den irano-turanske regionen i sør. Typiske eurosibirske trær og busker i området er:[3][1]

Euxino-hyrkanske arter[rediger | rediger kilde]

Den eurosibirske regionen deles i en rekke planteprovinser, og den hyrkanske skogen tilhører den euxino-hyrkanske provinsen. Den omfatter også de euxiniske skogene ved svartehavskysten i sørøstlige Bulgaria, nordlige Tyrkia og vestlige Kaukasia. Disse to områdene har lignende vegetasjon med relikte løvtrær og urter som krever et fuktig og varmt temperert klima. Artssammensetningen er ganske ulik, og noen botanikere deler områdene i to adskilte provinser. Felles arter for de to områdene er:[3]

Hyrkanske arter[rediger | rediger kilde]

Typiske hyrkanske busker og trær omfatter tolv arter som er endemiske for området, samt noen som har en utbredelse med tyngdepunkt i området, men som også finnes i for eksempel østlige Kaukasus eller Kopet Dag. Lindeslekta (Tilia) har høy diversitet i området med seks arter, derav to endemiske. De typisk hyrkanske artene er:[3][11]

Relikte arter[rediger | rediger kilde]

De tempererte løvskogene i vestlige Eurasia har langt færre arter enn tilsvarende vegetasjon i Øst-Asia og østlige Nord-Amerika. Fossiler fra miocen og pliocen viser at Europa tidligere hadde en flora som lignet mer på de to andre områdene, men mange arter døde ut rett før eller i istidene i pleistocen. Den hyrkanske skogen er et refugium der en finner planter som ellers er utdødd i den vestlige delen av Eurasia. Parrotia, Pterocarya og Zelkova er nå typiske for den hyrkanske skogen, men de var vanlige trær i Europa før de døde ut i løpet av pleistocen. Den hyrkanske skogen har likevel bare en beskjeden rest av det tidligere mangfoldet. Mange treslag som krever mye fuktighet og varme, som Eucommia, Ginkgo og Taxodium, mangler. Eksempler på relikte arter i den hyrkanske skogen er:[3][2][1]

Dyreliv[rediger | rediger kilde]

Kaspitigeren levde i disse skogene, men den er globalt utryddet. Det er fortsatt noen få leoparder. Andre pattedyr i den hyrkanske skogen er gaupe, jungelkatt, ulv, sjakal, rødrev, brunbjørn, mår, grevling, oter, villsvin, hjort og rådyr. Skogmusa Apodemus hyrcanicus og spissmusa Crocidura caspica er endemiske for området. Skogene er en del av det opprinnelige utbredelsesområdet til fasan. Fuglene i skogene er nesten utelukkende arter som også finnes i Europa, som småskrikørn, vepsevåk, spurvehauk, balkanhauk, skogdue, kattugle, grønnspett, svartspett, flaggspett, syriaspett, dvergspett, pirol, kjøttmeis, svartmeis, blåmeis, trekryper, stjertmeis og spettmeis. En fugleart med det meste av utbredelsen i tropiske deler av Asia og Afrika er shikrahauk. Det finnes også en endemisk fugleart, elbursmeis (Poecile hyrcanus), som nylig er skilt ut fra balkanmeis.[17][18][19][20]

Økonomisk betydning og miljøtrusler[rediger | rediger kilde]

Nesten all skog i lavlandet er borte, og arealene brukes til bebyggelse og dyrking av te, grønnsaker, frukt, vindruer og ris.[17] Bøkeskogene i fjellene er godt bevart og gir grunnlag for omfattende skogsdrift. Her er det også plantet en del fremmede bartrær. Årsproduksjonen var oppe i 1,4 millioner m³ i 1994, men var i 2010 redusert til 0,7 millioner m³. Omtrent 45 prosent av arealet er for bratt til å kunne hugges med konvensjonelle metoder.[21] Trusler mot skogene er oppdyrking, dambygging, overdreven beiting av husdyr og uforsvarlig skogsdrift. Flatehogst i de nedbørrike og bratte fjellsidene har flere steder ført til omfattende erosjon.[22]

Verdensarv[rediger | rediger kilde]

I 2019 ble den hyrkanske skogen i Iran oppført på UNESCOs liste over naturarvsteder.[23][24]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e H. Akhani m.fl. (2010). «Plant biodiversity of Hyrcanian relict forests, Northern Iran: an overview of the flora, vegetation palaeoecology and conservation» (PDF). Pak. J. Bot. 42: 231–258. ISSN 2070-3368. Sammendrag. 
  2. ^ a b c K.S. Talebi, T. Sajedi og M. Pourhashemi (2014). «Euxino-Hyrcanian Province: Caspian and Arasbaran Regions». Forests of Iran: A Treasure from the Past, a Hope for the Future. Springer. s. 15–65. ISBN 978-94-007-7371-4. doi:10.1007/978-94-007-7371-4. Arkivert fra originalen 2. februar 2017. Besøkt 21. januar 2017. 
  3. ^ a b c d e K. Browicz (1989). «Chorology of the Euxinian and Hyrcanian element in the woody flora of Asia» (PDF). Plant Syst. Evol. 162 (1): 305–314. ISSN 0378-2697. JSTOR 23643020. doi:10.1007/BF00936923. 
  4. ^ A. Naqinezhad m.fl. (2012). «A phytosociological survey of two lowland Caspian (Hyrcanian) remnant forests, Northern Iran, for validation of some forest syntaxa» (PDF). Phytologia Balcanica. 18 (2): 176–186. ISSN 1310-7771. 
  5. ^ «Hyrcanian Ecosystems». Terrestial Biozones. Besøkt 29. juni 2017. 
  6. ^ F. Bazdid Vahdati m.fl. (2014). «Floristic characteristics of the Hyrcanian submountain forests (case study: Ata-Kuh forest)». Caspian J. Env. Sci. 12 (2): 169–183. ISSN 1735-3033. 
  7. ^ A. Naqinezhad m.fl. (2017). «Wild grapevine (Vitis vinifera subsp. sylvestris) in the Hyrcanian relict forests of northern Iran: an overview of current taxonomy,ecology and palaeorecords». Journal of Forestry Research. ISSN 1007-662X. 
  8. ^ H. Ejtehadi m.fl. (2004). «Ecological study of Betula pendula stands in Hyrcanian forests, North Iran». Acta Botanica Hungarica. 46 (1–2): 143–151. ISSN 1588-2578. doi:10.1556/ABot.46.2004.1-2.10. 
  9. ^ a b c H. Zare m.fl. (2010). «A new record of Betula litwinowii (Betulaceae) and a review of the geographical distribution of the genus Betula L. in Iran». Iran. J. Bot. 16 (2): 237–241. ISSN 1029-788X. 
  10. ^ a b c H. Zare og T. Amini (2012). «A review of the genus Alnus Gaertn. in Iran, new records and new species». Iran. J. Bot. 18 (1): 10–21. ISSN 1029-788X. 
  11. ^ a b c d e f g H. Zare, T. Amini og M. Assadi (2012). «A review of the genus Tilia L. (Tiliaceae) in Iran, new records and new species». Iran. J. Bot. 18 (2): 175–190. ISSN 1029-788X. 
  12. ^ T. Amini, H. Zare og M. Assadi (2008). «Acer mazandaranicum (Aceraceae), a new species from northern Iran». Iran. J. Bot. 14 (2): 81–86. ISSN 1029-788X. 
  13. ^ H. Zare, T. Amini og M. Assadi (2004). «Sorbus tiliaefolia (Rosaceae), a new species from Iran». Iran. J. Bot. 10 (2): 147–151. ISSN 1029-788X. 
  14. ^ G.W. Grimm og T. Denk (2014). «The Colchic region as refuge for relict tree lineages: cryptic speciation in field maples». Turk. J. Bot. 38: 1050–1066. ISSN 1303-6106. doi:10.3906/bot-1403-87. 
  15. ^ A. Schnabel, P.E. McDonel og J.F. Wendel (2003). «Phylogenetic relationships in Gleditsia (Leguminosae) based on ITS sequences» (PDF). American Journal of Botany. 90 (2): 310–320. ISSN 1537-2197. PMID 21659122. doi:10.3732/ajb.90.2.310. 
  16. ^ J. Li og P. Del Tredici (2008). «The Chinese Parrotia: a sibling species of the Persian Parrotia» (PDF). Arnoldia. 66 (1): 2–9. ISSN 0004-2633. 
  17. ^ a b «Terrestial Ecoregions: Temperate broadleaf and mixed forests: Central Asia: Northern Iran into southern Azerbaijan». World Wildlife Fund. Besøkt 8. februar 2017. 
  18. ^ R. Kennerley (2016). «Apodemus hyrcanicus». The IUCN Red List of Threatened Species. doi:10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T1896A22422941.en. 
  19. ^ A. Sanei og M. Zakaria (2011). «Distribution pattern of the Persian leopard (Panthera pardus saxicolor) in Iran» (PDF). Asia Life Sciences. Supplement 7: 7–18. ISSN 0117-3375. 
  20. ^ BirdLife International (2016). «Poecile hyrcanus». The IUCN Red List of Threatened Species. doi:10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T103761508A104117340.en. 
  21. ^ M. Jourgholami og B. Majnounian (2011). «Harvesting systems in Hyrcanian Forest, Iran; limitations and approaches». 44th International Symposium on Forestry Mechanisation: “Pushing the Boundaries with Research and Innovation in Forest Engineering”, October 9-13, 2011 in Graz, Austria (PDF). FORMEC. s. 1–9. 
  22. ^ T. Scharnweber, M. Rietschel og M. Manthey (2007). «Degradation stages of the Hyrcanian forests in southern Azerbaijan» (PDF). Archiv für Naturschutz und Landschaftsforschung: 133–156. ISSN 0003-9306. 
  23. ^ «Two natural sites, one in China, another in Iran, inscribed on UNESCO’s World Heritage List». UNESCO World Heritage Centre (engelsk). 5. juli 2019. Besøkt 5. juli 2019. 
  24. ^ «Hyrcanian Forests». UNESCO World Heritage Centre (engelsk). Besøkt 5. juli 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]