Sufisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Sufisme, eller taṣawwuf (Arabisk: الْتَّصَوُّف‎; personlig substantiv: صُوفِيّ‎ ṣūfiyy / ṣūfī, مُتَصَوّف‎ mutaṣawwuf), definert som «islamsk mystikk», «de indre dimensjonene av islam» eller «mystikkens fenomen i islam», er mystikk i islam, «karakterisert som verdier, rituell praksis og læresetninger som begynte fra den tid Gud gjorde levemåten til muslimene fullkommen», det vil si islam. Sufisme «representerer det grunnleggende og ytterst viktigst og sentralt» i islam. De som praktiserer tasawwuf, blir kalt «sufis» (arabisk flertall: صُوفِيَّة‎ ṣūfiyyah; صُوفِيُّون‎ ṣūfiyyūn; مُتَصَوُّفََة‎ mutaṣawwufah; مُتَصَوُّفُون‎ mutaṣawwufūn).

Historisk sett har sufiene tilhørt til flere ṭuruq («retninger»). En sufi er en wali («Guds venn») som har forbindelse til en rekke kjeder av andre walis («guds venner») som når helt opp til muslimenes profet, Muhammed. De som følger disse Guds venner og dem selv møter sammen i åndelige sammenkomster (majalis), som kalles zawiyas, khanqahs eller tekke. De strever etter å oppnå tilstanden ihsan («fullkommen tilbedelse»), som forklart i en hadith: «Ihsan er å tilbe Gud som om du ser Ham; hvis du ikke klarer å merke at du ser Ham, så merk at Han kan sannelig se deg.» Den åndelige lederen Rumi sa: «Sufiene holder seg fast til Muhammed, som Abu Bakr.» Sufiene anser Muhammed som al-Insān al-Kāmil, den primære fullkomne personligheten som er et eksempel på Guds moral, og anser ham som deres leder og primære spirituelle veileder.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

En teori tolker begrepet sufi som en avart fra det greske ordet sophia («visdom»). Den mest kjente forklaringen på begrepet fører det tilbake til ordet Suf (صوف), det arabiske ordet for ull. En antar da at det er avledet av den enkle drakt som tidlige muslimske asketer bar.[1] Imidlertid bar ikke alle sufier drakter av ull. En annen etymologisk forklaring foreslår at roten av ordet sufi er det arabiske ordet safa (صفا), i betydningen renhet. Denne forklaringen understreker sufismens fokus på åndelig renhet. Ytterligere en forklaring går på at ordets opprinnelse kommer fra «Ashab al-Suffa» («Fellesskapet på verandaen») eller «Ahl al-Suffa» («Folket på verandaen»), som var en gruppe muslimer under regimet til profeten Muhammed som tilbrakte mye av sin tid i bønn på verandaen til profetens moske.

Sufismens historie[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Sufismens historie

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Det har vært antydet at sufisme har røtter i førislamsk mystikk, men sufisme regnes av den muslimske majoriteten som en integrert del av islam som kan føres tilbake til profeten Muhammed. Bortimot alle tradisjonelle sufi-skoler sporer sine «sanad» eller «lenker av overføring» tilbake til profeten, enten via hans fetter og svigersønn Imam Ali ibn Abi Talib eller kalif Abu Bakr Alsiddiq. Fra deres synsvinkel ble den esoteriske lære gitt dem som hadde direkte kontakt med Guds ånd, og deretter videreført fra lærer til elev gjennom århundrene.

Spesialiserte forskere på Midtøsten mener at sufismen i alt vesentlig var et resultat av at islam utviklet seg i en mer mystisk retning. Eksempelvis har Annemarie Schimmel antydet at sufismen i sine første stadier ikke var annet enn en foredling av islamsk mystikk (forening med Gud). Louis Massignon har uttrykt at «Det er fra Koranen, konstant sitert, meditert, og opplevd, at sufismen har oppstått, i sin opprinnelse og utvikling.»[2]

Sufismens store lærde[rediger | rediger kilde]

Sufismen spredte seg gjennom hele Midtøsten, spesielt i områdene som tidligere lå inn under bysantinsk innflytelse og kontroll. Denne perioden var preget av en praksis der en lærling (murid) overga seg selv til åndelig veiledning til en mester eller lærd (shaykh eller pir).

Tankeskoler ble utviklet, opptatt av emner som mystisk opplevelse, teknikker for å kvitte seg med sine lavere begjær, kjærlighet til Gud, og tilnærming til Gud gjennom utviklingsstadier (maqaam) og tilstander (haal). Skolene ble grunnlagt av reformatorer som følte at sufismens lære og kjerneverdier ble nedvurdert av et materialistisk samfunn.

Uwais al-Qarni, Harrm Bin Hian, Hasan Ul-Basri og Sayid Ibn Ul Mussib blir ansett som de første mystikerne blant «Taabi'een» i islam. Rabia al-Adawiyya var en prominent kvinnelig sufi hvis lære kjennetegnes av kjærlighet og lidenskap for Gud. Junayd al-Baghdadi var blant sufismens første teoretikere og opptatt av fanaa og baqaa, det å utslette seg selv i guddommelig nærvær og oppnåelse av en ny åndelig klarhet.

Formaliseringen av sufismens filosofer[rediger | rediger kilde]

Imam Ghazalis avhandling, «Rekonstruksjonen av religiøs vitenskap» og «Lykkens alkymi», argumenterte for at sufismen stammet fra Koranen ved å gjøre den kompatibel med hovedstrømmen i islamske tanker og teologi. Det var rundt år 1000 at den første sufiske litteraturen i form av veiledninger, avhandlinger, foredrag og poesi ble utviklet som kilde til sufistisk tenkning og meditasjoner.

Sufismens spredning[rediger | rediger kilde]

Fra 1200 til 1500 opplevde sufismen økt aktivitet i ulike deler av den islamske verden. Denne perioden blir ansett som den klassiske perioden. Hytter og herberger ble snart ikke bare steder for å huse sufielever, men også steder for å praktisere sufisme.

Spredningen av noen sufilinjer begynte i sentrale muslimske sentre som Bagdad i Irak og videre til Persia, Pakistan, India, Nord-Afrika og det muslimske Spania. Det var mange forsøk på å forene sufismen med andre islamske vitenskaper, som sharia, fiqh og lignende. Fra denne tid stammer også de sufiske brorskapene, turuq.

De mest framstående sufimestere gjennom tidene er Abdul Qadir Jilani, grunnleggeren av Qadiri-ordenen, Rumi, grunnleggeren av Mevlevi-ordenen, Sahabuddin Suhrwardi, grunnleggeren av Suhrwardi-ordenen, og Moinuddin Chishti, grunnleggeren av Chishti-ordenen, Shah Naqshband, grunnleggeren av Naqshbandi-ordenen og Haji Bektash Veli samt Yunus Emre, grunnleggere av Bektashi-ordenen.

Moderne sufisme[rediger | rediger kilde]

I nyere tid har sufismen blitt influert av moderne vitenskap og filosofi. Sufismen er også blitt endret gjennom møtet med Vesten. Eksempel på sufimestre som har blitt populære i vesten er Inayat Khan og Idries Shah. Blant de mer ortodokse sufier idag finner vi sjeik Nuh Ha Mim Keller, sjeik Habib Ali Jifri, Mufti Taqi Usmani og Muhammad Alawi al-Maliki. Den mest inflytelsesrike er sjeik Nazim Al-Haqqani som holder til på Kypros.[trenger referanse]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Haddad, Gibril Fouad: Sufism in Islam, LivingIslam.org.
  2. ^ Massignon, Louis (1954): Essai sur les origines du lexique technique de la mystique musulmane. Paris: Vrin, s. 104.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • al-Kubaisi, Walid (1998): «Sufismen som første skritt i den norsk-arabiske kulturdialogen». i: Materialisten, nr 2/3 – 1998
  • Farid ud din Attar (2002): Fuglenes forsamling; oversatt av Arne Ruste ; innledende essay av Kari Vogt. bokklubben. ISBN 82-525-4361-8
  • Eggen, Nora S. (2004): «Islamsk mystikk og sufisme» i: Religion og livssyn, nr 2 – 2004
  • Rumi (2003): Sivfløytens sang : og andre dikt fra Mathnawi; utvalg og innledende essay av Kari Vogt ; gjendiktet av Arne Ruste. Bokklubben, ISBN 82-525-5194-7
  • Sufismen : hjertets alkymi. Cappelen, 1994. ISBN 82-02-14806-5 (gavebok/poesi)
  • Vikør, Knut S. (1984): «Mystikk og politikk – eit problemfelt for historisk forskning» I: Historisk tidsskrift, nr 1 – 1984
  • Abo Mahi. «[1]», Noor 92 Publications, 2011. ISBN 978-82-998540-5-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]