Ruhollah Khomeini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ruhollah Khomeini
Ayatollah Khomeini
Portrait of Ruhollah Khomeini By Mohammad Sayyad.jpg
Født24. september 1902[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
KhomeinRediger på Wikidata
Død3. juni 1989[5]Rediger på Wikidata (86 år)
TeheranRediger på Wikidata
Indre blødninger
Gravlagt Mausoleum of Khomeini, TeheranRediger på Wikidata
Ektefelle Khadijeh Saqafi (19291989)Rediger på Wikidata
Far Seyyed Mostafa KhomeiniRediger på Wikidata
Søsken Seyed Nooruddin Hindi, Seyed Morteza PasandidehRediger på Wikidata
Barn Mostafa Khomeini, Ahmad Khomeini, Zahra Mostafavi Khomeini, Farideh MostafaviRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Politiker, lyriker, religiøs leder, akhund, teolog, mystikerRediger på Wikidata
Parti Det islamske republikkpartietRediger på Wikidata
Nasjonalitet IranRediger på Wikidata
Signatur
Ruhollah Khomeinis signatur

Ruhollah Khomeini (آیت‌الله روح‌الله خمینی på persisk, født 24. september 1902, død 3. juni 1989), kjent som ayatollah Khomeini, var en iransk sjia-muslimsk geistlig og den politiske og åndelige lederen av den islamske revolusjon som kastet Muhammed Reza Pahlavi, den siste sjahen i Iran. Han ble regnet som den åndelige lederen for mange sjiamuslimer og styrte Iran fra sjahen ble kastet, til han selv døde i 1989. Khomeini er regnet av mange som en av de mest innflytelsesrike menn i det 20. århundre,[trenger referanse] og ble kåret til «årets mann» av Time Magazine i 1979. Khomeini ble også regnet av mange i den vestlige verden som en skruppelløs fiende av Vesten og hjernen bak internasjonal terrorisme.[trenger referanse]

Han ble født i byen Khomein som Ruhollah Mousavi i 1902. Som etterkommer av profeten Muhammed hadde han krav på å bruke sayyid foran navnet sitt. Khomeini fikk tittelen ayatollah i 1950-årene.

I 1964 ble han tvunget i eksil fra Iran for sin konstante kritikk av regjeringen til sjah Muhammed Reza Pahlavi. Han ble innledningsvis sendt til Tyrkia, før han senere fikk flytte til Irak, hvor han ble til han ble tvunget til å forlate landet i 1978 til Neauphle-le-Château i Frankrike. Ifølge Alexandre de Marenches (da leder for den franske etterretningstjenesten), foreslo Frankrike for sjahen at de kunne «sørge for at Khomeini ble utsatt for en dødelig ulykke.»[trenger referanse] Sjahen avslo attentattilbudet, og begrunnet dette med at noe slikt ville gjøre ham til martyr.[trenger referanse]

Khomeini ble en av de mest innflytelsesrike motstanderne til styret til sjahen. Han ble sett på som åndelig leder av de som bekjempet hans styre. Under eksilet skrev Khomeini en bok med tittelen Vokterne av de islamske jurister, som la ut hans tanker om at hele regelverket i et islamsk samfunn skulle være basert på lovene til islam, alle lover og aktiviteter skulle overvåkes av autoriteter på islamsk lov (voktere) og der skulle ikke være noen konge (islamske land skulle være republikker og ikke et monarki).[trenger referanse] Khomeini mente at lederen av en islamsk stat skulle være en faqih (islamsk jurist) som skulle være valgt av en gruppe geistlige. Disse faqihene skulle ha absolutt autoritet og kunne bare fjernes fra makten av den samme gruppen geistlige. Offentligheten kan ikke stemme på faqihene, men ifølge grunnloven til Den islamske republikk Iran velger folket en gruppe geistlige kalt ekspertrådet hvert åttende år og de velger faqihene. Denne boken gir et innblikk i den politiske bakgrunnen for Den islamske republikk Iran. Han erstattet sjahens styre med et religiøst styre.

Tilbake i Iran[rediger | rediger kilde]

Khomeini returnerer til Iran 1. februar 1979 etter fjorten år i eksil i Frankrike.

Bare to uker etter at sjahen forlot Iran, kom Khomeini tilbake 1. februar 1979, invitert av den antisjah-revolusjonen som allerede var i gang. Vestlige mediakilder anslo at opp til seks millioner revolusjonære ønsket ham velkommen.[trenger referanse] Khomeini erklærte en midlertidig regjering med Mehdi Bazargan som statsminister den 1. februar. 30. og 31. mars 1979 ba regjeringen alle iranere som var seksten år eller eldre å stemme i en folkeavstemning over spørsmålet om aksept for en islamsk republikk som den nye styreformen. Over 98% stemte for å bytte monarkiet ut med en islamsk republikk.

Etterfølgende valg ble holdt for å godkjenne den nylig skrevne grunnloven. Sammen med posisjonen til øverste leder krever grunnloven også at en president skulle velges hvert fjerde år, men bare kandidater indirekte godkjent av vokterrådet kan stille til valg. Khomeini ble selv øverste leder for livet, som «leder av revolusjonen». 4. februar 1980 ble Abolhassan Bani-Sadr valgt til den første president i Iran.

Gisselkrisen[rediger | rediger kilde]

4. november 1979 angrep en gruppe studenter, som var ivrige tilhengere av Khomeini, den amerikanske ambassaden i Teheran og tok 52 amerikanske borgere som gisler (kvinner og minoriteter ble satt fri). Gislene ble holdt i 444 dager og hendelsen blir ofte omtalt som gisselkrisen i Iran. Dette ble gjort som en reaksjon på at USA nektet å utlevere sjahen for å stilles for domstol. Tilhengere av Khomeini kalte ambassaden for en «spionhule», og femti utgaver av offisielle og hemmelige dokumenter ble samlet fra den.[trenger referanse]

Khomeini uttalte den 23. februar 1980 at Irans parlament ville avgjøre skjebnen til gislene og krevde at USA skulle utlevere sjahen. President Jimmy Carter satte i gang et kommandooppdrag for å redde gislene, men forsøket ble avbrutt da helikoptrene mislyktes i uventede ørkenforhold i Tabas. Noen iranere regnet dette som et mirakel.[trenger referanse] Mange kommentatorer peker på den mislykkede operasjonen som en betydelig grunn for Carters tap i det følgende valget for Ronald Reagan.[trenger referanse]

Iran-Irak-krigen[rediger | rediger kilde]

Kort tid etter at han tok makten, begynte Khomeini å oppfordre til lignende islamske revolusjoner i Midtøsten. Den sekulære republikken Irak, ledet av Saddam Hussein, hadde ambisjoner om å okkupere sin oljerike nabo (særlig Khuzestan-provinsen). Hussein antok at Iran var svekket etter revolusjonen og startet det som ble en åtte år lang krig. Den irakiske invasjonen av Iran, støttet av USA for å bygge opp mot ideologisk spredning av islamsk revolusjon i de oljerike statene ved Persiagulfen, styrket Khomeinis stilling og tillot ham å konsolidere og stabilisere sitt lederskap.[trenger referanse] Under krigen samlet folket i Iran seg rundt Khomeini og hans regime og hans personlige popularitet og makt var ubestridt,[trenger referanse] da Khomeini oppfordret iranerne til å kjempe for sitt land og religion mot det sekulære Irak.

Livet under Khomeini[rediger | rediger kilde]

Under Khomeinis styre ble islamsk lov innført, med den islamske kleskoden strengt håndhevet og obligatorisk både for menn og kvinner. Mens talefrihet og presse fortsatte å være nesten like sensurert som den var under sjahen, gjorde undertrykkelsen av det «moralske politiet» livet ekstremt vanskelig for motstandere av sløret (hijab). Khomeini ble sentrum for en personlighetskult, og opposisjonen til det religiøse styret av presteskapet eller islam generelt ble ofte møtt med strenge straffer. I det umiddelbare etterspillet av revolusjonen var der utbredte anklager om systematiske brudd på menneskerettighetene, inkludert tortur.

Tidlig i 1989 utsa[klargjør] Khomeini en fatwa over Salman Rushdie, som sa at det å drepe ham var en religiøs plikt for muslimer på grunn av en anklage om blasfemi mot Muhammed. Rushdies roman, Sataniske vers, som undersøker tolkningen av indiske karakterer i moderne vestlig kultur, inneholder avsnitt som kan antyde at Koranen ikke var perfekt overført, sammen med andre avsnitt som noen muslimer, inkludert ayatollah Khomeini, regnet som støtende mot islam og Muhammed. Denne hendelsen fikk mange i Vesten, særlig liberale som generelt hadde vært for revolusjonen mot sjahen, til å revurdere sin støtte til Khomeini.[trenger referanse]

Død og begravelse[rediger | rediger kilde]

Etter elleve dager på sykehus for en operasjon for å stoppe indre blødninger, døde Khomeini 3. juni 1989. Begravelsesplanene ble stadig avbrutt da Teheran gikk i kaos.[trenger referanse] Etter sjia-tradisjonen pisket menn seg selv i sorg. Det er sagt at en folkemengde på mer enn ni millioner tilhengere av Khomeini samlet seg rundt gravplassen, som det ikke var meningen skulle bli avslørt på det tidspunktet.[trenger referanse]

Khomeinis første begravelse ble avbrutt av iranske embetsmenn etter at en stor gruppe stormet begravelsesprosesjonen og nesten ødela Khomeinis trekiste for å få et glimt av liket. På et punkt falt faktisk Khomeinis lik ned på bakken, da mengden prøvde å gripe deler av likkledet. Det ble sagt at over ti tusen mennesker ble skadet.[trenger referanse] En ny begravelse med mye strengere sikkerhetsopplegg, gravla Khomeini i en stålkiste, omringet av tungt bevæpnede sikkerhetspersonell.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Autorités BnF, Ruhollah Khomeyni, 11907692p
  2. ^ Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Ruhollah Khomeini, 00000015491
  3. ^ Discogs, 9. okt. 2017, Ruhollah Khomeini, 2736451
  4. ^ Find a Grave, 9. okt. 2017, Ayatollah Ruhollah Khomeini, 10150
  5. ^ Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11907692p

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Noen bøker av og om ayatollah Khomeini (i PDF):


Forgjenger:
 Persisk sjah 
Øverste leder i Iran
Etterfølger:
 Ali Khamenei