Halofytt
Halofytter (saltvannstolerante planter[1], av gresk "Halos"; salt, "Phyton"; planter) er en betegnelse på planter som er tilpasset miljøer hvor de må tåle høy saltkonsentrasjon eller salt sjøsprøyt, altså i den epilittorale eller littorale sonen på havstrender eller på steder med saltutfelling i innlandet, typisk i steppe- og ørkenstrøk.
En skiller mellom faktultative halofytter som også kan vokse på steder uten salt, og obligate halofytter som er avhengig av salt.
Metoder for salttoleranse[rediger | rediger kilde]
Det finnes mange metoder planter bruker for å tilpasse seg høy saltkonsentrasjon i nærmiljøet, de fleste forsøker på en eller annen måte å kvitte seg med saltpartikler eller strenge det ute. De må til en hver tid redusere vanntap for at ikke saltkonsentrasjonen skal bli for høy. Mange har kjøttfylte blader med store vannfylte celler (som hos sukkulenter som lagrer vann i blad eller stengel), eller tjukke vokslag (kutikula) for å holde saltet ute etter å ha blitt overskylt av sjøvann. De kan også ha færre spalteåpninger per arealenhet enn normalt for å få mindre vanntap, eller ha smale blad med mindre overflate det kan fordampe fra. En annen metode er saltekskresjon via kjertler eller hår (strandkryp, fjærekoll og salturt). En litt mer drastisk metode er salteliminasjon, at planten rett og slett samler opp salt i bladet og kaster blader med økt saltkonsentrasjon.
Eksempler på halofytter[rediger | rediger kilde]
Eksempler er gåsemure, østersurt[2], strandnellik[3] og salturt.