Abolhassan Bani-Sadr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Abolhassan Bani-Sadr
Abū l-Hasan Banīsadr IMG 2044 edit (cropped-01).jpg
Født22. mars 1933[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Hamadan[3]Rediger på Wikidata
Død9. okt. 2021[3][5]Rediger på Wikidata (88 år)
13. arrondissement[3]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, samfunnsøkonom, journalist, essayistRediger på Wikidata
Embete Irans president (5. februar 1980– 22. juni 1981)
Utdannet ved Universitetet i Paris, Sorbonne, Universitetet i TeheranRediger på Wikidata
Far Nasrallah BanidsadrRediger på Wikidata
Søsken Fathullah BanisadrRediger på Wikidata
Parti ingenRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det Iranske imperiet (19331979), Iran (19792021)Rediger på Wikidata
Nettstedbanisadr.org Rediger på Wikidata
Signatur
Abolhassan Bani-Sadrs signatur

Abolhassan Bani-Sadr (farsi: ابوالحسن بنی‌صدر, også omtalt som Abu'l-Hassan Banisadr; født 22. mars 1933, død 9. oktober 2021[6][7]) var en iransk politiker og økonom.[8] Han var Den iranske republikks første president, men måtte dra i landflyktighet etter kort tid.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og tidlige år[rediger | rediger kilde]

Abolhassan Bani-Sadr var sønn av ayatollah Nasrollah Bani-Sadr. Faren var en kjent motstander av Reza Shah.[trenger referanse][hvem?] Familien stod i nær forbindelse med den sjia-muslimske geistlige Ruhollah Khomeini. Khomeini kom ofte om somrene til Hamadan og slik ble Abolhassan kjent med ham allerede i sin barndom. Abolhassan og Khomeinis sønner Ahmad og Mostafa ble lekekamerater.[9]

Bani-Sadrs lidenskap gikk ikke i retning religion, men for politikken.[trenger referanse] I skoletiden ble han tilhenger av statsminister Mohammad Mossadegh. Etter Mossadeghs fall ble han motstander av monarkiet.[trenger referanse] Abolhassan var i 1960-årene aktiv i studentbevegelsen som arbeidet for å styrte sjahen. Han ble fengslet to ganger og såret under et opprør i 1963.[trenger referanse]

Bani-Sadr flyktet så til Frankrike, der han gikk inn i en iransk motstandsbevegelse som ble ledet av ayatollah Ruhollah Khomeini. Sammen med Khomeini var han en av pådriverne bak den islamske revolusjonen i Iran.[8][10][11][12]

Den iranske revolusjon, politiske poster[rediger | rediger kilde]

Han vendte tilbake til Iran sammen med Khomeini i begynnelsen av revolusjonen i hjemlandet i februar 1979. Etter revolusjonen ble Bani-Sadr utnevnt til viseøkonomi- og finansminister samt til utenriksminister for en kort periode i 1979. Han ble så finansminister fra 1979 til 1980.

Bani-Sadr (til venstre), Mehdi Bazargan (i midten) og Khomeini, 1979.

Han var den første demokratisk valgte presidenten i Iran da han ble valgt i januar 1980.[13] I august og september samme år overlevde Bani-Sadr to helikopterulykker nær grensen mellom Iran og Irak, som da lå i blodig krig mot hverandre.

Han satt som president fra 1980 til 1981.[10] Han var utenriksminister en kort periode i 1979 og finansminister fra 1979 til 1980.[12] Han var medlem av revolusjonsrådet.[8]

Bani-Sadr var ikke en mulla, og ayatollah Khomeini insisterte på at mullaer ikke skulle velges til statlige embeder.[trenger referanse] Khomeini endret imidlertid senere sin oppfatning om dette.[trenger referanse]

Etter en kort tid havnet Bani-Sadr i konflikt med Khomeini, som mente at Bani-Sadr var en svak leder for de iranske styrkene i krigen mot Irak, noe som medførte at Khomeini fratok presidenten kontrollen over de væpnede styrker og lot denne makt overgå til seg selv.[trenger referanse]

Bani-Sadr ble avsatt den 21. juni 1981 av det iranske parlament på grunn av konflikter med mullaene og spesielt med lederen for landets juridiske system, Mohammad Beheshti.[trenger referanse] Khomeini anses å ha formådd parlamentet til å avsette Bani-Sadr.[trenger referanse] Bani-Sadr hadde også vært motstander av gisselaksjonen i den amerikanske ambassaden, som begynte i 1979 og varte til januar 1981.[trenger referanse]

Ny landflyktighet[rediger | rediger kilde]

Han bosatte seg i Frankrike i 1981[14] da han falt i unåde hos Ayatollah Khomeini[10] og flyktet fra landet,[12] etter først å ha holdt seg i skjul vest i Iran. Han var kritisk til ayatollahenes brutalitet og deres manglende kunnskaper om styring av et land.[15] Bakgrunnen var at Khomeini mente han ledet de iranske styrkene på en for svak måte under krigen mot Irak.[trenger referanse]

Etter at han ble avsatt etablerte han det nasjonale iranske motstandsrådet i Paris. Beni-Sadr har vært utsatt for flere attentat og har vært en av de fremste representantene for den iranske opposisjonen.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Abolhasan Bani-Sadr, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Abolhasan-Bani-Sadr, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 21. november 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Munzinger Personen, oppført som Abol-Hassan Bani-Sadr, Munzinger IBA 00000015842, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Radio Farda, «ابوالحسن بنی‌صدر، اولین رئیس جمهوری اسلامی، در پاریس درگذشت», arkiveringsdato 9. oktober 2021, arkiv-URL archive.ph, utgitt 9. oktober 2021, besøkt 9. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Reuters (9. oktober 2021). «Former Iranian President Bani-Sadr dies in Paris». Reuters (engelsk). Besøkt 9. oktober 2021. 
  7. ^ «Abolhassan Bani Sadr, premier président de la République islamique d’Iran, est mort à Paris». Le Monde.fr (fransk). 9. oktober 2021. Besøkt 9. oktober 2021. 
  8. ^ a b c Savik, Stein (1980). Iran: islam med gevær. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202045843. 
  9. ^ Andrew S. Cooper: The Fall of Heaven. New York 2016, s. 110.
  10. ^ a b c Böhmer, Daniel-Dylan (9. januar 2018). «Proteste im Iran: „Khomeini würde darauf dringen, mehr Demonstranten zu töten“». DIE WELT. Besøkt 12. august 2018. 
  11. ^ «Perspective | Will Republicans regret enabling a demagogue? My Iranian parents did.». Washington Post (engelsk). 26. oktober 2017. Besøkt 12. august 2018. 
  12. ^ a b c d Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1995. ISBN 8257304921. 
  13. ^ Århundrets hvem hva hvor. [Oslo]: Schibsted. 1999. 
  14. ^ «Opinion | Former Iranian president: Trump’s tweets will deflate the country’s protests». Washington Post (engelsk). 3. januar 2018. Besøkt 12. august 2018. 
  15. ^ Strøm, Håkon (1987). Religionar i dag. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203130437. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Christopher de Bellaigue: Im Rosengarten der Märtyrer. Ein Porträt des Iran. Aus dem Englischen von Sigrid Langhaeuser. Verlag C.H. Beck, München 2006, S. 99–106. (engl. Originalausgabe: London 2004)