Abolhassan Bani-Sadr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Abolhassan Bani-Sadr
Abū l-Hasan Banīsadr IMG 2044 edit.jpg
Født22. mars 1933[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (87 år)
HamadanRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i Paris, Sorbonne, Universitetet i TeheranRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, samfunnsøkonom, journalist, essayistRediger på Wikidata
Parti ingenRediger på Wikidata
Nasjonalitet IranRediger på Wikidata
Nettstedhttp://www.banisadr.com.fr
Signatur
Abolhassan Bani-Sadrs signatur

Abolhassan Bani-Sadr (farsi: ابوالحسن بنی‌صدر), også omtalt som Abu'l-Hassan Banisadr, (født 22. mars 1933 i Hamadan i Iran) er en iransk politiker og økonom.[5] Han var Den iranske republikks første president, men måtte dra i landflyktighet etter kort tid.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og tidlige år[rediger | rediger kilde]

Abolhassan Bani-Sadr er sønn av ayatollah Nasrollah Bani-Sadr. Faren var en kjent motstander av Reza Shah.[trenger referanse] Familien stod i nær forbindelse med Ruhollah Khomeini. Khomeini kom ofte om somrene til Hamadan og slik ble Abolhassan kjent med ham allerede i sin barndom. Abolhassan og Khomeinis sønner Ahmad og Mostafa ble lekekamerater.[6]

Bani-Sadrs lidenskap gikk ikke i retning religion, men for politikken.[trenger referanse] I skoletiden ble han tilhenger av statsminister Mohammad Mossadegh. Etter Mossadeghs fall ble han motstander av monarkiet.[trenger referanse] Abolhassan var i 1960-årene aktiv i studentbevegelsen som arbeidet for å styrte sjahen. Han ble fengslet to ganger og såret under et opprør i 1963.[trenger referanse]

Bani-Sadr flyktet så til Frankrike, der han gikk inn i en iransk motstandsbevegelse som ble ledet av ayatollah Ruhollah Khomeini. Sammen med Khomeini var han en av pådriverne bak den islamske revolusjonen i Iran.[5][7][8][9]

Den iranske revolusjon, politiske poster[rediger | rediger kilde]

Bani-Sadr (til venstre), Mehdi Bazargan (i midten) og Khomeini, 1979.

Han vendte tilbake til Iran sammen med Khomeini i begynnelsen av revolusjonen i hjemlandet i februar 1979. Etter revolusjonen ble Bani-Sadr utnevnt til viseøkonomi- og finansminister samt til utenriksminister for en kort periode i 1979. Han ble så finansminister fra 1979 til 1980.

Han var den første demokratisk valgte presidenten i Iran da han ble valgt i januar 1980.[10] I august og september samme år overlevde Bani-Sadr to helikopterulykker nær grensen mellom Iran og Irak, som da lå i blodig krig mot hverandre.

Han satt som president fra 1980 til 1981.[7] Han var utenriksminister en kort periode i 1979 og finansminister fra 1979 til 1980.[9] Han var medlem av revolusjonsrådet.[5]

Bani-Sadr var ikke en mulla, og ayatollah Khomeini insisterte på at mullaer ikke skulle velges til statlige embeder.[trenger referanse] Khomeini endret imidlertid senere sin oppfatning om dette.[trenger referanse]

Etter en kort tid havnet Bani-Sadr i konflikt med Khomeini, som mente at Bani-Sadr var en svak leder for de iranske styrkene i krigen mot Irak, noe som medførte at Khomeini fratok presidenten kontrollen over de væpnede styrker og lot denne makt overgå til seg selv.[trenger referanse]

Bani-Sadr ble avsatt den 21. juni 1981 av det iranske parlament på grunn av konflikter med mullaene og spesielt med lederen for landets juridiske system, Mohammad Beheshti.[trenger referanse] Khomeini anses å ha formådd parlamentet til å avsette Bani-Sadr.[trenger referanse] Bani-Sadr hadde også vært motstander av gisselaksjonen i den amerikanske ambassaden, som begynte i 1979 og varte til januar 1981.[trenger referanse]

Ny landflyktighet[rediger | rediger kilde]

Han bosatte seg i Frankrike i 1981[11] da han falt i unåde hos Ayatollah Khomeini[7] og flyktet fra landet,[9] etter først å ha holdt seg i skjul vest i Iran. Han var kritisk til ayatollahenes brutalitet og deres manglende kunnskaper om styring av et land.[12] Bakgrunnen var at Khomeini mente han ledet de iranske styrkene på en for svak måte under krigen mot Irak.[trenger referanse]

Etter at han ble avsatt etablerte han det nasjonale iranske motstandsrådet i Paris. Beni-Sadr har vært utsatt for flere attentat og har vært en av de fremste representantene for den iranske opposisjonen.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Abolhasan Bani-Sadr, biography/Abolhasan-Bani-Sadr
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
  3. ^ Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Abol-Hassan Bani-Sadr, 00000015842
  4. ^ Discogs, 9. okt. 2017, Abulhassan Banisadr, 2737667
  5. ^ a b c Savik, Stein (1980). Iran: islam med gevær. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202045843. 
  6. ^ Andrew S. Cooper: The Fall of Heaven. New York 2016, s. 110.
  7. ^ a b c Böhmer, Daniel-Dylan (9. januar 2018). «Proteste im Iran: „Khomeini würde darauf dringen, mehr Demonstranten zu töten“». DIE WELT. Besøkt 12. august 2018. 
  8. ^ «Perspective | Will Republicans regret enabling a demagogue? My Iranian parents did.». Washington Post (engelsk). 26. oktober 2017. Besøkt 12. august 2018. 
  9. ^ a b c d Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1995. ISBN 8257304921. 
  10. ^ Århundrets hvem hva hvor. [Oslo]: Schibsted. 1999. 
  11. ^ «Opinion | Former Iranian president: Trump’s tweets will deflate the country’s protests». Washington Post (engelsk). 3. januar 2018. Besøkt 12. august 2018. 
  12. ^ Strøm, Håkon (1987). Religionar i dag. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203130437. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Christopher de Bellaigue: Im Rosengarten der Märtyrer. Ein Porträt des Iran. Aus dem Englischen von Sigrid Langhaeuser. Verlag C.H. Beck, München 2006, S. 99–106. (engl. Originalausgabe: London 2004)