Geit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Tamgeit
Geit
Vitenskapelig(e)
navn
:
Capra aegagrus hircus
Linnaeus, 1758
C. hircus
Norsk(e) navn: tamgeit,
geit,
gjet
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Klovdyr
Familie: Oksefamilien
Slekt: Geiter
Art: Capra aegagrus
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: kosmopolitisk, unntatt Antarktis

Geit, tamgeit eller gjet (Capra aegagrus hircus eller C. hircus) er et partået klovdyr i gruppen med drøvtyggere. Tamgeit regnes som en domestisert etterkommer av besoargeit (C. aegagrus), og den ble trolig først domestisert i Iran for omkring 10 000 år siden.[1] Hannen kalles geitebukk/bukk, hunnen geit, og avkommet kje eller killing.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Tamgeit har en mankehøyde [2] på omtrent 75 cm, og veier omkring 45-80 kg. Bukkene har størst horn, men også geita kan ha horn. Geitene er ekstremt flinke til å klatre i fjell, og føler seg derfor hjemme i berglendte områder. Fargen på dyret kan variere fra grå, hvit og svart, eller en blanding av disse fargene.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Tamgeit deles inn i raser og varianter og har tilnærmet kosmopolitisk utbredelse, med unntak av i Antarktis. Den er særlig knyttet til karrige strøk, spesielt bratte fjellstrøk.

Geit i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge er den først og fremst et gårdsdyr. I dag finnes det om lag 60 000 geiter i landet[3]. Geiteholdet har alltid hatt godt fotfeste i områder der storfeholdet var vanskelig, og i dag er fremdeles Troms det største geitefylket, med Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal på de neste plassene. Den norske geitavlen administreres av NSG, interesseorganisasjonen for småfeholdere og gjeterhundeiere.

Geita var et av de første dyrene som mennesket lærte å utnytte økonomisk i landbruket. I gamle dager var geita derfor viktig for fattige bønder; den var billig å kjøpe og var lite kresen i matfatet. Den kunne bevege seg lett i ulendt terreng, det var derfor mulig å ha geitedrift på steder hvor det ikke var mulig å drive med kyr. Geita ga både melk og kjøtt, og ved ysting og kondensering av geitemelka fikk man geitost. En kunne også få ragg til spinning av garn egnet for raggsokker, og av geiteskinn kan det fremstilles et særlig mykt lær.

I vår tid har geita også fått en rolle som kjæledyr. Geiter kan også trenes til å trekke vogner, geitekjøring er en egen sport i USA. De fleste geiter kan læres til å trekke vogn, men ikke dverggeiter, de er ikke sterke nok. Geitene er lettlærte og kan lære seg å gå med både kløv og trekke vogner.

Sykdommer[rediger | rediger kilde]

Geiter i Norge er utsatt for å få paratuberkulose.

Geiter i mytologien[rediger | rediger kilde]

I norrøn mytologi kjører guden Tor i en vogn som trekkes av to geitebukker, Tanngrisner og Tanngnjost.

Grímnismál forteller at på taket av Valhall vokser treet Lærad, som geiten Heidrun og hjorten Eiktyrne spiser av. [4] Til gjengjeld flyter store mengder mjød fra Heidruns jur ned i Valhall, til daglig glede for einherjene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Zeder, Melinda A. (April 2000): Goat busters track domestication (Physiologic changes and evolution of goats into a domesticated animal), (summarizing research done in Ganj Dareh).
  2. ^ Store norske leksikon: Geit
  3. ^ SSB Statistisk årbok 2013 , Husdyrhold i Norge og utvalgte land
  4. ^ http://www.denstoredanske.dk/Nordisk_Mytologi/Genstande/L%C3%A6rada

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]