Urmiasjøen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Urmiasjøen
Orumiyeh-sjøen
Satellittbilde av Urmiasjøen fra 1984
Satellittbilde av Urmiasjøen fra 1984
Land Iran Iran
Provins Vest-Aserbajdsjan, Øst-Aserbajdsjan
Areal 4750–6100 km² [1]
Høyde 1275–1300 moh.[1]
Lengde 128–149 km
Bredde 40–60 km
Dybde 16 m (maks)[1]
4,9–6,0 m (snitt)[1]
Volum 29,4 km³ [1]
Nedbørfelt 57 000 km² [1]
Utløp endorheisk
Den minste av Urmiasjøens 101 øyer
Urmiasjøen i juli 2016 med rødt vann og saltutfelling

Urmiasjøen (persisk: دریاچه ارومیه‎, Daryāche-ye Orūmiyeh; aserbajdsjansk: اورمیا ﮔﺆﻟﻮ, Urmiya gölü) er en saltsjø i det nordvestlige Iran.

Den var tidligere den største innsjøen i Midtøsten og den tredje største saltsjøen i verden. Grensa mellom provinsene Øst-Aserbajdsjan og Vest-Aserbajdsjan går fra nord til sør midt i sjøen. Innsjøen ligger vest for Kaspihavet og ganske nært grensene til Irak, Tyrkia, Aserbajdsjan (Nakhitsjevan) og Armenia. Byen Urmia ligger ved vestbredden av innsjøen og storbyen Tabriz omtrent 60 km øst for innsjøen. Befolkningen rundt Urmiasjøen er for det meste aserbajdsjanere, men i vest og sør er det også en del kurdere.

Det nåværende navnet kommer fra byen Urmia, som har navn fra arameisk ur, «by» og mia, «vann», altså «byen ved vannet». På gammelpersisk ble innsjøen kalt Tsjitsjast, «den glitrende», og romerne kjente den som Lacus Matianus. Innsjøen ble i Iran kalt Rezaiyesjøen mellom 1930 og 1979 for å hedre Reza Pahlavi, men etter revolusjonen fikk den navnet Orūmiyeh-sjøen. Kurderne kaller sjøen Wermy, og det gamle armenske navnet er Կապուտան ծով, Kaputan tsov, «blåsjøen».

Fysisk geografi[rediger | rediger kilde]

Ulike kilder angir en høyde over havet på 1275–1300 meter. Arealet varier mellom 4750–6100 km². Gjennomsnittsdybden er mellom 4,9–6,0 meter, og dybden kan øke med opptil 2 meter om våren når det er snøsmelting og mest nedbør. Innsjøen ligger i den dypeste delen av et endorheisk bekken og har ikke avløp.[1]

13 permanente elver renner til innsjøen, og årlig tilrenning er 6900 millioner m³. Om våren dannes det områder med ferskvann ved elveosene. I innsjøen er det 101 øyer. Det er bygget en molo tvers over innsjøen for å få kortere vegforbindelse mellom Urmia og Tabriz. Moloen har en åpning med ei bru på 1,5 km, men er likevel et hinder for strømningene.[1][2]

Saliniteten er opptil 340,0 g/l, men ligger som regel mellom 217–235 g/l. De viktigste kationene er Na+, K+, Ca2+, Li+ og Mg2+, mens de viktigste anionene er Cl, SO42− og HCO3. Vannet er nesten mettet med salt, men det har tidligere vært lite utfelling.[1][2]

Klimaet i området er semiarid med hete somre og kalde vintre der temperaturen kan gå ned til −25 °C. Årsnedbøren i bekkenet varierte mellom 203–688 mm i perioden 1964–1992. Årsgjennomsnitt for hele bassenget i denne perioden er 372 mm. Mye av nedbøren kommer som snø, og det er mest nedbør om våren.[3][4]

Urmiasjøen ligger i en graben som er skapt av tektonisk aktivitet. Sjøen ligger nær grensene mellom de eurasiske, anatoliske og arabiske kontinentalplatene. Bergartene i området har en alder som varierer fra prekambrisk til svært unge sedimenter i innsjøen. Bunnen av innsjøen og de fleste øyene består av kalkstein fra kritt, mergel fra miocen og yngre sedimenter. Ingen sedimenter finnes høyere enn fem meter over dagens nivå på innsjøen, noe som tyder på at den aldri har vært mye større.[2]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Ved elveosene finnes det frodig vegetasjon av sumpplanter, men ute i selve innsjøen kan bare bakterier og encellede alger utføre fotosyntese. Krepsdyret Artemia lever av algene og finnes i store mengder fra begynnelsen av juni til slutten av september. Langs breddene vokser Suaeda, Atriplex, Frankenia og siv (Juncus). Det er litt takrør i elveosene, og noen steder er det buskas med tamarisk.[3]

De store øyene har steppevegetasjon med spredte Pistacia-trær og Rhamnus- og Artemisia-busker. Den største øya, Ghoion Daghi, har nok ferskvann til å opprettholde innførte bestander av persisk dåhjort og villsau. Innsjøen er omgitt av hveteåkre i vest og sør og steppe og åser i nord og øst.[3]

Fugler som hekker her er blant annet hvitpelikan, bronseibis, skjestork, flamingo, rustand, gravand, stylteløper, avosett, armenermåke og smalnebbmåke. Det er anslått at det finnes 15 000–25 000 hekkende par flamingoer. Opptil 35 000 individer av gravand samles i august i forbindelse med myting. I trekktiden om høsten mellomlander store flokker av knekkand, svarthalsdykker, dvergsnipe, tundrasnipe og andre snipefugler.[3]

Vannet i innsjøen er for salt til at fisk kan leve der. Elvene i Urmiabekkenet har derimot en ganske rik fiskefauna med 28 arter. Mange av artene er de samme som i Araks og Kura lenger nord, men det er også 4–5 endemiske fiskearter.[5]

Miljøstatus[rediger | rediger kilde]

Innsjøen er beskyttet som nasjonalpark, ramsarområde og biosfærereservat. Saltet i innsjøen anses å ha medisinsk effekt, spesielt som en kur for revmatisme. Landskapet er vakkert med store saltflater og grusstrender. Det rike fuglelivet kan gjøre sjøen til et viktig reisemål for økoturisme.[4][6]

Det drives omfattende saltproduksjon ved Urmiasjøen. Årlig utvinnes 400 000 tonn som brukes til produksjon av natriumbikarbonat, mens 50 000 tonn utvinnes årlig til andre formål. Det blir også produsert litt kalium, og det er interesse for også å starte utvinning av litium og brom.[2]

Etter 2002 har store deler av Urmiasjøen tørket inn, og arealet er redusert til 12 % av det opprinnelige. Dette skyldes delvis at klimaet er blitt tørrere, men dambygging i tilløpselvene for uttak av vann til irrigasjon og andre menneskelige inngrep er også viktige. Saltutfelling skaper problemer for vannfuglene der salt krystalliseres i indre organer og på føttene.[7][8][2]

I de seinere år er vannet i Urmiasjøen av og til blitt farget rødt. Dette skjer i perioder der sjøen blir mindre og saltere, noe som får mikroorganismene til å skifte farge. To grupper er sannsynligvis involvert, alger i slekta Dunaliella og arkebakterier i familien Halobacteriaceae.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h Coad, B.W. (6. oktober 2010). «Introduction - Drainage Basins - Lake Orumiyeh». Freshwater Fishes of Iran. Besøkt 26. september 2016. 
  2. ^ a b c d e S. Alipour (2006). «Hydrogeochemistry of seasonal variation of Urmia Salt Lake, Iran». Saline Systems. 2 (9). ISSN 1746-1448. doi:10.1186/1746-1448-2-9. 
  3. ^ a b c d «Important Bird and Biodiversity Areas (IBAs): IR006 Lake Uromiyeh». BirdLife International. Besøkt 15. desember 2016. 
  4. ^ a b A. Lotfi (2012). M. Moser, red. Lake Uromiyeh: A Concise Baseline Report. Conservation of Iranian Wetlands Project. 
  5. ^ A. Jouladeh-Roudbar m.fl. (2015). «Freshwater fishes of Iran; an updated checklist» (PDF). AACL Bioflux. 8 (6): 855–909. ISSN 1844-9166. 
  6. ^ E. Noroozi (2. september 2016). «Iran's Lake Urmia – in pictures». The Guardian. Besøkt 16. oktober 2016. 
  7. ^ A. AghaKouchak m.fl. (2015). «Aral Sea syndrome desiccates Lake Urmia: call for action». Journal of Great Lakes Research. 41 (1): 307–311. ISSN 0380-1330. doi:10.1016/j.jglr.2014.12.007. 
  8. ^ A. Mirchi, K. Madani og A. AghaKouchak (23. januar 2015). «Lake Urmia: how Iran’s most famous lake is disappearing». The Guardian. Besøkt 14. juli 2016. 
  9. ^ «Red Lake Urmia». NASA Earth Observatory. 26. juli 2016. Besøkt 13. oktober 2016.