Teherankonferansen i 1943

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Stalin, Roosevelt og Churchill ved Teherankonferansen

Teherankonferansen er en betegnelse som brukes om de allierte lederne Josef Stalin, Franklin Delano Roosevelt og Winston Churchill første felles møte under andre verdenskrig. Konferansen ble avholdt i Sovjetunionens ambassade i Teheran, Iran, fra 28. november til 1. desember 1943.

Teherankonferansen kom etter Kairokonferansen (22. – 26. november 1943), den ble fulgt av Jaltakonferansen (4. – 11. februar 1945), og Potsdamkonferansen (17. juli til 2. august 1945). Hoveddiskusjonen var sentrert rundt åpningen av en ny front i Vest-Europa (det som ble invasjonen i Frankrike i 1944). Sovjetunionens diktator Josef Stalin lovet også sovjetisk krigserklæring mot Japan når Tyskland var beseiret.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Samtidig lovet en separat protokoll at de tre landene skulle anerkjenne Irans uavhengighet:

«De tre regjeringene erkjenner at krigen har ført til spesielle økonomiske vanskeligheter for Iran, og de er enige om at de vil fortsette å gjøre tilgjengelig for regjeringen i Iran slik økonomisk assistanse som er mulig, med tanke på de tunge krav som er lagt på dem av deres verdensomfattende militære operasjoner og med tanke på den verdensomfattende mangelen på transport, råmaterialer og forsyninger for sivil bruk.» (Deklarasjon til de tre maktene om Iran, 1. desember 1943)

Viktigst var konferansen organisert for å planlegge den endelige strategien for krigen mot Tyskland og dens allierte.

Viktige konklusjoner av Teherankonferansen[rediger | rediger kilde]

  1. Roosevelt og Churchill aksepterte Stalins krav om å beholde grensene mot Polen, og i stedet skulle Polen kompenseres ved at Tysklands grense ble flyttet vestover til å gå langs elven Oder, det som senere ble Oder–Neisse-linjen (dagens grense mellom Polen og Tyskland).[1]
  2. 30. november ble det notert at operasjon Overlord (kodeord for den allierte invasjonen i Normandie) skulle settes i gang mai 1944, samtidig med en operasjon mot det sørlige Frankrike, med alliert kodebetegnelse operasjon Dragoon.[2]
  3. Sovjet skulle gå inn i krigen mot Japan etter at krigen sluttet i Europa.[3]
  4. En ble enige om at den militære staben til de tre maktene fra da av skulle holde kontakt med hverandre.
  5. Enighet ble oppnådd om at partisanene i Jugoslavia skulle støttes av forsyninger og også av kommando-operasjoner.
  6. En ble enig om at det var meget ønskelig at Tyrkia skulle slutte seg til krigen på de alliertes side før slutten av året.
  7. Dersom Tyrkia skulle befinne seg i krig, skulle Sovjetunionen støtte landet.

Vedrørende spørsmålet om hva som skulle gjøres med Tyskland etter det var beseiret, så var det ulike meninger om det. Stalin ville annektere den nordøstlige delen av Preussen, noe Roosevelt og Churchill aksepterte. Mens Churchill mente roten til tysk militarisme lå i Preussen, og at det derfor måtte behandles særlig strengt, mente Stalin at tyske soldater fra Bayern og andre deler av landet hadde kjempet like hard, landet måtte derfor demilitariseres. Det endte med at spørsmålet om Tyskland ble utsatt.[4]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bell 2011, s. 163
  2. ^ Bell 2011, s. 162
  3. ^ Bell 2011, s. 161
  4. ^ Bell 2011, s. 164

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Bell, P. M. H; Twelve Turning Points of the Second World War, Yale University Press, 2011, ISBN 978-0-300-18770-0

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]