Iranistikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Alle Landes Port, opført ca 475 f.Kr. av Xerxes I, i Persepolis, Iran.

Iranistikk er en form for språkvitenskap og kulturvitenskap (kulturelle studier). Det er en tverrvitenskapelig forskningsretning, som innebærer forskning om Iran og de iranske folks språk, kultur og historie. Den som forsker innenfor dette feltet kalles en iranist. Til de iranske folk hører ikke bare persere, men også afghanere, tadsjiker, balutsjer, kurdere, pashtunere, ossetere etc. Iranistikken omfatter blant annet statene Iran, Afghanistan, Usbekistan og Tadsjikistan. Termene iranistikk, iranologi, iranske studier og iranske språk brukes mer eller mindre synonymt i internasjonale sammenhenger. Blant de mest kjente forskere innen iranistikken er den amerikanske orientalisten Richard N. Frye, den britiske iranisten Mary Boyce og den russiske vitenskapsmannen og orienteksperten Vladimir Minorskij. Fra Iran må nevnes Ehsan Yarshater, medstifter og utgiver av Encyclopædia Iranica, og Zabihollah Safa, forfatter av et standardverk om persisk litteraturhistorie.

I Norge utøves iranistikk ved Universitetet i Oslo. Blant berømte norske iranister kan Georg Morgenstierne, Fridrik Thordarson, Prods Oktor Skjærvø og Finn Thiesen nevnes.

Shâhnâma av dikteren Ferdousi.

Klassisk persisk filologi[rediger | rediger kilde]

Persisk filologi, og særskilt klassisk persisk litteratur, er et av iranistikkens fremste omrader. Etter den arabiske erobringen av Persia 651 var arabisk gjennom flere hundre år administrasjons- og skriftspråk i Iran, og flere av den arabiske litteraturs store navn er etniske persere men etter den gradvise svekkelsen av kalifenes makt og oppkomsten av uavhengige persiske fyrstedømmer begynte persene fra slutten av 800-tallet på ny å skrive på morsmålet sitt, og med Ferdousis Shâhnâme, som ble avsluttet 1010, ble det innledet en 500-års litterær blomstringsperiode med få sidestykker i verdenslitteraturen. Etter hvert spredte denne litterære høykulturen seg til hele det muslimske Østen, og persisk ble dannelses- og litteraturspråket i en iransk kulturkrets som strakte seg fra Balkan til Bengal. Flere av de største persiske dikterne levde og virket utenfor Iran: Rumi i Tyrkia, Nizami Ganjavi i Kaukasus, Amir Khosrau (1253–1325) og Muhammad Iqbal (1877–1938) i India. Denne litterære tradisjonen er fortsatt levende i Iran, Tadsjikistan og Afghanistan, og språket har endret seg forbausende lite siden Ferdousis tid. Hans Shâhnâme er (i originalversjonen) fortsatt populær lesning i dagens Iran.

Dikteren Sa'dis Rosenhagen og Frukthagen finnes i norsk oversettelse ved Nina Zandjani. Til den nye utgave av Frukthagen har Arne Ruste skrevet Innledende essay. I vinens speil er en presentasjon av den persiske dikteren Hafez (1320–1390) på norsk, både i bokform, oversatt av Mahsa Vahdat og Erik Hillestad.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Iranistik in Europa : Gestern, Heute, Morgen, Wien: Vlg der Österreichische Akademie der Wissenschaften, 2006.
  • Veröffentlichungen zur Iranistik, Wien: Österreichische Akademie der Wissenschaften, 2003-.
  • Studien zur Indologie und Iranistik, Reinbek: Wezler, 1975-.
  • Beiträge zur Iranistik, Wiesbaden: Reichert, 1967-.
  • Handbuch der Orientalistik. Abt. 1, der Nahe und der Mittlere Osten, Bd 4, Iranistik, Abschnitt 2, Literatur, Leiden: Brill, 1968.
  • Handbuch der Orientalistik. Abt. 1, Der Nahe und der Mittlere Osten, Bd 4, Iranistik, Abschnitt 1, Linguistik, Leiden: Brill, 1968.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]