Tyrkere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For innbyggerne i Tyrkia, se tyrkere.
Land og selvstyrte regioner hvor et tyrkisk språk har offisiell status.

Tyrkere eller tyrkiske folk er betegnelser på en rekke etniske folkegrupper som lever i nordlige, sentrale og vestlige Asia, i nordvestlige Kina og deler av østlige Europa. De snakker språk som tilhører den tyrkiske språkfamilie. De deler i varierende grad bestemte kulturelle trekk og historiske bakgrunn. Begrepet «tyrkisk» representerer en bred etnisk-språklig gruppe av mennesker som omfatter eksisterende samfunn som tyrkere i Tyrkia, aserbajdsjanere, tsjuvasjere, kasakere, tatarere, kirgisere, turkmenere, uighurere, usbekere, basjkirere, kaschgaiere, gagausere, jakutere, krim-karaittere, krimtsjakere, karakalpakere, karatschaiere, nogajere foruten også tidligere sivilisasjoner og folk som göktürkene, kumanere, kiptsjakere, avarere, førbulgarere, turgesjere, khazarere, seldsjukkene, osmanere, mamelukkere, timuridene og muligens også hunere ogXiongnu. [1][2]

Spredning og lokalisering[rediger | rediger kilde]

Spredningen av folk av tyrkisk kulturell bakgrunn strekker seg fra Sibir, over Sentral-Asia, til Øst-Europa. Per 2011 var den største gruppen av tyrkiske mennesker som lever over hele Sentral-Asia — Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan, og Aserbajdsjan, i tillegg til Tyrkia og Iran. I tillegg finnes det tyrkiske folk på Krim, de øst-turkistanske regionene av vestlige Kina, nordlige Irak, Pakistan, Israel, Russland, Afghanistan og i landene på Balkan: Moldova, Bulgaria, Romania og tidligere Jugoslavia. Et lite antall tyrkiske folk lever også i Vilnius, hovedstaden i Litauen, et lite antall bor i østlige Polen, og den sørøstlige delen av Finland. [3] Det er også betydelige befolkninger av tyrkiske folk (opprinnelige hovedsakelig fra Tyrkia) i særlig Tyskland, men også i USA og Australia, hovedsakelig på grunn av arbeidsinnvandring fra og med 1960-tallet.

Tidvis har etnografer gruppert tyrkiske folk i seks hovedgrupper: oghuz-tyrkere, kiptsjakere, karlukere, sibirere, tsjuvasjere, og jakutere. Den førstnevnte gruppen har også blitt karakterisert som «vestlige tyrkere» mens de øvrige fem gruppene, i den samme klassifikasjon, har blitt kalt for «østlige tyrkere».

Alle tyrkiske folk med bakgrunn fra Sentral-Asia er av blandet kaukasoidisk-mongoloide etniske opprinnelse. Den genetiske avstanden mellom de ulike befolkningsgruppene av usbekere spredt over Usbekistan er ikke større enn avstanden mellom mange av dem og karakalpakere. Det antyder at begge folkegrupper har meget lik opprinnelse. Karakalpakerne har en noe større tilbøyelighet mot de genetiske østlige markører enn hva tilfellet er med usbekerne. [4]

Det er stor variasjon i utseende og etniske typer blant de tyrkiske folkene. [5] De har fysiske trekk som strekker seg fra kaukasoidisk til nordlig mongoloide. Mongoloide og kaukasoidisk ansiktsstruktur er felles for mange tyrkiske grupper, som blant annet tsjuvasjere, tatarer, kasakere, hazarere og basjkirere.

Historie[rediger | rediger kilde]

Göktürker-rikets utstrekning rundt år 600

Første gang ordet Türk brukes i statsnavn var med Göktürk khaganatet, som var en rekke mektige, nomadiske konføderasjonere i middelalderen i et område som strekker seg fra landene nord for Kaukasus fra vest, til forbi dagens Mongolia i øst, langs de sentralasiatiske delene av silkeveien. Et brev av Ishbara Qaghan til Emperor Wen of Sui fra året 585 beskriver ham som «Den store Tyrkiske Khan»[6]. Orkhoninskripsjonene[7] som ble etablert under det andre Göktürk Khaganatet, året 735, benytter et alfabet med de samme bokstavene som i Norsk runeskrift men med andre lydverdier, nevner ordene Turk og Turuk.

Deretter ble det etablert flere statsdannelser hvor tyrkere og tyrkisk språk var dominerende, etter nesten det samme mønster men med lokasjon også utenfor Sentral-Asia. Disse ble vanligvis basert på krigskunst som hestefolk, men også senere bruk av krutt-våpen. De ble vanligvis kortlevde pga stammemodellen og fordi de var etablert av sterke karismatiske individuelle ledere / familier.

Kartet i Divanü Lügati't-Türk med tekst i dagens tyrkisk.

Den første ordbok på tyrkisk, Divanü Lügati't-Türk (Arabisk: ديوان لغات الترك), ble skrevet av Mahmud al-Kashgari i Bagdad i perioden 1072-1074. Den inneholdt også kart og referanser til tyrkiske folkeslag den gang.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Timur», Columbia Encyclopedia, 6. utg. 2001–2005, Columbia University Press.
  2. ^ «Consolidation & expansion of the Indo-Timurids», Encyclopædia Britannica Online, 2007.
  3. ^ Horn, Frank & Niemi, Heli (Juni 2004): «National Minorities of Finland, The Tatars», Virtual Finland (Det finske utenriksdepartementet)
  4. ^ Wells, Spencer (2001): The Karakalpak Gene Pool, diskusjon og konklusjoner hos www.karakalpak.com/genetics.html
  5. ^ Turkic people i: Encyclopædia Britannica Online, 2008
  6. ^ «新亞研究所 – 典籍資料庫». Besøkt 18. mars 2015. 
  7. ^ Christian, David (1998). A history of Russia, Central Asia and Mongolia, Vol. 1: Inner Eurasia from prehistory to the Mongol Empire. Blackwell. pp. 247–64.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]