Muhammed Reza Pahlavi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sjahens offisielle kroning i 1967. Fra venstre: Prinsesse Ashraf, Prinsesse Shahnaz, Shahen, Prinsesse Farahnaz og Kronprins Reza, Dronning Farah og Prinsesse Shams.

Muhammed Reza Sjah Pahlavi (persisk: محمدرضا شاه پهلوی) (født 26. oktober 1919, død 27. juli 1980) var den siste sjahen av Iran, den andre av huset Pahlavi, og hersket fra 1941 til 1979. Han hadde titlene Sjâhansjâh («kongenes konge») og Aryamehrariernes lys»).

Ungdomstid, utdannelse og familiebakgrunn[rediger | rediger kilde]

Muhammed Reza var født i Teheran og var sønn av Reza Pahlavi, den kommende sjahen, og hans andre kone Tadj ol-Molouk (18961982). Unge Muhammed utdannet seg ved Institute Le Rosey, en sveitsisk internatskole, og den militære høyskolen i Teheran.

Hans far hadde steget fra posten som krigsminister til statsminister før han ble valgt av nasjonalforsamlingen (Majlis) som sjah i Iran i 1925 og grunnlagt pahlavi-dynastiet.

Før Reza Pahlavi inntok tronen, hadde kongedømmet Iran fått merke den gradvise ekspansjonen til de to imperiene Russland og Storbritannia. I det 19. århundre hadde Russland annektert den nordlige delen av Iran, som ble kjent som Tadsjikistan. Samtidig hadde britene begynt å øve innflytelse over den sørlige delen av Iran gjennom sin kontroll over India, som var en tradisjonell handelspartner for Iran. I det 20. århundre kom de dessuten til å dominere oljeindustrien i Iran. Ved hjelp av diplomati støttet opp av militær styrke kom britene til å legge begrensninger på iransk suverenitet på måter som ofte opplevdes som ydmykende av iranerne. Reza Pahlavi forsøkte å begrense denne innflytelsen ved å knytte bånd til Italia og Tyskland. Men istedet for å begrense britisk og russisk innflytelse, ga denne politikken dem bare nye grunner for fortsatt innblanding i iranske affærer. Dette ble særlig synlig under andre verdenskrig.

Styret til sjah Muhammed Reza[rediger | rediger kilde]

Avsettelsen av hans far[rediger | rediger kilde]

I 1941 invaderte Tyskland sin tidligere allierte nabo, Sovjetunionen, som raskt allierte seg med Storbritannia. Britene og sovjeterne var bekymret for at sjahen var i ferd med å stille sitt oljerike land til disposisjon for tyskerne. Sammen okkuperte de to stormaktene Iran og tvang sjahen til å trekke seg til fordel for sin sønn. Iran ble en betydelig rute for britisk og senere amerikansk hjelp til Sovjetunionen. Dette massive forsyningsforetaket ble kjent som «den persiske korridor», og markerte den første amerikanske involveringen i Iran i stor skala.

Konsolidering av makten[rediger | rediger kilde]

På slutten av krigen preget politisk uro Iran. I 1951 vedtok nasjonalforsamlingen under ledelse av den demokratisk valgte statsministeren Muhammed Mossadegh å nasjonalisere den britiskeide oljeindustrien i landet. I et samarbeid mellom sjahen, krefter i hæren og agenter fra CIA ble det i 1953 iverksatt et kupp mot statsministeren. Kuppet så først ut til å være mislykket og sjahen flyktet fra landet, men med hærens inngripen ble statsministeren avsatt og erstattet av general Fazlollah Zahedi, og sjahen kunne vende tilbake.[1]

I etterkant av kuppet mot Mossadegh etablerte sjah Muhammed Reza seg som Irans reelle hersker. De to dominerende partiene, det marxistisk inspirerte Tudeh og det mer liberale Nasjonal front ble ødelagt. I 1957 ble den hemmelige politistyrken SAVAK grunnlagt; styrken kom til å bli fryktet for sin bruk av tortur og sine henrettelseer uten lov og dom. Etter noen år med et mislykket forsøk på å innføre et topartisystem ble det i 1975 etablert et ettpartisystem, de fleste avisene ble lagt ned og statsministeren redusert til sjahens rådgiver.[2]

I den hvite revolusjonen (1960-1963) gjennomførte sjahen et antall betydelige moderniseringstiltak av det iranske samfunnet. Viktigst av dem var en serie jordreformer som la begrensninger på hvor mye jord en enkelt jordeier kunne eie. Disse tiltakene gjorde i realiteten slutt på den tradisjonelle jordeiende klassen.[2] Et annet område for reform var kvinners rettigheter, blant annet stemmerett og rett til skilsmisse.[3] 

Iran opplevde en sterk økonomisk vekst i 1960- og 1970-årene.[2] Samtidig økte opposisjonen mot sjahens autokratiske styre. 16. januar 1979 ble han og hans familie tvunget til å flykte fra Iran for andre gang etter et år med ekstrem uro og offentlige protester. Dette satte i gang den iranske revolusjonen. Etter sjahens avgang, tok konservative muslimer ledet av ayatollah Khomeini som hadde returnert fra sitt eksil i Frankrike, ledelsen av den pågående revolusjonen og forandret «Imperiet Iran/Persia» til en islamsk republikk.

Eksil og død[rediger | rediger kilde]

Monarken hadde blitt upopulær i store deler av verden og reiste fra land til land i sitt andre eksil og søkte det han håpet var en midlertidig residens. Først reiste han til Egypt der han fikk fikk en varm velkomst fra president Anwar el-Sadat. Muhammed Reza bodde senere i Marokko, Bahamas og Mexico. Men hans kreft begynte å bli verre og krevde umiddelbar og sofistikert behandling. President Jimmy Carter tillot nølende sjahen å gjøre et kort opphold i USA for å få medisinsk behandling. Kompromisset var ekstremt upopulært i Iran, hvor det nye regimet krevde at han skulle returnere til Iran for å stilles for retten og henrettes. Dette førte til gisselkrisen i Iran. Da sjahens behandling var over, presset den amerikanske regjeringen, som var ivrig etter å unngå videre konfrontasjon, den tidligere monarken til å forlate landet. Han forlot USA og bodde en kort stund i Panama. Til slutt reiste han tilbake til Egypt og han døde i Kairo 27. juli 1980. Muhammed Reza Pahlavi er begravet i moskéen ar-Rifai i Kairo, en moské med stor symbolsk verdi. De siste kongelige herskerne av to antikke imperier er gravlagd her, Muhammed Reza Shah Pahlavi av Iran og kong Farouk av Egypt.

Kort tid etter at han ble kastet, skrev Muhammed Reza Pahlavi en selvbiografi på fransk, med tittelen Reponse à l'histoire. Den ble oversatt til engelsk (Answer to History) og persisk (Pasukh bih Tarikh) samt til andre språk, og ble publisert posthumt i 1980. Boken er hans personlige beretning om hans styre og bedrifter, i tillegg til hans syn på saker relatert til den iranske revolusjonen og vestlig politikk overfor Iran. Sjahen plasserer skylden for SAVAKs misgjerninger og de mislykkede demokratiske og sosiale reformene (særlig gjennom den hvite revolusjonen) på Amir Abbas Hoveyda og hans administrasjon.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kinzer, Stephen (2003). All the Shah's men. An American coup and the roots of Middle East terror. Hoboken, New Jersey: John Wiley & Sons. ISBN 0-471-67878-3. 
  2. ^ a b c Yapp, M.E. (1991). The Near East since the first world war. Harlow, Essex: Longman. s. 331–335. 
  3. ^ Yapp, M.E. (1991). The Near East since the first world war. Harlow, Essex: Longman. s. 337. 


Forgjenger:
 Reza Pahlavi 
Persisk sjah
Etterfølger:
 Islamsk republikk 
Pahlavi-dynastiet
Etterfølger:
 Reza Pahlavi II (i eksil)