Partia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Partia var den dominerende makten på det iranske platået som begynte sent i 200-tallet f.Kr., og som jevnlig kontrollerte Mesopotamia mellom 190 f.Kr. og 224 e.Kr. Partia var den fremste fienden og motstanderen til Romerriket i øst, og det begrenset Romas ekspansjon bortenfor Kappadokia (sentrale Anatolia).

Parterriket var det mest seiglivede av rikene i antikkens nære Østen. Etter at parni-nomadene hadde slått seg ned i Partia og hadde bygd et lite, uavhengig kongedømme, fikk de framgang og makt under kong Mithridates I (171138 f.Kr.) Det partiske riket okkuperte hele det området som er dagens Iran, Irak og Armenia, deler av Tyrkia, Georgia, Aserbajdsjan, Turkmenistan, Afghanistan og Tadsjikistan, og for en kort periode områder i Pakistan, Syria, Libanon og Palestina. Slutten på dette løst organiserte riktet kom i 224 da den siste kongen ble beseiret av en av Partias vasaller, perserne av Sassanide-dynastiet.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Parterne var medlem av parni-stammen (et navn hvis relasjon til ordet parter har blitt diskutert mye, eller ifølge armenske kilder, av huner-opprinnelse), nomadiske persere som er antatt å ha snakket et iransk språk, og som ankom det iranske platået fra Sentral-Asia. De var gjennomførte hestefolk, kjent for det partiske skudd: snu seg bakover i full galopp for å skyte en pil rett bakover. Senere, på høyden av deres makt, nådde parternes innflytelse så langt som Ubar i Arabia, knutepunktet for handelsruten for røkelse, hvor partisk inspirert keramikk er blitt funnet. Makten til det tidlige partiske imperiet ser ut til å ha vært overvurdert av noen antikke historikere, som ikke klarte å skille mellom det senere, veldig sterke imperiet fra dets obskure opprinnelse.

Lite vites om parterne, de hadde ingen litteratur og deres skrevne historie består konsekvent av forhåndsdømmende beskrivelser av konflikter med romerne, grekere, jøder, og ved enden av silkeveien, det kinesiske imperiet. Selv navnet de brukte om seg selv blir debattert pga manglende nedtegnelser i landet. Det beste gjetningen er at de kalte sitt imperium Iranshahr. Deres styrke var en kombinasjon av geriljakrigføring av en nomadisk stamme til hest og nok organisering til å bygge et enormt imperium, selv om det aldri kopierte de to persiske imperiene i styrke. Vasall-kongedømmer ser ut til å ha utgjort en stor del av deres territorium (se Tigranes II av Armenia), og hellenistiske byer hadde en viss autonomi. Deres håndtverkere fikk arbeid av noen partere.

Det partiske imperiet[rediger | rediger kilde]

Kong Arsakes I etablerte sin uavhengighet fra seleukidenes styre i de fjerne områdene av det nordlige Persia rundt 250 f.Kr., hvor hans etterkommer med samme navn hersket inntil Antiokus III den store for en kort tid underla dem seg igjen til selevkidenes autoritet i 206 f.Kr..

Det var ikke før det 2. århundret f.Kr. at parterne profitterte på den kontinuerlige erosjonen av seleukidenes makt og gradvis erobret hele deres territorium øst for Syria. Da parterne erobret Herat, ble bevegelsen av handelsvarer langs silkeveien til Kina effektivt stoppet og det hellenistiske gresk-bactriske kongedømmet var fortapt.

Oppgaven med å «holde linjen» mot den partiske ekspansjonen falt på seleukide-monarkene. Antiokus IV Epifanes brukte sine siste år uten suksess til å bekjempe parterne i en kontinuerlig krig, inntil han døde i 163 f.Kr. Parterne klarte å dra fordel av selevkidenes svakhet under de dynastiske kranglene som fulgte Antiokus sin død.

I 139 f.Kr. fanget Mithridates I den selevkidiske monarken Demetrius Nikator og holdt ham fanget i ti år mens hans tropper erobret Mesopotamia og Media.

Parterne var i kontroll over alt land helt til Tigris innen 129 f.Kr. og etablerte sine vinterkvarter ved Ktesifon ved breddene til Tigris nedenfor dagens Bagdad. Ktesifon var en liten forstad på den andre siden av elven fra Selevkia, den folkerikeste hellenistiske byen i det vestlige Asia. På grunn av behovet for rikdom og handel som Seleukia gav, begrenset de partiske arméene sin innblanding i byen til trakassering, og lot byen beholde sin uavhengighet og greske kultur. I den varme mesopotamiske sommeren ville den partiske horden trekke seg tilbake til de gamle persiske hovedstedene Susa og Ekbatana (dagens Hamadan).

Styret[rediger | rediger kilde]

Vologases III av Partia (hersket ca. 105147) på en sølv drakme.

Etter erobringen av Media, Assyria, Babylonia og Elam måtte parterne organisere sitt imperium. De tidligere elitene i disse landene var greske, og de nye herskerne måtte tilpasse seg deres skikker dersom de ønsket at deres styre skulle vare. Resultatet ble at byene beholdt sine gamle rettigheter og den sivile administrasjonen forble mer eller mindre uforandret. En interessant detalj er myntene som ble skrevet med det greske alfabetet, og denne skikken fortsatte helt til det 2. århundret, da kunnskapen om dette språket var for nedadgående og få kunne lese eller skrive det greske alfabetet.

En annen kilde for inspirasjon var akamenide-dynastiet som tidligere hersket over det persiske imperiet. Hoffet snakket persisk og brukte pahlavi-skriptet. Det kongelige hoffet reiste fra hovedstad til hovedstad, og arsakide-kongene ville kalles, som Kyros den store hadde beordret sine undersåtter til i det 6.århundret f.Kr., «konge av konger». Dette var en svært passende tittel, da den partiske monarken hersket over sitt eget imperium i tillegg til atten vasall-konger, som herskerne over bystaten Hatra, havnen Karakene og det antikke kongedømmet Armenia.

Imperiet var totalt sett, lite sentralisert. Der var flere språk, mange folkeslag og flere forskjellige økonomiske system. De løse båndene mellom de separate delene av imperiet var nøkkelen til dets overlevelse. I det 2. århundret ble den viktigste byen Ktesifon erobret ikke mindre enn tre ganger av romerne (i 116, 165 og 198), men imperiet overlevde fordi der var andre maktsentra. På den andre siden svekket det faktum at imperiet knapt var et konglomerat av kongedømmer, provinser og bystater den partiske staten til tider alvorlig. Dette var en betydelig faktor da den partiske ekspansjonen stoppet opp etter erobringen av Mesopotamia og Persia.

Lokale herskere spilte en viktig rolle, og kongen måtte respektere deres privilegier. Flere adelsfamilier hadde stemmerett i det kongelige råd. Sûrên-klanen hadde retten til å krone den partiske kongen, og alle aristokrater hadde lov og var ventet å holde en egen hær. Når tronen ble okkupert av en svak hersker, ble splittelser mellom adelsmennene farlige.

De forskjellige delene av imperiet som utgjorde helheten, var forbausende uavhengig. De hadde for eksempel lov til å slå egne mynter, et privilegium som var svært sjeldent i antikken. Så lenge den lokale eliten betalte skatt til parterkongen, var der lite innblanding. Systemet fungerte godt, byer som Ktesifon, Seleukia, Ekbatana, Rhagae, Hekatompylos, Nisâ og Susa blomstret.

Skatt var en av kildene til den kongelige inntekten, en annen var toll. Partia kontrollerte silkeveien, handelsruten mellom Middelhavet og Kina.

Kontakt med Kina[rediger | rediger kilde]

Reisene 138126 f.Kr. til Zhang Qian til vesten, Mogao grottene, 618-712.

Den kinesiske oppdagelsesreisende Zhang Qian, som besøkte nabolandene Baktria og Sogdia i 126 f.Kr., skrev den første kjente rapporten om Partia. I hans berettelser er Partia kalt «Ānxī», en oversettelse av «arsakide», navnet på det partiske dynastiet. Zhang Qian identifiserte Partia tydelig som en avansert bysivilisasjon, som han sammenlignet med Dayuan (i Fergana) og Daxia (i Baktria).

«Anxi ligger flere tusen Li vest for regionen til den store Yuezhi (i Transoxiana). Folket er bosatt på landet og kultiverer markene og dyrker ris og hvete. De lager også vin av druer. De har befestede byer som folket i Dayuan (Fergana), regionen inneholder flere hundre byer av forskjellig størrelse. Myntene i landet er laget av sølv, og bærer ansiktet av kongen. Når kongen dør blir myntene umiddelbart forandret, og nye mynter blir laget med ansiktet til etterfølgeren. Folket fører nedtegnelser ved å skrive på horisontale striper av lær. I vest ligger Tiaozi (Mesopotamia) og i nord Yancai og Lixuan (Hyrkania

Etter Zhang Qians reise og rapport blomstret kommersielle relasjoner mellom Kina, Sentral-Asia og Partia, da mange kinesiske utsendinger ble sendt i løpet av det 1. århundret f.Kr.: «Den største av disse ekspedisjonene til utenlandske stater talte flere hundre personer, mens selv mindre ekspedisjoner inkluderte over 100 medlemmer... I løpet av ett år var der alt fra fem, seks til over ti ekspedisjoner som ble sendt ut.»

Parterne var tydeligvis svært bestemt på å beholde gode relasjoner med Kina og sendte også egne utsendinger, fra rundt 110 f.Kr.: «Da Han-utsendingene først besøkte kongedømmet Anxi (Partia), sendte kongen av Anxi 20 000 ryttere for å møte dem på den østlige grensen av kongedømmet... Da Han-utsendingene satte avgårde igjen for å reise tilbake til Kina, sendte Anxi-kongen egne utsendinger for å slå følge med dem... Keiseren var henrykt over dette.»

I 97 reiste den kinesiske generalen Ban Chao så langt vest som Det kaspiske hav med 70.000 mann og etablerte direkte militær kontakt med det partiske imperiet.

Parterne spilte også en rolle i silkeveiens utbredelse av buddhisme fra Sentral-Asia til Kina. An Shih Kao, en partisk adelsmann og buddhistisk misjonær, reiste til den kinesiske hovedstaden Luoyang i 148 hvor han etablerte templer og ble den første som oversatte buddhist-skrifter til kinesisk.

Konflikt med Roma[rediger | rediger kilde]

Reproduksjon av en partisk kriger som avbildet på Trajans pillar

I 53 f.Kr. invaderte den romerske generalen Crassus Partia. Ved Harran eller Carrhae derimot, ble han beseiret av en partisk kommandør som blir kalt Surena i greske og latinske kilder, antagelig et medlem av Sûrên-klanen. Dette var begynnelsen på en serie kriger som skulle vare i nesten tre århundrer.

De partiske hærene inkluderte to typer kavaleri: De tungt bevæpnede og beskyttede katafraktene og de lette brigader med bueskyttere. For romerne som stolte på tungt infanteri, var parterne harde å beseire, siden kavaleriet var mye raskere og mer mobilt. På den andre siden fant parterne det vanskelig å okkupere erobrede områder da de ikke var dyktige i beleiringer. På grunn av disse svakhetene, klarte hverken romerne eller parterne å nedkjempe hverandre. Dette førte til at krigene fortsatte i århundrer.

I årene som fulgte etter slaget om Carrhae, ble romerne delt i borgerkrig mellom tilhengerne av Pompeius og Julius Caesar. På grunn av de interne konfliktene, var Roma ute av stand til å føre felttog mot Partia. Selv om Caesar til slutt seiret mot Pompeius, førte det påfølgende mordet på ham til enda en borgerkrig. Den romerske generalen Quintus Labienus, som hadde støttet Caesars mordere og fryktet represalier fra hans arvinger Marcus Antonius og Octavianus (senere Augustus), tok parternes side og ble etterhvert den beste generalen til kong Pacorus I. I 41 f.Kr. invaderte Partia, ledet av Labienus, Syria, Kilikia og Karia og angrep Frygia og Lilleasia. En annen armé intervenerte i Judea og fanget dets kong Hyrkanus II. Krigsbyttene var enorme og ble brukt godt: kong Fraates IV investerte dem i Ktesifon, en ny hovedstad ved Tigris.

I 39 f.Kr. tok Marcus Antonius hevn. Pacorus og Labienus ble drept i kamp og Eufrat var igjen grensen mellom de to nasjonene, og parterne lærte at de ikke kunne okkupere fiendtlig territorium uten infanteri. Men Marcus Antonius ville også hevne Crassus’ død og invaderte Mesopotamia i 36 f.Kr. med den VI. legionen og andre uidentifiserte enheter. Han hadde kavaleri med seg, men det viste seg at han ikke kunne stole på det, og romerne var heldige som klarte å nå Armenia, etter å ha blitt påført store tap av parterne.

Kampanjen til Marcus Antonius ble fulgt av et opphold i kampene mellom de to imperiene da Roma igjen var opptatt av borgerkrig. Da Octavianus hadde beseiret Marcus Antonius, ignorerte han parterne. Han var mer interessert i vesten. Hans svigersønn og senere etterfølger Tiberius fremforhandlet en fredsavtale med Fraates (20 f.Kr.).

På same tid, rundt år 1, ble parterne interessert i Indus-dalen, hvor de begynte å erobre de små kongedømmene i Gandara. En av de partiske lederne het Gondofarnes, konge av Taxila. Ifølge en gammel og utbredt kristen tradisjon, ble han døpt av apostelen Thomas. Mens det kan høres ut som usannsynlig, er ikke fortellingen umulig. Etterkommere av flere religioner levde sammen i Gandara og Punjab, og der kan ha vært et publikum for en ny jødisk sekt.

Krig mellom Roma og Partia brøt ut igjen i 60-årene. Armenia var blitt et vasall-kongedømme under romerne, men parterkongen Vologases I oppnevnte en ny armensk hersker. Dette var for mye for romerne, og deres kommandør Gnaeus Domitius Corbulo invaderte Armenia. Resultatet var at den nye armenske kongen mottok sin krone igjen i Roma av keiser Nero. Et kompromiss ble utarbeidet mellom de to imperiene: I fremtiden, skulle kongen av Armenia være en partisk prins, men hans utnevnelse krevde støtte fra romerne.

Ekspansjon til India[rediger | rediger kilde]

I det 1. århundret f.Kr. startet parterne å rykke inn i de østlige territoriene som hadde blitt okkupert av indo-skytherne og yuezhi. Parterne gjenvant kontrollen over hele Bactria og betydelige territorium i de nordlige indiske subkontinentet, etter å ha beseiret mange lokale herskere som kushan-rikets hersker Kujula Kadfises, hersker i Gandhara-regionen.

Rundt 20 deklarerte Gondofares, en av de partiske erobrerne, sin uavhengighet fra det partiske imperiet og etablerte det indo-parthiske kongedømmet i de erobrede territoriene.

Nedgang og fall[rediger | rediger kilde]

Det armenske kompromisset tjente sin hensikt, men ingenting var avtalt for fjerningen av en armensk konge. Etter 110 fjernet den partiske kong Vologases III den armenske herskeren, og den romerske keiseren Trajan, en tidligere general, bestemte seg for å invadere Partia som hevn. Krig brøt ut i 114, og parterne ble alvorlig slått. Romerne erobret Armenia, og i det følgende året, marsjerte Trajan sørover, hvor parterne ble tvunget til å evakuere deres festninger. I 116 erobret Trajan Ktesifon og etablerte nye provinser i Assyria og Babylonia.

Opprør brøt ut pga befolkningens fortsatte lojalitet til Partia. På samme tid gjorde den jødiske diasporaen opprør, og Trajan ble tvunget til å sende en hær for å slå dem ned. Trajan klarte å ordne opp i problemene, men hans etterfølger Hadrian gav opp territoriene i 117. Det var uansett klart at romerne hadde lært hvordan de skulle beseire parterne.

Kanskje var det ikke romersk styrke, men partisk svakhet som førte til katastrofen. I det 1.århundret hadde de partiske adelsmennene blitt mektigere pga av innrømmelser fra den partiske kongen som gav dem større makt over landet og bøndene. Deres makt rivaliserte nå med kongens, og på samme tid hadde interne splittelser i arsakide-dynastiet gjort dem sårbare.

Men enden var ikke nær ennå. I 161 deklarerte kong Vologases IV krig mot romerne og gjenerobret Armenia. Den romerske motoffensiven gikk tregt, men i 165 falt Ktesifon. De romerske keiserne Lucius Verus og Marcus Aurelius la Mesopotamia til sitt rike, men klarte ikke å demilitarisere regionen mellom Eufrat og Tigris. Det forble en kostbar byrde. Men det var nå klart at romerne for tiden var overlegne.

Det endelige slaget kom tretti år senere. Kong Vologases V hadde forsøkt å gjenerobre Mesopotamia under enda en romersk borgerkrig (193), men ble slått tilbake da general Septimus Severus gikk til motangrep. Igjen ble Ktesifon erobret (198), og store krigsbytter ble brakt til Roma. Ifølge et moderne anslag var gullet og sølvet nok til å utsette en europeisk økonomisk krise i tre eller fire tiår, og konsekvensene av plyndringen for Partia var alvorlig.

Partia, nå lutfattig og uten noe håp om å ta tilbake de tapte territoriene, var demoralisert. Kongene ble tvunget til å gi fra seg mer makt til adelsmennene og vasallkongene begynte å vakle i deres lojalitet. I 224 gjorde den persiske vasallkongen Ardašir opprør. To år senere tok han Ktesifon, og denne gangen betydde det slutten på Partia, byttet ut med et nytt perserrike, styrt av sassanide-dynastiet.

Partiske herskere[rediger | rediger kilde]

År Sjah Merknader
247211 f.Kr. Arsakes I I noen beretninger sies det at Arsakes' bror Tiridates I skal ha hersket 246 f.Kr.211 f.Kr.
211191 f.Kr. Arsakes II Ofte kalt Artabanus av tidlige lærde
191176 f.Kr. Friapitios
176171 f.Kr. Fraates I
171138 f.Kr. Mithridates I
138127 f.Kr. Fraates II
127124 f.Kr. Artabanes I
12388 f.Kr. Mithridates II
9590 f.Kr. Gotarzes I Hersket over deler av Parthia
9080 f.Kr. Orodes I
80 f.Kr. ukjent konge
8070 f.Kr. ukjent konge
7770 f.Kr. Sinatrukes Konge av sakaraukae
7057 f.Kr. Fraates III
5754 f.Kr. Mithridates III
5738 f.Kr. Orodes II
3938 f.Kr. Pacorus I Medhersker med sin far Orodes II
382 f.Kr. Fraates IV
3026 f.Kr. Tiridates II Rival av Fraates IV
2 f.Kr.4 Fraates V (Fraataces)
2 f.Kr.4 Musa Medhersker med hennes sønn Fraates V
6 Orodes III
812 Vonones I
1038 Artabanes II
3536 Tiridates III Innsatt etter opprør mot Artabanes II
4047 Vardanes I
4051 Gotarzes II
5065 Sanabares Rival av flere konger
51 Vonones II
5178 Vologases I
5558 Vardanes II Gjorde opprør mot sin far, Vologases I
7780 Vologases II
78105 Pacorus II
8090 Artabanes III Rival av flere konger
105147 Vologases III
109129 Oroses I Rival av Vologases III
116 Parthamaspates Romersk klientkonge
129140 Mithridates IV Rival av Vologases III
140 ukjent konge
147191 Vologases IV
190 Oroses II rivaliserende krav til tronen
191208 Vologases V
208228 Vologases VI
216224 Artabanes IV Gjorde opprør mot sin bror, Vologases VI

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]