Herman Kahan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Herman Kahan
Født15. februar 1926
Sighetu Marmației
Død13. februar 2020[1] (93 år)
Beskjeftigelse Selvbiograf, forretningsdrivende
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Kommandør av St. Olavs Orden

Herman Kahan (født Haim Hersch-Kahan[2][3]:24 15. februar 1926 i Sighet i Romania, død 13. februar 2020[4]) var en norsk bedriftsleder som overlevde nasjonalsosialistenes politikk for å utrydde jødene under andre verdenskrig og er kjent som holocaust-overlevende.[5][6][7] Han var det nest siste norske tidsvitnet fra Auschwitz.[8]

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Kahan ble født i Transilvania i byen Sighet (nå Sighetu Marmației i Maramureș), der Elie Wiesel var en av hans barndomsvenner.[2] Han vokste opp som ortodoks, ḥasidisk jøde, og pajes, de lange ørekrøllene ble ikke klippet. Han brukte som ung også tradisjonell kaftan og bredbremmet hatt. I Sighet, som var et sentrum for jødisk kultur, var omtrent halvparten av innbyggerne jøder og kristne og jøder bodde stort sett i ulike deler av byen. Området var etnisk og språklig sammensatt. Blant jødene var det vanlig å beherske ungarsk, rumensk, tysk, tsjekkisk eller russisk i tillegg til jiddisch og hebraisk. Forholdet mellom jøder og kristne i byen var en blanding av samarbeid, mistenksomhet og til dels fiendtlighet.[9][10][3]:24-26 Han skulle bli rabbiner og ble 12 år gammel sendt til den kjente rabbinerskolen i farens fødeby Munkacs i Karpato-Ruthenia, Tsjekkoslovakia (nå Mukatsjevo i Ukraina).[3]:44

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Fanger i Ebensee konsentrasjonsleir, fotografert etter frigjøringen 6. mai 1945. SS hadde stukket av dagen før og overlatt vaktholdet til Volkssturm.[11][12]

Kahans far var gullsmed, urmaker og kjenner av talmud. Sighet var sentrum for jødisk kultur i det nordlige Transilvania og omkring halvparten av byens innbyggere var jødiske. Da jødene i Sighet ble drevet inn i gettoen i april-mai 1944 var Kahan i Budapest. Det nordlige Transilvania med Sighet ble annektert av Ungarn i 1940 og var under ungarsk og ikke rumensk styre under andre verdenskrig. Mens Romanias myndigheter beskyttet sine jødiske innbyggere mot nazistene, deporterte Ungarn jødene i samarbeid med det tyske regimet som i praksis okkuperte landet. Jødene i Sighet ble stuet sammen i en getto og eiendelene deres ble stjålet. Da han hørte om utviklingen i Sighet reiste han straks hjem. Kahan hadde skaffet seg «ariske» identitetspapirer og kunne derfor bevege seg fritt rundt i Sighet. Han snek seg inn og ut av gettoen ved å klatre over gjerdet.[13][14][15] Midt i mai 1944 ble han deportert til tilintetgjørelsesleiren Auschwitz sammen resten av jødene i Sighet med omland. Moren, lillesøsteren, bestemoren og andre slektninger ble myrdet der.[2] Moren og lillesøsteren ble sendt i gasskammeret straks etter ankomst.[14][3]:72

Etter noen uker ble Herman og faren overført til slavearbeidsleiren ved Wolfsberg nær Wrocław. I Wolfsberg arbeidet han og faren i skogen og på veianlegg. Vinteren 1945 ble han sendt fra Wolfsberg til Mauthausen, for så å havne i en underleir til Mauthausen - Ebensee-leiren i Østerrike. I Ebensee arbeidet de med å drive tunneler i fjellet[5] De to overlevde, men faren døde ti dager etter at leiren ble befridd.[2] Ebensee ble 6. mai 1945 befridd av amerikanske soldater.[12] Han husket ikke selv den siste tiden i leiren og ble fortalt at en amerikanske soldat fant ham på en likhaug. Han ble pleiet av amerikansk personale i Ebensee.[3]:112-114

Amerikanerne utstyrte ham med identitetskort, ryggsekk, ullteppe og mat til reisen hjem. På veien ble han værende en stund i Budapest der den amerikanske organisasjonen Joint hjalp hjemløse jøder. Ved en tilfeldighet traff han på søsteren Ilonas svoger. Han fikk at hun hadde overlevd i Ungarn. Ilona hadde overlevd ved å holde seg skjult og hun reddet ektemannen ved å skaffe ham ariske dokumenter. Senere fikk han vite at to brødre hadde overlevd Holocaust, den yngste ble befridd fra Theresienstadt og den eldste fra Ebensee. Hans tante Rosa, som var leder av en kommunistisk undergrunnsbevegelse i Ungarn, unnslapp henrettelse ved utveksling mot en ungarsk general i sovjetisk fangenskap. I Budapest oppsporet han en 8 år gammel, døv slektning som hadde mistet hele familien i holocaust.[3]:120-125, 131-135

Elie Wiesel var Kahans barndomskamerat. Wiesel var 15 år gammel da han ble deportert til Auschwitz, foto fra samme år.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Sighet ble befridd av sovjetiske styrker i oktober 1944 og av byens 10000-15000 jøder var da alle unntatt et par hundre døde.[3] Da Kahan kom hjem etter krigen fant han en onkel i live. Kahan behersket strikkemaskiner og begynte etter krigen å strikke strømper. Onkelen ble en stund senere funnet drept på gaten samme dag som hans overlevende datter skulle komme hjem. Kahan og kusinen forlot da Sighet. De midlertidig amerikanske dokumentene hjalp lite for å komme seg tilbake til Ungarn fra Transilvania og han måtte snike seg over grensen fra Transilvania (Romania) til Ungarn. Kahan antok at kameraten Elie Wiesel ikke hadde overlevd og fikk først i 1961 vite at Wiesel var i live.[15]:47[3]:132-133

Etter krigen livnærte han og en bror seg på sokkeproduksjon i Budapest ved hjelp av en gammel strikkemaskin han fant i bestefarens vedskjul. Ved siden av strikkevirksomheten gikk han på rabbinerseminaret i byen. Den moderne jødiske lære han møtte ved universitetet var veldig ulik ḥasidiske lære han var vokst opp med. Han ble værende tre år i Budapest.[3]:132-134

I 1948 tok kommunistene i Ungarn makten og grensekontrollen ble skjerpet. Hans søster hadde tidligere reist til Vesten og slått seg ned i Norge. Kahan selv oppholdt seg egentlig ulovlig i landet, han hadde ikke pass og hans statsborgerskap var uklart. Han kom seg ut av Ungarn og til Paris ved å gi seg ut for å være sønn av mann med papirene i orden. Han ble værende i Paris i 9 måneder med sikte på å reise til USA som han hadde fått godt inntrykk etter frigjøringen. Kahan meldte seg for fransk politi og fortalte hele livshistorien og innrømmet at han var i landet uten papirer. Politiet innvilget midlertidig opphold og etter hvert Nansenpass. Før reisen til USA ville han besøke søsteren i Oslo. Der fikk han for første gang se havet i form av Oslofjorden.[3]:141-143

Til Norge[rediger | rediger kilde]

SitatHan overlevde Holocaust og er fortsatt toleransens fanebærer i en konfronterende tid. «Hvor er moren min?», spurte unge Hermann en av vaktene den første dagen i Auschwitz. «Der er hun!», svarte den flirende nazisten og pekte på røyken fra krematoriet.Gang på gang har tidsvitnet Kahan presset seg selv til å gjengi sitt livs mest sjelsopprivende replikkveksling. Tusener av norske skoleelever har den med som ballast på veien ut i en forvirrende verden. Og ingen av oss som har hørt på budskapet som ligger gjemt der, kommer noensinne til å glemme det.Sitat
Harald Stanghelle på Kahans 90-års dag.[16]

Søsteren hadde flyttet til Norge og Kahan reiste dit for besøke henne før avreise til USA. Kahan fortalte at den vennligheten han ble møtt med i Norge gjorde at han ble værende i stedet for å reise til USA som planlagt.[17] Søsteren hadde kommet til Norge som del av en gruppe på 400 jøder som fikk opphold i Norge i 1947 og Kahan fikk innvilget opphold som del av denne gruppen. Fra Budapest via Paris fikk han sendt kasser med stoff, strikkemaskiner og det han hadde av verdisaker. Kahan kjøpt brukte, slitte strømper og rekket dem opp for å gjenbruke garnet.[3]:152-154

I 1949 kom Kahan til Norge. Han etablerte Stabekk Trikotasjeindustri, som senere ble til Heka Trikotasjefabrikk.[18]

Kahan var imponert over hvor integrert de norske jødene var i majoritetssamfunnet, samtidig var han redd for at de skulle miste sin identitet.[3]:152-156 Kahan var formann i Det mosaiske trossamfund i Oslo 1988-1991.[18][19]

Kongen utnevnte i 2013 Kahan til kommandør av St. Olavs Orden «for å fremme toleranse og forståelse.»[20]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Herman Kahan og Knut M. Hansson: Ilden og lyset, forord av Elie Wiesel, Oslo: Cappelen, 1988. ISBN 82-02-11200-1

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://www.smp.no/ntb/innenriks/2020/02/13/Tidligere-Auschwitz-fange-Herman-Kahan-er-d%C3%B8d-21085907.ece
  2. ^ a b c d «Livskraftig 100-åring», VG, 14. juni 1992, s. 10–14.
  3. ^ a b c d e f g h i j k l Hansson, Knut M. (1988). Ilden og lyset. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202112001. 
  4. ^ NTB, (NTB) (13. februar 2020). «Tidligere Auschwitz-fange Herman Kahan er død». smp.no (norsk nynorsk). Besøkt 13. februar 2020. 
  5. ^ a b Cato Guhnfeldt og Olav Hasselknippe: «Vitner om Holocaust», Aftenposten, 27. januar 2006, oppdatert 19. oktober 2011.
  6. ^ Sjur Øverås Knudsen: «Herman Kahan: Toget stoppet, og stedet het Auschwitz», 27. januar 2012.
  7. ^ Herman Kahan er død: Han overlevde holocaust og ble toleransens fanebærer. - Minneord av Harald Stanghelle i Aftenposten 15. februar 2020
  8. ^ ««Jeg mistet min barndom i Auschwitz»». Aftenposten. 27. januar 2020. Besøkt 14. februar 2020. «Mandag er det 75 år sidan frigjeringa av konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen. I Norge er det no berre to tidsvitne frå Auschwitz igjen.» 
  9. ^ Stensrud, Arve (2000). Folk 2000. Oslo: Kommisjon: Pegasus. ISBN 8244200057. 
  10. ^ Braham, Randolph L. (2002). The Nazis' last victims: the Holocaust in Hungary. Wayne State University Press.
  11. ^ McKay, Sinclair (10. mai 2015). «70 years on: the liberation of the concentration camps» (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 14. februar 2020. 
  12. ^ a b MacDonald, Richard (2010). Inside The Gates: The Nazi Concentration Camp at Ebensee, Austria. Xlibris. 
  13. ^ Braham, Randolph L. (2002). The Nazis' last victims: the Holocaust in Hungary. Wayne State University Press.
  14. ^ a b «Sighet». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 14. februar 2020. 
  15. ^ a b Høst, Gerd (1987). Kampen mot glemselen: glimt fra et vennskap med Elie Wiesel. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203157149. 
  16. ^ Kampen mot glemselen. Aftenposten, 15. februar 2016, s. 2.
  17. ^ Blom, Anton (1998). Jødenes vei gjennom historien. Oslo: Lunde. ISBN 8252039707. 
  18. ^ a b «80 år 15. februar: Direktør Herman Kahan», NTBtekst, 27. januar 2006.
  19. ^ Du skal fortelle det til dine barn: Det mosaiske trossamfund i Oslo 1892-1992. Oslo: Det mosaiske trossamfund i Oslo. 1992. ISBN 8299261104. 
  20. ^ «Utnevnelse til St. Olavs Orden», kongehuset.no, 24. januar 2013. Besøkt 28. januar 2013.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]