Englands historie

Artikkelen inngår i serien om Storbritannias historie
Kronologisk
Prehistorisk Britannia Romersk Britannia Angelsaksisk bosetning i Britannia Middelalderens Britannia Tidlig moderne Britannia Det moderne Storbritannia
Geografisk
Englands historie Irlands historie Skottlands historie Wales’ historie
Tematisk
Det britiske imperiet

Englands historie begynte da de første mennesker kom for tusener av år siden. Hva som i dag er England innenfor Storbritannia, var befolket av neandertalere for 230 000 år siden. Vedvarende menneskelig bosetning er datert til 11 000 år siden da den siste istiden ebbet ut. England som region har tallrike levninger fra mesolittisk, nesolittisk tid, og fra bronsealderen, som Stonehenge og Avebury. I løpet av jernalderen var England som resten av Storbritannia sør for Firth of Forth befolket av mennesker som snakket et keltisk språk, kjent som britonere. I år 43 e.Kr. begynte den romerske erobringen av Britannia, og romerne beholdt kontrollen over deres provins Romersk Britannia fram til utpå 400-tallet.

Da romerne trakk seg ut ble dørene åpnet for innvandring fra nordlige Europa, germansktalende folkegrupper som samlet kalles for angelsaksere, og disse er generelt sett på som opprinnelsen til England og det engelske folk. Angelsakserne etablerte flere kongedømmer i det som ble de viktigste maktområdene i det som i dag er England og deler av sørlige Skottland. Angelsaksiske språk, eller gammelengelsk, erstattet tidligere britonske (keltiske) språk. Angelsakserne utfordret og var hyppig i strid med britonske stater i Wales, Cornwall, og Hen Ogledd («Gamle nord», britonsktalende deler av nordlige England og sørlige Skottland), foruten også med hverandre. Fra rundt 800 ble England herjet av norrøne folkegrupper, vikinger, fra hovedsakelig Norge og Danmark. De norrøne tok kontroll over store deler av hva som i dag er England, særlig den nordligste delen. I løpet av denne tiden forsøkte flere konger å forene de ulike angelsaksiske kongedømmene, noe som til sist førte til at kongedømmet England oppsto på 900-tallet.

I 1066 invaderte fransktalende normannere fra Normandie, og erobret til sist hele England. Forbindelsen til kontinentet ble langt tettere, men i løpet av middelalderen var England preget av flere borgerkriger og langvarige kriger med andre nasjoner. Kongedømmet England var en selvstendig stat fram til regimet til Rikard I av England som gjorde det til en vasallstat under Det tysk-romerske rike i 1194. I 1212 under regimet til hans bror Johan I av England ble kongedømmet en tributtbetalende vasall av Den hellige stol, noe som varte fram til 1300-tallet da kongedømmet England avviste dette overherredømme og etablerte seg på nytt som en selvstendig stat. I løpet av renessansen ble England hersket av Huset Tudor. England hadde erobret Wales på 1100-tallet og ble deretter forent med Skottland tidlig på 1700-tallet for å danne kongedømmet Storbritannia. Den økonomiske veksten som kom med den industrielle revolusjon førte til at Storbritannia styrte et verdensomspennende imperium og det største i verden. I kjølvannet av at koloniene ble avviklet på 1900-tallet ble det mest av imperiet uavhengig, men det kulturelle betydning er omfattende og omfattende i mange land den dag i dag.

Forhistorie

• Se hovedartikkel, Prehistorisk Britannia

Stonehenge, antatt å ha bli reist i tiden 2500-2000 f.Kr.

Arkeologiske bevis indikerer at hva som senere ble sørlige Britannia ble bosatt av mennesker lenge før resten av de britiske øyene da klimaet var mer gjestmildt mellom og under de ulike istidene i den fjerne fortid. Sweet Track i Somerset Levels er den eldste kjerreveg brolagt med planker som er oppdaget i Nord-Europa og er blant de eldste veger i verden. Den ble bygget i 3807 eller 3806 f.Kr.

Lokalisert i den vestlige utkanten av Europa mottok Britannia teknologiske og kulturelle nyvinninger langt senere enn på fastlandet i Europa. Historien om oldtidens Britannia har tradisjonelt blitt forstått som en suksessiv og kontinuerlig bølge av innvandrere fra kontinentale Europa som brakte med seg nye kulturer og teknologier. Langt nyere arkeologiske teorier har endret denne fortolkningen og argumentert for et langt mer komplekst forhold mellom Britannia og kontinentet. Mange av endringene i de britiske samfunnene er antydet i arkeologiske spor at den innfødte befolkningen tilpasset seg utenlandske skikker framfor å bli stadig underkastet stadige nye invaderende folkegrupper utenfra.

I neolittisk tid ble jordbruket innført, økende bofast tilværelse, og økende industriell framstilling av flint og senere tinn, som ble eksportert til kontinentet. Den første historiske vitnemålet av regionen kommer fra Massaliote Periplus, en tapt reisemanual for handelsmenn som er antatt å stamme fra 500-tallet f.Kr., skjønt kulturelle og handelsforbindelser med kontinentet hadde eksistert i tusen år før dette. Pytheas fra Massalia skrev om hans sjøreise til Britannia en gang rundt 324 f.Kr.

Senere skribenter som Plinius den eldre (siterte den greske historikeren Timaios) og Diodorus Siculus (som antagelig benyttet seg av grekeren Poseidonios) nevnte tinnhandelen fra sørlige Britannia, mer det er få detaljer om folket som levde her. Tacitus, som heller ikke selv besøkte Britannia, skrev at det var liten forskjell i språket mellom folket i sørlige Britannia og nordlige Gallia, og merket seg at de ulike nasjonene til britonere delte de samme fysiske karaktertrekkene som deres kontinentale naboer.

Romersk Britannia

• Se hovedartikkel, Romersk Britannia

Hadrians mur sett fra Vercovicium

Julius Cæsar invaderte sørlige Britannia i 55 og 54 f.Kr. og skrev i De Bello Gallico at befolkningen i sørlige Britannia var meget store og hadde mye til felles med Belgae i nederlandene. Bevis fra mynter og verker av senere romerske historikere har gitt navn på en del av høvdingene av de uensartet stammene og deres intriger i Britannia. Fram til den romerske erobring var britonere antatt å snakke keltisk språk i ulike avarter, generelt antatt å være forgjengere til moderne brytoniske språk.

Julius Cæsars invasjon ble oppgitt og romerne begynte deres andre invasjon og påfølgende erobring i 43 e.Kr. under regimet til keiser Claudius. De underla seg hele det området som i dag utgjør moderne England og Wales i løpet av de neste førti år og i perioder kontrollerte de også det meste av lavlandet i sørlige Skottland.

Det finnes overraskende få historiske kilder for det romerske England, for eksempel finnes bare én setning som beskriver årsakene til at Hadrians mur ble bygget. Claudius' invasjon er vel beskrevet, og Tacitus skriver i sin historie om Boudiccas (eller Boadicea) opprør i år 61. Fra det annet århundre nevner imidlertid romerske historikere bare små fliker av informasjon fra denne fjerntliggende provinsen. Romernes tilstedeværelse til- og avtok i styrke gjennom årene, men fra 400-tallet var deres innflytelse så svekket at de folkeslag som senere ble englenderne begynte å ta over.

Angelsaksiske England

Angelsaksernes erobring

Kong Ecgberts stein, Dore i Sheffield, til minne om et slag i 829.

I kjølvannet av romerne, som forlot den sørlige delen av øya i 410 på grunn av viktigere problemer nærmere Roma, ble England befolket av flere germanske stammefolk. Blant dem var anglere, saksere, jyllendere, og også store antall frisere og frankere som var blitt fordrevet fra kontinentet. Den romersk-britiske befolkningen ble assimilert og klarte ikke å samle seg mot en samlet og sterk fiende og ble ellers drevet nord- og vestover. Invasjonen av England kalles gjerne (men nokså upresist) den saksiske, eller angelsaksiske, erobringen.

I løpet av 300-tallet hadde mange britonere flyktet over den engelske kanal fra Wales, Cornwall og Sør-England med sine høvdinger, krigere, familier, munker og prester, og grunnla en ny nasjon i Aremorica i Vest-Gallia (Frankrike). Strømmen av britonere økte da romerne trakk seg ut av Britannia, og angelsaksernes plyndringer og landevinninger tiltok. De britiske emigrantene gav regionen sitt nåværende navn, Bretagne, og bidro til utviklingen av det bretonske språket. Navnet Bretagne (engelsk Brittany, «lille Britannia») oppstod på denne tiden for å skjelne landsdelen fra Storbritannia.

Den angelsaksiske progresjonen på 500-tallet er uklar. En gang rundt 495 i slaget ved Mons Badonicus påførte britonene et større nederlag på en angelsaksisk styrke som begrenset den videre framgangen. Arkeologisk bevis samlet fra hedenske angelsaksiske graver antyder at en del bosetninger ble forlatt og grensen mellom angriperne og de innfødte ble presset tilbake i tiden rundt 500. Den angelsaksiske ekspansjonen fortsatte på 500-tallet, skjønt kronologien for framgangen er uklar. En av de få enkeltstående hendelser som framstår med viss klarhet før 600-tallet er slaget ved Deorham i 577, hvor en vest-sakisk seier førte til erobringen av Cirencester, Gloucester og Bath, og brakte den angelsaksiske framgangen fram til Bristolkanalen og delte den britonsk befolkningen i sør fra vestwalisere (Cornwall og Devon) og walisere. Den northumbrianske seieren i slaget ved Chester kan ha hatt en tilsvarende effekt i å skille Wales fra britonene i Cumbria.

Gradvis saksisk ekspansjon gjennom West Country, den sørvestlige delen av dagens England, fortsatte gjennom 600-, 700- og 800-tallet. I mellomtiden, i løpet av midten av 600-tallet hadde anglerne presset britonene tilbake til de tilnærmet grensene av dagens Wales i vest, elven Tamar i sørvest og ekspanderte nordover så langt som til elven Forth.

Heptarkiet og kristningen

• Se hovedartikkel, Heptarkiet

Britannia og dets kongedømmer ca år 800.

Kristningen av angelsaksiske England begynte en gang rundt år 600, påvirket av keltisk kristendom fra nordvest og den romersk-katolske kirke fra sørvest. Augustin, den første erkebiskop av Canterbury tok sin posisjon i 597. I 601 døpte han den første kristne angelsaksiske konge, Æthelbert av Kent. Den siste hedenske angelsaksiske konge, Penda av Mercia, døde i 655. Den siste jyske konge, Arwald av Isle of Wight, ble drept i 686. Angelsaksiske misjonærer på kontinentet tok av på 700-tallet, noe som førte til kristningen av praktisk talt hele Frankerriket ved år 800.

Gjennom 600- og 700-tallet vekslet makten mellom de større kongedømmene. Skribenten Bedas nedtegnelser forteller at Æthelbert av Kent var den mest dominerende av disse på slutten av 500-tallet, men makten synes å ha skiftet nordover til kongedømmet Northumbria, som ble dannet fra sammensmeltingen av Bernicia og Deira. Edwin av Northumbria (også stavet Ædwine) holdt dominans over det meste av Britannia, skjønt Bedas northumbrianske skjevhet må tas med i betraktningen. Etterfølgerkriser betydde at Northumbrias hegemoni ikke var konstant, og Mercia forble et mektig kongedømme, særlig under Penda. To store militære nederlag var det som endret Northumbrias dominans: slaget ved Trent i 679 mot Mercia, og ved Nechtanesmere i 685 mot pikterne.

Det såkalte «mercianske overhøyheten» dominerte 700-tallet, skjønt denne makten var heller ikke alltid konstant. Æthelbald og Offa, de to mektigste kongene, oppnådde høy status. Offa ble betraktet som overherre over sørlige Britannia av Karl den store. At Offa kunne samle så store ressurser til å bygge Offas dike, en lang jordvold som skilte hans rike fra waliserne, er et vitnemål til hans makt. Et stadig mektigere Wessex og utfordringer fra mindre kongedømmer utfordret etter hvert Mercias maktdominans, og tidlig på 800-tallet var kongedømmets overhøyhet over.

Denne perioden har blitt beskrevet som heptarkiet, skjønt dette begrepet har blitt mindre vanlig i akademisk bruk. Begrepet oppsto på det grunnlag at det var syv konkurrerende kongedømmer: Northumbria, Mercia, Kent, East Anglia, Essex, Sussex og Wessex. Nyere forskning har vist at andre kongedømmer også var politisk betydningsfulle i løpet av denne perioden: Hwicce, Magonsaete, Lindsey og Midtre-Anglia.

Vikingenes utfordring og framveksten av Wessex

• Se hovedartikler; Danelagen, Vikingtiden, og Alfred den store

Mynt preget av kong Alfred, konge av Wessex, London, 880 (basert på romersk forbilde).
Obv: Kongen med kongelige bånd sett i profil og med teksten: ÆLFRED REX «Kong Ælfred».

De første nedtegnelser på angrep fra vikinger var i 793 ved klosteret Lindisfarne i nordlige England, bevitnet i Angelsaksiske krønike. Norrøne bosetninger var allerede godt etablert på de britiske øyer i Orknøyene og Shetland og det sannsynligvis skjedd både angrep og fredelig handel fra norrøne sjøfarere (hovedsakelige fra Danmark og Norge) før Lindisfarne som ikke ble nedtegnet. Nedtegnelser har vist at det første angrep på det viktige klosteret Iona, keltisk kristendoms fremste utpost eller religiøse sentrum, i 794. Ankomsten av vikinger, særlig den danskenes store hedenske hær, på 800-tallet både forvirret og forstyrret England og Irland. Utover 800-tallet bosatte det seg stadig flere norrøne mennesker i nordlige England, langs kystene av Skottland (særlig i nord, vest og sør), langs Irskesjøen, på Man og i kjerneområder på Irland.

Alfred den stores seier ved Ethandun i 878 bremset opp den videre norrøne framgangen i England. Ved den tid hadde Northumbria utviklet seg til Bernicia, og et vikingdømme, Mercia, hadde delt seg langs midten, og East Anglia hadde opphørt å eksistere som et angelsaksisk herredømme. Vikingene hadde samme effekt på de ulike kongedømmene i Skottland og hvor de opprinnelig irske skottene og pikterne ble tvunget til en allianse som førte fram til et skotsk kongedømme. Det var også vikinger i Wales, men i mindre grad. Særlig i nordlige England og nordlige Skottland var norrøn innflytelse en hovedårsak til dannelsen av kongedømmet Alba som til sist utviklet seg til Skottland.

Erobringen av Northumbria, nordvestlige Mercia og East Anglia av danene førte til utstrakt dansk bosetning i disse områdene. Hovedsakelig nordmenn slo seg ned langs kysten mot Irskesjøen, men for angelsaksere var det liten forskjell mellom daner eller nordmenn, og mange av de norrøne var også født på de britiske øyer. Tidlig på 900-tallet hadde norske herskere tatt over det danske kongedømmet i York, Jorvik som de norrøne kalte det. De norrøne bosetningene hadde stor nok innvirkning til å etterlate seg betydelig spor i engelsk språk; mange vesentlige ord i dagens moderne engelsk er avledet fra norrønt, selv om det store flertallet av dagens engelsk er av angelsaksisk opprinnelse, naturlig nok. Tilsvarende er mange stedsnavn i områder med dansk og norsk bosetning av norrøn opprinnelse, eksempelvis alle stedsnavn som slutter å «-by».

Ved slutten av Alfreds regime i 899 var han den eneste gjenværende angelsaksiske konge etter å ha redusert Mercia til en besittelse av Wessex, styrt av hans svigersønn ealdorman Æthelred av Mercia. Cornwall (Kernow) var underlagt vestsaksisk dominans, og de walisiske kongedømmene anerkjente Alfred som sin overherre (men opprettholdt sin uavhengighet).

Engelsk samling

• Se hovedartikler; Adalstein og Edgar av England

Adalstein, avbildet av et verk av Beda om sankt Cuthbert av Lindisfarne, ca 930.

Alfred av Wessex, av senere historikere karakterisert som «den store», døde i 899, og ble etterfulgt av sin sønn Edvard den eldre. Edvard og hans svoger Æthelred av hva som var igjen av Mercia begynte et politisk og militært program for ekspansjon ved å bygge borger og byer etter Alfreds retningslinjer. Ved Æthelreds død fortsatte hans hustru Æthelflæd, søster av Edvard, å styre som «mericanernes frue» og utvidet sine områder på de norrønes bekostning. Ved Edvards død var det Adalstein av England som etterfulgte som herre av Mercia, og etter en del usikkerhet også kongedømmet Wessex. Adalstein huskes i norsk historie for at han var fosterfar til Håkon, sønn av Harald Hårfagre, siden også kalt for «Håkon Adalsteinsfostre».

Adalstein fortsatte den ekspansjonen som hans far og tante hadde påbegynt, og ble den første kongen som oppnådde direkte herredømme over hva som vi i dag kan betrakte som England. Titlene tilskrevet ham i charter og på mynter antyder ytterligere dominans eller innflytelse. Hans ekspansjon skapte uro blant andre kongedømmer i Britannia, og han beseiret en felles skotsk-norrøn hær i slaget ved Brunanburh. Samlingen av England var dog ikke endelig, og under hans etterkommere Edmund II og Edred tapte og gjenvant de engelske kongene stadig kontrollen over Northumbria. Uansett, Edgar, som hersket over omtrent den samme utstrekning som Adalstein, konsoliderte kongedømmet og som forble samlet og forent deretter.

England under danene og normannere

• Se hovedartikler, Knut den mektige og Normannernes invasjon av England

Æthelred II, med tilnavnet «den rådville», tapte England to ganger.

Det kom nye norrøne angrep på England mot slutten av 900-tallet. Æthelred II med tilnavnet «den rådville», hadde en lang regjeringstid, men tapte til sist kongedømmet til Svein Tjugeskjegg av Danmark, skjønt han fikk det kortvarig tilbake ved sistnvntes død. Da Æthelreds sønn Edmund II døde kort tid etter lå vegen åpen for at Sveins sønn Knut ble konge av England. Under hans styre ble kongedømmet sentrum for en regjering og et Nordsjørike som også omfattet Danmark og løselig Norge.

Knuts relative lange regjering ble etterfulgt av hans sønner, men i 1042 kom den opprinnelige angelsaksiske kongefamilien tilbake til tronen med Edvard Bekjenneren, sønn av Æthelred II, men da han ikke var i stand til å framskaffe en sønn og en arving førte hans død i 1066 til en voldsom konflikt om etterfølgelsen. Hans maktkamp mot jarl Godwin av Wessex, kravene til Knuts norrøne etterfølgere, og ambisjonene til normannere som Edvard selv hadde introdusert til engelsk politikk for å støtte hans egen posisjon fikk hver av disse fraksjonene til å kjempe om kontroll over England etter hans død.

Godwins eldste sønn Harald Godwinson ble konge, sannsynligvis, men ikke nødvendigvis, utpekt av Edvard på dødsleiet og støttet av witenagemot, «møte av de kloke menn». Vilhelm Bastarden, hertug av Normandie, Harald Hardråde, konge av Norge (med støtte fra Harald Godwinsons forviste bror Toste) og senere også Svein Estridsson, konge av Danmark, hevdet alle krav på den engelske krone. Det sterkeste arvelige kravet tilhørte dog Edgar Ætheling, den siste angelsaksiske ætling til tronen, men hans ungdom og mangel på mektige tilhengere førte til at han ble forbipassert, og han spilte ingen større rolle i kampene i 1066, skjønt han ble gjort til konge for en kort tid av witenagemot rett etter Harold Godwinsons død.

I september 1066 gjorde Harald Hardråde landgang i nordlige England med en styrke på rundt 15 000 mann og 300 langskip. Med seg var den tidligere jarl Toste. Etter innledende suksess ble nordmennene overrasket i slaget ved Stamford bro av Harald Godwinson, og både Harald Hardråde og Toste ble drept.

Den 28. september 1066 invaderte Vilhelm av Normandie med en styrke av normannere etter å ha blitt forsinket av en storm i den engelske kanal. Den 14. oktober etter å ha marsjert sin utmattede hær hele vegen fra Yorkshire gikk Harald Godwinson i kamp mot normannerne i slaget ved Hastings hvor Englands hær ble beseiret og kong Harald drept. Ytterligere opposisjon mot Vilhelm i støtte til unge Edgar Ætheling falt snart sammen, og Vilhelm ble kronet til konge på juledagen 1066. I løpet av de neste fem årene møtte han en rekke engelske opprør i flere deler av landet, og en halvhjertet dansk mot-invasjon, men han var i stand til å undertrykke all motstand og etablerte en håndfast og landvarig regime.

Middelalderen

Normanniske England

Henrik I av England var den yngste og femte sønnen av Vilhelm Erobreren, og den som hadde minst sjanse til å bli konge.

Den normanniske erobringen førte til fundamental endring av Englands historie. Fra å være orientert rundt Nordsjøen med forbindelser til norrøne landene som Danmark og Norge, ble det nå knyttet tett bånd over den engelske kanal til først og fremst Normandie, og deretter til de ulike franske besittelsene. Vilhelm Erobreren, som han ble hetende, ble en hersker med en eneveldig makt som knapt hadde sin like i Vest-Europa på denne tiden. Han beordret sammenstillingen av Dommedagsboken, en undersøkelse av hele den engelske befolkningen og deres land og eiendommer med den hensikt for beskattning. Boken avslørte at innenfor tyve år av erobringen hadde den engelske herskende klasse blitt bortimot fullstendig avsatt og erstattet av normanniske, fransktalende landeiere. Normannerne monopoliserte også regjeringen, administrasjonen og kirken. Vilhelm og hans adelsmenn snakket og holdt hoff på normannisk-fransk, i England såvel som i Normandie. Bruken av anglo-normannisk av aristokratiet vedvarte i århundrer og etterlot et uutslettelig merke på engelsk språks utvikling som gikk fra gammelengelsk (anglosaksisk) (fram til 1100-tallet) til mellomengelsk (1100-1300) og videre til moderne engelsk (fra 1400-tallet og fram til i dag).

Engelsk middelalder var preget av borgerkrig, internasjonale kriger, stundom opprør og utstrakte intriger blant den aristokratiske og monarkiske elite. England var mer en selvforsynt i matproduksjonen, som kjøtt- og meieriprodukter. Nasjonens internasjonale økonomi var basert på ullhandel hvor ull fra sauegårder i nordlige England ble eksportert til tekstilbyer i Flandern hvor råvarene ble vevd til klær. Middelalderens utenrikspolitikk var i like stor grad formet i forholdet til Flanderns tekstilindustri som den var av de dynastiske hendelsene i vestlige Frankrike. En engelsk tekstilindustri ble første etablert på 1300-tallet, noe som ble grunnlaget for en rask engelsk kapitaloppsamling.

Det hvite skip går på grunn og synker, og kong Henriks sønn og arving omkommer (illustrasjon i et manuskript fra 1100-tallet).

Henrik I, den fjerde sønnen til Vilhelm Erobreren, kom uventet til å etterfølge sin eldre bror Vilhelm Rufus da denne ble drept av et vådeskudd på jakt (eller muligens myrdet på sin brors ordre). Vilhelm Erobrerens aller eldste sønn, Robert Curthose, ble hertug i Normandie. Denne arven splittet Vilhelm Erobrerens rike ved den engelske kanal, utilfredsstillende for begge parter og en kilde til strid og krig i århundre framover. Som konge var Henrik I reformvennlig og delvis innstilt på å forsone og stabilisere det angelsaksiske folket med deres normanniske herrer. Han gikk til krig mot broren Robert og erobret Normandie som da ble underlagt England, og ikke omvendt som tilfellet var under Vilhelm Erobreren. Tapet av hans eneste legitime sønn William Adelin i skipsulykken med Det hvite skip i november 1120 underminerte hans reformer, og tapet av en mannlig arving kastet lange skygger over Englands historie i årene framover.

Henrik I hadde krevd av de mektigste blant adelen, kirken, og myndighetspersonene i Normandie og England at de sverget en ed på å akseptere hans datter keiserinne Matilda, også benevnt som Maud, keiserinne ved sitt ekteskap med Henrik V av Det tysk-romerske rike, som hans arving. England var langt mindre entusiastisk til å akseptere en fremmed og kvinne som deres hersker, skjønt hun ble Englands første kvinnelige hersker, men Stefan, en fjern slektning, grep sjansen i hennes fravær og lot seg krone til konge i England, støttet av en velvillige adel som heller så en svak konge enn en kvinne på tronen.

I løpet av den forvirring, kaos og urolige tilstander som regimet til Stefan utgjorde svingte maktbalansen mellom de føydale herrene da borgerkrig og lovløshet brøt ut. I et forsøk på pasifisere herjinger over grensene fra Skottland og Wales delte Stefan ut store landområder. Hans konflikter med keiserinne Maud førte til en opprivende borgerkrig i tiden 1139-1153 som er benevnt som Det engelske kaos under Stefan. Konfliktene med Maud ble hans undergang. Hun avventet tiden i Frankrike, og invaderte England høsten 1139. Borgerkrigen gikk ikke i Stefans favør.

Stefan ble tatt til fange, og Maud ble dronning, men hun kom snart i konflikt med sine undersåtter, og ble kastet ut av London. En tid med opprør og borgerkrig uten avgjørelse eller overtak for noen av partene fulgte fram til 1148, da Maud vendte tilbake til Frankrike. Da Stefans sønn og etterfølger, Eustace, døde brått i 1153, inngikk en syk Stefan avtale med Maud hvor han lot hennes sønn Henrik av Anjou fra Huset Plantagenet, den senere Henrik II av England, bli hans etterfølger. Da Stefan døde i 1135 ble Mauds sønn Henrik konge av England. Henrik II ble en av Englands største konger, skaffet seg mye makt på bekostning av føydalherrene og kirken. Hans regjeringstid innvarslet en sentral lovgivning og slutten på føydalismen.

England under Huset Plantagenet

Henrik II av England ble som sin bestefar, Henrik I, en stor konge.

Henrik II, sønn av Maud og Geoffrey V, greve av Anjou, var allerede greve av Anjou, hertug av Normandie, og hertug av Aquitaine da han gikk i land i England. Med sine franske besittelser inngikk kongerike England inn i en større kontinental union som i ettertiden har blitt kalt for Angevin-riket. Henrik ødela de gjenværende opprørsborgene i England og utvidet sin makt på forskjellig vis og på ulike nivåer inn i Irland, Skottland, Wales, Flandern, Auvergne, Bretagne, Maine, Poitou, Touraine, Gascogne, Anjou, Aquitaine, og Normandie.

Hans regime representerte en tilbakevending fra baronenes makt og til en sterke monarkisk stat i England. Det var også en utjevning av kirkens makt til fordel for kongedømmet, noe som dog førte til konflikter og som toppet seg i mordet på erkebiskop Thomas Becket i 1170. Hans periode bebudet også en nytenkning og endring i lovgivningen og et radikalt skifte fra føydalisme. I hans regime utviklet et nytt aristokrati i treenigheten England, Angevin og Aquitaine, men uten den samme selvstendige makt som det tidligere anglo-normanniske aristokratiet en gang hadde.

Henrik II var teknisk sett ved sine franske besittelser en føydal vasall av den franske kongen, men i virkeligheten eide han større områder, hadde større inntekter og var langt mektigere enn sin franske overherre. Som konge av England var han dessuten jevnbyrdig og likestilt med den franske kongen. Henrik IIs plan om å dele sine omfattende besittelser og titler skapte sjalusi og førte til at hans sønner gjorde opprør flere ganger. Det skjedde på oppmuntring og støtte fra deres mor, Eleanora av Aquitaine, ofte med den franske kongen som alliert. At to av dem døde, i 1183 og 1186, endret ikke opprørslysten og viljen til å gå imot faren. Da Henrik II begynte å eldes ble han angrepet av sin dyktigste sønn, Rikard, som i fellesskap med Filip II August av Frankrike beseiret ham i 1189. Henrik II ble tvunget til en ydmykende fredsavtale og døde selv to dager etter.

Henrik IIs sønn og etterkommer Rikard Løvehjerte, tilnavnet fikk han for sin mange kriger hvor han hevdet seg med stor kløkt og dyktighet, hovedsakelig mot Frankrike hvor han forsvarte sine besittelser mot den franske konge Filip II August, men også i hans deltagelse i det tredje korstog hvor han nesten inntok Jerusalem. Rikard Løvehjerte har også blitt karakterisert som den fraværende konge. Av sitt ti år lange regime oppholdt han seg kun rundt seks måneder i England. Hans lange fangenskap i Tyskland la store anstrengelser på den engelske økonomi, og det samme gjorde hans kriger. Hans lange fravær betydde dog at den engelske statsadministrasjonen ble bygget opp til å klare seg uten kongens nærvær, noe som var de første forutsetningene for det kommende engelske parlament.

Magna Carta

Magna Carta

Parlamentet samlet foran kongen, manuskript fra ca. 1300.

Kongedømmet England var en eneveldig og selvstendig stat fram til regimet til kong Rikard som gjorde det til en nominell vasallstat av Det tysk-romerske rike i 1194 som en del av den sum av løsepenger som ble betalt for å frigjøre ham fra fangenskapet. Rikards bror Johan som etterfulgte ham hadde ikke den samme dyktighet i krig og statsmannskunst, og hans tilnavn «Johan uten land» henspilte opprinnelig på at han som den yngste sønnen av kong Henrik ikke arvet landområder, men som konge ble tilnavnet like karakteristisk. Han tapte Normandie og tallrike andre franske territorier som en følge av det katastrofale tapet i slaget ved Bouvines.

Ansikt til ansikt med indre uro gjorde Johan kongedømmet England i 1212 til en betalende vasallstat av Den hellige stol, noe England forble fram til 1300-tallet da kongedømmet avviste pavens overherredømme og etablerte seg på nytt som et selvstendig kongedømme. Fra 1212 og framover hadde Johan en stødig politikk med å opprettholde et nært forhold til paven, noe som delvis forklarer hvordan han overtalte paven til avvise lovligheten av Magna Carta.

Johan greide å den føydale adelen og ledende skikkelser innenfor kirken til fiender i en slik grad at de i 1215 ledet et væpnet opprør mot ham og tvang ham til å signere Magna Carta, noe som satte lovlige begrensninger på kongens personlige makt. Det var en avtale som ble inngått mellom den engelske kongen, adelen og geistligheten i 1215. Den gav adel og prester fordeler i blant annet skattespørsmål, og tvang også kongen til å dele makten med de to øverste stendene. Slagordet «ingen skatt uten representasjon» var svært essensielt, hvilket også senere gjorde seg gjeldende i den amerikanske frigjøringskampen.

Johans sønn Henrik III av England var bare ni år gammel da han ble konge. Hans regime var preget av tallrike opprør og borgerkriger, ofte framprovosert av inkompetanse og feilvurderinger i regjeringen og Henriks altfor store tillit til franske hoffmenn, noe som hindret engelsk adels innflytelse. En av disse opprørene, ledet av en misfornøyd adelig hoffmann, Simon de Montfort, var bemerkelsesverdig ved at den besto av en av de tidligste forløpere til den engelske parlament. I tillegg til å kjempe i Den andre baronenes krig gikk Henrik III til krig mot Ludvig IX av Frankrike, men ble beseiret i løpet av Saintongekrigen, skjønt den franske kongen unnlot å dra fordeler av denne seieren, blant annet for at han fokuserte på sitt kommende korstog, og at han respekterte sin motstanders rettigheter.

Regimet til Edvard I av England var langt mer suksessfullt. Edvard fikk i gjennom en rekke lover som styrket makten til hans regjering og han sammenkalte det første offisielle godkjente engelske parlament (Se Modellparlamentet av 1295). Han erobret Wales og gjorde flere forsøk på å få kontroll over Skottland i en tid da det skotske kongedømmet i nord hadde problemer med etterfølgelsen til tronen. I motsetningen til krigen i Wales ble krigene i Skottland en kostbar prosess hvor han ikke klarte å erobre landet og heller ikke fikk en avgjørelse.

Edvards sønn, Edvard II av England, ble en katastrofe for England. Til tross for at han i det ytre lignet på faren, høy og kraftig, var han en svak konge som var med opptatt av å dyrke fornøyelser og sine yndlinger, og hans regime forble et mislykket forsøk på å kontrollere adelen som kun ble mer og mer fiendtlig innstilt mot ham. I nord begynte den skotske lederen Robert Bruce å gjenerobre, stykke for stykke, festning for festning, av det skotske området som Edvard I hadde erobret. En stor engelsk hær ble katastrofalt beseiret i slaget ved Bannockburn, og Edvard II greide bare med nød og neppe å slippe levende unna. En av de favoritter som kongen viste særlig velvilje og ga store begunstiger til var Piers Gaveston, en ridder av beskjeden bakgrunn. Mens det fullstendig enighet at Edvard II og Gaveston var homofile, er det dog ingen konkrete historiske bevis, eksempelvis var begge menn gift og klarte avla barn med sine hustruer. Kongens fiender, inkludert kongens bror Thomas av Lancaster, angrep Gaveston i et bakhold og myrdet ham i 1312.

Edvards fall kom i 1326 da hans franske dronning Isabella reiste til Frankrike, og samlet etterhvert en hær på kontinentet sammen med sin elsker Roger Mortimer, 1. jarl av March. Til tross for at invasjonshæren var liten og spinkel fikk de rask engelsk støtte for sin sak. Kongen tok flukten med sin nye yndling, Hugh Despenser. Sistnevnte ble tatt til fange og offentlig henrettet, og til sist ble også kongen tatt til fange og satt i internering i Gloucestershire hvor han ble myrdet på bestialsk vis en gang i løpet av høsten 1327, antagelig av agenter av Isabella og Mortimer. Sistnevnte styrte England på vegne av barnekongen Edvard III av England inntil denne ble myndig og tok makten på egenhånd, isolerte sin mor og henrettet Mortimer.

Svartedauden

Plakett i Weymouth som markerer ankomsten av Svartedauden i England i 1348.

Svartedauden, en epidemi av byllepest, som spredte seg over hele Europa fra øst, kom til i England i 1348 og drepte så mye som en tredjedel til halve befolkningen på grovt regnet 6 millioner. Pesten kom til de britiske øyer via havnen i Weymouth, først rapportert i juni 1348. Den nådde London høsten 1349 og i løpet av den nesten sommeren var hele landet rammet. Først ved desember 1349 var utbruddet bortimot over. Nøyaktige målinger av dødelighet er vanskelig å gjøre, men den seneste forskningen har justert tallet oppover. Det er et resultat av forskningen på bondesamfunnet som utgjorde 90 prosent av befolkningen. Mens det tidligere ble antatt at en tredjedel eller bortimot halvparten av befolkningen døde ut er det siste anslaget mest akseptert i dag, og en del mener antallet var høyere.

Det er påfallende i hvilken grad de engelske myndighetene håndterte krisen uten at landet havnet i kaos, religiøst galskap (som massemord på jøder) og totalt sammenbrudd slik som i Frankrike. Den største effekten var antagelig i spørsmålet om krig da ingen større hærtokt i Frankrike ble utført før i 1355. Allerede før Svartedauden var det tegn på at føydale England hadde en befolkningsvekst som landet hadde problemer med fø på med hungersnød som resultat (se blant annet Den store hungersnøden 1315–1317). Etter Svartedauden ble de livlegens stilling faktisk forbedret da det var større rift om deres tjenester. Etter relativ kort tid vokste befolkningen og dekket befolkningstapet. Mens andre land, som Norge, fikk en varig knekk av pesten, synes det som om pesten på mange vis revitaliserte det engelske samfunnet.

Edvard III var en av de mer suksessfulle engelske monarker i middelalderen. Han gjeninnførte den kongelige autoritet etter det katastrofale regimet til sin far Edvard II og omformet England til en av de meste slagkraftige militærmakter i Europa. Hans regime så nødvendig utvikling i lovgivningen og regjeringen, særlig i utviklingen av det engelske parlament og styrte England gjennom Svartedaudens herjinger. Han forble på tronen i femti år; ingen annen engelsk monark hadde regjert så lenge siden Henrik III, og ingen ville før Georg III som konge av Storbritannia.

Fra Hundreårskrigen til Rosekrigen

Edvard III av England

Edvard III ble kronet da han var 14 år etter at hans ble avsatt, og da han var 17 år ledet han et kupp mot regent, Roger Mortimer. Etter å ha beseiret, men ikke underkastet, kongedømmet Skottland, erklærte han seg selv som den rettmessige arvingen til Frankrikes trone i 1338, noe som var begynnelsen på Hundreårskrigen. Etter innledende nederlag gikk krigen meget godt for England, og flere seirer førte fram til en meget gunstig avtale i freden i Bretigny. Under hans styre kom et opprør i Wales ledet av den walisiske prins Owain Glyndŵr. Dennes nederlag i 1412 for prins Henrik (den senere kong Henrik V av England) representerte det siste større militære forsøket på å kaste av seg engelsk herredømme. Edvards senere år var dog markert av en rekke internasjonale feilslag og innenlands strid, hovedsakelig et resultat av hans egen treghet og eventuell dårlige helse.

Edvard III ga landområder til mektige adelsfamilier, inkludert mange av kongelig slekt, og ettersom land var likestilt med makt kunne disse mektige menn gjøre krav på tronen. Etterkommeren til Edvard III ble sønnesønnen Rikard II, og hans eneveldig og arrogante styre tjente kun til å gjøre adelen fiendtlig. Den upopulære og barnløse kongen ble til sist avsatt ved et kupp i 1399 ledet av hans fetter Henrik IV, og kongen ble holdt innestengt til han antagelig myrdet eller sultet i hjel året etter. Den nye kongen klarte ikke å dempe urolighetene i landet. Henrik IV benyttet det meste av sin regime til å forsvare seg mot sammensvergelser, opprør og forsøk på å myrde ham. Hans siste år var preget av sykdom, blant annet en ondartet hudsykdom som har blitt spekulert på om var spedalskhet. Da han døde i 1413 ble hans sønn Henrik V konge. Hans regime huskes hovedsakelig for hans store seier over franskmennene ved Agincourt i 1415 under Hundreårskrigen.

Henrik V døde av dysenteri i 1422 og etterlot seg flere ufullførte planer, blant å lede et nytt korstog for å gjenerobre Jerusalem fra muslimene. Hans sønn Henrik VI etterfulgte ham som konge etter ham. Hundreårskrigen gikk tapt i 1453 og kongen fikk et mentalt sammenbrudd som varte fram til julen 1454. Hans manglende kontroll fikk adelen igjen til å gjøre opprør, og en borgerkrig brøt ut i 1455, i ettertiden kjent som Rosekrigene (etter huset Lancasters røde og huset Yorks hvite rose). Selv om krigføringene var sporadiske og små brøt monarkiets generelle autoritet sammen. Henriks fetter, som avsatte ham i 1461, og innstilte seg selv som konge som Edvard IV, men klarte ikke å gjeninnføre kongelig autoritet. Han beseiret Huset Lancaster i slaget ved Mortimer's Cross i 1461, men ble midlertidig avsatt i tidsrommet 1470-1471 da Richard Neville, jarlen av Warwick, brakte Henrik VI tilbake til makten. Seks måneder senere greide Edvard beseire og drepe Warwick i et slag i 1471 og ta tronen tilbake. Henrik VI ble fengslet i Tower of London og døde etter sigende av melankoli det samme året, men ble mest sannsynlig myrdet på ordre av Edvard IV.

Prinsene i tårnet, Edvard og Richard, var en trussel mot tronen og forsvant, antatt myrdet. I 1674 ble det funnet likrester som muligens stammet fra guttene.

Rikard III var konge av England i to år, fra 1483 og til han døde i 1485. Han var den siste konge av Huset York og den siste av Huset Plantagenet. Da hans bror Edvard IV døde i april 1483 ble Rikard utnevnt til Lord protector for kongeriket for Edvards sønn og etterfølger, den 12 år gamle kong Edvard V. Da den nye kongen reiste til London ble han møtt av Rikard og eskortert til Tower of London hvor han senere ble forent med sin yngre bror Richard. En offentlig kampanje ble satt i gang med den hensikt å fordømme Edvard IVs ekteskap med guttenes mor, Elizabeth Woodville, som ugyldig, noe som gjorde barna illegitime og derfor ikke arveberettighet for tronen. Den 25. juni støttet en forsamling av lorder og borgere disse kravene og den neste dagen begynte Rikard III offisielt sitt regime og ble kronet i juli. De unge guttene forsvant i august og det er antatt at de ble myrdet av den nye kongen.

Det kom to betydelige opprør mot Rikard II. Den første kom i 1483, men det falt sammen. I 1485 kom det neste opprøret, ledet av Henry Tudor, 2. jarl av Richmond (den senere kong Henrik VII) og hans onkel Jesper Tudor. Opprørernes soldater besto hovedsakelig av leiesoldater, og i slaget ved Bosworth Field falt Rikard III, den siste engelske konge som døde i et slag. Rikard IIIs nederlag var det avgjørende slaget i Rosekrigen og er tidvis blitt sett på som slutten på middelalderen i England.

Tudor-dynastiet

• Se hovedartikkel, Tudortiden

Henrik VII

Henrik VII av England i midten og hans rådgivere, sir Richard Empson og sir Edmund Dudley

Da Henrik VII av England overtok tronen ebbet Rosekrigene ut, og det var neppe noen som i samtiden ville ha spådd eller trodd at Huset Tudor ville herske over England i de neste 118 år. Han gjorde krav på kronen ved erobring og Guds dom i slag. Det engelske parlamentet anerkjente ham raskt som konge, men Huset York var langt fra beseiret. Da han giftet seg med Edvard IVs eldste datter Elizabeth av York i januar 1486 ble Huset York formelt forent med Huset Lancaster.

De fleste europeiske herskere trodde ikke at Henrik ville overleve særlig lenge, og var derfor villig til å gi beskyttelse og delvis hjelp til andre som gjorde krav på tronen. De første som konspirasjonene mot ham ble ingen alvorlig trussel før Rikard IIIs nevø John de la Pole, jarl av Lincoln, klekket ut et nytt forsøk det påfølgende året. Ved å benytte seg en bondegutt ved navn Lambert Simnel som utga seg for å være Edward, jarl av Warwick (mens den virkelige Warwick satt innelåst i Tower of London), ledet de la Pole en hær på 2000 tyske leiesoldater (betalt av Margaret av York, hustru av hertug Karl I av Burgund) inn i England. Opprørerne ble beseiret og Warwick drept i slaget ved Stoke Field. Da kongen innså at Simnel var kun en bedrager lot han gutten bli ansatt i det kongelige kjøkkenet.

En mer seriøs trussel var Perkin Warbeck, en ungdom fra Flandern som utga seg for Edvard IVs sønn Richard. Igjen med økonomisk støtte fra Margaret av York invaderte han England fire ganger før han til sist ble tatt til fange og plassert i Tower of London. Både Warbeck og jarlen av Warwick var farlige, selv i fangenskap, og Henrik fikk dem begge henrettet i 1499, i god tid før Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla tillot at deres datter Katarina av Aragon fikk komme til England og gifte med seg med Henriks sønn med lovende navnet Arthur. I 1497 oppsto et opprør mot skattene i Cornwall og rundt 20 000 marsjerte mot London. Henrik VII viste at han kunne vise militær makt når han måtte og nedkjempet opprørerne ved elven Ravensbourne. Resten av hans regime ble relativt fredelig, til tross for en mindre uro for etterfølgelsen da han hustru Elizabeth av York døde i 1503.

Henrik VIIs utenrikspolitikk var også fredelig. Han dannet en allianse med Spania og med den tysk-romerske keiser Maximilian I, men i 1493, da de gikk i krig mot Frankrike, ble også England trukket inn i konflikten. Med en slunken statskasse og usikkert grep om makten hadde Henrik liten lyst på krig. Han oppnådde raskt en forståelse med franskmennene og frasa seg alle krav på franske områder, unntatt havnen Calais. Til gjengjeld lovte Frankrike å anerkjenne ham som konge og slutte å gi beskyttelse til andre kongsemner. Kort tid etter ble franskmennene opptatt av Italia og vendte oppmerksomheten bort fra England. Henrik oppnådde også en forståelse med Skottland, og forhandlet fram et ekteskap med sin datter Margaret Tudor til den skotske kongen Jakob IV.

Da Henrik ble konge arvet han en regjering som var meget svekket av Rosekrigene og med en bortimot tom statskasse. Gjennom en hard skattepolitikk og en tidvis hensynsløs skatteinnsamling og konfiskasjoner greide han å fylle statskassen igjen ved tiden av sin død. Han gjenoppbygget også regjeringens administrasjon. I 1501 døde hans sønn Arthur av sykdom i en alder av 15 år etter at han hadde giftet seg med den spanske prinsessen Katarina av Aragon. Arvingen til tronen ble derfor den neste eldste sønnen, Henrik VIII, som uten motstand ble Englands neste konge, og kunne gifte seg med sin avdøde brors hustru Katarina da hun sverget på at det første ekteskapet ikke var blitt fullbyrdet.

Henrik VIII

Henrik VIII av England

Henrik VIII begynte sitt regime med stor grad av optimisme. Den flotte, atletiske unge kongen sto i skarp kontrast til sin forsiktige, gnieraktig far. Henriks overdådige hoff førte raskt til at den skattekiste som han hadde arvet ble tømt. Han giftet seg med enken etter sin bror, Katarina av Aragon, og de fikk flere barn sammen, men ingen overlevde barndommen, unntatt en datter, Maria.

I 1512 gikk den unge kongen i krig mot Frankrike, og selv om England var en alliert med Spania, en av Frankrikes hovedfiender, var krigen hovedsakelig om Henriks ønske om personlig ære, uansett det faktum at hans søster Maria Tudor, var gift med Ludvig XII av Frankrike. Krigen førte til lite; den engelske hæren led tungt av sykdom og ufyselig vær. En trefning, som Henrik beskrev det som en større seier i slag, var egentlig bare om en rask men mislykket fransk retrett da to styrker møtte hverandre. Hendelsen fikk navnet Battle of the Spurs («Sporeslaget»), fordi sporene var det eneste «våpen» som ble brukt. I mellomtiden aktiverte Jakob IV av Skottland sin allianse med Frankrike og erklærte krig mot England (til tross for at han var Henriks andre svoger). Mens Henrik var i Frankrike var Katarina regent i hans sted, og hun og hennes rådgivere ble nødt til å stå imot trusselen fra nord. I slaget ved Flodden Field den 9. september 1513 gikk skottene på ett av sine største nederlag hvor det meste av den skotske adelen og kongen selv ble drept. Da Henrik kom tilbake ble han roset for denne seieren som han ikke hadde tatt del i.

Til sist var det ikke lenger mulig for Katarina å få flere barn, og kongen ble i økende grad nervøs for muligheten at hans datter Maria skulle arve tronen. Englands eneste erfaring med et kvinnelig overhode, Maud av England på 1100-tallet, hadde vært en katastrofe for landet. Til sist lot han seg skille fra Katarina og finne seg en ny dronning. Kirken kunne ikke akseptere dette, men Henrik siterte et avsnitt fra Tredje Mosebok som sa «Når en mann gifter seg med sin brors kone, er det en skammelig gjerning. Han vanærer sin bror; de skal ikke få barn» I midlertidig insisterte Katarina på at hun og Arthur aldri hadde fullbyrdet deres kortvarige ekteskap og at det bibelske forbudet derfor ikke var gyldig. Tidspunktet for Henriks sak var ikke heldig. I 1527 var paven blitt tatt til fange av keiser Karl V av Det tysk-romerske rike, nevø av Katarina, og den mektigste herskeren i Europa sammen med sin erkefiende Frans I av Frankrike. Det var ikke mulig for kirken å tillate skilsmisse under disse omstendigheter. Henriks neste skritt var like dramatisk som enkelt, han løsrev England fra den katolske kirke, en prosess som har blitt kjent som den engelske reformasjon.

Den nyetablerte engelske kirke var i hovedsak fortsatt en katolsk kirke, forskjellen var at det var kongen, og ikke paven, som var dens overhode. Det tok et antall år før atskillelsen var fullført, og i prosessen ble mange mennesker henrettet for å motsette seg kongens religiøse politikk, mest kjent er Thomas More, forfatter og statsmann. I Oppløsningen av Englands klostre i tiden 1538 og 1541 de katolske klostrene i England ble oppløst og deres eiendommer overtatt av den engelske kronen.

Henrik VIIIs seks koner
Katarina av Aragón
Anne Boleyn
Jane Seymour
Anna av Kleve
Katarina Howard
Katarina Parr

I 1530 ble Katarina forvist fra hoffet. Deres ekteskap ble erklært ugyldig, noe som gjorde Maria til illegitim. Fram til sin død i 1536 levde Katarina ensomt i en isolert herskapsbolig på landet. Henrik giftet seg med sin elskerinne Anne Boleyn som snart ble gravid. Den 7. september 1533 fødte hun til kongens store skuffelse en datter, Elisabeth. I 1536 da Anne var gravid på nytt var Henrik kvestet i en ridderturnering, og forskrekket over dette fødte hun var tidlig et dødfødt barn, en gutt. Kongen ble da overbevist om at dette ekteskapet var forhekset og fant seg et nytt dronningemne, Jane Seymour. Han sendte Anne i Tower of London, anklaget for det meste, blant annet hekseri og utroskap med sin egen bror. Hun ble halshugget sammen med fem menn (hennes bror inkludert), og ekteskapet erklært ugyldig. Elisabeth, som hennes halvsøster, ble erklært som illegitim.

Henrik giftet seg øyeblikkelig med Jane Seymour som ble gravid bortimot like raskt. Den 12. oktober 1537 fødte hun en gutt, Edvard, som ble mottatt med store feiringer. Kongens leting etter en sønn var endelig over så lenge Edvard kunne holde seg frisk. Imidlertid døde dronningen av barselfeber ti dager senere, og Henrik VIII sørget tungt. Da han selv døde ni år senere ble han gravlagt ved siden av henne.

Kongen giftet seg på nytt for fjerde gang i 1540 til tyske Anna av Kleve for inngå en politisk allianse med hennes protestantiske bror, hertugen av De forente hertugdømmene Jülich-Kleve-Berg. Henrik håpet også på enda en sønn som reserve i tilfelle noe skulle skje med Edvard. Dronningen var en skuffelse, og han oppfattet henne som kjedelig og ikke attraktiv, og han klarte ikke å fullbyrde ekteskapet. Raskt fikk han skilt seg fra henne, og hun ble i England og overlevde ham. Henrik giftet seg igjen med den 19 år gamle Katarina Howard som kom fra den mektige Howard-familien. Da det ble gjort klart for ham at hun verken var jomfru ved bryllupet og heller ikke trofast etter fikk han henne henrettet og erklært ekteskapet ugyldig. Hans siste ekteskap var til Katarina Parr som fungerte mer som en sykepleier for ham enn noe annet, ettersom hans helse hadde forfalt drastisk siden ulykken i ridderturneringen i 1536.

I 1542 gikk han inn i en ny krig mot Frankrike, men ulikt hendelsene i 1512 fikk han store vanskeligheter. Krigen skaffet England byen Boulogne, men ikke noe mer, og Frankrike gjenerobret byen i 1539. Skottland erklærte krig på nytt og i slaget ved Solway Moss ble skottene igjen katastrofalt beseiret.

Henriks paranoide vrangforestillinger ble verre i hans siste år. Det totale antallet henrettelser som ble utført under hans 38-årige regime kom opp i flere tusener. Han døde i januar 1547 i en alder av 55 år og ble etterfulgt av sin sønn.

Edvard VI, Jane Grey og Maria den blodige

Maleri av avbildet familien til Henrik VIII av England, ca. 1545. Fra venstre til høyre: «Mother Jak», prinsesse Maria, prins Edvard, Henrik VIII, Jane Seymour, prinsesse Elisabeth og hoffnarren William Sommers.

Edvard VI var kun ni år gammel da han ble konge i 1547. Hans onkel, Edward Seymour, 1. hertug av Somerset, hadde forfalsket Henriks testamente slik at han selv fikk mye av kongens makt gjennom tittelen Riksforstander. Mens en del historikere har sett på Edvard VI som en høysinnet idealist, ført hans manglende grep om makten til en krise i 1549 da mange provinser brøt ut i opprør. Ketts opprør i Kent og Bønnebokopprøret i Devon og Cornwall kom samtidig med at man fryktet invasjon fra Skottland og Frankrike. Regentskapsrådet mislikte Somerset på grunn av hans egenrådige stil, og han ble til sist fjernet av John Dudley, Lord President av Northumberland. Han fortsatte i noenlunde samme stil, men ikke mer enn at han ble godtatt av rådet. Det var i Edvards tid at England ble en protestantisk nasjon.

Da Edvard VI lå for døden av tuberkulose i 1553 la Dudley planer for å sette Lady Jane Grey på tronen og gifte henne bort til sin sønn, slik at han kunne beholde grepet om tronen. Statskuppet var mislykket, og Maria I overtok tronen under demonstrasjoner til hennes fordel i London. Hun fikk henrettet Jane Grey som var dronning i kun ni dager. Maria var en fanatisk katolikk, påvirket av den katolske kongen av Spania og den tysk-romerske keiser Karl V, og forsøkte å gjeninnføre katolisismen i England. Inkvisisjonen ble iverksatt, og 274 protestanter ble brent, derav hennes tilnavn «Maria den blodige». Hun var svært upopulær blant folket, og blant hoffet på grunn av hennes mann Filip II av Spania og hans folk i England. Maria tapte Calais, den siste engelske besittelsen på kontinentet, og ble dermed enda mer upopulær (unntatt blant katolikker), men slo tilbake et opprør ledet av sir Thomas Wyatt den yngre. Hun fikk aldri barn, men hadde to innbilte svangerskap som førte til offentlige feiringer, og døde antagelig av kreft i november 1558, førtito år gammel. Hennes halvsøster Elisabeth var den neste av Henrik VIIIs barn som arvet tronen.

Elisabeth I

• Se hovedartikkel, Elisabetansk tid og Elisabethansk teater

Elisabeth I i hennes kroningskjole, smykket med Tudor-roser og trimmet med hermelin.

Elisabeth Is styre bragte en viss stabilitet til riket etter uroen under Edvard og Maria, etter at hun besteg tronen i 1558. Religionsspørsmålet som hadde splittet landet siden Henrik VIII ble bilagt ved en religionsbåndleggelse, hvor den engelske kirken ble gjort til omtrent det den er i våre dager. Elisabeths største suksess var å balansere puritaneres og pavetro katolikkers interesser. Hun klarte å unngå å støte noen av dem bort, men mot slutten av sin regjeringstiden, da England nærmet seg krig med Spania, undertrykket hun katolikkene.

Under Elisabeth vedvarte freden innenlands, bortsett fra Nordjarlenes opprør i 1569, som egentlig viste hvor effektivt hun hadde økt sin egen makt på adelens bekostning. En av de mest kjente hendelser i engelsk historie var da den spanske armada ble slått tilbake av sir Francis Drake i 1588, selv om krigen ble meget kostbar også for England, og ikke endte før etter Elisabeths død. Hennes regjering gjorde mye for å fullføre arbeidet Thomas Cromwell hadde påbegynt under Henrik VIII, for å utvide regjeringens rolle og gjøre allmenne rettsregler og administrasjon virksomme i hele riket. I løpet av hennes regime og kort tid etter vokste befolkningen betydelig, fra rundt 2 millioner i 1520 til rundt 4 fem millioner i 1600. Av befolkningen bodde ti prosent byene og halvparten av disse i London.

Tudor-dynastiet regnes gjerne som en avgjørende tid, hvor mange spørsmål ble stilt som måtte få svar i det kommende århundret og under den engelske borgerkrigen. Dette gjaldt maktbalansen mellom konge og parlament og hvem som skulle kontrollere hvem. Noen historikere mener at Thomas Cromwell bevirket til en «Tudorrevolusjon», og parlamentet ble da også meget betydeligere under hans kanslerembede. Andre mener at «Tudorrevolusjonen» egentlig varte til slutten av Elisabeths regjeringstid, da alle endringene ble tømret fast. Det kongelig rådet (Privy Council, Geheimråd) fikk mindre betydning etter Elisabeth, men mens hun levde var det fremdeles virkningsfullt.

Striden mellom Elisabeth og hennes kusine, dronning Maria Stuart av Skottland, som var en hengiven katolikk, har blitt berømt. Maria Stuart var blitt tvunget til å abdisere da Skottland ble protestantisk og flyktet til England hvor Elisabeth fikk henne arrestert. Maria tilbrakte de neste 18 årene i fangenskap, men hun var altfor farlig levende da de katolske maktene i Europa betraktet henne som Englands rettmessige hersker, og ikke Elisabeth. Hun ble til sist stilt for retten for forræderi og dømt til døden og ble halshugget i februar 1587.

Elisabeth døde barnløs i 1603, og ble etterfulgt av sin nærmeste slektning, kong Jakob VI av Skottland (ironisk nok sønn av Maria Stuart), som da også ble Jakob I av England.

1600-tallets England

Unionen mellom kronene

Mynt preget i 1609-1625, kong Jakob av England og Skottland, bærer den skotske krone, rikseple og septer.

Elisabeth døde i 1603 i en alder av 69 år, ugift og barnløs. Hennes nærmeste mannlige protestantiske slektning var konge av Skottland, kong Jakob VI av Skottland, sønn av hennes rival Maria Stuart, og han ble kong Jakob I av England i en union mellom kronene. Kong Jakob I & VI, som han formelt ble benevnt, ble den første monark som hersket over hele øya Storbritannia, skjønt det var en union mellom de selvstendige nasjonene England og Skottland, og begge land forble adskilte politiske enheter fram til 1707.

Det ble gjort flere forsøk på å myrde kong Jakob, mest kjent er Maine-komplottet i nærheten av dagens Le Mans i Frankrike av engelske katolikker, og Bye-komplottet, også i 1603, og det som er mest berømt, Kruttsammensvergelsen i 1605, av en gruppe katolske konspiratører ledet av Guy Fawkes og som førte til stor antipati i England mot den katolske tro. Da Jakob ble konge inngikk han øyeblikkelig fred med Spania, og i løpet av den første halvdelen av 1600-tallet forble England stort sett ikke deltagende i europeisk politikk.

Englands kolonier

En statue i Jamestown som minnes den første faste bosetning i Den nye verden.

I 1607 grunnla England en etablering ved Jamestown i Den nye verden. Det ble begynnelsen på den engelske koloniseringen av Nord-Amerika. Mange engelskmenn bosatte seg i Nord-Amerika av religiøse eller økonomiske grunner. Rundt 70 prosent av utvandrerne fra England som kom i tiden mellom 1630-1660 var kontraktstjenere. Ved 1700 innførte hadde plantasjeeiere i Chesapeake Bay innført omtrent 100 000 kontraktstjenere, mer enn 75 prosent av alle europeiske innvandrere til Virginia og Maryland. Engelske handelsmenn som holdt plantasjer i de varme sørlige delene av Amerika benyttet først indianere som slaver, men gikk raskt over til å benytte seg av importerte afrikanere for å kultivere plantasjene og selge råmateriale (særlig bomull og tobakk) til Europa. Engelske handelsmenn som var involvert i kolonisering oppsamlet formuer tilsvarende den rikdommen som de aristokratiske landeierne hadde i England, og deres penger, som ga vekst til en voksende mellomklasse, endret for alltid balansen i den politiske makten i England.

De amerikanske koloniene ble til sist ikke inntektsgivende for moderlandet. Pennsylvania og Delaware ble hjem til en stor befolkning av selvforsynte bønder fra ulike deler av Europa, særlig Tyskland. New York handlet med pirater og smuglere, og koloniene i New England frustrerte stadig den engelske regjeringens forsøk på å utnytte områdets skoger for skipsbygging. Kun områdene i Virginia og Chesapeake Bay produserte nyttig avling, tobakk, men den utarmet raskt jorda. Ved slutten av 1700-tallet hadde tobakksindustrien i Virginia blitt fullstendig ruinert ved utmagring av jorda og lave priser. Faktisk var de små sukkerproduserende øyene i Karibien mer verdt enn alle de 13 koloniene i Amerika samlet.

De engelske koloniene hadde ikke en selvstendig utenrikspolitikk, men i alle andre områder var de etterlatt til å håndtere sine egne anliggender. Dette var svært forskjellig fra den autoritære kontrollen som Frankrike og Spania håndhevet for sine kolonier. Det var gradvise inngrep i rettighetene til koloniene på begynnelsen av 1760-tallet som førte til den amerikanske uavhengighetskrigen, noe som ikke var mulig i de franske og spanske koloniene.

Den engelske borgerkrigen

• Se hovedartikkel, Den engelske borgerkrigen

Kart over de områdene som ble holdt av rojalistene (rødt) og parlamentets hær (grønt) i løpet av den engelske borgerkrigen (1642–1645)

Den første engelske borgerkrigen brøt ut i 1642, hovedsakelig grunnet en rekke konflikter mellom Jakobs sønn Karl I av England og Det engelske parlamentet. Da den kongelige hæren ble beseiret av parlamentets hær, New Model Army, i slaget ved Naseby i juni 1645 overga Karl I seg til den skotske hæren ved Newark og ble til sist overgitt det engelske parlamentet tidlig i 1647. Han flyktet og det ble utbruddet av den andre engelske borgerkrigen, skjønt det ble en rask konflikt da parlamentshæren raskt sikret landet. Pågripelsen og den påfølgende rettssak mot kongen førte til at han ble halshugget i januar 1649 ved Whitehall Gate i London, og gjorde England til en republikk. At det engelske folk kunne henrette sin egen konge sendte sjokkbølger gjennom resten av Europa. Kongen selv argumenterte til det siste at kun Gud kunne bedømme ham.

New Model Army, under kommando av Oliver Cromwell, vant avgjørende seirer mot de rojalistiske hærene i Irland og Skottland. Cromwell ble gitt tittelen Lord Protector eller riksforstander i 1653, noe som gjorde ham til «konge i alt unntatt navnet» i henhold til hans motstandere. Etter at han døde i 1658 ble han etterfulgt av sin sønn Richard Cromwell, men han manglet sin fars stridighet og glød, og ble tvunget til å abdisere innen et år. For en tid lå det an til en ny borgerkrig da New Model Army delte seg i ulike fraksjoner. Tropper stasjonert i Skottland under ledelse av George Monck marsjerte til sist til London og gjeninnførte orden og kontroll.

Gjenopprettelsen av monarkiet

Monarkiet ble restaurert i 1660 da kong Karl II av England kom til London. Etter nederlaget for Cromwell hadde han levd i eksil i Frankrike.

Karl II.

I 1665 ble London herjet av en pest, og i 1666 ble hovedstaden hardt ødelagt av den store brannen. Den raste i fem dager, og ødela rundt 15 000 bygninger.

Etter at monarkiet var blitt gjeninnført var kronens makt blitt redusert, og ved 1700-tallet var England bortimot like fritt som Nederland for folket, de lavere klasser unntatt. Karl ble populært kjent som «Merrie Monarch», den lystige monarken, i referanse til både det glade livet og hedonismen ved hans hoff, åpningen av teatrene og en friere presse, og den generelle lettelse å kunne vende tilbake til det normale etter det mørke eller gledeløse styret til Cromwell og puritanerne. Kongens dronning fødte ingen barn, men Karl II anerkjente minst 12 barn utenfor ekteskap med ulike elskerinner. Kongen selv var sympatisk innstilt til katolisismen, og da kongens bror Jakob, hertug av York, var katolikk utløste det en politisk krise i årene 1678–1681 for å få ham ekskludert fra arveretten til tronen. Krisen førte til opprettelsen av de politiske partiene, toriene, som motsatte ekskluderingen, og whigene, «landpartiet», var tilhenger av ekskluderingen.

Den ærefulle revolusjonen

• Se hovedartikkel, Den ærerike revolusjon

Vilhelm av Oranien sto for den siste vellykkede invasjon av England.

I 1680 oppsto etterfølgerkrisen på grunn av de omfattende protestene til at en katolikk skulle bli konge av England da Jakob, hertug av York, var den åpenbare arving til kong Karl II. Ved kongens død i 1685 ble likevel kongens katolske bror kronet som kong Jakob II & VII. Kongens eneveldige ambisjoner, opprettelsen av en stor stående hær, og ansettelse av katolikker i ledende stillinger førte til at ulike politiske fraksjoner presset på for at den hollandske protestantiske prins Vilhelm av Orange skulle erstatte kong Jakob II. Vilhelm av Oraniens berettigelse var at han var gift med protestantiske Maria, datter av Jakob II. Hun var også hans fetter. Denne prosessen ble kjent som Den ærerike revolusjon.

I november 1688 gikk Vilhelm i land i England med invasjonsstyrke på rundt 40 000 mann (omtrent det dobbelte av den spanske armada). Det kom til to betydningsfulle slag, og store antikatolske opptøyer i flere byer, blant annet London. Det var tvil om lojaliteten til kong Jakobs soldater. En av hans kommandanter, John Churchill, 1. hertug av Marlborough, deserterte til Vilhelm av Orange. Jakob II tilbød frie valg og amnesti til opprørerne, men i virkeligheten hadde han allerede tatt beslutningen om å flykte fra England da han fryktet å bli halshugget. Natten mellom 9. og 10. desember 1688 forsøkte kongen og hans sønn, prinsen av Wales, å flykte til Frankrike, men ble tatt til fange av noen fiskere. Da Vilhelm ankom London ble han feiret av befolkningen i oransje bånd. Det ble gitt ordre om at hvis Jakob ønsket å reise skulle ingen hindre ham, og således ikke skape en martyr for den katolske saken. Den 23. desember 1688 dro kongen til Frankrike.

Maria ble kronet sammen med sin mann Vilhelm III som dronning og konge, og etter hennes død fortsatte han som konge. Deres felles regjeringstid refereres ofte til som Vilhelm og Marias tid. Selv om hun var regjerende dronning, og ikke bare gemalinne, var det i realiteten Vilhelm som fungerte som monark det meste av tiden.

Slaget ved Boyne i 1690 ble den katolske Jakob II ble endelig beseiret.

I desember 1689 ble et av de viktigste konstitusjonelle dokumenter i engelsk historie, Bill of Rights, Loven om rettigheter, godkjent. Loven som endret og bekreftet mange tidligere forskrifter etablerte restriksjoner for kongelig forrett. Loven sikret blant annet at kongen ikke kunne utsette lover som var blitt godkjent av parlamentet, pålegge skatter uten parlamentets godkjennelse, bryte retten til protester, holde en stående hær i fredstid uten parlamentets godkjennelse, nekte protestanter retten til å bære våpen, urimelig innblanding i valg til parlamentet, straffe medlemmer av enten overhuset eller underhuset for hva som blir sagt i politiske debatter, kreve utilbørlige kausjoner eller påføre grusomme og uvanlige straffer. Vilhelm var ikke velvillig til å godkjenne slike begrensninger i monarkens makt, men valgte å ikke gå inn i en konflikt med parlamentet og sa seg enig i å følge vedtektene.

Jakob II gjorde forsøk på å gjenerobre tronen med makt gjennom krigen på Irland, referert til som både Vilhelmittkrigen og Jakobittkrigen, eller Striden om de to konger. Katolikkene ble kalt for jakobitter ved at de var lojale til Jakob II. Den avsatte kongen ble endelig beseiret av Vilhelm III i slaget ved Boyne i 1690, et slag som fortsatt blir feiret av protestantene i Nord-Irland.

I deler av Skottland og Irland forble katolikkene lojale til Jakob II og ga ikke opp håpet om at han skulle igjen komme på tronene. Det fulgte flere blodige opptøyer. Som et resultat av disse ble enhver som nektet å sverge lojalitet til den seirende kong Vilhelm III straffet strengt. Det mest beryktede eksempelet på denne politikken var Glencoemassakrene i 1692. Jakobittenes opprør fortsatte fram til midten av 1700-tallet inntil den sønnen av den siste katolske fordringshaveren til tronene, James Francis Edward Stuart (Jakob VIII og III), satte i gang det siste felttog i 1745 fra Skottland. Jakobittstyrkene til prins Charles Edward Stuart, som også huskes av skottene som «Bonnie Prince Charlie», ble endelig beseiret i det blodige slaget ved Culloden i 1746.

Fra 1700--tallet og til moderne tid

• Se hovedartikkel, Storbritannias historie

England var i voldsom vekst på 1700-tallet, økonomisk, befolkningsmessig og teknologisk, og tidlig på århundret var det rundt 10 millioner mennesker som levde i England. Samtidig er det beregnet at rundt to millioner var «omvandrende landstrykere, prostituerte, tiggere eller nødlidende». I 1700-tallets England var minst halvparten av befolkningen tidvis eller sesongmessige avhengig av former for veldedighet for å overleve. Under de engelske fattiglovene var et arbeidshus et system hvor mennesker som ikke kunne understøtte seg selv i England, Wales, Skottland og Irland et sted hvor de kunne leve og arbeide. Ved 1776 hadde rundt 1912 arbeidshus blitt etablert i England og Wales og huset rundt 100 000 trengende.

Dannelsen av Storbritannia

Palace of Westminster i London.

Acts of Union, Forordningene om union, mellom kongedømmet England og kongedømmet Skottland var et par av parlamentariske lover som ble vedtatt av begge parlamentene i 1707 hvor de begge ble oppløst for å dannet kongedømmet Storbritannia regjert av et felles britisk parlament i henhold til unionstraktaten. Forordningen forente begge kongedømmene (tidligere adskilte stater med adskilte lovverk, men med samme monark) til et kongedømme, Storbritannia.

De to landene hadde delt en monark siden Kronenes union i 1603 da kong Jakob VI av Skottland arvet den engelske trone etter Elisabeth I av England. Han forlot Skottland og kom aldri mer tilbake. Det hadde vært gjort tre forsøk tidligere; i 1606, 1667 og 1689, på å forene de to nasjonene, men det var ikke før på begynnelsen av 1700-tallet det var vilje i begge parlamenter, skjønt av ulike grunner.

Forordningene fikk effekt den 1. mai 1707. På denne dato ble det skotske parlament og det engelske parlament forent for å dannet Storbritannias parlament, og plassert i Palace of Westminster i London, det tidligere sted for Englands parlament slik at forandringen for England ble ikke stor. Historikeren Simon Schama har sagt om unionen at «Hva som begynte som en fiendtlig sammenslåing endte til sist opp i et fullt fellesskap i det mest mektige konsern i verden... det var en av de mest forbausende omforminger i europeisk historie.»

I 1714 endte regimet til dronning Anne av Storbritannia. Hun var den siste monark av Huset Stuart. Hun ble etterfulgt av sin tremenning, Georg Ludwig av Hannover, som nedstammet fra Stuartene gjennom sin bestemor på morsiden, Elisabeth av Bøhmen, datter av Jakob VI & I. Han lærte seg imidlertid aldri flytende engelsk, og det ble kun snakket tysk ved hoffet under hans regjeringstid. Han var den første britiske monark av huset Hannover, som regjerte Storbritannia frem til dronning Victoria døde i 1901.

Acts of Union av 1800 assimilerte formelt Irland innenfor den britiske politiske prosess og fra 1. januar 1801 ble det opprettet en ny stat som ble kalt Det forente kongerike Storbritannia og Irland, noe som forente kongedømmet Storbritannia med kongedømmet Irland for å danne en politisk enhet. Den engelske hovedstaden London ble gjort til hovedstad for unionen.

Den industrielle revolusjon

Spinning Jenny.

Statsminister Winston Churchill med sitt berømte seierstegn i form av en V.

I løpet av slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet var det en betydelig sosial vekst da det tidligere hovedsakelig jordbrukssamfunnet ble omformet ved teknologisk framgang og økende mekanisering, det som beskrives som den industrielle revolusjon. Store deler av arbeidsstokken på landet og i jordbruket ble flyttet inn til byene som var sentrene for produksjonen da dampdrevet produksjon kunne utkonkurrere den tradisjonelle ullindustrien. Den påfølgende overbefolkning og trangboddhet i områder med manglende infrastruktur for å håndtere befolkningen førte til dramatiske sosiale problemer som barnedødelighet. Overgangen til industrialismen ble ikke bare møtt med begeistring. Mange så sitt levevis med rette truet av prosessen. Mot slutten av 1800-tallet begynte derimot arbeiderne og de lavere klassene å få økt politisk makt og de sosiale forskjellene utjevnet seg gradvis, særlig inn på 1900-tallet.

Politiske strider

Etter flere år med politisk og militær agitasjon for irsk selvstyre, «Home Rule», etablerte Den anglo-irske traktat av 1921 Den irske fristaten (i dag Republikken Irland) som en atskilt stat, men etterlot protestantiske Nord-Irland som en del av Storbritannia. Det offisielle navnet for sistnevnte ble da Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland.

Skottland forble konstituert som en selvstendig stat selv om landet ble styrt fra London, men har alltid hatt en egen forvaltning, inkludert eget juridisk og rettslig system som bygger på andre prinsipper enn de engelske. Etter en folkeavstemning ble det egne skotske parlamentet gjenopprettet i 1999.

England (og Skottland) som en del av Storbritannia ble medlem av Det europeiske fellesskap (EEC) i 1973 som igjen ble til Den europeiske union i 1993.

Litteratur

• Schama, Simon (2000): A History of Britain: At the Edge of the World, 3500 BC – 1603 AD, BBC/Miramax, ISBN 0-7868-6675-6
• Schama, Simon (2001): A History of Britain, Volume 2: The Wars of the British 1603–1776, BBC/Miramax, ISBN 0-7868-6675-6
• Schama, Simon (2002): A History of Britain - The Complete Collection on DVD, BBC 2002 ASIN B00006RCKI
• Davie, Norman (1999): The Isles, A History, Oxford University Press, ISBN 0-19-513442-7
• Trevelyan, G. M. (1944): English Social History: A Survey of Six Centuries from Chaucer to Queen Victoria, Penguin Books (1970, 2000)
• Churchill, Winston: History of the English-Speaking Peoples, Cassell reference, ISBN 0-304-36389-8 — bokserien på i alt 4 bind hjalp Churchill å få offentlig oppmerksomhet på 1930-tallet, og bokseien har dannet grunnlaget for mange senere referanseverker.