Augustin av Canterbury
St. Augustin av Canterbury Erkebiskop | |||
---|---|---|---|
Født | Ukjent dato Italia | ||
Død | 26. mai 604/605 Canterbury, England | ||
Beskjeftigelse | Romersk-katolsk prest, misjonær, skribent[1]![]() |
||
Embete | |||
Nasjonalitet | ukjent![]() |
||
Gravlagt | St. Augustine's Abbey![]() |
||
Saligkåret | - | ||
Helligkåret | 747 i Canterbury | ||
Anerkjent av | Den katolske kirke | ||
Festdag | 26./27. mai | ||
Se også | Ekstern biografi | ||
Vernehelgen | Canterbury erkebispedømme | ||
I kunsten | Biskop som døper en konge. | ||
Augustin av Canterbury (ukjent fødselsår, død 26. mai 604 (tradisjonell dato), eller 605[2]) var første erkebiskop av Canterbury.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Augustin ble sendt til dagens England av pave Gregor den store i 597, sammen med Laurentius, som ble hans etterfølger i Canterbury. Han var i 596 praepositus (prior) i et kloster på den romerske høyden Monte Celio, viet til apostelen Andreas, og som var grunnlagt av pave Gregor.
Paven sendte dem for å forkynne for angelsakserne, men de gjorde vendereis da de hadde nådd Provence. Paven godtok ikke dette, og sendte dem ut igjen. De nådde fram til Thanet i Kent våren 597.
Kong Æthelbert av Kent var gift med Bertha, en datter av merovingerkongen Karibert I. Hun hadde tatt med seg en kapellan til Kent, og hadde fått bygget en kirke i Canterbury, eller restaurert en gammel romersk kirke der. Den var viet til sankt Martin av Tours, som var skytshelgen for merovingernes kongefamilie. Æthelbert selv var hedning, men lot sin kone følge sin egen tro. Det var antagelig etter hennes ønske at konge ba pave Gregor om å sende misjonærer. Innen året var omme hadde han konvertert til kristendommen, som den første av de angelsaksiske kongene. Da det var klart at misjonsvirksomhet ville lykkes, ble Augustin bispeviet i Arles. Augustin sendte rapport til Den hellige stol, og paven svarte med å sende palliet, symbolet på erkebispeverdigheten, som Augustin mottok i 601.
Paven ba Augustin om i vie tolv biskoper, og å sende en biskop til York der han også skulle vie 12 nye biskoper. Dermed ville det være opprettet et kirkelig hierarki i hele det angelsaksiske området. Han skulle også opprette sitt erkebispesete i London. Dette var ikke mulig enda; utenfor Kent var øya enda ikke kristnet. Erkebispesetet ble derfor opprettet i Canterbury. Mellitus ble viet som biskop av London, og Justus som biskop av Rochester.
Det ble også gitt ordre om at Augustin skulle være fornuftig i sin framferd. Beda den ærverdige siterer pavens brev til Augustin: «Han som vil klatre til store høyder må gå opp trinnvis, ikke i sprang». Augustin skulle derfor så godt det lot seg gjøre vigsle hedenske templer til kirker, og omdefinere hedenske høytider til helgenfester.
I Canterbury bygde han om den gamle kirken som sin katedral, og reiste også et kloster.
Hans forsøk på å forene sin misjon med den gamle keltiske kirken i Wales lyktes ikke.
Død, begravelse, relikvier[rediger | rediger kilde]
Han døde 26. mai 604 eller 605, og ble gravlagt i klosterkirken til Peter og Paulus-klosteret utenfor Canterbury, som han selv hadde grunnlagt. Hans relikvier ble flyttet til et nytt sted i kirken i 1091, for så å bli fullstendig ødelagt under reformasjonen i det 16. århundre.
Virkning[rediger | rediger kilde]
Før sin død hadde Augustin konsekrert Laurentius som sin etterfølger på erkebispestolen i Canterbutrt, og slik lagt grunnen for kontinuitet og sikret ordnete forhold.[3] Selv om det da Augustin døde ikke var så meget kristen forkynnelse utenom nettopp Kent, hadde hans foretaksomhet representert en mer ekspansiv misjon. Til tross for at det var et nærvær av kristne rundt omkring, som i Irland og i Wales, hadde ikke så langt vært foretatt noen systematiske forsøk på å konvertere de saksiske erobrere. Med Augustins forsøk på å nå etterkommerne av nettopp disse sakerne, ble kristendommen etter noen tid dominerende blant også dem..[4][5] Meget av dette skyldes også Augustines nærhet til Æthelbert, som gav erkebiskopen tid til å etablere seg selv.[6] Augustins virke ble også et eksempel til etterfølgelse.[7][8]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bede (1988). A History of the English Church and People. Sherley-Price, Leo (translator). New York: Penguin Classics. ISBN 978-0-14-044042-3.
- Blair, John P. (2005). The Church in Anglo-Saxon Society. Oxford, UK: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-921117-3.
- Blair, John (2002). «A Handlist of Anglo-Saxon Saints». I Thacker, Alan; Sharpe, Richard. Local Saints and Local Churches in the Early Medieval West. Oxford, UK: Oxford University Press. s. 495–565. ISBN 978-0-19-820394-0.
- Blair, Peter Hunter (2003). An Introduction to Anglo-Saxon England (Third utg.). Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-53777-3.
- Brooks, Nicholas (1984). The Early History of the Church of Canterbury: Christ Church from 597 to 1066. London: Leicester University Press. ISBN 978-0-7185-0041-2.
- Colgrave, Bertram (2007) [1968]. «Introduction». The Earliest Life of Gregory the Great (Paperback reissue utg.). Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 978-978-052-131-8.
- Collins, Roger (1999). Early Medieval Europe: 300–1000 (Second utg.). New York: St. Martin's Press. ISBN 978-0-312-21886-7.
- Dales, Douglas (2005). «"Apostles of the English": Anglo-Saxon Perceptions». L'eredità spirituale di Gregorio Magno tra Occidente e Oriente. l Segno Gabrielli Editori. ISBN 978-88-88163-54-3.
- Delaney, John P. (1980). Dictionary of Saints (Second utg.). Garden City, NY: Doubleday. ISBN 978-0-385-13594-8.
- Dodwell, C. R. (1985). Anglo-Saxon Art: A New Perspective (Cornell University Press utg.). Ithaca, NY: Cornell University Press. ISBN 978-0-8014-9300-3.
- Fletcher, R. A. (1998). The Barbarian Conversion: From Paganism to Christianity. New York: H. Holt and Co. ISBN 978-0-8050-2763-1.
- Frend, William H. C. (2003). «Roman Britain, a Failed Promise». I Carver, Martin. The Cross Goes North: Processes of Conversion in Northern Europe AD 300–1300. Woodbridge, UK: Boydell Press. s. 79–92. ISBN 978-1-84383-125-9.
- Gameson, Richard and Fiona (2006). «From Augustine to Parker: The Changing Face of the First Archbishop of Canterbury». I Smyth, Alfred P.; Keynes, Simon. Anglo-Saxons: Studies Presented to Cyril Roy Hart. Dublin: Four Courts Press. s. 13–38. ISBN 978-1-85182-932-3.
- Hayward, Paul Anthony (2001). «St Justus». I Lapidge, Michael; Blair, John; Keynes, Simon; Scragg, Donald. Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Malden, MA: Blackwell Publishing. s. 267–268. ISBN 978-0-631-22492-1.
- Higham, N. J. (1997). The Convert Kings: Power and Religious Affiliation in Early Anglo-Saxon England. Manchester, UK: Manchester University Press. ISBN 978-0-7190-4827-2.
- Hindley, Geoffrey (2006). A Brief History of the Anglo-Saxons: The Beginnings of the English Nation. New York: Carroll & Graf Publishers. ISBN 978-0-7867-1738-5.
- Kirby, D. P. (2000). The Earliest English Kings. New York: Routledge. ISBN 978-0-415-24211-0.
- Jones, Putnam Fennell (juli 1928). «The Gregorian Mission and English Education». Speculum. 3 (3): 335–348. JSTOR 2847433. doi:10.2307/2847433.
- Lapidge, Michael (2006). The Anglo-Saxon Library. Oxford, UK: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-926722-4.
- Lapidge, Michael (2001). «Laurentius». I Lapidge, Michael; Blair, John; Keynes, Simon; Scragg, Donald. The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Malden, MA: Blackwell Publishing. s. 279. ISBN 978-0-631-22492-1.
- Lapidge, Michael (2001). «Mellitus». I Lapidge, Michael; Blair, John; Keynes, Simon; Scragg, Donald. Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Malden, MA: Blackwell Publishing. s. 305–306. ISBN 978-0-631-22492-1.
- Lawrence, C. H. (2001). Medieval Monasticism: Forms of Religious Life in Western Europe in the Middle Ages. New York: Longman. ISBN 978-0-582-40427-4.
- Markus, R. A. (april 1963). «The Chronology of the Gregorian Mission to England: Bede's Narrative and Gregory's Correspondence». The Journal of Ecclesiastical History. 14 (1): 16–30. doi:10.1017/S0022046900064356.
- Mayr-Harting, Henry (1991). The Coming of Christianity to Anglo-Saxon England. University Park, PA: Pennsylvania State University Press. ISBN 978-0-271-00769-4.
- Mayr-Harting, Henry (2004). «Augustine (St Augustine) (d. 604)». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/899. (abonnement eller «UK public library»-medlemskap påkrevd)
- Nelson, Janet L. (2004). «Bertha (b. c.565, d. in or after 601)». Oxford Dictionary of National Biography (May 2006 revised utg.). Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/2269. (abonnement eller «UK public library»-medlemskap påkrevd)
- Nilson, Ben (1998). Cathedral Shrines of Medieval England. Woodbridge, UK: Boydell Press. ISBN 978-0-85115-540-1.
- Schapiro, Meyer (1980). «The Decoration of the Leningrad Manuscript of Bede». Selected Papers: Volume 3: Late Antique, Early Christian and Mediaeval Art. London: Chatto & Windus. s. 199 and 212–214. ISBN 978-0-7011-2514-1.
- Smith, Adam (1978). «St Augustine of Canterbury in History and Tradition». Folklore. 89 (1): 23–28. JSTOR 1260091. doi:10.1080/0015587X.1978.9716085.
- Stenton, F. M. (1971). Anglo-Saxon England (Third utg.). Oxford, UK: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-280139-5.
- Thomson, John A. F. (1998). The Western Church in the Middle Ages. London: Arnold. ISBN 978-0-340-60118-1.
- Wood, Ian (2000). «Augustine and Aidan: Bureaucrat and Charismatic?». I Dreuille, Christophe de. L'Église et la Mission au VIe Siècle: La Mission d'Augustin de Cantorbéry et les Églises de Gaule sous L'Impulsion de Grégoire le Grand Actes du Colloque d'Arles de 1998. Paris: Les Éditions du Cerf. ISBN 978-2-204-06412-5.
- Wood, Ian (januar 1994). «The Mission of Augustine of Canterbury to the English». Speculum. 69 (1): 1–17. JSTOR 2864782. doi:10.2307/2864782.
- Yorke, Barbara (2006). The Conversion of Britain: Religion, Politics and Society in Britain c. 600–800. London: Pearson/Longman. ISBN 978-0-582-77292-2.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Mirabile: Digital Archives for Medieval Culture[Hentet fra Wikidata]
- ^ A. H. Davis: William Thorne’s Chronicle of Saint Augustine’s Abbey, Canterbury. Oxford 1934
- ^ Hindley Brief History of the Anglo-Saxons s. 43
- ^ Stenton Anglo-Saxon England, s. 110–111
- ^ Collins Early Medieval Europe, s. 185
- ^ Mayr-Harting Coming of Christianity s. 249
- ^ Mayr-Harting: Coming of Christianity. s. 265–266
- ^ Wood: "Mission of Augustine of Canterbury" Speculum d. 8
Forgjenger: Første erkebiskop |
Erkebiskop av Canterbury |
Etterfølger: Laurentius |