Hen Ogledd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Yr.Hen.Ogledd.550.650.Koch.jpg

Yr Hen Ogledd (engelsk: The Old North, norsk Det gamle nord) er et walisisk begrep som er benyttet av historikere for å referere til de deler som i dag er nordlige England og sørlige Skottland i årene mellom år 500 og fram til vikingenes invasjoner og den norrøne innvandring fra rundt 800, og med særlig interesse for de brytonisk talende folkene som levde der.

Begrepet er avledet fra heroisk poesi som ble fortalt av barder (skalder) ved hoffene til walisiske konger i denne tiden. Fra et relativt sørwalisisk perspektiv er disse fortellingene om Gwŷr y Gogledd («mennene fra nord») med deres slektskap til de store mennene i fortiden fortalt i genealogier (slektslister) som Bonedd Gwŷr y Gogledd («Avstamning fra mennene i nord»). «Nord» har blitt «Det gamle nord» i anerkjennelse av den tid som har gått siden de skriftlige tekstene var samtidige.

I forsøk på å konstruere en rimelig nøyaktig historie for det sørlige Skottland og nordlige England har historikerne adoptert begrepet «Det gamle nord» fra walisisk heltediktning for å referere til brytonske kongedømmer som eksempelvis Rheged, hvor de da som bodde der antagelig talte kumbrisk, en dialekt av brytoniske språk. I denne forstand er begrepet ment for forskningsfelt, og ikke ment for gi utilbørlig vekt til den diktning og de slektslister som opprinnelig skapte begrepet.

Walisisk interesse[rediger | rediger kilde]

En av de tradisjonelle fortellingene knyttet til dannelsen av Wales er avledet fra beretningen om da Cunedda og hans sønner kom til Wales. I denne skildringen ble de referert til som «Menn fra nord». Cunedda var en tidlig walisisk leder og er ansett som stamfar til kongeslekten i Gwynedd, et av de største og mektigste av de walisiske kongedømmene. Gwynedd var også en vedvarende element i historien til Det gamle nord. Imidlertid er forholdet mellom Wales og Det gamle nord mer omfattende enn denne ene hendelsen, og innebar selvforståelsen at walisere og at mennene fra nord var et og det samme folket.

Det morderne walisiske begrepet for dem selv, Cymry, er avledet fra dette førhistoriske slektskapet. Det er ikke opprinnelig et etnisk eller kulturelt begrep, og referer til waliserne i Wales, og de brytonsktalende mennene i nord, og utelukket alle andre.[1][2] Begrepet omfattet aldri folk i Cornwall eller Bretagne som kom fra en tilsvarende arv, kultur og språk som både waliserne og mennene fra nord. Begrepet kom i bruk som en beskrivelse på seg selv tidlig på 600-tallet og antagelig tidligere.[3] De ble brukt i middelalderen for å beskrive både det nordlige Strathclyde (også kalt Alt Clut), som var det kongedømme som etterfulgte Ystrad Clud (også kjent som Nordlige Cumbria) som hadde en viss blomstring rundt 900-1100, og vestlige England nord for elvemunningene Ribble and Alt Estuaries (også kjent som Sørlige Cumbria). Begrepet har blitt bevart i dag for navnet Wales som på walisisk er Cymru, «Landet til Cymryene», og i navnet til et av områdene i Det gamle nord, Cumbria.

Mange av de tradisjonelle informasjonskildene om Det gamle nord er antatt å ha kommet til Wales fra Det gamle nord, og skalder som Aneirin, den påståtte forfatteren av heltediktet Y Gododdin, er antatt å ha vært en hoffskald i Det gamle nord. Disse fortellingene og skaldene er betraktet som like walisisk som de fortellinger og de skalder som faktisk kom fra Wales.

Kildene[rediger | rediger kilde]

En listing av avsnitt fra litterære og historiske kilder, særlig relevant til Det gamle nord, kan bli funnet i Edward Anwyls artikkel Wales and the Britons of the North.[4] En noe datert introduksjon til studiet av gammelwalisisk poesi kan bli funnet i hans artikkel fra 1904, Prolegomena to the Study of Old Welsh Poetry.[5]

Litterære kilder[rediger | rediger kilde]

The Myvyrian Archaiology of Wales er kjent som en forfalskning av Iolo Morganwg, og er ikke betraktet som en gyldig historisk kilde).[6] Den standardiserte forskningsutgaven er Trioedd Ynys Prydein av Rachel Bromwich.[7]

  • Andre elegier (walisisk: marwnadau) og lovsanger (walisisk: canu mawl), foruten også bestemte mytologiske fortellinger som har blitt bevart.

Fortellinger som hyller en beskytter og konstruksjoner av smigrende slektlister er hverken uten skjevheter eller pålitelig kilder for historisk nøyaktig informasjon. Imidlertid, mens de kan overdrive og komme med tvilsomme og oppdiktede påstander, forfalsker eller endrer de ikke historiske fakta som var kjent for bardens publikum ettersom de ville latterliggjøre og være vanærende for både bardene som deres beskyttere. I tillegg var eksistensen av fortellinger om nederlag og tragedier, foruten også fortellinger om seirer, gitt ytterligere troverdighet til deres verdi som historiske kilder. Innenfor denne konteksten kan slike fortellinger inneholde nyttig informasjon, mye av det tilfeldig, om en epoke fra historien om de britiske øyer hvor det ellers er lite faktisk informasjon.

Historiske kilder[rediger | rediger kilde]

Disse kildene er ikke uten mangler. Både deres forfattere som deres senere avskrifter har tidvis vist mangel på nøytralitet for å fremme egne interesser, portrettere deres egne agendaer i et positivt lys, alltid på den rettferdiges side og moralsk overlegen. Fakta som motstrider til disse blir tidvis utelatt og falsk informasjon presentert som historisk fakta har tidvis blitt lagt inn.

Mens forfatteren Beda var fra Northumbria og skrev om fordommer mot de innfødte britonere er hans Kirkehistorie relativt vel ansett for dens forsøk på å gjenfortelle historien oppriktig og nøyaktig så langt som det var mulig. Når Beda videreførte «tradisjonell» informasjon som manglet et historisk grunnlag sørget Beda for å fortelle at så var også tilfellet.[8]

De Excidio et Conquestu Britainniae av Gildas (c. 516 – 570) er tidvis relevant ettersom det nevner tidlig folk og steder og dessuten nevner litterære og historiske kilder. Verkets hensikt var dog ikke å gjenfortelle historien, men å preke om kristendommen til forfatterens samtidige. Det er dessuten en av de få samtidige redegjørelser fra denne tiden som har blitt bevart for ettertiden.

Falske kilder[rediger | rediger kilde]

Historia Regum Britanniae av Geoffrey of Monmouth er avvist som hovedsakelig pseudohistorie, skjønt den er viktig som en kilde for en stor mengde litterære romanser. Mangelen på historisk verdi tilskrevet verket ligger bare delvis i det faktum at det inneholder så mange fiktive fortellinger og forfalskninger av de faktiske hendelser. Forskerverker av anerkjente historikere som John Edward Lloyds A History of Wales from the Earliest Times to the Edwardian Conquest (En historie om Wales fra de tidligste tider til den edvardianske erobring, 1911) inneholder tallrike sitater fra Geoffreys historiefabrikasjoner, men siterer ham aldri som en kilde av legitim historisk informasjon.[9] Langt nyere historieverker tenderer til å benytte langt mindre energi på Geoffreys Historia, og stort sett bare overser ham i forbifarten. I John Davis' verk fra 1990, A History of Wales, diskuterer det første avsnittet på side 1 Geoffreys betydning, og etter det ble han tidvis nevnt som kilde for historiske unøyaktigheter og ikke som en kilde for det motsatte.[10] Tidligere historieverker kunne avgi et par avsnitt som diskuterte bevis som Geoffrey var opphavsmann til fiktiv informasjon, eksempelvis James Parkers The Early History of Oxford (1885) hvor figurer som Eldad, Eldod, abbed Ambrius, og andre ble markert som resultatet av Geoffreys egen diktning.[11]

Iolo-manuskriptene er en samling av manuskripter som ble presentert tidlig på 1800-tallet av Edward Williams, bedre kjent under sitt walisiske navn, Iolo Morganwg. Det innehold ulike fortellinger, anekdotisk materiale og omfattende slektslister som knyttet sammen bortimot alle og enhver med alle andre av betydning (og mange forbindelser til kong Arthur av britene og Iolos egen hjemområde Morgannwg). Disse tekstene ble først oppfattet og betraktet som sanne, men har siden blitt avslørt som et utvalg av forfalskninger eller bearbeidede manuskripter, oversettelser, og rene fantasier, hovedsakelig oppdiktet av Iolo selv. En liste av verker som blitt besmittet ved at de har støttet seg på materiale presentert av Iolo, stundom uten referanser, vil dessverre bli svært lang.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Central.Britain.c550.jpg

Bortimot ingenting er kjent om midtre Britannia for tiden før rundt 550. Det har aldri vært langvarig effektiv romersk kontroll nord for linja Tyne-Solway Firth, og sør for denne linje ble effektiv romersk kontroll avsluttet lenge før den tradisjonelle tilbaketrekningen for romersk militære fra romersk Britannia i 407. Det ble anmerket i skriftene om Ammianus Marcellinus og andre at det var stadig minskende romersk kontroll fra 2. århundre og framover, og i årene etter 360 var det utstrakt uorden og storstilt fraflytting fra landområder av romerne.

I 550 ble region kontrollert av brytonsktalende folk, unntatt for de østlige kystområdene som var kontrollert av folk av angelsaksisk opprinnelse fra Bernicia og Deira. I nord var områdene til pikterne, foruten også det opprinnelig irske kongedømmet Dalriada i nordvest. Alle disse folkene spilte en rolle i historien til Det gamle nord.

Historisk kontekst[rediger | rediger kilde]

Northumbria.rise.600.700.jpg

Fra et historisk perspektiv er portretteringen av Mennene fra nord som innfødte britonere som forsvarte seg mot angripende saksere et ensidig syn. Kriger av ofte gjensidig ødeleggende, og britonere var like ofte selv angripere som forsvarere, og det samme var tilfellet med anglere, piktere, og skotter. De walisiske fortellingene som fortalte om britonere som kjempet mot anglere har imidlertid en motpart som fortalte fra den motsatte side. Historien om bortgangen om kongedømmene i Det gamle nord er fortellingen om opprinnelsen til Northumbria. Landet oppsto fra to kystkongedømmer som ble den fremste makten i Britannia nord for elven Humber og sør for de skotske fjordene Firth of Clyde og Forth.

Interessene til kongedømmene i dette området var begrenset til deres umiddelbare nærhet. Allianser ble gjort ikke bare innenfor de samme etniske gruppene, eller ikke var fiender begrenset til ulike etniske grupper i nærheten. En allianse av britonere som kjempet mot en annen allianse av britonere skjedde i slaget ved Arfderydd. Áedán mac Gabráin fra Dalriada opptrer i Bonedd Gwŷr y Gogledd, en slektsliste blant stamtavlen til mennene fra nord.[12] Historia Brittonum hevdet at den northumbriske kongen Oswiu ble gift med en britonsk kvinne som også kan ha hatt piktisk ætt.[13][14] Et ekteskap mellom kongefamiliene i Piktland og Northumbria ville ha frambrakt den piktiske kongen Talorgan. Áedán mac Gabráin kjempet som en alliert av britonerne mot northumbrianerne. Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd var alliert med Penda av Mercia for å beseire Edwin av Northumbria.

Erobring og nederlag betydde ikke nødvendigvis tilintetgjørelsen av en kultur og erstattet av en annen. Den brytonske regionen i nordvestlige England ble absorbert av anglere fra Northumbria på 600-tallet, dog oppsto den på nytt rundt 300 år senere som Sørlige Cumbria og ble forent med Nordlige Cumbria (Strathclyde) til en enkeltstat.

Samfunnsmessig kontekst[rediger | rediger kilde]

Organiseringen til mennene fra nord var i stammer, basert på grupper av slektninger i utvidede familier som eide troskap til en dominerende «kongelig» familie, tidvis indirekte via et klientforhold, og mottok beskyttelse i gjenytelse. Stammeområder ble kalt for kongedømmer og ble ledet av konge, men ble ikke organisert som nasjon eller stat i det moderne (eller antikkens romerske) meningen av ordet. Kongedømmer kunne vokse eller minske basert på flyktig rikdom hos den ledende stammen og kongefamilien og hvor regionale allianser og fiendskap spilte en rolle i den endelige organiseringen. Denne organiseringen gjeldende for sørlige Wales i den post-romerske tiden hvor de kongelige fellesforholdene mellom kongedømmene Glywysing, Gwent, og Ergyng var så sammenfiltret at det ikke er mulig å konstruere en uavhengig historie for noen av dem. Når det var krig var det mellom enkeltindivider med høy status og deres respektive klienter, tilsvarende som rosekrigene var mellom de konkurrerende Huset Lancaster og Huset York i England på 1400-tallet.

Tegning av en dommer fra manuskriptet Peniarth 28.

For keltiske folk holdt denne organisering seg fortsatt flere hundre år senere, noe som er vist i irske Brehon-lovene, walisisk Hywel dda-lovene, og De skotske lovene til bretene og skottene. Den germanske angelsaksiske loven hadde en kulturell ulik opprinnelse, men med mange likheter med keltisk lov. Som keltisk lov var den basert på kulturell tradisjon uten noen form for merkbar gjeld til romersk okkupasjon av Britannia.[15]

Det viktigste kongelige hoff (walisisk llys) ville bli drevet som en «hovedstad», men det var ikke et byråkratisk og administrativt senter som i et moderne samfunn, heller ikke en bosetning eller civitas underlagt romersk styre. Som hersker og beskytter av sitt kongedømme kunne kongen ha flere hoff innenfor sitt område og reiste mellom dem for å utøve sin autoritet og adressere behovene til sine undersåtter. Denne gamle metoden for å utøve lov og dom overlevde over hele England som en del av den kongelige prosedyre fram til reformene til Henrik II av England (styrte i årene 11541189) som moderniserte administreringen av loven.

Kjente kongedømmer og regioner[rediger | rediger kilde]

Kongedømmer i Det gamle nord som er nevnt som kongedømmer i litterære og historiske kilder er:

Flere regioner er nevnt i kildene, og er antatt å være kjente regioner innenfor en av følgende kongedømmer:

  • Argoed

Kongedømmer som ikke var en del av Det gamle nord, men som er en del av dens historie er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lloyd 1911:191 – 192, Note to Chapter VI, the Name "Cymry"
  2. ^ Phillimore, Egerton (1888): «Review of A History of Ancient Tenures of Land in the Marches of North Wales», i Phillimore, Egerton: Y Cymmrodor, IX, London: Honourable Society of Cymmrodorion, ss. 368 – 371
  3. ^ Phillimore, Egerton (1891): «Note (a) to The Settlement of Brittany», i Phillimore, Egerton: Y Cymmrodor, XI, London: Honourable Society of Cymmrodorion, 1892, ss. 97 – 101
  4. ^ Anwyl, Edward (Juli 1907 – April 1908): «Wales and the Britons of the North», The Celtic Review, IV, Edinburgh: Norman Macleod (utgitt 1908), ss. 125 – 152; 249 – 273
  5. ^ Anwyl, Edward (1904): «Prolegomena to the Study of Old Welsh Poetry», Transactions of the Honourable Society of Cymmrodorion (Session 1903 – 1904), London: Honourable Society of Cymmrodorion (utgitt 1905), ss. 59 – 83
  6. ^ Lloyd 1911:122 – 123, «Notes on the Historical Triads», i The History of Wales
  7. ^ Rachel Bromwich (red.): Trioedd Ynys Prydein (University of Wales Press, revidert utgave 1991) ISBN 0 7083 0690.
  8. ^ For et nyere syn på Bedas behandling av britonere i sitt verk, se W. Trent Foley & N.J. Higham: «Bede on the Britons». Early Medieval Europe 17.2 (2009): ss. 154–185.
  9. ^ Lloyd 1911, A History of Wales
  10. ^ Davies 1990:1, A History of Wales
  11. ^ Parker, James (1885): «Description of Oxford in Domesday Survey», The Early History of Oxford 727 – 1100, Oxford: Oxford Historical Society, s. 291
  12. ^ Bromwich, Rachel (2006): Trioedd Ynys Prydein: The Triads of the Island of Britain, University of Wales Press, ss. 256 – 257, ISBN 0-7083-1386-8
  13. ^ Nennius (ca. 800): «Genealogies of the Saxon kings of Northumbria», i Stevenson, Joseph: Nennii Historia Britonum, London: English Historical Society, 1838, s. 50
  14. ^ Nicholson, E. W. B. (1912): «The 'Annales Cambriae' and their so-called 'Exordium'», i Meyer, Kuno, Zeitschrift für Celtische Philologie, VIII, Halle: Max Niemeyer, s. 145
  15. ^ «Angelsaksisk lov» er en moderne neologisme (nylaging) av Saksisk lov for Mercia og Danelov, alle som var tilstrekkelig like for å fortjene inklusjon innenfor dette paraplybegrepet. Lovene til angliske Northumbria ble utvidet med Danelaw, men var også lik disse. Opprinnelsen til Engelsk lov har blitt meget studert. Eksempelvis Tractatus de legibus et consuetudinibus regni Angliae (norsk «Avhandling om lovene og skikkene til kongedømmet England») er en bok fra 1100-tallet om autoriteten til engelsk felleslov («common law»), og forskere har hevdet at den har gjeld til Normannisk lov og til Germansk lov, og ikke til Romersk lov.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referert fra
  • Davies, John (1990): A History of Wales (første utg.), London: Penguin Group (utgitt 1993), ISBN 0-713-99098-8
  • Jackson, Kenneth Hurlstone (1953): Language and History in Early Britain: A chronological survey of the Brittonic languages, first to twelfth century A.D., Edinburgh: Edinburgh University Press

Koch, John T., red. (2005): Celtic Culture: A Historical Encyclopedia, ABL-CLIO (published 2006), ISBN 9781851094400

Ytterligere lesning
  • Alcock, Leslie: Kings and Warriors, Craftsmen and Priests in Northern Britain, AD 550-850. Edinburgh, 2003.
  • Alcock, Leslie: «Gwyr y Gogledd. An archaeological appraisal». Archaeologia Cambrensis 132 (1984 for 1983). pp. 1-18.
  • Cessford, Craig: «Northern England and the Gododdin poem». Northern History 33 (1997). pp. 218-22.
  • Dark, Kenneth R.: Civitas to Kingdom. British political continuity, 300-800. London: Leicester UP, 1994.
  • Dumville, David N.: «Early Welsh Poetry: Problems of Historicity». I Early Welsh Poetry: Studies in the Book of Aneirin, red. Brynley F. Roberts. Aberystwyth, 1988. 1-16.
  • Dumville, David N.: «The origins of Northumbria: Some aspects of the British background». I The Origins of Anglo-Saxon Kingdoms, red. S. Bassett. Leicester: Leicester University Press, 1989. ss. 213-22.
  • Higham, N.J.: «Britons in Northern England: Through a Thick Glass Darkly». Northern History 38 (2001). ss. 5-25.
  • Macquarrie, A.: «The Kings of Strathclyde, c.400-1018». I Medieval Scotland: Government, Lordship and Community, ed. A. Grant and K.J. Stringer. Edinburgh: Edinburgh UP, 1993. ss. 1-19.
  • Miller, Molly: «Historicity and the pedigrees of north countrymen». Bulletin of the Board of Celtic Studies 26 (1975). pp. 255-80.
  • Woolf, Alex: «Cædualla Rex Brettonum and the Passing of the Old North». Northern History 41.1 (2004): 1-20.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]