Edward Plantagenet, 17. jarl av Warwick

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Edward Plantagenet, 17. jarl av Warwick
Født25. februar 1475
Warwick
Død28. november 1499 (24 år)
Tower of London
Far George Plantagenet, 1. hertug av Clarence
Mor Isabella Neville, hertuginne av Clarence
Søsken Margaret Pole, 8. grevinne av Salisbury
NasjonalitetKongeriket England
LivssynKatolisisme

Edward Plantagenet, 17. jarl av Warwick (25. februar 147528. november 1499) var en engelsk adelsmann, sønn av George Plantagenet, 1. hertug av Clarence og potensiell tronkrever under Rikard III (1483–1485) og hans etterfølger Henrik VII (1485–1509). Han var den yngre broren av Margaret Pole, 8. grevinne av Salisbury. Han spilte en betydningsfull rolle i den dynastiske striden mellom de rivaliserende fraksjonene York og Lancaster kjent som rosekrigene. Han tilbrakte store deler av livet i fengsel som en trussel for monarkiet og ble til sist henrettet.[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Edward Plantagenets våpenskjold

Edward ble født i 1475 ved Warwick, familiehjemmet til hans mor, grevinne av Clarence, tidligere lady Isabel Neville, eldste datter av Richard Neville, 16. jarl av Warwick. Han ble gjort til jarl av Warwick i 1478 kort tid etter at hans far ble henrettet for forræderi. Hans potensielle krav på tronen som følge av at hans fetter Edvard V ble avsatt i 1483 ble oversett grunnet i engelsk lov ved hans fars forræderi, «korrupsjon av blodet», det vil si tap av ære, liv og gods (engelsk: attainder),[2] fratok ham arverett og utelukket ham fra å bli gjort gjeldende for tronen (skjønt det kunne ha blitt endret ved lov i parlamentet). Grunnet denne trusselen lot Rikard III ham holdt i «ærefull» forvaring i festningen Sheriff Hutton Castle i North Yorkshire[3] og lot ham bli slått til ridder i York i 1483.[4] [5]

Etter at Rikard IIIs eneste legitime sønn, Edward av Middleham, døde ti år gammel i 1484, ble unge Edward, også ti år gammel, igjen navngitt som arving til den engelske tronen, muligens grunnet innflytelse fra dronningen, hans tante Anne Neville, som hadde adoptert ham og hans søster Margaret som følge av deres fars død.[3] Straks dronning Anne Neville døde i mars 1485 navnga Rikard III sin søster Elizabeths sønn, den voksne John de la Pole, jarl av Lincoln, som ny tronarving. [3] Det er mulig at Rikard III navnga Edward som sin arving kun som et midlertidig virkemiddel for å tilfredsstille sin døende dronning, som overlevde sin sønns død med mindre enn et år.[3][6]

Han har blitt framstilt som noe tilbakestående. Det hviler kun på en samtidig kilde, Edward Hall, som hevdet at Edward ble fengslet så lenge, «uten selskap fra menn og fra dyr, så mye at han ikke var i stand til å skille en gås fra en kapun.»[7][8][3] Det kan like gjerne være at han generelt manglet stimulans og utdannelse slik som et hvert barn ville ha blitt som ble holdt avsondret og fengslet.[9][10]

Henrettelse[rediger | rediger kilde]

Etter at kong Rikard III ble drept i 1485, 32 år gammel, i slaget ved Bosworth Field, som den siste kongen fra huset York, ble Edward Plantagenet, fengslet i Tower of London av Henrik VII. Hans krav på den engelske tronen, om enn svak, forble en potensiell trussel for Henrik VII, til tross for at fortsatt var kun et barn. Henrik VII var åpenbart innforstått med at om Edward fikk vokse opp kunne han gjøre bruk av sitt slektskap både på farssiden som morssiden. Om det var en lærdom å trekke fra rosekrigene, var «ikke å tillate en tilsynelatende uskyldig trussel bli sterkere».[9] Trusselen ble åpenbar etter ankomsten av i 1487 av en falsk tronkrever i form av Lambert Simnel. Han utgav seg for å være Edward Plantagenet, og det viste det at den virkelige Edward kunne samle støtte. En av støttespillerne var antagelig Elizabeth Woodville, enkedronningen. At hun raskt ble stengt inne i et nonnekloster av sin svigersønn synes å antyde at hun var medvirkende.[3] Enda mer farlig var deltagelsen til Margaret av York, hertuginne av Burgund, og søster av Edvard IV og Rikard III. Hun støttet alle forsøk på å styrte Henrik VII, inkludert å samle to tusen tyske leiesoldater som ble sendt til Irland. Den falsk tronkrever Lambert Simnel ble kronet som konge i Dublin den 24. mai 1487, men dette opprører ble knust i slaget ved Stoke Field samme år.

Edward fikk i 1490 bekreftet sin tittel som jarl av Warwick grunnet sin mor, og fikk leve ytterligere noen år, men ble fortsatt holdt innesperret. Da enda en falsk tronkrever, Perkin Warbeck, dukket opp i 1499 fikk Henrik VII det påskudd han trengte. Warbeck hevdet sitt krav til tronen i navnet til Richard av York, den yngste av de to prinsene i Tower som forsvant der, henholdsvis 12 og 9 år gamle, antatt myrdet på ordre av Rikard III.[11] Denne tronkreveren fikk støtte fra flere europeiske ledere, men for Henrik VII sto det klart at Edward ikke kunne settes fri, men tvert imot måtte fjernes.[9] Warbeck ble fengslet Tower of London. Etter sigende skal Edward forgjeves ha forsøkt å flykte sammen med Warbeck. Begge ble funnet skyldige. Warbeck ble hengt i Tyburn, det faste retterstedet i London, mens Edward ble dømt i Westminster i november av sine likesinnede og funnet skyldig i forræderi. Han ble halshugget på Tower Hill den 28. november. Det er en høyde nordvest for Tower of London hvor offentlige henrettelser av personer av høy rang ble utført. Han var da 24 år gammel. Han ble senere gravlagt ved Bisham Abbey i Berkshire. [10][12]

Det ble antatt i samtiden at Edward Plantagenet ble henrettet som svar på press fra Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla ettersom deres datter, Katarina av Aragón, var bestemt til å bli gift med Henrik VIIs arving, Arthur, prins av Wales.[9] Det ble sagt at Katarina følte seg medskyldig i Edwards død, og at hennes prøvelser senere i livet var straffen for det.[13]

Ved Edward Plantagenets død ble også huset Plantagenet utdødd i den legitime mannlige slektslinje. Imidlertid fortsatte de overlevende sønnene til hans tante, Elizabeth av York, hertuginne av Suffolk, å kreve den engelske tronen for huset York.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Edward Plantagenet, 17th Earl of Warwick», Luminarium
  2. ^ «attainder (n.)», Online Etymology Dictionary
  3. ^ a b c d e f «Edward Plantagenet», Tudor Place
  4. ^ Carpenter, Christine (2004): «Edward, styled earl of Warwick (1475–1499)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press
  5. ^ «Edward, Earl of Warwick», English Monarchs
  6. ^ Pierce, Hazel (2009): Margaret Pole, Countess of Salisbury 1473-1541, University of Wales Press, s. 9.
  7. ^ Pierce, Hazel (2009): Margaret Pole, Countess of Salisbury 1473-1541, s. 23
  8. ^ En kapun er en kastrert hane.
  9. ^ a b c d Wilcoxson Samantha (19. september2016): «Was Edward of Warwick a Threat to Henry Tudor?», Henry Tudor Society
  10. ^ a b Byrne, Conor: «28 November 1499: The Execution of Edward, Earl of Warwick»
  11. ^ Lowery, Georgianna (19. november 2014): «What Really Happened to the Princes in the Tower?», Owlcation
  12. ^ Arthurson, Ian (1997): The Perkin Warbeck Conspiracy, 1491-1499, Sutton, s. 215.
  13. ^ Clifford, Henry (1887): The Life of Jane Dormer, Duchess of Feria. London: Burns and Oates. Forordet: «She applied these miseries and disasters to have specially happened for the death of Prince Edward Plantagenet, son of the Duke of Clarence, brother to King Edward the Fourth ; whom (most innocent) Henry VII. put to death to make the kingdom more secure to his posterity, and to induce King Ferdinand to give his daughter, this Catharine, in marriage to Prince Arthur.»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 George Plantagenet 
Jarl av Warwick
Etterfølger:
 Inndratt 
Forgjenger:
 Richard Neville 
Jarl av Salisbury
Etterfølger:
 Margaret Plantagenet