Bybrannen i London 1666

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Maleri som viser den store brannen i London, 4. september 1666, som sett fra en båt i nærheten av kaianlegget i London
Detalj av den store brannen i London av en ukjent maler som viser brannen slik den fortonte seg om tirsdag 4. september 1666 fra en båt i nærheten av kaiene Tower Wharf. Tower of London er til høyre og London Bridge til venstre, og den gamle St. Pauls katedral i det fjerne omgitt av de høyeste flammene.

Bybrannen i London 1666 (på engelsk kjent som The Great Fire of London) var en enorm bybrann som raste i London fra 2. til 5. september 1666.[1] Brannen brente ned middelalderens City of London på innsiden av den gamle romerske bymuren. Den truet, men nådde ikke det aristokratiske distriktet Westminster, kong Karl IIs Palace of Whitehall, og det meste av forstadsslummen.[2] Brannen ødela 13 200 hus, 87 sognekirker, den gamle St. Pauls katedral (ny katedral ble bygget opp etterpå), og de meste av bygningene til myndighetene i City of London. Det er beregnet at brannen ødela hjemmene til rundt 70 000 av de 80 000 innbyggerne i City of London.[3] Antallet døde er ukjent, men tradisjonelt er det antatt å ha vært meget lite da kun seks verifiserte dødsfall ble nedtegnet. Denne begrunnelsen har siden blitt utfordret på grunnlag av døde fattige og fra middelklassen ikke ble nedtegnet, foruten at heten fra brannen kan ha kremert mange ofre slik at ingen gjenkjennbare levninger gjensto. Et smeltet stykke keramikk er utstilt ved Museum of London. Det ble avdekket av arkeologer i Pudding Lane hvor brannen begynte, og viser at temperaturen hadde nådd 1700 °C.[4]

Den store brannen begynte i bakeriet til Thomas Farriner (eller Farynor) i Pudding Lane kort tid etter midnatt søndag den 2. september og spredte seg raskt vest mot City of London. Bruken av datidens brannslukkingsteknikk, brannbrytere ved å opprette branngater ved nedriving, ble kritisk forsinket grunnet ubesluttsomheten og vaklingen til borgermester i City, Thomas Bloodworth. Ved den tiden da storstilt demolering ble beordret søndag natt hadde vinden allerede blåst brannen til en ildstorm som overvant slike grep. Brannen presset seg nordover på mandag inn i hjertet av City. Orden og ro i gatene brøt sammen da rykter om mistenkelige fremmede hadde satt i gang branner. Frykten for de hjemløse fokuserte på franskmenn og nederlendere, Englands fiender i den pågående andre anglo-nederlandske krig; disse innvandringsgruppene ble ofre for lynsjing og vold i gatene. På tirsdag spredte brannen seg over det meste av City, ødela den gamle St. Pauls katedral og hoppet over elven Fleet og truet Karl IIs hoff ved Whitehall, mens koordinert brannbekjemping ble mobilisert på samme tid. Kampen for å slukke brannen er vurdert til å ha blitt vunnet ved to faktorer: den sterke vinden fra øst ebbet ut, og garnisonen ved Tower of London brukt krutt for å opprette effektive branngater som forhindret at brannen spredte seg ytterligere østover.

De sosiale, økonomiske og samfunnsmessige problemene som ble skapt ved katastrofen var overveldende. Evakueringen fra London og ny bosetting andre ble sterkt oppmuntret av Karl II som fryktet et opprør i London blant husløse og desperate flyktninger. Til tross for tallrike radikale forslag ble London gjenoppbygget i all vesentlighet med samme gatenett som før brannen.[5] Dette var tredje gang London hadde blitt nesten fullstendig ødelagt av brann; det hadde tidligere skjedd i 1133/1135 og 1212. Et senere tilfelle, Luftwaffes brannbombeangrep den 29. desember 1940 har blitt kjent som The Second Great Fire of London.

Hendelsesforløp[rediger | rediger kilde]

London sett fra Bankside, Southwark under brannen. Trykk av Visscher

Brannen brøt ut på morgenen søndag 2. september 1666. Den startet i Pudding Lane, i huset til Thomas Farrinor som var hoffbaker for Karl II. Antagelig startet den fordi Farrinor hadde glemt å slukke bakerovnen før han gikk til sengs kvelden før, og en gang etter midnatt satte glør fra ovnen ved som ble lagret ved siden av i brann. Farrinor lyktes i å komme seg ut sammen med sin familie, men tjenestepiken kom seg ikke ut og ble brannens første offer.

Innen en time etter utbruddet ble sir Thomas Bloodworth, Lord Mayor of London, vekket. Han var ikke bekymret over brannen, og skal ha sagt at «en kvinne kan pisse den ut».

De fleste bygningene i London på denne tiden var reist med svært brennbare materialer som tre og strø, og gnister fra bakerens hus satte snart nabohusene i brann. De blåste kraftig fra øst denne morgenen, og så snart flammene hadde fått tak spredde de seg raskt videre. Nærheten mellom bygningene, med bare trange smug mellom, gav ilden gunstige forhold.

En samtidig kilde beskrev brannen i malende ordelag:

«Så, så ristet byen virkelig, og innbyggerne skalv, og flyktet i stor forundring fra sine hus så ikke flammene skulle sluke dem: rasle, rasle rasle var lyden som ilden slo mot øret fra alle kanter, som om tusen jernvogner slo mot gatesteinene. Du kunne se hus falle, falle, falle, fra en ende av gaten til den andre, med store brak så fundamentene ble åpne for himmelen å se.»

Lord Mayor gjorde en alvorlig feil i begynnelsen, da han nektet å gi ordre til å rive en del hus uten eiernes samtykke. Dersom hus hadde blitt revet slik at branngater hadde blitt åpnet ville ilden ikke kunnet spredd seg så raskt. Slukningsforsøk med bøtter var håpløse, både på grunn av ildens omfang og det at gatene var så trange at man ikke kunne oppholde seg i dem med brennende hus ved siden av.

Ødeleggelsene[rediger | rediger kilde]

Det sentrale London i 1666, med det nedbrente området vist i rosa

Brannen i 1666 ødela 13 200 hus, 87 sognekirker, seks kapeller, 44 laugshaller, Royal Exchange, Custom House, St. Pauls katedral, Guildhall, Bridewell Palace, flere fengsler, Session House, fire broer over Themsen og Fleet og tre byporter. 100 000 mennesker ble hjemløse, hvilket vil si en sjettedel av innbyggerne.

Dødstallet er ukjent, men ble etter at brannen var over oppgitt til bare mellom ni og seksten, og selv om det antas at flere omkom har det tradisjonelt vært regnet for å ha vært lavt. I nyere tid er det fremmet en teori om at flere tusen døde i flammene eller av røykinhalasjon. Uavhengig av om dette kontroversielle synspunktet er plausibelt eller ikke kan det nevnes at det ikke er usannsynlig at dødstallet er en del høyere enn det det ble oppgitt, ettersom det ikke fantes noen effektiv folkeregistrering. Dersom en hel familie i de fattigere lag av befolkningen ble utslettet er det stor sjanse for at ingen ville meldt fra om det. Den intense varmen ville ha kremert levningene deres slik at man under opprydningen ikke ville ha funnet dem.

Bybrannen i 1666 regnes av mange historikere som verdenshistoriens mest destruktive brann som ble startet ved et ulykkestilfelle. Innenfor bymurene ble neste fem sjettedeler av byen lagt i aske, og utenfor murene ble et område omtrent tilsvarende den bevarte sjettedelen også ødelagt.

Et overslag over det økonomiske tapet ender på minst ti millioner pund sterling; omsatt i dagens pengeverdi er det snakk om milliardbeløp.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Det hadde i årene før brannen kommet flere profetier om en stor katastrofe i 1666. Årstallet er spesielt, fordi det med arabertall inneholder dyrets tall, 666, og med romertall skrives som en rekke av nedadgående verdier (MDCLXVI). Etter borgerkrigene og pesten i 1665 som drepte over 68 000 mennesker ventet mange Åpenbaringens tredje rytter.

Etter brannen begynte det å sirkulere et rykte om at det lå et katolsk komplott bak. En fransk urmaker, Robert «Lucky» Hubert, tilstod, muligens under tortur, å ha startet brannen i bakeriet. Han ble dømt til tross for overveldende bevis for at han ikke kunne ha startet brannen, og ble hengt på Tyburn 28. september samme år.

Konsekvenser for byutviklingen[rediger | rediger kilde]

Christopher Wren fikk i oppdrag å lede gjenoppbyggingen av byen. I hans originale plan så han for seg en by i tegl og stein med en rettlinjet gateplan og kontinentale plasser og avenyer. Dette skar seg raskt, fordi mange grunnmurer og kjellere var intakte, og dermed var det vanskelig å få gjort noe med eiendomsforholdene. Det nye London fikk derfor fortsatt mange trange gater, men etter en at parlamentet hadde samlet inn penger ved å legge en skatt på kull kunne man bygge den opp i tegl og stein og dermed minske brannfaren drastisk. Faktisk ble det ikke igjen reist noen bygning i London med stråtak før i 1997, da det nye Globe Theatre åpnet. Det ble også langt bedre sanitære forhold, og London ble aldri igjen rammet av pest. Wren bygde også en rekke kirker, inkludert den nye St. Pauls katedral hvor han ligger gravlagt.

Selv om London hadde blitt rammet av en enorm katastrofe var det mange som så det som en velsignelse også. I Anecdotes of the Manners and Customs of London in the Eighteenth Century ga Mr. Malcom uttrykk for dette:

«Himmelen være lovet at det gamle London brant. Gode leser, vend deg til de gamle trykk for å se hva som har vært; se de skjelvende skur, se for deg rommene i dem, og tenk på hvorfor pest, spedalskhet og svettesyken raste. Vend deg så til trykkene som viser våre nåværende boliger, og vær lykkelig. Nøden i 1665 må ha virket i sinnene til lovgiverne og borgerne da de gjenoppbygde og tok bolig i sine hus. De første bestemte mange rosverdige klausuler for helsens bevarelse, og ville ha gjort mer om ikke offentligheten hadde avvist det som var til deres fordel; de som ville ha høye boliger og trange, mørke gater fikk dem. Det er bare til å gremme seg over at vi må lide for deres dumskap.»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Alle datoer som er oppgitt er i henhold til den julianske kalenderen. Merk at når nedtegning av britisk historie er det vanlig å bruke samtidens datoer, de som ble nedtegnet på den tiden da hendelsene skjedde. Enhver dato mellom 1. januar og 25. mars har deres år justert til å begynne den 1. januar i henhold til den gregorianske kalenderen.
  2. ^ Porter, Roy (1994): London: A Social History. Cambridge: Harvard, s. 69–80.
  3. ^ Tinniswood, Adrian (2003): By Permission of Heaven: The Story of the Great Fire of London. London: Jonathan Cape, s. 4, 101.
  4. ^ «Pottery», Museum of London.
  5. ^ Reddaway, T. F. (1940): The Rebuilding of London after the Great Fire. London: Jonathan Cape, s. 27.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Evelyn, John (1854): Diary and Correspondence of John Evelyn, F.R.S. London: Hurst and Blackett.
  • Hanson, Neil (2001): The Dreadful Judgement: The True Story of the Great Fire of London. New York: Doubleday. For en omtale av Hansons verk, se Lauzanne, Alain: «Revue pluridisciplinaire du monde anglophone». Cercles.
  • Hanson, Neil (2002): The Great Fire of London: In That Apocalyptic Year, 1666. Hoboken, New Jersey: John Wiley and Sons. En «betydelig forskjellig» versjon av Hansons The Dreadful Judgement, i henhold til omslaget.
  • Leasor, James ([1961] 2011): The Plague and the Fire. ISBN 978-1-908291-22-6.
  • Morgan, Kenneth O. (2000): Oxford Illustrated History of Britain. Oxford: Oxford.
  • Pepys, Samuel (1995): The Diary of Samuel Pepys, Vol. 7. Red.: Robert Latham ogWilliam Matthew. London: Harper Collins. ISBN 0-00-499027-7. Først utgitt mellom 1970 og 1983, avBell & Hyman, London. Sitater fra og detaljer som involverer Pepys er tatt fra denne utgaven. Alle versjoner av dagbøkene på nettet er basert på utgaver fra 1800-tallet uten opphavsrett og inneholder mange feil.
  • Porter, Roy (1994): London: A Social History. Cambridge: Harvard.
  • Reddaway, T. F. (1940): The Rebuilding of London after the Great Fire. London: Jonathan Cape.
  • Robinson, Bruce: London: Brighter Lights, Bigger City. BBC.
  • Sheppard, Francis (1998): London: A History. Oxford: Oxford.
  • Tinniswood, Adrian (2003): By Permission of Heaven: The Story of the Great Fire of London. London: Jonathan Cape.
  • Old St Paul's, A Tale of the Plague and the Fire, roman av Harrison Ainsworth, utgitt som føljetong i 1841

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]