Utroskap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Utroskap er et begrep som generelt betegner det å ikke være tro mot et løfte eller en forpliktelse. Begrepet brukes både i forbindelse med mellommenneskelige forhold, for eksempel ekteskapsbrudd, i arbeidsforhold og i sammenheng med økonomiske forpliktelser.

Personer med narsisstiske og antisosiale personlighetstrekk er mer tilbøyelige for å være utro enn andre.[1] Ofte handler utroskap om behov for selvbekreftelse (skjørt selvbilde) og mangel på empati.[trenger referanse]

Utroskap i ekteskap og liknende relasjoner[rediger | rediger kilde]

Det er en mengde fortellinger om utroskap i historien. Jan Massays' maleri «David og Batseba» fra 1652 skildrer BIbelens fortelling om utroskapen mellom kong David og en vakker hetitterhustru. Ekteskapsbruddet brøt mot budene i jødenes Tora og kastet Israel inn i politiske opprør.
Tegning fra 1867 av en japansk mann og kvinne som er pågrepet i utroskap og hor og blir stilt ut til offentlig fornedrelse, en skamstraff fra før andre verdenskrig.

Begrepet har en spesifikk betydning i forhold til ekteskapsløfte og kan også brukes i forbindelse med forlovelse, samboerskap og andre, varige kjærlighetsforhold hvor troskap er en del av de pålagte, forventede eller avtalte rammer og forutsetninger. I disse sammenhengene innebærer utroskap det å ha samleie med en annen enn vedkommendes ektefelle, samboer, kjæreste eller partner, det som i Bibelen tidligere ble kalt hor (blant annet i det sjette bud, som på norsk før lød «Du skal ikke drive hor», men som i dag er endret til «Du skal ikke bryte ekteskapet»), altså ekteskapsbrudd.

På 1600- og 1700-tallet var utroskap ikke bare brudd på kirkens lover, men også en kriminell handling i lovens forstand. Forbrytelsen ble kalt leiermål (samleiesak) og ble hardt straffet, blant annet med høye bøter, tvangsarbeid, men også dødsstraff kunne være aktuelt ved gjentakelser.

Ifølge § 209 i straffeloven av 1902, slik den lød inntil den ble opphevet i 1927, kunne gifte personer som hadde samleie med andre enn sin ektefelle, straffes med fengsel i inntil tre måneder.

Frem til 1991 kunne en ektefelle kreve skilsmisse ved dom om den andre ektefellen hadde vært utro.

I dag er utroskap ikke lenger et offentlig eller kirkelig anliggende, men først og fremst et moralsk eller etisk spørsmål for den enkelte. For de aller fleste blir løgnene og sviket som er forbundet med utroheten, årsak til brudd.

Økonomisk utroskap[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Økonomisk utroskap

Straffelovens bestemmelser om økonomisk utroskap rammer den som forsømmer en annens anliggender som vedkommende styrer eller har tilsyn med, eller handler mot den annens interesser. Videre kreves det vinningshensikt eller skadehensikt for domfellelse. Vinningen må ha vært uberettiget, det vil si at lovbestemmelsen ikke bare inkluderer handlinger som er uttrykkelig forbudt ved lov, arbeids- eller oppdragsavtale eller andre bestemmelser, men også omfatter vinning ved handlinger som ut fra en helhetsvurdering må anses som illojale mot fornærmede.

Straff for utroskap og grov utroskap reguleres av §§ 275 og 276 i straffeloven av 1902. Strafferammen for økonomisk utroskap er fengsel inntil tre år. Under særdeles formildende omstendigheter kan domfelte ilegges bot alene. Strafferammen for grov økonomisk utroskap er fengsel inntil seks år.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ McNulty, James K.; Widman, Laura (1. oktober 2014). «Sexual Narcissism and Infidelity in Early Marriage». s. 1315–1325. PMC 4163100Åpent tilgjengelig. PMID 24696386. doi:10.1007/s10508-014-0282-6. Besøkt 21. mars 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]