Utroskap
Utroskap er et begrep som generelt betegner det å ikke være tro mot et løfte eller en forpliktelse. Begrepet brukes både i forbindelse med mellommenneskelige forhold, for eksempel ekteskapsbrudd, i arbeidsforhold og i sammenheng med økonomiske forpliktelser.
Personer med narsisstiske og dyssosiale personlighetstrekk er mer tilbøyelige for å være utro enn andre.[1]
Utroskap i ekteskap og liknende relasjoner[rediger | rediger kilde]
Begrepet har en spesifikk betydning i forhold til ekteskapsløfte og kan også brukes i forbindelse med forlovelse, samboerskap og andre, varige kjærlighetsforhold hvor troskap er en del av de pålagte, forventede eller avtalte rammer og forutsetninger. I disse sammenhengene innebærer utroskap det å ha samleie med en annen enn vedkommendes ektefelle, samboer, kjæreste eller partner, det som i Bibelen tidligere ble kalt hor (blant annet i det sjette bud, som på norsk før lød «Du skal ikke drive hor», men som i dag er endret til «Du skal ikke bryte ekteskapet»), altså ekteskapsbrudd.
På 1600- og 1700-tallet var utroskap ikke bare brudd på kirkens lover, men også en kriminell handling i lovens forstand. Forbrytelsen ble kalt leiermål (samleiesak) og ble hardt straffet, blant annet med høye bøter, tvangsarbeid, men også dødsstraff kunne være aktuelt ved gjentakelser.
Ifølge § 209 i straffeloven av 1902, slik den lød inntil den ble opphevet i 1927,[2] kunne gifte personer som hadde samleie med andre enn sin ektefelle, straffes med fengsel i inntil tre måneder.
Frem til 1991 kunne en ektefelle kreve skilsmisse ved dom om den andre ektefellen hadde vært utro.
I dag er utroskap ikke lenger et offentlig eller kirkelig anliggende, men først og fremst et moralsk eller etisk spørsmål for den enkelte. For mange blir løgnene og sviket som er forbundet med utroheten, årsak til brudd.
Økonomisk utroskap[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Økonomisk utroskap
Straffelovens bestemmelser om økonomisk utroskap rammer den som forsømmer en annens anliggender som vedkommende styrer eller har tilsyn med, eller handler mot den annens interesser. Videre kreves det vinningshensikt eller skadehensikt for domfellelse. Vinningen må ha vært uberettiget, det vil si at lovbestemmelsen ikke bare inkluderer handlinger som er uttrykkelig forbudt ved lov, arbeids- eller oppdragsavtale eller andre bestemmelser, men også omfatter vinning ved handlinger som ut fra en helhetsvurdering må anses som illojale mot fornærmede.
Straff for utroskap og grov utroskap ble regulert i §§ 275 og 276 i Almindelig borgerlig Straffelov av 1902. Strafferammen for økonomisk utroskap var etter disse bestemmelsene fengsel i inntil tre år. Under særdeles formildende omstendigheter kunne domfelte ilegges bot alene. Strafferammen for grov økonomisk utroskap var fengsel inntil seks år.
En ny straffelov ble vedtatt av Stortinget 20. mai 2005, og trådte i kraft 1. oktober 2015. Den avløste straffeloven av 1902. Den nye lovens §§ 390 og 392 omhandler økonomisk utroskap, og lyder per 2021:
§ 390.Økonomisk utroskap[rediger | rediger kilde]
Den som handler mot en annens interesser som han styrer eller har tilsyn med, med forsett om å oppnå en uberettiget vinning for seg eller andre eller om å skade, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.
Straff for utroskap anvendes ikke på handling som faller inn under § 324, jf. § 325, eller § 387, jf. § 388.[3]
§ 391.Grov økonomisk utroskap[rediger | rediger kilde]
Grov økonomisk utroskap straffes med fengsel inntil 6 år.
Ved avgjørelsen av om den økonomiske utroskapen er grov skal det særlig legges vekt på momentene som er nevnt i § 388 annet punktum.[3]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ McNulty, James K.; Widman, Laura (1. oktober 2014). «Sexual Narcissism and Infidelity in Early Marriage». s. 1315–1325. PMC 4163100
. PMID 24696386. doi:10.1007/s10508-014-0282-6. Besøkt 21. mars 2016.
- ^ Ot prp. nr. 8 (1927) Om forandringer i straffeloven side 13: «§ 209 (om straff for ekteskapelig utroskap) foreslår [Straffelovkomiteens] flertall ophevet. Departementet er enig heri. Selv om man ikke helt ut kan gi flertallet rett i »at spørsmålet om den ekteskapelige troskap er en privat sak«, ([motiver] s. 34) så må det dog erkjennes å være lite smakelig å søke sådan troskap fremmet ved hjelp av straffebud; og under enhver omstendighet er det efter departementets mening bedre intet straffebud å ha enn å ha et straffebud som i praksis sågodtsom utelukkende misbrukes. Lovgivningens misbilligelse av ekteskapelig utroskap har dessuten fått et naturligere uttrykk på annen måte nemlig i den rett som er gitt den krenkede ektefelle til å kreve ekteskapet opløst.» Kunngjøringen av lov 4. juli 1927 nr. 9 i Norsk lovtidend 1927 avd. II side 487.
- ^ a b «Lov om straff (straffeloven) - Kapittel 30. Bedrageri, skattesvik og liknende økonomisk kriminalitet - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 30. november 2021.
