East Anglia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kjerneområdet i East Anglia

East Anglia er en region i England. Det har ingen offisielt fastsatte grenser, og ingen administrativ rolle. Det omfatter begge grevskapene Norfolk og Suffolk, samt deler av Essex og Cambridgeshire; noen regner også med hele Essex og/eller Cambridge og deler av Lincolnshire. Navnet og den historiske betegnelsen er avledet fra det angelsaksiske kongeriket til østangelerne, en folkestamme som hadde sitt opphav i Angeln i sørlige Danmark og nordlige Tyskland. I dag er det juridisk definert som NUTS 2 statistiske region, bestående av grevskapene Norfolk, Suffolk og Cambridgeshire, inkludert byen Peterboroughs enhetlig myndighetsområde.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

En framstilling fra 1100-tallet av Edmunds martyrium, den siste konge av East Anglia.
Det historiske kongeriket East Anglia

Angelerne invaderte og/eller innvandret i området på begynnelsen av 500-tallet. Det innfødte førromerske folket her var ikenere, et britisk stammefolk. East Anglia besto opprinnelig av Norfolk og Suffolk, men ved bryllupet av den østangeliske prinsessen Æthelthryth (ca. 636679)[2] ble øya Ely også en del av kongedømmet East Anglia. Kongeriket til østangelerne ble opprettet en gang rundt 520 ved sammenslåingen av folk i nord (Norfolk) og folk i sør (Southfolk = Suffolk). Kongeriket East Anglia ble et av sju angelsaksiske kongedømmer som utgjorde Heptarkiet, som definert av skriftene på 1100-tallet av Henry av Huntingdon. For en kort periode etter en militær seier over det rivaliserende kongeriket Northumbria en gang rundt 616 var East Anglia det mektigste av de angelsaksiske kongerikene i England og dets kong Rædwald var bretwalda, overherre eller høykonge av de angelsaksiske kongerikene. Det varte ikke lenge: i de neste førti årene ble East-Anglia beseiret av Mercia to ganger, og det fortsatte å bli svekket mot de andre kongerikene inntil 794 da Offa av Mercia fikk dets konge Æthelberht II drept og selv tok direkte kontroll over East Anglia. Omstendighetene for Æthelberhts død er uklare. I henhold til Den angelsaksiske krønike ble han halshogd.[3][4] Etter sin død ble han helgenerklært.

East Anglias uavhengighet ble gjenopprettet ved et vellykket opprør mot Merica i perioden 825827 hvor to mercianske konger ble drept i et forsøk på å knuse opprøret. Uavhengigheten varte fram til 869 da danene invaderte landet, drepte kong Edmund (som ble gjort til helgen)[5] og tok hans rike. Det ble gjenerobret av angelsakserne i 920, men tapte det på nytt i årene 10151017 da det ble erobret av Knut den store fra Danmark. Han ga det som len til Torkjell Høge som ble gjort til jarl av East Anglia i 1017.[6][7]

Store deler av East Anglia besto av myrområder og torv, til tross for konstruksjon av tidlige sperringer mot havet av romerne. I løpet av 1600-tallet ble avleiret land omgjort til jordbruksland ved systematisk drenering ved en rekke avløp og avledning av elverenner. På 1630-tallet utvandret en rekke puritanske familier fra East Anglia til den amerikanske regionen New England, og tok mye av kulturen fra East Anglia med seg.[8] East Anglia, hvor mye av den lokale økonomien var basert på ull og tekstiler, var et rikt område fram til effektene av den industrielle revolusjon flyttet fabrikasjonen til Midlands og nordlige England.[9][10]

Under den andre verdenskrig bygget det britiske flyvåpen (RAF) og det amerikanske flyvåpen flere flyplasser og baser i East Anglia for store bombefly for den kombinerte bombeoffensiven mot Nazi-Tyskland og det okkuperte Europa. Gjennomsnittlig ble det bygget RAF-baser ved hver 12 km.[11][12] Byggingen krevde omfattede ingeniørvirksomhet som uunngåelig førte til skader på miljøet. East Anglia ble valgt grunnet at området hadde betydelig med åpne områder, flatt terreng og kort avstand til det europeiske fastlandet, således fortkortet flyturene og tillot større bombelast. Levninger av en del av disse basene er fortsatt synlige og noen få er fortsatt i militær bruk. En, i nærheten av Norwich, har blitt Norwich internasjonale lufthavn. En rekke bunkere som engelskmennene kaller pillbox («pilleesker») ble bygget i 1940 som en del av forsvaret mot invasjon kan også bli funnet over hele regionen ved strategiske punkter.[13][14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ East of England Office for National Statistics
  2. ^ Som helgen omtales hun som den hellige Etheldreda, jf. «Den hellige Etheldreda av Ely (~636-679)», Katolsk.no
  3. ^ Swanton, Michael (1997): The Anglo-Saxon Chronicle, London: Routledge. ISBN 0-415-92129-5. s. 55.
  4. ^ Her Offa Myrcena cining het Æðelbrihte þet heafod ofslean, (fra en versjon online av Krøniken)
  5. ^ Edmund ble omtalt i Den angelsaksiske krønike for året 870, kompilert nær tjue år etter hans død.
  6. ^ Wareham, Andrew (2005): Lords and Communities in Early Medieval East Anglia, Boydell Press, s. 83
  7. ^ Abels, Richard (2004): «Thorkell the Tall, earl of East Anglia (fl. 1009–1023)» i: Oxford Dictionary of National Biography betalingsmur
  8. ^ Fischer, David Hackett (1991): Albion's Seed: Four British Folkways in America, Oxford University Press
  9. ^ Allen, Robert C. (15. mai 2009): «Why was the Industrial Revolution British?», VOX CEPR's Policy Portal
  10. ^ Aldcroft, Derek Howard (1983): Transport in the Industrial Revolution. Manchester University Press, s. 84
  11. ^ «Installation Overview, RAF Lakenheath», Military Installations
  12. ^ «Carry Fire», My Life-Long Quest for my World War II Airman Father
  13. ^ Sanders, Ian (desember 2005): Pillboxes UK, velg East Anglia i menyen til venstre.
  14. ^ «Pillboxes and other military installations in East Anglia», Geograph.org.uk

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Clarke, Rainbird (1960): East Anglia (bokserien Ancient peoples and places. 14.), New York: Praeger, OCLC 968184.
  • Heslop, T. A.; Mellings, Elizabeth; Thøfner, Margit (2012): Art, faith and place in East Anglia. From prehistory to the present. Boydell Press, Woodbridge/ Rochester, NY, ISBN 978-1-84383-744-2.
  • Bates, David; Liddiard, Robert (2013): East Anglia and its North Sea World in the Middle Ages. Boydell Press, Woodbridge, Suffolk, ISBN 978-1-84383-846-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 52°30′N 1°00′Ø