Kruttsammensvergelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Skillingstrykk om sammensvergelsen
Omslag på notehefte fra 1866 som framstiller Guy Fawkes som en gal terrorist.

Kruttsammensvergelsen (engelsk the Gunpowder Plot) var en katolsk sammensvergelse med det mål å myrde kong Jakob I av England og de engelske parlamentsmedlemmene under åpningen av parlamentet i 1605. Navnet kommer av metoden som skulle brukes; tønner med krutt var plassert i kjelleren under parlamentsbygningen.

De mest kjente medlemmene av den katolske gruppen som sto bak sammensvergelsen var Guy Fawkes og Robert Catesby. Andre medlemmer var Thomas Wintour, Robert Wintour, Christopher Wright, Thomas Percy, John Grant, Ambrose Rokewood, Robert Keyes, sir Everard Digby, Francis Tresham og Thomas Bates.

Sammensvergelsen ble avslørt ved et anonymt brev til myndighetene, sendt til baron William Parker, den 26. oktober 1605. Ved en undersøkelse av overhuset rundt midnatt den 4. november 1605 ble Fawkes oppdaget mens han voktet 36 tønner med krutt, mer enn nok til å hele overhuset, og arrestert. De fleste av konspiratørene flyktet fra London da de fikk vite at de var blitt avslørt. De forsøkte å skaffe seg støtte langs veien, og flere av dem tok stilling opp mot sheriffen av Worcester og hans menn ved Holbeche House. I de påfølgende stridighetene ble Catesby skutt og drept. Ved deres rettssak den 27. januar 1606 ble åtte av de overlevende, blant dem Fawkes, funnet skyldige og dømt til hengning, trekking og kvartering.

Detaljer om mordforsøket var etter sigende kjent av jesuittordenen i England ved fader Henry Garnet. Selv om han ble anklaget for forræderi og dømt til døden, har det blitt kastet tvil om hvor mye han faktisk kjente til sammensvergelsen. Selv om anti-katolske lovgivning ble innført kort tid etter sammensvergelsen, forble mange betydningsfulle og lojale katolikker i høye posisjoner under kong Jakobs styre.

Hendelen ble minnet mange år senere ved særskilte gudstjenester og andre offentlige hendelser som ringing med kirkeklokker og det førte til tradisjonen med «Guy Fawkes’ natt» og store utendørs bål. Hendelsen inspirerte også en britisk tegneserie på 1980-tallet, V for vendetta, og en film, V for vendetta (2006), som var basert på tegneserien. Både tegneserien og filmen var lokalisert til et framtidig autoritært England.

Sammensvergelsen[rediger | rediger kilde]

Kong Jakobs datter, prinsesse Elisabeth, som konspiratørene planla å innsette på den engelske tronen som katolsk dronning.

Konspiratørenes fremste mål var å myrde kong Jakob I av England, men mange andre betydningsfull mål ville også være tilstede ved statsåpningen, inkludert monarkens nærmeste slektninger og medlemmer av det kongelig råd (Privy Council). Seniordommerne i det engelske juridiske system, det meste av det protestantiske aristokrati, og biskoper i den engelske kirke ville alle være tilstede i egenskap som medlemmer av Overhuset (House of Lords), sammen med medlemmer av Underhuset (House of Commons).[1]

Et annet viktig mål var å kidnappe kongens datter, tredje i rekken i å arve tronen, prinsesse Elisabeth. Hun bodde ved Coombe Abbey (i dag et hotell) i nærheten av Coventry, og bare rundt 16 km nord for Warwick. Det var velegnet for konspiratørene, de fleste av dem bodde i Midlands. Straks kongen var død hadde de til hensikt å innsette Elisabeth på tronen som dronning kun i navnet. Skjebnen til prinsene Henry og Karl ville bli improvisert; deres rolle i de statlige seremonier var ennå ikke avgjort eller bestemt. Konspiratørene hadde planlagt å benytte seg av Henry Percy, jarl av Northumberland, som Elisabeth beskytter, men høyest sannsynlig var han aldri blitt informert om dette.[2]

Innledende rekruttering[rediger | rediger kilde]

Robert Catesby (1573–1605), en mann av «gammel, historisk og fornem slekt», var inspirasjonen bak sammensvergelsen. Han ble beskrevet av sine samtidige som «en mann av godt utseende, omtrent seks fot høy, atletisk og en god fekter». Sammen med flere andre konspiratører tok han del i jarlen av Essex' opprør i 1601, hvor han ble såret og tatt til fange. Dronning Elisabeth lot ham beholde livet etter å ha bøtelagt ham på 4 000 mark (tilsvarende til mer enn £6 millioner i 2008).[3] Han solgte da sin eiendom i Chastleton.[4][5] [6] I 1603 hjalp Catesby å organisere en misjon til den nye konge i Spania, Filip II, hvor de innstendig oppfordret den spanske kongen invadere England som de forsikret ville bli støttet innlands, særskilt av engelske katolikker. Thomas Wintour (1571–1606) ble valgt som sendebud, men den spanske kongen, om enn sympatisk innstilt til katolikkenes tilstand i England, hadde allerede bestemt seg for å inngå en fredsavtale med Jakob I av England.[7] Wintour hadde også forsøkt å overbevise den spanske utsending Don Juan de Tassis om at «3 000 katolikker» var i beredskap og klare til å støtte en spansk invasjon.[8] Bekymring ble uttrykt av pave Klemens VIII om at å benytte vold for å gjenopprette katolsk makt i England ville resultere i utryddelsen av de som var igjen.[9]

I henhold til samtidige redegjørelser,[10] inviterte Catesby i februar 1604 Thomas Wintour til sitt hus i Lambeth hvor de diskuterte Catesbys plan om å gjeninnføre katolisismen som eneveldig religion i England ved å sprenge Overhuset under statsåpningen av parlamentet. [6] Wintour var kjent som en kompetent lærd, kunne snakke flere språk, og han hadde kjempet i den engelske hæren i Nederlandene.[11] Hans onkel, Francis Ingleby, hadde blitt henrettet for å ha vært en katolsk prest i 1586, og Wintour hadde senere konvertert til katolisismen.[12] Også tilstede ved møtet var John Wright, en henført katolikk som det ble sagt var den beste fekteren i sin tid, og en mann som hadde deltatt sammen med Catesby i jarlen av Essex' opprør tre år tidligere.[13] Til tross for hans reservasjoner over de mulige følgene om forsøket mislyktes, gikk Wintour med på konspirasjonen, kanskje overtalt av Catesbys retorikk: «Let us give the attempt and where it faileth, pass no further.»[6]

Wintour reiste til Flandern for å gjøre undersøkelser om spansk støtte. Mens han var der søkte han opp Guy Fawkes (1570–1606), en inngående katolikk som tjenestegjort som soldat i sørlige Nederlandene under kommando av William Stanley (1548–1630), og som i 1603 ble anbefalt for en kapteinsgrad.[14] Fulgt av John Wrights bror Christopher, hadde Fawkes også vært et medlem av delegasjonen i 1603 til det spanske hoff for å mane til invasjon av England. Wintour fortalte til Fawkes at «en del gode venner av ham ønsket hans selskap i England,» og at bestemte herrer var villige til å gjøre noe i England om spanjolene ikke kunne hjelpe. De to reiste tilbake til England sent i april 1604, fortalte Catesby at det var usannsynlig med spansk støtte. Thomas Percy, Catesbys venn, og svoger av John Wright, ble innført i sammensvergelsen flere uker senere. [15][16] Percy hadde funnet ansettelse hos sin slektning jarlen av Northumberland, og ved 1596 var han en representant for familiens eiendommer i nordlige England. Rundt 1600–1601 tjenestegjorde han med sin beskytter i Nederlandene. Ved et tidspunkt under Northumberlands kommando i Nederlandene ble Percy hans agent i hans kommunikasjoner med kong Jakob I.[17] Percy var etter sigende en "alvorlig" karakter som hadde konvertert til den katolske tro. Hans tidligste år var, i henhold til en katolsk kilde, markert av en tendens til å støtte seg på "sitt sverd og personlig mot".[18] Northumberland, skjønt han var ikke selv katolsk, planla å bygge et sterkt forhold til kongen for å bedre utsiktene til de engelske katolikker, og for å redusere familiens vanære som hadde skjedd ved hans separasjon fra sin hustru Martha Wright, som hadde vært en favoritt hos dronning Elisabeth. Thomas Percys møter med Jakob I synes å ha godt bra. Percy vendte tilbake med løfter om støtte til katolikkene, og Northumberland trodde at Jakob ville gå så langt som å tillate messe i private hus for således ikke foresake offentlig krenkelser. Percy, ivrig etter å bedre sin posisjon, gikk lengre og hevdet at den framtidige konge ville garantere tryggheten for engelske katolikker.[19]

Innledende planlegging[rediger | rediger kilde]

En samtidig gravering av åtte av de tretten konspiratørene, gjort av Crispijn van de Passe. Manglende er Digby, Keyes, Rookwood, Grant, og Tresham.

De første møtene mellom de fem konspiratørene skjedde den 20. mai 1604, antagelig ved vertshuset Duck and Drake Inn, rett utenfor Strand, som var Thomas Wintours vanlige bosted når han var i London. Catesby, Thomas Wintour, og John Wright var tilstede, og fikk selskap av Guy Fawkes og Thomas Percy.[20] Alene i et privat rom sverget de fem konspiratørene en ed om hemmeligholdelse på en bønnebok. Ved en tilfeldighet og ikke innforstått av de fem, feiret fader John Gerard, som var en venn av Catesby, messe i et annet rom, og de fem mennene mottok til sist nattverd.[21]

Ytterligere rekruttering[rediger | rediger kilde]

Etter å ha sverget eden forlot konspiratørene London og reiste hjem til sine respektive hus. Utsettelsen av parlamentet ga dem anledning, mente de, fram til februar 1605 til å gjennomføre sine planer. Den 9. juni utpekte jarlen av Northumberland Percy til monarkens livgarde, kalt for Honourable Corps of Gentlemen at Arms (Det høybårne korps av væpnede herrer), en riddende tropp på 50 livvakter. Denne rollen ga Percy en grunn å søke en base i London, og valgte en liten eiendom i nærheten av Prince's Chamber (rett ved Palace of Westminster) som var eid av Henry Ferrers, en leietaker av John Whynniard. Percy arrangerte for at huset ble brukt via Northumberlands folk Dudley Carleton og John Hippisley. Fawkes, som benyttet dekknavnet «John Johnson», tok ansvaret for bygningen, og poserte som Percys tjener.[22] Bygningen var okkupert av skotske kommisjonærer utnevnt av kongen for overveie hans planer for en forening av England og Skottland, så konspiratørene leide Catesbys leide bolig i Lambeth på motsatt side av Themsen. Her lagret de krutt og andre forsyninger som de bekvemt rodde over elven hver natt.[23] I mellomtiden fortsatte kong Jakob I med hans politikk mot katolikkene, og parlamentet presset gjennom en anti-katolsk lovgivning, fram til parlamentets utsettelse den 7. juli.[24]

Konspiratørene kom tilbake til London i oktober 1604 da Robert Keyes, en «desperat mann, ruinert og i gjeld», ble tatt med i gruppen. [25] Hans ansvar var å ta seg av Catesbys hus i Lambeth hvor kruttet og andre forsyninger ble lagret. Keyes' familie hadde betydelige forbindelser; hans hustrus arbeidsgiver var den katolske adelsmannen Henry Mordaunt, 4. baron Mordaunt. Han var høy og med et rødt skjegg, og vurdert som pålitelig, og som Fawkes kunne han ta vare på seg selv. I desember,[26] rekrutterte Catesby sin tjener Thomas Bates inn i konspirasjonen,[27] etter at den sistnevnte ved en tilfeldighet ble oppmerksom på den.[25]

Overhuset (merket i rødt) på John Rocques kart over London 1746. Dette området er nå dekket av Palace of Westminster
Illustrasjon fra begynnelsen av 1800-tallet som viser østenden av Prince's Chamber (helt til venstre) og østveggen av Overhuset (midten).

Det ble annonsert den 24. desember at gjenåpningen av parlamentet ville bli forsinket. Bekymret over utbrudd av pest ville ikke parlamentet komme sammen i februar, som konspiratørene hadde regnet med, men først den 3. oktober 1605. Samtidige redegjørelser fra rettforfølgelsen hevdet at under denne forsinkelsen drev konspiratørene på med å grave en tunnel under parlamentet. Dette kan være en fabrikasjon fra myndighetene da det er ikke framlagt noe bevis for en slik tunnel under rettssaken, og det har heller ikke blitt funnet noe spor av tunnelen. Redegjørelsen av en tunnel kom direkte fra Thomas Wintours tilståelse, [15] og Guy Fawkes innrømmet ikke eksistensen av en slik plan før i hans femte avhør. Rent logistisk ville det å grave en slik tunnel være særdeles vanskelig, særskilt ettersom ingen av konspiratørene ikke noen tidligere erfaring med gruvedrift.[28] Om fortellingen er sann hadde de skotske kommisjonærene ved den 6. desember fullført deres arbeid, og konspiratørene var travelt opptatt med å grave tunnel fra det huset de leide og til Overhuset. De sluttet med dette arbeidet da de hørte støy over seg. Støyen viste seg å være den daværende leietakerens enke som renset ut kjelleren direkte under Underhuset — det samme rommet hvor konspiratørene til sist lagret deres tønner med krutt.[29]

Ved den 25. mars (gammel stil) var ytterligere tre konspiratører sluttet til deres rekker; Robert Wintour (bror av Thomas), John Grant, og Christopher Wright. Wintour og Wright var opplagte valgt. Sammen med en mindre formue hadde Robert Wintour arvet Huddington Court i Worcestershire, som var et kjent tilfluktssted for prester. Han hadde omdømme for å være sjenerøs og godt likt. Som en henført katolikk hadde han giftet seg med Gertrude Talbot, som var fra en familie av dissenter. [12] Christopher Wright (1568–1605), Johns bror, hadde også deltatt i jarlen av Essex' opprør og flyttet sin familie til Twigmore i Lincolnshire, den gang kjent som tilfluktssted for prester.[30][31] John Grant var gift med Wintours søster Dorothy, og var godseier av godset Norbrook i nærheten av Stratford-upon-Avon. Han hadde omdømme som en intelligent og tankefull mann, og skjulte katolikker i sitt hjem i Snitterfield. Han hadde også vært involvert i Essex' opprør i 1601.[32][33]

Kjelleren[rediger | rediger kilde]

William Capons kart over parlamentet viser klart merkingen av kjelleren benyttet av «Guy Vaux» for å lagre kruttet.
Kjelleren under Overhuset, som illustrert i 1799. På omtrent samme tid ble det beskrevet som 23 meter langt, 7 meter bredt og 3 meter høyt.[34]

Den 25. mars var i tillegg den dagen da konspiratørene anskaffet seg leien til den kjelleren som de ble hevdet hadde gravd en tunnel i nærheten av, eid av John Whynniard. Palace of Westminster var tidlig på 1600-tallet et mylder av bygninger som klemte seg sammen rundt middelalderbygninger, kapeller, og hallene til det tidligere kongelige palasset som huset både parlamentet og ulike kongelige domstoler. Det gamle palasset var lett tilgjengelig; handelsfolk, advokater, og andre bodde og arbeidet i leide rom, butikker, og vertshus som lå innenfor dens områder. Whynniards bygning var langs en rett vinkel til Overhuset langs en gangvei som ble kalt for Parliament Place, og som i seg selv førte til parlamentstrappene som førte fra båtfortøyningene ved Themsen.[35] Kjellerrom (engelsk: undercroft) var et vanlig trekk på denne tiden, og ble benyttet for å lagre en rekke materialer, inkludert mat og brensel. Whynniards kjeller, i første etasje, lå direkte under andre etasje for Overhuset, og kan en gang ha vært en del av palassets middelalderkjøkken. Ikke i bruk og skittent var dens lokalisering helt ideelt for hva gruppen hadde planer for å gjøre.[36]

I den andre uken av juni møtte Catesby i London den fremste jesuitten i England, fader Henry Garnet, og spurte ham om moralen i forta seg noe som kunne medføre at uskyldige ble drept, sammen med de skyldige. Garnet svarte at slike handlinger kunne ofte bli unnskyldt, men i henhold til hans egen redegjørelse senere ble Catesby advart ved et andre møte i juli i Essex hvor han viste ham et brev fra paven som la ned forbud mot opprør. Kort tid etter ble Garnet fortalte av jesuittpresten Oswald Tesimond at han hadde tatt imot Catesbys skriftemål,[37] hvor han da fikk høre om sammensvergelsen. Garnet og Catesby møttes en tredje gang den 24. juli 1605 i huset til den rike katolske Anne Vaux i Enfield Chase. Hun var tredje datter av William Vaux, 3. baron Vaux av Harrowden, en kjent tilhenger av katolisismen. Anne Vaux var i slekt med Catesby, og til flere av de andre konspiratørene. Hennes hjem ble ofte benyttet til å skjule prester.[38] Garnet besluttet at Tesimonds redegjørelse hadde blitt gitt konfidensielt i skriftemål og at kanonisk rett forhindret ham å gjenta hva han hadde hørt.[39] Uten erkjennelse at han var oppmerksom på det nøyaktige vesen av konspirasjonen forsøkte Garnet å fraråde Catesby fra hans planer, men uten nytte.[40] Garnet skrev til en kollega i Roma, Claudio Acquaviva, hvor han uttrykte sin bekymring for et åpent katolsk opprør i England. Han fortalte Acquaviva at «det er en risiko at en del private forsøk kan begå forræderi eller bruke makt mot kongen», og anmodet paven om å utstede et offentlig brev mot bruk av makt.[41]

I henhold til Fawkes ble det først fraktet 20 tønner med krutt inn i kjeller, fulgt av ytterligere 16 tønner den 20. juli. Tilgangen på krutt var teoretisk sett kontrollert av myndighetene, men det var lett å anskaffe fra forbudte kilder; det svarte marked som militsen, handelsskip og kruttverft.[42] Den 28. juli forsinket den stadige trusselen om pest igjen åpningen av parlamentet, denne gangen fram til tirsdag 5. november. Fawkes forlot landet for en kort tid. Kongen hadde tilbrakt tiden borte fra London ved å være på jakt. Han oppholdt seg der hvor det passet, inkludert tidvis i husene til framtredende katolikker. Garnet, overbevist om at trusselen om et opprør var over, dro på pilegrimsreise.[43]

Det er usikkert når Fawkes kom tilbake til England, men han var i alle fall i London ved slutten av august da han og Wintour oppdaget at kruttet som var lagret i kjelleren hadde blitt dårlig. Mer krutt ble fraktet inn i rommet, sammen med brensel for å skjule det.[44] De siste tre konspiratører ble rekruttert i slutten av 1605. Ved mikkelsmess overtalte Catesby den trofaste katolikken Ambrose Rookwood til å leie Clopton House i nærheten av Stratford-upon-Avon. Rookwood var en ung mann med dissentiske forbindelser og hans stall med hester ved Coldham Hall i Stanningfield, Suffolk var en viktig faktor i at han ble vervet. Hans foreldre, Robert Rookwood og Dorothea Drury, var rike landeiere, som hadde utdannet deres sønn i en jesuittskole i nærheten av Calais. Everard Digby var en ung mann som generelt var godt likt, og bodde i Gayhurst House i Buckinghamshire. Han var blitt slått til ridder av kongen i april 1603 og ble konvertert til katolisismen av Gerard. Digby og hans hustru, Mary Mulshaw, og hadde fulgt presten på hans pilegrimsreise, og de to mennene var nære venner. Catesby ba Digby om å leie Coughton Court i nærheten av Alcester.[45][46] Digby lovte også £1 500 etter at Percy ikke greide å betale leie for eiendommene han hadde tatt i Westminster.[47] Til sist, den 14. oktober ble Francis Tresham invitert av Catesby inn i sammensvergelsen.[48] Tresham var sønn av den katolske Thomas Tresham, og fetter av Robert Catesby — de to hadde vokst opp sammen.[49] Han var også arving til sin fars store formue, som dog hadde blitt mindre grunnet bøter og kostbare vaner, foruten også av deltagelsen til Francis og Catesby i Essex' opprør.[50]

Catesby og Tresham møttes hjemme i huset til Treshams svoger og fetter, lord Stourton. I hans tilståelse hevdet Tresham at han hadde spurt Catesby om sammensvergelsen ville fordømme deres sjeler, og Catesby hadde svart at det ville det ikke, og at tilstanden til Englands katolikker krevde at det måtte gjøres. Catesby skal også ha bedt om £2 000, og bruken av Rushton Hall i Northamptonshire. Tresham avslo begge deler, skjønt han ga £100 til Thomas Wintour, og fortalte de som forhørte ham at han hadde flyttet sin familie fra Rushton til London, og hevdet at det ikke var handlingen til en skyldig mann.[51]

Monteagle-brevet[rediger | rediger kilde]

Et anonymt brev sent til William Parker, 4. baron Monteagle, var medvirkende i å avsløre sammensvergelsen. Forfatteren av brevet har aldri blitt etablert med sikkerhet, skjønt Francis Tresham har lenge vært mistenkt. Monteagle selv har blitt betraktet som ansvarlig,[52] og det samme med Salisbury.[53]

Detaljene om sammensvergelsen ble ferdigstilt i oktober i en rekke vertshus over London og Daventry. Dramatikeren Ben Jonson var tilstede ved et av disse stedene, og som følge av oppdagelsen av sammensvergelsen ble han tvunget til å arbeide hardt for å distansere seg fra konspiratørene.[54] Fawkes ble gitt ansvaret å tenne lunten og deretter rømme over Themsen. Et samtidig opprør i Midlands ville bidra til å sikre at prinsesse Elisabeth ble tatt til fange. Fawkes skulle forlate England og reise til det europeiske fastlandet for å forklare hendelsene i England til de europeiske katolske statsmaktene.[55]

Hustruene til de involverte og Anne Vaux ble i økende grad bekymret for hva de mistenkte var i ferd med å skje.[56] Flere av konspiratørene uttrykte bekymringer for tryggheten til andre katolikker som ville være tilstede i parlamentet på dagen for eksplosjonen.[57] Percy var bekymret for hans beskytter, Northumberland, og den unge jarlen av Arundels navn ble nevnt. Catesby foreslo at et mindre sår eller skade ville forhindre ham å være tilstede på denne dagen. Adelsmennene Vaux, Montague, Monteagle, og Stourton ble også nevnt. Keyes foreslo å advare lord Mordaunt, hans hustrus arbeidsgiver, men det ble latterliggjort av Catesby.[58]

Den 26. oktober mottok Monteagle et anonymt brev mens han var i sitt hus i Hoxton. Etter å ha brutt seglet rakte han brevet til en tjener som leste det høyt:

Sitat My Lord, out of the love I bear to some of your friends, I have a care of your preservation. Therefore I would advise you, as you tender your life, to devise some excuse to shift your attendance at this parliament; for God and man hath concurred to punish the wickedness of this time. And think not slightly of this advertisement, but retire yourself into your country where you may expect the event in safety. For though there be no appearance of any stir, yet I say they shall receive a terrible blow this Parliament; and yet they shall not see who hurts them. This counsel is not to be condemned because it may do you good and can do you no harm; for the danger is passed as soon as you have burnt the letter. And I hope God will give you the grace to make good use of it, to whose holy protection I commend you.[59] Sitat

Brevet antydet et «forferdelig slag» mot parlamentet, som «Gud og menneske» ville straffe for «tidens ondskap» og han ble rådet til å oppholde seg på landet slik at ingen skade ville ramme ham. Usikker og utrygg på brevets mening red Monteagle øyeblikkelig til Whitehall og overdro det til Robert Cecil, 1. jarl av Salisbury.[60] Salisbury informerte jarlen av Worcester, konkluderte at brevet hadde dissentersympatier, og mistenkte papisten Henry Howard, 1. jarl av Northampton, men holdt informasjonen borte fra kongen som da var opptatt med jakt i Cambridgeshire og ikke forventet tilbake på flere dager. Monteagles tjener, Thomas Ward, hadde familieforbindelser med brødrene Wright, og sendte et beskjed til Catesby om forræderiet. Catesby, som var i ferd med å gå på jakt med kongen, mistenkte at Tresham var ansvarlig for brevet, og sammen med Thomas Wintour konfronterte de den mistenkte og nylig rekrutterte konspiratøren. Tresham greide å overbevise dem om at han ikke hadde skrevet brevet, men oppfordret dem om å oppgi sammensvergelsen.[61] Salisbury var allerede oppmerksom på bestemte bevegelser før han hadde mottatt brevet, men kjente ikke til den nøyaktige vesenet til sammensvergelsen, eller nøyaktig hvem som var involvert. Han valgte derfor å vente og se hva som skjedde.[62]

Avsløringen[rediger | rediger kilde]

Oppdagelsen av kruttkonspirasjonen, og arrestasjonen av Guy Fawkes, maleri av Henry Perronet Briggs, ca. 1823.

Brevet ble vist fram for kongen fredag den 1. november da han kom tilbake til London. Da ha leste det hengte han seg øyeblikk på ordet «blow» og mente at det antydet «en form for strategisk brann og krutt»,[63] kanskje en eksplosjon som gikk over i vold, og likt det som drepte hans far, Henry Stuart, lord Darnley, ved Kirk o' Field i 1567.[64] Ivrig etter å ha ikke virke intrigerende, og for å la kongen få anerkjennelse for å ha avslørt konspirasjonen, lot Salisbury som om han var uvitende.[65] Den følgende dagen kom medlemmene av det kongelige råd til kongen i Palace of Whitehall og informerte ham at, basert på den informasjonen som Salisbury hadde gitt dem en uke tidligere, at lord Chamberlain (hoffsjefen) Thomas Howard, 1. jarl av Suffolk ville foreta en undersøkelse av parlamentets hus, «både over og under». Sødag den 3. november hadde Percy, Catesby og Wintour et siste møte og Percy fortalte de andre at de burde «abide the uttermost triall» (underkaste seg den ytterste prøvelse), og minnet dem om at deres skip lå ved anker ved Themsen.[66] Ved den 4. november tilbrakte Digby i et «jaktparti» ved Dunchurch i Warwickshire, klar til å kidnappe prinsesse Elisabeth.[67] Den samme dagen besøkte Percy jarlen av Northumberland — som ikke var invovlert i konspirasjonen — for å se om han kunne bedømme hvilke rykter som brevet til Monteagle hadde foresaket. Percy reiste tilbake til London og forsikret Wintour, John Wright, og Robert Keyes at de hadde ingenting å være bekymret for, og dro deretter tilbake til sin leilighet ved Gray's Inn Road. Den samme kvelden dro Catesby, antagelig i følge med John Wright og Bates, til Midlands. Fawkes besøkte Keyes, og ble gitt et lommeur som Percy hadde etterlatt for å kunne sette av lunten til riktig tid. En time senere fikk Rookwood flere inngraverte sverd fra en lokal knivsmed.[68]

Selv om det eksisterer to redegjørelser om søkene og det eksisteres et tidsforløp for begge, ble i henhold til kongens versjon det første søket av bygningene i og rundt parlamentet gjort mandag den 4. november — mens konspiratørene var opptatt med sine siste forberedelser — av Suffolk, Monteagle, og John Whynniard. De fant en stor haug av brensel i kjelleren under Overhuset, fulgt av hva de antok var en tjener (Fawkes) og som fortalte at brenselet tilhørte hans herre, Thomas Percy. De dro for å avlevere en rapport om deres funn, og på samme tid forlot også Fawkes. Omtalen av Percys navn fremmet ytterligere mistanke da han allerede var kjent hos myndighetene som en katolsk agitator. Kongen insisterte på at ytterligere og mer inngående undersøkelse måtte bli foretatt. Senere denne kvelden dro en ny undersøkelse, ledet av Thomas Knyvet, tilbake til kjelleren. De fant igjen Fawkes, kledd i kappe og hatt, og med støvler og sporer. Han ble arrestert og oppga sitt navn som John Johnson. Han bar en lanterne (nå oppbevart i Ashmolean Museum i Oxford)[69] og en undersøkelse av hans person avslørte et lommeur, flere lunter og knusk.[70] Fawkes ble fraktet til kongen tidlig om morgenen den 5. november.[71]

Flukt[rediger | rediger kilde]

Da nyhetene om at en «John Johnson» var blitt arrester ble spredt til konspiratørene fortsatt i London, flyktet de fleste mot nordvest langs Watling Street. Christopher Wright og Thomas Percy dro sammen. Rookwood dro kort tid etter og greide å reise 48 km til hest på rundt to timer. Han passerte Keyes, som hadde dratt tidligere, deretter Wright og Percy ved Little Brickhill før han tok igjen Catesby, John Wright, og Bates på den samme veien. Forent fortsatte gruppen nordvest til Dunchurch ved å benytte de hestene som var skaffet av Digby. Keyes dro til Mordaunts hus i Drayton. I mellomtiden hadde Thomas Wintour blitt værende i London, og faktisk dro til Westminster for å se hva som skjedde. Da han innså at sammensvergelsen var blitt avslørt, fant han hesten sin og red til sin søsters hus i Norbrook før han fortsatte til Huddington Court.[72][73]

Gruppen på de seks konspiratørene stoppet opp ved Ashby St Ledgers omtrent klokken 6 på ettermiddagen, og her møtte de Robert Wintour som de oppdaterte om deres situasjon. De fortsatte deretter til Dunchurch hvor de møtte Digby. Catesby overbeviste ham at til tross for at konspirasjonen hadde feilet, var det fortsatt mulig med bevæpnet opprør. Han annonserte til Digbys "jaktparti" at kongen og Salisbury var døde, før flyktningene fortsatte vestover til Warwick.[73]

I London spredte nyhetene om konspirasjonen, og myndighetene satte ut ekstra vakter i bygatene, stengte porter og beskyttet huset til den spanske ambassadøren som ble omringet av rasende mobb. Det ble utstedt arrestordre på Thomas Percy, og hans beskytter, jarlen av Northumberland, ble plassert i husarrest.[74] Da «John Johnson» ble forhørt avslørte han innledningsvis ingenting annet enn navnet på sin mor og at han var fra Yorkshire. Et brev til Guy Fawkes ble oppdaget på ham, men han hevdet at det var bare et av hans dekknavn. Langt fra å nekte for hans hensikter uttalte «Johnson» at det hadde vært hans plan å drepe kongen og ødelegge parlamentet. Han insisterte på at han handlet alene.

Etterforskingen[rediger | rediger kilde]

Strekkbenk i Tower of London.

Den 6. november utspurte John Popham, Lord Chief Justice (rettspresidenten) tjenerne til Rookwood. Ved kvelden hadde han fått navnene på flere av konspiratørene: Catesby, Rookwood, Keyes, Wynter [sic], John og Christopher Wright, og Grant. «Johnson» hadde i mellomtiden holdt fast på sin historie og sammen med kruttet ble han flyttet over til Tower of London hvor kongen besluttet at han skulle forhøres videre ved hjelp av tortur.[75] Bruk av tortur var forbudt, unntatt ved kongelig prerogativ (forrett) eller av en forsamling som kongens råd eller stjernekammeret (engelsk overdomstol).[76] I et brev datert den 6. november skrev kongen: «The gentler tortours [tortures] are to be first used unto him, et sic per gradus ad ima tenditur [and thus by steps extended to greater ones], and so God speed your good work.» (Lett tortur skal først benyttes på ham, og deretter skrittvis til mer, og således Gud framskynde ditt gode arbeid).[77] «Johnson» kan ha blitt plassert i håndjern og hengt opp fra veggen, men han ble bortimot helt sikkert underlagt pinslene ved strekkbenken. Den 7. november var Fawkes blitt brutt ned og han tilsto senere denne dagen, og på nytt de følgende to dagene.[78][79]

Siste motstand[rediger | rediger kilde]

Den 6. november da Fawkes fortsatte opprettholdt sin taushet, angrep flyktningene Warwick Castle for forsyninger og fortsatte til Norbrook for å samle våpen. Derfra fortsatte de til Huddington. Bates forlot gruppen og reiste til Coughton Court for å overlevere et brev fra Catesby til fader Garnet og de andre prestene, informerte dem om hva som hadde skjedd og anmodet om hjelp for å samle en hær. Garnet svarte ved å trygle Catesby og hans følge med å stoppe med deres "onde handlinger", før han selv flyktet. Flere av prestene reiste til Warwick, urolig for skjebnen til deres kollegaer. De ble tatt til fange og deretter fengslet i London. Catesby og de andre kom fram til Huddington tidlig om ettermiddagen og ble der møtt av Thomas Wintour. De fikk praktisk talt ingen støtte eller sympati fra de som de møtte, inkludert familiemedlemmer, som var forskrekket over utsiktene å bli tilknyttet med forræderi. De fortsatte til Holbeche House ved grensen til Staffordshire, hjemmet til Stephen Littleton, et medlem av den stadig minskende gruppen av tilhengere. Trette og desperate forsøkte de å tørke en del av deres fuktige krutt foran ildstedet. Selv om krutt ikke eksploderer uten at det fysisk kontakt, landet en gnist på kruttet og de resulterende flammene omslukte Catesby, Rookwood, Grant, og en mann ved navn Morgan (et medlem av jaktpartiet).[80] Thomas Wintour og Littleton, på vei fra Huddington til Holbeche House, ble fortalt av en budbringer at Catesby hadde dødd. Ved dette tidspunktet hadde Littleton dratt, men Thomas ankom huset og fant Catesby i live, om enn forbrent. John Grant var ikke fult så heldig, og var blitt blindet av brannen. Digby, Robert Wintour, John Wintour, og Thomas Bates hadde alle sammen dratt. Av konspiratørene var det bare Catesby og Grant, brødrene Wright, Rookwood, og Percy som var igjen. Flyktningene besluttet å bli værende i huset og vente på kongens menn.[81]

Sheriffen av Worcestershire, Richard Walsh, og hans tropp på 200 menn beleiret Holbeche House om morgenen den 8. november. Thomas Wintour ble truffet i skulderen da han krysset gårdsplassen. John Wright ble skutt, fulgt av sin bror, og deretter Rookwood. Catesby og Percy ble rapportert drept av et enkelt og heldig skudd. Angriperne stormet eiendommen, fjernet klærne fra de døde eller døende konspiratørene. Grant, Morgan, Rookwood, og Wintour ble arrestert. [81]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Northcote Parkinson 1976, s. 46
  2. ^ Fraser 2005, s. 140–142
  3. ^ Sammenligning av relativ gjennomsnittlig inntekt av £3 000 i 1601 med 2008.
  4. ^ Officer, Lawrence H. (2009): Purchasing Power of British Pounds from 1264 to Present, MeasuringWorth.
  5. ^ Haynes 2005, s. 47
  6. ^ a b c Northcote Parkinson 1976, s. 44–46
  7. ^ Northcote Parkinson 1976, s. 45–46
  8. ^ Fraser 2005, s. 93
  9. ^ Fraser 2005, s. 90
  10. ^ En del av denne informasjon i disse redegjørelsene ble framskaffet ved trusselen om eller utførelsen av tortur, og kan ha vært preget av myndighetene og må således behandles med varsomhet.
  11. ^ Haynes 2005, s. 50
  12. ^ a b Fraser 2005, s. 59–61
  13. ^ Fraser 2005, s. 58
  14. ^ Fraser 2005, s. 84–89
  15. ^ a b Nicholls, Mark (2004): «Winter, Thomas (c. 1571–1606)» i: Oxford Dictionary of National Biography (utgave online), Oxford University Press, doi:10.1093/ref:odnb/29767. Betalingsmur
  16. ^ Northcote Parkinson 1976, s. 46–47
  17. ^ Fraser 2005, s. 47–48
  18. ^ Fraser 2005, s. 49–50
  19. ^ Fraser 2005, s. 50–52
  20. ^ Northcote Parkinson 1976, s. 48
  21. ^ Fraser 2005, s. 120
  22. ^ Northcote Parkinson 1976, s. 52
  23. ^ Haynes 2005, s. 54–55
  24. ^ Fraser 2005, s. 122–124
  25. ^ a b Northcote Parkinson 1976, s. 96
  26. ^ I henhold til hans tilståelse,
  27. ^ Fraser 2005, s. 130–132
  28. ^ Fraser 2005, s. 133–134
  29. ^ Haynes 2005, s. 55–59
  30. ^ Fraser 2005, s. 56–57
  31. ^ Nelthorpe, Sutton (November–desember 1935): «Twigmore and the Gunpowder Plot» i: Lincolnshire Magazine 2 (8), s. 229
  32. ^ Fraser 2005, s. 136–137
  33. ^ Haynes 2005, s. 57
  34. ^ Haynes 2005, s. 58
  35. ^ «Parliament Stairs», Pepys Diary
  36. ^ Fraser 2005, s. 144–145
  37. ^ Haynes 2005, s. 62 informerer at Tesimond tok Thomas Bates' skriftemål.
  38. ^ Haynes 2005, s. 65–66
  39. ^ Haynes 2005, s. 62–65
  40. ^ Haynes 2005, s. 65–67
  41. ^ Fraser 2005, s. 158
  42. ^ Fraser 2005, s. 146–147
  43. ^ Fraser 2005, s. 159–162
  44. ^ Fraser 2005, s. 170
  45. ^ Fraser 2005, s. 159–162, s. 168–169
  46. ^ Fraser 2005, s. 175–176
  47. ^ Haynes 2005, s. 80
  48. ^ Fraser 2005, s. 171–173
  49. ^ Fraser 2005, s. 110
  50. ^ Fraser 2005, s. 79–80, s. 110; Thomas Tresham hadde betalt Francis' bot i sin helhet og deler av Catesbys bot.
  51. ^ Fraser 2005, s. 173–175
  52. ^ Fraser 2005, s. 182–185
  53. ^ Haynes 2005, s. 85–86
  54. ^ Fraser 2005, s. 179
  55. ^ Fraser 2005, s. 178–179
  56. ^ Haynes 2005, s. 78–79
  57. ^ Northcote Parkinson 1976, s. 62–63
  58. ^ Haynes 2005, s. 82
  59. ^ Fraser 2005, s. 179–180
  60. ^ Haynes 2005, s. 89
  61. ^ Fraser 2005, s. 180–182
  62. ^ Fraser 2005, s. 187–189
  63. ^ Northcote Parkinson 1976, s. 70
  64. ^ Haynes 2005, s. 90
  65. ^ Fraser 2005, s. 193–194
  66. ^ Haynes 2005, s. 92
  67. ^ Fraser 2005, s. 196–197
  68. ^ Fraser 2005, s. 199–201
  69. ^ MacGregor, Arthur (Januar 2012): «Guy Fawkes's Lantern», British Archaeology at the Ashmolean Museum (Tradescant Gallery, Gallery 27, First Floor, Ashmolean Museum, Oxford, England
  70. ^ Northcote Parkinson 1976, s. 73
  71. ^ Haynes 2005, s. 94–95
  72. ^ Robert Wintour hadde arvet Huddington Court i Worcester, sammen med en liten formue. Bygningen ble benyttet som tilfluktsted for katolske prester og hemmelige messer ble praktisert der, jf. Fraser 2005, s. 59–61
  73. ^ a b Fraser 2005, s. 203–206
  74. ^ Fraser 2005, s. 226
  75. ^ Fraser 2005, s. 211–212
  76. ^ Scott 1940, s. 87
  77. ^ Fraser 2005, s. 215
  78. ^ Fraser 2005, s. 216–217
  79. ^ Scott 1940, s. 89
  80. ^ Fraser 2005, s. 218–222
  81. ^ a b Fraser 2005, s. 222–225

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brice, Katherine (1994): The Early Stuarts 1603–40, Hodder Education, ISBN 978-0-340-57510-9
  • Cressy, David (1989): Bonfires and bells: national memory and the Protestant calendar in Elizabethan and Stuart England, Weidenfeld & Nicolson, ISBN 0-297-79343-8
  • Croft, Pauline (2003): King James, Macmillan, ISBN 0-333-61395-3
  • Demaray, John G. (1984): «Gunpowder and the Problem of Theatrical Heroic Form» i: Simmonds, James D., red.: Milton Studies 19: Urbane Milton: The Latin Poetry, University of Pittsburgh Press, ISBN 0-8229-3492-2
  • Forbes, Esther ([1942] 1999): Paul Revere and the Times He Lived In, Houghton Mifflin, ISBN 0-618-00194-8
  • Fraser, Antonia ([1996] 2005): The Gunpowder Plot, Phoenix, ISBN 0-7538-1401-3
  • Haynes, Alan ([1994] 2005): The Gunpowder Plot: Faith in Rebellion, Hayes and Sutton, ISBN 0-7509-4215-0
  • Hogge, Alice (2005): God's Secret Agents: Queen Elizabeth's Forbidden Priests and the Hatching of the Gunpowder Plot, Harper Collins, ISBN 0-00-715637-5
  • Marshall, John (2006): John Locke, Toleration and Early Enlightenment Culture, Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-65114-1
  • Marshall, Peter (2003): Reformation England 1480–1642, Bloomsbury Academic, ISBN 978-0-340-70624-4
  • Nichols, John (1828): The Progresses, Processions, and Magnificent Festivities of King James the First, His Royal Consort, Family, and Court, J. B. Nichols
  • Northcote Parkinson, C. (1976): Gunpowder Treason and Plot, Weidenfeld and Nicolson, ISBN 978-0-297-77224-8
  • Scott, George Ryley (1940): History of Torture Throughout the Ages, Kessinger Publishing, ISBN 978-0-7661-4063-9
  • Stewart, Alan (2003): The Cradle King: A Life of James VI & 1, Chatto and Windus, ISBN 978-0-7011-6984-8
  • Thompson, Irene (2008): A to Z of Punishment and Torture, Book Guild Publishing, ISBN 978-1-84624-203-8
  • Willson, David Harris ([1956] 1963): King James VI & I, Jonathan Cape
  • Wilson, Richard (2002): «The pilot's thumb: Macbeth and the Jesuits» i: Poole, Robert: The Lancashire Witches: Histories and Stories, Manchester University Press, pp. 126–145, ISBN 978-0-7190-6204-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: Gunpowder Plot – originaltekst