Gammelengelsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Angelsaksisk)
Hopp til: navigasjon, søk
Gammelengelsk
Angelsaksisk
Talt i: Utdødd
Region: -
Antall brukere: -
Slektskap Indo-europeisk

 Germansk
  Vest-germansk
   Gammelsaksisk (gammelnedertysk)
    Gammelengelsk

Offisiell status
Offisielt språk i: Ingen steder
Regulert av: Intet reguleringsorgan
Språkkoder
ISO 639-1 -
ISO 639-2 ang
SIL ?

Gammelengelsk eller helst angelsaksisk (Ænglisc, Anglisc, Englisc)[1] er den eldste historiske formen for engelsk språk, snakket i England og i sørlige og østlige Skottland i tidlig middelalder. Det kom til De britiske øyer med angelsaksiske bosettere fra rundt midten av 400-tallet, og de første angelsaksiske litterære verker er datert fra midten av 600-tallet. Etter den normanniske erobringen i 1066, ble angelsaksisk erstattet en tid som språket for de øverste samfunnsklassene, adelen og kirken, ved anglo-normannisk, en språklig slektning til fransk. Angelsaksisk, som fortsatt ble praktisert av de lavere samfunnsklasser, utviklet seg til den neste historiske form av engelsk som er kjent som mellomengelsk.

Angelsaksisk er et vest-germansk språk, med opphav i flere nært beslektede dialekter, i all hovedsak språket som ble talt av sakserne og anglerne i nordlige Tyskland og det sørlige Jylland. Angelsaksiske ligger således nært opptil gammelsaksisk, og er nært beslektet med nedertysk og frisisk. Det har også mange likhetstrekk med norrønt språk (og, i mindre grad, dagens islandsk). Da angelsakserne ble dominerende i England kom deres språk til erstatte språkene i romersk Britannia: brytoniske, et keltisk språk, og latin, som ble brakt til De britiske øyer ved den romerske invasjonen. Angelsaksisk hadde fire hoveddialekter, assosiert med de angelsaksiske kongedømmer: mercisk, nordhumbrisk, kentisk og vestsaksisk. Det var det sistnevnte, vestsaksisk, som kom til å danne grunnlaget for den litterære standard for den senere angelsaksiske perioden,[2] skjønt de dominerende formene for mellomengelsk og moderne engelsk kom hovedsakelig til å utvikle seg fra mercisk. Talespråket i de østlige og nordlige delene av England ble preget av en sterk norrøn innflytelse grunnet norrøn styre og bosetning fra begynnelsen av 800-tallet.[2]

Angelsaksisk utviklet seg jevnt i løpet av de omkring 700 år det var i bruk. Til forskjell fra moderne engelsk, er angelsaksisk rikt på morfologisk variasjon. Det bruker kasusene nominativ, dativ, akkusativ, genitiv og instrumentalis. Angelsaksisk assimilerte elementer av keltiske språk, og ikke minst de to skandinaviske språkene som ble introdusert til England på denne tiden, blant annet i forbindelse med Danelagen. Mange norrøne lånord fra denne tiden har overlevd i moderne engelsk. De eldste angelsaksiske inskripsjonene ble skrevet ved hjelp av et runesystem, men fra rundt 800-tallet ble de angelsaksiske runer erstattet av en versjon av det latinske alfabet.

Alfabet[rediger | rediger kilde]

Den angelsaksiske futhark
Dedikasjonsstein satt inn i veggen på vesttårnet til sognekirken St Mary-le-Wigford i Lincoln, England. Den er gjenbruk av en romersk gravstein med en senere angelsaksisk inskripsjon som oversatt til «Ertig fikk meg bygget og skjenket til Kristus og sankt Marias ære».

Angelsaksisk ble først skrevet med den angelsaksiske futhark, et runealfabet. Innen 800-tallet, hadde man i stor grad tatt i bruk det latinske alfabet, men med de runiske spesialtegnene thorn og wynn. Da normannerne invaderte England i 1066, var runer blitt svært sjeldne, og de forsvant kort tid etter.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Angelsaksisk var ikke et statisk språk, og dets bruk dekket en tidsperiode av tilnærmingsvis 700 år fra den angelsaksiske utvandringen som skapte England på 400-tallet og fram til en tid etter den normanniske erobringen i 1066 da språket gjennomgikk en dramatisk omforming. I løpet av denne tidlige perioden tok det til seg en del aspekter av de språk som det kom i kontakt med, eksempelvis keltiske språk og de to dialektene av norrønt (vestlig og østlig) fra innvandrende og invaderende vikinger fra hovedsakelig Norge og Danmark som bosatte seg og kontrollerte store områder i nordlige og østlige England, det som ble kjent som Danelagen (angelsaksisk Dena lagu).

Germansk opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Den mest betydningsfull drivkraften i å forme angelsaksisk var dets germanske arv i dets ordforråd, setningsstruktur og grammatikk som ble delt med dets søsterspråk i kontinentale Europa. En del av disse trekkene var delt med andre vestgermanske språk som angelsaksisk er gruppert sammen med, mens en del andre trekk er sporbar til det rekonstruerte urgermanske språket som alle germanske språk er antatt å ha kommet fra.

Som andre germanske språk fra samme periode hadde angelsaksisk fem grammatikalske kasus (nominativ, akkusativ, genitiv, dativ og instrumentalis, skjønt sistnevnte, som benyttes for å vise at et substantiv eller substantivuttrykk er instrumentet subjektet utfører en handling med, var svært sjelden), som hadde dualistiske flertallsformer for å referere til grupper av to objekter (men kun i personlige pronomer) i tillegg til vanlige entalls- og flertallsformer. Det utpekte ogå kjønn til alle substantiv, inkludert de som beskrev livløse objekter: eksempelvis sēo sunne (sola) var hunkjønn mens se mōna (månen) var hankjønn (jfr. moderne tysk die Sonne og der Mond).

Latinsk påvirkning[rediger | rediger kilde]

En stor andel av den utdannede og lese- og skrivekyndige befolkningen i denne tiden (prester, munker, skrivere og lignende) var kyndige i latin, som var det lærde og det diplomatiske lingua franca i Europa på denne tiden. Det er tidvis mulig å gi tilnærmingsvise datoer for når enkelte latinske ord kom inn i angelsaksisk basert på hvilke mønstre av lingvistiske endringer de undergikk. Det var minst tre merkbare hovedperioder av latinsk påvirkning. Den første skjedde før sakserne forlot Nord-Europa på kontinentet og dro til Britannia. Den andre skjedde før angelsakserne ble konvertert til kristendommen og latinsktalende prester ble utstrakt. Den tredje og største enkeltoverførselen av latinbaserte ord skjedde etter den normanniske erobringen i 1066 da et stort antall normanniske ord begynte å påvirke språket. De fleste av disse ordene av franske dialekter, Langue d'oïl, var i seg selv avledet fra gammelfransk og som til sist var avledet fra klassisk latin, skjønt en betydelig andel av norrøne ord ble introdusert eller på nytt introdusert i normannisk form. Den normanniske erobringen markerer tilnærmingsvis slutten på angelsaksisk eller gammelengelsk og begynnelsen på overgangsformen mellomengelsk før moderne engelsk utviklet seg.

En av de måter som latinsk innflytelse kan bli sett er de mange latinske ord for aktiviteter som kom i bruk med de folk som var engasjert i disse aktivitetene, et idiom eller talemåte ble overført fra angelsaksere, men med å bruke latinske ord. Dette kan bli sett i ord som militia (milits eller landvern), assembly (forsamling), movement (bevegelse), og service (tjeneste).

Språket ble ytterligere endret av overgangen fra runealfabetet (også kjent som futhorc eller fuþorc) og til latinsk alfabet, noe som også var en betydelig faktor i utviklingen av press på språket. Angelsaksiske ord ble stavet slik som de ble uttalt. «Stumme» bokstaver i mange moderne engelske ord ble i sin tid uttalt på angelsaksisk: eksempelvis «c» i cniht, angelsaksisk forgjenger til det moderne engelske ordet knight (ridder), ble uttalt som en hard k-lyd. En annen sideeffekt av å stave ordene fonetisk var at stavingen var ekstremt variabel – stavingen av et ord ville reflektere forskjellene i fonetikken til skriverens regionale dialekt, foruten også at idiosynkratiske stavevalg varierte fra forfatter til forfatter, og selv innenfor verk til verk av det samme forfatterskapet. Eksempelvis kunne det ordet som har betydningen «og» på norsk bli stavet både som «and» og/eller som «ond».

Norrøn påvirkning[rediger | rediger kilde]

Den andre betydelig kilden til lånord til angelsaksisk var norrøne ord som ble introdusert via kontakt med nordmenn og dansker, både fra handelsvirksomhet over Nordsjøen som fredelig bosetning og aggressiv erobring i løpet av 800-tallet og 900-tallet. I tillegg til et stort antall stedsnavn besto disse hovedsakelig av gjenstander innenfor det grunnleggende ordforrådet, og ord som angikk i enkelthet de administrative aspekter av Danelagen – det vil si de landområder som var under kontroll av norrøne folk med opprinnelse i både Norge og Danmark, omfattende landområder i midtre og nordlige England, foruten også østkysten av England og Skottland.

Disse nordboerne, eller vikinger som ettertiden noe upresist kaller dem, talte norrønt, et språk som var beslektet med angelsaksisk ved at begge var utviklet fra det samme urgermanske språket. Det er svært vanlig i urolige tider at de som taler forskjellige dialekter gir grobunn for et blandet språk med ulike deler fra begge dialekter danner en tredje variant. En språkteori hevder at nettopp denne blandingen av norrønt og angelsaksisk bidro til å redusere bruken av kasusendinger i angelsaksisk. En indikasjon på dette er det faktum at forenklingen av kasusendingene skjedde først i nordlige England og sist i sørvestlige England, der det sistnevnte området lå lengst unna påvirkning fra norrøne nordboere. Uansett holdet i denne teorien, påvirkningen av norrønt på det engelske språket har vært grunnleggende: ansvarlig for slike basisord som «sky», «leg», pronomenet «they», verbformen «are», og hundrevis av andre ord.

Keltisk påvirkning[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt har mange språkforskere hevdet at den keltiske påvirkningen på engelsk har vært ganske begrenset ved å peke på det lille antallet keltiske lånord i engelsk som er mindre enn fra både latin og norrønt. Et mindretallssyn er at det var markante og tydelige keltiske trekk som kan skjelnes i syntaksen fra den post-angelsaksiske tiden.[3]

Dialekter[rediger | rediger kilde]

Angelsaksisk bør ikke regnes som en enkel monolittisk enhet slik moderne engelsk heller ikke er monolittisk. Innenfor angelsaksisk var det språklige variasjoner. Det er derfor feil å betrakte angelsaksisk som et språk med ett lydsystem. Det hadde i stedet flerfoldige lydsystemer med variasjoner langs regionale linjer og på tvers av tidslinjer. Språket som er dokumentert i Wessex i løpet av tiden til helgenen Æthelwold av Winchester, og som er navngitt som sen vestsaksisk (eller stundom athelwoldansk saksisk), er betydelig forskjellig fra språket i Wessex under tiden til Alfred den stores hoff, som er likeledes navngitt som tidlig vestsaksisk (eller noen ganger som klassisk vestsaksisk eller alfredisk saksisk). Videre er forskjellen mellom tidlig vestsaksisk og sen vestsaksisk av en slik natur at sen vestsaksisk ikke er direkte avledet fra tidlig vestsaksisk, til tross for likheten i navngivning.

De fire hoveddialektene i angelsaksisk er knyttet til hvert sitt kongedømme på øya: mercisk i Mercia, nordhumbrisk i Northumbria, kentisk i Kent og vestsaksisk i Wessex.[4] Av disse dialektene ble Northumbria og Mercia oversvømmet av nordboere i løpet av 800-tallet. En andel av Mercia og hele Kent ble som ble suksessfullt forsvart ble senere integrert i Wessex.

Etter at prosessen med foreningen av ulike angelsaksiske kongedømmer ble fullført i 878 av Alfred den store, er det et markert nedgang i betydningen av regionale dialekter. Dette er ikke fordi de opphørte å eksistere; regionale dialekter fortsatte etter denne tiden fram til i dag, noe som er dokumentert i både middelengelsk som moderne engelske dialekter senere, og av ren fornuft – folk begynner ikke spontant å snakke en annen dialekt ved en brå endring av politisk makt.

Imidlertid er hovedmengden av bevarte dokumenter fra den angelsaksiske perioden skrevet i den rådende dialekten i Wessex, Alfreds kongedømme. Det synes sannsynlig at med stadfesting av makt ble det nødvendig med en standardisering av maktens skriftlige språk for å redusere utfordringene med å administrere de mer fjerne områdene i kongedømmet. Som et resultat ble det mest skrevet på vestsaksisk dialekt. Ikke bare dette, men kong Alfred var lidenskapelig i å spre folkespråket (framfor latin) og brakte mange skrivere fra sin region Mercia for å nedtegne tidligere uskrevne tekster.[5]

Kirken ble også påvirket, særlig ettersom kong Alfred fremmet et ambisiøst program for å oversette religiøse tekster til angelsaksisk. For å få hans støtte samt sikre en vid spredning av de oversatte tekstene brukte munkene og prestene som var engasjert i programmet hans dialekt. Alfred selv synes å ha oversatt bøker fra latin til angelsaksisk, mest kjent pave Gregor I den stores avhandling om administrasjon, Regula Pastoralis, på engelsk kjent som Pastoral Care.

På grunn av sentraliseringen av makt og invaderende nordboere og vikinger er det liten eller intet skriftlig bevis på utviklingen av andre angelsaksiske dialekter enn vestsakisk etter Alfreds samling.

Gammelengelske navn[rediger | rediger kilde]

En ufullstendig oversikt over gammelengelske navn:

Mannsnavn[rediger | rediger kilde]

Kvinnenavn[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ved 1500-tallet kom betegnelsen angelsaksisk til å bli benyttet for alle ting i den tidlige engelske perioden, inkludert språk, kultur og folk. Mens det forble den vanlige betegnelsen for kultur og folk begynte språket å bli kalt for «gammelengelsk» mot slutten av 1800-tallet som et resultat av økende sterk antitysk nasjonalisme i det engelske samfunn på 1890-tallet og tidlig 1900-tallet. Imidlertid er det mange forfattere som foretrekker å benytte den mer konsekvente betegnelsen angelsaksisk for å referere til språket; jf. Crystal, David (2003): The Cambridge Encyclopedia of the English Language, Cambridge University Press. ISBN 0-521-53033-4.
  2. ^ a b Baugh, Albert (1951): A History of the English Language. London: Routledge & Kegan Paul. s. 60–83; 110–130 (skandinavisk innflytelse).
  3. ^ Vennemann, Theo (7. november 2005): «English – a German dialect?» (PDF)
  4. ^ Campbell, A. (1959): Old English Grammar. Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-811943-7, s. 4.
  5. ^ Moore, Samuel, & Thomas A. Knott ([1919]1958 ): The Elements of Old English. Ann Arbor, Michigan: George Wahr Publishing Co.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Baugh, Albert C; & Cable, Thomas. (1993): A History of the English Language, 4. utg., London: Routledge.
  • Blake, Norman (1992): The Cambridge History of the English Language: Vol. 2. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Campbell, A. (1959): Old English Grammar. Oxford: Clarendon Press.
  • Earle, John (2005): A Book for the Beginner in Anglo-Saxon. Bristol, PA: Evolution Publishing. ISBN 1-889758-69-8. (Gjenutgivelse av 4. utg, 1877–1902)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]