Menneskeslekten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Mennesker)
Hopp til: navigasjon, søk
Menneskeslekten
Homo georgicus (gjenskapning)
Homo georgicus (gjenskapning)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Homo
L, 1758
Norsk(e) navn: menneskeslekten,
mennesker
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Primater
Familie: Store aper
Antall arter: 7–12
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: hele verden
Arter:
Denne artikkelen handler om slekten. For å lese om arten, se menneske.

Menneskeslekten eller mennesker (Homo) er en slekt med store aper. Det moderne mennesket (H. sapiens sapiens) er eneste nålevende art, men det er funnet arkeologiske beviser for flere arter. Antallet arter regnes imidlertid ikke som avklart. Slektsnavnet Homo stammer fra latin og betyr «mann», «menneske» eller «person».

Menneskene (Homo) var trolig de første apene som var tobeinte, med fullstendig oppreist gange (bipedalisme), men dietære studier antyder at tilpasningen har vært gradvis og kan ha startet alt med Australopithecus afarensis for omkring 3,9–3,4 millioner år siden. Da var det nemlig et markant skifte i dietten, fra næring hentet fra floraen i trekronene til næring hentet fra floraen på bakken. Arten regnes å ha vært genrealistisk omnivor.[1]

Hominin kontra hominid[rediger | rediger kilde]

Alle menneskearter (inkludert det moderne mennesket, heidelbergmennesket og neandertalermennesket med flere) og deres umiddelbare forfedre (som Australopithecus, Paranthropus og Ardipithecus) kalles i et samlebegrep for homininer. Men selv om en hominin også kan kalles en hominid, kan man derfor ikke kalle alle hominider for homininer. En sjimpanse er en hominid og en svært nær slektning av mennesket (kan hende har sjimpanser og Ardipithecus felles forfedre), men bare mennesket (og Ardipithecus) kan kalles en hominin.[2]

Homininer er habituelt tobeinte (går på to) sålegjengere og har en anatomi som på flere vesentlige punkter skiller seg fra andre store aper, fordi de nærmest utelukkende beveger oppreist på de bakre lemmene.[3] Denne (merkelige) måten å bevege seg på utfordrer balansen i kroppen og har ført til en rekke adaptive tilpasninger, blant annet i føttene, baklemmene, hoftene, ryggraden og (til og med) skallen og hjernen (homininer har svært stor hjerne i forhold til kroppen).[3] Homininer har dessuten (blant aper) en unik måte å tygge på, kalt roterende tygging.[3] Når homininer tygger, gjør nemlig kjevene en sirkulerende bevegelse, så de nedre molarene sliper mot de øvre.[3] Emaljen på molarene hos homininer er derfor tykkere enn hos andre aper, men homininer har mye mindre hjørnetenner.[3] I tillegg er ganen hos homininer mer bueformet enn apenes mer boksformede ganer.[3] Homininer har også en avledet reproduksjonsstrategi i forhold til andre store aper, i det hominine hunnkjønn gjerne føder avkom hvert 2.–3. år, mens for eksempel sjimpanser og gorillaer gjerne føder hvert 4.–6. år.

Biologi og taksonomi[rediger | rediger kilde]

Evolusjonær utvikling

Homo oppsto trolig som slekt for omkring 2,7 millioner år siden, da H. habilis sannsynligvis utviklet seg fra Australopithecus, kanskje via en mellomform, som kan ha eksistert for omkring 2,8 millioner år siden.[4] Mennesker oppsto altså først noe etter at de første steinredskapene ble tatt i bruk, for omkring 3,4 millioner år siden.

Etter H. habilis reiser blant annet H. ergaster og H. erectus seg. Det er imidlertid uklart om de har en felles progenitor eller om H. erectus er en etterkommer av H. ergaster, men det ser ut som om H. ergaster dør ut uten (andre) etterkommere. H. erectus splittes imidlertid videre i fire nye linjer; H. e. erectus, H. e. georgicus, H. antecessor og H. heidelbergensis. De tre første linjene ser ut til å ha dødd ut uten etterkommere, men sistnevnte splitter i tre nye linjer; H. denisova, H. neanderthalensis og H. sapiens. Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til den videre utviklingen av disse linjene. Det er blant annet knyttet spørsmål til om H. denisova er en underart av H. sapiens eller H. neanderthalensis. Det som er sikkert, et at H. sapiens er den arten som vinner fram og overlever inn i vår tid (H. s. sapiens), men ikke uten påvirkning. Det er spor av H. neanderthalensis i alle hvite mennesker kan det se ut som, om enn i svært liten og varierende grad (1–4 prosent).

Neandertalerene regnes som den siste overlevende slektningen av det moderne mennesket. Arten døde trolig ut for omkring 30 000–24 000 år siden. Forskere på fortidsmennesker har tidligere antatt at neandertalere og fortidsmennesker (H. sapiens) levde sammen i Europa over et tidsrom på opp mot 10 000 år, men en spansk forskergruppe mente at dette var feil. Siden har også andre forskere sluttet seg til denne teorien. Det er derfor trolig H. neanderthalensis og H. sapiens bare sameksistere under en periode på noen tusen år i Midtøsten.

Systematisk plassering[rediger | rediger kilde]

Inndelingen under følger Goodman et al. (1990)[5] og Groves (2005).[6] Slektskapsforholdene mellom menneskeapene er, gjengitt i hierarkisk skrivemåte og supplert med en evolusjonær tidsskala.

Treliste

Menneskelige særtrekk[rediger | rediger kilde]

Mennesker kjennetegnes ved en del egenskaper, som er sjeldne eller fraværende blant andre dyr. Det evolusjonære opphavet til disse egenskapene var trolig knyttet til hverandre.

Tobent gange[rediger | rediger kilde]

Mens andre menneskeaper fortsatte å leve et overveiende klatrende liv i trær, kom menneskenes stamfedre og -mødre ned fra trærne og begynte å gå på to bein. Dette resulterte bl.a. i skjelettendringer i hoften, ryggen, beina og føttene.[7]

Hender[rediger | rediger kilde]

Hånd

Den oppreiste måten å bevege seg på frigjorde hendene til andre ting enn å gå. Dette fikk avgjørende betydning for senere menneskegrupper, og kan ha vært det steget i menneskets evolusjon som hadde størst effekt: Hendene kunne spesialiseres til å gripe og utvikle en finmotorikk som hadde vært umulig ellers.[8]

Hjernen[rediger | rediger kilde]

I tråd med menneskenes forfedres økende kunstferdighet begynte også hjernen å bli større og mer kompleks. Det er fortsatt uavklart hva som satte i gang denne utviklingen, men kosthold, samarbeid, jakt og muligheten til å bruke hendene kan alle ha spilt en viktig rolle i dette.

Talespråk[rediger | rediger kilde]

Også språkets utvikling må ses i sammenheng med hjernens. Det er vanskelig å si hva som kom først. Sannsynligvis skjedde det en sam-evolusjon: Hjernen gjorde det mulig å kommunisere mer kompliserte forhold, noe som i sin tur stilte nye krav til tenkning og hjernen. Det er uklart om andre menneskearter enn Homo sapiens hadde talespråk, men teoretisk kan neandertalere ha hatt det.[9]

Abstrakt tenkning[rediger | rediger kilde]

Menneskets evne til abstrakt tenkning har dermed sannsynligvis sitt opphav i språkbruk. Mens språkbruk med sikkerhet var adaptiv, kan evnen til abstrakt tenkning ha vært en «bieffekt» av denne ferdigheten.[10]

Vanskelig fødsel[rediger | rediger kilde]

En stor hjerne krever et stort hode med et stort kranium. Samtidig er størrelsen på hodet begrenset hos en art som må føde sitt avkom. Menneskelige fødsler er vanskeligere, og forbundet med større fare for komplikasjoner enn det som er normalt for andre dyr. Dette kommer av at menneskebarn blir født med såpass store hoder, og at fødselskanalen ikke har utviklet seg i takt med hodestørrelsen.

Lang barndom[rediger | rediger kilde]

En tilpasning til fødselsproblemene et stort hode skaper, er at fødselen ble fremskyndet i tid. Den menneskelige graviditeten på ni måneder er veldig kort sammenlignet med andre pattedyr. Ut ifra størrelsen skulle man forvente at graviditeten varte ett år lenger. Mennesket har m.a.o. «forskjøvet en del av fosterutviklingen ut av morskroppen». Dette forklarer at mennesker er så hjelpeløse det første leveåret. Men også ellers er barndommen veldig lang.

Evne til læring[rediger | rediger kilde]

Mennesket er kanskje naturens mest «plastiske» eller «formbare» art. Mennesket er utrolig tilpasningsdyktig og ressursrik. Selv med før-industriell teknikk lever det mennesker i alle de klimaene jorda har å by på. Menneskets utrolige suksess som art skyldes dets høyt utviklede evne til å lære og overføre kunnskap; kultur.

Menneskets avhengighet av kultur og læring er en viktig årsak til den lange barndommen. En del ferdigheter, særlig språk, kan bare læres i visse tidligere faser av livet. Barn som har vokst opp uten menneskelig kontakt viser at mange av de grunnleggende menneskelige trekk læres i tidlige år. «Ulvebarna» har også vist at mennesket er i stand til å leve og vokse opp blant andre arter, en nesten utrolig prestasjon som sier en god del om hvor ressurssterkt og fleksibelt mennesket er som art.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Philip Guelpa (2013) New research sheds light on a key dietary change in early human evolution. International Committee of the Fourth International (ICFI), World Socialist Web Site. Besøkt 2017-03-08
  2. ^ Beth Blaxland (2016) Hominid or hominin - what's the difference? Australian Museum (5 February 2016). Besøkt 2017-03-05
  3. ^ a b c d e f Frederick L. Coolidge and Thomas Wynn. The Rise of Homo sapiens: The Evolution of Modern Thinking. Early Hominins, p. 85–86. Wiley-Blackwell, 2009. ISBN 978-1-405-15253-2
  4. ^ Erin N. DiMaggio; Campisano CJ; Rowan J; Dupont-Nivet G; Deino AL; et al. (2015). "Late Pliocene fossiliferous sedimentary record and the environmental context of early Homo from Afar, Ethiopia". Science. 347: 1355–1359. doi:10.1126/science.aaa1415. PMID 25739409.
  5. ^ M. Goodman; D. A. Tagle; D. H. Fitch; W. Bailey; J. Czelusniak; B. F. Koop; P. Benson; J. L. Slightom (1990). "Primate evolution at the DNA level and a classification of hominoids". Journal of Molecular Evolution. 30 (3): 260–266. doi:10.1007/BF02099995. PMID 2109087.
  6. ^ Groves, C.P. (2005). Wilson, D.E.; Reeder, D.M., eds. Mammal Species of the World: A Taxonomic and Geographic Reference (3rd ed.). Baltimore: Johns Hopkins University Press. pp. 181–184. OCLC 62265494. ISBN 0-801-88221-4.
  7. ^ Asle Rønning (2011) På to ben: Våre forfedre og formødre kan ha tatt de første skritt på to ben i skogen. Aftenposten, 13. oktober 2009. Sist oppdatert 16. oktober 2011. Besøkt 1. mars 2017.
  8. ^ Holck, Per. (2015, 29. oktober). Hånden. I Store medisinske leksikon. Hentet 1. mars 2017 fra https://sml.snl.no/h%C3%A5nden.
  9. ^ Marianne Nordahl (13. august 2014) Hadde neandertalerne språk? forskning.no. Besøkt 1. mars 2017
  10. ^ Malt, Ulrik. (2015, 5. august). Abstrakt Tenkning. I Store norske leksikon. Hentet 1. mars 2017 fra https://snl.no/abstrakt_tenkning.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]