Karl II av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Karl II
Konge av England
Født29. mai 1630[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
London
Død6. feb. 1685[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (54 år)
London
BeskjeftigelsePolitiker, slavehandler, monark, kunstsamler, monark Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleKatarina av Braganza
Partner(e)
9 oppføringer
Barbara Villiers, 1. hertuginne av Cleveland[5]
Nell Gwyn[5]
Louise de Kérouaille, 1. hertuginne av Portsmouth[5]
Moll Davis
Catherine Pegge
Lucy Walter[5]
Elizabeth Killigrew, Viscountess Shannon[5]
Margaret de Carteret
Hortense Mancini
FarKarl I[5]
MorHenrietta Maria av Frankrike[5]
Søsken
6 oppføringer
BarnMinst 14 barn, alle uektefødt
NasjonalitetKongeriket England
GravlagtWestminster Abbey
Medlem avRoyal Society (1665–)
UtmerkelserFellow of the Royal Society
Hosebåndsridder
Annet navnCharles II
Regjeringstid29. mai 16606. februar 1685
Signatur
Karl II av Englands signatur
Våpenskjold
Karl II av Englands våpenskjold

Karl II (Charles II, født 29. mai 1630 i London, død 6. februar 1685 samme sted) var konge av England, Skottland og Irland fra 30. januar 1649 (de iure), eller fra 29. mai 1660.

Hans far, Karl I ble henrettet etter borgerkrigen, og monarkiet ble avskaffet og erstattet av Oliver Cromwells protektorat. Etter Cromwells død ble monarkiet restaurert, med Karl II som konge.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Interregnum[rediger | rediger kilde]

Selv om parlamentet i Skottland proklamerte Karl II som konge av Storbritannia og Irland i Edinburgh den 6. februar 1649, vedtok det engelske parlamentet isteden en vedtekt som gjorde enhver slik proklamasjon ulovlig. England gikk inn i en periode kjent som interregnum eller det engelske samveldet, og landet var en de facto republikk, ledet av Oliver Cromwell som Lord Protector.

I landflyktighet[rediger | rediger kilde]

Cromwell beseiret Karl II i slaget ved Worcester den 3. september 1651. Karl flyktet til det europeiske fastlandet. Cromwell ble den ubestridte enehersker av England, Skottland og Irland mens Karl tilbrakte de ni neste årene i landflyktighet i Frankrike, De forente Nederlandene og i spanske Nederlandene.

Tilbake til Storbritannia[rediger | rediger kilde]

En politisk krise kom etter Cromwells død i 1658 som resulterte i at monarkiet til sist ble gjeninnført, og Karl ble invitert til å komme tilbake til Storbritannia. Den 29. mai 1660, på hans 30. fødselsdag, ble han mottatt i London til offentlig begeistring. Etter 1660 ble alle rettslige dokumenter datert som om Karl hadde etterfulgt sin far som konge i 1649.

Karls engelske parlament bestemte lover kjent som Clarendon-loven, formet for styrke posisjonen til den gjenetablerte engelske kirke. Karl samtykket til denne loven selv om han selv støttet en politikk som innebar religiøs toleranse, eksempelvis overfor katolikker.[trenger referanse] Den mest betydelige utenrikspolitiske saken i Karls tidligste år var den andre anglo-nederlandske krig.

I 1670 inngikk Karl en hemmelig avtale i Dover som innebar en allianse med fetteren kong Ludvig XIV av Frankrike. Ludvig gikk med på å støtte Karl i den tredje anglo-nederlandske krig og betale Karl en pensjon.[trenger referanse] Karl lovte å gjeninnføre religiøs frihet for katolikker og protestantiske dissentere med hans kongelige erklæring om overbærenhet (Declaration of Indulgence) av 1672, men det engelske parlament tvang ham til å trekke den tilbake.[trenger referanse]

I 1679 kom Titus Oates' avsløringer av en påstått katolsk sammensvergelse, pavekonspirasjonen, som utløste etterfølgerkrisen da det ble avslørt at Karls bror og antatte arving, Jakob Stuart, hertug av York, var katolikk. Krisen førte til dannelsen av to politiske partier, whigene, «jordbrukspartiet», som kjempet for at kongens bror som katolikk ikke kunne arve tronen, og toryene, «hoffpartiet», som var imot å utelukke kongens bror selv om han var katolikk. Kongen var på linje med toryene og som følge av avsløringen om Rye House-komplottet om å myrde både Karl og hans bror i 1683 ble en del ledere hos whigene enten drept eller tvunget til å rømme til utlandet. Karl oppløste det engelske parlamentet i 1681, og styrte alene fram til sin død den 6. februar 1685. Han ble tatt imot i den katolske kirke på sitt dødsleie, og ble således den første katolske monark i England siden Maria Tudors død i 1558.

Merry Monarch[rediger | rediger kilde]

Karl var populært kjent som «den muntre monarken» (Merry Monarch), både i referanse til hans livlighet og hans dekadente hedonisme ved hans hoff og den generelle lettelse ved hans styre, etter et tiår med styret til Cromwell og hans puritanisme, der dans, teaterforestillinger og julefeiring hadde vært forbudt. I 1660 gjeninnførte Karl ikke bare kongedømmet, men også feiring av julen, som under Cromwell skulle tilbringes i respektfull kontemplasjon.[6]

Karls hustru, Katarina av Braganza, fikk ingen barn, men Karl anerkjente minst 12, kanskje 14, uektefødte barn med forskjellige elskerinner - to sønner med skuespillerinnen Nell Gwyn, fem barn med Barbara Villiers, som sammen med sin mann Roger Palmer hadde flyttet til Nederland under Cromwells styre for å støtte Karl. Det var der de innledet sitt forhold, og hun og mannen ble utnevnt jarl og grevinne av Castlemaine slik at de barna Barbara eventuelt ville få med kongen, var sikret en tittel og arv.[7]

Med elskerinnen Lucy Walter fikk kong Karl sin første utenomekteskapelige sønn James Scott, 1. hertug av Monmouth. I 1685 utfordret Monmouth sin farbror, kong Jakobs, rett til den britiske trone («Monmouthopprøret»). Da barn født utenfor ekteskap var utelukket fra å tiltre tronen, ble Karl etterfulgt av sin bror Jakob.

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Karl II av England – stamtavle i tre generasjoner
Karl II av England Far:
Karl I av England
Farfar:
Jakob I av England
Farfars far:
Henry Stuart, lord Darnley
Farfars mor:
Maria I av Skottland
Farmor:
Anna av Danmark
Farmors far:
Frederik II av Danmark og Norge
Farmors mor:
Sophie av Mecklenburg-Gustrow
Mor:
Henrietta Maria av Frankrike
Morfar:
Henrik IV av Frankrike
Morfars far:
Anton av Bourbon
Morfars mor:
Johanna III av Navarra
Mormor:
Maria de' Medici
Mormors far:
Frans I av Toscana
Mormors mor:
Johanna av Østerrike

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Charles II, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Charles-II-king-of-Great-Britain-and-Ireland, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Karlo II., Proleksis enciklopedija ID 30212[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Carles II d’Anglaterra, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0015053[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator xx0008556, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h i j k Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Hannah Kingsbury: The Monument to the Merry Monarch who Saved Christmas, 21. desember 2018
  7. ^ Rebecca Cope: «The most influential Royal Mistresses throughout history», the Tatler, 18. august 2020

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Interregnum
Richard Cromwells protektorat 
Konge av England, Skottland og Irland
Etterfølger:
 Jakob II/VII