Elizabeth av York

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Elizabeth av York
Elizabeth of York from Kings and Queens of England.jpg
Født11. februar 1466
Palace of Westminster
Død11. februar 1503 (37 år)
Tower of London
GravlagtWestminster Abbey
Ektefelle Henrik VII av England
Far Edvard IV av England
Mor Elizabeth Woodville
Søsken
12 oppføringer
Margaret av York, Catherine av York, Cecilia av York, Maria av York, Anne av York, Bridget av York, George Plantagenet, Edvard V av England, Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York, Thomas Grey, 1. marki av Dorset, Richard Grey, Arthur Plantagenet, 1st Viscount Lisle
Barn
8 oppføringer
Arthur, prins av Wales, Margaret Tudor, Henrik VIII av England, Elizabeth Tudor, Maria Tudor, dronning av Frankrike, Edmund Tudor, Edward Tudor, Katherine Tudor
Yrke Dronning
NasjonalitetKongeriket England
LivssynKatolisisme
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Elizabeth av York (11. februar 146611. februar 1503) var dronning av England fra 1486 fram til hennes død. Som hustru av Henrik VII av England var hun den første Tudor-dronningen. Hun av datter av Edvard IV og niese av Rikard III. Hun giftet seg med kongen som følge av Henriks seier i slaget ved Bosworth Field i 1485 som innledet rosekrigenes siste fase. Hun ble mor til Henrik VIII. Derfor var hun datter, søster, niese, hustru, mor og bestemor til påfølgende konger og dronninger av England.[1]

Perioden med ny tilpasning til Henrik VI fra oktober 1470 og fram til april 1471, og perioden mellom hennes fars død i 1483, da hun var 17 år, og freden mellom hennes mor og hennes onkel Rikard III var en voldelig og urolig mellomspill h hva som for henne ellers var et fredfylt liv. Hennes to brødre forsvant, «prinsene i Tower», deres skjebne er ukjent, men de ble antagelig myrdet av deres onkel Rikard III slik at han selv kunne bli kronet som Englands konge.[2] Hun ble ønsket tilbake til hoffet av Rikard III sammen med alle hennes søstre. Som en prinsesse fra huset York kunne den endelige seieren til huset Lancaster virket som den totale katastrofe, men Henrik Tudor forsto betydningen for støtte fra huset York og lovte å gifte seg med henne før han kom til England fra Frankrike med en hær. Det var en betydningsfullt signal, men det ga ham ikke den ønskede støtte fra York.[3] Med nederlaget til Rikard III kunne Henrik gifte seg med Elizabeth og således grunnlegge huset Tudor. Ekteskapet var meget populært da foreningen av Yorks hvite rose og Lancasters røde rose ble sett på som den endelige freden etter år med dynastisk krig.[4]

Hennes ekteskap synes å ha vært vellykket, skjønt hennes eldste sønn Arthur, prins av Wales, døde 15 år gammel i 1502, og tre andre barn døde ung, noe som ikke var uvanlig for tiden. Hun synes å ha spilt liten politisk rolle. Hennes overlevende barn ble en konge av England og dronninger av Frankrike og Skottland. Det er via den skotske Stuart-slekten at hennes mange moderne kongelige etterkommere sporer sitt opphav tilbake til henne.[1]

Elizabeth av York er den eneste engelske dronning som var datter, kone, søster, niese og mor til en engelsk konge. Hennes portrett er utgangspunktet for den tradisjonelle avbildningen av damen i kortstokker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Datter av kongen[rediger | rediger kilde]

Våpenskjoldet til Elizabeth av York.[5]

Elizabeth av York ble født i Palace of Westminster i London som det eldste barnet til kong Edvard IV og hans hustru Elizabeth Woodville. Hennes dåp ble feiret i Westminster Abbey. Hennes gudmødre var Jacquetta av Luxembourg, hertuginne av Bedford, og Cecily Neville, hertuginne av York. Hennes gudfar var hennes fetter, Richard Neville, 16. jarl av Warwick.[6]

I 1469 ble hun tre år gammel kortvarig trolovet til George Neville. Hans far John Neville støttet senere Georges onkel, jarlen av Warwick, i et opprør mot kong Edvard IV, og forlovelsen ble avlyst. I 1475 inngikk kong Ludvig XI av Frankrike en avtale om at den 9 år gamle Elizabeth skulle gifte seg med hans sønn Karl, dauphin av Frankrike. Det var en del av Picquigny-traktaten, en fredsavtale som ble forhandlet fram den 29. august 1475. Imidlertid gikk den franske kongen fra sin avtale i 1482.[7] Da hun var 11 år gammel i 1477 ble hun navngitt som lady av Hosebåndsordenen sammen med sin mor og hennes tante på farssiden, Elizabeth av York, hertuginne av Suffolk.[8]

Søster av kongen[rediger | rediger kilde]

Den 9. april 1483 døde Elizabeths far uventet og hennes yngre bror Edvard V arvet tronen. Hennes onkel, Rikard III, hertug av Gloucester, ble utpekt som riksregent og som hans verge.[9] Hennes mor, Elizabeth Woodville, forsøkte å nekte Gloucester retten til å bli Lord Protector og heller holde denne makten innenfor hennes familie. Gloucester forsøkte da å isolere sin nevø fra deres Woodville-slektninger. Han avskjærte Edvard da han reiste fra Ludlow, hvor han hadde bodd som prins av Wales, på vei til London for å bli kronet. Gloucester eskorterte ham til London og innlosjerte ham i den kongelige bolig i Tower of London under påskuddet at det var for hans egen beskyttelse. Elizabeth Woodville flyktet til Westminster Abbey med den yngre broren Richard og sine døtre for å søke beskyttelse. Gloucester anmodet om at Richard skulle bo i Tower for å holde sin bror Edvard med selskap. Elizabeth Woodville gikk med på det.[10]

To måneder senere, den 22. juni 1483, fikk Gloucester ekteskapet til Edvard IV erklært ugyldig ved å hevde at på den tiden da Edvard IV giftet seg med Elizabeth Woodville var han allerede forlovet med lady Eleanor Butler. Det engelske parlamentet utstedte en lov, Titulus Regius («Kongens tittel»), som støttet denne posisjonen. Dette grepet gjorde barna av dette ekteskapet til illegitime og derfor kunne de heller ikke være arveberettiget for tronen. Gloucester ble erklært som den rettmessige konge med rett til tronen som barn av George Plantagenet, 1. hertug av Clarence, en annen bror av Gloucester og Edvard IV. Gloucester tok tronen den 6. juli 1483 som Rikard III. De to unge brødrene Edvard og Richard i Tower of London forsvant deretter og ble aldri hørt fra siden. Ryktene gikk, blant annet fra engelske fiender i utlandet, at det hadde blitt myrdet av Rikard III.[11]

Niese av kongen[rediger | rediger kilde]

Elizabeth av York – illustrasjon av Percy Anderson, 1906.

Elizabeths mor allierte seg med lady Margaret Beaufort, mor av Henrik Tudor, den senere kong Henrik VII, som hadde det nærmeste kravet på tronen i huset Lancaster. Selv om Henrik Tudor nedstammet fra kong Edvard III,[12][13] var hans krav på tronen svak grunnet en lov fra parlamentet som ble vedtatt under styret til Rikard II som ble vedtatt på 1390-tallet. Den fjernet arveberettigelse til tronen fra enhver arving av de legitimerte etterkommerne av Henrik Tudors tipp-tipp-besteforeldre, John av Gaunt og Katherine Swynford. Til tross for dette ble hans mor og Elizabeth Woodville enige om at Henrik Tudor skulle gjøre sitt krav gjeldende og straks hadde tatt tronen, gifte seg Elizabeth av York for å forene de to rivaliserende fraksjonene York og Lancaster. I desember 1483 sverget Henrik Tudor en bindende ed i katedralen i Rennes i Bretagne hvor han lovte å gifte seg med henne.[14][15] Deretter begynte han planleggingen av invasjonen av England fra Frankrike.

I 1483 forlot Elizabeth av York og hennes søstre Westminster Abbey og vendte tilbake til hoffet etter at Elizabeth Woodville var blitt forsont med Rikard III. Det gikk rykter om at Rikard III hadde til hensikt å gifte seg med sin niese Elizabeth av York ettersom hans hustru Anne Neville, og de hadde ingen barn som hadde overlevd. En samtidskilde, Croylandkrøniken, hevdet at Rikard III ble tvunget til benekte dette usmakelige ryktet. Det er ingen avgjørende bevis for noe forhold mellom Elizabeth og hennes onkel, men oldtidsgranskeren og skribenten George Buck (1560-1622) hevdet å ha avdekket et brev fra Elizabeth som indikerte at hun var involvert og villig, skjønt et slikt brev har aldri blitt lagt fram.[16][17] Kort tid etter at Anne Neville døde, sendte Rikard III sin niese av sted fra hoffet og til lukket forvaring i festningen i Sheriff Hutton. Isteden begynte han forhandlinger med kong Johan II av Portugal for å kunne gifte seg med hans søster, Joanna, prinsesse av Portugal, og samtidig få giftet bort Elizabeth med deres fetter, Manuel, den framtidige konge av Portugal.[18]

Den 7. august 1485 gikk Henrik Tudor og hans hær i land i Wales og begynte å marsjere mot England. Den 22. august 1485 møttes Henrik Tudor og Rikard III i slaget ved Bosworth Field. Rikard III hadde den største hæren, men ble forrådt av en av sine mektige undersåtter, William Stanley, bror av Thomas Stanley, 1. jarl av Derby, og ble drept i slaget.[19] Han var den siste engelske konge som ble drept i krig.[20] Henrik tok den engelske kronen som Henrik VII i retten av å ha erobret.[21]

Hustru av kongen[rediger | rediger kilde]

Kopi fra 1700-tallet av Elizabeth av York som dronning: hun holder den hvite rose til huset York.

Som den eldste datteren av Edvard IV med ingen overlevende brødre hadde Elizabeth av York et sterkt krav på tronen i egen rett, men hun tok ikke tronen som dronningregent. En slik presesens var for tidlig for England for ytterligere 67 år da hennes barnebarn, Maria I, kom på tronen. Selv han innledningsvis var motvillig til å holde sitt løfte han høytidelig avga i Rennes,[22] men han innså at det var mange gode grunner for å gifte seg med Elizabeth: hun kom fra en meget fruktbar familie (hennes bestemor Jacquetta av Luxembourg fikk fjorten barn og hennes mor Elizabeth Woodville fikk tolv barn), men enda viktigere var den politiske betydningen i å forsone York og Lancester i en ekteskapsforening, således stabilisere sitt styre og skape fred, og samtidig svekke tronkravene til andre overlevende medlemmer av huset York. [23] Men selv om hun forsterket hans krav på tronen, styrte han i egen rett ved erobring og ikke ved ekteskap med arvingen av York. Det var ingen form for maktdeling,[24] og lot seg krone den 30. oktober 1485 før bryllupet.

Henrik VII fikk Titulus Regius, således legitimerte barna til Edvard IV, og anerkjente Edvard IV som sin forgjenger. Etter å ha sikret seg dispensasjon fra paven, gjennomførte Thomas Bourchier, erkebiskop av Canterbury, bryllupseremonien Westminster Abbey den 18. januar 1486 mellom Henrik VII og Elizabeth av York. Deres første sønn, Arthur, ble født den 20. september 1486. Elizabeth ble kronet som dronning den 25. november 1497. Etter kroningen født hun ytterligere seks barn, men kun fire av dem overlevde barndommen: Arthur, Margaret, Henrik og Maria.

Til tross for at ekteskapet var et resultat av en politisk arrangement, viste det seg å være vellykket og begge parter synes å vokst inn i det og elsket hverandre.[25] Elizabeth av York utøvde liten politisk makt og innflytelse som dronning, blant annet grunnet hennes sterke og dominerende svigermor, lady Margaret Beaufort. Hun ble rost for å være vennlig og sjenerøs mot sine slektninger, tjenere og velgjørere. Om hun ikke deltok ved offentlige sammenkomster, levde hun et stille liv ganske langt fra politikken sammen med tre av sine barn ved Eltham Palace. Elizabeth av York likte musikk og dans, foruten å spille med terninger. Hun holdt også hunder av typen greyhound (tidligere kalt for engelsk mynde).[26]

Den 14. november 1501 ble hennes 15 år gamle sønn Arthur gift med Katarina av Aragón, datter av kong Ferdinand II av Aragón og dronning Isabella I av Castilla. Paret ble sendt til Ludlow Castle, den tradisjonelle residensen til prinsen av Wales. Lykken varte ikke lenge da Arthur døde allerede i april 1502. Nyheten av Arthurs død fikk Henrik VII til å bryte sammen i sorg, like mye i frykt for sitt dynasti som i sorg over sin sønn. Elizabeth trøstet ham og sa at han selv var den eneste sønnen til sin mor, men hadde overlevd til å bli konge, og at Gud hadde latt ham beholde en sønn og to døtre, og de var begge unge nok til å få flere barn.[27][28]

Elizabeth av York ble gravid enda en gang og tilbrakte sin nedkomst i Tower of London. Den 2. februar 1503 fødte hun datteren Katherine, men barnet levde bare noen dager. Rystet av infeksjon post partum døde hun den 1. februar, hennes fødselsdag. Hun ble 37 år gammel. Hennes ektemann og barn synes å sørget tungt over hennes død. I henhold til en redegjørelse skal Henrik VII «i all stillhet ha trukket seg tilbake til ensomt sted og ville ikke at noen skulle kom til ham.»[29] Dette er bemerkelsesverdig da han kort tid etter Elizabeths død viste nedtegnelser at han selv ble meget syk og ville ikke la noen, unntatt moren Margaret Beaufort, kom nær seg. At Henrik Tudor viste sin følelser, ikke minst alle tegn på svakhet, var meget uvanlig og alarmerende for hoffet.

Miniatyr fra presentasjonssiden i Vaux Passional: Henrik VII og hans barn etter at Elizabeth av York er død; en ung Henrik VIII er vist i øverste venstre hjørn ved en tom seng. Hans far, Henrik VII trakk seg tilbake i ensomhet i seks uker som følge av hennes død, antagelig kledd i sørgeklær lik de som er framstilt her.

I 2012 ble Vaux Passional, et illuminert manuskript som en gang var eid av Henrik VII, gjenoppdaget i Nasjonalbiblioteket i Wales. Det framstiller og avbilder på levende vis tiden etter Elizabeths død. Henrik VII er vist mens han mottar boken som inneholder manuskriptet. Han er kledd i sørgeklær med et sorgfullt uttrykk i ansiktet. I bakgrunnen bak deres far er den avdøde dronningens døtre, Maria og Margaret, i svarte slør. Den 11 år gamle Henrik, den senere kong Henrik VIII vist mens han gråter i sengetøyet til sin mors tomme seng, identifisert med sitt røde hår.[30][31]

Elizabeths gravstatue, framstilt i malt treverk (her uten klær), 1503, Westminster Abbey

Henrik VII vurderte å gifte seg på nytt for å fornye alliansen med Spania. Blant de kvinnene som ble vurdert var Joanna, enkedronning av Napoli (niese av Ferdinand II av Aragón); Johanna av Castilla (datter av Ferdinand II og Isabella); og Margarete, enkehertuginne av Savoie (svigerinne av Johanna av Castilla), men han døde som enkemann i 1509.

Hvert år på Elizabeths dødsdag bestemte han at en messe med rekviem ble sunget, at kirkeklokker ble ringet og at hundre lys ble tent i hennes ære. Slike minneseremonier ble også beordret av andre monarker for deres ektefeller, eksempelvis av Rikard II for sin dronning Anna av Böhmen, og av Edvard I for sin dronning, Eleonore av Castilla.[32][33]

Tower of London ble oppgitt som kongelig residens, bevitnet ved mangelen av nedtegnelser for at den ble benyttet av den kongelige familie eller av Henrik Tudor etter 1503. Alle framtidige fødsler i styret til Elizabeths sønn, Henrik VIII, foregikk på andre palasser.[33]

Henrik VIIs omdømme som gjerrig ble verre etter hustruens død, dokumentert ved skatteopptegnelser, skjønt en direkte forbindelse mellom hans gjerrighet og hennes død er ikke støttet av bevis. Opprør mot skattene i Yorkshire i 1489 og i Cornwall i 1497 antyder det.[34] Det er mulig at dette omdømmet for gjerrighet var også knyttet til mangelen på veldedighetsarbeid etter at dronningen døde, men han brukte også store midler på personlige utgifter, antagelig mer enn noen annen Tudor-monark, og det er beregnet at for de første to årene av hans styre benyttet han tilsvarende av 3 millioner pund på klær. [35]

Han ble gravlagt sammen med Elizabeth av York under deres gravskulpturer i hans kapell. Hennes grav ble åpnet på 1800-tallet. Det ble da oppdaget at bekledningen i tre på hennes kiste av bly var blitt fjernet for skaffe plass til gravleggingen av hennes tipp-oldebarn Jakob I.[36]

Barn[rediger | rediger kilde]

Gravmonumenter for Henrik VII og Elizabeth av York på deres grav i Westminster Abbey.

Elizabeth og Henrik VII fikk åtte barn:

  • Arthur, prins av Wales (20. september 1486 – 2. april 1502)
  • Margaret, dronning av Scotland (28. november 1489 – 18. oktober 1541)
  • Henry VIII, konge av England (28. juni 1491 – 28. januar 1547)
  • Elizabeth Tudor (2. juli 1492 – 14. september 1495)
  • Maria, dronning av Frankrike (18. mars 1496 – 25. juni 1533)
  • Edward Tudor (født 1498? – død 1499) Det er mulig at Edward er en feilskrivning for Edmund Tudor i en offisiell protokoll. Dersom han virkelig eksisterte døde han antagelig som spedbarn.[37]
  • Edmund Tudor, hertug av Somerset (21. februar 1499 – 19. juni 1500)
  • Katherine Tudor (2. februar 1503 – 10. februar 1503)

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

I henhold til folkeminne omhandler barnesangen «Sing a Song of Sixpence» Elizabeth av York og hvor et av versene er:

The king was in his counting house,
Counting out his money;
The queen was in the parlour,
Eating bread and honey.

Kongen teller sine penger mens dronningen sitter i sin private stue og spiser brød med honning. Opphavet til sangen er usikker, men en vag henvisning hos William Shakespeare kan tyde på at den er fra før 1600-tallet.[38]

Symbolet på Tudor-dynastiet er Tudor-rosen, som ble et kongelig symbol ved Elizabeths bryllup med Henrik VII i 1486. Hennes Yorks hvite rose er vanligvis sidestilt med ektemannens Lancasters røde rose.[39][40] Den er i dag (uten krone) fortsatt Englands blomsteremblem.[41]

Elizabeth av York var kjent for sin skjønnhet. Hun hadde arvet sine foreldres blonde hår og lyse hudfarge. Alle senere Tudor-monarker arvet hennes gylne hår med mye eller mindre rødskinn, og det ble synonymt med dynastiet.[42][43]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gregory, Philippa: «Elizabeth of York»; inkludert slektstre
  2. ^ Lowery, Georgianna (19. november 2014): «What Really Happened to the Princes in the Tower?», Owlcation
  3. ^ Carson, Annette (2009): Richard III: The Maligned King, The History Press, opptrykk, ISBN 9780752452081
  4. ^ Weir, Alison (desember 2013): «Elizabeth of York: a Tudor of rare talent», BBC History Magazine
  5. ^ Maclagan, Michael; Louda, Jiří (1999): Line of Succession: Heraldry of the Royal Families of Europe. London: Little, Brown & Co. ISBN 1-85605-469-1, s. 22.
  6. ^ «The House of Tudor», English Monarchs
  7. ^ «Elizabeth of York», Tudor Times 21. februar 2017
  8. ^ «Royal Ladies of the Garter», History of Royal Women
  9. ^ «Richard III – King», Biography.com.
  10. ^ McDonough, Abbie (22. januar 2014): Woodville, The White Queen», Amazing Women in History
  11. ^ «History – Historic Figures: The Princes in the Tower», BBC History
  12. ^ Genealogisk tabell i Morgan, Kenneth O., (1988): The Oxford History of Britain, s. 709
  13. ^ «The Legitimacy of Henry VII: An Argument for Henry Tudor’s Claim», Tales from Early Modern England, 13. september 2015
  14. ^ Amin, Nathen 12. oktober 2014): «Brittany and the Tudors», Henry Tudor Society
  15. ^ Casterly, Minerva (23. desember 2015): «Henry promises to marry Princess Elizabeth of York», Tudors & Other Histories
  16. ^ «Elizabeth of York», Richard III Society - American Branch
  17. ^ Kincaid, Arthur (2004): «Buck (Buc), Sir George (bap. 1560, d. 1622)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, s. lxxxii–lxxxiii, xc–xciv, cxii–cxiv og 307 (note til s. 189, linene 14–29), i: Buck, George (1979): The History of King Richard the Third (1619), Gloucester: Alan Sutton, red. Kincaid, Arthur (2. utg. 1981) ISBN 0904387267. Sitat: «Historians long debated the authenticity and meaning of Buck's summary of a letter, now lost, from King Edward IV's daughter, Elizabeth of York, to John Howard, 1st Duke of Norfolk. Buck's summary says that Elizabeth asks Norfolk to be a "mediator for her in the cause of [the marriage] to the King" (the brackets in Kincaid's reconstruction indicate a lacuna caused by damage to Buck's original manuscript, filled in from an early manuscript copy, and the two words are not in serious dispute) and expresses her hope that the queen will soon die.» Se Kincaid, Arthur (1979): «Introduction» i: History, s. xc–xciv; Kincaid, Arthur (juni 1988): «Buck and the Elizabeth of York Letter: a reply to Dr. Hanham», The Ricardian, 8, (101), s. 46–49; og Baldwin, David (2011): Elizabeth Woodville: Mother of the Princes in the Tower, The History Press ISBN 0752468979, s. 138
  18. ^ Williams, Barrie (mars 1983): «The Portuguese Connection and the Significance of the 'Holy Princess'», The Ricardian, 6 (90).
  19. ^ «Sir William Stanley (d. 1495)», Luminarium
  20. ^ Watson, Greig (4. februar 2013): «Richard III dig: Grim clues to the death of a king», BBC News
  21. ^ «Henry VII», Tudor History
  22. ^ Williamson, Audrey (2002): The Mysteries of the Princes, Sutton
  23. ^ Tracy, Stephanie (18. januar 2013): «The Marriage of Henry VII and Elizabeth of York», The Tudor Enthusiast
  24. ^ Blackstone, W. (1765): Commentaries on the Laws of England. Oxford: Clarendon Press.
  25. ^ Okerlund, Arlene (2009): Elizabeth of York, s. 99–118, 185–186, 203–204; Williams, Neville (1977): «Henry VII», s. 143.
  26. ^ Routh, Charles Richard Nairne; Holmes, Peter (1990): Who's Who in Tudor England. London: Shepheard-Walwyn. ISBN 0-85683-093-3, s. 11
  27. ^ Okerlund, Arlene (2009): Elizabeth of York, s. 203–211; Strickland, Agnes; Strickland, Elizabeth (1852): Lives of the Queens of England, Lea and Blanchard
  28. ^ Penn, Thomas(2013): Winter King, Henry VII and the Dawn of Tudor England, Simon & Schuster, opptrykk, s. 114
  29. ^ Ambrosius, Lloyd E. (2004): Writing Biography: Historians & Their Craft, U of Nebraska Press. ISBN 0-8032-1066-3, s. 65–.
  30. ^ «The Vaux Passional», National Library of Wales.
  31. ^ Weir, Alison (2013): Elizabeth of York: A Tudor Queen and Her World, Ballantine Books, ISBN 0345521374, s. 453
  32. ^ Abernethy, Susan: «The Funeral of Queen Elizabeth of York, the First Tudor Queen of England», The Freelance History Writer
  33. ^ a b Hughes, Olga (30. desember 2013): «Elizabeth of York and her Kings – Henry VII», Nerdalicious
  34. ^ Chrimes, Stanley Bertram (1999): Henry VII, Yale University Press
  35. ^ Knapton, Sarah (1. juni 2016): «‘Miserly’ Henry VII was actually a shopaholic who spent £3 million on clothes», The Telegraph
  36. ^ Stanley, Arthur (1886): Westminster Abbey. London: John Murray, s. 499.
  37. ^ Stanley, Arthur Penryn ((1886): Historical Memorials of Westminster Abbey, s. 281-282): Sitat: «His infant daughter Elizabeth, aged three years and two months, was buried, with great pomp, in a small tomb at the feet of Henry III. His infant son, Edward, who died four years afterward (1499), was also buried in the Abbey. The first grave in the new Chapel was that of his wife, Elizabeth of York. She died in giving birth to a child who survived but a short time.»
  38. ^ Opie; Iona; Opie, red. ([1951] 1997): The Oxford Dictionary of Nursery Rhymes, Oxford University Press, 2. utg., s. 394-395.
  39. ^ «The White Rose of York», History of York
  40. ^ «Lancashire's Red Rose», Lancashire Villages
  41. ^ «National Flowers of the UK», 10 Downing Street.
  42. ^ «Hair of a Tudor», The Times of the Tudors, 12. februar 2013
  43. ^ Virag, Melissa (25. juni 2010): «Where the Tudor Red-Gold Hair came from», Such Eternal Delight

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Harvey, Nancy Lenz (1973): Elizabeth of York: Tudor Queen, Littlehampton Book Services Ltd.
  • Licence, Amy (2013): Elizabeth of York, the Lost Tudor Queen, Amberley.
  • Morgan, Kenneth O., (1988): The Oxford History of Britain, Oxford University Press. ISBN 0-19-285202-7.
  • Okerlund, Arlene Naylor, (2009): Elizabeth of York', Palgrave Macmillan, ISBN 978-0-230-61827-5
  • Weir, Alison (2013): Elizabeth of York. Jonathan Cape and Ballantine.
  • Williams, Neville (1977): «Henry VII» i: Fraser, Antonia, red.: The Lives of the Kings and Queens of England, Futura, ISBN 0-8600-7449-8.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Elizabeth of York – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons