Thomas More

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Thomas More
Politiker, forfatter, martyr
Hans Holbein d. J. 065.jpg
FødtThomas More
7. februar 1478
London
Død6. juli 1535
Tower Hill, London
Ektefelle Alice More, Jane More (1505–1511)
Far John More
Barn Margaret Roper, Elizabeth Dauncey (født More), Cecily Heron (født More), John More II
Utdannet ved Lincoln’s Inn
Beskjeftigelse
11 oppføringer
Filosof, historiker, teolog, politiker, poet, statsmann, romanforfatter, faglitterær forfatter, dikterjurist, dommer, diplomat
NasjonalitetKongeriket England
LivssynDen romersk-katolske kirke
Saligkåret9. desember 1886
Helligkåret19. mai 1935
Anerkjent avDen katolske kirke
Festdag22. juni (med John Fisher)
Se ogsåEkstern biografi
I kunstensom lordkansler med kjede; med bok eller øks
Signatur
Thomas Mores signatur

Thomas More (7. februar 14786. juli 1535), opphøyd til helgen av den katolske kirke,[1][2] var en engelsk advokat, sosialfilosof, forfatter, politiker, og renessansehumanist. Han var også rådgiver for kong Henrik VIII av England og rikskansler av England fra oktober 1529 og til 16. mai 1532.[3] Han skrev romanen Utopia, et litterært verk og sosial-politisk satire, utgitt på latin i 1516, som beskrev det politiske livet til et tenkt idealsamfunn på en øy.

More motsatte seg den protestantiske reformasjonen, særskilt teologien til Martin Luther og William Tyndale, som begge oversatte Bibelen til morsmålet. More motsatte seg også den engelske kongens atskillelse fra den katolske kirke, og nektet å anerkjenne kong Henrik VIII som overhode for den engelske kirke og kongens annullering av sitt ekteskap med Katarina av Aragón Etter at More nektet å sverge troskap til kongen og hans overherredømme, men plasserte paven som sin øverste herre, ble han dømt for forræderi og halshogd. Ved sin henrettelse ble det sagt at han sa: «Jeg dør som kongens gode tjener, og for Gud først.»[4]

More ble et katolsk symbol og en helt i den politiske kampen mot engelsk protestantisme, og i 1935 helligkåret pave Pius XI ham som martyr. Pave Johannes Paul II erklærte ham i 2000 som «guddommelig beskytter av statsmenn og politikere». [5] Siden 1980 har den engelsk kirke minnet More liturgisk som en martyr av reformasjonen.[6] Sovjetunionen æret ham for den angivelig kommunistiske holdningen angående eiendomsretten som ble uttrykt i Utopia.[7][8][9]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

More ble født i Milk Street den 7. februar 1478 som sønn av John More,[10] advokat og senere dommer, og hans hustru Agnes (født Graunger). Han var den andre av seks barn. More fikk utdannelse ved St Anthony's School, den gang betraktet som en de beste skoler i London.[11] Fra 1490 til 1492 tjenestegjorde More som pasje hos John Morton, erkebiskop av Canterbury og rikskansler av England,[12] Morton var en entusiastisk tilhenger av hva som den gang ble kalt for «ny læring», noe som var stipendiat for hva som senere ble kjent som «humanisme» eller «London-humanisme», og hadde høyde tanker om den unge Thomas More. Da Morton hadde tro på at More hadde et stort potensiale, fikk han den unge gutten nominert for en plass ved Universitetet i Oxford (enten ved St. Mary's Hall eller Canterbury College, to historiske læresteder).[13]

More begynte sine studier ved Oxford i 1492, og fikk en klassisk utdannelse. Han studerte under Thomas Linacre og William Grocyn, ble dyktig i både latin som gresk. More forlot Oxford etter kun to år under påtrykk av sin for å begynte trening som advokat i London ved New Inn, en av kontorene for Inns of Chancery, kanselliet.[14][15] I 1496 ble More student ved Lincoln's Inn, en av stedene til Inns of Court, hvor han ble værende fram til 1502 da han ble skrankeadvokat.[16]

Åndelig liv[rediger | rediger kilde]

I henhold til hans venn, teologen Desiderius Erasmus av Rotterdam, hadde More alvorlig vurdert å oppgi en juridisk karrière for å gå i kloster og bli munk.[17][18] Mellom 1503 og 1504 bodde More i nærheten av et kloster tilhørende karteuserordenen i området Smithfield i London (bygningene heter i dag London Charterhouse), og deltok i munkenes åndelige øvelser. Selv han beundret deres fromhet, besluttet More til sist å forbli lekmann og stilte til valg for parlamentet i 1504. Han giftet seg også året etter. [19]

Til tross for hans valg å følge en sekulær karriere, fortsatte More med en asketisk praksis resten av livet, som å plage seg selv med å bære en hårskjorte direkte huden og tidvis straffet seg selv med flagellasjon, selvpisking, noe som er en ekstrem form for botsøvelse.[19]

Familieliv[rediger | rediger kilde]

Thomas More og hans familie, maleri av Hans Holbein den yngre, 1592.
Utkast til maleriet Thomas More og hans familie, av Hans Holbein den yngre, ca. 1527.

More giftet seg med Jane Colt i 1505.[20] Hun var fem år yngre enn ham selv, stille og godhjertet.[21] Det var ikke vanlig at kvinner fikk utdannelse, annet enn kunnskap i å stelle hus og hjem, men Erasmus fortalte at More ønsket å gi sin hustru en bedre utdannelse enn hva hun tidligere hadde fått hjemme og underviste henne i musikk og litteratur.[21] Paret fikk fire barn før Jane døde i 1511: Margaret, Elizabeth, Cicely, og John. [22] Han underviste også sine døtre, og Margaret, eller «Megs» som han kalte henne, ble forfatter og oversetter, og ble en av de mest lærde kvinner i 1500-tallets England.[23]

More gikk «imot venners råd og vanlig skikk» ved at han innen tretti dager giftet seg på nytt med en av de mange kvalifiserte kvinner i hans omfattende omgangskrets.[24][25] Han valgte en rik enke, Alice Harpur Middleton, for å administrere hans husholdning og oppfostre sine små barn.[26] More ble ikke forstått som at han hadde hastverk i å gifte seg på nytt grunnet seksuell tiltrekning eller behov, da Alice var sju år eldre enn ham selv, og det er mulig at de ikke hadde seksuell omgang.[25] Den korte tiden etter sin første hustrus død var så kort at han måtte søke dispensasjon, men grunnet hans gode omdømme var det ikke noe problem.[24] Alice More manglet underdanigheten til hans første hustru. Mores venn Andrew Ammonius latterliggjorde Alice som en «krokneset harpy».[27] Erasmus kalte derimot deres ekteskap som lykkelig.[28] Hun brakte med seg sin formue, og var kjent for å være glad i dyr, særlig hunder.[29]

More fikk ingen flere barn i sitt andre ekteskap, skjønt han oppdro Alices datter fra hennes tidligere ekteskap som sin egen. Han ble også verge for to unge piker: Anne Cresacre, som senere kom til å gifte seg med hans sønn, John More,[30] og Margaret Giggs (senere Clement), som også ble en utdannet kvinne, og det eneste medlemmet av hans familie som ble vitne til hans henrettelse. Hennes datter giftet seg med Mores nevø William Rastell. Som en kjærlig far skrev More brev til sine barn i de tider han var på juridisk eller forretningsreise, og oppmuntret dem til å skrive ofte til ham.[30][31]

More insisterte på å gi den samme klassiske utdannelsen som hans sønn fikk, en meget uvanlig holdning på denne tiden.[32] Hans eldste datter Margaret fikk godt omdømme for sin lærdom, særlig ved å være flytende i gresk og latin.[33] More viste stolt fram sin datters akademiske dyktighet i september 1522 ved å holde opp et brev hun hadde skrevet til biskopen, som var overrasket over at kvinne kunne skrive ren latin, over dens korrekthet, og dens lærdom.[34] Mores beslutning i å undervise sine døtre, satte et eksempel for andre adelsfamilier. Selv Erasmus ble positivt innstilt til å gi kvinner undervisning da han ble vitne til hva Mores døtre kunne.[35]

Et portrett av More og hans familie ble malt av Holbein, men det gikk tapt i en brann på 1700-tallet. Mores sønnesønn bestilte en kopi og det eksisterer fortsatt to kopier av de.

Tidlig politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Fra 1510 tjenestegjorde More som den ene av to undersheriffer for City of London, en posisjon med betydelig ansvar og hvor han fikk et omdømme som en ærlig og effektiv offentlig tjenestemann. More ble Master of Requests i 1514, det vil si en mindre domstol som hørte klagemålene til fattige og tjenere.[36] det samme året ble han utpekt som medlem av Kongelig råd. [37] Etter å ha dratt på en diplomatisk reise til den tysk-romerske keiser Karl V i Calais og Brugge sammen med Thomas Wolsey, erkebiskop av York, ble More slått til ridder og fikk i 1521 en høyere posisjon i skattkammeret som hadde ansvaret for regninger og skatter. [37]

Som sekretær og personlige rådgiver for kong Henrik VIII ble More i økende grad innflytelsesrik: han tok imot utenlandske diplomater, gjorde utkast til offentlige dokumenter, og fungerte som en kontaktperson mellom kongen og rikskansler Wolsey. Senere tjenestegjorde More også som High Steward, en akademisk tittel, for universitetene Oxford og Cambridge. I 1523 ble More valgt som Knights of the Shire, det vil si parlamentsmedlem (MP) for Middlesex på Wolseys anbefaling, og i Underhuset valgte More som ordstyrer.[37] I 1525 ble More Chancellor of the Duchy of Lancaster, det vil si kansler for hertugdømmet Lancaster og som innebar de utøvende og juridiske ansvaret for det meste av nordlige England.[37]

Kansler[rediger | rediger kilde]

Etter at Wolsey havnet i unåde hos kongen og fratatt sine posisjoner og besittelser, ble More den som etterfulgte ham som rikskansler i 1529. Wolsey hadde blitt anklaget for bevisst å trenert saker, men More sendte ut saker med en uovertruffen hastighet.

Kampen mot reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Statue av Thomas More på Sir Thomas More House, motsatt av Royal Courts of Justice, Carey Street, London.

More støttet den katolske kirke og så på den protestantiske reformasjonen som kjetteri, en trussel mot enheten til både kirken og samfunnet. Han trodde fast på teologien, argumentasjonen, og kirkelovene, og «hørte Luthers opprop om å ødelegge den katolske kirke som et krigsrop.» [38]

Hans tidligste handlinger mot den protestantiske reformasjonen omfattet å støtte Wolsey å hindre lutheranske tekster og bøker å bli innført i England, spionere på og etterforske mistenkte protestanter, særlig utgivere, og arrestere de som eide, fraktet eller solgte slike tekster. More undertrykte heftig Tyndales engelske oversettelse av Det nye testamente.[39] Bibelen skulle kun være på latin slik at ikke lekfolk kunne tolke tekstene etter eget hode.

Tyndale-Bibelen benyttet kontroversielle oversettelser ved gå til kildene i gresk og hebraisk av bestemte ord som More betraktet som kjetterske og opprørske, blant annet benyttet den «den eldre» framfor «prest» for det greske presbyteros, og den benyttet betegnelsen «forsamling» framfor «kirke».[40] Han pekte også på en del marginale ord som han hevdet utfordret kirkens lære.[41] Det var i denne perioden hvor det meste av Mores litterære polemikker skjedde.

Det var ikke nødvendigvis henrettelser som ble resultatet av Mores forfølgelser. Høsten 1530 ble John Tyndale, bror av William Tyndale, og to andre rapportert for å ha spredt Tyndale-Bibelen. More fikk dem arrestert og de tilsto. Den neste markedsdagen måtte de gjennomgå offentlig botsøvelse ved å ri på hester bakfram kledd i jakker som var ’festet tykt’ med forbudte skrifter mens de ble pepret med råtten frukt.[42]

Det gikk rykter under og etter Mores levetid om forferdelig behandling av kjettere under hans tid som rikskansler. Den folkelige protestantiske polemikeren John Foxe skrev et historisk verk om kristne martyrer som særlig framhevet lidelsene til engelske protestanter. Hans skrifter var medvirkende i å publisere anklager om tortur i hans populære bok Book of Martyrs og hevdet at More hadde jevnlig benyttet vold eller tortur i forhørene av kjettere. Senere forfattere som Brian Moynahan og Michael Farris siterte Foxe i gjentagelsen av disse anklagene.[43] Peter Ackroyd, forfatter av en biografi over More, lister også påstander fra Foxes bok og fra andre før-reformatoriske kilder om at More «bandt kjettere til et tre i hans hage i Chelsea og pisket dem», at «han så på da ‘nye menn’ ble plassert på strekkbenken i Tower of London og torturert til de tilsto», og at «han var personlig ansvarlig for brenningen av flere ‘brødre’ i Smithfield».[44] Richard Marius, en annen biograf av More, nedtegnet en tilsvarende påstand om James Bainham, men at «fortellingen som Foxe fortalte om piskingen av Bainham og strekkbenken ved Mores ansvar er generelt betvilt i dag.»[45] More selv benektet disse anklagene. Han innrømmet at han fengslet kjettere i sitt hus, theyr sure kepynge, som han kalte det, men benektet alle påstander om pisking og tortur, «så hjelp meg Gud».[46]

More skrev imidlertid i hans Apology («Unnskyldning») fra 1533 at han kun benyttet fysisk straff på to kjettere: et barn som banket med kjepp foran sin familie for kjetteri angående nattverden, og en «mismodige» mann som ble pisket for å ha forstyrret bønnene.[47] I løpet av den tiden hvor More var rikskansler ble hele seks mennesker brent på bålet for kjetteri. De var Thomas Hitton, Thomas Bilney, Richard Bayfield, John Tewkesbery, Thomas Dusgate, og James Bainham.[48] Moynahan har hevdet at More var medvirkende til Tyndale ble brent til døde da Mores agenter hadde lenge forfulgt ham, selv det skjedde over et år etter at More døde.[49][50][51] Brenning på bål hadde lenge vært vanlig straff for kjetteri; omtrent tretti brenninger hadde blitt utført før More ble opphøyd til rikskansler, og brenning fortsatte å bli utført på både katolikker og protestanter under ulike makthavere i påfølgende århundrene.[52] Ackroyd slår fast at More «godkjente brenning».[53] Marius fastholder at More gjorde hva han kunne for å utrydde kjettere, men ikke direkte at More var personlig aktiv i brenningen.[45]

John Tewkesbury var kjøpmann i lærvarer som ble funnet skyldig av John Stokesley, biskop av London,[54] for å ha lagret forbudte bøker; han ble dømt til å bli brent på bålet for å nekte å endre seg. More erklærte at han «burned as there was neuer wretche I wene better worthy».[55] I hans tid som rikskansler økte antallet kjettere som ble brent på bål dramatisk. I The Confutation of Tyndale’s Answer, hvor More gikk i polemikk med de reformerte, uttalte han seg om disse henrettelsene og karakteriserte eksempelvis brenningen av Thomas Hitton som «djevelens stinkende martyr».[56][57] Etter at Richard Bayfield ble henrettet for å ha solgt kjetterske bøker kommenterte More at han var «godt og vel brent».[58][59]

Moderne kommentatorer er delt i vurderingen på Mores handlinger mot religiøse motstandere som rikskansler. En del biografer, inkludert Ackroyd har tatt et relativt tolerant syn på Mores kampanjer mot den protestantiske reformasjonen ved å plassere hans handlinger innenfor det urolige religiøse klimaet på hans tid. Andre har vært mer kritisk, slik som Richard Marius, en amerikansk lærd på reformasjonen, som mener at forfølgelsene var et forræderi av Mores tidligere humanistiske overbevisninger, inkludert Mores nidkjære og godt dokumenterte beslutningspåvirkning på forfølgelsen og utryddelsen av protestanter.[60]

En del protestanter har tatt en annen vurdering. I 1980 ble More lagt til den engelske kirkes kalender over helgener og helter av den kristne kirke, til tross for at han var bister motstander av den engelske reformasjonen som skapte den engelske kirke. Han ble lagt til sammen med John Fisher, for å bli minnet hver 6. juli (datoen for Mores henrettelse) som «Thomas More, lærd, og John Fisher, biskop av Rochester, reformasjonsmartyrer 1535».[6] Pave Johannes Paul II æret More ved å gjøre ham til skytshelgen for statsmenn og politikere i oktober 2000 ved å uttale «Det kan bli sagt at han demonstrerte på en enestående måte verdien av en moralsk overbevisning... selv om, i hans handlinger mot kjettere, reflekterte begrensningene i kulturen på hans tid.»[5][61]

Oppsigelse[rediger | rediger kilde]

Da konflikten over overherremellom pavedømmet og kongen nådde sitt høyeste nivå, fortsatte More å være standhaftig i støtte pavens overherredømme som etterfølger av sankt Peter, og å stå over kongen av England. Parlamentets gjeninnføring av anklagen om praemunire (lovverk som hadde til hensikt å forebygge inngrep fra fremmede domstoler i den engelske kongens jurisdiksjon)[62] i 1529 hadde gjort det til en forbrytelse å støtte i offentligheten eller i posisjon at en autoritet utenfor riket (slik som paven) hadde noen form for lovlig jurisdiksjon som sto over kongens.[63]

I 1530 nektet More å signere et brev fra ledende engelske geistlige og aristokrater som ba pave Klemens VII om å annulere Henriks ekteskap med Katarina av Aragón, og han kranglet også med kongen over kjetterilovene. I 1531 krevde en kongelig forordning om at presteskapet tok en ed på å anerkjenne kongen som øverste leder av den engelske kirke (Oath of Supremacy). Biskopene ved sammenkomsten i Canterbury i 1532 var enige om signere eden, men kun under trusselen om praemunire og kun etter at disse ordene var lagt til: «så langt som Kristi lover tillater». Dette var betraktet som den endelige underkastelsen av presteskapet.[64] Kardinal John Fisher og en del andre i presteskapet nektet å signere. Henrik renset ut de fleste av presteskapet som nektet å føye seg fra framstående posisjoner i kirken. More fortsatte å nekte å signere eden og ville heller ikke støtte annulleringen av kongens ekteskap med Katarina.[65] Imidlertid fordømte han ikke åpent kongens handlinger og holdt sine meninger private.[66]

Den 16. mai 1532 gikk More av fra posisjonen rikskansler, men forble i kongens gunst til tross for hans avslag.[67] Årsaken til at han gikk av ble utløst av beslutningen som ble foretatt av sammenkomsten til den engelske kirke, som var under intenst kongelig trussel dagen før.[68]

Tiltale, dom og henrettelse[rediger | rediger kilde]

Stedet ved Tower Hill hvor More ble henrettet ved halshogging.
Minneplakett over henrettede ved Tower Hill, blant annet More.

I 1533 nektet More å være tilstede ved kroningen av Anne Boleyn som dronning av England. Teknisk sett var ikke dette en handling av forræderi da More hadde skrevet til kongen hvor han tilsynelatende anerkjente Anne som dronning og uttrykte sine ønsker for kongens lykke og den nye dronningens helse.[69] Til tross for dette ble hans avslag på deltagelse bredt oppfattet som en avvisning av Anne, og kong Henrik satte i gang reaksjoner mot ham.

Kort tid etter ble More anklaget for å ha tatt imot bestikkelser, men det ble avvist på grunn av mangel på beviser. Tidlig i 1534 ble More anklaget av Thomas Cromwell, som hadde fungert som kongens førsteminster siden 1532, for å ha gitt råd til Elizabeth Barton, «den hellige jomfru i Kent», en nonne som hadde spådd at kongen hadde ødelagt sin sjel og ville komme til en rask slutt for å ha skilt seg fra Katarina av Aragón. Det skjedde en måned etter at Barton hadde tilstått, noe som antagelig skjedde ved kongelig press,[70][71] og det var sagt at det var fortielse av forræderi.[72] Barton ble halshogd den 20. april 1534.[73]

Selv om det var farlig for alle å ha noe å gjøre med Barton, hadde More møtt henne og ble imponert av hennes inderlighet, men han var forsiktig og ba henne om ikke å blande seg inn i statens saker. More ble innkalt for en komité fra det kongelige råd for å svare på disse anklagene om forræderi, og etter hans respektfull svar, synes det som om saken ble oppgitt.[74]

Den 13. april 1534 ble More bedt om komme for en komite og sverge sin troskap til den parlamentariske loven Act of Succession som fjernet kongens eldste datter, Maria, fra arvefølgen og definerte henne som uektefødt, og gjorde Elizabeth, hans datter med Anne Boleyn, til tronarving. Å nekte å sverge troskap ble regnet som høyforræderi. More aksepterte parlamentet rett til å erklære Anne Boleyn som den rettmessige dronning av England, men han nektet for «den åndelige gyldigheten av kongens andre ekteskap»,[75] og fastholdt at paven var den øverste leder. Han nektet å sverge troskap til kongens overherredømme over den engelske kirke. I tillegg hadde More offentlig nektet å akseptere kongens annullering av hans første ekteskap. Også John Fisher, biskop av Rochester, nektet å sverge troskap sammen med More.[76]

Rettsaken ble holdt den 1. juli 1535 for et panel med dommer som også inkluderte den nye rikskansleren, Thomas Audley, foruten også Anne Boleyns far, bror og onkel.

More, støttet seg på juridisk presedens og det faste utsagnet qui tacet consentire videtur («den som tier, samtykker»),[77] forstått som at han ikke kunne bli dømt så lenge som han ikke uttrykkelig nektet for at kongen var øverste leder for kirken, og han derfor nektet å svare på alle spørsmål om hans mening om emnet.[78]

Thomas Cromwell, som nå var blitt den mektigste blant kongens rådgivere, brakte fram riksadvokat Richard Rich for å bevitne at More hadde i hans nærvær nektet for at kongen var det lovmessige overhodet av kirken. Dette vitnemålet ble karakterisert av More som svært tvilsomt. Vitnene Richard Southwell og en herr Palmer nektet begge for at de hadde hørt detaljer fra den nevnte samtalen. Det tok juryen kun femten minutter å finne More som skyldig.

Etter at juryens dom var avlevert og før han var dømt, talte More fritt om sin overbevisning at «ingen midlertidig mann kan være overhode av åndeligheten» (ved å ta over rollen til paven). I henhold til William Ropers redegjørelse argumenterte More at Act of Supremacy var i motsetning til Magna Carta, til kirkelovene og til Englands lover, og forsøkte således å gjøre hele tiltalen mot seg ugyldig. [63] Han ble dømt til døden ved hengning, trekking og kvartering, den vanlige måten å henrette forrædere, men kongen endret straffen til halshogging.[79]

Møtet mellom More og hans datter etter at dødsdommen har falt. Maleri av William Frederick Yeames, 1872.

Henrettelsen skjedde den 6. juli 1535. Da han kom for å gå opp trappen til skafottet var rammeverket tilsynelatende så svak at den truet med å ramle sammen.[80][81] More er sitert av flere for å ha sagt til en av bødlene: «Jeg ber deg, mester løytnant, se meg trygt opp...»[82] Oppe på skafottet erklærte More at han døde som «kongens gode tjener, og for Gud først.»[83][84][85] Etter at More hadde gjort seg ferdig med å sitere salme 51: Miserere mei, Deus, secundum magnam misericordiam tuam. («Vær meg nådig, Gud, i din kjærlighet, stryk ut mitt lovbrudd i din store barmhjertighet!»)[86][87] knelte han og da skal bøddelen etter sigende ha bedt om tilgivelse, noe More gjorde ved raskt å reise seg og kysse ham.[88][89]

More hadde bedt om at hans adopterte datter Margaret Clement (født Giggs) bli gitt hans hodeløse lik for gravleggelse.[90] Hun var det eneste medlemmet av hans familie som var vitne til henrettelsen. Han ble gravlagt i kapellet St Peter ad Vincula ved Tower of London i en umerket grav. I pakt med vanlig praksis for forrædere ble hans hode plassert på stake over London Bridge i en måned. Mores datter Margaret klarte senere å redde hodet.[91] Det er antatt at det er lagt i Roper-hvelvet i kirken St. Dunstan's i Canterbury,[92] kanskje sammen med levningene av Margaret og hennes ektemanns familie.[93] Det har også blitt hevdet at kraniet er gravlagt i graven som ble reist for More i Chelsea Old Church.[94]

Verker[rediger | rediger kilde]

More var en framstående akademiker, forfatter, og kritiker. Hans skrifter og lærdom ga ham et omdømme som en av de fremste kristne tenkerne i renessansens Vest-Europa. More var en god venn med den nederlandske humanisten Erasmus av Rotterdam, som dedikerte sitt mesterverk Dårskapens pris til More.[95] Tittelen på verket er et ordspill på Mores navn; dårskap heter moria på gresk. Erasmus, som hadde en omfattende brevveksling med mange av de fremste akademikere, beskrev ofte More som en eksemplarisk lærd og forsker.[96] Erasmus og More var samstemte at kirken trengte en reform som kunne gi trosutøvelsen en ny kraft. Begge mente at det beste virkemiddelet var å gå tilbake til de opprinnelige bibeltekstene og de eldste kirkefedrene, og gjennom kritisk lesning og nye oversettelser komme fram til den opprinnelige meningen og ektheten i kirkens lære, samtidig som man kunne renske ut forvrenginger og feiltolkninger.

More og Erasmus gjorde en felles latinsk oversettelse av Lukianos av Antiokia som ble utgitt i Paris 1506. More forfattet også Life of John Picus, Earl of Mirandula (1510), hvor hans humanistiske ideal kom tydelig fram.[97]

Akademiske og litterære verk[rediger | rediger kilde]

Rikard den tredje[rediger | rediger kilde]

Portrett av Rikard III fra sent på 1500-tallet, utstilt i National Portrait Gallery, London.

Thomas More skrev et historieverk om kong Rikard den tredje mellom 1512 og 1519. Det ble aldri fullført, men utgitt etter hans død. Verket, History of King Richard III, ble skrevet i to versjoner, både på engelsk og på latin. Begge begynner med at Rikards bror Edvard IV dør den 9. april 1483, og forteller relativt detaljert om hendelsene i tre urolige månedene som fulgte og som endte med at Rikard ble kronet som konge den 6. juli. Ved dette tidspunktet stopper den latinske versjonen. Den engelske versjonen fortsetter ved fortellingen om de antatte mordene på Rikards befaling av Edvards sønner, de rettmessige arvingene til den engelske tronen. Deretter noen få sider inn i neste episode, avhoppingen av Rikards fremste allierte, hertugen av Buckingham, før framstillingen brått avsluttes.[98]

Til tross for at verket er ufullført, har den engelske versjonen hatt et høyt omdømme og vært meget innflytelsesrikt. Det var ikke utgitt ved Mores henrettelse i 1535, men fra 1543 ble det utgitt i en rekke populære utgivelser, en del kannibalisert, men ble også utgitt i More’s English Works, 1557.[98] I særdeleshet ble det lest og beundret av William Shakespeare, som benyttet det som sin hovedkilde og historiografiske modell for sitt historiske drama Richard III (The Tragedy of King Richard the Third), utgitt i tidsrommet 1592-1593. Shakespeares Rikard III er i all vesentlighet Mores Rikard III og mellom dem etablerte disse to forfatterne hva som fortsatt har blitt stående som den populære forståelsen av Rikard III av England; en mann som både var fysisk som moralsk deformert, men fast bestemt på å ta tronen uansett hva det måtte koste av menneskeliv.[98]

Verket møter ikke den kritiske standarden av moderne historieskriving, men er karakterisert av å være et produkt av sin tid, forfattet av en humanist fra renessansen. Det er en fargerik, delvis fiktiv biografi, mer bemerkelsesverdig for sine litterære kvaliteter og i overensstemmelse til idealene fra antikkens Hellas og Roma. En av Mores seneste biografer, Richard Marius, kaller verket «kanskje det beste han noen gang skrev» til tross for at More også var forfatter av en av de mest innflytelsesrike verker i form av Utopia. Men Utopia ble skrevet utelukkende på latin, og selv om han som mange andre latinske forfattere i renessansen var bemerkelsesverdig dyktig i dette språket, var det likevel hans andre språk, mens engelsk var hans morsmål. I den engelske versjonen utøvde det som en annen biograf, Paul Murray Kendall, karakteriserte som «slående vitalitet av ... [hans] litterære talent.»[98]

Utopia[rediger | rediger kilde]

Illustrasjon til førsteutgaven av Mores Utopia, 1516.

Mores mest kjente og mest kontroversielle verk, Utopia, er en roman skrevet på latin. More fullførte og Erasmus publiserte boken i Leuven i dagens Belgia. Det ble oversatt til engelsk og utgitt i Mores hjemland i 1551, 16 år etter at han ble henrettet. Den oversatte utgaven fra 1684 er den som mest sitert. More, som også er en egen figur i boken, og fortelleren/den reisende Raphael Hythlodaeus (navnet antyder til både erkeengelen Rafael, og «en som snakker tull» i etternavnets greske mening) diskuterer moderne problemer i Antwerpen, foruten også å diskutere det politiske opplegget på den tenkte øya i landet Utopia (en gresk vits på ou-topos, «intet sted» og eu-topos, «godt sted») mellom seg selv, men også med Pieter Gillis og Hieronymus van Busleyden. Utopias opprinnelige utgave inkluderte også et symmetrisk «utopisk alfabet» som ble utelatt ved senere utgaver, men kan ha vært et tidlig forsøk på kryptografi eller stenografi. Det var en form for symboler for å erstatte bokstavene i det romerske alfabetet. Han tenkte seg at folket på øya Utopia ville skrive et eksklusivt, kodet skrift som adskilte dem fra omverden.[99]

George M. Logan har fremmet at Mores Utopia er et alvorlig verk innen politisk filosofi, til tross for dens vidd og indirekte vesen, og at den legemliggjør Mores gjennomgående sympati for idealene til Erasmus’ kristne humanisme. Utopia er først og fremst, argumenterer Logan, en leksjon i form av praktiske eksempler i metodikken til gresk teori, både Platon som Aristoteles. Det er en metodikk som den i betydelig grad redefinerer og samtidig innebærer en kritikk av de substansielle konklusjonene til både stoiske og greske tradisjoner. [100] Boken er således ikke hovedsakelig et normativt verk som omformulerer idealene til den kristne humanisme eller advarer mot radikal idealisme, men utforskning av en særskilt metode for politiske undersøkelser og implikasjonene av denne metoden for normativ teori.[101]

More benyttet denne romanen for å beskrive en fiktiv stat slik at han fritt kunne diskutere spørsmål som var kontroversielle i samtiden. More baserte Utopias politiske system på klostersystemets samfunn slik det beskrives i Apostlenes gjerninger i Det nye testamente.[102] Utopia foregrep og bidro til grunnlegge utopiske tekster som en litterær sjanger som har fått mange etterfølgere. Tidlige verker som var påvirket av Utopia var blant annet New Atlantis av Francis Bacon, Erewhon av Samuel Butler, og Candide av Voltaire. Selv om sjangeren bygde på fenomen som var typiske for renessansen, eksempelvis den klassiske romerske retorikken og forestillinger om en ideverden som finnes hos Platon, forble sjangeren populær i det minste til og med opplysningstiden,[103][104] har overlevd i moderne science-fiction.

Religiøse skrifter og polemikk[rediger | rediger kilde]

Thomas Mores familiehvelv.

I 1520 publiserte den tysk protestanten Martin Luther tre verker i rask rekkefølge: det politiske «Til den tyske nasjons kristne adel» (august 1520), en oppfordring om et nasjonalkonsil som skal iverksette reformer; alle stender er like da alle døpte har del av det alminnelige prestedømme; det dogmatiske «Om kirkens babylonske fangenskap» (oktober 1520, på latin), som angrip katolsk sakramentslære og reduserte sakramentenes antall fra syv til to (dåp og nattverd); det etiske «Om et kristenmenneskes frihet» (november 1520), som framhevet at Guds nåde kun kan erfares ved troen (Sola gratia, Sola fide).[105] I disse tekstene fremmet Luther sin lære om frelsen gjennom nåde alene, avviste bestemte katolske praksiser, og angrep overgrep og utskeielser i den katolske kirke.[106]

I 1521 svarte kong Henrik VIII formelt på Luthers kritikk med den latinske avhandlingen Assertio Septem Sacramentorum (Forsvar av de sju sakramentene). Etter sigende var More involvert i skriveprosessen og bidro til dens framstilling, skjønt graden av hans deltagelse har vært diskutert siden.[107] Teksten ble dedikert til pave Leo X, som viste sin takknemlighet ved å belønne kongen med tittelen Fidei Defensor (Troens forsvarer) i oktober samme år for at han slått tilbake mot kjetteren Luther. Tittelen ble trukket tilbake etter at Henrik VIII brøt med den katolske kirke på 1530-tallet, men ble gitt på nytt til hans etterkommere av det engelske parlamentet.[108]

Luther svarte på Assertio med teksten Contra Henricum Regem Angliae som imøtegikk kongen, og samtidig kom med en del nedsettende karakteristikker av ham.[109] På kongens anmodning skrev More en tilbakevisning: Responsio ad Lutherum, som ble publisert mot slutten av 1523. I denne teksten forsvarte More pavens overherredømme, sakramentene og andre kirketradisjoner. Heller ikke More holdt polemikken i en sivilisert tone, og beskrev Luther blant annet som en «ape», en «drukkenbolt», og en «lusen liten munk».[110]

I prosessen å konfrontere Luther bekreftet Mores teologiske konservatisme. Deretter unngikk han enhver kritisk hentydning av kirkens autoritet. [110] I 1528 publiserte More ytterligere en religiøs polemikk, A Dialogue Concerning Heresies (En dialog angående vranglære), som forsikret den katolske kirke var den ene og sanne kirke, etablert av Kristus og apostlene, og bekreftet gyldigheten av dens autoritet, tradisjoner og praksis.[111] I 1529 førte sirkuleringen av Simon Fishs Supplication for the Beggars (Bønn for tiggere), et undergravende skrift som anklaget den katolske kirke for det meste, inkludert forræderi og mord, til More svarte med Supplication of Souls (Bønn for sjelene). Mores svar, som ble trykket i oktober 1529, kom i to bøker. Mores lange, logikkdrevne svar var ti ganger lengre enn Fishs pamflett på seksten sider.

I 1531, året etter at Mores far døde, utga William Tyndale teksten An Answer unto Sir Thomas More’s Dialogue som et svar på Mores Dialogue Concerning Heresies. More svarte på denne med rundt en halv million ord: Confutation of Tyndale’s Answer. Dette motsvaret var i formen av en tenkt dialog mellom More og Tyndale og hvor More svarte på hver av Tyndales kritiske anmerkninger mot de katolsk ritene og doktrinene.[112] More, som verdsatte struktur, tradisjon og orden i samfunnet som sikring mot tyranni og feil, mente heftig at Luthers tenkning og den protestantiske reformasjonen var generelt farlig, ikke bare for den katolsk tro, men for stabiliteten i samfunnet som helhet.[112]

Brevskrivning[rediger | rediger kilde]

De fleste av de betydelige renessansehumanister var profilerte brevskrivere, og Thomas More var intet unntak. Som med hans venn Erasmus av Rotterdam er det imidlertid bare en liten andel av hans korrespondanse (omtrent 230 brev) som har overlevd. Disse omfatter alt fra personlige brev til offisielle regjeringskorrespondanse (de fleste på engelsk), brev til humanistiske lærde (på latin), flere avhandlinger i brevform, poetiske epistler, brev med innledninger (en del fiktive) til flere av hans egne verker, brev til Mores barn og deres lærere (på latin), og såkalte fengeselsbrev (på engelsk) som han utvekslet med sin eldste datter Margaret mens han satt fengslet i Tower of London i påvente av sin henrettelse. [38] More var også engasjert i en del kontroverser, mest kjent med den franske poeten Germain de Brie, som kulminerte med utgivelsen av de Bries Antimorus (1519). Imidlertid blandet Erasmus seg inn og avsluttet disputten.[41]

More skrev også om mer åndelige emner. Blant disse er A Treatise on the Passion of Christ; A Treatise to Receive the Blessed Body; og De Tristitia Christi (Kristi smerte). More skrev siste mens han satt i Tower og London og dette manuskriptet ble reddet fra konfiskering ved bestemmelse fra kongen, ved hans datters testamente gikk det til spanske hender via Fray Pedro de Soto, skriftefar til keiser Karl V av Det tysk-romerske rike. Mores venn Luis Vives mottok det i Valencia hvor det har forblitt værende i samlingen til museet Real Colegio Seminario del Corpus Christi.

Helligkåring[rediger | rediger kilde]

I Den katolske kirke ble han regnet som martyr siden kort tid etter sin død, men først i 1886 ble han formelt saligkåret sammen med John Fisher. De to ble helligkåret sammen i 1935 av pave Pius XI, og feires sammen den 22. juni. I 2000 ble han formelt erklært å være skytshelgen for advokater, politikere og statsledere. More ble opptatt i den anglikanske kirkes kalender over helgener i 1980.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Statue av Thomas More i kapellet til Ateneo Law School på Filippinene.

Det faktum at More nektet å komprimere på sine religiøse standpunkter, selv da han ble truet med undergang og død, gjorde ham umiddelbar til en helt blant katolikker.[113] Selv mange protestanter mente at han ble dømt på falskt grunnlag og at henrettelsen var urettferdig.[114] Den standhaftighet og mot som More opprettholdt sine meninger og sin verdighet under fengsling, rettssak og henrettelse, bidro til mye av hans posthume omdømme. Hans venn Erasmus forsvarte Mores karakter som «mer ren enn snø».[115]

Mens katolske lærde fastholdt at More benyttet ironi i sitt verk Utopia, og at han forble en ortodoks kristen, har den marxistiske teoretikeren Karl Kautsky betraktet boken som en skarp kritikk av den økonomiske og sosiale utnyttelsen av det førmoderne Europa, og More påvirket således den tidlige utviklingen av sosialistiske tanker.[116]

Etter å ha blitt lovprist «som en kommunistisk helt av Karl Marx, Friedrich Engels, og Karl Kautsky» grunnet den kommunistiske holdningen til eiendom i Utopia,[117] under Sovjetunionen ble navnet til Thomas More plassert på niende posisjon fra toppen av Moskvas frihetssøyle (Obelisken av revolusjonære tenkere),[8] ble reist ved Kreml på Lenins forslag, og revet den 2. juli 2013 under Vladimir Putins tredje presidentperiode. Utopia inspirerte også sosialistiske idealister som William Morris.[118]

I litteraturen og populærkulturen[rediger | rediger kilde]

William Roper (død 1578) var en engelsk advokat og parlamentsmedlem, gift med Mores datter Margaret, og skrev en anerkjent biografi over sin svigerfar. Det var en av de første biografier på moderne engelsk, men først publisert i 1626.[119]

Sir Thomas More er et skuespill som ble skrevet rundt 1592 i et samarbeid mellom Henry Chettle, Anthony Munday, William Shakespeare, og andre. I det ble More framstilt som en klok og ærlig politiker. Det opprinnelige manuskriptet har overlevd som en håndskrevet tekst som viser flere endringer av mange forfattere, foruten også kritisk innflytelse fra Edmund Tylney i den kongelige husholdning hos dronning Elizabeth I av England. Teksten har blitt utgitt og satt opp på scenen flere ganger.[120][121][122]

På 1900-tallet ble Thomas More framstilt av den agnostiske dramatikeren Robert Bolt som en tragisk helt i hans stykke A Man for All Seasons fra 1960. Tittelen er tatt fra hva Robert Whittington skrev om More i 1520:

SitatMore is a man of an angel's wit and singular learning. I know not his fellow. For where is the man of that gentleness, lowliness and affability? And, as time requireth, a man of marvelous mirth and pastimes, and sometime of as sad gravity. A man for all seasons.[123] «More er en mann med en engels vidd og enestående lærdom. Jeg kjenner ikke hans like. For hvor er mannen av den mildhet, beskjedenhet og vennlighet? Og, som tiden krever, en mann av vidunderlig munterhet og morskap, og tidvis tynget av tristhet. En mann for alle årstider.»Sitat

I 1966 ble skuespillet filmatisert med samme tittel, på norsk oversatt som En mann fremfor alt. Den var regissert av Fred Zinnemann, og tilpasset for filmlerretet av dramatikeren selv. Filmen hadde Paul Scofield i rollen som Thomas More, og som også hadde den på scenen. Han uttalte at det var «den aller vanskeligste figur jeg noensinne har spilt.»[124] Filmen vant seks Oscar-priser, inkludert Beste film og Beste mannlige hovedrolle. I 1988 både spilte og regisserte Charlton Heston en TV-film som gjeninnførte figuren «en vanlig mann» som hadde blitt fjernet fra den prisbelønte filmen fra 1966.

Den katolske science-fiction-forfatteren R. A. Lafferty skrev sin roman Past Master som en moderne utgave av Mores Utopia, som han så på som en satire. I denne romanen reiser figuren Thomas More i tiden til året 2535 hvor han ble gjort til konge av verden Astrobe, kun for å bli halshogget etter å ha styrt i kun ni dager. En figur i romanen sammenlignet More gunstig til bort imot hver eneste betydelig historiske figur: «Han hadde et fullstendig ærlig øyeblikk helt mot slutten. Jeg kan ikke tenke på en eneste annen som noen gang hadde ett.»

Karl Zuchardts tyske roman Stirb du Narr! («Dø din tåpe!»), som handler om Mores strid med kong Henrik, framstiller More som en idealist dømt til å tape i maktkampen med en hensynsløs hersker og en urettferdig verden.

Forfatteren Hilary Mantel framstiller More som en usympatisk forfølger av protestanter, og er en alliert av Habsburgmonarkiet i hennes prisbelønte roman fra 2009, Ulvetid. Den er fortalt i perspektivet til Thomas Cromwell, som er hovedfigur i Mantels romanserie fra denne tidsepoken og hvor Ulvetid er den første.

Litteraturanalytikeren James Wood har i sin essaysamling The Broken Estate: Essays on Literature and Belief (2010) en kritisk vurdering av More og referer til ham som «grusom i straff, unnvikende i argument, energisk etter makt, og undertrykkende i politikken.»[125]

Claire Wolfe og Aaron Zelmans sakprosabok The State vs. the People: The Rise of the American Police State fra 2001 har en sammenlign mellom Mores Utopia og Platons Staten. Forfatterne er i uvisse om More er ironisk i sin bok eller om han ektefølt fremmet en politistat.

Andre biografer, slik som Peter Ackroyd, har kommet med et mer sympatisk bilde av More som både en sofistikert filosof og en forfatter, foruten også som en nidkjær katolikk som er overbevist om den hellige stols autoritet over kristendommen.

Hovedpersonen i Walker Percys filosofiske romaner, Love in the Ruins (1971) og The Thanatos Syndrome (1987), er «doktor Thomas More», en motvillig katolikk og en etterkommer av den historiske Thomas More.

More er fokuset i Al Stewarts sang «A Man For All Seasons» fra hans album fra 1978, Time Passages. Det amerikanske bandet Far har en sang kalt «Sir» med referanser til Thomas More, som finnes på begrensede utgaver og en gjenutgivelse i 2008 av deres album Quick fra 1994. I tillegg har sangen «So Says I» av indierockebandet The Shins hentydninger til en sosialistisk fortolkning av Mores Utopia.

Jeremy Northam portretterte More i TV-serien The Tudors som en fredelig mann, foruten også som en hengiven katolikk og en kjærlig familiemann. Han viste også at More avskydde protestantismen, som brente både Martin Luthers bøker og engelske protestanter som hadde blitt dømt for kjetteri. Portrettet har ahistoriske elementer, slik hele TV-serien har det, ved at More verken personlig førte til eller var tilstede ved Simon Fishs henrettelse ettersom Fish faktisk døde av byllepest i 1531 før man kunne dømme ham i en domstol, skjønt Mores Supplycatyon of Soulys, utgitt i oktober 1529, var et svar på Fishs Supplication for the Beggars.[126][127] Det er faktisk ingen bevis for at More noen gang var tilstede ved henrettelsen av noen kjettere. TV-serien neglisjerte å vise uttalte insistering på at Richard Richs vitnemål om at More bestridte kongens tittel som øverste leder for kirken i England var falsk forklaring.[128]

I 2002 ble Thomas More plassert som nummer 37 i BBCs avstemning over de hundre største briter.[129]

Historiske steder[rediger | rediger kilde]

Westminster Hall[rediger | rediger kilde]

En plakett midt på gulvet i Londons Westminster Hall minnes Mores rettssak for forræderi og fordømmelsen til henrettelsen i den opprinnelige delen av Palace of Westminster.[130] Bygningen, som huser parlamentet, vil ha vært velkjent for More, som tjenestegjorde i flere perioder som parlamentsmedlem og var ordstyrer i Underhuset før han ble utnevnt som rikskansler

Crosby Hall[rediger | rediger kilde]

Kronen konfiskerte Mores hjem og eiendom langs Themsen i Chelsea etter at han var henrettet. Crosby Hall, som var en del av Mores bolig i London, ble til sist lokalisert og rekonstruert i Chelsea av konserveringsarkitekt Walter Godfrey i 1910. Den ble ombygd på 1990-tallet, den hvite steinbygningen står midt blant moderne murstrukturer som forsøker å gjenskape stilen til Mores tidligere herrehus på stedet. Crosby Hall er privat eid og lukket for publikum. De moderne strukturene står ved Themsen og inkluderer en inngang som viser Mores våpenskjold, heraldiske dyr og et sitat på latin. Boliggårdene og en park dekker den tidligere hagen. Roper's Garden er parken på toppen av del av Mores hageanlegg. Det er ingen andre levninger av Mores eiendom.

Chelsea Old Church[rediger | rediger kilde]

Thomas Mores statue ved Chelsea Old Church i London.

Over en liten park og veien Old Church Street fra Crosby Hall står kirken Chelsea Old Church, en anglikansk kirke med et sørlig kapell som More bestilte og hvor han sang i kirkekoret. Med unntak av hans kapell ble kirken i stor grad ødelagt under den andre verdenskrig og gjenoppbygd i 1958. Kapitélen i middelalderbuen som knytter kapellet til hovedhelligdommen viser symboler assosiert med More og hans kontor. På den sørlige veggen til helligdommen er den grav og gravskrift han reiste for seg selv og sine hustruer. Den gjengir detaljer om hans slekt og hans bedrifter på latin, inkludert hans rolle som fredsmekler mellom kristne nasjoner i Europa foruten en merkelig endret del om hans kjetteri. Da More var tilstede ved nattverden ville forlate stedet ved døren til venstre for den. Han er imidlertid ikke gravlagt her, og heller ikke er det helt sikkert hvem hans familie ble det. Kirken er åpen for offentligheten ved bestemte tider. Utenfor kirken mot Themsen er det en statue av More, gjort av L. Cubitt Bevis og reist i 1969 (se bilde). Den minnes More som en «helgen», «lærd» og «politiker». Baksiden av statuen viser hans våpenskjold. I nærheten, ved Cheyne Row, ærer den katolske kirken Our Most Holy Redeemer & St. Thomas More ham som en martyr.

Tower Hill[rediger | rediger kilde]

En plakett og en liten hage minnes stedet for den berømte henrettelsen på Tower Hill i London, rett på utsiden av Tower of London, foruten alle de som ble henrettet her, mange som religiøse martyrer eller som samvittighetsfanger. Mores lik, unntatt hans hode, ble uten seremoni gravlagt i en umerket massegrav nedenfor kirken St Peter ad Vincula, innenfor murene av Tower of London, noe var skikken for forrædere som ble henrettet ved Tower Hill. Kapellet er tilgjengelig for besøkende ved Tower.

St Katharine Docks[rediger | rediger kilde]

Thomas More er minnet ved steinplakett i nærheten av St Katharine Docks, rett øst for Tower hvor han ble henrettet. Gaten hvor den er lokalisert ble tidligere kalt for Nightingale Lane, en forvanskning av «Knighten Guild», avledet for den opprinnelige landeiern. Det er nå omdøpt til Thomas More Street i hans ære.[131]

St Dunstan's Church og Roper House, Canterbury[rediger | rediger kilde]

St Dunstan's Church, en anglikansk sognekirke i Canterbury, har Mores hode, rettet av hans datter Margaret Roper, hvis familie bodde i byen Canterbury nedenfor og over gaten til deres sognekirke. En stein umiddelbart til venstre for alteret marker det forseglete hvelvet til familien Rober nedenfor Nicholas Chapel, i seg selv til høyre for kirkens helligdom eller hovedalteret. St Dunstan's Church har omsorgsfullt undersøkt, bevart og forseglet gravhvelvet. Den siste arkeologiske undersøkelsen avdekket at hodet til More hviler i en nisje adskilt fra andre lik, muligens fra et senere inngrep.[132] Utstilling i kapellet viser de arkeologiske funnene i bilder og skrift. En liten plakett marker det tidligere hjemmet til William og Margaret Roper; et annet hus i nærheten ved navn Roper House er nå et hjem for døve.

Verker[rediger | rediger kilde]

Note: Referansen «CW» henviser til det relevante bindet av Yale Edition of the Complete Works of St. Thomas More (New Haven & London 1963–1997)

Utgitt i løpet av Mores levetid[rediger | rediger kilde]

(med dato for utgivelsen)

  • A Merry Jest (ca. 1516) (CW 1)
  • Utopia (1516) (CW 4)
  • Latin Poems (1518, 1520) (CW 3, Pt.2)
  • Letter to Brixius (1520) (CW 3, Pt. 2, App C)
  • Responsio ad Lutherum (Svaret til Luther, 1523) (CW 5)
  • A Dialogue Concerning Heresies (1529, 1530) (CW 6)
  • Supplication of Souls (1529) (CW 7)
  • Letter Against Frith (1532) (CW 7)
  • The Confutation of Tyndale's Answer (1532, 1533) (CW 8)
  • Apology (1533) (CW 9)
  • Debellation of Salem and Bizance (1533) (CW 10)
  • The Answer to a Poisoned Book (1533) (CW 11)

Utgitt etter Mores død[rediger | rediger kilde]

(med sannsynlig dato for komposisjonen)

  • The History of King Richard III (ca. 1513–1518) (CW 2 & 15)
  • The Four Last Things (ca. 1522) (CW 1)
  • A Dialogue of Comfort Against Tribulation (1534) (CW 12)
  • Treatise Upon the Passion (1534) (CW 13)
  • Treatise on the Blessed Body (1535) (CW 13)
  • Instructions and Prayers (1535) (CW 13)
  • De Tristitia Christi (1535) (CW 14)

Oversettelser[rediger | rediger kilde]

  • Translations of Lucian (mange datoer 1506–1534) (CW 3, Pt.1)
  • The Life of Pico della Mirandola, av Gianfrancesco Pico della Mirandola (ca. 1510) (CW 1)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ St. «Thomas More, 1478–1535», Savior.org
  2. ^ «Homily at the Canonization of St. Thomas More», The Center for Thomas More Studies ved University of Dallas, 2010, sitat: «Recorded in The Tablet, June 1, 1935, pp. 694–695»
  3. ^ Linder, Douglas O.: «The Trial of Sir Thomas More: A Chronology», University Of Missouri-Kansas City (UMKC) School Of Law
  4. ^ «About Famous Quotes», The Center for Thomas More Studies ved University of Dallas
  5. ^ a b Apostolic letter issued motu proprio proclaiming Saint Thomas More Patron of Statesmen and Politicians, 31. oktober 2000 Vatikanet
  6. ^ a b «Holy Days», Worship – The Calendar. Church of England. 2011.
  7. ^ King, Margaret L. (2014): Renaissance Humanism: An Anthology of Sources, Hackett Publishing, ISBN 978-1-62466-146-4, s. 157.
  8. ^ a b «Moscow», The Center for Thomas More Studies at The University of Dallas. 2010. Sitat: «This monument, suggested by Lenin and built in 1918, lists Thomas More (ninth from the top) among the most influential thinkers "who promoted the liberation of humankind from oppression, arbitrariness, and exploitation.» Det nevnte monumentet er i Aleksanderparken (Aleksandrovskij sad) i nærheten av Kreml i Moskva.
  9. ^ Afoniya: «On the removal of a Moscow statue», 10. juli 2013. Sitat: «What was known as the Stele of Freedom or the Obelisk of Revolutionary Thinkers has been dismantled apparently to be reinstalled in some months time as a monument to the Romanov Dynasty. This historically symbolic act was carried out on July 2 completely unannounced … The obelisk was one of the most interesting statues historically and ideologically because of the kind of names that it had on the statue. This was not simply a case of Marx, Engels, Lenin. It was (it seems) the first revolutionary monument to be opened after the revolution of 1917 and, in a non-dogmatic spirit, it included the names of anarchists, reformist socialists and even that of Thomas More.»
  10. ^ Jokinen, A. (13. juni 2009): «The Life of Sir Thomas More», Luminarium.
  11. ^ «Sir Thomas More», The Biography Channel. 2014.
  12. ^ Rebhorn, Wayne A, red. (2005): «Introduction». Utopia. Classics. New York: Barnes & Noble, s. xvi
  13. ^ Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More. New York: Anchor Books, s. 38
  14. ^ Rebhorn, Wayne A, red. (2005): «Introduction», Utopia, s. xvii
  15. ^ Harpsfield, Nicholas (1931): The Life and Death of Sr Thomas More, London: Early English Text Society, s. 12–13.
  16. ^ Rebhorn, Wayne A, red. (2005): «Introduction», Utopia, s. xvii
  17. ^ Erasmus, Desiderius: «Letter to Ulrich von Hutten» i: Adams, Robert M. (2010): Utopia. 3. utg., New York: WW Norton & Co., s. 125.
  18. ^ «Erasmus to Ulrich von Hutten» (PDF). Biographical Accounts: Erasmus' Letters about More. The Center for Thomas More Studies.
  19. ^ a b Rebhorn, Wayne A, red. (2005): «Introduction», Utopia, s. xxi
  20. ^ Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More, s. 118
  21. ^ a b Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More, s. 119
  22. ^ Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More, s. 132
  23. ^ Biography of Margaret More Roper, Project Continua
  24. ^ a b Wegemer, Gerard B. (1995): Thomas More: A Portrait of Courage. Scepter Publishing
  25. ^ a b Wagner, John A.; Schmid, Susan Walters (2011): Encyclopedia of Tudor England. ABC-CLIO, ISBN 1598842994, s. 769–770
  26. ^ Maddison, red, (1903): Lincolnshire Pedigrees, London: Harleian Society, s. 5.
  27. ^ Lawrence, Raymond J. (2007): Sexual Liberation: The Scandal of Christendom, Greenwood Publishing Group, ISBN 978-0-275-99373-3, s. 63
  28. ^ Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More, s. 144
  29. ^ Saint Thomas More. An introduction for visitors to Allen Hall Seminary
  30. ^ a b Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More, s. 150
  31. ^ More, Thomas (1961): Selected Letters, red. Elizabeth Frances Rogers, New Haven and London: Yale University Press, s. xiv
  32. ^ Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More, s. 146-147
  33. ^ Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More, s. 147
  34. ^ More, Thomas (1961): Selected Letters, red. Elizabeth Frances Rogers, New Haven and London: Yale University Press, s. 152
  35. ^ Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More, s. 149
  36. ^ Magnusson, Magnus, red. (1990): Chambers Biographical Dictionary, Chambers, s. 1039
  37. ^ a b c d Rebhorn, Wayne A, red. (2005): «Introduction», Utopia, s. xviii
  38. ^ a b Wegemer, Gerard B. (1995): Thomas More: A Portrait of Courage, s. 136.
  39. ^ Loewenstein, David; Mueller, Janel, red. (2002): The Cambridge History of Early Modern English Literature, Cambridge University Press, ISBN 0521631564, s. 93, fotnote 36
  40. ^ Hiscock, Andrew; Wilcox, Helen, red. (2017): The Oxford Handbook of Early Modern English Literature and Religion, Oxford University Press, ISBN 019165342X, s. 547.
  41. ^ a b Moynahan, Brian (2003): God's Bestseller: William Tyndale, Thomas More, and the Writing of the English Bible – A Story of Martyrdom and Betrayal, 1. utg., St Martin's Press
  42. ^ Guy, John (2. februar 1980): «More is often thought of as a gentle family man who died for his principles, not as a disciplinarian and burner of heretics...», History Today
  43. ^ Farris, Michael (2007): From Tyndale to Madison: How the Death of an English Martyr Led to the American Bill of Rights, B&H Books
  44. ^ Ackroyd, Peter (2012): The Life of Thomas More. Knopf Doubleday Publishing Group. ISBN 0307823016
  45. ^ a b Marius, Richard (1999): Thomas More: A Biography. Harvard University Press, ISBN 0674885252, s. 406.
  46. ^ Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More, s. 298-299
  47. ^ Marius, Richard (1999): Thomas More: A Biography, Harvard University Press, s. 404
  48. ^ Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More, s. 299-306
  49. ^ Moynahan, B. (2003): William Tyndale: If God Spare My Life, London: Abacus
  50. ^ Edwards, Brian: «Tyndale's Betrayal and Death», Christian History
  51. ^ Guy, John (2. februar 1980): «Sir Thomas More and the Heretics», History Today
  52. ^ Guy, John A. (1988): Tudor England, Oxford, s. 26
  53. ^ Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More, s. 298
  54. ^ «John Tewkesbury (1531)». UK Wells. Arkivert fra originalen den 17. april 2014. Sitat: «Having failed in this the Bishop of London, Stokesley, tried him and sentenced him to be burned.»
  55. ^ More, Thomas (1973): The Confutation of Tyndale's Answer. Complete Works. 8. Yale. s. 20.
  56. ^ Roberts, Colin; Morris, Peter (2002): Pilgrimage, the English Experience from Beckett to Bunyan, Cambridge University Press
  57. ^ Logan, George M. (2011): The Cambridge Companion to Thomas More, Cambridge University Press, s. 103
  58. ^ Logan, George M. (2011): The Cambridge Companion to Thomas More, Cambridge University Press, s. 105
  59. ^ European Institute of Protestant Studies, 27. mai 2002.
  60. ^ Marius, Richard (1999): Thomas More: A Biography, Harvard University Press, s. 386–406
  61. ^ Shaw-Smith, Scott (2016): Executing The Tudors]. Lulu.com, ISBN 1326872265, s. 16
  62. ^ Præmunire, Nordisk familjebok, 2. oppl.
  63. ^ a b Kelly, Henry Ansgar; Karlin, Louis W.; Wegemer, Gerard, red. (2011): Thomas More's Trial by Jury: A Procedural and Legal Review with a Collection of Documents. Boydell & Brewer Ltd., ISBN 1843836297, s. xiv–xvi
  64. ^ Wegemer, Gerard (1995): Thomas More: A Portrait of Courage, Scepter Publishers, ISBN 188933412X, s. xiv.
  65. ^ Kelly, Henry Ansgar; Karlin, Louis W.; Wegemer, Gerard, red. (2011): Thomas More's Trial by Jury: A Procedural and Legal Review with a Collection of Documents, Boydell & Brewer Ltd., ISBN 1843836297, s. xiv–xvi
  66. ^ More, Thomas (2010): Utopia, oversatt av G.C. Richards, William P. Weaver. Broadview Press, ISBN 1460402111, s. 8–9.
  67. ^ Eppley, Daniel (2016): Defending Royal Supremacy and Discerning God's Will in Tudor England, Routledge, ISBN 1351945793, s. 13.
  68. ^ Logan, George M. red. (2011): The Cambridge Companion to Thomas More, Cambridge University Press, ISBN 1139828487, s. 116.
  69. ^ Ives, Eric W (2004): The Life and Death of Anne Boleyn, s. 47, sitat: «[More wrote on the subject of the Boleyn marriage that] [I] neither murmur at it nor dispute upon it, nor never did nor will. ...I faithfully pray to God for his Grace and hers both long to live and well, and their noble issue too...»
  70. ^ Knowles, David (1979): The Religious Orders in England. 3. Cambridge University Press, ISBN 0521295688, s. 188–189
  71. ^ Crawford, Patricia (2014): Women and Religion in England: 1500-1720, Routledge, ISBN 1136097562, s. 29
  72. ^ Ackroyd, Peter (2012): The Life of Thomas More, Knopf Doubleday Publishing Group, ISBN 0307823016, s. 342
  73. ^ Watt, Diane: «Barton, Elizabeth (c. 1506–1534)», Dictionary of National Biography, Oxford, doi:10.1093/ref:odnb/1598.
  74. ^ Lee, Sidney (1904): Great Englishmen of the Sixteenth Century. London: Archibald Constable, Limited. s. 48.
  75. ^ Logan, George M., red. (2011): The Cambridge Companion to Thomas More, Cambridge University Press, ISBN 1139828487, s. 122
  76. ^ Elton, Geoffrey Rudolph (1982): «The Crown» i: The Tudor constitution: documents and commentary (2. utg.). Cambridge, Cambridgeshire: Cambridge University Press, ISBN 0-521-24506-0. OCLC 7876927, s. 7
  77. ^ Kelly, Henry Ansgar; Karlin, Louis W.; Wegemer, Gerard, red. (2011): Thomas More's Trial by Jury: A Procedural and Legal Review with a Collection of Documents, Boydell & Brewer Ltd., ISBN 1843836297, s. 189
  78. ^ Kelly, Henry Ansgar; Karlin, Louis W.; Wegemer, Gerard, red. (2011): Thomas More's Trial by Jury: A Procedural and Legal Review with a Collection of Documents, Boydell & Brewer Ltd., ISBN 1843836297, s. 22.
  79. ^ Manning, Anne; Lodge, Edmund (1852): The Household of Sir Thomas More, C. Scribner. s. xiii.
  80. ^ MacFarlane, Charles; Thomson, Thomas (1876): The comprehensive history of England, from the earliest period to the suppression of the Sepoy revolt, Blackie and Son. s. 798.
  81. ^ Bridgett, Thomas Edward (1891): Life and Writings of Sir Thomas More: Lord Chancellor of England and Martyr Under Henry VIII (3 utg.). Burns & Oates. s. 434.
  82. ^ Knowles, Elizabeth M. red. (1999): The Oxford Dictionary of Quotations, Oxford University Press, ISBN 0198601735, s. 531
  83. ^ «Famous Quotes», The Center for Thomas More Studies
  84. ^ Wegemer, Gerard; Smith, Stephen W., red. (2004): A Thomas More Source Book, The Catholic University of America Press, ISBN 0813213762, s. 357
  85. ^ Hahn, Scott W.; Scott, David, red. (2009): Liturgy and Empire: Faith in Exile and Political Theology, Emmaus Road Publishing, ISBN 1931018561, s. 73. Sitat: «I die the king's good servant, but God's first.» Fotnote 133: «This phrase from Robert Bolt's play 'A Man for All Seasons' ... is an adjustment of More's actual last words: 'I die the king's good servant, and God's first.'»
  86. ^ Nettbibelen: Salmenes bok, 51
  87. ^ McCarthy, Kerry (2008): Liturgy and Contemplation in Byrd's Gradualia, Routledge, ISBN 1135865647, s. 61
  88. ^ Weinreich, Spencer J., red. (2017): Pedro de Ribadeneyra’s 'Ecclesiastical History of the Schism of the Kingdom of England', BRILL, ISBN 9004323961, s. 238
  89. ^ A Collection of the most remarkable Trials of persons for High-Treason, Murder, Heresy ... IV. London: T. Read. 1736. s. 94.
  90. ^ Guy, John (2008): A Daughter's Love: Thomas & Margaret More, London: Fourth Estate, ISBN 978-0-00-719231-1, s. 266.
  91. ^ Bridgett, Thomas Edward (1891): Life and Writings of Sir Thomas More: Lord Chancellor of England and Martyr Under Henry VIII, Burns & Oates, s. 436.
  92. ^ Journal of the British Archaeological Association. 1. British Archaeological Association. 1895, s. 142–144.
  93. ^ «Lady Margaret Roper and the head of Sir Thomas More», Lynsted with Kingsdown Society
  94. ^ Bell, Doyne Courtenay (1877): Notices of the Historic Persons Buried in the Chapel of St. Peter Ad Vincula: In the Tower of London. J. Murray. s. 88–91.
  95. ^ John, Guy (2009): A Daughter's Love: Thomas More and his daughter Meg, Oxford, ISBN 978-0007192311, s. 91
  96. ^ John, Guy (2009): A Daughter's Love: Thomas More and his daughter Meg, s. 91-92
  97. ^ Guy John (2009): A Daughter's Love: Thomas More and his daughter Meg, s. 120
  98. ^ a b c d Logan, George M. (2005): «Introduction», The History of King Richard the Third, Project Muse, Indiana University Press
  99. ^ Thomas More's Utopia - the Utopian alphabet, British Library
  100. ^ Logan, George M. (2014): «Preface», The Meaning of More's Utopia, Project Muse, Indiana University Press
  101. ^ Logan, George M. (2014): The Meaning of More's Utopia, opprinnelig publisert 1983, Project Muse, Indiana University Press
  102. ^ Guy, John (2009): A Daughter's Love: Thomas More and his daughter Meg, s. 183
  103. ^ Crawford, Amy (2009): Historical Optimism: The Use of Utopia in the Enlightenment Era (PDF), Monash University
  104. ^ Ousby, Ian (1989): The Cambridge Guide to Literature in English, Cambridge, ISBN 052126751X, s. 684-685
  105. ^ Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More, s. 225
  106. ^ Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More, s. 225-226
  107. ^ «Henry VIII, Martin Luther and Defense of the Seven Sacraments», A bit of Henry Love
  108. ^ Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More, s. 226-227
  109. ^ Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More, s. 227
  110. ^ a b Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More, s. 230
  111. ^ Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More, s. 279-281
  112. ^ a b Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More, s. 307–309
  113. ^ Brigden, Susan (2002): New Worlds, The Rule of the Tudors 1485 - 1603, New York, ISBN 0-14-20-0125-2, s. 3-4
  114. ^ Guy, John (2009): A Daughter's Love: Thomas More and his daughter Meg, s. 279
  115. ^ Boorstin, Daniel J. (1999): The Seekers: The Story of Man's Continuing Quest to Understand His World, Random House Digital, Inc., ISBN 978-0-375-70475-8, s. 154
  116. ^ Kautsky, Karl (1888): Thomas More and his Utopia
  117. ^ King, Margaret L. (2014): Renaissance Humanism: An Anthology of Sources, Hackett Publishing, ISBN 978-1-62466-146-4, s. 157.
  118. ^ «St. Thomas More», Catholic Encyclopaedia. 1913. Sitat: «The whole work is really an exercise of the imagination with much brilliant satire upon the world of More's own day. … there can be no doubt that he would have been delighted at entrapping William Morris, who discovered in it a complete gospel of Socialism.»
  119. ^ «William Roper», Catholic Encyclopedia.
  120. ^ Long, William B. (1989): The Occasion of the Book of Sir Thomas More. Howard-Hill, T.H. red. Shakespeare and Sir Thomas More; essays on the play and its Shakespearean Interest. Cambridge University Press. ISBN 0 521 34658 4. s. 49–54
  121. ^ Gabrieli, Vittorio. Melchiori, Giorgio, red. (2000): «Introduction» i: Sir Thomas More: By Anthony Munday and Others (The Revels Plays), Manchester University Press. ISBN 0-7190-1544-8, s. 1
  122. ^ O'Connor, Gary (2002): Paul Scofield: An Actor for All Seasons, Applause Books, s. 150.
  123. ^ Sitert i O'Connell, Marvin (mars–april 2002): «A Man for all Seasons: an Historian's Demur» i: Catholic Dossier 8(2), s. 16–19
  124. ^ O'Connor, Gary (2002): Paul Scofield: An Actor for All Seasons, Applause Books, s. 150.
  125. ^ Wood, James (2010): The Broken Estate: Essays on Literature and Belief, New York: Picador, ISBN 978-0-312-42956-0, s. 15.
  126. ^ More, Thomas: A Supplicacyon for the Beggers
  127. ^ Se Fish, Simon (1990): Supplycacion for the Beggar, 1529, i: Carroll, Gerald L.; Murray, Joseph B.: The Yale Edition of the Complete Works of St. Thomas More. Vol. 7. New Haven: Yale University Press, s. 1–10. Se også Pineas, Rainer (Vinter 1967): "Thomas More’s Controversy with Simon Fish." Studies in English Literature, 1500–1900, 7(1), The English Renaissance, s. 13–14.
  128. ^ Parrill, Sue; Robison, William Baxter (2013): The Tudors on Film and Television, McFarland, s. 92
  129. ^ «100 great British heroes», BBC 21. august 2002
  130. ^ «Westminster Hall», The Center for Thomas More Studies, 2010.
  131. ^ «St Katharine's Dock», Exploring East London.
  132. ^ Schulte Herbrüggen, Hubertus (1982): Das Haupt des Thomas Morus in der St. Dunstan-Kirche zu Canterbury. Forschungsberichte des Landes Nordrhein-Westfalen. VS Verlag für Sozialwissenschaften.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Biografier[rediger | rediger kilde]

  • Ackroyd, Peter (1999): The Life of Thomas More.
  • Basset, Bernard, S.J. (1965): Born for Friendship: The Spirit of Sir Thomas More. London: Burns & Oates.
  • Berglar, Peter (2009): Thomas More: A Lonely Voice against the Power of the State. New York: Scepter Publishers. ISBN 978-1-59417-073-7. (Merk: dette er en oversettelse fra 2009 fra tysk av Hector de Cavilla) av Berglars verk fra 1978, Die Stunde des Thomas Morus – Einer gegen die Macht. Freiburg 1978; Adamas-Verlag, Köln 1998, ISBN 3-925746-78-1)
  • Brady, Charles A. (1953): Stage of Fools: A Novel of Sir Thomas More. Dutton.
  • Brémond, Henri (1904): – Le Bienheureux Thomas More 1478–1535 (1904) som Sir Thomas More (1913) oversatt av Henry Child;
(Merk: Brémond er jevnlig sitert hos Berglar (2009))

Historiografi[rediger | rediger kilde]

Primære kilder[rediger | rediger kilde]

  • More, Thomas (1963–1997): Yale Edition of the Complete Works of St. Thomas More, New Haven and London Amazon links.
  • More, Thomas (2010): Utopia, Critical Editions (3. utg.), Logan, George M; Adams, Robert M, red., Norton.
  • More, Thomas (2003): Saint Thomas More: Selected Writings, Thornton, John F, red.
  • More, Thomas (2001): The Last Letters of Thomas More, da Silva, Álvaro, red.
  • More, Thomas (2004): A Thomas More Source Book, Wegemer, Gerald B; Smith, Stephen W, red., Catholic University of America Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Thomas More – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons


Forgjenger:
 Thomas Wolsey 
Rikskansler i England
Etterfølger:
 Thomas Audley