Bernicia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Lokalisering av Bernicia med Deira rett sør for seg.

Bernicia (brytonisk: Brynaich; angelsaksisk: Bernice, Beornice; latin: Bernicia) var et angelsaksisk kongedømme etablert av anglere på 500-tallet i det området som i dag er sørøstlige Skottland og Nordøst-England. Det ble senere slått sammen med naboriket i sør, Deira, til å utgjøre kongedømmet Northumbria.

Riket skal ha ligget nordover fra Tyne til Firth of Forth, med en vestgrense som stadig krøp innover i de kumbrisktalende områdene mot vest. Det tilsvarer noenlunde dagens engelske fylker Northumberland og Durham, og de skotske fylkene Berwickshire og East Lothian. Kongens sete var i Bamburgh, nær øya Lindisfarne som ble bispesete og hadde et stort kloster.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Bernicia er omtalt i verket Historia Brittonum[1] fra 800-tallet under det walisiske navnet Berneich eller Birneich og gammelwalisisk poesi, og andre steder under navnet Bryneich eller Brynaich. Det kan reflektere navnet på et eldre brytonisk kongerike eller provins, som deretter ble overtatt av angliske bosettere og gjengitt som Bernice eller Beornice på angelsaksisk (gammelengelsk). Om slike former representerer en walisisk versjon av Bernicia er det uklart hvorfor waliserne trengte å låne et fremmed (angelsaksisk) navn for området, og av den grunn er den tidligere hypotesen jevnt over akseptert, skjønt ingen etymologisk analyse har fremmet en konsensus.

Etymologi som er oftest sitert er den forsøksvis forslaget til Kenneth H. Jackson som gir meningen «Landet til fjellpassene» eller «Landet med åpningene/spaltene».[2] En tidligere avledning fra stammenavnet til brigantere har blitt avvist som lingvistisk defekt.[3] I 1997 kom John T. Koch med forslaget at sammensmeltingen av en antagelig opphavelig form *Bernech med den stedegne *Brïγent for det romerske navnet av civitas Brigantum som resultat av anglernes ekspansjon i dette området i løpet av 600-tallet.[4]

Uansett etymologi antyder andre lingvistiske spor politisk aktivitet i området før anglerne dukket opp. Noen få viktige angliske sentre i Bernicia har navn av brytonisk opphav eller kjent som brytonisk navn andre steder: Bamburgh er kalt for Din Guaire i Historia Brittonum; Dunbar (hvor sankt Wilfrid en gang ble holdt fengslet) representerer Dinbaer; og navnet Coldingham er oppgitt av Beda som Coludi urbs («byen til Colud»), hvor Colud synes å representere den brytoniske formen, muligens for bygdeborgen ved St Abb's Head.[5]

Historie[rediger | rediger kilde]

Den første kjente konge er Ida av Bernicia, som skal ha tatt makten ca. 547. Riket ble forent med Deira omkring 604 av Aethelfrith, som hersket over det forente Northumbria inntil han ble drept av Edwin, sønn av Aella av Deira, ca. 616. Edwin ble selv drept i slaget ved Hatfield Chase i 633, der Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd og Penda av Mercia var seierherrene. Northumbria ble delt i to riker igjen, og Bernicia ble en kort tid styrt av Eanfrith. Etter et års tid oppsøkte han Cadwallon for å forhandle om fred, men samtalene var mislykket og han ble drept.

Eanfriths bror Oswald samlet en hær og beseiret waliserne i slaget ved Heavenfield i 634; Cadwallon var blant de falne. Etter seieren forente han Deira og Bernicia. Deira hadde i perioder, fram til 679, fortsatt egne konger, men det ser ut til at disse ikke hadde reell makt.

Konger av Bernicia[rediger | rediger kilde]

Under Deiras styre 616–633):

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Historia Brittonum, § 61
  2. ^ Jackson, Kenneth H. (2003): «Language and History in Early Britain» i: Rollason, David W.: Northumbria 500–1100, s. 701–705
  3. ^ Jackson, Kenneth H. (1953): Language and History in Early Britain, s. 701–5; Jackson, Kenneth H. (1953): The Gododdin, s. 81.
  4. ^ Note 566 i Koch, John T., red. (1997): The Gododdin of Aneirin: text and context from Dark-Age North Britain. University of Wales Press. ISBN 978-0-7083-1374-9. s. 216
  5. ^ Rollason, David W. (2003): Northumbria, 500–1100, s. 81.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Beda: Historia ecclesiastica gentis Anglorum.
  • Jackson, Kenneth H. (1953): Language and History in Early Britain. Edinburgh University Press.
  • Jackson, Kenneth H. (1969): The Gododdin: The Oldest Scottish poem. Edinburgh: Edinburgh University Press.
  • Koch, John T. (1997): The Gododdin of Aneurin: Text and context from Dark-Age North Britain. Cardiff: University of Wales Press. ISBN 0-7083-1374-4
  • Rollason, David W. (2003): Northumbria, 500–1100: Creation and Destruction of a Kingdom. Cambridge. ISBN 0-521-81335-2.

Ytterligere litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alcock, Leslie (2003): Kings and Warriors, Craftsmen and Priests in Northern Britain AD 550–850. Society of Antiquaries of Scotland, Edinburgh, ISBN 0-903903-24-5
  • Alcock, Leslie (1989): Arthur's Britain: History and Archaeology, AD 367–634. Penguin, London, ISBN 0-14-139069-7
  • Higham, N.J. (1993): The Kingdom of Northumbria AD 350–1100. Sutton, Stroud, ISBN 0-86299-730-5
  • Lowe, Chris (1999): The Making of Scotland: Angels, Fools and Tyrants: Britons and Angles in Southern Scotland. Canongate, Edinburgh, ISBN 978-0-86241-875-5
  • Morris, John (1973): The Age of Arthur. Weidenfeld & Nicolson, London, ISBN 0-297-17601-3
  • Ziegler, Michelle (1999): «The Politics of Exile in Early Northumbria» i: The Heroic Age 2.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]