Heptarkiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
En omtrentlig plassering av folkeslag i Storbritannia omkring år 600
De fremste angelsaksiske kongerikene.

Heptarkiet (fra gresk επτα, hepta, «sju» + αρχη, arkho, «å herske»)[1] er et begrep som brukes av historikere som fellesnavn på perioden i Englands historie etter at angelsakserne hadde tatt kontroll og fram til de norrøne vikingenes maktovertagelse begynte. Det referer til de angelsaksiske kongerikene i sør, øst og sentralt i England i tidlig middelalder. Normalt regnes perioden for å vare fra ca. 500 til ca. 850.

Ordet refererer til de syv kongedømmer man tradisjonelt har telt med blant de angelsaksiske riker som tidlig på 900-tallet ble nasjonen England. Disse er Northumbria, Mercia, East Anglia, Essex, Kent, Sussex og Wessex.[2] Disse rikene var til tider samlet under en bretwalda, en konge som fungerte som overherre over alle rikene. Bretwaldaenes reelle makt utenfor sitt eget kongedømme var dog svært begrenset, og det var ikke en tittel som ble formelt tildelt eller gikk i arv, men mer en anerkjennelse av at en konge var dominerende, særlig i militær forstand. Disse små kongerikene ble til sist samlet i kongeriket England.[3]

Betegnelsen har vært i allmenn bruk siden 1500-tallet, men den opprinnelige ideen om at det var sju angelsaksiske kongeriker er tilskrevet den engelske historikeren Henry av Huntingdon på 1100-tallet og ble først benyttet i hans verk Historia Anglorum.[4]

Nyere forskning[rediger | rediger kilde]

Selv om begrepet fortsatt er i en viss bruk, har nyere forskning vist at det omfatter en sannhet med modifikasjoner. Betegnelsen heptarkiet slår fast at det eksisterte sju kongeriker, men antallet var vekslende da kongene tevlet om overmakt i ulike tider innenfor den konvensjonelle perioden.[5] Dels har man forstått at noen av rikene hadde en betydelig lavere status enn de andre; dette gjelder spesielt Essex og Sussex. På slutten av 500-tallet var kongen av Kent en dominerende herre i sør; på 600-tallet var herskerne i Northumbria og Wessex mektige; på 700-tallet hadde Mercia oppnådd overherredømme over andre overlevende kongerikene, særlig hadde Offa av Mercia en framherskende posisjon.

Samtidig har man også sett at det var kongedømmer utenom de syv som spilte en betydelig rolle, slik som Lindsey, Hwicce, Magonsaete, Wihtware (folket på Isle of Wight,[6] Middle Anglia,[7] Hæstingas og Gewisse (forløper for Wessex). Selv så sent som styrene til Edwy og Edgar (955–975), er det mulig å snakke om adskilte kongeriker innenfor den angelsaksiske befolkning.

I dag brukes begrepet først og fremst som et bekvemmelighetsord for å sette navn på en periode i engelsk historie, uten at man legger noen vekt på om det rommer tallet sju eller flere kongedømmer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «heptarchy (n.)», Online Etymology Dictionary
  2. ^ «The Anglo-Saxon Tribal Kingdoms - The Heptarchy», The English Monarchs
  3. ^ Sewell, Robert: «The Seven Kingdoms of the Heptarchy»
  4. ^ Henry av Huntingdon, redigert av Diana E. Greenway (1996): Historia Anglorum: The History of the English People, Clarendon Press, s. 17
  5. ^ Cantor, Norman F. (1993): The Civilization of the Middle Ages, s. 163f.
  6. ^ «Wiht-ware», Old English Wordhord
  7. ^ «Middil Engle (Middle Angles)», The History Files

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford University Press.
  • Campbell, J. et al. (1991): The Anglo-Saxons, Harmondsworth: Penguin

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]