Isabella av Frankrike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Isabella av Frankrike
Isabella of France.jpg
Født1295 (juliansk)
Paris
Død22. august 1358 (juliansk)
Castle Rising
GravlagtChrist Church Greyfriars
Ektefelle Edvard II av England
Far Filip IV av Frankrike
Mor Johanna I av Navarra
Søsken Ludvig X av Frankrike, Filip V av Frankrike, Karl IV av Frankrike
Barn Edvard III av England, John av Eltham, jarl av Cornwall, Eleanor of Woodstock, Joan of The Tower
Yrke Dronning
NasjonalitetFrankrike

Isabella av Frankrike (129522. august 1358) var dronning av England som hustru til Edvard II, og regent av England fra 1326 til 1330. Hun var den yngste overlevende barnet og den eneste overlevende datteren til Filip IV av Frankrike og Johanna I av Navarra. Dronning Isabella var kjent i sin tid for sin skjønnhet, diplomatiske dyktighet og intelligens.

Isabella kom til England 12 år gammel[1] i en periode med voksende konflikt mellom kongen og mektige fraksjoner blant adelen. Hennes nye ektemann var beryktet for de fordeler han øste ut over sin favoritt, Piers Gaveston, men dronningen støttet Edvard i disse første årene, opprettet et fungerende forhold med Piers og benyttet sitt forhold til det franske monarkiet til etablere sin egen autoritet og makt. Etter at Gaveston drept av adelen i 1312, vendte Edvard seg mot en ny favoritt, Hugh Despenser den yngre, og forsøkt å ta hevn over adelen, noe som førte til Despenserkrigen og en periode av indre undertrykkelse i England. Isabella kunne ikke tolerere Hugh Despenser og ved 1325 var hennes ekteskap med Edvard på sammenbruddets rand.

Under dekket av at hun var på en diplomatisk reise til Frankrike, innledet Isabella et utenomekteskapelig forhold med Roger Mortimer, og de to ble enige om å få avsatt Edvard og utkonkurrert Despenser-familien. Dronningen reiste tilbake til England med liten hær av leiesoldater i 1326, forflyttet seg raskt over England. Kongens hær forlot ham, Isabella avsatte ham og ble regent på vegne av sin sønn Edvard III. Etter at Edvard II ble drept, var det mange som mente at Isabella var den som sto bak. Regimet til Isabella og Mortimer begynte å smuldre, delvis grunnet hennes overdådige pengebruk, men også ettersom dronning avviklet diplomatisk de langvarige krigene med Skottland da mange ville heller ha en militær løsning.

I 1330 avsatte Isabellas sønn Edvard III på sin side Mortimer, tok tilbake sin autoritet og henrettet Isabellas elsker. Dronningen ble imidlertid ikke straffet, og levde i mange i betydelig luksus, skjønt ikke ved Edvards hoff, inntil hun døde i 1358. Isabella ble en populær «femme fatale» i skuespill og litteratur i årenes løp, vanligvis framstilt som en vakker, men grusom og manipulerende kvinne. Hun ble negativt omtalt som «Ulvetispen fra Frankrike» av Thomas Gray.

Tidlig liv og ekteskap: 1295–1308[rediger | rediger kilde]

Isabellas franske familie, avbildet i 1315: (fra venstre) Isabellas brødre Karl og Filip, Isabella selv, hennes far Filip IV, hennes bror Ludvig, og hennes onkel, Karl av Valois.

Isabella ble født i Paris på en usikker dato, men på grunnlag krøniker og den eventuelle dato for hennes ekteskap, ble hun antagelig født mellom mai og november 1295. Hun er beskrevet som født i 1292 i Wigmore-annalene, og den nær samtidige historikeren Peter Langtoft er enig ved å hevde at hun var 7 år gammel i 1299. De franske kronikørene Guillaume de Nangis og Thomas Walsingham betegnet henne derimot som 12 år da hun ble gift i januar 1308, noe som plasserer hennes fødsel mellom januar 1295 og 1296. En pavelig dispensasjon fra pave Klement V i november 1305 ga tillatelse til at hun ble gift ved stedfortreder, til tross for det faktum at hun antagelig var kun 10 år gammel. Ettersom hun hadde nådd den kanonisk alder av 7 år før hennes forlovelse i mai 1303, og 12 år før hun ble gift i januar 1308, antyder disse bevisene at hun ble født en gang mellom mai og november 1295.[2] Hennes foreldre var kong Filip IV av Frankrike og dronning Johanna I av Navarra. Hennes brødre var Ludvig, Karl og Filip, som alle ble konger av Frankrike.

Isabella ble født i en kongelig familie som styrte den mektigste stat i Vest-Europa. Hennes far, kong Filip, kjent le Ble («den smukke») grunnet sitt gode utseende, var en merkelig ufølsom mann; de samtidige beskrev ham som «verken et menneske eller et dyr, men en statue»;[3] moderne historikere har merket seg at han «kultiverte et omdømme for kristent kongedømme og viste få kjødelige svakheter.»[4] Filip bygde opp en sentralisert kongelig makt i Frankrike, framkalt en rekke konflikter for ekspandere eller konsolidere fransk autoritet over regionen, men hadde kronisk knapphet på penger gjennom hele sitt styre. Faktisk synes han bortimot besatt på å skaffe seg rikdommer og landområder, noe også hans datter ble anklaget for sent i livet.[5] Isabellas mor døde mens hun selv var ganske ung.

Seglet til Edvard II

Isabella ble oppfostret i og rundt Château du Louvre og the Palais de la Cité i Paris. [6] Isabella ble passet på av barnepiken Théophania de Saint-Pierre, gitt en god utdannelse og utviklet en kjærlighet til bøker. [6] Slik som det var vanlig i samtiden ble alle Filips barn giftet unge for politiske årsaker. Isabella ble lovet bort i ekteskap av sin far til Edvard, barnesønnen til kong Edvard I av England, i den hensikt å løse konflikten mellom Frankrike og England over sistnevntes besittelse av Gascogne og krav på Anjou, Normandie og Aquitaine.[7] Pave Bonifatius VIII hadde innstendig oppfordret for dette ekteskapet så tidlig som 1298, men det ble forsinket grunnet kranglingen over ekteskapskontrakten. Edvard I forsøkte å bryte forlovelsen flere ganger for å dra politisk fordel, og kun rett før han døde i 1307 ble bryllupet holdt som planlagt.

Isabella og Edvard II ble endelig gift ved Boulogne-sur-Mer den 25. januar 1308. Isabellas garderobe gir en del indikasjoner på hennes rikdom og stil – hun hadde kjoler av silke, fløyel, taft og tøy, sammen med tallrike pelsverk; hun hadde over 72 hodekledninger og kveiver; hun brakte med seg sine to gullkroner, spiseservise i gull og sølv, og 383 meter med sengetøy. [8] På den tiden da hun ble gift var hun antagelig 23 år og ble beskrevet av den franske kronikøren Geoffrey av Paris i panegyriske vendinger som «skjønnhetenes skjønnhet... i hele kongeriket, om ikke i hele Europa.» Det var kanskje ikke bare overdreven smiger, også Isabellas far og brødre ble betraktet som meget staselige menn av samtiden, og hennes ektemann kom til å kalle henne for «Isabella den skjønne».[8] Etter sigende skal Isabella ha lignet på sin far, ikke på sin mor, som etter sigende var en lubben og enkel kvinne.[5] Det kan indikere at Isabella var slank og lys i huden, skjønt moten på denne tiden var blonde og udekket ansikt, og Isabella kan ha oppfylt denne stereotypen.[9] Gjennom hele sin karrière ble Isabella bemerket som sjarmerende og diplomatisk med en særskilt talent for å overbevise andre om hennes egne valg.[10] Uvanlig for middelalderen, de samtidige kommenterte også hennes høye intelligens.[11]

Dronning[rediger | rediger kilde]

Som dronning sto unge Isabella over en rekke utfordringer. Edvard var en kjekk ung mann, men meget ukonvensjonell, og gikk muligens i et nært romantisk forhold til først Piers Gaveston og deretter med Hugh Despenser den yngre. Han havnet også på kant med ledende menn innen adelen, særskilt hans søskenbarn, Thomas, 2. jarl av Lancaster, mens han fortsatte den pågående krigen med skottene som han hadde arvet fra sin far Edvard I. Ved å benytte seg av sine egne tilhengere ved hoffet, og støtte fra sin franske familie, forsøkte Isabella å finne en politisk vei gjennom disse utfordringene. Hun lyktes å oppnå en allianse med Gaveston, men etter at han ble drept av baronene ble hennes posisjon stadig mer prekær. Edvard begynte å ta hevn over sine fiender, og utnyttet en stadig mer brutal allianse med familien Despenser, særskilt sin nye favoritt, Hugh Despenser den yngre. Ved 1326 hadde Isabella havnet på kant med både Edvard og Hugh, til sist førte det til at hun selv aktet å kreve makt over den engelske tronen.[12]

Gavestons fall: 1308–1312[rediger | rediger kilde]

Henrettelsen av Piers Gaveston, her vist liggende halshogd foran Guy de Beauchamp, illustrasjon fra 1400-tallet.

Isabellas ektemann Edvard var en uvanlig figur ved middelalderens standarder. Han så ut som den perfekte Plantagenet-konge: han var høy, atletisk og enormt populær i begynnelsen av sitt styre.[13] Han avviste de fleste tradisjonelle sysler for perioden, som turneringer, jakt og krigføring, og isteden var han begeistret for musikk, poesi, og ruralt håndverk. [14] I tillegg er det spørsmål om Edvards seksualitet i en periode da enhver form for homofili ble betraktet som en synd og en forbrytelse, men det er ingen direkte bevis på hans seksuelle orientering. Samtidens kronikører har gjort mye ut av hans nære samhørighet med en rekke av mannlige favoritter; en del fordømte Edvard for å elske dem «hinsides mål» og «unikt», mens andre uttrykkelig refererte til en «ulovlig og syndig forening». [15] Uansett fødte Isabella fire barn med Edvard som far, noe som har fått en del historikere til ikke å utelukke at Edvards affærer med sine mannlige favoritter kunne ha vært platoniske.[15]

Da Isabella først ankom England som følge av sitt ekteskap var hennes ektemann allerede midt i et forhold til Piers Gaveston, en «arrogant, prangende» soldat med en «hensynsløs og sta» personlighet som åpenbart appellerte til Edvard.[16] Isabella, som da var 12 år gammel, ble effektivt satt på sidelinjen av dette paret. Edvard valgte heller å sitte sammen med Gaveston framfor sin unge brud i bryllupsfeiringen,[17] noe som opprøret hennes onkler Ludvig, greve av Évreux, og Karl, greve av Valois,[15] og deretter nektet å gi henne verken hennes egne landområder eller egen husholdning. [18] Edvard ga også Isabellas egne smykker til Gaveston som han bar offentlig.[19] Det var på innblanding fra Isabellas far Filip IV før Edvard begynte å sørge mer passende for henne.[18]

Isabellas forhold til Gaveston var komplisert. Baronenes opposisjon til Gaveston, fremmet særlig av Thomas av Lancaster, var økende, og Filip IV begynte i hemmelighet å finansiere denne fraksjonen ved å benytte Isabella og hennes husholdning som mellomledd.[20] I en tid ble Edvard tvunget til å forvise Gaveston til Irland, og begynte å vise Isabella langt større respekt, foruten å gi henne betydelige landområder og støtte. Som svar begynte Filip IV å minske sin støtte til de engelske baronene. Gaveston kom imidlertid tilbake fra Irland, og ved tidsrommet 1309-1311 synes det som de tre sameksisterte stort sett greit. [21] Faktisk betraktet Gavestons fremste fiende, Thomas av Lancaster, dronningen til å være en alliert av Gaveston. [21] Isabella hadde begynt å skaffe seg sine egne støttespillere ved hoffet, hovedsakelig familien de Beaumont, i seg selv i opposisjon til huset Lancaster, og hadde sin opprinnelse fra Frankrike, som hun selv. Seniormedlemmet av familien, Isabella de Vesci, hadde vært en en nær fortolig til Edvards mor Eleonore av Castilla. Støttet av sin bror Henry de Beaumont, hadde Isabella de Vesci blitt en nær venn av dronning Isabella.

I løpet av 1311 hadde Edvard ledet et mislykket hærtokt mot skottene hvor han selv og Isabella bare med nød og neppe unngikk å bli tatt til fange. I kjølvannet av nederlaget hadde baronene reist seg og signerte forordningene av 1311 som lovte handling mot Gaveston, og å få forvist Isabella de Vesci og Henry de Beaumont fra hoffet.[22] I 1312 brøt det ut borgerkrig mot Edvard og Gaveston. Isabella sto med Edvard og sendte sinte brev til sine onkler d'Évreux og de Valois hvor hun krevde støtte. Edvard forlot Isabella, noe som var mot hennes vilje, ved Tynemouth Castle og kloster i Northumberland mens han uten hell forsøkte å bekjempe baronene.[23] Denne krigen var en katastrofe, og selv om Edvard klarte å slippe unna, ble Gaveston strandet ved Scarborough Castle hvor hans fiender først omringet ham og deretter tok ham til fange. Guy de Beauchamp og Thomas of Lancaster sikret at Gaveston ble henrettet.[24]

Økende spenninger: 1312–1321[rediger | rediger kilde]

Byste av kong Filip IV av Frankrike.

Spenningene økte jevnt i løpet av tiåret. Situasjonen i England var meget ustabile. I 1312 fødte Isabella den framtidige Edvard III, hennes viktigste oppgave som dronning, å sikre en mannlig arving. Mot slutten av året hadde hoffet begynte å endre seg. Edvard stolte fortsatt på støtten til Isabellas slektninger. Hennes onkel Ludvig hadde blitt sendt fra Paris for å støtte ham, men Hugh Despenser den eldre dannet nå den indre sirkelen ved kongen og markerte begynnelsen på Despenser-familiens økende dominans ved hoffet.[25] Despenser-familien var motstandere av både huset Lancaster og deres andre allierte i Welsh Marches, noe som gjorde det lett for Edvard å alliere seg med dem da han søkte hevn for henrettelsen av Gaveston.[26]

I 1313 reiste Isabella til Paris sammen med Edvard for å skaffe mer fransk støtte. Reisen var hyggelig for det engelske kongeparet med mange fester, skjønt Isabella ble skadet da hennes telt brant ned.[27] Et uventet resultat var den beryktede Tour de Nesle-affæren som impliserte ektefellene til hennes brødre, og fikk varige konsekvenser for det franske kongehuset.[28] Brødrene Ludvig og Karl arrangerte et satirisk dukketeater for gjestene, og etterpå overrakte Isabella nye broderte vesker til brødrene og deres hustruer.[29] Isabella og Edvard reiste deretter tilbake til England med nye forsikringer om fransk støtte mot de opprørske engelske baronene. Senere det samme året arrangerte Isabella og Edvard et stort middagsselskap i London og der skal Isabella ha oppdaget de veskene som hun hadde gitt til sine svigerinner, nå blitt båret av to normanniske riddere, Gautier og Philippe d'Aunay.[29] Hun konkluderte med at paret må ha hatt en utillatelig og forbudt affære, og det synes som om hun rapporterte til sin far om dette i løpet av sin neste reise til Frankrike i 1314.[30] Konsekvensen var Tour de Nesle-affæren i Paris som førte til rettslig handling mot alle de tre svigerinnene til Isabella. Blanche og Margaret av Burgund ble fengslet for livet for utroskap. Johanna av Burgund ble dømt til et år i fengsel. Vitnemålet til Isabella synes å ha vært utslagsgivende og henne omdømme i Frankrike ble skadelidende for hennes andel i saken. Hennes far døde samme år.

I nord i England var situasjon blitt vanskeligere. Edvard forsøkte å knuse skottene i en ny militær kampanje i 1314 som isteden endte i det katastrofale nederlaget i slaget ved Bannockburn. Baronene la skylden på Edvard for det katastrofale resultatet av kampanjen. Nederlagene i Skottland førte til at Thomas av Lancaster fikk økt makt i England og vendte seg direkte mot Isabella ved å fjerne fond og plage hennes husholdning.[31] Den store hungersnøden som rammet England i løpet av 1316–1317 gjorde det enda vanskeligere og førte til utstrakt tap av liv og finansielle problemer.[32]

Til tross for disse vanskelighetene fødte Isabella sin andre sønn, John, i 1316, men Edvards posisjon var prekær. En tronkrever og bedrager, John Deydras, dukket opp i Oxford og hevdet at han og Edvard var blitt forbyttet ved fødselen, og at den virkelige kongen av England var han selv.[33] Gitt Edvards manglende popularitet fikk ryktene fritt spillerom før Deydras ble behørig henrettet, og synes å ha opprørt Isabella. Hun knyttet sterkere allianse med Lancasters fiende Henry de Beaumont og ved selv å ta en mer dominerende rolle i regjeringen, inkludert å delta i rådsmøtene og anskaffe seg økte landområder.[34] Henry de Beaumonts søster Isabella de Vesci fortsatte å fungere som en nær rådgiver av dronningen.[32] Den skotske hærføreren James Douglas, general hos kong Robert Bruce av Skottland, gjorde et dristig forsøk på å ta Isabella til fange i 1319, og nesten greide det i York. Hun slapp bare såvidt unna.[35] Mistanker ble rettet mot Lancaster, og en av Edvards riddere, Edmund Darel, ble arrestert og anklaget for å ha forrådt hennes lokalisering, men anklagene kunne i all vesentlighet ikke bevises.[36] I 1320 fulgte Isabella ektemannen til Frankrike i et forsøk på å overtale hennes bror Karl IV av Frankrike til å skaffe ny militær støtte for å knuse de engelske baronene.[36]

I mellomtiden hadde Hugh de Despenser den yngre albuet seg inn og blitt en ny favoritt av Edvard og det ble utstrakt antatt at de to hadde seksuelt forhold på denne tiden.[37] Hugh var på samme alder som Edvard. Hans far, Hugh den eldre, hadde støttet Edvard og Gaveston tidligere.[38] Familien Despenser var bitre fiender av Lancaster, og med Edvards støtte økte de sin maktbase i Welsh Marches, en prosess som også gjorde dem til fiender av Roger Mortimer de Chirk og hans nevø Roger Mortimer av Wigmore, deres rivaler som herrer i dette området. Mens Isabella greide å få til et slags samarbeid med Gaveston, ble det økende grad klart at at hun fikk til et tilsvarende kompromiss med Hugh den yngre. Beklagelig for Isabella var hun fortsatt på kant med Lancasters fraksjon, noe som ga lite manøvreringsrom.[39] I 1321 bevegde Lancasters allianse seg mot familien Despenser, sendte tropper inn i London og krevde at de ble landsforvist. Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke, en moderat baron med sterke franske bånd, ba Isabella om å intervenere i et forsøk på å forhindre borgerkrig.[40] Isabella gikk offentlig ned på sine knær og tryglet Edvard om å forvise far og sønn Despenser, noe som ga ham en unnskyldning å gjøre dette uten å tape ansikt, men Edvard hadde til hensikt å tilbakekalle dem ved første anledning.[41]

Despenserne tilbake, 1321-1326[rediger | rediger kilde]

Tynemouth Castle og nonnekloster, sett fra havet, hvor Isabella så vidt klarte å unnslippe den skotske hæren som følge av den katastrofale krigen i 1322.

Til tross for det forbigående pusterom som Isabella skaffet, høsten 1321 hadde spenningene mellom de to fraksjonene ved Edvard, Isabella og de to Despenserne kontra baronenes opposisjon ledet av Thomas av Lancaster blitt meget høy med militære styrker mobilisert over hele landet.[42] Ved dette tidspunktet foretok Isabella en pilegrimsreise til Canterbury hvor hun forlot den tradisjonelle reiseruten for å stopp ved Leeds Castle i Kent, en festning holdt av Bartholomew de Badlesmere, stuert ved kongens husholdning som ved 1321 delte rangen med Edvards motstandere. Historikerne mener at pilegrimsreisen var en bevist handling av Isabella på Edvards vegne for å skape et casus belli, «en handling for å rettferdiggjøre krig».[43] Lord Badlesmere var ikke tilstede på denne tiden og hadde etterlatt sin hustru Margaret med ansvar for festningen. Da hun hardhendt nektet dronning adgang, brøt det ut kamp på utsiden av festningen mellom Isabellas vakter og garnisonen, noe som utløste Despenser-krigen.[44] Mens Edvard mobiliserte sin egen fraksjon og beleiret Leeds Castle, ble Isabella gitt rikets store segl og tok kontroll over det kongelige kanselli fra Tower of London.[44] Etter å ha overgitt seg til Edvards styrker den 31. oktober 1321 ble baronesse Margaret og hennes barn sendt til Tower, og 13 av garnisonens soldater ble hengt. Ved januar 1322 hadde Edvards hær, forsterket av de to Despenserne og deres menn som hadde kommet tilbake fra landsforvisningen, tvunget fram overgivelse av Mortimer, og ved mars også Lancaster som ble tatt til fange etter slaget ved Boroughbridge. Lancaster ble øyeblikkelig henrettet og Edvard og hans allierte sto igjen som seierherrer.[45]

Hugh Despenser den yngre var nå godt forskanset som Edvards nye favoritt og fortrolig, kanskje også som elsker, og over de neste fire årene drev de sammen et hardt undertrykkende styre av England, en «feiende hevn»[46] preget av konfiskering av land, utstrakt fengsling, henrettelser og straffeforfølgelser av utvidete familiemedlemmer, inkludert kvinner og eldre.[47] Dette ble fordømt av samtidens kronikører og det synes å ha skapt bekymringer også hos Isabella,[48] da flere av de enkene som ble forfulgt var blant hennes venner.[49] Hennes forhold til Despenser den yngre fortsatte å forringes, Despenserne nektet å betale de penger de skyldte henne eller levere tilbake hennes festninger ved Marlborough og Devizes.[50] Faktisk har ulike forfattere pekt på at det er antydninger til Hugh Despenser den yngre kan ha forsøkt å angripe henne selv på et vis.[51] Det er åpenbart at Edvard etter slaget ved Boroughbridge begynte å behandle henne langt mindre sjenerøst og hun ble ikke belønnet av noe av krigsbytte.[52] Senere det samme året ble Isabella fanget inn i enda et nederlag da Edvard på nytt forsøkte å rette opp tidligere nederlag i Skottland med en ny militær kampanje. Det kom til varig å forgifte hennes forhold til ektemannen og Despenserne.

Isabella og Edvard hadde reist nordover sammen om høsten ved begynnelsen av hærtoktet mot skottene. Før det katastrofale slaget ved Old Byland i Yorkshire i oktober hvor skottene igjen var seierrike under Robert Bruces ledelse, hadde Edvard ridd sørover, tilsynelatende for å skaffe flere soldater, og sendte Isabella øst til Tynemouth Castle.[53] Med den skotske hæren marsjerende sørover, uttrykte Isabella betydelige bekymringer for sin personlige sikkerhet og anmodet støtte fra Edvard. Hennes ektemann foreslo å sende Despensernes hær for å sikre seg henne, men Isabella avslo det direkte og krevde vennlige tropper. Ved å trekke seg raskt sørover med Despenserne, tok Edvard ikke grep over situasjonen, og brått var Isabella og hennes husholdning avskåret fra å reise sørover av den skotske hæren og kystlinjen patruljert av en flamsk flåte alliert med skottene.[54] Situasjonen var prekær og Isabella ble tvunget til å bruke en gruppe unge skjoldbærere fra hennes personlige følge for å holde den skotske hæren tilbake mens andre av hennes riddere skaffet et skip. Kampen fortsatte i hælene på dem mens Isabella og hennes husholdning forflyttet seg til skipet, noe som førte til at to av hennes hoffdamer ble drept.[54] Om bord i skipet klarte de å unngå den flamske flåten, seilte sørover og kom seg til York.[54] Isabella var rasende, både på Edvard for å ha forlatt henne i en utsatt situasjon, og på Despenserne for ha overbevist Edvard om heller å flykte enn å sende hjelp.[55] Edvard på sin side la skylden på Lewis de Beaumont, biskop av Durham og en alliert av Isabella, for hele fiaskoen.[55]

Isabella sørget for å være adskilt fra Edvard fra denne tiden og lot ham leve sammen med Hugh Despenser. Mot slutten av 1322 forlot hun hoffet for å reise på en ti måneders pilegrimsferd rundt i England.[56] Da hun kom tilbake besøkte hun kortvarig kongen, men nektet å avlegge troskapsed til Despenserne og ble fjernet fra prosessen å gi kongelig understøttelse.[56] Ved slutten av 1324 da spenningene vokste mellom Frankrike og England, konfiskerte Edvard og Despenserne alle besittelser som tilhørte dronningen, overtok driften av hennes husholdning, og arresterte og fengslet alle franske i hennes stab. Hennes yngste barn ble fjernet fra henne og plassert i forvaring hos Despenserne.[57] Ved dette tidspunkt synes det som om Isabella oppga ethvert håp om forsoning med Edvard var over, og hun begynte å overveie radikale løsninger.

Invasjon av England[rediger | rediger kilde]

Ved 1325 var Isabella økende presset av Hugh Despenser den yngre, Edvards nye favoritt. Da hennes besittelser beslaglagt, hennes barn tatt fra henne, og hennes husholdning arrestert, begynte Isabella å overveie andre muligheter. Da hennes bror, kong Karl IV av Frankrike, beslagla Edvards besittelser i Frankrike i 1325, reiste hun til Frankrike, i utgangspunktet som kongens delegat med ansvar for fredsforhandlinger mellom de to nasjonene. Imidlertid ble henne tilstedeværelse i Frankrike et sentrum for mange engelske adelige som sto i opposisjon til Edvards styre. Isabella samlet en hær for å motsette seg Edvard. Det ble gjort i allianse med Roger Mortimer som også ble hennes elsker. Isabella og Mortimer vendte tilbake til England med en hær av leiesoldater, tok makten i landet med en rask kampanje. Despenserne ble henrettet og Edvard ble tvunget til å abdisere, hans påfølgende skjebne og mulig mord har forblitt et diskutabelt historisk emne. Isabella styrte som regent fram til 1330 da hennes sønn Edvard III avsatte Mortimer og tok makten i egen rett.[58]

Spenning i Gascogne, 1323-1325[rediger | rediger kilde]

En nær samtidig miniatyr fra et illuminert manuskript som viser den framtidige Edvard III underkaste seg Karl IV under ledelse av Edvards mor og Karls søster Isabella i 1325.[59]

Isabellas ektemann Edvard, som hertug av Aquitaine, skyldte å gi sin hyllest (homagium) til kongen av Frankrike og akseptere ham som sin overherre for sine besittelser i Gascogne. [60] Isabellas tre brødre hadde alle kortvarig styre etter deres fars død, og Edvard hadde med hell unngått å vise hyllest til Ludvig X, og hadde kun vist hyllest til Filip V under stort press. Straks Karl IV tok tronen hadde Edvard forsøkt å unngå å gjøre det igjen, noe som førte til økte spenninger mellom de to. [60] Et av stridsemnene var grenseprovinsen Agenais, en del av Gascogne og igjen en del av Aquitaine. Spenningene hadde økt i november 1323 etter konstruksjonen av «bastide», en befestet by, i Saint-Sardos, en del av Agenais, av en fransk vasall.[61] Styrker fra Gascogne ødela festningverkene, og deretter angrep Karl IV den engelskholdte Montpezat, skjønt angrepet feilet, [62] men i den påfølgende kortvarige Saint-Sardos-krigen klarte Isabellas onkel, Karl av Valois, å erobre Aquitaine fra engelske hender.[63] Ved 1324 erklærte Karl IV at Edvards besittelser var gått tapt og okkuperte hele Aquitaine, med unntak av områder ved kysten.[64]

Edvard var fortsatt uvillig til å reise til Frankrike for gi hyllest. Situasjonen i England var febrilsk; det hadde vært gjort forsøk på attentat på Edvard og Hugh Despenser i 1324; det hadde vært anklagelser at den berømte magikeren John av Nottingham hadde blitt leid for å drepe paret ved å hjelp av nekromanti (åndemaning) i 1325; og kriminelle gjenger herjet store deler av landet.[65] England fryktet at om han forlot England, selv for en kort stund, ville baronene samle seg og ta hevn over Despenserne. Karl IV sendte beskjed via pave Johannes XXII til Edvard hvor han antydet at han var villig til å endre inndragningen av besittelsene om Edvard avga Agenais og underkastet seg for de øvrige landområdene.[66] paven foreslo Isabella som ambassadør, noe hun selv oppfattet som den perfekte mulighet til endre sin situasjon med Edvard og hans allierte.

Etter å ha lovet å komme tilbake i løpet av sommeren, nådde Isabella Paris i mars 1225, og sørget raskt for en våpenhvile i Gascogne hvor prins Edvard, da 13 år gammel, ville komme til Frankrike for å gi sin hyllest på vegne av sin far. [67] Prins Edvard kom til Frankrike og ga sin hyllest i september. Ved dette tidspunktet, framfor å reise tilbake til England, forble Isabella i Frankrike med sin sønn. Edvard begynte å sende hastebeskjeder til pave og til Karl IV hvor han uttrykte bekymring for fraværet av sin hustru, men til ingen nytte. [67] For sin del svarte Karl IV at «dronningen har kommet ved sin egen fri vilje og må fritt reise tilbake om hun ønsker. Men om hun foretrekker å være her, hun er min søster og jeg nekter å utvise henne.» Karl IV fortsatte ved å nekte å gi besittelsene i Aquitaine tilbake til Edvard, noe som resulterte i en foreløpig enighet hvor Edvard overtok administrasjonen av de gjenværende engelske områdene tidlig i 1326 mens Frankrike fortsatte å okkupere resten.[68]

I mellomtiden ble de beskjedene som fraktet tilbake av Edvards agent Walter de Stapledon, biskop av Exeter, stadig verre: Isabella hadde offentlig avvist Stapledon; Edvards politiske fiender samlet seg ved det franske hoffet, og truet hans sendebud; Isabella kledde seg som en enke og hevdet at Hugh Despenser hadde ødelagt hennes ekteskap med Edvard. Hun satte sammen sitt hoff i eksil, og som blant annet omfattet Edmund av Kent og John av Bretagne, jarl av Richmond. [67] Ved denne tiden hadde Isabella gått inn i et romantisk forhold til den engelske landsforviste adelsmannen Roger Mortimer.

Roger Mortimer, 1325-1326[rediger | rediger kilde]

Isabella gjør landgang i England med sin sønn, den framtidige Edvard III i 1326.

Roger Mortimer av Wigmore var en mektig herre fra Welsh Marches, gift med den rike arvingen Joan de Geneville, og far til tolv barn. Mortimer hadde vært fengslet i Tower of London i 1322 som følge at han ble tatt til fange av Edvard under Despenser-krigene. Mortimers onkel, Roger Mortimer de Chirk, døde til sist fengselet, men Mortimer greide å rømme i august 1323 ved å lage et hull i steinmuren i sin celle og deretter rømme over taket før han kunne klatre ned en taustige skaffet av en medskyldig og komme seg ned til elven Themsen, krysse elven og deretter til sist komme seg i trygghet til Frankrike.[69] Viktorianske skribenter har foreslått, gitt de senere hendelser, at Isabella kan ha hjulpet Mortimer å rømme og en del historikere har fortsatt å argumentere at deres forhold hadde allerede begynt ved dette tidspunkt, skjønt de fleste mener at det er ingen harde bevis på at de hadde noe grunnleggende forhold før de møttes i Paris.[70]

Isabella ble introdusert på nytt til Mortimer i Paris av sin kusine, Joan av Valois, grevinne av Hainaut, som synes å ha nærmet seg Isabella for å foreslå en ekteskapsallianse mellom deres to familier ved å gifte prins Edvard til Joans datter Philippa.[71] Mortimer og Isabella innledet et lidenskapelig forhold fra desember 1325 og framover. Isabella tok en stor risiko å gjøre det – kvinnelig utroskap var en meget alvorlig forbrytelse i middelalderens Europa, som vist under Tour de Nesle-affæren hvor begge hennes svigerinner hadde dødd ved 1326 som et resultat av deres fangenskap for nøyaktig denne forbrytelsen.[72] Isabellas motivasjon har vært et emne for diskusjon av historikerne; de fleste er enige om det var en sterk seksuell tiltrekning mellom de to, at de delte en interesse for legendene om kong Arthur og at de begge satt pris på kunst og det gode liv.[73] En historiker har beskrevet deres forhold som en av «de største romanser i middelalderen».[74] De delte også en felles fiende – regimet til Edvard II og Despenserne.

Isabella og Mortimer forlot det franske hoffet sommeren 1326 og tok prins Edvard med seg. De reiste nor til Guillaume I, greve av Hainaut (på engelsk kalt William). Som hans hustru Joan hadde foreslått for Isabella året før, ble prins Edvard forlovet til Philippa av Hainaut, datter av greven, i bytte med en betydelig medgift.[75] Disse økonomiske midlene, pluss et tidligere lån fra broren Karl IV,[76] ble benyttet for å samle en hær av leiesoldater fra Brabant (dagens Nederland) og en mindre andel fra Hainaut (dagens Belgia). [77] Guillaume skaffet også åtte krigsskip og ulike mindre skip som en del av ekteskapskontrakten. Selv om Edvard muligens fryktet en invasjon, var hemmeligholdelse viktig, og Isabella overtalte Guillaume om holde tilbake sendebud fra Edvard. [77] Det er også mulig at hun greide å få til en hemmelig avtale med skottene for den kommende invasjonen.[78] Den 22. september satte Isabella, Mortimer og deres beskjedne styrke seil for England.[79]

Maktovertagelsen, 1326[rediger | rediger kilde]

Isabella (venstre) dirigerer beleiringen av Bristol i oktober 1326.

Etter å ha unngått Edvards flåte, som hadde blitt sendt ut for å avskjære dem, [80] gjorde Isabella og Mortimer landgang ved elven Orwell på østkysten av England den 24. september med en liten styrke. Ulike beregninger varierer fra mellom 300 og rundt 2000 soldater, hvor 1500 er mest vanlige antallet.[81] Etter en kort periode med forvirring hvor de forsøkte å finne ut hvor de var kommet i land, bevegde de seg raskt innover i landet, Isabella kledd som en enke.[82] Den lokale militsen som ble mobilisert for å stoppe dem, bytte side straks de møttes, og ved den påfølgende dagen var Isabella i Bury St Edmunds og kort tid etter i Cambridge. [80] Thomas, jarl av Norfolk, slo seg sammen med Isabellas styrker, og Henry av Lancaster, bror av den avdøde Thomas, og Isabellas onkel, annonserte også at han ville delta på Isabellas side, og marsjerte sørover for å slå seg sammen med henne. [80]

Ved den 27. september hadde nyheten om invasjonen nådd fram til kongen og Despenserne i London. [80] Edvard sendte ordrer til lokale sheriffer om å mobilisere opposisjon mot Isabella og Mortimer, men London selv var blitt utrygg grunnet lokal uro og Edvard gjorde planer om å rømme byen. [80] Isabella dro vestover igjen og nådde Oxford den 2. oktober hvor hun ble «hyllet som frelser»; Adam Orleton, biskop av Hereford, kom ut av skjul og ga en forelesning på universitetet om Despensernes ondskap.[83] Edvard flyktet fra London den samme dagen, og dro vestover mot Wales.[84] Isabella og Mortimer hadde nå en effektiv allianse med Lancasters opposisjon til Edvard, noe som førte alle hans fiender sammen i en enkel koalisjon.[85]

Isabella og Edvards kampanje i 1326.[86]

Isabella og hennes hær marsjerte nå sørover mot London, tok hvile i Dunstable utenfor byen den 7. oktober.[87] London var i hendene på ulike gjenger og befolkningsgrupper, skjønt mange av dem allierte seg mer eller mindre med Isabella. Biskop Walter de Stapledon klarte ikke å innse i hvilken grad den kongelige makt i hovedstaden hadde brutt sammen, og forsøkte å få militæret til å beskytte hans eiendom mot pøbelen, men som en hatet figur og assosiert med kongen, ble han øyeblikkelig angrepet og drept. Hans hode ble senere sendt til Isabella av lokale støttespillere.[88] Edvard flyktet i mellomtiden videre vestover og nådde fram til Gloucester den 9. Isabella svarte med å marsjere raskt vestover for å avskjære ham og nådde fram til Gloucester en uke etter ham. Edvard kom seg raskt over grensen til Wales den samme dagen.[89]

Hugh Despenser den yngre og Edmund Fitzalan ført fram for Isabella for dom i 1326; paret ble henrettet på grusomt vis.

Hugh de Despenser den eldre fortsatte å holde Bristol mot Isabella og Mortimer som la det under beleiring mellom den 18. og 26. oktober. Da den falt ble Isabella gjenforent med sin døtre Eleanor og Joan, som hadde vært holdt varetekt av Despenserne.[90] Edvard og Hugh Despenser den yngre, desperate og stort sett forlatt av sitt hoff, forsøkte seile til Lundy, en liten øy i Bristolkanalen utenfor kysten av Devon, men været var imot dem og etter flere dager ble de tvunget tilbake til Wales.[91] Med Bristol sikret flyttet Isabella sin hovedbase til grensebyen Hereford hvor hun beordret Henry av Lancaster til å finne og arrestere hennes ektemann.[92] Etter fjorten dager hvor Edvard og Hugh unngikk Isabellas styrker i sørlige Wales, ble de endelig funnet og arrestert i nærheten av Llantrisant den 16. november.

Straff begynte umiddelbart. Hugh Despenser den eldre var blitt fanget ved Bristol og til tross for noen forsøk fra Isabella for å beskytte ham, ble han straks henrettet av sine Lancaster-fiender. Hans lik ble hakket i småbiter og kastet til lokale bikkjer.[93] De gjenværende fra det tidligere regimet ble ført fram for Isabella. Edmund Fitzalan, en av de fremste støttespillerne til Edvard II, og som hadde tatt imot store deler av de konfiskerte besittelsene til Mortimer i 1322, ble henrettet den 17. november. Hugh Despenser den yngre ble dømt til brutal henrettelse den 24. november, og en stor menneskemengde samlet seg i forventning over å se ham dø. De trakk ham ned fra hesten, rev ham klærne, skriblet bibelsitat mot korrupsjon og arroganse på huden hans. Han ble deretter dratt inn i byen, presentert for dronning Isabella, Mortimer og Lancaster. Han ble dømt til å bli hengt som en simpel tyv, kastrert og deretter hengning, trekking og kvartering som en forræder og hans oppdelte lik i fire deler vist fram over hele England. Simon av Reading, en av Despensernes tilhengere, ble hengt ved siden av ham på anklagen over å ha fornærmet Isabella.[94] De kjernen i Despenser-regimet hadde blitt henrettet, begynte Isabella og Mortimer å vise tilbakeholdenhet. Mindre adelsmenn ble gitt tilgivelse og kontorister sentralt i regjeringens administrasjon ble begrenset til sine kontorer.[95] Alt som sto igjen var spørsmålet om Edvard II, offisielt fortsatt Isabellas lovlige ektemann og den lovmessige konge.[96]

Edvards død, 1327[rediger | rediger kilde]

En tenkt fortolkning fra middelalderen av Isabellas arrestasjon av Edvard II, som ser på fra høyre.
Berkeley Castle, hvor Edvard II antagelig ble drept, etter sigende på ordre Isabella og Mortimer.

Som et midlertidig grep ble Edvard II holdt i forvaring av Henry av Lancaster som overga Edvards store segl til Isabella.[97] Situasjonen for spent; Isabella var åpenbart bekymret for at Edvards tilhengere ville sette i gang et motkupp, og i november overtok hun Tower of London, utpekte en av sine tilhengere som borgermester og satte sammen et råd av adelen og kirkemenn i Wallingford for å diskutere Edvards skjebne.[98] Rådet konkluderte med at Edvard II måtte ble avsatt på lovlig vis og plassert i husarrest for resten av livet. Dette ble bekreftet av parlamentet, som var dominert av Isabella og Mortimers tilhengere. Sesjonen ble holdt i januar 1327 hvor Isabellas sak ble ledet av hennes tilhenger Adam Orleton, biskop av Hereford. Isabellas sønn, prins Edvard, ble bekreftet som kong Edvard III av England med sin mor utpekt som regent mens han var mindreårig.[99] Isabellas posisjon var fortsatt usikker da den juridiske grunnlaget for å avsette Edvard II var tvilsom og mange advokater på denne tiden fastholdt at han fortsatt var den rettmessige kongen, uansett hva parlamentet erklærte. Situasjonen kunne bli endret når som helst og Edvard var kjent som en hevngjerrig hersker.

Edvards påfølgende skjebne og Isabellas rolle i den har forblitt et meget omdiskutert emne blant historikere. Den versjonen av hendelsene som det stort sett er enighet om er at Isabella og Mortimer fikk Edvard flyttet fra Kenilworth Castle i Midlands til den tryggere lokaliseringen i Berkeley Castle ved det walisiske grenseområdet hvor lord Berkeley hadde ansvaret for ham. Den 23. september ble Isabella og Edvard III informert av budbringer at Edvard hadde dødd mens han var fange i denne festningen grunnet en «fatal ulykke». Edvards lik ble tilsynelatende gravlagt ved katedralen i Gloucester mens hans hjerte ble gitt til Isabella i et skrin. Etter begravelsen gikk det rykter i mange år om at Edvard hadde overlevd og i virkeligheten levde et sted i Europa, en del av disse ble formidlet i de berømte Fieschi-brevene, skrevet en gang på 1430-tallet, men ingen faste bevis ble avdekket som støttet disse spekulasjonene. Det er en del tolkninger av de historiske hendelsene.

I henhold til legenden skal Isabella og Mortimer ha konspirert for å myrde Edvard på et slikt vis at de ikke selv ble belastet ved å sende en berømt ordre på latin, Eduardum duardum occidere nolite timere bonum est, som kan tolkes, avhengig av hvor komma blir plassert, som enten «Ikke vær redd for å drepe Edvard, det er bra», eller «Ikke drep Edvard, det er bra å frykte». Faktisk er det få bevis på at noen har besluttet at Edvard skulle myrdes, og ingen bevis over hode av et slik ordre noen gang eksisterte. Tilsvarende er det ingen sterke samtidige kilder for redegjørelsene om at Edvard ble drept med en rødglødende stang i endetarmen. Den konvensjonelle oppfatningen på 1900-tallet har vært at Edvard faktisk døde på Berkeley Castle, enten på ordre av Isabella eller at sykdom påført ham grunnet fangenskapet, og påfølgende fortellinger om at han overlevde er kun simple rykter som har oppstått om andre kjente personer som eksempelvis Jeanne d’Arc og andre.

Tre senere historikere har imidlertid kommet med alternative tolkninger av hendelsene. Paul Doherty som har støttet seg tungt på Fieschi-brevene fra 1340-tallet, har argumentert at Edvard kunne ha rømt fra Berkeley Castle med hjelp fra William Ockle, en ridder som Doherty argumenterer forestilte å være Edvard i forkledning rundt om i Europa, og ved å bruke navnet «William waliseren» for å trekke oppmerksomheten vekk fra den virkelige Edvard. I denne tolkningen ble en som lignet begravet ved Gloucester.[100] Ian Mortimer, som har fokusert mer på samtidige dokumenter fra 1327, argumenterer for at Roger de Mortimer konstruerte en falsk rømming for Edvard fra Berkeley Castle; deretter ble Edvard oppbevart i Irland hvor han trodde at han hadde sluppet unna Mortimer og hvor han trodde han var fri, men politisk ikke velkommen etter Isabella og Mortimers fall. I denne versjonen kommer han til sist til Europa før han til sist likevel ble gravlagt ved Mortimer.[101] Til sist har Alison Weir argumentert, igjen ved å støtte seg på Fieschi-brevene, at Edvard rømte fra sine voktere, drepte en av dem i prosessen, og levde som en eneboer i mange år. I denne tolkningen er liket som ble gravlagt i Gloucester tilhørende den vokteren han drepte. I alle disse tolkningene er det argumentert at det passet Isabella og Mortimer å erklære ham offentlig for død, selv om de visste noe annet. Andre historikere, blant annet David Carpenter, har imidlertid kritisert metodikken bak denne revisjonistiske tilnærmingen og er uenig i konklusjonene.[102]

Senere år[rediger | rediger kilde]

Isabella og Mortimer styrte sammen i fire år hvor Isabellas periode som regent var markert av anskaffelsen av enorme økonomiske summer og landbesittelser. Da deres politiske allianse med huset Lancaster begynte å forvitre, fortsatte Isabella å støtte Mortimer, hennes elsker. Isabella falt fra makten da hennes sønn Edvard III avsatte Mortimer i et statskupp, og tok den kongelige autoritet i egne hender. I motsetningen til Mortimer overlevde Isabella maktovertagelsen, og forble et rikt og innflytelsesrikt medlem av det engelske hoffet, men vendte aldri direkte tilbake til aktiv politikk.[103]

Som regent, 1326–1330[rediger | rediger kilde]

Et manuskript fra 1400-tallet viser Isabella og etter sigende Roger Mortimer ved Hereford; henrettelsen av Hugh Despenser den yngre kan bli sett bakgrunnen.

Isabellas styre som regent varte bare i fire år før den skrøpelige politiske alliansen som hadde brakt henne og Mortimer til makten forvitret. I 1328 ble hennes sønn Edvard III gift med Philippa av Hainault, slik som avtalen inngått i forkant av invasjonen i 1326. Den overdådige seremonien ble holdt i London til populær omfavnelse.[104] Isabella og Mortimer hadde allerede begynt en trend som fortsatte over de neste få årene med å samle seg store rikdommer. Da hennes landområder ble gitt tilbake til henne ble Isabella umåtelig rik, men hun fortsatte med anskaffe seg mer. I løpet av de første få ukene hadde Isabella bevilget seg selv bort imot 12 000 pund,[105] og da hun fant ut at den kongelige skattekiste inneholdt rundt 60 000 pund ble det en periode preget av ødsel feiring.[106] Snart bevilget hun selv med ytterligere 20 000 pund under påskuddet å betale utenlandsk gjeld.[107] Ved prins Edvards kroning utvidet Isabellas landbesittelser fra en verdi av 4 400 pund til den enorme sum av 13 333 pund, noe som gjorde henne til den største eiendomsbesitteren i England.[108] Hun nektet å overføre hennes landeiendommer som tilhørte medgiften til Philippa etter at hun var blitt gift med hennes sønn, noe som var brudd med den vanlige konvensjon.[109] Isabellas ødsle livsstil var tilpasset hennes nye inntekter.[110] Mortimer, hennes elsker og i praksis statsminister, begynte etter en tid også å samle seg landbesittelser og titler i stor grad, særskilt i området Welsh Marches.[111]

Det nye regimet møtte også en del politiske vanskeligheter i utlandet.[112] Det første av disse var situasjonen med Skottland hvor Edvard II mislykkede politikk hadde etterlatt en uløst og enormt kostbar krig. Isabella var forpliktet til å føre denne saken til en konklusjon ved diplomatiske midler. Edvard III var i begynnelsen motstander av denne politikken før han til sist ga etter,[113] og det førte til Edinburgh-Northampton-traktaten. Under denne avtalen skulle Isabellas datter Joanna gifte seg med David Bruce (kronprins av Skottland) og Edvard III skulle gi avkall på alle krav på skotsk landområder i bytte for løftet om skotsk militær støtte mot enhver fiende av England, unntatt av Frankrike (som skottene var alliert med), og 20 000 pund i erstatning for skotske hærtokt over nordlige England. Ingen kompensasjon ble gitt til de jarlene som hadde tapt deres skotske eiendommer, og kompensasjonen ville bli betalt av Isabella.[114] Selv om det var strategisk suksessfull og historisk i det minste «et vellykket stykke politikkutforming»,[115] var Isabellas skotske politikk på ingen måte populær og bidro til misnøye overfor hennes regime. Det andre var situasjonen i Gascogne som fortsatt var uløst. Isabella åpnet opp for nye forhandlinger i Paris som endte med en fredsavtale hvor det meste av Gascogne, unntatt Agenais, ble gitt tilbake til engelsk kontroll i bytte med en bot på 50 000 mark. Avtalen var heller ikke populær i England grunnet klausulen med Agenais.[116]

Henry av Lancaster var blant de første å bryte med Isabella og Mortimer. Ved 1327 var Lancaster irritert på Mortimers oppførsel og Isabella svarte med å skyve ham ut på sidelinjen av regjeringen.[117] Lancaster var rasende over resultatet fra avtalen med Skottland, og mobiliserte støtte blant de borgerlige i London.[118] Isabella vedtok en omfattende reform av den kongelige administrasjon og av lokal rettshåndhevelse.[119] I en handling garantert for å tiltrekke seg innenriks støtte, besluttet hun også forfølge Edvard IIIs krav på den franske tronen, og sendte sine rådgivere til Frankrike for å kreve offisiell anerkjennelse for hans krav.[119] Den franske adelen var ikke imponert og ettersom Isabella manglet økonomiske midler for å begynne en militær kampanje, begynte hun å henvende seg diplomatisk til Frankrikes naboer, inkludert forslaget om et ekteskap mellom hennes sønn John til kongefamilien i kongedømmet Castilla.[120]

Ved slutten av 1328 hadde situasjonen i England nærmet seg utbrudd av innbyrdeskrig igjen da Lancaster mobiliserte sin hær mot Isabella og Mortimer.[121] I januar 1329 tok Isabellas hær, ledet av Mortimer, festningen til Lancaster ved Leicester, fulgt av Bedford. Isabella, kledd i rustning og til hest, marsjerte sammen med Edvard III raskt nordover, og det resulterte at Lancaster overga seg. Han unnslapp dødsstraff, men underlagt en enorm bot som effektivt forkrøplet hans makt.[122] Isabella viste nåde til de som hadde alliert seg med ham, men en del flyktet til Frankrike,[123] blant annet hennes gamle tilhenger Henry de Beaumont. Hans familie hadde brutt med Isabella grunnet fredsavtalen med Skottland hvor de hadde tapt store landeiendommer.[124]

Til tross for Lancasters nederlag, fortsatte misnøyen å vokse. Edmund av Kent hadde alliert seg med Isabella i 1326, men hadde siden angret sin beslutning og vendt tilbake til Edvard II som var hans eldre halvbror. Edmund av Kent innledet samtaler med andre adelige som var kritiske til Isabellas styre, inkludert Henry de Beaumont og Isabella de Vesci. Edmund ble til sist involvert i en konspirasjon i 1330, etter sigende for å gjeninnsette Edvard II, som han hevdet fortsatt levde. Isabella og Mortimer brøt opp sammensvergelsen, arresterte Edmund og andre medskyldige, inkludert Simon Mepeham, erkebiskop av Canterbury.[125] Edmund kan ha forventet en benådning, kanskje fra Edvard III, men Isabella insisterte på at han måtte henrettes.[126] Henrettelsen i seg selv ble en fiasko da bøddelen nektet å delta, og Edmund måtte bli drept av en lokal søppelkjører som selv hadde blitt dømt til døden og ble benådet som en bestikkelse for å stå for halshoggingen. [127] Isabella de Vesci slapp unna straff til tross for at hun hadde vært dypt involvert i konspirasjonen.

Mortimers fall, 1330[rediger | rediger kilde]

Berkhamsted Castle, hvor Isabella ble innledningsvis holdt etter at Mortimer mistet sin makt i 1330.

Ved midten av 1330 var Isabella og Mortimers regime blitt økende usikkert, og Isabellas sønn Edvard III var blitt stadig mer frustrert over Mortimers grep om makten. Ulike historikere med ulikt nivå av usikkerhet har også foreslått at ved slutten av 1329 ble Isabella gravid. En barn av Mortimer med kongelig blod ville ha vært politisk svært lite praktisk for Isabella og utfordrende for Edvards egen posisjon.[128]

I hemmelighet sikret Edvard seg støtte fra kirken og fra utvalgte adelige,[129] mens Isabella og Mortimer flyttet inn i Nottingham Castle for å følge seg trygge og omga seg med lojale tropper.[130] Om høsten da Mortimer etterforsket en annen konspirasjon mot ham, utfordret han en ung adelsmann, William Montagu, 1. jarl av Salisbury, under et avhør. Her erklærte Mortimer at hans ord hadde prioritet over kongens. Det var et alarmerende utsagn som Montagu rapporterte tilbake til Edvard.[131] Edvard ble overbevist at dette var øyeblikket for å handle, og den 19. oktober ledet Montagu en styrke på 23 bevæpnete menn inn festningen via en hemmelig tunnel. I borgtårnet satt Isabella, Mortimer og andre rådsmedlemmer i diskusjon om hvordan Montagu skulle arresteres da de bevæpnete mennene trengte seg inn. [132] Det brøt ut kamp i trappen og Mortimer ble overmannet i sitt kammer. Isabella kastet seg for Edvards føtter og ropte ut i et utsagn som siden har blitt berømt: «Fair son, have pity on gentle Mortimer!»[132] Edvards soldater tok raskt resten av festningen i besittelse og den unge kongen hadde kontroll over sin egen regjering for første gang.

Parlamentet ble innkalt den nesten måneden og hvor Mortimer ble stilt for retten under anklagen om forræderi. Isabella ble framstilt som et uskyldig offer under rettergangen,[133] og hennes intime forhold til Mortimer ble ikke nevnt offentlig med et eneste ord.[134] Mortimer ble henrettet på retterstedet Tyburn, men Edvard III viste ettergivenhet og han ble ikke trukket og kvartert, eller innvollene trukket ut.[135]

Pensjonert, 1330–1358[rediger | rediger kilde]

Castle Rising; kjøpt av Isabella i 1327, omgjort til hennes hjem i hennes senere år.

Etter kuppet ble Isabella innledningsvis overført til Berkhamsted Castle,[136] og deretter holdt i husarrest ved Windsor Castle fram til 1332 da hun kunne flytte tilbake til hennes eget Castle Rising i Norfolk. [137] Agnes Strickland, en historiker i viktoriatiden, hevdet at Isabella led av sporadiske tilfeller av galskap i løpet av denne perioden, men moderne tolkninger mener at i verste fall hadde hun et nervøst sammenbrudd som følge av at Mortimer ble henrettet. [137] Isabella forble ekstremt rik, til tross for at hun måtte overgi de meste av hennes landbesittelser etter å ha mistet makten.[138] I 1331 ble hun hadde hun en årlig inntekt på 3000 pund, noe som ble økt til 4000 pund ved 1337.[137] Hun levde et kostbart liv i Norfolk som omfattet trubadurer, jegere, stallkarer og andre ansatte, [139] og begynte snart å reise rundt i England igjen. I 1342 ble foreslått at hun kunne reise til Paris for å være deltaker i fredsforhandlingene, men til sist ble denne planen oppgitt.[140] Hun ble også utpekt til å forhandle med Frankrike i 1348 og var involvert i forhandlingene med Karl II av Navarra i 1358.[141]

Etter hvert som årene gikk ble Isabella meget nær sin datter Joanna, særlig etter at hun forlot sin utro ektemann kong David II av Skottland.[142] Det var også Joanna som stelte henne i tiden før hun døde. Hun dullet med sine barnebarn, inkludert Edward, den svarte prinsen. Hun ble økende religiøs med årene og besøkte et antall helligdommer.[143] Hun forble et selskapelige medlem av hoffet og mottok jevnlig besøkende, blant hennes venner synes å ha vært Roger Mortimers datter Agnes Mortimer, grevinne av Pembroke, og Roger Mortimers barnebarn som også het Roger Mortimer, og som Edvard III gjenopprettet jarledømmet March for.[144] Også kong Edvard og hans barn besøkte henne ofte. [141] Hun forble interessert i legende om kong Arthur og smykker. I 1358 var hun tilstede ved feiringene av sankt Georges dag ved Winsor hvor hun bar en kjole gjort av silke, sølv, 300 rubiner, 1800 perler og en slags diadem av gull.[139] Det er mulig at hun også utviklet en interesse i astrologi eller geometri mot slutten av livet, og mottok ulike presanger knyttet til disse fagene.[145]

Isabella kledde seg i drakten til klarissene rett før hun døde den 22. august 1358 ved Hertford Castle, og hennes legeme ble fraktet til London for begravelse i fransiskanerordenens Kristkirke i Newgate. Seremonien ble ledet av erkebiskop Simon Islip.[146] Hun ble gravlagt i den mantelen hun bar i sitt bryllup og ved hennes anmodning ble også Edvards hjerte lagt i kisten og gravlagt med henne. Isabella etterlot det meste av sin eiendom og besittelser, inkludert Castle Rising, til sin fremste barnebarn, Edward, den svarte prinsen, mens en del personlige effekter ble gitt sin datter Joanna.[147]

Barn[rediger | rediger kilde]

Isabellas våpenskjold besto av fire deler; fra øverst til venstre, 1: det til hennes ektemann; 2: det til hennes far; 3 og 4: det til hennes mor, (Navarre og Champagne).[148]

Edvard II og Isabella fikk fire barn, og hun hadde minst en spontanabort. Deres reiseruter viser at de var sammen 9 måneder før alle de fire overlevende barna ble født. Deres barn var:

Kulturelle beskrivelser[rediger | rediger kilde]

Litteratur og drama[rediger | rediger kilde]

Dronning Isabella opptrer i en betydelig rolle i Christopher Marlowes drama Edward II (ca. 1592) og har deretter blitt jevnlig brukt som en figur i skuespill, bøker og film, ofte framstilt som en vakker, men også manipulerende eller ond. Thomas Gray, en poet fra 1700-tallet, kombinerte Marlowes beskrivelse av Isabella med William Shakespeares beskrivelse av Margaret av Anjou (hustru av Henrik VI av England) som «ulvetispen fra Frankrike» for sitt antifranske dikt The Bard (1757) hvor Isabella river fra hverandre tarmene til Edvard II med sine «unrelenting fangs» («nådeløse hoggtenner»).[149][150]Betegnelsen «ulvetispen» festet seg og Bertolt Brecht benyttet det på nytt i sitt drama Leben Eduards des Zweiten von England (1923). [149]

Film[rediger | rediger kilde]

I Derek Jarmans film Edward II (1991), basert på Marlowes drama, er Isabella framstilt av skuespiller Tilda Swinton som en «femme fatale og hvor hennes forpurret kjærlighet for henne til å vende seg mot ham og stjele hans trone. I kontrast til de negative beskrivelsene har Mel Gibsons film Braveheart (1995) framstilt Isabella, spilt av den franske skuespilleren Sophie Marceau, langt mer sympatisk. I filmen er den voksne Isabella fiktivt framstilt som å ha en romantisk affære med den skotske helten William Wallace, men i virkeligheten var hun 9 år på tidspunktet for Wallaces død.[151] I tillegg er Wallace feilaktig og umulig gjort til far til hennes sønn Edvard III, da Wallace ble henrettet mange år før Edvard ble født.[152]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Castor (2011), s. 227
  2. ^ Weir (2006), s. 8-9.
  3. ^ Weir (2006), s. 11.
  4. ^ McKitterick, Rosamond; Jones, Michael (1995): The New Cambridge Medieval History: Volume 6, C.1300-c.1415, Cambridge University Press, s. 394.
  5. ^ a b Weir (2006), s. 12.
  6. ^ a b Weir (2006), s. 13.
  7. ^ Weir (2006), s. 13-14.
  8. ^ a b Weir (2006), s. 25.
  9. ^ Weir (2006), s. 26.
  10. ^ Weir (2006), s. 243.
  11. ^ Mortimer (2004), s. 36.
  12. ^ For et sammendrag over denne perioden, se Weir (2006), kapitlene 2–6; Mortimer (2006), kapittel 1; Doherty (2003), kapitlene 1–3.
  13. ^ Weir (2006), s. 39.
  14. ^ Weir (2006), s. 37.
  15. ^ a b c Doherty (2003), s. 37.
  16. ^ Doherty (2003), s. 38.
  17. ^ Doherty (2003), s. 46.
  18. ^ a b Doherty (2003), s. 47.
  19. ^ Hilton, Lisa (2008): Queens Consort, England's Medieval Queens. Great Britain: Weidenfeld & Nichelson, ISBN 978-0-7538-2611-9, s. 247
  20. ^ Doherty (2003), s. 47-48.
  21. ^ a b Doherty (2003), s. 49.
  22. ^ Weir (2006), s. 58.
  23. ^ Weir (2006), s. 63.
  24. ^ Doherty (2003), s. 51.
  25. ^ Doherty (2003), s. 54.
  26. ^ Weir (2006), s. 68
  27. ^ Doherty (2003), s. 56.
  28. ^ Broad, Jacqueline; Green, Karen (2007): Virtue, Liberty, and Toleration: Political Ideas of European Women, 1400–1800. Dordrecht: Springer.
  29. ^ a b Weir (2006), s. 92.
  30. ^ Weir (2006), s. 92, 99.
  31. ^ Doherty (2003), s. 60.
  32. ^ a b Doherty (2003), s. 61.
  33. ^ Doherty (2003), s. 60-61.
  34. ^ Doherty (2003), s. 61-62.
  35. ^ Doherty (2003), s. 62.
  36. ^ a b Doherty (2003), s. 64.
  37. ^ Weir (2006), s. 120.
  38. ^ Doherty (2003), s. 65.
  39. ^ Doherty (2003), s. 67.
  40. ^ Weir (2006), s. 132.
  41. ^ Doherty (2003), s. 67; Weir (2006), s. 132.
  42. ^ Doherty (2003), s. 70.
  43. ^ Doherty (2003), s. 70-71; Weir (2006), s. 133.
  44. ^ a b Doherty (2003), s. 71.
  45. ^ Doherty (2003), s. 72-73.
  46. ^ Weir (2006), s. 138.
  47. ^ Doherty (2003), s. 74-75.
  48. ^ Doherty (2003), s. 73.
  49. ^ Weir (2006), s. 143.
  50. ^ Weir (2006), s. 144.
  51. ^ Weir (2006), s. 149.
  52. ^ Doherty (2003), s. 75.
  53. ^ Doherty (2003), s. 76-77.
  54. ^ a b c Doherty (2003), s. 77.
  55. ^ a b Doherty (2003), s. 78.
  56. ^ a b Doherty (2003), s. 79.
  57. ^ Doherty (2003), s. 80.
  58. ^ For et sammendrag av denne perioden, se Weir (2006), kapitlene 6–8; Doherty (2003), kapittel 4; Mortimer (2006), kapittel 2; Mortimer (2004), kapitlene 9-11.
  59. ^ Ainsworth (2006), s. 3.
  60. ^ a b Holmes (2000), s. 16.
  61. ^ Neillands (2001), s. 30.
  62. ^ Neillands (2001), s. 31.
  63. ^ Holmes (2000), s. 16; Kibler (1995), s. 201.
  64. ^ Kibler (1995), s. 314.
  65. ^ Doherty (2003), s. 80–81.
  66. ^ Sumption (1999), s. 97.
  67. ^ a b c Doherty (2003), s. 81.
  68. ^ Kibler (1995), s. 314; Sumption (1999), s. 98.
  69. ^ Weir (2006), s. 153.
  70. ^ Weir (2006), s. 154; se Mortimer (2004), s. 128-129 for det alternative perspektivet.
  71. ^ Weir (2006), s. 194.
  72. ^ Mortimer (2004), s. 140.
  73. ^ Weir (2006), s. 197.
  74. ^ Mortimer (2004), s. 141.
  75. ^ Kibler (1995), s. 477.
  76. ^ Lord (2002), s. 47.
  77. ^ a b Weir (2006), s. 221.
  78. ^ Weir (2006), s. 222.
  79. ^ Weir (2006), s. 223.
  80. ^ a b c d e Doherty (2003), s. 90.
  81. ^ Mortimer (2004), s. 148-149.
  82. ^ Weir (2006), s. 225.
  83. ^ Weir (2006), s. 227.
  84. ^ Doherty (2003), s. 91.
  85. ^ Doherty (2003), s. 92.
  86. ^ Fra Weir (2006), kapittel 8; Mortimer (2006), kapittel 2; og Myers's map of Medieval English transport systems, s. 270.
  87. ^ Weir (2006), s. 228.
  88. ^ Weir (2006), s. 228-229; s. 232.
  89. ^ > Weir (2006), s. 232.
  90. ^ Doherty (2003), s. 92; Weir (2006), s. 233-234.
  91. ^ Weir (2006), s. 233.
  92. ^ Weir (2006), s. 236.
  93. ^ Doherty (2003), s. 93.
  94. ^ Mortimer (2004), s. 159–162.
  95. ^ Doherty (2003), s. 107.
  96. ^ Weir (2006), s. 242.
  97. ^ Doherty (2003), s. 108.
  98. ^ Doherty (2003), s. 108.
  99. ^ Doherty (2003), s. 114-115.
  100. ^ Doherty (2003), s. 213-215.
  101. ^ Mortimer (2004), s. 244–264; Mortimer (2006), appendiks 2.
  102. ^ Se Carpenter (2007a) og Carpenter (2007b)
  103. ^ For et sammendrag av denne perioden, se Weir (2006), kapittel 11; Doherty (2003), kapittel 8; Mortimer (2006), kapittel 4.
  104. ^ Doherty (2003), s. 142.
  105. ^ Weir (2006), s. 245.
  106. ^ Weir (2006), s. 248.
  107. ^ Weir (2006), s. 249.
  108. ^ Weir (2006), s. 259.
  109. ^ Weir (2006), s. 303.
  110. ^ Weir (2006), s. 258.
  111. ^ Doherty (2003), s. 156.
  112. ^ Weir (2006), s. 261.
  113. ^ Weir (2006), s. 258.
  114. ^ Weir (2006), s. 313.
  115. ^ Weir (2006), s. 306.
  116. ^ Weir (2006), s. 261.
  117. ^ Weir (2006), s. 307.
  118. ^ Weir (2006), s. 314-315.
  119. ^ a b Weir (2006), s. 309.
  120. ^ Weir (2006), s. 310.
  121. ^ Weir (2006), s. 322.
  122. ^ Weir (2006), s.322; Mortimer (2004), s. 218.
  123. ^ Weir (2006), s. 333.
  124. ^ Doherty (2003), s. 149.
  125. ^ Doherty (2003), s. 151.
  126. ^ Doherty (2003), s. 152.
  127. ^ Doherty (2003), s. 153.
  128. ^ Weir (2006), s. 326, er relativt forsiktig i denne slutningen; Mortimer (2004), s. 221-223 er langt mer bestemt.
  129. ^ Doherty (2003), s. 158-159.
  130. ^ Doherty (2003), s. 159.
  131. ^ Doherty (2003), s. 160.
  132. ^ a b Doherty (2003), s. 161.
  133. ^ Doherty (2003), s. 162.
  134. ^ Doherty (2003), s. 172.
  135. ^ Doherty (2003), s. 163.
  136. ^ Weir (2006), s. 347.
  137. ^ a b c Doherty (2003), s. 173.
  138. ^ Weir (2006), s. 353.
  139. ^ a b Doherty (2003), s. 176.
  140. ^ Doherty (2003), s. 174.
  141. ^ a b Mortimer (2006), s. 332.
  142. ^ Doherty (2003), s. 175.
  143. ^ Doherty (2003), s. 175-176.
  144. ^ Doherty (2003), s. 177.
  145. ^ Weir (2006), s. 371.
  146. ^ Weir (2006), s. 374.
  147. ^ Weir (2006), s. 373.
  148. ^ Willement, Thomas (1821): Regal heraldry; the armorial insignia of the Kings and Queens of England, from coeval authorities, London: W. Wilson; Rodwell and Martin, s. 14, 25. Regal Heraldry
  149. ^ a b Weir (2006), s. 2.
  150. ^ Gray, Thomas (1825): The Works of Thomas Gray: Containing His Poems and Correspondence, with Memoirs of His Life and Writings, Volum 1, Harding, Triphook, and Lepard, s. 54
  151. ^ «The lying art of historical fiction», Guardian News. 6. august 2010.
  152. ^ Ewan (1995), s. 1219–1221.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ainsworth, Peter. (2006): «Representing Royalty: Kings, Queens and Captains in Some Early Fifteenth Century Manuscripts of Froissart's Chroniques» i: Kooper, red. (2006): The Medieval Chronicle IV
  • Boutell, Charles. (1863): A Manual of Heraldry, Historical and Popular. London: Winsor & Newton.
  • Carpenter, David. (7. juni 2007a): «What Happened to Edward II?» London Review of Books, 29 (11)
  • Carpenter, David. (2. august 2007b): "Dead or Alive." London Review of Books, 29 (15)
  • Castor, Helen (2011): She-Wolves: The Women Who Ruled England Before Elizabeth, Faber and Faber . ISBN 0571237061
  • Doherty, P.C. (2003): Isabella and the Strange Death of Edward II. London: Robinson. ISBN 1-84119-843-9.
  • Ewan, Elizabeth (oktober 1995): «Braveheart» i: American Historical Review 100 (4)
  • Given-Wilson, Chris, red. (2002): Fourteenth Century England. Prestwich: Woodbridge.
  • Holmes, George (2000): Europe, Hierarchy and Revolt, 1320–1450, 2. utg., Oxford: Blackwell.
  • Kibler, William W. (1995): Medieval France: an Encyclopedia. London: Routledge.
  • Kooper, Erik, red. (2006): The Medieval Chronicle IV. Amsterdam: Rodopi.
  • Lord, Carla (2002): «Queen Isabella at the Court of France» i: Given-Wilson, red. (2002): Fourteenth Century England
  • Mortimer, Ian (2004): The Greatest Traitor: The Life of Sir Roger Mortimer, Ruler of England 1327–1330. London: Pimlico Press.
  • Mortimer, Ian (2006): The Perfect King: The Life of Edward III, Father of the English Nation. London: Vintage Press. ISBN 978-0-09-952709-1.
  • Myers, A. R. (1978): England in the Late Middle Ages. Harmondsworth: Penguin Books.
  • Neillands, Robin (2001): The Hundred Years War. London: Routledge.
  • Sumption, Jonathan (1999): The Hundred Years War: Trial by Battle. Philadelphia: Pennsylvania University Press.
  • Weir, Alison (1999): Britain's Royal Family: A Complete Genealogy. London: The Bodley Head.
  • Weir, Alison (2006): Queen Isabella: She-Wolf of France, Queen of England. London: Pimlico Books. ISBN 978-0-7126-4194-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Isabella of France – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons