Slaget ved Stoke Field

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slaget ved Stoke Field
Konflikt: Rosekrigene
Dato16. juni 1487
StedLancashire
53°2'6"N 0°53'17"V
ResultatAvgjørende seier for lancastrianerne
Stridende parter
Huset YorkHuset Lancaster
Kommandanter og ledere
John de la PoleHenrik VII
Styrker
Ca. 9 000 til 12 000 mennCa. 6 000 til 8 000 menn
Tap
Ca. 4 000 til 5 000 falne hvorav Jarlen av Lincoln og Martin Schwarz som ble drept.Ca. 3 000 falne

Slaget ved Stoke Field ble utkjempet i Lancashire den 16. juni 1487. Det var den siste trefningen under rosekrigene, og var et resultatet av et siste desperat opprør fra Huset York, nesten to år etter Rikard IIIs død i slaget ved Bosworth Field.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Henrik VII hadde blitt kronet etter Bosworth Field, og de fleste yorkister hadde anerkjent ham som konge på grunn av hans ekteskap med Elizabeth av York.

Den sterkeste gjenlevende tronkreveren fra Huset York var dronningens fetter Edward, jarl av Warwick, sønn av George Plantagenet, 1. hertug av Clarence. Han ble holdt fanget i Tower of London, men en mann som var svært lik ham, Lambert Simnel, ble av John de la Pole, jarl av Lincoln utgitt for å være Edward under et forsøk på å styrte Henrik VII. Lincoln hadde øyensynlig blitt forlikt med Henrik, men han hadde selv et krav på tronen ettersom Rikard III hadde navngitt ham som arving. Det er liten grunn til å tro at han ikke visste at Simnel ikke var jarlen av Warwick, men han så en mulighet til å styrte kongen, noe som kunne ført til at han selv kunne ta makten. Med støtte fra Francis Lovell, viscount Lovell kronet han den unge mannen som Edvard VI i Dublin. Hans hær, som bestod av burgundiske leiesoldater og en stor gruppe menn uten krigserfaring, steg i land i Lancashire.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Kongens hær marsjerte mot Newark og møtte opprørerne så snart de krysset Trent. John de Vere, jarlen av Oxford som ledet avantgarden kom over opprørerne på East Stoke. Det var kongshæren ikke forberedt på siden den var spredt ut over et vidt område og jarlen valgte derfor å gå til angrep mot den sterkere opprørshæren fordi man fryktet et sammenbrudd i kampmoralen ved en tidlig tilbaketrekning. Opprørerne under jarlen av Lincoln sto foran East Stoke langs et høydedrag slik at Oxford måtte konfrontere dem fra lavereliggende terreng.

Slaget startet på sedvanlig måte rundt kl. 9 om morgenen da begge sider lot sine bueskyttere skyte ut salver av piler mot motstanderne. I Lincolns hær var det en stor andel irske menn med lite pansring på seg. Da Oxfords hær nådde foten av høyden måtte den rette ut slaglinjen sin for å rykke oppover. Det tok irene som tegn på at de skulle angripe, ikke minst fordi de hadde hatt store tap og de styrtet nedover åssiden uten at Lincoln kunne kontrollere dem. Resten av hæren fulgte med.

Møljeslagsmålet varte i en time og trykket fra de av mennene som sto i det høyeste lendet, ble såpass sterkt at de øvrige ble presset bakover. Oxford så faren for at slagordenen kunne bli brutt opp under de hissige irske angrepene under Thomas Geraldines ledelse og tyskerne under sveitseren kaptein Martin Schwartz.

Idet Oxfords slagorden var ved å knekke sammen, kom hertugen av Bedford fram med hoveddelen av kongens hær langs den samme veien mot Newark som Oxford hadde tatt. Disse styrkene vendte situasjonen. Med forsterkninger kunne de presse opprørerne tilbake og oppover høydesiden. Etter mer enn en times kamp kunne ikke Lincolns utslitte hær stå imot motangrepet og Lincolns formasjoner kollapset. Deretter begynte forfølgelsen. Hundrevis av opprørere flyktet mot Trent over høydedraget og ned i det kuperte terrenget bak – inkludert en kløft hvor de ble omringet og massakrert av kongens soldater. Dette stedet har siden blitt kalt «Red Gutter» ettersom det ble sagt at grunnen av kløften var overfylt med blod.

700 andre ble tatt til fange flere dager etterpå. Engelskmenn og irer i denne gruppen av fanger ble straffet mens tyskerne fikk lov til å dra hjem.

Lincoln falt i slaget, og Lovell druknet antagelig i Trent under flukten. Hans lik ble siden funnet i Minster Lovell uten at man vet hvordan det kom til familiens gravkammer. Simnel ble tatt til fange, men kongen benådet ham og gav ham en tjenerstilling i det kongelige kjøkken.