Nord-Englands reisning

Nord-Englands reisning (engelsk Rising of the North) eller De nordlige jarlenes opprør (engelsk Revolt of the Northern Earls) var et mislykket katolsk opprør mot Elizabeth I av England i 1569.

Forløp

Målet var å avsette Elizabeth og i stedet sette Maria I av Skottland på den engelske tronen. Maria satt fengslet og kjente ikke til opprøret før det brøt ut, og da hun ble gjort kjent med det forsøkte hun å stoppe det.

Lederne var to fremtredende medlemmer av det nord-engelske aristokratiet: Charles Neville, 6. jarl av Westmorland og Thomas Percy, 7. jarl av Northumberland. En annen sentral person var Leonard Dacre, som drev et dobbeltspill. Han var arving til George Dacre, 5. baron Dacre av Gillesland, og var misfornøyd med at han måtte dele arven med sine nieser. Planen var å egge jarlene til å gjøre opprør, for så å angi dem for å få niesenes eiendommer som belønning.

Jarlene tok raskt Durham og feiret katolsk messe i katedralen der. De beveget seg så sørover mot Bramham Moor, mens Elizabeth slet med å samle en styrke som var stor nok til å møte dem. Walter Devereux, 1. jarl av Essex klarte å samle en styrke i York, og jarlene gav derfor opp sin plan å beleire den byen. I stedet tok de Barnard Castle, og fortsatte mot Clifford Moor. De fikk langt mindre støtte i befolkningen enn de hadde håpet på. Essex rykket den 13. desember 1569 ut fra York med 7000 mann, mot jarlenes 4600. Da Edward Clinton, 1. jarl av Lincoln kort tid etter kom med 12 000 mann på dronningens side var det hele avgjort. Jarlene trakk seg tilbake, og spredde til slutt sine styrker før de flyktet inn i Skottland.

Dacres dobbeltspill ble oppdaget, og han møtte med 3000 mann fra Cumbria en kongelig hær ledet av Henry Carey, 1. baron Hunsdon. Dacre ble slått, men klarte selv å flykte og døde i eksil i Flandern. Nevillefamilien mistet Raby Castle som en følge av opprøret, mens jarlen av Westmorland selv klarte å flykte til Flandern. Han døde fattig i Spania. Jarlen av Northumberland ble tatt til fange i Skottland, og i 1572 ble han overlevert til Elizabeth og halshogd i York. Han ble regnet som en martyr av Den katolske kirke, og ble i 1895 saligkåret. Flere andre deltagere, inkludert noen katolske prester, gikk i eksil eller ble henrettet.

Westmorlands kone Jane Howard var mer sentral i det å samle styrker enn sin mann. Hun ønsket å arrangere et ekteskap mellom sin bror Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk og Maria av Skottland, slik at de sammen kunne styre landet. Selv om hun var blant de fremste opprørerne regnet hun med at Elizabeth ville spare hennes liv etter at opprøret brøt sammen. Hun ble satt i husarrest etter at mannen gikk i eksil, og tilbrakte resten av sitt liv slik. Hennes bror ble arrestert, men ble tilgitt før det kom noen tiltale mot ham. Han falt senere under Ridolfikomplottet.

Pave Pius V forsøkte å støtte opprøret ved å ekskommunisere Elizabeth og erklære at han var avsatt i en pavelig bulle, Regnans in Excelsis. Den ble ikke utgitt før i 1570, og ble kjent i England først etter at opprøret var slått ned. Bullen fikk en dramatisk effekt for Englands katolikker. Elizabeth hadde hatt en viss grad av toleranse overfor religiøse dissidenter, men etter at bullen kom videreførte hun ikke denne politikken. I stedet begynte hun å forfølge religiøse motstandere, noe som utløste flere komplotter mot henne.