Elisabeth I av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Elisabeth I
Dronning av England og Irland
Elisabeth I av England
Navn: Elisabeth Tudor
Regjeringstid: 17. november 155824. mars 1603
Født: 7. september 1533, Palace of Placentia, Greenwich, London
Død: 24. mars 1603 (69 år), Richmond Palace, London
Foreldre: Henrik VIII av England og Anne Boleyn
Ektefelle‍(r): Ingen
Barn: Ingen

Elisabeth I av England (engelsk Elizabeth) (født 7. september 1533, død 24. mars 1603), regjerte som dronning av England fra 1558 til 1603. Siden hun aldri giftet seg, ble hun kalt «jomfrudronningen» (The Virgin Queen). Hun ble den femte og siste monarken av Tudor-dynastiet. Hun var datter av Henrik VIII og Anne Boleyn og halvsøster til dronning Maria I, også kalt for «Maria den blodige».

Elisabeth ble født som prinsesse, men hennes mor ble henrettet to og et halvt år etter at hun ble født, og i prosessen mot Anne Boleyn ble Elisabeth erklært illegitim. Hennes halvbror Edvard VI av England testamenterte kronen til lady Jane Grey, og fjernet sine søstre fra etterfølgelsen til tronen. Men hans siste vilje ble satt til side, og i 1558 etterfulgte Elisabeth den katolske Maria I, under hvis regime hun hadde vært fengslet i bortimot et år under mistanke om at hun hadde støttet et protestantisk opprør.

Elisabeth begynte å styre ved god rådføring[1] og hun gjorde seg avhengig av en gruppe med betrodde rådgivere ledet av William Cecil, 1. baron Burghley. En av hennes første handlinger som dronning var å støtte etableringen av en engelsk protestantisk kirke som hun selv ble øverste leder av. Denne elisabethanske religiøse politikken ble fast håndhevet i hele hennes regime og senere ble utviklet til dagens Den engelske kirke. Det var forventet at Elisabeth skulle gifte seg og skaffe en etterkommer, men til tross for flere ansøkninger fra parlamentet gjorde hun det aldri. Grunnene for dette valget er aldri blitt helt klargjort og de har stadig blitt diskutert. Da hun ble eldre ble Elisabeth berømt for sin jomfruelighet, og en kult vokste opp rundt henne som ble feiret i portretter, skuespill, opptog og litteratur.

I regjering var Elisabeth langt mer moderat enn hennes far og søsken.[2] Et av hennes motto var «video et taceo» («Jeg ser, og sier intet»).[3] Denne strategien, betraktet med utålmodighet av hennes rådgivere, reddet henne ofte fra hennes politiske og militære mesallianser (ekteskap med en som sto i lavere rang enn en selv). Selv om Elisabeth var forsiktig i utenlandspolitikken og kun halvhjertet støttet et antall lite effektive og dårlig utstyrte militære hærtokt i Nederlandene, Frankrike og Irland, var det seieren over den spanske armada i 1588 som har i all tid knyttet hennes navn til det som populært har blitt betraktet som en av de aller største militære seirer i engelsk historie. Innenfor tyve år av hennes død ble hun feiret som herskeren av en gullalder, et bilde som har beholdt sitt grep om det engelske folk. Hennes tidsalder er blitt kjent som Elisabethansk tid, berømt fram for alt for blomstringen av engelsk drama under engelsk renessanse, ledet av forfattere som William Shakespeare og Christopher Marlowe, og for den sjøfarende dyktighet til engelske eventyrere som Francis Drake.

Historikere tenderer til å være langt mer forsiktig i sin bedømming. De har ofte avbildet Elisabeth som hissig,[4] tidvis som en svært ubesluttsom hersker,[5] som var mer heldig en vanlig er. Elisabeth videreførte den såkalte Tudorplanen, en økonomisk politikk etablert av Henrik VII i 1485. Politikken gikk ut på å industrialisere England og stenge ute konkurrerende tekstilindustri på Kontinentet. Under Elisabeth ble eksporttollen på utførsel av rå ull fra England avløst av fullt eksportforbud, og kampen mot billig rå ull fra Spania utarttet etterhvert til regelrett handelskrig.[6] England var i konflikt med Spania i nesten hele Elisabeths regjeringsperiode. Politikken under Elisabeth videreførte lenge den sterke økonomiske veksten som kjennetegnes av Tudorperioden, og dette ble videre utnyttet i byggingen av en sterkere marineflåte og en mer ekspansiv handelspolitikk.

Mot slutten av hennes regime fikk en rekke økonomiske og militære problemer hennes popularitet til å bli svekket i en sådan grad at mange av hennes undersåtter var lettet da hun døde. Elisabeth er anerkjent som en karismatisk leder og som en trassig overlever i en tid da statsstyring var skrøpelig og begrenset, og da monarker i naboland fryktet interne problemer som truet tronene deres. Det var tilfellet med Elisabeths rival, Maria Stuart, dronning av Skottland, som hun fikk fengslet i 1568 og til slutt henrettet i 1587. Etter de korte regimene til hennes bror og søster ga Elisabeths 44 år på tronen en velkommen stabilitet for kongedømmet og bidro til gi en form for nasjonal identitet.[2]

Første år[rediger | rediger kilde]

Elisabeths foreldre, Henrik VIII og Anne Boleyn.

Elisabeth ble født i slottet Greenwich Palace i Chamber of Virgins – Jomfrukammeret – den 7. september 1533 mellom klokken 3 og 4 om ettermiddagen[7] og fikk navn etter begge sine bestemødre, Elizabeth av York og Elizabeth Howard.[8] Hun var det andre barnet til Henrik VIII av England som overlevde spedbarnsalderen; hennes mor var Henriks andre hustru, Anne Boleyn. Ved fødselen var Elisabeth den trolige arvingen til Englands trone. Hennes eldre halvsøster Maria hadde mistet sin posisjon som legitime arving da Henrik annullerte sitt ekteskap med Marias mor Katarina av Aragon for å kunne gifte seg med Anne.[9] Kong Henrik hadde desperat ønsket seg en legitim sønn for å sikre seg en etterfølger fra Huset Tudor. Anne hadde blitt kronet med Sankt Edvards krone, ulikt noen annen dronninggemal, mens hun var gravid med Elisabeth. Historikeren Alice Hunt har antydet at dette skjedde på grunn av at Annes graviditet var synlig under kroningen og at hun bar på en arving som man håpet var av hankjønn. Etter at Elisabeth ble født og i tiden etter maktet ikke dronning Anne å framskaffe en mannlig arving. Hun hadde minst to spontane aborter, en i 1534 og en annen i begynnelsen av 1536. Den 2. mai 1536 ble hun arrestert og fengslet. Hun ble i all hast domfelt på oppdiktede anklager, blant annet for utroskap, hekseri og incest, og ble halshogd den 19. mai 1536.[10]

Elizabeth Tudor, ca. 1546, av en ukjent maler. Enkelheten i dette portrettet står i kontrast til de utsmykket ikonene som kom senere.[11]

Elisabeth var 2 år og 8 måneder gammel da hun ble frarøvet sin mor, og ble deretter erklært som illegitim (født utenfor ekteskap) og fratatt tittelen prinsesse.[12] 11 dager etter at Anne Boleyn var død giftet Henrik seg med Jane Seymour,[13] som døde kun tolv dager etter fødselen av deres sønn, prins Edvard. Elisabeth ble plassert i Edvards husholdning og bar dåpskjolen i hans dåp.[14]

Elisabeths første hoffdame, lady Margaret Bryan, skrev at hun var «så henimot et barn og så nennsom av forholdene som jeg noen gang jeg har kjent i mitt liv».[15] Om høsten 1537 var Elisabeth plassert i omsorgen til Blanche Herbert, lady Troy som forble hennes hoffdame til hun pensjonerte seg tidlig i 1545 eller tidlig i 1546.[16] Catherine Champernowne, bedre kjent under hennes senere navn fra ekteskapet som Catherine «Kat» Ashley ble utpekt som Elisabeths guvernante i 1537, og hun forble Elisabeths venn til hun døde i 1565 da Blanche Parry etterfulgte henne som Chief Gentlewoman of the Privy Chamber.[17] Hun gjorde opplagt en god jobb med Elisabeths første utdannelse: ved den tiden da William Grindal ble hennes lærer i 1544 kunne Elisabeth skrive engelsk, latin, og italiensk. Under Grindal, en talentfull og dyktig lærer, gikk hennes studier videre i fransk og gresk.[18] Etter at Grindal døde i 1548 fikk Elisabeth sin utdannelse under Roger Ascham, en sympatisk lærer som var overbevist om at læring kunne være morsomt.[19] Ved den tiden da hennes formelle utdannelse ble avsluttet i 1550 var hun åpenbart en av de best utdannede kvinner i sin generasjon.[20]

Thomas Seymour[rediger | rediger kilde]

The Miroir or Glasse of the Synneful Soul, en manuskriptoversettelse fra fransk som ble gjort av Elisabeth da hun var 11 år gammel og ble gitt som gave til Katarina Parr i 1544. Den borderte innbindingen med monogrammet KP for «Katherin Parr» er også antagelig gjort av Elisabeth.[21]

Henrik VIII døde i 1547 da Elisabeth var 13 år gammel, og kongen ble etterfulgt av hennes halvbror Edvard VI. Katarina Parr, Henriks siste hustru og dronning giftet seg snart på nytt med Thomas Seymour, 1. baron Seymour av Sudeley, som var onkel av Edvard VI og bror av riksforstanderen (Lord Protector) Edward Seymour, 1. hertug av Somerset.

Paret tok med seg Elisabeth til deres hus i Chelsea. Der opplevde Elisabeth en følelsesmessig krise som en del historikere har ment påvirket henne for resten av hennes liv.[22] Seymour var snart 40 år, men hadde sjarm og «en mektig seksuell tiltrekning»[22] engasjerte seg i lek og styr og grov spøk med den 14 år gamle Elisabeth, blant annet å komme inn i hennes soverom i nattskjorten, kile henne og daske henne på baken. Etter at Katarina Parr oppdaget paret i en omfavnelse fikk hun avsluttet denne affæren.[23] I mai 1548 ble Elisabeth sendt av sted.

Marias regime[rediger | rediger kilde]

Edvard VI døde, antagelig av tuberkulose, den 6. juli 1553, 15 år gammel. Hans testamente satte til side av Forordningen om etterfølgelse til tronen (Succession to the Crown Act) av 1543, ekskluderte både Maria og Elisabeth fra arverekkefølgen til tronen, og erklærte isteden lady Jane Grey, barnebarn av Henrik VIIIs søster Maria Tudor, hertuginne av Suffolk, som hans arving. Hun ble imidlertid avsatt etter å ha regjert som dronning i kun ni dager.[24] Maria red i triumf inn til London med Elisabeth ved sin side.

Framvisningen av solidaritet mellom søstrene varte ikke lenge. Maria, landets første dronningregent,[25] var fast bestemt på å knuse den protestantiske tro som Elisabeth var blitt utdannet i, og hun beordret at alle skulle overvære messe. Dette omfattet også Elisabeth som utad måtte tilpasse seg den nye politiske virkelighet.[26] Marias innledende popularitet fordampet da det ble kjent at hun planla å gifte seg med prins Filip av Spania, sønn av keiser Karl V. I hele århundret hadde England vært i økonomisk konflikt med Spania, og ofte alliert med Portugal. Misnøyen spredde seg hurtig over landet og mange begynte å se mot Elisabeth som et fokus for deres opposisjon mot Marias religiøse politikk. I januar og februar 1554 oppsto det et opprør, kjent som Wyatts opprør, i flere deler av England og Wales, ledet av Thomas Wyatt den yngre.[27]

Maria I, av mester John, 1544. Rett før hun døde navnga Maria sin halvsøster Elisabeth som hennes arving til tronen.

Da opprøret kollapset ble Elisabeth forhørt og den 18. mars ble fengslet i Tower of London, hvor lady Jane Grey hadde blitt henrettet den 12. februar, for å avskrekke opprørerne.[28] Den skrekkslagne Elisabeth protesterte heftig om sin uskyld. Selv om det er usannsynlig at hun hadde konspirert med opprørerne er det kjent at en del av hadde henvendt seg til henne. Marias nærmeste fortrolige, keiser Karl Vs ambassadør Simon Renard, argumenterte for at Marias trone aldri ville være trygg så lenge Elisabeth levde; og kansleren Stephen Gardiner arbeidet for å få Elisabeth stilt for en domstol.[29] Elisabeths tilhengere i regjeringen, blant annet Wlliam Paget overbeviste Maria m at i mangelen av harde bevis var det best å spare livet hennes. Isteden ble Elisabeth den 22. mai flyttet fra Tower of London og til Woodstock hvor hun tilbrakte mer enn ett år i husarrest under forvaring av sir Henry Bedingfield. Det sto folkemengder og hyllet henne hele vegen til Woodstock.[30]

Hatfield House. Det var her hvor Elisabeth ble fortalt om hennes søsters død i november 1558.

Den 27. april 1555 ble Elisabeth igjen tilkalt til hoffet for å være i nærheten av de siste fasene av Marias tilsynelatende graviditet. Om Maria og hennes barn døde ville Elisabeth bli dronning. På den andre siden, om Maria fødte et friskt barn ville Elisabeths sjanser til å bli dronning svinne hen. Da det ble klart at svangerskapet ikke var reelt, men innbilt, var det de færreste som trodde at Maria var i stand til å føde et barn i framtiden.[31] Elisabeth syntes da som en sikekr kandidat som etterfølger. Selv Filip, som ble konge av Spania i 1556, aksepterte den nye politiske virkelighet. Fra denne tiden av begynte han å kultivere Elisabeth ved at han foretrakk henne framfor det sannsynlige alternativet, Maria Stuart, skottenes dronning, som da var forlovet til dauphin (tronarving) av Frankrike. Da Filips hustru ble syk i 1558 sendte Filip greven av Feria for å konsultere med Elisabeth.[32] I oktober gjorde Elisabeth planer for sin regjering og den 6. november anerkjente Maria sin halvsøster som hennes arving.[33] Elleve dager senere inntok Elisabeth tronen da Maria døde ved St. James's Palace den 17. november.

Tiltredelse på tronen[rediger | rediger kilde]

Elisabeth i hennes kroningskjole, smykket med Tudor-roser og trimmet med hermelin. Hun har sitt hår utslått, slik det var tradisjon ved kroning av en dronning, kanskje også som et symbol på jomfruelighet.[34] Maleriet er datert til første tiår av 1600-tallet og er basert på en tapt original.[35]

Elisabeth ble dronning i en alder av 25 år. Da hennes triumftog gikk gjennom byen i kjølvannet av kroningsseremonien ble hun ønsket velkommen av borgerne og møtt med taler og forestillinger, de fleste med en sterk protestantisk anstrøk. Elisabeths åpne og vennlige svar vant henne over for tilskuerne som var «undrende henført».[36] Den påfølgende dagen, den 15. januar 1559 ble Elisabeth kronet ved Westminster Abbey og salvet av den katolske biskopen av Carlisle. Hun ble deretter presentert for folkets godkjennelse, midt blant en overdøvende støy av orgel, fløyter, trompeter, trommer og bjeller.[37]

Den 20. november 1558 erklærte Elisabeth sine hensikter for sitt kongelige råd og andre adelige som hadde kommet til Hatfield for sverge sin troskap. Talen inneholdt den første nedtegnelsen av hennes ofte benyttede metafor av «to legemer»: den naturlige kropp og den politiske kropp:

«Mine herre, naturens lov beveger meg til å sørge over min søster; byrden som er falt på meg gjør meg forbløffet, og dog, med tanke på at jeg er Guds skapning, beskikket for å lyde Hans utnevnelse, vil jeg derfor gi etter, ønskende fra bunnen av mitt hjerte, at jeg må ha støtte fra Hans nåde til å være den som utfører Hans himmelske vilje i dette embete nå overgitt til meg. Og ettersom jeg er bare en naturlig kropp når alt kommer i betraktning, skjønt ved Hans tillatelse [også] en politisk kropp for å regjere, så skal jeg ønske at dere alle… å være støtte for meg, at jeg med min regjering og dere med deres tjeneste kan gjøre en god redegjørelse for Den allmektige Gud og gi en del trøst til vår etterslekt på jorden. Jeg akter å rette alle mine handlinger ved gode råd og beslutninger».[38]

Religion[rediger | rediger kilde]

Beklageligvis for historikere vil Elisabeths religiøse overbevisning aldri bli kjent i sin helhet. Hennes religiøse politikk favoriserte pragmatisme i forholdet til tre betydelige interesser. Det første var hennes legitimitet. Selv om teknisk sett var illegitim under både protestantisk som katolsk lov, men det var en mindre alvorlig sak for henne å bli i ettertid erklært illegitim av den engelske kirke sammenlignet med aldri å ha vært legitim slik den katolske kirke hevdet. Kanskje viktigst var at bruddet med Roma og pavedømmet gjorde henne legitim i egne øyne. Av den grunn var det aldri alvorlig tvil at Elisabeth ville omfavne i det minste en nominell (i navnet) protestantisme.

Elisabeth og hennes rådgivere følte seg truet av et mulig av et katolsk korstog mot et kjettersk England. Hun søkte derfor en protestantisk løsning som ikke ville fornærme katolikkene alt for mye, samtidig som hun iavetok behovene til de engelske protestantene. Hun ville imidlertid ikke tolerere den mer radikale puritanismen, som presset på for mer omfattende reformer og endringer.[39] Som et resultat begynte det engelske parlamentet av 1559 å gi lover for en kirke hvor monarken var kirkens overhode,basert på det protestantiske avtalen fra Edvard VI. Samtidig ble flere overflatiske katolske elementer, eksempelvis prestelige messedrakter.[40]

Underhuset ga sterk støtte til forslagene, men loven om monarkens overhøyhet møtte opposisjon i overhuset, særlig fra biskopene. Elisabeth var i dette tilfelle heldig ved at mange av bispedømmene sto ledig på denne tiden, inkludert det viktige Canterbury erkebispedømme.[41] Dette gjorde det mulig for hennes støttespillere blant adelen å komme i stemmemessig overvekt mot biskopene og de konservative adelige. Uansett ble Elisabeth tvunget til akseptere tittelen Øverste leder av Englands kirke (Supreme Governor of the Church of England) framfor den tittelen som Henrik VIII hadde hatt som Øverste overhode (Supreme Head), en tittel mange mente var uakseptabelt for en kvinne å inneha. Den nye Forordningen om overhøyhet (Act of Supremacy) ble lov den 8. mai 1559. Alle offentlige myndigheter måtte å sverge troskapsed til monarken som den øverste leder eller risikere å bli diskvalifisert fra sin stilling.

Kjetterlovene ble opphevet for å unngå en gjentagelse av Marias politikk med forfølgelse av dissentere og annerledes tenkende. Elisabeths søster fikk tilnavnet «Maria den blodige», og ikke uten grunn: hun brente 280 protestanter på bålet for kjetteri, og da Elisabeth overtok var flertallet av befolkningen fortsatt katolikker, til tross for tredve år med religiøse strid. Å lese Bibelen på engelsk ble tillatt under Edvard VI, forbudt under Maria, og igjen tillatt under Elisabeth. Kun fire personer ble brent som kjettere under Elisabeths langvarige regime, og de var alle protestantiske ekstremister.[42] På den samme tiden ble en ny Forordningen om ensartethet (Act of Uniformity) vedtatt som krevde tvunget fremmøte ved kirken en gang i uken og bruk av en tilpasset versjon av Den allmenne bønneboken av 1552. De som ikke møtte i kirken ble krevet en mulkt, men straffene var ikke ekstreme.[43]

Ekteskapsspørsmål[rediger | rediger kilde]

Fra begynnelsen av Elisabeths regime ble spørsmålet om hvem hun skulle gifte seg med reist. Hun giftet seg imidlertid aldri, og grunnene for det er ikke kjent. Historikere har spekulert i om Thomas Seymour hadde gitt henne avsky for seksuelle forhold, eller at hun visste at hun var ufruktbar.[44] Inntil det ikke lenger var mulig å føde en sønn overveide hun flere beilere. Det siste beileriet ble avsluttet i 1581 da hun var 48 år gammel, og var fra François, hertug av Anjou, 22 år yngre enn henne selv. Elisabeth trengte ikke hjelp av en mann for å styre, og inngå ekteskap innebar en risiko for å miste kontroll med eller få utenlandsk innblanding i sine affærer, noe som hadde skjedd med hennes søster Maria. På den andre siden betydde et ekteskap muligheten for å få en arving.

Lord Robert Dudley[rediger | rediger kilde]

Robert Dudley, 1. jarl av Leicester, 1560-tallet. Elisabeths vennskap med Dudley, hennes aller fremst favoritt, varte i over tretti år.

Elisabeth mottok ofte tilbud om ekteskap, men hun overveide alvorlig kun tre eller fire friere over en lengre tid. Av disse var hennes barndomsvenn lord Robert Dudley sannsynligvis den som kom nærmest. Tidlig i 1559 vendte hennes vennskap med den gifte Dudley seg til forelskelse. Deres intimitet ble snart samtaleemne ved hoffet og i landet, og også utenfor landets grenser.[45] Det ble også sagt at hans hustru, Amy Robsart, led fra en «sykdom i det ene brystet»,[46] og et halvt år senere hadde lord Robert og dronningen en «hemmelig forståelse» om å bli gift når Amy til slutt var blitt «sendt inn i evigheten».[47] Det var imidlertid mange som ikke syntes dette var en ønskelig ide. «Det var ikke en mann som ikke ville skrike ut mot ham og henne med indignasjon… hun ville gifte seg med ingen annen den favoriserte Robert», slik beskrev den spanske ambassadøren situasjonen i begynnelsen av 1560.[48] Da Dudleys hustru døde i september det samme året fra et fall i en trapp brøt skandalen ut.[49] For en tid overveide dronningen alvorlig å gifte seg med Dudley, men William Cecil, Nicholas Throckmorton, og andre politikere var svært opprørte og gjorde sin misnøye svært klar.[50] Opposisjonen var så overveldende at det gikk rykter om at adelen ville gjøre opprør om dette ekteskapet ble inngått.[51]

«Hampden-portrettet», av Steven van der Meulen, ca. 1563. Dette er det tidligste portrett i full lengde (2 meter) av den unge dronningen, og avbilder henne i en rød sateng dekorert av perler og juveler. Det ble malt før framveksten av symbolske portretter som representerte ikonografien av «jomfrudronningen». I november 2007 ble det aksjonert bort på Sotheby's for 2.6 millioner pund, mer enn dobbelt av hva som hadde vært forventet.[52]

Til tross for flere andre ekteskapsprosjekter ble Dudley sett på som en seriøs kandidat for nær et helt tiår. Elisabeth oppmuntret ham i hans kur, forble ekstremt sjalusi på hans andre følelser, selv i tilfelle da hun aldri mente å gifte seg med ham selv.[53] Endelig, etter at Dudley, som hun opprett jarledømmet Leicester for i 1564, hadde giftet seg på nytt i 1578, reagerte dronningen med gjentatte ganger med stor misnøye mot ham for at han hadde giftet seg.[54] Dudleys hustru måtte utholde dronningens livslange hat.[55] Uansett beholdt Dudley en særegen plass i hennes hjerte. Etter Elisabeths død ble et notat fra ham, som hadde dødd i 1588, kort tid etter den spanske armada, funnet blant hennes mest personlige eiendeler, markert som «hans siste brev» i hennes håndskrift.[56]

Politiske aspekter[rediger | rediger kilde]

Dronning Elisabeth holdt spørsmålet om ekteskap åpent, men ofte kun som en diplomatisk eskapade.[57] Parlamentet ba henne gjentatte ganger om å gifte seg, men hun svarte alltid unnvikende.[58] I 1563 fortalte hun et sendebud fra keiseren: «Om jeg fulgte tilbøyeligheten i min natur, er det dette: tiggerkvinne og enslig, mye heller enn dronning og gift».[57] I det samme året, i kjølvannet av dronningens sykdom med kopper, ble spørsmålet om arving og etterfølger et opphisset emne. Parlamentet ba dronningen innstendig om å gifte seg eller nominere en arving for å forhindre borgerkrig ved hennes død. Hun nektet å gjøre noen av delene. I april oppløste hun parlamentet som ikke hadde kommet sammen da hun trengte deres støtte for å øke skattene i 1566. Underhuset truet med å holde tilbake midler inntil hun gikk med å sørge for etterfølger. I 1566 forfulgte sir Robert Bell svært dristig denne saken til tross for dronningens ordre om avstå og han ble derfor mål for hennes raseri.[59]

Forskjellige tronfølgemuligheter ble overveid i løpet av Elisabeths regjeringstid. En mulig gren var den fra Margaret Tudor, en eldre søster av Henrik VIII, noe som førte til dronning Maria Stuart i Skottland, selv om hun var utelukket fra tronfølgen i henhold til Henriks testamente. En alternativ gren ledet fra Henriks yngre søster Maria Tudor, hertuginne av Suffolk, til Catherine Grey, søster av Lady Jane Grey. En annen mulig, men fjernere arvtager var Henry Hastings, 3. jarl av Huntingdon, som førte sin gren tilbake til Edvard III1300-tallet. Alle disse mulighetene hadde ulemper; Maria Stuart var katolsk, Catherine Grey hadde giftet seg uten dronningens tillatelse, og puritaneren lord Huntingdon var uvillig å arve tronen. I 1568 døde den siste dugelige engelske arvtageren til tronen, Catherine Grey. Hun etterlot en sønn, men han ble ansett for å være illegitim. Hennes arvtager var Mary Grey, en småvokst kvinne på 1.22 meter og med pukkelrygg. Det økte kravet til Maria Stuart.

I 1566 betrodde Elisabeth seg til den spanske ambassadør at om hun skulle finne en måte å avgjøre spørsmålet om etterfølgelse uten å gifte seg, ville hun gjøre nettopp det. Ved 1570 var det eldre i regjeringen som privat hadde akseptert at Elisabeth aldri ville gifte seg og heller ikke navngi en etterfølger. William Cecil søkte allerede løsninger på problemet med etterfølger.[57] For dette standpunktet, som for hennes forsømmelse i å gifte seg, ble hun ofte anklaget for uansvarlighet.[60] Elisabeths taushet styrket hennes egen politiske sikkerhet: hun viste at om hun navnga en arving ville tronen være utsatt for et statskupp.[61]

Jomfrukult[rediger | rediger kilde]

Elisabeths ugifte status inspirerte på den annen side en jomfrukult rundt henne. I poesi og portrettskildringer ble hun beskrevet som en jomfru eller en gudinne eller begge deler, og ikke som en normal, jordisk kvinne.[62] I begynnelsen var det kun Elisabeth som gjorde en dyd av hennes jomfrudom: i 1559 fortalte hun underhuset «Og til slutt, dette skal være tilstrekkelig for meg, at en marmorstein skal erklære at en dronning som har regjert i en slik en tid, levde og døde som en jomfru».[62] Senere, særlig etter 1578, tok poeter og forfattere opp temaet og vendte det om til en ikonografi som begeistret dronningen selv. I en tidsalder med metaforer og forfengeligheter ble hun portrettert som gift med sitt kongedømme og sine undersåtter under guddommelig beskyttelse. I 1599 snakket Elisabeth selv om «alle mine ektemenn, mitt gode folk».[63]

Utenrikspolitikken[rediger | rediger kilde]

Bortsett fra frieriet til Dudley behandlet Elisabeth ekteskapspørsmålet som et aspekt av utenrikspolitikken. Selv om hun avviste Filip II av Spanias tilbud i 1559, forhandlet hun i flere år om å gifte seg med dennes fetter erkehertug Karl II av Indre Østerrike. Forholdene med habsburgerne ble dårligere fra 1568. Elisabeth overveide deretter ekteskap med to franske Valois-prinser etter hverandre, den første var Henrik, hertug av Anjou, og senere fra 1572 til 1581 hans bror François, hertug av Anjou. Det siste frieriet var knyttet til en planlagt allianse mot spansk kontroll av sørlige Nederlandene.[64] Elisabeth synes å ha tatt dette frieriet alvorlig for en tid, og bar en ørering formet som frosk som hertugen hadde sendt henne.[65]

Hennes utenrikspolitikk var hovedsakelig defensiv. Unntaket var den katastrofale okkupasjonen av byen Le Havre fra oktober 1562 til juni 1563 da hennes allierte blant hugenottene slo seg sammen med katolikkene for å gjenerobre havnen. Elisabeth hadde som hensikt å bytte Le Havre for Calais, som var blitt gjenerobret av Frankrike i januar 1558.[66]

Hun sendte tropper til Skottland i 1560 for å hindre franskmennene å bruke landet som en base.[67] I 1585 signerte hun Nonsuchtraktaten med Holland for å blokkere den spanske trusselen mot England.[68] Kun via aktiviteten til den engelske flåten maktet Elisabeth å forfølge en aggressiv politikk. Det betalte seg i krigen mot Spania hvor rundt 80 prosent av kampene ble utkjempet til sjøs.[69] Hun adlet Francis Drake etter hans jordomseiling fra 1577 til 1580, og han vant berømmelse for sine angrep mot spanske havner og skip. Et element av piratvirksomhet og mulighet for rikdom drev engelske sjøfarere i en aktivitet hvor dronningen hadde liten kontroll.[70]

Hennes regime så også den første kolonisering eller «plantasjer» i det nye landet i Nord-Amerika; kolonien Virginia ble oppkalt etter henne da hun modifiserte navnet på en høvding fra de innfødte amerikanere, en regional «konge» ved navn «Wingina», noe som var blitt nedtegnet i 1584 av Walter Raleighs ekspedisjon, markerte hennes status som «jomfrudronningen».[71][72]

Skottland[rediger | rediger kilde]

Maria, skottenes dronning, maleri ved en ukjent elev av François Clouet. Maria Stuart var en slektning av Elisabeth, og hun konspirerte for å få den engelske dronningen drept.

Elisabeths første politikk i henhold til nabolandet Skottland var å motsette seg den franske tilstedeværelsen der. Skottland hadde tradisjonelt orientert seg i en allianse med Frankrike som en motvekt mot å bli overkjørt av sin langt sterkere fiende England. Elisabeth og hennes rådgivere fryktet at Frankrike ville invadere England nordfra og plassere Maria Stuart, skottenes dronning på Englands trone. Maria var betraktet av mange, særlig katolikker, som den rettmessige arvingen. Elisabeth lot seg overtale til å sende en militær styrke til Skottland for å støtte de skotske protestantiske opprørerne, og selv om militærkampanjen ikke førte fram, fikk den et resultat i Edinburgh-traktaten som ble inngått i juli 1560 hvor de franske styrkene måtte trekkes ut.[73] Da den katolske Maria Stuart kom tilbake til Skottland i 1561 og overtok kongsmakten hadde landet allerede en etablert protestantisk kirke og ble styrt av protestantisk adel som var støttet av Elisabeth. Den skotske dronningen ga seg ikke uten kamp, og nektet i årevis å signere traktaten ettersom den anerkjente Elisabeth som Englands rettmessige dronning. Dette stridsspørsmålet ble en vedvarende splid mellom de to dronningene.[74]

Elisabeth fornærmet Maria ved å forslå hennes egen frier, Robert Dudley, som ektemann for henne. Isteden giftet Maria seg med Henry Stuart, lord Darnley, som selv hadde arvekrav på den engelske tronen, og deres eventuelle barn vil arve både farens som morens krav på Englands trone. Ekteskapet var likevel det første av en rekke feilvurderinger som Maria gjorde og som ga seiren til de skotske protestantene og til Elisabeth. Darnley ble hurtig upopulær i Skottland og beryktet for å stå ansvarlig for at Marias italienske sekretær David Rizzio ble myrdet. I februar 1567 ble Darnley selv myrdet av konspiratører som ganske sikkert ble ledet av James Hepburn, 4. jarl av Bothwell. Kort tid etter, den 15. mai 1567, giftet Maria seg med Bothwell, og vekket således mistanke at hun hadde vært delaktig i mordet på sin ektemann. Elisabeth skrev til henne:

«Hvordan kunne et verre valg bli gjort for deres nåde i et slikt hastverk med å gifte seg med slik et subjekt, som foruten andre og vidkjente mangler, offentlig berømmelse har endret med mordet på din avdøde ektemann, foruten også berøre deg selv til en viss grad, skjønt vi stoler på at i dette henseende er falsk»[75]

Disse hendelsene førte raskt til Marias nederlag overfor de skotske protestantene og hennes fengsling på festningen Loch Leven Castle i innsjøen av samme navn. Den skotske adelen tvang henne til å abdisere til fordel for hennes sønn Jakob VI av Skottland som ble født i juni 1566. Han ble tatt til Stirling Castle for å få en protestantisk oppvekst og oppdragelse. Maria klarte å rømme fra Loch Leven i 1568, samlet en hær, men led et nytt nederlag som tvang henne til å flykte over grensen til England hvor hun en gang var blitt forsikret støtte fra den engelske dronningen. Elisabeths første instinkt var hjelpe Maria tilbake på den skotske tronen, men både hun og hennes kongelige råd valgte isteden å spille med sikre kort. Framfor risikoen med å sende Maria tilbake til Skottland med en engelsk hær eller sende henne videre til Frankrike og katolske fiender av England, ble hun holdt i varetekt i England inntil videre. Maria Stuart ble holdt i engelsk fengsel de neste nitten årene.[76]

Dronning Elisabeth I av Englands signatur.

Maria Stuart ble snart fokus for opprør. I 1569 snakket opprørere fra Nord-Englands reisning om å frigjøre henne, og det ble planlagt å gifte henne til Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk. Elisabeth reagerte med å få Howard henrettet. Pave Pius V utstedte en pavelige bulle i 1570 kalt Regnans in Excelsis som erklærte «Elisabeth, den angivelige dronning av England og en tjener av forbrytelser», for å være en kjetter og fritok alle hennes undersåtter fra deres lydighet til henne.[77] Engelske katolikker hadde en ekstra drivkraft for å se på Maria Stuart som den rettmessige overhode av England. Maria Stuart ble antagelig ikke fortalt om hvert eneste katolske komplott som ble planlagt for å sette henne på den engelske tronen, men fra Ridolfikonspirasjonen av 1571 til Babingtonkonspirasjonen av 1586, kunne Elisabeths sjef for de hemmelige tjenestene, sir Francis Walsingham, og det kongelige rådet, sette sammen en sak mot henne.[78] I begynnelsen motsatte Elisabeth seg krav om Marias henrettelse, men ved slutten av 1586 hadde hun blitt overtalt til å gå for en rettssak med bevis i en rekke brev skrevet under Babingtonkonspirasjonen.[79] Elisabeths proklamasjon av dommen annonserte at «den nevnte Maria, som foregir å ha tittelen til den sammen kronen, har planlagt og forestilt seg innenfor det samme rike atskillige ting med den hensikt å skade, drepe og ødelegge vår kongelige person.»[80] Den 8. februar 1587 ble Maria Stuart halshogd ved Fotheringhay Castle i Northamptonshire. Hun ble 44 år gammel.[81]

Spania[rediger | rediger kilde]

Etter den katastrofale okkupasjonen og tapet av Le Havre i 1562-1563 unngikk Elisabeth militære ekspedisjoner på kontinentet fram til 1585 da hun sendte en engelsk hær for å gi støtte til hollandsk protestantiske opprørere mot Filip II av Spania. Dette kom i kjølvannet av dødsfallene i 1584 til de allierte Vilhelm I av Oranien, kalt for Vilhelm den tause, og François, hertug av Anjou, og overgivelsen av en rekke hollandske byer til Alessandro Farnese, hertug av Parma og Piacenza, som var Filips guvernør av spanske Nederlandene. I desember 1584 underminerte en allianse mellom Filip og den franske katolske liga i Joinville-traktaten Anjous bror Henrik III av Frankrikes muligheter til å motstå spansk dominans av Nederlandene. Den strakte også spansk innflytelse langs kanalkysten av Frankrike hvor den katolske liga sto sterkt, og økte trusselen om en invasjon av England.[68] Beleiringen av Antwerpen sommeren 1585 ledet av hertugen av Parma gjorde det nødvendig med en form for reaksjon fra englenderne og hollenderne. Resultatet var Nonsuchtraktaten av august 1585 hvor dronning Elisabeth lovte militær støtte til Holland.[82] Traktaten markerte begynnelsen på den anglo-spanske krig (1585) som varte fram til freden i London i 1604.

Ekspedisjonen ble ledet av Elisabeths tidlige frier, Robert Dudley, jarl av Leicester. Elisabeth ga innledningsvis ikke sin støtte for denne utviklingen. Hennes strategi var støtte hollenderne på overflaten med en engelsk hær mens hun fikk i gang hemmelige fredssamtaler med Spania allerede dager etter at Leicester var kommet til Holland,[83] noe som førte henne på kant med Leicester som både ønsket og ble forventet av hollenderne å utkjempe en reell krig. Elisabeth på sin side ønsket at han «unngikk alle kostnader av enhver avgjørende handling med fienden».[84] Han gjorde derfor dronningen rasende ved å akseptere posisjonen som guvernør-general av hollenderne (Generalstatene), og hun anså at dette var en hollandsk komplott for å tvinge henne til å akseptere overherredømme over Nederlandene, noe hun så langt alltid hadde avslått.[85] Hun skrev til Leicester:

«Vi ville aldri ha tenkt (hadde vi ikke sett det ut fra erfaring) at en mann oppdratt av oss selv og ekstraordinært favorisert av oss, over enhver annen undersått av dette landet, ville på et slikt foraktelig vis brutt vårt bud i en sak som i så stor grad berører vår ære…»[86]

Elisabeths ga ordre til at hennes sendebud skulle lese hennes brev med misbilligelse høyt for det hollandske statsråd og med Leicester til stede.[87] Denne offentlige ydmykelsen av hennes «løytnant-general» ble kombinert med hennes fortsatte samtaler for en egen fred med Spania, og underminerte ugjenkallelig hans posisjon hos hollenderne. Den militære kampanjen ble hardt hindret av Elisabeths gjentatte nei til å sende midler for hans sultende soldater. Hennes uvillighet til å forplikte seg for saken, Leicesters egne mangler som en politisk og militær leder og den kaotiske situasjonen i hollandsk politikk, preget av opprivende fraksjonsvirksomhet, var årsaken til at kampanjen feilet.[88] Leicester oppga til slutt sin kommando i desember 1587.

I mellomtiden hadde Francis Drake foretatt en større sjøreise mot spanske havner og skip i Karibien i 1585 og 1586, og i 1587 hadde han gjort et suksessfullt raid mot Cadiz, ødelagt den spanske krigsflåte som var påtenkt det som i den katolsk verden ble kjent som Empresa de Inglaterra (the Enterprise of England = «Englandsforetaket»), det vil si å velte det nye protestantiske regimet i England. Filip II av Spania besluttet til sist å ta krigen til England.[89]

Portrett av Elisabeth som feirer nederlaget til den spanske armada i 1588, avbildet i bakgrunnen. Elisabeths hånd hviler på en globus, symboliserer hennes internasjonale makt.

Den 12. juli 1588 seilte den spanske armada, en store flåte av skip, mot den engelske kanal med plan om å skipe en spansk invasjonsstyrke kommandert av hertugen av Parma til kysten av sørøstlige England fra Nederlandene. En kombinasjon av feilberegning,[90] uhell, og et angrep fra engelske brannskip den 29. juli utenfor Gravelines som spredte de spanske skipene til nordøst førte til at armadaen ble beseiret.[91] Aramadaen kjempet seg hjem til Spania i spredte rester, etter katastrofale tap utenfor kysten av Irland (etter at en del skip hadde forsøkt å seile tilbake ved å seile opp Nordsjøen og gå rundt de britiske øyene og sørover langs kysten av Irland)[92]

Uvitende om armadaens skjebne gikk den engelske militsen til forsvar av lander under kommando av jarlen av Leicester. Han inviterte Elisabeth til å inspisere sine tropper ved Tilbury i Essex den 8. august. Hun bar en brystplate av sølv over en hvit fløyelsdrakt og adresserte soldatene i en av hennes mest berømte taler: [93]

«Mitt elskede folk, vi har blitt overtalt av noen som er bekymret for vår trygghet, å ta omhu i av frykt for forræderi hvordan vi engasjerer oss ved store bevæpnete mengder; men jeg forsikrer dere, jeg ønsker ikke å leve for å mistro mitt trofaste og kjærlige folk… Jeg vet jeg har kroppen av en svak og hjelpeløs kvinne, men jeg har hjertet og magen av en konge, og også av en konge av England, og tenker med stor forakt om Parma eller Spania, eller hvilken som helst prins av Europa som våger å invadere grensene til mitt rike.»[94]

Da det ikke kom noen invasjonen kunne nasjonen juble. Elisabeths opptog ved et takkegudstjeneste ved St. Pauls katedral var likestilt med hennes kroning i oppstyr og begeistring.[92] Amadaens nederlag var en mektig propagandaseier, både for Elisabeth og det protestantiske England. England tok deres seier som et symbol på Guds gunst og på nasjonens ukrenkelighet under jomfrudronningen.[69] Imidlertid var seiren ikke et vendepunkt for krigen som fortsatte og hvor Spania ofte var vinnende. Spania kontrollerte Nederlandene og trusselen om invasjon opphørte ikke.[95] Sir Walter Raleigh hevdet etter hennes død at Elisabeths forsiktighet hadde vært en forhindring og en hemsko i krigen mot Spania:

«Om den avdøde dronningen hadde trodd like mye på soldater som hun gjorde på sine skrivere, vi hadde i hennes tid banket det store riket i småbiter og gjort deres konger av fiken og appelsiner som i gamle dager. Men hennes majestet gjorde alt halvveis, og ved ubetydelig invasjoner lærte spanjolene hvordan de skulle forsvare seg selv, og å se sine egne svakheter.»[96]

Selv om noen historikere har kritisert Elisabeth av tilsvarende årsaker,[97] har Raleighs bedømmelse mer ofte blitt bedømt som urettvis. Elisabeth hadde god grunn til å ikke å stole for mye på sine kommandanter som hadde en tendens i handling, slik hun selv uttrykte det, «å bli fraktet med forfengelighetens ødeleggelser».[98]

Frankrike[rediger | rediger kilde]

Da den protestantiske Henrik IV arvet den franske trone i 1589 sendte Elisabeth ham militær støtte. Det var hennes første vågestykke i Frankrike siden tilbaketrekkingen fra Le Havre i 1563. Henriks etterfølgelse til tronen ble sterkt motsatt av den katolske liga og av Filip II, og Elisabeth fryktet en spansk overtagelse av havnene på fransk side av kanalen. De følgende engelske militærkampanjene i Frankrike var imidlertid dårlig organiserte og lite effektive.[99] Lord Willoughby ignorerte i stor grad dronningens ordre og med en hær på 4000 mann herjet han det nordlige Frankrike uten å oppnå noe. Han trakk seg tilbake i forvirring og uorden i desember 1589 etter å ha tapt halvparten av sine tropper. I 1591 ledet John Norreys et hærtokt på 3000 menn inn i Bretagne, og det ble en enda større katastrofe.

Som med de fleste av disse ekspedisjonene var Elisabeth lite villig til gi midler til utstyr og forsyninger, og forsterkninger som ble krevd av kommandantene. Norreys dro til London for å be i egen person for mer støtte. I hans fravær ødela den katolsk liga bortimot hele hæren, eller det som var igjen av den, ved Craon, nordvest i Frankrike, i mai 1591. I juli sendte Elisabeth enda en styrte under ledelse av Robert Devereux,, jarl av Essex, for å hjelpe Henrik IV å beleire Rouen. Resultatet var akkurat like bedrøvelig som tidligere, Essex oppnådde ingenting og dro hjem i januar 1592. Henrik oppga beleiringen i april samme år.[100] Som vanlig hadde Elisabeth ingen kontroll over sine generaler straks de reiste utenlands. «Hvor han er, eller hva han gjør, eller hva han kommer til gjøre,» skrev hun til Essex, «er vi uvitende».[101]

Irland[rediger | rediger kilde]

Den irske opprøreren Hugh O'Neill
Charles Blount, 8. baron Mountjoy, ca. 1594, brukte tre år på å slå ned opprøret på Irland.

Selv om Irland var en av hennes to kongedømmer møtte Elisabeth, rimelig nok, en fiendtlig og enkelte steder uavhengig[102] katolsk befolkning som var villig til å sammensverge med hennes fiender mot henne. Hennes irske politikk var å gi landområder til hennes hoffmenn og forhindre opprørere fra å gi Spania en base fra hvor de kunne angripe England.[67] Pave Gregor XIII sendte en styrke i 1580 for å bidra i det andre Desmondopprøret på Irland, ledet av Gerald FitzGerald, Earl of Desmond, men i 1583 hadde opprøret blitt slått ned etter et felttog som ble drevet med ild, sverd og sult, og hvor nesten hele befolkningen i den nordvestlige delen av provinsen Munster synes å ha dødt, anslagsvis 30 000 mennesker. Den engelske terrortaktikken med brent jord la store landområder øde, og slaktet ned og drepte hele familier; menn, kvinner og barn. Poeten Edmund Spenser var en iakttager av dette felttoget og beskrev det i A View of the Present State of Ireland, men det ble først utgitt i 1633, førti år etter at det ble skrevet. Her sier han blant annet at de irske ofrene «ble brakt til slik fortvilelse at et hvilket som helst hjerte av stein ville ha angret på det samme.»[103]

Englands dronning rådet hennes kommandanter at irlenderne, «den uforskammete og barbariske nasjonen», til å bli behandlet vel; men hun viste ingen anger da makt og blodsutgytelse ble bedømt som nødvendig.[104]

Mellom 1594 og 1603 møtte Elisabeth sin vanskeligste prøvelse i Irland med opprøret kjent som Tyrones opprør, eller den irske niårskrigen. Dets leder, Hugh O'Neill, jarl av Tyrone, ble støttet av Spania.[105] Våren 1599 sendte Elisabeth Robert Devereux, 2. jarl av Essex, for å slå ned opprøret. Til hennes frustrasjon,[106] fikk han liten framgang og reiste tilbake til England uten tillatelse. Han ble erstattet av Charles Blount, lord Mountjoy, som brukte tre år på å slå ned opprøret. O'Neill overga seg til slutt i 1603, noen få dager etter at Elisabeth var død.[107]

Barbareskkysten, det osmanske rike og Japan[rediger | rediger kilde]

Abd el-Ouahed ben Messaoud, maurisk ambassadør fra Barbareskkysten til dronning Elisabeths hoff i 1600[108]

Handel og diplomatiske forbindelser ble utviklet mellom England og Barbareskkysten (navnet på en rekke muslimske stater langs Nord-Afrikas Middelhavskyst) under regimet til Elisabeth.[109][110] England etablerte handelsforbindelser med Marokko i opposisjon til Spania, og solgte rustning, ammunisjon, tømmer og metall i utbytte for marokkansk sukker til tross for pavens forbud.[111] I år 1600 besøkte Abd el-Ouahed ben Messaoud, den viktigste sekretær for den marokkanske hersker Mulai Ahmad al-Mansur til England som en ambassadør ved dronningens hoff,[112] for å forhandle en anglo-marokkansk allianse mot Spania. Elisabeth «ble enige om å selge krigsmateriell til Marokko, og hun og Mulai Ahmad al-Mansur snakket til og fra om å gå sammen om en operasjon mot spanjolene».[113] Diskusjonene forble imidlertid ikke avgjørende, og begge herskerne døde innenfor to år av besøket.

Det ble også etablert diplomatiske forbindelser med det osmanske rike i løpet av befraktningen av Levant Company, eller det tyrkiske selskap, og ekspederingen av den første engelske ambassadøren til Porte, William Harborne, i 1578. For første gang ble en handelsavtale signert i 1580.[114] Tallrike sendebud ble sendt i begge retninger og skriftlig korrespondanse skjedde mellom dronning Elisabeth og sultan Murad III.[115] I en brevveksling fremmet Murad forestilling at islam og protestantismen hadde «mye mer til felles enn noen av dem hadde med den romersk-katolske kirke, da begge avviste dyrkelsen av idoler», og argumenterte for en allianse mellom England og det osmanske rike.[116] Til stor misnøye for katolske Europa eksporterte England tinn og bly (for å støpe kanoner) og ammunisjon til det osmanske rike, og Elisabeth diskuterte seriøst felles militære operasjoner med Murad III da det brøt ut krig med Spania i 1585 da Francis Walsingham argumenterte for en direkte osmansk militær engasjement mot en felles spansk fiende.[117]

Den første engelskmann som nådde fram til Japan, William Adams, var en tidligere ansatt av handelsselskapet Barbary Company, som hadde blitt etablert i 1585. Han satte fot i Japan i august 1600 som fører for Det nederlandske Ostindiske kompani. Han kom til å spille en nøkkelrolle som en rådgiver for den japanske shogun, og bidro til å etablere de første diplomatiske kontaktene og kommersielle avtaler mellom England og Japan.

De senere år[rediger | rediger kilde]

Da Elisabeth ble gammel og ekteskap ble usannsynlig endret forestillingen om henne seg gradvis. Hun ble portrettert som Belphoebe (= den vakre Diana) eller Astraia (= stjernejomfruen), og etter seieren over den spanske armada, som Gloriana, den evige ungdommelige Faerie Queene (= alvedronningen) i Edmund Spensers storstilte dikt.[118] Oljemalerier av henne ble enda mindre realistiske og mer som et sett av gåtefull ikoner som fikk henne til å se langt yngre enn hva hun faktisk var. I virkeligheten hadde huden hennes blitt arret av kopper i 1562, etterlatt henne halvveis skallet og avhengig av parykker og kosmetikk.[119] Walter Raleigh kalte henne for «en kvinne som var blitt overrasket av tiden».[120] Jo mer hennes skjønnhet bleknet, jo mer priste hennes hoffmenn den.[119]

Elisabeth var mer enn tilfreds over å spille sin rolle,[121] men det er mulig at i det siste tiåret av hennes liv begynte hun å tro på sin egen framføring. Hun ble øm og ettergivende for den sjarmerende, men lunefulle Robert Devereux, jarl av Essex, som tok seg friheter med henne som hun deretter tilga.[122] Hun utpekte han flere ganger til militære posisjoner til tross for hans voksende liste over uansvarlighet. Etter at Essex deserterte sin kommando i Irland i 1599 satte Elisabeth ham i husarrest og det påfølgende året tok hun fra ham hans monopoler.[123] I februar 1601 forsøkte å reise et opprør i London og hans hensikt var å ta dronningen til fange, men svært få ble med hans opprør. Han ble tatt til fange og halshogd den 25. februar. Elisabeth visste at hennes egen feilvurderinger hadde delvis skylden for hendelsene. En observatør rapporterte i 1602 at «Hennes glede er å sitte i mørket, og noen ganger med tårer for å sørge over Essex».[124]

De monopoler som Elisabeth fratok Essex var hennes typiske belønning for en hoffmann i løpet av de siste årene av hennes regime. Hun hadde begynt å stole på dette kostnadsfrie systemet av beskyttelse framfor å spørre parlamentet om mer støtte i en krigstid. En form for monopol hun ga var et aspekt av en handel eller produksjon av ferdigvare.[125] Denne praksisen førte snart til prisfiksing, hoffmennenes berikelse på offentlighetens kostnad, og utstrakt krenkelser og irritasjoner.[126] Dette kulminerte i opphisset diskusjon i underhuset i 1601.[127] I hennes berømte «Gyldne tale» den 30. november 1601 viste Elisabeth til uvitenhet overfor mislighetene og vant parlamentsmedlemmene over med løfter og med hennes vanlige appell til følelsene: [128]

«Hvem holder deres ufeilbarlighet fra feiltak som de har falt ved uvitenhet og ikke av hensikt, vi vet hvilken takk fortjener de, skjønt du kan gjette. Og da ingenting er mer kjært for oss enn den elskelige bevaring av våre undersåtters hjerter, hvilken ufortjent tvil kan vi ha pådratt om mislighetene av vår gavmildhet, vårt folks trelldom, de fattiges vanskeligheter, dette har ikke blitt fortalt til oss!»[129]

Tiden etter seieren over den spanske armada i 1588 førte til nye vanskeligheter for Elisabeth som var i femten år fram til slutten av hennes regime.[95] Konfliktene med Spania og i Irland fortsatte, skattebyrden vokste seg tyngre, og økonomien ble rammet av dårlige innhøsting, og krigskostnadene økte. Generelt steg prisene og levestandarden falt.[130] I løpet av denne tiden økte undertrykkelsen av katolikkene, og Elisabeth autoriserte kommisjoner i 1591 som undersøkte og overvåket katolikker og deres familier.[131] For å opprettholde illusjon om fred og framgang lente hun seg i økende grad på spioner og propaganda i sitt eget land. I hennes siste år reflekterte kritikken mot henne en nedgang i offentlighetens omsorg for henne. For en detaljert redegjørelse av slik kritikk, og Elisabeths «regjering ved illusjon», se kapittel 8, «The Queen and the People», Haigh, 149–169.</ref>

William Shakespeare, en av de store litterære kreftene som ble modnet under Elisabeths regime. Illustrasjon fra 1700-tallet.

En av årsakene for dette «andre regimet» til Elisabeth, slik det stundom blir karakterisert,[132] var selve karakteren i Elisabeths styreorgan, det kongelige råd på 1590-tallet, var blitt en annen. En ny generasjon var kommet til makt. Med unntaket av lord Burghley, hadde de mest betydningsfulle politikerne død rundt 1590: Jarlen av Leicester i 1588, sir Francis Walsingham i 1590, sir Christopher Hatton i 1591.[133] Fraksjonsstrid i regjeringen hadde ikke vært utpreget før 1590, men ble deretter dets kjennetrekk.[134] En bitter rivalisering mellom jarlen av Essex og Robert Cecil, sønn av lord Burghley, og deres tilhengere, for de viktigste posisjonene i staten ble en hemsko for politikken. Dronningens personlige autoritet ble mindre, noe som ble vist saken om doktor Lopez, hennes betrodde lege. Da han feilaktig ble anklaget av Essex for forræderi ut av personlig nag, kunne hun ikke forhindre at Lopez ble henrettet, selv om hun hadde blitt rasende over at han ble arrestert og syntes ikke å tro på hans skyld (1594).[135]

Denne samme perioden var også økonomisk og politisk usikker, men produserte samtidig uovertreffelig litterær blomstring i England[136] De første tegnene på en ny litterær bevegelse hadde oppstått ved slutten av det andre tiåret av Elisabeths regime med John Lylys Euphues og Edmund Spensers Hyrdenes kalender i 1578. I løpet av 1590-tallet nådde en del av de største navnene i engelsk litteratur sin modenhet, blant annet William Shakespeare og Christopher Marlowe. I løpet av denne perioden og inn i den jakobinske tiden som fulgte nådde engelsk teater sine høyeste topper.[137] Oppfatningen av en stor elisabethansk tid er i stor grad avhengig av dens produsenter; dramatikere, poeter og musikere som var aktive i løpet av Elisabeths regime. De eide lite som kom direkte fra dronningen, som aldri var en større beskytter av kunstartene.[138]

Død[rediger | rediger kilde]

Elisabeths mest betrodde rådgiver, William Cecil, døde den 4. august 1598. Hans politiske mantel ble gitt videre til hans sønn, Robert Cecil, ble snart leder av regjeringen.[139] En oppgave som han adresserte var å forberede en friksjonsfri etterfølgelse. Ettersom Elisabeth aldri ville navngi sin etterfølger måtte Cecil gå videre i all hemmelighet.[140] Han gikk derfor inn i hemmelig forhandlinger med Jakob VI av Skottland som hadde et sterkt, men ikke anerkjent krav på den engelske trone. Cecil rådet den utålmodige Jakob om å føye Elisabeth og «sikre seg hjertet til den høyeste til hvem kjønn og kvalitet ikke er så upassende at verken nytteløse bebreidelser eller for mye nysgjerrighet i hennes egne handlinger».[141] Rådet virket, Jakobs tone gjorde Elisabeth glad og som svarte: «Så stoler jeg på at du vil ikke tvile, men at dine siste brev er så akseptable at mine takk ikke kan mangle det samme, men overgi dem til deg i takknemlighet».[142] I historikeren J. E. Neales syn er det mulig at Elisabeth ikke erklærte sine ønsker åpent for Jakob, men hun gjorde dem kjent med «umiskjennelig om enn i tilslørete fraser».[143]

Maria Stuarts sønn, Jakob VI av Skottland, ble utropt til konge av England som Jakob I noen få timer etter Elisabeths død. han forlot Skottland for aldri mer å vendte tilbake.

Dronningens helse forble rimelig bra fram til høsten 1602 da en rekke dødsfall blant hennes venner sendte henne inn i en tung depresjon. I februar 1603 kom dødsfallet til Catherine Howard, grevinne av Nottingham, niese av hennes kusine og nære venn Catherine Carey som et særlig tungt slag. I mars følte Elisabeth seg syk og forble i en «stabil og vedvarende melankoli».[144] Hun døde den 24. mars 1603 ved Richmond Palace, mellom klokken to og tre om morgenen. Noen få timer senere satte Cecil og rådet deres planer ut i bevegelse og proklamerte Jakob VI av Skottland som konge av England.

Elisabeths kiste ble fraktet nedover elven om natten til Whitehall på en lekter opplyst av fakler. Ved hennes begravelse den 28. april ble kisten fraktet til Westminster Abbey på en likvogn trukket av fire hester dekket av sort fløyel. Som nærmeste sørgende i dronningens gravtog gikk en hoffdame av svensk opphav, Elin Ulfsdotter Snakenborg, i England kalt for Helena (15491635). Hun hadde kommet til England sammen med prinsesse Cecilia Vasa og siden blitt som hoffdame for den engelske dronningen, gift først med markien av Northampton og siden med Thomas Gorges av Langford, en tremenning av den avdøde Anne Boleyn. I ordene til kronikøren John Stow:

«Westminster var overlesset med en tallrik folkemengde av alle slags mennesker i deres gater, hus, vinduer, tak og vannrenner som kom ut for se begravelsen, og da de så hennes statue liggende på kisten var det et slikt allment sukk, stønn og gråting som aldri tidligere hadde blitt sett eller kjent i manns minne.»[145]

Til tross for tilstedeværelsen av flere andre som kunne kreve tronen, gikk maktoverføringen glatt.[146] Jakobs etterfølgelse satte til side Henrik VIIIs Tredje forordning for etterfølgelse (Third Succession Act) og testament til fordel for slekten til Henriks yngre søster Maria Tudor.[147] For å bøte på dette fikk Jakob parlamentet opprette Forordning for etterfølgelse til kronen 1603 (Succession to the Crown Act 1603). Spørsmålet om eller ikke parlamentet kunne kontrollere etterfølgelsen til kronen ved lov og vedtekt forble kontroversielt gjennom hele 1600-tallet.[148]

Arv og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Elisabeth ble sørget, men mange mennesker var også lettet over hennes død.[149] Forventningene til kong Jakob var høye, og i begynnelsen ble de også tilfredsstilt: krigen med Spania ble avsluttet i 1604 og skattene ble senket. Fram til Robert Ccecil døde i 1612 gikk regjeringsstyringen langs de samme retningslinjene som tidligere, men Jakobs styre ble imidlertid upopulært da han overførte statens affærer til sine favoritter på hoffet, og på 1620-tallet var det en nostalgisk gjenopplevelse av Elisabeths kult.[150] Elisabeth ble priset som en heltinne for den protestantiske saken og en hersker av en gullalder. Jakob ble beskrevet som en sympatisør av katolisismen som ledet et korrupt hoff.[151] Det triumferende bildet som Elisabeth hadde kultivert mot slutten av sitt regime, mot en bakgrunn fraksjoner og militære og økonomiske vanskeligheter[152] ble tatt på alvor og hennes omdømme økte. Godfrey Goodman, biskop av Gloucester, mintes: «Da vi hadde erfaring med en skotsk regjering, synes det som om dronningen fikk nytt liv. Deretter ble minnet om henne meget forstørret».[153] Elisabeths regime ble idealisert i en tid da kronen, kirken og parlamentet hadde fungert i en konstitusjonell balanse.[154]

Elisabeth I, allegorisk malt av en ukjent kunstner etter 1620 i løpet av den første nye interessen for hennes regime. Tiden sover på hennes høyre side og Døden; to putti holder kronen over hennes hode.[155]

De bildet som ble framstilt av Elisabeth av hennes protestantiske beundrere tidlig på 1600-tallet har blitt vedvarende og innflytelsesrikt. Hennes minne ble også gjenoppvekket i løpet av Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet da nasjonen igjen følte seg utsatt for invasjon. I den viktorianske tid ble legenden om Elisabeth tilpasset datidens ideologi om imperiet,[156] og på midten av 1900-tallet ble Elisabeth et romantisk symbol for nasjonal motstand til utenlandsk trussel.[157][158] Historikere i denne tiden, slike som J. E. Neale (1934) og A. L. Rowse (1950), tolket Elisabeths regime som en gylden tid med framskritt.[159]

Historikere fra senere tid har tatt et mer komplekst syn på Elisabeth. Hennes regime er berømt for å beseire den spanske armada, og for suksessfulle angrip mot spanjolene, slike som de ved Cádiz i 1587 og 1596, men en del historikere peker på militære fiaskoer på land og til sjøs.[99] Elisabeths problemer i Irland har også satt merker på hennes ettermæle. Isteden for å være den dristige og modige forsvarer av protestantiske nasjoner mot Spania og Huset Habsburg er hun mer ofte sett på som forsiktig i sin utenrikspolitikk. Hun tilbød minimal støtte til utenlandske protestanter og feilet å gi å sine kommandanter nødvendige midler til at de kunne skape en forskjell utenfor Englands grenser.[160]

Elisabeth etablerte en engelsk kirke som bidro til forme en nasjonal identitet og dette står fortsatt.[161] De som priser henne senere som en protestantisk heltinne overser hennes vegring mot å fjerne all katolsk praksis i kirken. Historikere har notert seg at i hennes tid så strenge protestanter på hennes forordning for religiøs avtale av 1559 (Acts of Settlement and Uniformity) som et kompromiss.[162] Faktisk mente Elisabeth at troen var personlig og ønsket ikke, som Francis Bacon uttrykte det, å «skape vinduer inn til menneskenes hjerter og hemmelige tanker.»[163]

Til tross for Elisabeths hovedsakelige defensive utenlandspolitikk økte hennes regime Englands status i utlandet. «Hun er kun en kvinne, kun hersker på halvparten av en øy,» undret pave Sixtus V seg, «og likevel er hun fryktet av Spania, av Frankrike, av keiserdømmet, av alle».[164] Under Elisabeth gikk nasjonen en ny selvtillit og en følelse av suverenitet samtidig som kristendommen ble fragmentert.[165] Elisabeth var den første Tudor-hersker som anerkjente at en monark styrte på populær tilslutning. Hun samarbeidet derfor alltid med parlamentet og rådgiverne ettersom hun stolte på at de fortalte henne sannheten – en regjeringsform som hennes Stuart-etterfølgere feilet i å etterfølge. En del historikere har karakterisert henne som «heldig»,[164] hun trodde at Gud beskyttet henne.[166] Hun satte sin stolthet i å være «kun engelsk»,[167] og stolte på Gud, i ærlige råd, og kjærligheten til hennes undersåtter for suksessen i hennes styre. I sine bønner ofret hun sine takksigelser til Gud som:

«[I en tid] da kriger og oppvigleri med alvorlige forfølgelser har foruroliget bortimot alle konger og land rundt meg, har mitt regime alltid vært fredelig, og min rike et sikkert sted til de hjemsøkte kirker. Kjærligheten til mitt folk har vært fast, og planene til mine fiender blitt veltet.»[168]
Judi Dench er en av de skuespillere som har tolket den eldre, strenge Elisabeth I på film.

Elisabeth kom til å bli en av de mest populære monarkene i britisk historie. Hun kom på syvende plass i en avstemming av den hundre største briter som ble utført av BBC i 2002, foran alle andre britiske monarker. I 2005 analyserte en gruppe historikere og kommenterte tolv monarker i History Channels dokumentar Britain's Greatest Monarch og tildelte dem poeng opp til 60 og Elisabeth I var vinneren med 48 poeng.

Benjamin Britten skrev en opera, Gloriana, som handlet om forholdet til Elisabeth og lord Essex, framført første gang i 1952 før Elisabeth II av Storbritannias kroning.

Det har vært flere minneverdige rolletolkninger av Elisabeth på film og TV. Hun er den britiske monarken som har blitt filmet oftest. Blant de som har inntrykk i rollen som Elisabeth i løpet av de siste hundre årene er den franske skuespilleren Sarah Bernhardt i Dronning Elisabeth (1912), Florence Eldridge i Maria Stuart (1936), Flora Robson i Fire Over England (1937) og The Lion Has Wings (1939), Bette Davis i Elizabeth og Essex (1939) og Jomfrudronningen (1955) og Jean Simmons i Hennes kongerike (1953). I den senere tid har fortellingen om Elisabeth blitt filmet mer enn noensinne. I 1998 fikk den australske skuespilleren Cate Blanchett sitt gjennombrudd og en nominering til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for sin kritikerroste innsats i Elizabeth. Samme år mottok den britiske skuespilleren Judi Dench en Oscar for sin birolle som jomfrudronningen i den populære filmen Shakespeare in Love.

For fjernsyn har skuespilleren Glenda Jackson tolket dronningen i både BBCs dramaserie Elizabeth R (1971), og i den historiske filmen Maria Stuart – dronning av Skottland (1972), og Miranda Richardson i BBCs komedieserie Svarte Orm (1986), en komisk og kontrasterende tolkning av en egenrådig og bortskjemt dronning. Helen Mirren tolket Elisabeth i TV-filmen i to deler, Elizabeth I i 2005.

Det har vært skrevet flere romaner om Elisabeth. Blant disse finnes I, Elizabeth (1993) av Rosalind Miles, The Virgin's Lover (2005) og The Queen's Fool (2004) av Philippa Gregory, Queen of This Realm (1984) av Jean Plaidy og Virgin: Prelude to the Throne (2001) av Robin Maxwell. Elisabeths historie føyes sammen med hennes mors historie i Maxwells bok The Secret Diary of Anne Boleyn (1997). Maxwell skriver også om et fiktivt barn til Elisabet og Dudley i The Queen's Bastard (1999). Margaret Irwin har skrevet en trilogi basert på Elisabets ungdomsår: Young Bess (1944), Elizabeth, Captive Princess (1948) og Elizabeth and the Prince of Spain (1953).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «I mean to direct all my actions by good advice and counsel» – «Jeg akter å rette alle mine handlinger ved gode råd og beslutninger». Elisabeths første tale som dronning, Hatfield House, 20. november 1558. Loades, 35.
  2. ^ a b Starkey, 5.
  3. ^ Neale, 386.
  4. ^ I 1593 bekjente den franske ambassadøren: «Når jeg ser henne rasende på en hvilken som helst person ønsker jeg at jeg befant meg i Calcutta, frykten for hennes raseri er som døden selv». Somerset, 731–32.
  5. ^ Somerset, 729.
  6. ^ Erik S. Reinert: How Rich Countries got Rich and Why Poor Countries Stay Poor, Constable 2007, ed 2008, side 80-81.
  7. ^ Bruce, Marie Louise: Anne Boleyn,s. 234
  8. ^ Somerset, 4.
  9. ^ Loades, 3-5; Somerset, 4-5.
  10. ^ Loades, 6-7; Haigh, 1-3.
  11. ^ «Maleren... er ukjent, men i en kompetent stil fra Flandern har han avbildet datteren til Anne Boleyn som en stille og flittig-seende, ornamentet i hennes drakt er sekundært til enkeltheten i linjen som framhever hennes ungdom. Stor er kontrasten med de formidable fantasiene i de senere portrettene: bleke, maskelignende trekkene, hodebekledningenes fargeprakt og halskrager, de polstret tarvelighetene som synes å ekskludere all menneskelighet». Gaunt, 37.
  12. ^ I forordningen av juli 1536 ble det slått fast at Elisabeth var «illegitim… og fullstendig utelukket, ekskludert og forbudt å kreve, utfordre eller forlange noen arv som lovmessig arving… til kongen ved lineær avstamning». Elisabeth som var et uvanlig intelligent barn oppdaget ikke at hennes mor var forsvunnet, men hun merket seg endringen i hennes navn. Etter sigende skal hun ha sagt til sin guvernante: «how haps it governor, yesterday my Lady Princess, today but my Lady Elizabeth?» Somerset, 10.
  13. ^ «Det hadde tatt Henrik VIII en måned å kvitte seg med sin hustru under anklagen av forræderi, sope med noen av hennes venner på blokken med henne, bastardisere hennes barn, og skaffe seg en ny dronning. Her var makten til Tudor-monarkiet i handling med kongen som bøyde sitt råd, kirken, og lovene til sin vilje.» Haigh, 1.
  14. ^ Loades, 7–8.
  15. ^ Somerset, 11.
  16. ^ Richardson, 39–46; Lady Troys gravelegi sier at hun var «verge, før hun gikk bort, Av Henrik VIIIs husholdning og hans barn der…»; Sir Rober Tyrwhitts brev… «fire av hennes adelskvinner tilsto at Ashley først fjernet lady Troy…»
  17. ^ Richardson, 56, 75–82, 136
  18. ^ Vår kunnskap om Elisabeths undervisning og tidlige utvikling kommer hovedsakelig fra memoarene til Roger Ascham, som også var lærer for prins Edvard. Loades, 8–10.
  19. ^ Somerset, 25.
  20. ^ Loades, 21.
  21. ^ Davenport, 32.
  22. ^ a b Loades, 11.
  23. ^ Loades, 14.; Se forøvrig «Kat Ashley fortalte en annen av Elisabeths tjenere, Thomas Parry, at dronningen mistet tålmodigheten med både hennes ektemann og med Elisabeth etter at ‘brått kom over dem da de var helt alene, han hadde henne i sine armer’.» Somerset, 23.
  24. ^ «Lady Jane Grey». The British Monarchy – Offisiell nettside
  25. ^ «Mary I». The British Monarchy – Offisiell nettside
  26. ^ Loades, 26.
  27. ^ Neale, 45.
  28. ^ Somerset, 49.
  29. ^ Somerset, 51.
  30. ^ Neale, 49; Loades, 29.
  31. ^ Loades, 32.
  32. ^ Loades, 33.
  33. ^ Neale, 59; Somerset, 71.
  34. ^ Loades, 34.
  35. ^ En annen kopi av den tapte originalen har blitt tilskrevet til både Nicholas Hilliard og til Levina Teerlinc. Se Strong, 163, & Doran Suitors, 43.
  36. ^ Somerset, 89–90. The «Festival Book», redegjørelse fra British Library
  37. ^ Neale, 70.
  38. ^ Det fullstendige dokumentet reprodusert av Loades, 36–37.
  39. ^ Lee, Christopher (1995, 1998): «Disc 1». This Sceptred Isle 1547-1660. ISBN 0563557699. (Radioprogram opprinnelig fremført på BBC)
  40. ^ Loades, 46.
  41. ^ Somerset, 98: «Det var heldig at ti ut av tjueseks bispedømmer var ledige, for i det siste hadde det vært en høy andel av dødelighet blant episkopatene, og en feber hadde beleilig fjernet Marias erkebiskop av Canterbury, Reginald Pole, ikke mindre enn 24 timer etter hennes egen død».
  42. ^ Ridley, Jasper: The Tudor Age. London 2002. ISBN 1-84119-471-9. Sidene 71-74
  43. ^ Somerset, 101–103.
  44. ^ Loades, 38; Haigh, 19.
  45. ^ Wilson Robin, 95, 114; Doran Monarchy, 72
  46. ^ Wilson Robin, 95
  47. ^ Gristwood, 129
  48. ^ Chamberlin, 118
  49. ^ Det er i dag antatt at Amy Dudley hadde kreft. På den tiden var det derimot antatt at Dudley hadde kvittet seg med henne for å kunne gifte seg med dronningen. Somerset, 166–167.
  50. ^ Wilson Robin, 126–128
  51. ^ Doran Monarchy, 45
  52. ^ Dowdeswell. Anna (28. november 2007): «Historic painting is sold for £2.6 million». Bucksherald.co.uk
  53. ^ «… og etter alt, hun ville enten ikke gifte seg eller i motsatt fall gifte seg med Robert, som hun alltid hadde vært meget knyttet til… dronningen er forelsket i Robert» (Filip II av Spania i oktober 1565): Haynes, 47; Hume, 90–104; Adams, 384, 146
  54. ^ Jenkins, 245, 247; Leicester skrev fortsatt i 1585: «Hun [dronningen] tar hver eneste anledning [på grunn] av mitt ekteskap til ta ethvert gode fra meg.»: Hammer, 46
  55. ^ Wilson Robin, 303
  56. ^ Wilson Robin, 303
  57. ^ a b c Haigh, 17.
  58. ^ Loades, 40.
  59. ^ Hasler, 421–424: «Mr. Bell with his complices must needs prefer their speeches to the upper house to have you my lords, consent with them, whereby you were seduced, and of simplicity did assent unto it.»
  60. ^ Haigh, 20–21.
  61. ^ Da en parlamentarisk kommisjon i 1566 bønnfalt Elisabeth om å navngi en arving refererte hun til måten «en annen person som jeg har vært» hadde vært benyttet som et fokus for konspirasjoner mot hennes søster dronning Maria I av England. Haigh, 22–23.
  62. ^ a b Haigh, 23.
  63. ^ Haigh, 24.
  64. ^ Loades, 53–54
  65. ^ Somerset, 408.
  66. ^ Frieda, 191.
  67. ^ a b Loades, 55.
  68. ^ a b Haigh, 135.
  69. ^ a b Loades, 61.
  70. ^ Flynn and Spence, 126–128; Somerset, 607–611.
  71. ^ Stewart, 22
  72. ^ Sams, 282–283
  73. ^ I henhold til vilkårene i traktaten måtte både engelske som franske tropper trekke seg ut fra Skottland. Haigh, 132.
  74. ^ Loades, 67-68.
  75. ^ Brev til Maria Stuart, 23. juni 1567, sitert fra Loades, 69–70: «How could a worse choice be made for your honour than in such haste to marry such a subject, who besides other and notorious lacks, public fame has charged with the murder of your late husband, besides the touching of yourself also in some part, though we trust in that behalf falsely.»
  76. ^ Loades, 72–73.
  77. ^ McGrath, 69
  78. ^ Loades, 73.
  79. ^ Guy, 483–484.
  80. ^ Loades, 78–79.
  81. ^ Guy, 1–11.; «Mary, Queen of Scots». The British Monarchy – Official Website
  82. ^ Strong / van Dorsten, 20–26
  83. ^ Strong / van Dorsten, 43
  84. ^ Strong / van Dorsten, 72
  85. ^ Strong / van Dorsten, 50
  86. ^ Brevutkast til Robert Dudley, jarl av Leicester, 10. februar 1586, avlevert av sir Thomas Heneage. Loades, 94: «We could never have imagined (had we not seen it fall out in experience) that a man raised up by ourself and extraordinarily favoured by us, above any other subject of this land, would have in so contemptible a sort broken our commandment in a cause that so greatly touches us in honour… And therefore our express pleasure and commandment is that, all delays and excuses laid apart, you do presently upon the duty of your allegiance obey and fulfill whatsoever the bearer hereof shall direct you to do in our name. Whereof fail you not, as you will answer the contrary at your utmost peril.»
  87. ^ Chamberlin, 263–264
  88. ^ Haynes, 15; Strong / van Dorsten, 72–79
  89. ^ Parker, 193–194; Adams, Simon: The Spanish Armada, BBC
  90. ^ Da den spanske flåtens kommandant, hertugen av Medina Sidonia, nådde kysten av Calais oppdaget han at hertugen av Parmas soldater ikke var ferdige og forberedte, og han ble tvunget til å vente, og det ga engelskmennene anledning til selv å angripe. Loades, 64.
  91. ^ Black, 349.
  92. ^ a b Neale, 300.
  93. ^ Selv om de fleste historikere aksepterer at Elisabeth ga en sådan tale er den overleverte talens ekthet blitt diskutert ettersom den ikke ble utgitt før i 1654. Doran Suitors, 235–236.
  94. ^ Somerset, 591; Neale, 297–98.
  95. ^ a b Black, 353.
  96. ^ Haigh, 145.
  97. ^ For eksempel har C. H. Wilson rettet skrap kritikk mot Elizabeth for den halvhjertede krigen mot Spania. Haigh, 183.
  98. ^ Somerset, 655.
  99. ^ a b Haigh, 142.
  100. ^ Haigh, 143.
  101. ^ Haigh, 143–144.
  102. ^ En iakttager skrev at Ulster, for eksempel, var «like som ukjente for de engelske her som den mest indre landet i Virginia». Somerset, 667.
  103. ^ Somerset, 668.
  104. ^ Somerset, 668–669.
  105. ^ Loades, 98.
  106. ^ I et brev av 19. juli 1599 til Essex skrev Elisabeth: «For hva kan være mer sant (om ting blir rettmessig undersøkt) enn at din to måneders reise har brakt inn ikke en eneste betydningsfull opprører mot hvem det hadde vært fortjenstfull å ha våget et tusen mann.» Loades, 98.
  107. ^ Loades, 98–99.
  108. ^ Tate Gallerys utstilling «East-West: Objects between cultures»
  109. ^ Vaughan, Performing Blackness on English Stages, 1500-1800 Cambridge University Press 2005. Side 57
  110. ^ Nicoll, Shakespeare Survey. The Last Plays Cambridge University Press 2002. Side 90
  111. ^ Bartels, Emily C.: Speaking of the Moor, s. 24
  112. ^ Vaughan, Virginia Mason: Performing blackness on English stages, 1500-1800, kapittel 4, s. 57]
  113. ^ Kupperman, Karen Ordahl: The Jamestown project, side 39
  114. ^ Stearns, Peter N.: The Encyclopedia of world history, s. 353
  115. ^ Kupperman, s. 39
  116. ^ Kupperman, s. 40
  117. ^ Kupperman, s. 41
  118. ^ Blanche Parry, Elisabeths fremste hoffdame bestilte hennes gravskrift i kirken Bacton Church. Datert til før november 1578, og er den første beskrivelsen av dronning Elisabeth I som Gloriana: Richardson, 145–148.
  119. ^ a b Loades, side 92; Gaunt, side 37.
  120. ^ Haigh, 171: «a lady whom time had surprised».
  121. ^ «Metaforen av drama er en passende for Elisabeths regime, for hennes makt var en illusjon – og en illusjon var hennes makt. Som Henrik IV av Frankrike overførte hun et bilde av seg selv som førte med seg stabilitet og prestisje for hennes land. Ved konstant oppmerksomhet på detaljene i hennes fullstendige framføringen holde hun de øvrige rollene på tåspissene og beholdt hennes egen rolle som dronning.» Haigh, 179.
  122. ^ Loades, 93.
  123. ^ Loades, side 97.
  124. ^ Black, 410.
  125. ^ Neale, side 382.
  126. ^ Williams, 208.
  127. ^ Black, 192–194.
  128. ^ Hun ga sin gyldne tale ved Whitehall Palace til en deputasjon på 140 medlemmer som alle etterpå kysset hennes hånd. Neale, 383–384.
  129. ^ Loades, side 86: «Who keeps their sovereign from the lapse of error, in which, by ignorance and not by intent they might have fallen, what thank they deserve, we know, though you may guess. And as nothing is more dear to us than the loving conservation of our subjects' hearts, what an undeserved doubt might we have incurred if the abusers of our liberality, the thrallers of our people, the wringers of the poor, had not been told us!»
  130. ^ Haigh, 155; Black, 355–356.
  131. ^ Black, 355.
  132. ^ Adams, 7; Hammer, 1
  133. ^ Lacey, 50
  134. ^ Doran Monarchy, 216; Hammer, 1–2
  135. ^ Lacey, 117–120
  136. ^ Black, 239.
  137. ^ Black, 239–245.
  138. ^ Haigh, 176.
  139. ^ Etter Essexs undergang referert Jakob VI av Skottland til Cecil som «gjeldende konge der». Croft, 48.
  140. ^ Ccecil skrev til Jakob, «Emnet i seg selv er så vågalt å berøre blant oss da det setter et merke på hans hode for alltid som klekker ut slik en fugl.» Willson, 154.
  141. ^ «secure the heart of the highest, to whose sex and quality nothing is so improper as either needless expostulations or over much curiosity in her own actions.» Willson, 154.
  142. ^ «So trust I that you will not doubt but that your last letters are so acceptably taken as my thanks cannot be lacking for the same, but yield them to you in grateful sort». Willson, 155.
  143. ^ Neale, 385.
  144. ^ Black, 411.
  145. ^ Weir, 486.
  146. ^ De antatte arvinger i henhold til Henrik VIIIs testamente var enten Edward Seymour, baron Beauchamp av Hache, eller Anne Stanley, grevinne av Castlehaven, avhengig om man anerkjente legitimiteten til førstnevntes fødsel; og lady Arbella Stuart på grunnlag tilsvarende til Jakobs krav.
  147. ^ Goldsworthy, 145
  148. ^ Se også Noel Cox «The Law of Succession to the Crown in New Zealand» i: Waikato Law Review (1999), særlig kapittel III «Power to change descent of the Crown» for en diskusjon om stridsemnet, og Jakobs plass for etterfølgelse.
  149. ^ Loades, 100–101.
  150. ^ Somerset, 726.
  151. ^ Strong, 164.
  152. ^ Haigh, 170.
  153. ^ Weir, 488.
  154. ^ Dobson and Watson, 257.
  155. ^ Strong, 163–164.
  156. ^ Elisabeths tidsalder ble tegnet opp på nytt som ridderlig, illustrert av oppmuntringer i hoffet mellom dronningen og havets helter som Drake og Raleigh. En del viktorianske fortellinger, slik som Raleigh legger sin kappe ned foran dronningen eller overrekker henne en potet fra den nye verden har forblitt deler av myten. Dobson and Watson, 258.
  157. ^ Haigh, 175.
  158. ^ I forordet til sin utgave fra 1952 av Queen Elizabeth I observerte J. E. Neale at «Boken ble skrevet før slike ord som «ideologisk», «femtekolonister» og «kald krig» ble gangbare; og det er kanskje like bra at de ikke var der. Men ideene er nåværende, som ideen om en romantisk ledelse av en nasjon i fare ettersom de var tilstedeværende i elisabethansk tid.»
  159. ^ Haigh, 182.
  160. ^ Haigh, 142–147, 174–177.
  161. ^ Loades, 46–50; Weir, 487; Hogge, 9–10.
  162. ^ Haigh, 45–46, 177; Black, 14–15; Collinson, 28–29.
  163. ^ Williams, 50; Haigh, 42.
  164. ^ a b Somerset, 727.
  165. ^ Hogge, 9n; Loades, 1.
  166. ^ Somerset, 75–76.
  167. ^ Edwards, 205.
  168. ^ «[At a time] when wars and seditions with grievous persecutions have vexed almost all kings and countries round about me, my reign hath been peacable, and my realm a receptacle to thy afflicted Church. The love of my people hath appeared firm, and the devices of my enemies frustrate.» Somerset, 727.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Adams, Simon: Leicester and the Court: Essays in Elizabethan Politics Manchester: Manchester University Press 2002 ISBN 0719053250
  • Black, J. B.: The Reign of Elizabeth: 1558–1603. Oxford: Clarendon, (1936) 1945. OCLC 5077207
  • Chamberlin, Frederick: Elizabeth and Leycester Dodd, Mead & Co. 1939
  • Croft, Pauline: King James. Basingstoke and New York: Palgrave Macmillan, 2003. ISBN 0333613953.
  • Davenport, Cyril: English Embroidered Bookbindings. Alfred Pollard (ed.). London: Kegan Paul, Trench, Trübner and Co., 1899. OCLC 705685.
  • Doran, Susan: Monarchy and Matrimony: The Courtships of Elizabeth I Routledge 1996 ISBN 0415119693
  • Edwards, Philip: The Making of the Modern English State: 1460–1660. Basingstoke and New York: Palgrave Macmillan, 2004. ISBN 031223614X.
  • Frieda, Leonie: Catherine de Medici. London: Phoenix, 2005. ISBN 9780060744922.
  • Gaunt, William. Court Painting in England from Tudor to Victorian Times. London: Constable, 1980. ISBN 0094618704.
  • Goldsworthy, J.D.: The Sovereignty of Parliament Oxford UP 1999 ISBN 0198268939
  • Gristwood, Sarah: Elizabeth and Leicester Bantam Books 2008 ISBN 9780553817867
  • Guy, John: My Heart is My Own: The Life of Mary Queen of Scots. London and New York: Fourth Estate, 2004. ISBN 184115752X.
  • Haigh, Christopher: Elizabeth I. Harlow (UK): Longman Pearson, (1988) 1998 utg. ISBN 0582437547.
  • Hammer, P.E.J.: The Polarisation of Elizabethan Politics: The Political Career of Robert Devereux, 2nd Earl of Essex, 1585-1597 Cambridge UP 1999 ISBN 0521019419
  • Hasler. P. W (red): History of Parliament. House of Commons 1558–1603 (3 vols). London: Published for the History of Parliament Trust by H.M.S.O., 1981. ISBN 0118875019.
  • Haynes, Alan: The White Bear: The Elizabethan Earl of Leicester London: Peter Owen 1987 ISBN 0720606721
  • Hogge, Alice: God's Secret Agents: Queen Elizabeth's Forbidden Priests and the Hatching of the Gunpowder Plot. London: HarperCollins, 2005. ISBN 0007156375.
  • Hume, Martin: The Courtships of Queen Elizabeth London: Eveleigh Nash & Grayson 1904. Archive.org: The courtships of Queen Elizabeth : a history of the various negotiations for her marriage (1896)
  • Hunt, Alice: The Drama of Coronation: Medieval Ceremony in Early Modern England, Cambridge: Cambridge University Press, 2008
  • Jenkins, Elizabeth: Elizabeth and Leicester The Phoenix Press 2002 ISBN 1842125605
  • Lacey, Robert: Robert Earl of Essex: An Elizabethan Icarus London: Weidenfeld & Nicolson 1971 ISBN 0297003208
  • Loades, David: Elizabeth I: The Golden Reign of Gloriana. London: The National Archives, 2003. ISBN 1903365430.
  • Lockyer, Roger: Tudor and Stuart Britain 1471-1714. 3. utg., 2004. London: Pearson.
  • McGrath, Patrick: Papists and Puritans under Elizabeth I London: Blandford Press, 1967.
  • Neale, J.E.: Queen Elizabeth I: A Biography. London: Jonathan Cape, (1934) 1954 reprint. OCLC 220518.
  • Parker, Geoffrey: The Grand Strategy of Philip II Yale University Press 2000 ISBN 0300082738
  • Richardson, Ruth Elizabeth: Mistress Blanche: Queen Elizabeth I's Confidante, Logaston Press 2007
  • Rowse, A. L.: The England of Elizabeth. London: Macmillan, 1950. OCLC 181656553.
  • Sams, Conway: The Conquest of Virginia: the Forest Primeval. An Account Based on Original Documents New York and London: G.P. Putnam's Sons 1916
  • Somerset, Anne: Elizabeth I. London: Phoenix, (1991) 1997 edition. ISBN 0385721579.
  • Stewart, George: Names on the Land: A Historical Account of Place-Naming in the United States New York: Random House 1945
  • Strong, Roy: Gloriana: The Portraits of Queen Elizabeth I. London: Pimlico, (1987) 2003. ISBN 071260944X.
  • Strong, R.G.; van Dorsten, J.A.: Leicester's Triumph Oxford University Press 1964
  • Weir, Alison: Elizabeth the Queen. London: Pimlico, (1998) 1999 edition. ISBN 0712673121.
  • Williams, Neville: The Life and Times of Elizabeth I. London: Weidenfeld & Nicolson, 1972. ISBN 0297831682.
  • Willson, David Harris: King James VI & I. London: Jonathan Cape, (1956) 1963. ISBN 0224605720.
  • Wilson, Derek: Sweet Robin: A Biography of Robert Dudley Earl of Leicester 1533-1588 London: Hamish Hamilton 1981 ISBN 0241101492

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Elisabeth I av England – stamtavle i tre generasjoner
Elisabeth I av England Far:
Henrik VIII av England
Farfar:
Henrik VII av England
Farfars far:
Edmund Tudor, 1. jarl av Richmond
Farfars mor:
Margaret Beaufort
Farmor:
Elizabeth av York
Farmors far:
Edvard IV av England
Farmors mor:
Elizabeth Woodville
Mor:
Anne Boleyn
Morfar:
Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire
Morfars far:
William Boleyn
Morfars mor:
Margaret Butler
Mormor:
Elizabeth Boleyn, grevinne av Wiltshire
Mormors far:
Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk
Mormors mor:
Elizabeth Tilney


Forgjenger:
 Maria I 
Dronning av England og Irland
Etterfølger:
 Jakob I