Elizabeth I av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Elisabeth I av England)
Hopp til: navigasjon, søk
Elizabeth I
Dronning av England og Irland
Elizabeth I av England
NavnElizabeth Tudor
Regjeringstid17. november 155824. mars 1603
Født7. september 1533
Palace of Placentia, Greenwich, London
Død24. mars 1603 (69 år)
Richmond Palace, London
ForeldreHenrik VIII av England og Anne Boleyn
EktefelleIngen
BarnIngen

Elizabeth I av England (egentlig Elizabeth Tudor, med tilnavn som The Virgin Queen/Maiden Queen («jomfrudronningen»), Gloriana, Good Queen Bess; født 7. september 1533, død 24. mars 1603), regjerte som dronning av England fra 1558 til sin død. Hun var datter av Henrik VIII og hans andre hustru, Anne Boleyn, og ble den femte og siste monarken av Tudor-dynastiet.

Etter at Henrik VIII fikk annullert ekteskapet med Anne Boleyn, ble Elizabeth i likhet med halvsøsteren Maria før henne erklært å være født utenfor ekteskap. Dermed hadde kongen fjernet dem begge fra arverekkefølgen. Deres yngre halvbror Edvard VI av England etterfulgte Henrik VIII på tronen. Edvard testamenterte under sin regjeringstid kronen til lady Jane Grey, og forsøkte med dét å overstyre den nye og gjeldende arverekkefølgen som fastslo at Maria og Elizabeth var nummer én og to i rekken. Men Edvards siste vilje ble tilsidesatt, og da den femten år gamle Edvard døde i 1553 ble Maria hans etterfølger. Under Marias regjeringstid ble Elisabeth først satt i Tower of London og deretter i husarrest, fordi Maria mistenkte henne for delaktighet i et protestantisk opprør.

Maria døde allerede i 1558, og Elizabeth kunne innta tronen, fast bestemt på å lytte til gode råd under utøvelsen av sin dronninggjerning.[1] Hun lente seg tungt på en gruppe betrodde rådgivere ledet av William Cecil, 1. baron Burghley. En av hennes første handlinger som dronning var å støtte etableringen av en engelsk protestantisk kirke, som hun selv ble øverste leder av; hennes tittel som kirkeleder var «Supreme Governor». Denne religionspolitikken håndhevet hun fast under hele regimet, og den ble senere videreført til dagens Den engelske kirke. Det ble forventet at Elizabeth giftet seg og fikk barn for å sikre Tudordynastiets framtid, men tross flere beilere forble hun ugift. Etterhvert som hun ble eldre, vokste det fram en jomfrukult rundt henne som gav seg utslag i portretter, festspill og litteratur.

Et av Elizabeths mottoer var «video et taceo» (norsk: «jeg ser og tier»),[2] og hun var en langt mer moderat hersker enn faren og de to halvsøsknene hadde vært.[3] Til forskjell fra halvsøsteren med tilnavnet «Bloody Mary» forsøkte Elizabeth å unngå å sette i gang systematisk forfølgelse på religiøst grunnlag. Etter at paven hadde ekskommunisert henne i 1570 og løst alle katolske undersåtter fra sine troskapsbånd til henne, ble hun utsatt for flere komplott, men klarte å forpurre alle.

I utenrikspolitiske saker var hun forsiktig og manøvrerte behendig mellom stormaktene Frankrike og Spania. Hun støttet bare halvhjertet noen lite effektive og dårlig utstyrte hærtog i Nederlandene, Frankrike og Irland. Men i 1580-årene var en militær konfrontasjon med Spania uunngåelig. Et av slagene i denne krigen har gått over i historien som en av Englands aller største militære seire noen sinne, nemlig den spanske armadas nederlag i 1588.

Elizabeth Is regjeringstid er kjent som den elisabethanske epoken, og var for det engelske folket allerede tyve år etter hennes død blitt selve innbegrepet på en gullalder. I hennes tid blomstret det engelske renessansedramaet, preget av dramatikere som William Shakespeare og Christopher Marlowe, og England begynte å gjøre seg gjeldende på verdenshavene takket være dyktige sjøfarere og eventyrere som sir Francis Drake.

Enkelte historikere er gjerne mer reserverte i omtalen av Elizabeth I, og beskriver henne som hissig, ubesluttsom[4] og mer heldig enn dyktig. Elizabeth videreførte den såkalte Tudorplanen, en økonomisk politikk etablert av Henrik VII i 1485, som gikk ut på å industrialisere England og stenge ute konkurrerende kontinental tekstilindustri. Under Elizabeth ble eksporttollen på utførsel av råull fra England avløst av fullt eksportforbud, og kampen mot import av billig spansk råull utviklet seg etterhvert til en regelrett handelskrig,[5] og England var i konflikt med Spania nesten hele Elizabeths regjeringsperiode. Politikken under Elizabeth videreførte lenge den sterke økonomiske veksten som kjennetegnes av Tudorperioden, og dette ble videre utnyttet i byggingen av en sterkere marineflåte og en mer ekspansiv handelspolitikk. Slutten av Elizabeths regime var skjemmet av en rekke økonomiske og militære problemer, og populariteten hennes sank som følge av dette.

Elizabeth I anerkjennes som en karismatisk leder og en hardnakket overlevelseskunstner i en tid preget av vaklende regimer og begrensede styringsmuligheter. Etter broren og søsterens korte regjeringsperioder var hennes 44 år på tronen en kjærkomment stabil tid for den engelske kongedømmet, og bidro til å forme en nasjonal identitet.[3]

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Elizabeths foreldre, Henrik VIII og Anne Boleyn.

Elizabeth ble født i slottet Greenwich Palace i et værelse som ble kalt Chamber of Virgins – Jomfrukammeret – den 7. september 1533 mellom klokken 3 og 4 om ettermiddagen.[6] Hun ble oppkalt etter begge sine bestemødre, Elizabeth av York og Elizabeth Howard.[7] Hun var det andre av Henrik VIII av Englands barn som overlevde spedbarnsalderen; hennes mor var Henriks andre hustru, Anne Boleyn. Ved fødselen fikk Elizabeth posisjon som den antatte arvingen til Englands trone. Hennes eldre halvsøster Maria hadde mistet sin posisjon som legitim arving da Henrik annullerte sitt ekteskap med Marias mor Katarina av Aragón for å kunne gifte seg med Anne.[8] Kong Henrik hadde desperat ønsket seg en legitim sønn for å sikre seg en etterfølger fra Huset Tudor. Anne hadde blitt kronet med Sankt Edvards krone, ulikt noen annen av Henriks gemalinner, mens hun var gravid med Elizabeth. Historikeren Alice Hunt har antydet at dette skjedde på grunn av at Annes graviditet var synlig under kroningen og at man håpet hun bar på en mannlig arving. Dronning Anne maktet heller ikke senere å framskaffe en mannlig arving. Hun hadde minst to spontane aborter, en i 1534 og en annen i begynnelsen av 1536. Den 2. mai 1536 ble hun arrestert og fengslet. Hun ble i all hast domfelt på oppdiktede anklager, blant annet for utroskap, hekseri og incest, og ble halshogd den 19. mai 1536.[9]

Elizabeth Tudor, ca. 1546, av en ukjent maler. Enkelheten i dette portrettet står i kontrast til de senere portrettene der dronningen er avbildet sterkt sminket og overdådig antrukket.[10]

Elizabeth var 2 år og 8 måneder gammel da hun ble frarøvet sin mor, og ble deretter erklært som illegitim (født utenfor ekteskap) og fratatt tittelen prinsesse.[11] 11 dager etter at Anne Boleyn var død giftet Henrik seg med Jane Seymour,[12] som døde kun tolv dager etter fødselen av deres sønn, prins Edvard. Elizabeth ble anbragt ved Edvards hoff, og ved hans dåp var det hun som bar dåpskledet som ble brukt til å dekke barnets hode i forbindelse med dåpen.[13]

Elizabeths første guvernante lady Margaret Bryan skrev at hun var «så likefrem et barn og så av natur så mild som noe barn jeg har kjent i mitt liv».[14] Da høsten kom i år 1537 var Elizabeth anbragt under Blanche Herbert, lady Troys omsorg; hun forble Elizabeths guvernante til hun trakk seg tilbake fra hoffet mot slutten av 1545 eller tidlig i 1546.[15] Catherine Champernowne, som da hun giftet seg ble kjent som Catherine «Kat» Ashley, ble utnevnt til Elizabeths guvernante i 1537, og hun forble Elizabeths venn til sin død i 1565. Da ble hun etterfulgt av Blanche Parry som fikk tittelen Chief Gentlewoman of the Privy Chamber.[16] Av Champernowne lærte Elizabeth fransk, flamsk, italiensk og spansk. Da William Grindal overtok ansvaret for Elizabeths undervisning i 1544 kunne Elizabeth skrive engelsk, latin, og italiensk. Under Grindal, som var en talentfull og dyktig lærer, gjorde hun også store fremskritt i fransk og gresk.[17] Etter at Grindal døde i 1548 fikk Elizabeth Roger Ascham som lærer. Han var en sympatisk lærer som mente at det skulle være morsomt å tilegne seg kunnskap.[18] Da hennes formelle utdannelse ble avsluttet i 1550 var hun åpenbart en av de best utdannede kvinner i sin generasjon.[19]

Thomas Seymour[rediger | rediger kilde]

The Miroir or Glasse of the Synneful Soul, en manuskriptoversettelse fra fransk som ble gjort av Elizabeth da hun var 11 år gammel og ble gitt som gave til Katarina Parr i 1544. Den broderte innbindingen med monogrammet KP for «Katherin Parr» er antagelig også Elizabeths verk.[20]

Henrik VIII døde i 1547 da Elizabeth var 13 år gammel, og kongen ble etterfulgt av hennes yngre halvbror Edvard VI. Katarina Parr, Henriks siste hustru og dronning, giftet seg snart på nytt med Thomas Seymour, 1. baron Seymour av Sudeley, som var onkel av Edvard VI og bror av riksforstanderen (Lord Protector) Edward Seymour, 1. hertug av Somerset.

Paret tok med seg Elizabeth til sitt hus i Chelsea. Der opplevde Elizabeth en følelsesmessig krise som en del historikere har ment påvirket henne for resten av hennes liv.[21] Seymour var snart 40 år, men hadde sjarm og «en sterk seksuell tiltrekningskraft».[21] Han innledet et upassende forhold til den 14 år gamle Elizabeth, blant annet ved å komme inn i hennes soverom i bare nattskjorten, kile henne og daske henne på baken. Katarina Parr tok selv del i denne spesielle formen for lek, blant annet deltok hun ved to anledninger selv i kilingen, og en gang holdt hun ungpiken fast mens ektemannen klippet Elizabeths svarte kjole "i tusen biter". Etter at Katarina Parr oppdaget Elizabeth og Seymour i en omfavnelse satte hun imidlertid foten ned.[22] I mai 1548 ble Elizabeth sendt vekk. Men Seymour søkte fortsatt å øve innflytelse over kongefamilien. Han forsøkte å få den unge kong Edvard til å utnevne ham til en posisjon ved kongens hoff, og etter at Katarina Parr døde i barsel den 5. september 1548 gjorde han pånytt tilnærmelser overfor Elizabeth. Målet hans var nå å gifte seg med Elizabeth. Da kom hans tidligere opptreden overfor kongens halvsøster for dagen, og da hadde både riksforstanderen og kongens råd fått nok. I januar 1549 ble Thomas Seymour arrestert, mistenkt for å ha forbrutt seg mot loven ved å planlegge ekteskap med Elizabeth og derved styrte riksforstanderen. Elizabeth bodde på dette tidspunktet i Hatfield House. Hun nektet å innrømme noe som helst. Staheten hun utviste drev mannen som hadde ansvaret for å avhøre henne, Sir Robert Tyrwhitt, til å rapportere i frustrasjon:"Jeg kan se det i øynene på henne at hun er skyldig". Thomas Seymour ble halshugd den 20. mars 1549.

Marias regime[rediger | rediger kilde]

Edvard VI døde, antagelig av tuberkulose, den 6. juli 1553, 15 år gammel. Hans testamente satte til side Forordningen om tronetterfølgelsen (Succession to the Crown Act) av 1543, ved at han ekskluderte både Maria og Elisabeth fra arverekkefølgen til tronen, og i stedet erklærte som sin arving lady Jane Grey, barnebarn av Henrik VIIIs søster Maria Tudor, hertuginne av Suffolk. Jane Grey ble innsatt som dronning av kongens råd (the Privy Council). Hun ble imidlertid avsatt etter å ha regjert som dronning i kun ni dager.[23] Den 3. august 1553 red Maria i triumf inn i London med Elizabeth ved sin side.

Solidariteten mellom søstrene varte ikke lenge. Maria, landets første dronningregent,[24] var fast bestemt på å knuse den protestantiske tro som Elizabeth var blitt opplært i, og hun beordret at alle skulle feire katolsk messe. Også Elisabeth var omfattet av dette pålegget, og utad måtte hun tilpasse seg den nye politiske virkeligheten.[25] Marias innledende popularitet fordampet da det ble kjent at hun planla å gifte seg med prins Filip av Spania, sønn av keiser Karl V. Siden starten av 1500-tallet hadde England vært i økonomisk konflikt med Spania, ofte i allianse med Portugal. Misnøyen spredde seg hurtig over landet, og mange begynte å se Elizabeth som en mulig utfordrer til Marias religionspolitikk. I januar og februar 1554 brøt det ut opprør i flere deler av England og Wales, under ledelse av Thomas Wyatt den yngre.[26]

Maria I, av mester John, 1544. Rett før hun døde satte Maria inn sin halvsøster Elizabeth som arving til tronen.

Etter at opprøret var slått ned ble Elizabeth avhørt, og den 18. mars ble hun fengslet i Tower of London, hvor lady Jane Grey hadde blitt henrettet den 12. februar.[27] Den skrekkslagne Elizabeth fastholdt heftig at hun var uskyldig. Selv om det er usannsynlig at hun hadde konspirert med opprørerne, er det kjent at en del av dem hadde henvendt seg til henne. Marias nærmeste fortrolige, keiser Karl Vs ambassadør Simon Renard, argumenterte for at Marias trone aldri ville være trygg så lenge Elizabeth levde; og kansleren Stephen Gardinerbestrebet seg på å få Elizabeth stilt for en domstol.[28] Elizabeths tilhengere i regjeringen, blant dem William Paget, overbeviste Maria om å spare søsterens liv i mangel av bevis på at hun var skyldig. Isteden ble Elizabeth den 22. mai flyttet fra Tower of London til Woodstock, der hun tilbrakte mer enn ett år i husarrest under oppsyn av sir Henry Bedingfield. Det sto folkemengder og hyllet henne hele vegen under transporten til Woodstock.[29]

Hatfield House. Hatfield House, stedet der Elizabeth i november 1558 fikk nyheten om søsteren Marias død.

Den 27. april 1555 ble Elizabeth kalt tilbake til hoffet for å være tilstede i det Marias antatte graviditet nærmet seg slutten. Dersom Maria og hennes barn døde ville Elizabeth bli dronning. Hvis Maria på den annen side fødte et friskt barn, ville Elizabeths sjanse til å bestige tronen bli drastisk redusert. Da det ble klart at Maria i virkeligheten ikke var gravid, var det de færreste som trodde at dronningen i det hele tatt kunne få barn noen gang.[30] Elizabeth fremstod da som en sikker kandidat til å overta tronen etter Maria. Selv Filip, som ble konge av Spania i 1556, aksepterte den nye politiske virkeligheten. Han begynte nå å bygge opp et forhold til Elizabeth, som han foretrakk som tronfølger framfor det sannsynlige alternativet, den skotske dronningen Maria Stuart. Dronningen av Skottland var på den tiden forlovet den arvingen til det franske kongeriket. Da Maria Tudor ble syk i 1558 sendte Filip sin nære rådgiver greven av Feria til Elizabeth for rådslagninger.[31] Samtalen fant sted på Hatfield House, der Elizabeth hadde hatt tilhold siden oktober 1555. I oktober 1558 la Elizabeth planer for hvordan hun ville styre når hun selv kom til makten, og den 6. november anerkjente Maria sin halvsøster som sin tronarving.[32] Elleve dager senere døde Maria i St. James's Palacei London. Elizabeth ble dronning samme dag, den 17. november 1558.

Tiltredelse på tronen[rediger | rediger kilde]

Elizabeth i kroningskjole smykket med Tudor-roser og hermelinkanter. Hun bærer håret utslått, slik det var tradisjon ved kroning av en dronning, kanskje også som et symbol på jomfruelighet.[33] Maleriet er datert til 1600-tallets første decennium, og er en kopi av et originalmaleri som siden er gått tapt.[34]

Elizabeth ble dronning i en alder av 25 år. Da hennes triumftog beveget seg gjennom byen dagen før kroningsseremonien, ble hun ønsket velkommen av borgerne og møtt med taler og forestillinger, de fleste med et sterkt protestantisk anstrøk. Elizabeths åpne og vennlige mottagelse av hyllningene vant tilskuernes hjerter; publikum ble beskrevet som «underfullt betatt».[35] Den påfølgende dagen, den 15. januar 1559, ble Elizabeth kronet i Westminster Abbey og salvet av Owen Oglethorpe, den katolske biskopen av Carlisle. Hun ble deretter presentert for folket i en øredøvende støy av lirekasser, fløyter, trompeter, trommer og bjeller.[36]

Den 20. november 1558 erklærte Elizabeth sine hensikter for sitt kongelige råd og andre adelige som hadde kommet til Hatfield for sverge sin troskap. Talen inneholdt den første nedtegnelsen av hennes ofte benyttede videreføring av det middelalderske konseptet om monarkens «to legemer»: det fysiske legemet og det politiske legemet:

«Mine herrer, naturens lov beveger meg til å sørge over min søster; byrden som er falt på meg gjør meg forbløffet, og dog, med tanke på at jeg er en Guds skapning, beskikket for å lyde Hans utnevnelse, vil jeg derfor underkaste meg den, i det jeg fra dypet av mitt hjerte ønsker, at jeg må ha støtte i Hans nåde til å være den som utfører Hans himmelske vilje i dette embete som nå er overgitt til meg. Og ettersom jeg er bare ett legeme i naturens forstand, skjønt ved Hans tillatelse [også] et politisk legeme satt til å regjere, så vil jeg ønske av dere alle… at dere vil være meg til støtte, at jeg ved min myndighetsutøvelse og dere ved deres tjenesteutøvelse kan være til gunst for Den allmektige Gud og være til gavn for vår etterslekt på jorden. Jeg akter å utføre alle mine handlinger i henhold til gode råd og anbefalinger».[37]

Religion[rediger | rediger kilde]

I religiøse anliggender var Elizabeth en utpreget pragmatiker. Spørsmålet om hennes egen rett til tronen var et eksempel på dette. Formelt var hun født utenfor ekteskap i henhold til både protestantiske og katolske lover, men det var i hennes øyne mindre alvorlig at den protestantiske, engelske kirken etter hennes fødsel hadde trukket tilbake hennes status som ektefødt datter av kongen, enn at den katolske kirke anså at hun aldri hadde vært ektefødt fordi hennes far ikke hadde vært fri til å inngå lovlig ekteskap med moren Anne Boleyn. Dette alene var nok til å feie enhver tvil til side om at Elizabeth ville omfavne protestantismen.

Elizabeth og hennes rådgivere fryktet et mulig katolsk korstog mot et kjettersk England. Hun søkte derfor å etablere en protestantisk kirkeorden som ikke ville vekke for stort anstøt i katolikkenes leir, samtidig som hun kom de engelske protestantene i møte. Hun ville derfor ikke tolerere de mer radikale puritanernes press for å få gjennomført mer omfattende reformer og endringer.[38] Følgelig begynte det engelske parlamentet fra 1559 av å vedta lover som baserte seg på forgjengeren Edvard Is kirkeordning, der monarken var kirkens overhode, men flere katolske elementer ble beholdt, blant annet de geistliges pontifikalier.[39]

Underhuset ga uforbeholden støtte til forslagene, men loven om monarkens overhøyhet møtte motstand i Overhuset, særlig fra biskopene. Elizabeth var i dette tilfelle heldig ved at mange av biskopembetene stod ubesatt på denne tiden, derunder det viktige Canterbury erkebispedømme.[40] Dette gjorde det mulig for hennes støttespillere blant adelen å komme i stemmemessig overvekt mot biskopene og de konservative adelige. Uansett ble Elizabeth tvunget til akseptere tittelen Øverste leder av Englands kirke (Supreme Governor of the Church of England) framfor den tittelen som Henrik VIII hadde hatt som Øverste overhode (Supreme Head), en tittel mange mente var uakseptabelt for en kvinne å inneha. Den nye Forordningen om overhøyhet (Act of Supremacy) ble lov den 8. mai 1559. Alle offentlige myndigheter måtte nå sverge troskapsed til monarken som den øverste leder, eller risikere å bli fjernet fra sin stilling. Videre ble kjetterlovene opphevet, slik at man kunne unngå en gjentagelse av Marias forfølgelse av dissentere. Elizabeths søster hadde ikke uten grunn fått tilnavnet «Maria den blodige»; hun brente 280 protestanter på bålet for kjetteri, og da Elizabeth overtok var flertallet av befolkningen fortsatt katolikker, til tross for tredve år med religiøse strid. Å lese Bibelen på engelsk ble tillatt under Edvard VI, forbudt under Maria, og igjen tillatt under Elizabeth. Kun fire personer ble brent som kjettere under Elizabeths langvarige regime, og de var alle protestantiske ekstremister.[41] Også en ny Forordning om ensretting (Act of Uniformity) ble vedtatt; den påla befolkningen kirkegang minst en gang i uken og fastsatte at det var obligatorisk å anvende en tilpasset versjon av Den allmenne bønneboken av 1552. De som ikke møtte i kirken ble avkrevet en mulkt, som nok kunne være vanskelig å betale for de fattigere lag av befolkningen, men straffene for å unnlate å etterkomme den nye loven var ikke ekstreme.[42]

Ekteskapsspørsmål[rediger | rediger kilde]

Fra begynnelsen av Elizabeths regime ble spørsmålet reist om hvem hun skulle gifte seg med. Hun mottok mange frierier, men giftet seg aldri og forble barnløs. Grunnene til dette kjenner man ikke. Historikere har spekulert i om Thomas Seymour hadde gitt henne avsky for seksuelle forhold, eller om hun selve visste seg infertil.[43] Inntil det ikke lenger var mulig å føde en sønn, overveide hun flere beilere. Hennes siste beiler var François, hertug av Anjou, som var 22 år yngre enn henne selv. Året var 1581, og hun selv var da 48 år gammel. Elizabeth trengte ikke hjelp av en mann for å styre, og inngå ekteskap innebar en risiko for å miste kontroll med eller få utenlandsk innblanding i sine affærer, noe som hadde skjedd med hennes søster Maria. På den andre siden betydde et ekteskap muligheten for å få en arving.

Lord Robert Dudley[rediger | rediger kilde]

Robert Dudley, 1. jarl av Leicester, portrettert på 1560-tallet. Elizabeths vennskap med Dudley, hennes fremste favoritt, varte i over tretti år.

Elizabeth mottok ofte tilbud om ekteskap, men hun overveide alvorlig kun tre eller fire friere over en lengre tid. Av disse var hennes barndomsvenn lord Robert Dudley sannsynligvis den som kom nærmest. Våren 1559 var det åpenbart at dronningen var forelsket i den gifte Dudley. Deres intimitet ble snart samtaleemne ved hoffet og i landet, og også utenfor landets grenser.[44] Det ble også sagt at hans hustru, Amy Robsart, led fra en «sykdom i det ene brystet»,[45] og et halvt år senere hadde lord Robert og dronningen en «hemmelig forståelse» om å bli gift når Amy til slutt var blitt «sendt inn i evigheten».[46] Det var imidlertid mange som ikke syntes dette var en ønskelig ide. «Det var ikke en mann som ikke ville skrike ut mot ham og henne med indignasjon… hun ville ikke gifte seg med noen annen den foretrukne Robert». Slik beskrev den spanske ambassadøren situasjonen i begynnelsen av 1560.[47] Da Dudleys hustru døde i september det samme året fra et fall i en trapp, brøt skandalen ut.[48] En tid overveide dronningen seriøst å gifte seg med Dudley, men William Cecil, Nicholas Throckmorton, og andre politikere var svært opprørte og gjorde det helt klart at de misbilliget en slik allianse.[49] Opposisjonen var så overveldende at det gikk rykter om at adelen ville gjøre opprør om dette ekteskapet ble inngått.[50]

«Hampden-portrettet», malt av Steven van der Meulen, ca. 1563. Dette er det tidligste portrettet i helfigur av den unge dronningen, som er avbildet i en rød satengkjole dekorert med perler og juveler. Bildet er 2 meter høyt. Det ble malt før portrettene av dronningen antok en form som skulle underbygge fremstillingen av Elizabeth som «Jomfrudronningen». I november 2007 ble dette maleriet aksjonert bort på Sotheby's for 2.6 millioner pund, en sum som var mer enn den dobbelte av det forventede.[51]

Til tross for flere andre ekteskapsprosjekter ble Dudley sett på som en seriøs kandidat gjennom nesten et helt tiår. Elizabeth oppmuntret ham som beiler, og forble ekstremt sjalu selv etter at hun selv hadde forkastet tanken på å gifte seg med ham.[52] I 1564 opprettet dronningen jarledømmet Leicester for Dudley. Dudley giftet seg på nytt i 1578 med Lettice Knollys, og etter dette reagerte dronningen gjentatte ganger med stor misnøye mot ham for at han hadde giftet seg.[53] Dudleys hustru måtte utholde dronningens livslange hat.[54] Uansett beholdt Dudley en særegen plass i hennes hjerte. Han døde i 1588, ikke lenge etter at England hadde beseiret den spanske armada. Etter Elizabeths død ble et notat fra Dudley funnet blant hennes mest personlige eiendeler, og på brevet stod ordene «his last letter (hans siste brev)» skrevet med dronningens håndskrift.[54]

Politiske aspekter[rediger | rediger kilde]

Dronning Elizabeth holdt spørsmålet om ekteskap åpent, men ofte kun som en diplomatisk øvelse.[55] Parlamentet ba henne gjentatte ganger om å gifte seg, men hun svarte alltid unnvikende.[56] I 1563 fortalte hun et sendebud fra keiseren: «Om jeg fulgte tilbøyeligheten i min natur, er det dette: tiggerkvinne og enslig, mye heller enn dronning og gift».[55] I det samme året, i kjølvannet av dronningens sykdom med kopper, ble spørsmålet om arving og etterfølger et hett emne. Parlamentet ba dronningen innstendig om å gifte seg eller nominere en arving for å forhindre borgerkrig ved hennes død. Hun nektet å gjøre noen av delene. I april oppløste hun parlamentet som ikke hadde kommet sammen da hun trengte deres støtte for å øke skattene i 1566. Underhuset truet med å holde tilbake midler inntil hun gikk med på å sørge for en etterfølger. I 1566 forfulgte sir Robert Bell svært dristig denne saken til tross for dronningens ordre om avstå, og han ble derfor mål for hennes raseri.[57]

Forskjellige tronfølgemuligheter ble overveid i løpet av Elizabeths regjeringstid. En mulig gren var den fra Margaret Tudor, en eldre søster av Henrik VIII, noe som ledet mot dronning Maria Stuart av Skottland, selv om denne var utelukket fra tronfølgen i henhold til Henriks testamente. En alternativ gren ledet fra Henriks yngre søster Maria Tudor, hertuginne av Suffolk, til Catherine Grey, søster av Lady Jane Grey. En annen mulig, men fjernere arvtager var Henry Hastings, 3. jarl av Huntingdon, som førte sin gren tilbake til Edvard III1300-tallet. Alle disse mulighetene hadde ulemper; Maria Stuart var katolsk, Catherine Grey hadde giftet seg uten dronningens tillatelse, og puritaneren lord Huntingdon var uvillig til å arve tronen. I 1568 døde den siste dugelige engelske arvtageren til tronen, Catherine Grey. Hun etterlot en sønn, men han ble ansett for å være illegitim. Hennes arvtager var Mary Grey, en småvokst kvinne på 1.22 meter og med pukkelrygg. Det økte kravet til Maria Stuart.

I 1566 betrodde Elizabeth seg til den spanske ambassadør at om hun skulle finne en måte å avgjøre spørsmålet om etterfølgelse uten å gifte seg, ville hun gjøre nettopp det. Ved 1570 var det eldre i regjeringen som privat hadde akseptert at Elizabeth aldri ville gifte seg og heller ikke navngi en etterfølger. William Cecil søkte allerede løsninger på problemet med etterfølger.[55] For dette standpunktet, som for hennes forsømmelse i å gifte seg, ble hun ofte anklaget for uansvarlighet.[58] Elizabeths taushet styrket hennes egen politiske sikkerhet: hun viste at om hun navnga en arving, ville tronen være utsatt for et statskupp.[59]

Jomfrukult[rediger | rediger kilde]

Elizabeths ugifte status inspirerte på den annen side en jomfrukult rundt henne. I poesi og portrettskildringer ble hun beskrevet som en jomfru eller en gudinne eller begge deler, og ikke som en normal, jordisk kvinne.[60] I begynnelsen var det kun Elizabeth som gjorde en dyd av hennes jomfrudom: I 1559 fortalte hun underhuset «Og til slutt, dette skal være tilstrekkelig for meg, at en marmorstein skal erklære at en dronning som har regjert i en slik en tid, levde og døde som en jomfru».[60] Senere, særlig etter 1578, tok poeter og forfattere opp temaet og vendte det om til en ikonografi som begeistret dronningen selv. I en tidsalder med metaforer og forfengeligheter ble hun portrettert som gift med sitt kongedømme og sine undersåtter under guddommelig beskyttelse. I 1599 snakket Elizabeth selv om «alle mine ektemenn, mitt gode folk».[61]

Utenrikspolitikken[rediger | rediger kilde]

Bortsett fra frieriet til Dudley behandlet Elizabeth ekteskapspørsmålet som et aspekt av utenrikspolitikken. Selv om hun avviste Filip II av Spanias tilbud i 1559, forhandlet hun i flere år om å gifte seg med dennes fetter erkehertug Karl II av Indre Østerrike. Forholdene med habsburgerne ble dårligere fra 1568. Elizabeth overveide deretter ekteskap med to franske Valois-prinser etter hverandre, den første var Henrik, hertug av Anjou, og senere fra 1572 til 1581 hans bror François, hertug av Anjou. Det siste frieriet var knyttet til en planlagt allianse mot spansk kontroll av sørlige Nederlandene.[62] Elizabeth synes å ha tatt dette frieriet alvorlig for en tid, og bar en ørering formet som frosk som hertugen hadde sendt henne.[63]

Hennes utenrikspolitikk var hovedsakelig defensiv. Unntaket var den katastrofale okkupasjonen av byen Le Havre fra oktober 1562 til juni 1563 da hennes allierte blant hugenottene slo seg sammen med katolikkene for å gjenerobre havnen. Elizabeth hadde som hensikt å bytte Le Havre for Calais, som var blitt gjenerobret av Frankrike i januar 1558.[64]

Hun sendte tropper til Skottland i 1560 for å hindre franskmennene i å bruke landet som en base.[65] I 1585 signerte hun Nonsuchtraktaten med Holland for å blokkere den spanske trusselen mot England.[66] Kun gjennom aktiviteten til den engelske flåten maktet Elizabeth å forfølge en aggressiv politikk. Det betalte seg i krigen mot Spania hvor rundt 80 prosent av kampene ble utkjempet til sjøs.[67] Hun adlet Francis Drake etter hans jordomseiling fra 1577 til 1580, og han vant berømmelse for sine angrep mot spanske havner og skip. Et element av piratvirksomhet og mulighet for rikdom drev engelske sjøfarere i en aktivitet hvor dronningen hadde liten kontroll.[68]

Hennes regime så også den første kolonisering eller «plantasjer» i det nye landet i Nord-Amerika; kolonien Virginia ble oppkalt etter henne da hun modifiserte navnet på en høvding fra de innfødte amerikanere, en regional «konge» ved navn «Wingina», noe som var blitt nedtegnet i 1584 av Walter Raleighs ekspedisjon, markerte hennes status som «jomfrudronningen».[69][70]

Skottland[rediger | rediger kilde]

Maria, skottenes dronning, malt av en ukjent elev av François Clouet. Maria Stuart var en slektning av Elizabeth, og hun konspirerte for å få den engelske dronningen drept.

Elizabeths første politikk i henhold til nabolandet Skottland var å motsette seg den franske tilstedeværelsen der. Skottland hadde tradisjonelt orientert seg i en allianse med Frankrike som en motvekt mot å bli overkjørt av sin langt sterkere fiende England. Elizabeth og hennes rådgivere fryktet at Frankrike ville invadere England nordfra og plassere Maria Stuart, skottenes dronning på Englands trone. Maria var betraktet av mange, særlig katolikker, som den rettmessige arvingen. Elizabeth lot seg overtale til å sende en militær styrke til Skottland for å støtte de skotske protestantiske opprørerne, og selv om militærkampanjen ikke førte fram, fikk den et resultat i Edinburgh-traktaten som ble inngått i juli 1560 hvor de franske styrkene måtte trekkes ut.[71] Da den katolske Maria Stuart kom tilbake til Skottland i 1561 og overtok kongsmakten hadde landet allerede en etablert protestantisk kirke og ble styrt av protestantisk adel som var støttet av Elizabeth. Den skotske dronningen ga seg ikke uten kamp, og nektet i årevis å signere traktaten ettersom den anerkjente Elizabeth som Englands rettmessige dronning. Dette stridsspørsmålet ble en vedvarende splid mellom de to dronningene.[72]

Elizabeth fornærmet Maria ved å forslå hennes egen frier, Robert Dudley, som ektemann for henne. Isteden giftet Maria seg med Henry Stuart, lord Darnley, som selv hadde arvekrav på den engelske tronen, og deres eventuelle barn vil arve både farens som morens krav på Englands trone. Ekteskapet var likevel det første av en rekke feilvurderinger som Maria gjorde og som ga seiren til de skotske protestantene og til Elizabeth. Darnley ble hurtig upopulær i Skottland og beryktet for å stå ansvarlig for at Marias italienske sekretær David Rizzio ble myrdet. I februar 1567 ble Darnley selv myrdet av konspiratører som ganske sikkert ble ledet av James Hepburn, 4. jarl av Bothwell. Kort tid etter, den 15. mai 1567, giftet Maria seg med Bothwell, og vekket således mistanke at hun hadde vært delaktig i mordet på sin ektemann. Elizabeth skrev til henne:

«Hvordan kunne et verre valg bli gjort for deres nåde i et slikt hastverk med å gifte seg med slik et subjekt, som foruten andre og vidkjente mangler, offentlig berømmelse har endret med mordet på din avdøde ektemann, foruten også berøre deg selv til en viss grad, skjønt vi stoler på at i dette henseende er falsk»[73]

Disse hendelsene førte raskt til Marias nederlag overfor de skotske protestantene og hennes fengsling på festningen Loch Leven Castle i innsjøen av samme navn. Den skotske adelen tvang henne til å abdisere til fordel for hennes sønn Jakob VI av Skottland som ble født i juni 1566. Han ble tatt til Stirling Castle for å få en protestantisk oppvekst og oppdragelse. Maria klarte å rømme fra Loch Leven i 1568, samlet en hær, men led et nytt nederlag som tvang henne til å flykte over grensen til England hvor hun en gang var blitt forsikret støtte fra den engelske dronningen. Elizabeths første instinkt var hjelpe Maria tilbake på den skotske tronen, men både hun og hennes kongelige råd valgte isteden å spille med sikre kort. Framfor risikoen med å sende Maria tilbake til Skottland med en engelsk hær eller sende henne videre til Frankrike og katolske fiender av England, ble hun holdt i varetekt i England inntil videre. Maria Stuart ble holdt i engelsk fengsel de neste nitten årene.[74]

Dronning Elizabeth I av Englands signatur.

Maria Stuart ble snart fokus for opprør. I 1569 snakket opprørere fra Nord-Englands reisning om å frigjøre henne, og det ble planlagt å gifte henne til Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk. Elizabeth reagerte med å få Howard henrettet. Pave Pius V utstedte en pavelige bulle i 1570 kalt Regnans in Excelsis som erklærte «Elizabeth, den angivelige dronning av England og en tjener av forbrytelser», for å være en kjetter og fritok alle hennes undersåtter fra deres lydighet til henne.[75] Engelske katolikker hadde en ekstra drivkraft for å se på Maria Stuart som den rettmessige overhode av England. Maria Stuart ble antagelig ikke fortalt om hvert eneste katolske komplott som ble planlagt for å sette henne på den engelske tronen, men fra Ridolfikonspirasjonen av 1571 til Babingtonkonspirasjonen av 1586, kunne Elizabeths sjef for de hemmelige tjenestene, sir Francis Walsingham, og det kongelige rådet, sette sammen en sak mot henne.[76] I begynnelsen motsatte Elizabeth seg krav om Marias henrettelse, men ved slutten av 1586 hadde hun blitt overtalt til å gå for en rettssak med bevis i en rekke brev skrevet under Babingtonkonspirasjonen.[77] Elizabeths proklamasjon av dommen annonserte at «den nevnte Maria, som foregir å ha tittelen til den sammen kronen, har planlagt og forestilt seg innenfor det samme rike atskillige ting med den hensikt å skade, drepe og ødelegge vår kongelige person.»[78] Den 8. februar 1587 ble Maria Stuart halshogd ved Fotheringhay Castle i Northamptonshire. Hun ble 44 år gammel.[79]

Spania[rediger | rediger kilde]

Etter den katastrofale okkupasjonen og tapet av Le Havre i 1562-1563 unngikk Elizabeth militære ekspedisjoner på kontinentet fram til 1585 da hun sendte en engelsk hær for å gi støtte til hollandsk protestantiske opprørere mot Filip II av Spania. Dette kom i kjølvannet av dødsfallene i 1584 til de allierte Vilhelm I av Oranien, kalt for Vilhelm den tause, og François, hertug av Anjou, og overgivelsen av en rekke hollandske byer til Alessandro Farnese, hertug av Parma og Piacenza, som var Filips guvernør av spanske Nederlandene. I desember 1584 underminerte en allianse mellom Filip og den franske katolske liga i Joinville-traktaten Anjous bror Henrik III av Frankrikes muligheter til å motstå spansk dominans av Nederlandene. Den strakte også spansk innflytelse langs kanalkysten av Frankrike hvor den katolske liga sto sterkt, og økte trusselen om en invasjon av England.[66] Beleiringen av Antwerpen sommeren 1585 ledet av hertugen av Parma gjorde det nødvendig med en form for reaksjon fra englenderne og hollenderne. Resultatet var Nonsuchtraktaten av august 1585 hvor dronning Elizabeth lovte militær støtte til Holland.[80] Traktaten markerte begynnelsen på den anglo-spanske krig (1585) som varte fram til freden i London i 1604.

Ekspedisjonen ble ledet av Elizabeths tidlige frier, Robert Dudley, jarl av Leicester. Elizabeth ga innledningsvis ikke sin støtte for denne utviklingen. Hennes strategi var støtte hollenderne på overflaten med en engelsk hær mens hun fikk i gang hemmelige fredssamtaler med Spania allerede dager etter at Leicester var kommet til Holland,[81] noe som førte henne på kant med Leicester som både ønsket og ble forventet av hollenderne å utkjempe en reell krig. Elizabeth på sin side ønsket at han «unngikk alle kostnader av enhver avgjørende handling med fienden».[82] Han gjorde derfor dronningen rasende ved å akseptere posisjonen som guvernør-general av hollenderne (Generalstatene), og hun anså at dette var en hollandsk komplott for å tvinge henne til å akseptere overherredømme over Nederlandene, noe hun så langt alltid hadde avslått.[83] Hun skrev til Leicester:

«Vi ville aldri ha tenkt (hadde vi ikke sett det ut fra erfaring) at en mann oppdratt av oss selv og ekstraordinært favorisert av oss, over enhver annen undersått av dette landet, ville på et slikt foraktelig vis brutt vårt bud i en sak som i så stor grad berører vår ære…»[84]

Elizabeths ga ordre til at hennes sendebud skulle lese hennes brev med misbilligelse høyt for det hollandske statsråd og med Leicester til stede.[85] Denne offentlige ydmykelsen av hennes «løytnant-general» ble kombinert med hennes fortsatte samtaler for en egen fred med Spania, og underminerte ugjenkallelig hans posisjon hos hollenderne. Den militære kampanjen ble hardt hindret av Elizabeths gjentatte nei til å sende midler for hans sultende soldater. Hennes uvillighet til å forplikte seg for saken, Leicesters egne mangler som en politisk og militær leder og den kaotiske situasjonen i hollandsk politikk, preget av opprivende fraksjonsvirksomhet, var årsaken til at kampanjen feilet.[86] Leicester oppga til slutt sin kommando i desember 1587.

I mellomtiden hadde Francis Drake foretatt en større sjøreise mot spanske havner og skip i Karibien i 1585 og 1586, og i 1587 hadde han gjort et suksessfullt raid mot Cádiz , ødelagt den spanske krigsflåte som var påtenkt det som i den katolsk verden ble kjent som Empresa de Inglaterra (the Enterprise of England = «Englandsforetaket»), det vil si å velte det nye protestantiske regimet i England. Filip II av Spania besluttet til sist å ta krigen til England.[87]

Portrett av Elizabeth som feirer seieren over den spanske armada i 1588, avbildet i bakgrunnen. Elizabeths hånd hviler på en globus, som symboli på hennes internasjonale makt.

Den 12. juli 1588 seilte den spanske armada, en store flåte av skip, mot Den engelske kanal med plan om å skipe en spansk invasjonsstyrke kommandert av hertugen av Parma til kysten av sørøstlige England fra Nederlandene. En kombinasjon av feilberegning,[88] uhell, og et angrep fra engelske brannskip den 29. juli utenfor Gravelines som spredte de spanske skipene til nordøst førte til at armadaen ble beseiret.[89] Aramadaen kjempet seg hjem til Spania i spredte rester, etter katastrofale tap utenfor kysten av Irland (etter at en del skip hadde forsøkt å seile tilbake ved å seile opp Nordsjøen og gå rundt De britiske øyer og sørover langs kysten av Irland)[90]

Uvitende om armadaens skjebne gikk den engelske militsen til forsvar av lander under kommando av jarlen av Leicester. Han inviterte Elizabeth til å inspisere sine tropper ved Tilbury i Essex den 8. august. Hun bar en brystplate av sølv over en hvit fløyelsdrakt og adresserte soldatene i en av hennes mest berømte taler: [91]

«Mitt elskede folk, vi har blitt overtalt av noen som er bekymret for vår trygghet, å ta omhu i av frykt for forræderi hvordan vi engasjerer oss ved store bevæpnete mengder; men jeg forsikrer dere, jeg ønsker ikke å leve for å mistro mitt trofaste og kjærlige folk… Jeg vet jeg har kroppen av en svak og hjelpeløs kvinne, men jeg har hjertet og magen av en konge, og også av en konge av England, og tenker med stor forakt om Parma eller Spania, eller hvilken som helst prins av Europa som våger å invadere grensene til mitt rike.»[92]

Da det ikke kom noen invasjonen kunne nasjonen juble. Elizabeths opptog ved et takkegudstjeneste ved St. Pauls katedral var likestilt med hennes kroning i oppstyr og begeistring.[90] Amadaens nederlag var en mektig propagandaseier, både for Elizabeth og det protestantiske England. England tok deres seier som et symbol på Guds gunst og på nasjonens ukrenkelighet under jomfrudronningen.[67] Imidlertid var seiren ikke et vendepunkt for krigen som fortsatte og hvor Spania ofte var vinnende. Spania kontrollerte Nederlandene og trusselen om invasjon opphørte ikke.[93] Sir Walter Raleigh hevdet etter hennes død at Elizabeths forsiktighet hadde vært en forhindring og en hemsko i krigen mot Spania:

«Om den avdøde dronningen hadde trodd like mye på soldater som hun gjorde på sine skrivere, vi hadde i hennes tid banket det store riket i småbiter og gjort deres konger av fiken og appelsiner som i gamle dager. Men hennes majestet gjorde alt halvveis, og ved ubetydelig invasjoner lærte spanjolene hvordan de skulle forsvare seg selv, og å se sine egne svakheter.»[94]

Selv om noen historikere har kritisert Elizabeth av tilsvarende årsaker,[95] har Raleighs bedømmelse mer ofte blitt bedømt som urettvis. Elizabeth hadde god grunn til å ikke å stole for mye på sine kommandanter som hadde en tendens i handling, slik hun selv uttrykte det, «å bli fraktet med forfengelighetens ødeleggelser».[96]

Frankrike[rediger | rediger kilde]

Da den protestantiske Henrik IV arvet den franske trone i 1589 sendte Elizabeth ham militær støtte. Det var hennes første vågestykke i Frankrike siden tilbaketrekkingen fra Le Havre i 1563. Henriks etterfølgelse til tronen ble sterkt motsatt av den katolske liga og av Filip II, og Elizabeth fryktet en spansk overtagelse av havnene på fransk side av kanalen. De følgende engelske militærkampanjene i Frankrike var imidlertid dårlig organiserte og lite effektive.[97] Lord Willoughby ignorerte i stor grad dronningens ordre og med en hær på 4000 mann herjet han det nordlige Frankrike uten å oppnå noe. Han trakk seg tilbake i forvirring og uorden i desember 1589 etter å ha tapt halvparten av sine tropper. I 1591 ledet John Norreys et hærtokt på 3000 menn inn i Bretagne, og det ble en enda større katastrofe.

Som med de fleste av disse ekspedisjonene var Elizabeth lite villig til gi midler til utstyr og forsyninger, og forsterkninger som ble krevd av kommandantene. Norreys dro til London for å be i egen person for mer støtte. I hans fravær ødela den katolsk liga bortimot hele hæren, eller det som var igjen av den, ved Craon, nordvest i Frankrike, i mai 1591. I juli sendte Elizabeth enda en styrte under ledelse av Robert Devereux,, jarl av Essex, for å hjelpe Henrik IV å beleire Rouen. Resultatet var akkurat like bedrøvelig som tidligere, Essex oppnådde ingenting og dro hjem i januar 1592. Henrik oppga beleiringen i april samme år.[98] Som vanlig hadde Elizabeth ingen kontroll over sine generaler straks de reiste utenlands. «Hvor han er, eller hva han gjør, eller hva han kommer til gjøre,» skrev hun til Essex, «er vi uvitende».[99]

Irland[rediger | rediger kilde]

Den irske opprøreren Hugh O'Neill
Charles Blount, 8. baron Mountjoy, portrettert ca. 1594. Han brukte tre år på å slå ned opprøret i Irland.

Selv om Irland var en av hennes to kongedømmer møtte Elizabeth, rimelig nok, en fiendtlig og enkelte steder uavhengig[100] katolsk befolkning som var villig til å sammensverge med hennes fiender mot henne. Hennes irske politikk var å gi landområder til hennes hoffmenn og forhindre opprørere fra å gi Spania en base fra hvor de kunne angripe England.[65] Pave Gregor XIII sendte en styrke i 1580 for å bidra i det andre Desmondopprøret på Irland, ledet av Gerald FitzGerald, Earl of Desmond, men i 1583 hadde opprøret blitt slått ned etter et felttog som ble drevet med ild, sverd og sult, og hvor nesten hele befolkningen i den nordvestlige delen av provinsen Munster synes å ha dødt, anslagsvis 30 000 mennesker. Den engelske terrortaktikken med brent jord la store landområder øde, og slaktet ned og drepte hele familier; menn, kvinner og barn. Poeten Edmund Spenser var en iakttager av dette felttoget og beskrev det i A View of the Present State of Ireland, men det ble først utgitt i 1633, førti år etter at det ble skrevet. Her sier han blant annet at de irske ofrene «ble brakt til slik fortvilelse at et hvilket som helst hjerte av stein ville ha angret på det samme.»[101]

Englands dronning rådet hennes kommandanter at irlenderne, «den uforskammete og barbariske nasjonen», til å bli behandlet vel; men hun viste ingen anger da makt og blodsutgytelse ble bedømt som nødvendig.[102]

Mellom 1594 og 1603 møtte Elizabeth sin vanskeligste prøvelse i Irland med opprøret kjent som Tyrones opprør, eller den irske niårskrigen. Dets leder, Hugh O'Neill, jarl av Tyrone, ble støttet av Spania.[103] Våren 1599 sendte Elizabeth Robert Devereux, 2. jarl av Essex, for å slå ned opprøret. Til hennes frustrasjon,[104] fikk han liten framgang og reiste tilbake til England uten tillatelse. Han ble erstattet av Charles Blount, lord Mountjoy, som brukte tre år på å slå ned opprøret. O'Neill overga seg til slutt i 1603, noen få dager etter at Elizabeth var død.[105]

Barbareskkysten, Det osmanske rike og Japan[rediger | rediger kilde]

Abd el-Ouahed ben Messaoud, maurisk ambassadør fra Barbareskkysten til dronning Elizabeths hoff i 1600[106]

Handel og diplomatiske forbindelser ble utviklet mellom England og Barbareskkysten (navnet på en rekke muslimske stater langs Nord-Afrikas middelhavskyst) under regimet til Elizabeth.[107][108] England etablerte handelsforbindelser med Marokko i opposisjon til Spania, og solgte rustning, ammunisjon, tømmer og metall i utbytte for marokkansk sukker til tross for pavens forbud.[109] I år 1600 besøkte Abd el-Ouahed ben Messaoud, den viktigste sekretær for den marokkanske hersker Mulai Ahmad al-Mansur til England som en ambassadør ved dronningens hoff,[110] for å forhandle en anglo-marokkansk allianse mot Spania. Elizabeth «ble enige om å selge krigsmateriell til Marokko, og hun og Mulai Ahmad al-Mansur snakket til og fra om å gå sammen om en operasjon mot spanjolene».[111] Diskusjonene forble imidlertid ikke avgjørende, og begge herskerne døde innenfor to år av besøket.

Det ble også etablert diplomatiske forbindelser med Det osmanske rike i løpet av befraktningen av Levant Company, eller det tyrkiske selskap, og ekspederingen av den første engelske ambassadøren til Porte, William Harborne, i 1578. For første gang ble en handelsavtale signert i 1580.[112] Tallrike sendebud ble sendt i begge retninger og skriftlig korrespondanse skjedde mellom dronning Elizabeth og sultan Murad III.[113] I en brevveksling fremmet Murad forestilling at islam og protestantismen hadde «mye mer til felles enn noen av dem hadde med den romersk-katolske kirke, da begge avviste dyrkelsen av idoler», og argumenterte for en allianse mellom England og Det osmanske rike.[114] Til stor misnøye for katolske Europa eksporterte England tinn og bly (for å støpe kanoner) og ammunisjon til Det osmanske rike, og Elizabeth diskuterte seriøst felles militære operasjoner med Murad III da det brøt ut krig med Spania i 1585 da Francis Walsingham argumenterte for en direkte osmansk militær engasjement mot en felles spansk fiende.[115]

Den første engelskmann som nådde fram til Japan, William Adams, var en tidligere ansatt av handelsselskapet Barbary Company, som hadde blitt etablert i 1585. Han satte fot i Japan i august 1600 som fører for Det nederlandske ostindiske kompani. Han kom til å spille en nøkkelrolle som en rådgiver for den japanske shogun, og bidro til å etablere de første diplomatiske kontaktene og kommersielle avtaler mellom England og Japan.

De senere år[rediger | rediger kilde]

Da Elizabeth ble gammel og ekteskap ble usannsynlig endret forestillingen om henne seg gradvis. Hun ble portrettert som Belphoebe (= den vakre Diana) eller Astraia (= stjernejomfruen), og etter seieren over den spanske armada, som Gloriana, den evige ungdommelige Faerie Queene (= alvedronningen) i Edmund Spensers storstilte dikt.[116] Oljemalerier av henne ble enda mindre realistiske og mer som et sett av gåtefull ikoner som fikk henne til å se langt yngre enn hva hun faktisk var. I virkeligheten hadde huden hennes blitt arret av kopper i 1562, etterlatt henne halvveis skallet og avhengig av parykker og kosmetikk.[117] Walter Raleigh kalte henne for «en kvinne som var blitt overrasket av tiden».[118] Jo mer hennes skjønnhet bleknet, jo mer priste hennes hoffmenn den.[117]

Elizabeth var mer enn tilfreds over å spille sin rolle,[119] men det er mulig at i det siste tiåret av hennes liv begynte hun å tro på sin egen framføring. Hun ble øm og ettergivende for den sjarmerende, men lunefulle Robert Devereux, jarl av Essex, som tok seg friheter med henne som hun deretter tilga.[120] Hun utpekte han flere ganger til militære posisjoner til tross for hans voksende liste over uansvarlighet. Etter at Essex deserterte sin kommando i Irland i 1599 satte Elizabeth ham i husarrest og det påfølgende året tok hun fra ham hans monopoler.[121] I februar 1601 forsøkte å reise et opprør i London og hans hensikt var å ta dronningen til fange, men svært få ble med hans opprør. Han ble tatt til fange og halshogd den 25. februar. Elizabeth visste at hennes egen feilvurderinger hadde delvis skylden for hendelsene. En observatør rapporterte i 1602 at «Hennes glede er å sitte i mørket, og noen ganger med tårer for å sørge over Essex».[122]

De monopoler som Elizabeth fratok Essex var hennes typiske belønning for en hoffmann i løpet av de siste årene av hennes regime. Hun hadde begynt å stole på dette kostnadsfrie systemet av beskyttelse framfor å spørre parlamentet om mer støtte i en krigstid. En form for monopol hun ga var et aspekt av en handel eller produksjon av ferdigvare.[123] Denne praksisen førte snart til prisfiksing, hoffmennenes berikelse på offentlighetens kostnad, og utstrakt krenkelser og irritasjoner.[124] Dette kulminerte i opphisset diskusjon i underhuset i 1601.[125] I hennes berømte «Gylne tale» den 30. november 1601 viste Elizabeth til uvitenhet overfor mislighetene og vant parlamentsmedlemmene over med løfter og med hennes vanlige appell til følelsene: [126]

«Hvem holder deres ufeilbarlighet fra feiltak som de har falt ved uvitenhet og ikke av hensikt, vi vet hvilken takk fortjener de, skjønt du kan gjette. Og da ingenting er mer kjært for oss enn den elskelige bevaring av våre undersåtters hjerter, hvilken ufortjent tvil kan vi ha pådratt om mislighetene av vår gavmildhet, vårt folks trelldom, de fattiges vanskeligheter, dette har ikke blitt fortalt til oss!»[127]

Tiden etter seieren over den spanske armada i 1588 førte til nye vanskeligheter for Elizabeth som var i femten år fram til slutten av hennes regime.[93] Konfliktene med Spania og i Irland fortsatte, skattebyrden vokste seg tyngre, og økonomien ble rammet av dårlige innhøsting, og krigskostnadene økte. Generelt steg prisene og levestandarden falt.[128] I løpet av denne tiden økte undertrykkelsen av katolikkene, og Elizabeth autoriserte kommisjoner i 1591 som undersøkte og overvåket katolikker og deres familier.[129] For å opprettholde illusjon om fred og framgang lente hun seg i økende grad på spioner og propaganda i sitt eget land. I hennes siste år reflekterte kritikken mot henne en nedgang i offentlighetens omsorg for henne. For en detaljert redegjørelse av slik kritikk, og Elizabeths «regjering ved illusjon», se kapittel 8, «The Queen and the People», Haigh, 149–169.

William Shakespeare. Hans diktning er blant mesterverkene fra den elizabethanske æraen. Illustrasjon fra 1700-tallet.

En av årsakene for dette «andre regimet» til Elizabeth, slik det stundom blir karakterisert,[130] var selve karakteren i Elizabeths styreorgan, det kongelige råd på 1590-tallet, var blitt en annen. En ny generasjon var kommet til makt. Med unntaket av lord Burghley, hadde de mest betydningsfulle politikerne død rundt 1590: Jarlen av Leicester i 1588, sir Francis Walsingham i 1590, sir Christopher Hatton i 1591.[131] Fraksjonsstrid i regjeringen hadde ikke vært utpreget før 1590, men ble deretter dets kjennetrekk.[132] En bitter rivalisering mellom jarlen av Essex og Robert Cecil, sønn av lord Burghley, og deres tilhengere, for de viktigste posisjonene i staten ble en hemsko for politikken. Dronningens personlige autoritet ble mindre, noe som ble vist saken om doktor Lopez, hennes betrodde lege. Da han feilaktig ble anklaget av Essex for forræderi ut av personlig nag, kunne hun ikke forhindre at Lopez ble henrettet, selv om hun hadde blitt rasende over at han ble arrestert og syntes ikke å tro på hans skyld (1594).[133]

Denne samme perioden var også økonomisk og politisk usikker, men produserte samtidig uovertreffelig litterær blomstring i England[134] De første tegnene på en ny litterær bevegelse hadde oppstått ved slutten av det andre tiåret av Elizabeths regime med John Lylys Euphues og Edmund Spensers Hyrdenes kalender i 1578. I løpet av 1590-tallet nådde en del av de største navnene i engelsk litteratur sin modenhet, blant annet William Shakespeare og Christopher Marlowe. I løpet av denne perioden og inn i den jakobinske tiden som fulgte nådde engelsk teater sine høyeste topper.[135] Oppfatningen av en stor elisabethansk tid er i stor grad avhengig av dens produsenter; dramatikere, poeter og musikere som var aktive i løpet av Elizabeths regime. De eide lite som kom direkte fra dronningen, som aldri var en større beskytter av kunstartene.[136]

Død[rediger | rediger kilde]

Elizabeths mest betrodde rådgiver, William Cecil, døde den 4. august 1598. Hans sønn, Robert Cecil, ble ikke lenge etter leder av regjeringen.[137] En av oppgavene han ga seg i kast med var å berede grunnen for et smidig tronskifte. Ettersom Elizabeth aldri ville utpeke sin etterfølger måtte Cecil arbeide i det stille med dette.[138] Han innledet derfor hemmelige forhandlinger med Jakob VI av Skottland, som hadde et sterkt, men ikke anerkjent krav på den engelske trone. Cecil rådet den utålmodige Jakob til å legge an på å tekkes Elizabeth og derved «sikre seg hjertet til den høyeste, til hvis kjønn og beskaffenhet intet er så upassende som være seg nytteløse utlegninger om eller overdreven interesse for hennes egne handlinger».[139] Rådet virket. Jakob anla en tone overfor Elizabeth som falt i god jord, og hun svarte: «Så stoler jeg på at du vil ikke tvile på at dine siste brev blir satt så stor pris på at mine takksigelser ikke kan mangle det samme, men overgir dem til deg i takknemlighet».[140] Historikeren J. E. Neales holder muligheten åpen for at selv om Elizabeth ikke med rede ord fortalte Jakob hvilke ønsker hun bar på, bekjentgjorde hun dem kjent med «umiskjennelige om enn tilslørede vendinger».[141]

Maria Stuarts sønn, Jakob VI av Skottland, ble utropt til konge av England som Jakob I noen få timer etter Elizabeths død. han forlot Skottland for aldri mer å vendte tilbake.

Dronningens var ved ganske god helse fram til høsten 1602, da en rekke dødsfall blant hennes venner sendte henne inn i en tung depresjon. I februar 1603 døde Catherine Howard, grevinne av Nottingham, niese av dronningens kusine og nære venninne Catherine Carey. Dette var et særlig tungt slag for Elizabeth. I mars følte dronningen seg syk og følte en «stabil og vedvarende melankoli». I timesvis av gangen satt hun virkesløs på en pute.[142] Hun døde den 24. mars 1603Richmond Palace, mellom klokken to og tre om morgenen. Noen få timer senere satte Cecil og dronningens råd sine planer ut i livet, og proklamerte Jakob VI av Skottland som konge av England.

Elizabeths kiste ble fraktet nedover elven til Whitehall om natten, på en elvebåt opplyst av fakler. Ved hennes begravelse den 28. april ble kisten fraktet til Westminster Abbey på en katafalk som ble trukket av fire hester og var dekket av sort fløyel. Som nærmeste sørgende i dronningens gravtog gikk en hoffdame av svensk opphav, Elin Ulfsdotter Snakenborg, i England kalt for Helena (15491635). Hun hadde kommet til England sammen med prinsesse Cecilia Vasa og siden blitt som hoffdame for den engelske dronningen, gift først med markien av Northampton og siden med Thomas Gorges av Langford, en tremenning av den avdøde Anne Boleyn. Kronikøren John Stow beskrev begravelsen slik:

«Westminster var overfylt av mennesker av alle slag i gater, hus, vinduer, tak og rennestener; de var kommet for å se begravelsen, og da de så hennes statue liggende på kisten var det et slikt et allment sukk, en stønnen og en gråt som aldri tidligere hadde blitt sett eller kjent i manns minne.»[143]

Elizabeth ble stedt til hvile i Westminster Abbey, under samme gravmonument som halvsøsteren Maria.

Til tross for tilstedeværelsen av flere andre som kunne kreve tronen, gikk maktoverføringen glatt.[144] Jakobs etterfølgelse satte til side Henrik VIIIs Tredje forordning for etterfølgelse (Third Succession Act) og Henrik VIIs testament som begunstiget Henriks yngre søster Maria Tudor.[145] For å bøte på dette fikk Jakob parlamentet til å vedta Forordning for etterfølgelse til kronen 1603 (Succession to the Crown Act 1603). Spørsmålet om hvorvidt parlamentet kunne kontrollere etterfølgelsen til kronen ved lov og vedtekt, forble kontroversielt gjennom hele 1600-tallet.[146]

Arv og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Elizabeth ble savnet, men mange mennesker var også lettet over hennes død.[147] Forventningene til kong Jakob var høye, og i begynnelsen ble de også tilfredsstilt: krigen med Spania ble avsluttet i 1604 og skattene ble senket. Fram til Robert Ccecil døde i 1612 styrte regjeringen etter de samme retningslinjene som tidligere, men Jakobs styre ble imidlertid upopulært da han overførte statens affærer til sine favoritter på hoffet, og på 1620-tallet var det en nostalgisk gjenopplevelse av Elizabeths kult.[148] Elizabeth ble priset som en heltinne for den protestantiske saken og en hersker av en gullalder. Jakob ble beskrevet som en sympatisør av katolisismen som ledet et korrupt hoff.[149] Det triumferende bildet som Elizabeth hadde kultivert mot slutten av sitt regime, mot en bakgrunn av fraksjonering og militære og økonomiske vanskeligheter[150] ble tatt på alvor og hennes omdømme økte. Godfrey Goodman, biskop av Gloucester, mintes: «Da vi hadde erfaring med en skotsk regjering, synes det som om dronningen fikk nytt liv. Deretter ble minnet om henne meget forstørret».[151] Elizabeths regime ble idealisert i en tid da kronen, kirken og parlamentet hadde fungert i konstitusjonell balanse.[152]

Elizabeth I, allegorisk malt av en ukjent kunstner etter 1620 i løpet av den første nye interessen for hennes regime. Tiden sover på hennes høyre side og Døden; to putti holder kronen over hennes hode.[153]

Det bildet som ble framstilt av Elizabeth av hennes protestantiske beundrere tidlig på 1600-tallet har blitt vedvarende og innflytelsesrikt. Hennes minne ble også gjenoppvekket i løpet av Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet da nasjonen igjen følte seg utsatt for invasjon. I den viktorianske tid ble legenden om Elizabeth tilpasset datidens ideologi om imperiet,[154] og på midten av 1900-tallet ble Elizabeth et romantisk symbol for nasjonal motstand til utenlandsk trussel.[155][156] Historikere i denne tiden, slike som J. E. Neale (1934) og A. L. Rowse (1950), tolket Elizabeths regime som en gyllen tid med framskritt.[157]

Historikere fra senere tid har tatt et mer komplekst syn på Elizabeth. Hennes regime er berømt for å beseire den spanske armada, og for suksessfulle angrep mot spanjolene, slike som de ved Cádiz i 1587 og 1596, men en del historikere peker på militære fiaskoer på land og til sjøs.[97] Elizabeths problemer i Irland har også vært pletter på hennes ettermæle. Istedenfor å være den dristige og modige forsvarer av protestantiske nasjoner mot Spania og Huset Habsburg er hun mer ofte sett på som forsiktig i sin utenrikspolitikk. Hun tilbød minimal støtte til utenlandske protestanter og feilet å gi sine kommandanter nødvendige midler til at de kunne skape en forskjell utenfor Englands grenser.[158]

Elizabeth etablerte en engelsk kirke som bidro til forme en nasjonal identitet og denne står fortsatt.[159] De som priser henne senere som en protestantisk heltinne overser hennes vegring mot å fjerne all katolsk praksis i kirken. Historikere har notert seg at i hennes tid så strenge protestanter på hennes forordning for religiøs avtale av 1559 (Acts of Settlement and Uniformity) som et kompromiss.[160] Faktisk mente Elizabeth at troen var personlig og ønsket ikke, som Francis Bacon uttrykte det, å «skape vinduer inn til menneskenes hjerter og hemmelige tanker.»[161]

Til tross for Elizabeths hovedsakelige defensive utenlandspolitikk økte hennes regime Englands status i utlandet. «Hun er kun en kvinne, kun hersker på halvparten av en øy,» undret pave Sixtus V seg, «og likevel er hun fryktet av Spania, av Frankrike, av keiserdømmet, av alle».[162] Under Elizabeth fikk nasjonen en ny selvtillit og en følelse av suverenitet samtidig som kristendommen ble fragmentert.[163] Elizabeth var den første Tudor-hersker som anerkjente at en monark styrte på populær tilslutning. Hun samarbeidet derfor alltid med parlamentet og rådgiverne ettersom hun stolte på at de fortalte henne sannheten – en regjeringsform som hennes Stuart-etterfølgere feilet i å etterfølge. En del historikere har karakterisert henne som «heldig»,[162] hun trodde at Gud beskyttet henne.[164] Hun satte sin stolthet i å være «kun engelsk»,[165] og stolte på Gud, i ærlige råd, og kjærligheten til hennes undersåtter for suksessen i hennes styre. I sine bønner ofret hun sine takksigelser til Gud som:

«[I en tid] da kriger og oppvigleri med alvorlige forfølgelser har foruroliget bortimot alle konger og land rundt meg, har mitt regime alltid vært fredelig, og min rike et sikkert sted til de hjemsøkte kirker. Kjærligheten til mitt folk har vært fast, og planene til mine fiender blitt veltet.»[166]
Judi Dench er en av de skuespillerne som har tolket den eldre, strenge Elizabeth I på film. Hun vant en Oscar for innsatsen sin.

Elizabeth kom til å bli en av de mest populære monarkene i britisk historie. Hun kom på syvendeplass i en avstemning av den hundre største briter som ble utført av BBC i 2002, foran alle andre britiske monarker. I 2005 analyserte en gruppe historikere og kommenterte tolv monarker i History Channels dokumentar Britain's Greatest Monarch og tildelte dem poeng opp til 60 og Elizabeth I var vinneren med 48 poeng.

Benjamin Britten skrev en opera, Gloriana, som handlet om forholdet til Elizabeth og lord Essex, framført første gang i 1952 før Elizabeth II av Storbritannias kroning.

Det har vært flere minneverdige rolletolkninger av Elizabeth på film og TV. Hun er den britiske monarken som har blitt skildret oftest. Blant de som har inntrykk i rollen som Elizabeth i løpet av de siste hundre årene er den franske skuespilleren Sarah Bernhardt i Dronning Elizabeth (1912), Florence Eldridge i Maria Stuart (1936), Flora Robson i Fire Over England (1937) og The Lion Has Wings (1939), Bette Davis i Elizabeth og Essex (1939) og Jomfrudronningen (1955) og Jean Simmons i Hennes kongerike (1953). I den senere tid har fortellingen om Elizabeth blitt spilt inn mer enn noensinne. I 1998 fikk den australske skuespilleren Cate Blanchett sitt gjennombrudd og en nominasjon til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for sin kritikerroste innsats i Elizabeth. Samme år mottok den britiske skuespilleren Judi Dench en Oscar for beste kvinnelige birolle for skildringen sin av jomfrudronningen i den populære dramafilmen Shakespeare in Love.

På fjernsyn har skuespilleren Glenda Jackson tolket dronningen i både BBCs dramaserie Elizabeth R (1971), og i den historiske filmen Maria Stuart – dronning av Skottland (1972), og Miranda Richardson i BBCs komedieserie Svarte Orm (1986), en komisk og kontrasterende tolkning av en egenrådig og bortskjemt dronning. Helen Mirren tolket Elizabeth i TV-filmen i to deler, Elizabeth I i 2005.

Det har vært skrevet flere romaner om Elizabeth. Blant disse finnes I, Elizabeth (1993) av Rosalind Miles, The Virgin's Lover (2005) og The Queen's Fool (2004) av Philippa Gregory, Queen of This Realm (1984) av Jean Plaidy og Virgin: Prelude to the Throne (2001) av Robin Maxwell. Elizabeths historie føyes sammen med hennes mors historie i Maxwells bok The Secret Diary of Anne Boleyn (1997). Maxwell skriver også om et fiktivt barn til Elisabet og Dudley i The Queen's Bastard (1999). Margaret Irwin har skrevet en trilogi basert på Elisabets ungdomsår: Young Bess (1944), Elizabeth, Captive Princess (1948) og Elizabeth and the Prince of Spain (1953).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «I mean to direct all my actions by good advice and counsel», sitat fra Elizabeths første tale som dronning, Hatfield House, 20. november 1558. Loades, 35.
  2. ^ «video et taceo», se Neale, 386.
  3. ^ a b Starkey, 5.
  4. ^ Somerset, 729.
  5. ^ Erik S. Reinert: How Rich Countries got Rich and Why Poor Countries Stay Poor, Constable 2007, ed 2008, side 80-81.
  6. ^ Bruce, Marie Louise: Anne Boleyn,s. 234
  7. ^ Somerset, 4.
  8. ^ Loades, 3-5; Somerset, 4-5.
  9. ^ Loades, 6-7; Haigh, 1-3.
  10. ^ «Maleren... er ukjent, men i en kompetent stil fra Flandern har han avbildet datteren til Anne Boleyn som en stille og flittig-seende, ornamentet i hennes drakt er sekundært til enkeltheten i linjen som framhever hennes ungdom. Stor er kontrasten med de formidable fantasiene i de senere portrettene: bleke, maskelignende trekkene, hodebekledningenes fargeprakt og halskrager, de polstret tarvelighetene som synes å ekskludere all menneskelighet». Gaunt, 37.
  11. ^ I forordningen av juli 1536 ble det slått fast at Elizabeth var «illegitim… og fullstendig utelukket, ekskludert og forbudt å kreve, utfordre eller forlange noen arv som lovmessig arving… til kongen ved lineær avstamning». Elizabeth som var et uvanlig intelligent barn oppdaget ikke at hennes mor var forsvunnet, men hun merket seg endringen i hennes navn. Etter sigende skal hun ha sagt til sin guvernante: «how haps it governor, yesterday my Lady Princess, today but my Lady Elizabeth?» Somerset, 10.
  12. ^ «Det hadde tatt Henrik VIII en måned å kvitte seg med sin hustru under anklagen av forræderi, sope med noen av hennes venner på blokken med henne, bastardisere hennes barn, og skaffe seg en ny dronning. Her var makten til Tudor-monarkiet i handling med kongen som bøyde sitt råd, kirken, og lovene til sin vilje.» Haigh, 1.
  13. ^ Loades, 7–8.
  14. ^ Somerset, 11.
  15. ^ Richardson, 39–46; Lady Troys gravelegi sier at hun var «verge, før hun gikk bort, Av Henrik VIIIs husholdning og hans barn der…»; Sir Rober Tyrwhitts brev… «fire av hennes adelskvinner tilsto at Ashley først fjernet lady Troy…»
  16. ^ Richardson, 56, 75–82, 136
  17. ^ Vår kunnskap om Elizabeths undervisning og tidlige utvikling kommer hovedsakelig fra memoarene til Roger Ascham, som også var lærer for prins Edvard. Loades, 8–10.
  18. ^ Somerset, 25.
  19. ^ Loades, 21.
  20. ^ Davenport, 32.
  21. ^ a b Loades, 11.
  22. ^ Loades, 14.; Se forøvrig «Kat Ashley fortalte en annen av Elizabeths tjenere, Thomas Parry, at dronningen mistet tålmodigheten med både hennes ektemann og med Elizabeth etter at ‘brått kom over dem da de var helt alene, han hadde henne i sine armer’.» Somerset, 23.
  23. ^ «Lady Jane Grey». The British Monarchy – Offisiell nettside
  24. ^ «Mary I». The British Monarchy – Offisiell nettside
  25. ^ Loades, 26.
  26. ^ Neale, 45.
  27. ^ Somerset, 49.
  28. ^ Somerset, 51.
  29. ^ Neale, 49; Loades, 29.
  30. ^ Loades, 32.
  31. ^ Loades, 33.
  32. ^ Neale, 59; Somerset, 71.
  33. ^ Loades, 34.
  34. ^ En annen kopi av den tapte originalen har blitt tilskrevet både Nicholas Hilliard og Levina Teerlinc. Se Strong, 163, & Doran Suitors, 43.
  35. ^ Somerset, 89–90. The «Festival Book», redegjørelse fra British Library
  36. ^ Neale, 70.
  37. ^ Det fullstendige dokumentet reprodusert av Loades, 36–37.
  38. ^ Lee, Christopher (1995, 1998): «Disc 1». This Sceptred Isle 1547-1660. ISBN 0563557699. (Radioprogram opprinnelig fremført på BBC)
  39. ^ Loades, 46.
  40. ^ Somerset, 98: «Det var heldig at ti ut av tjueseks bispedømmer var ledige, for i det siste hadde det vært en høy andel av dødelighet blant episkopatene, og en feber hadde beleilig fjernet Marias erkebiskop av Canterbury, Reginald Pole, ikke mindre enn 24 timer etter hennes egen død».
  41. ^ Ridley, Jasper: The Tudor Age. London 2002. ISBN 1-84119-471-9. Sidene 71-74
  42. ^ Somerset, 101–103.
  43. ^ Loades, 38; Haigh, 19.
  44. ^ Wilson Robin, 95, 114; Doran Monarchy, 72
  45. ^ Wilson Robin, 95
  46. ^ Gristwood, 129
  47. ^ Chamberlin, 118
  48. ^ Det er i dag antatt at Amy Dudley hadde kreft. På den tiden var det derimot antatt at Dudley hadde kvittet seg med henne for å kunne gifte seg med dronningen. Somerset, 166–167.
  49. ^ Wilson Robin, 126–128
  50. ^ Doran Monarchy, 45
  51. ^ Dowdeswell. Anna (28. november 2007): «Historic painting is sold for £2.6 million». Bucksherald.co.uk
  52. ^ «… og når alt kommer til alt, hun ville enten ikke gifte seg eller i motsatt fall gifte seg med Robert, som hun alltid hadde vært meget knyttet til… dronningen er forelsket i Robert» (Filip II av Spania i oktober 1565): Haynes, 47; Hume, 90–104; Adams, 384, 146
  53. ^ Jenkins, 245, 247; I 1585 skrev Leicester skrev følgende: «Hun [dronningen] benytter enhver anledning [på grunn] av mitt ekteskap til ta ethvert gode fra meg.»: Hammer, 46
  54. ^ a b Wilson Robin, 303
  55. ^ a b c Haigh, 17.
  56. ^ Loades, 40.
  57. ^ Hasler, 421–424: «Mr. Bell with his complices must needs prefer their speeches to the upper house to have you my lords, consent with them, whereby you were seduced, and of simplicity did assent unto it.»
  58. ^ Haigh, 20–21.
  59. ^ Da en parlamentarisk kommisjon i 1566 bønnfalt Elizabeth om å navngi en arving refererte hun til måten «en annen person som jeg har vært» hadde vært benyttet som et fokus for konspirasjoner mot hennes søster dronning Maria I av England. Haigh, 22–23.
  60. ^ a b Haigh, 23.
  61. ^ Haigh, 24.
  62. ^ Loades, 53–54
  63. ^ Somerset, 408.
  64. ^ Frieda, 191.
  65. ^ a b Loades, 55.
  66. ^ a b Haigh, 135.
  67. ^ a b Loades, 61.
  68. ^ Flynn and Spence, 126–128; Somerset, 607–611.
  69. ^ Stewart, 22
  70. ^ Sams, 282–283
  71. ^ I henhold til vilkårene i traktaten måtte både engelske som franske tropper trekke seg ut fra Skottland. Haigh, 132.
  72. ^ Loades, 67-68.
  73. ^ Brev til Maria Stuart, 23. juni 1567, sitert fra Loades, 69–70: «How could a worse choice be made for your honour than in such haste to marry such a subject, who besides other and notorious lacks, public fame has charged with the murder of your late husband, besides the touching of yourself also in some part, though we trust in that behalf falsely.»
  74. ^ Loades, 72–73.
  75. ^ McGrath, 69
  76. ^ Loades, 73.
  77. ^ Guy, 483–484.
  78. ^ Loades, 78–79.
  79. ^ Guy, 1–11.; «Mary, Queen of Scots». The British Monarchy – Official Website
  80. ^ Strong / van Dorsten, 20–26
  81. ^ Strong / van Dorsten, 43
  82. ^ Strong / van Dorsten, 72
  83. ^ Strong / van Dorsten, 50
  84. ^ Brevutkast til Robert Dudley, jarl av Leicester, 10. februar 1586, avlevert av sir Thomas Heneage. Loades, 94: «We could never have imagined (had we not seen it fall out in experience) that a man raised up by ourself and extraordinarily favoured by us, above any other subject of this land, would have in so contemptible a sort broken our commandment in a cause that so greatly touches us in honour… And therefore our express pleasure and commandment is that, all delays and excuses laid apart, you do presently upon the duty of your allegiance obey and fulfill whatsoever the bearer hereof shall direct you to do in our name. Whereof fail you not, as you will answer the contrary at your utmost peril.»
  85. ^ Chamberlin, 263–264
  86. ^ Haynes, 15; Strong / van Dorsten, 72–79
  87. ^ Parker, 193–194; Adams, Simon: The Spanish Armada, BBC
  88. ^ Da den spanske flåtens kommandant, hertugen av Medina Sidonia, nådde kysten av Calais oppdaget han at hertugen av Parmas soldater ikke var ferdige og forberedte, og han ble tvunget til å vente, og det ga engelskmennene anledning til selv å angripe. Loades, 64.
  89. ^ Black, 349.
  90. ^ a b Neale, 300.
  91. ^ Selv om de fleste historikere aksepterer at Elizabeth ga en sådan tale er den overleverte talens ekthet blitt diskutert ettersom den ikke ble utgitt før i 1654. Doran Suitors, 235–236.
  92. ^ Somerset, 591; Neale, 297–98.
  93. ^ a b Black, 353.
  94. ^ Haigh, 145.
  95. ^ For eksempel har C. H. Wilson rettet skrap kritikk mot Elizabeth for den halvhjertede krigen mot Spania. Haigh, 183.
  96. ^ Somerset, 655.
  97. ^ a b Haigh, 142.
  98. ^ Haigh, 143.
  99. ^ Haigh, 143–144.
  100. ^ En iakttager skrev at Ulster, for eksempel, var «like som ukjente for de engelske her som den mest indre landet i Virginia». Somerset, 667.
  101. ^ Somerset, 668.
  102. ^ Somerset, 668–669.
  103. ^ Loades, 98.
  104. ^ I et brev av 19. juli 1599 til Essex skrev Elizabeth: «For hva kan være mer sant (om ting blir rettmessig undersøkt) enn at din to måneders reise har brakt inn ikke en eneste betydningsfull opprører mot hvem det hadde vært fortjenstfull å ha våget et tusen mann.» Loades, 98.
  105. ^ Loades, 98–99.
  106. ^ Tate Gallerys utstilling «East-West: Objects between cultures» Arkivert 8 mai 2009 hos Wayback Machine.
  107. ^ Vaughan, Performing Blackness on English Stages, 1500-1800 Cambridge University Press 2005. Side 57
  108. ^ Nicoll, Shakespeare Survey. The Last Plays Cambridge University Press 2002. Side 90
  109. ^ Bartels, Emily C.: Speaking of the Moor, s. 24
  110. ^ Vaughan, Virginia Mason: Performing blackness on English stages, 1500-1800, kapittel 4, s. 57]
  111. ^ Kupperman, Karen Ordahl: The Jamestown project, side 39
  112. ^ Stearns, Peter N.: The Encyclopedia of world history, s. 353
  113. ^ Kupperman, s. 39
  114. ^ Kupperman, s. 40
  115. ^ Kupperman, s. 41
  116. ^ Blanche Parry, Elizabeths fremste hoffdame bestilte hennes gravskrift i kirken Bacton Church. Datert til før november 1578, og er den første beskrivelsen av dronning Elizabeth I som Gloriana: Richardson, 145–148.
  117. ^ a b Loades, side 92; Gaunt, side 37.
  118. ^ Haigh, 171: «a lady whom time had surprised».
  119. ^ «Metaforen av drama er en passende for Elizabeths regime, for hennes makt var en illusjon – og en illusjon var hennes makt. Som Henrik IV av Frankrike overførte hun et bilde av seg selv som førte med seg stabilitet og prestisje for hennes land. Ved konstant oppmerksomhet på detaljene i hennes fullstendige framføringen holde hun de øvrige rollene på tåspissene og beholdt hennes egen rolle som dronning.» Haigh, 179.
  120. ^ Loades, 93.
  121. ^ Loades, side 97.
  122. ^ Black, 410.
  123. ^ Neale, side 382.
  124. ^ Williams, 208.
  125. ^ Black, 192–194.
  126. ^ Hun ga sin gylne tale ved Whitehall Palace til en deputasjon på 140 medlemmer som alle etterpå kysset hennes hånd. Neale, 383–384.
  127. ^ Loades, side 86: «Who keeps their sovereign from the lapse of error, in which, by ignorance and not by intent they might have fallen, what thank they deserve, we know, though you may guess. And as nothing is more dear to us than the loving conservation of our subjects' hearts, what an undeserved doubt might we have incurred if the abusers of our liberality, the thrallers of our people, the wringers of the poor, had not been told us!»
  128. ^ Haigh, 155; Black, 355–356.
  129. ^ Black, 355.
  130. ^ Adams, 7; Hammer, 1
  131. ^ Lacey, 50
  132. ^ Doran Monarchy, 216; Hammer, 1–2
  133. ^ Lacey, 117–120
  134. ^ Black, 239.
  135. ^ Black, 239–245.
  136. ^ Haigh, 176.
  137. ^ Etter Essexs undergang referert Jakob VI av Skottland til Cecil som «gjeldende konge der». Croft, 48.
  138. ^ Ccecil skrev til Jakob, «Emnet i seg selv er så vågalt å berøre blant oss da det setter et merke på hans hode for alltid som klekker ut slik en fugl.» Willson, 154.
  139. ^ «secure the heart of the highest, to whose sex and quality nothing is so improper as either needless expostulations or over much curiosity in her own actions.» Willson, 154.
  140. ^ «So trust I that you will not doubt but that your last letters are so acceptably taken as my thanks cannot be lacking for the same, but yield them to you in grateful sort». Willson, 155.
  141. ^ Neale, 385.
  142. ^ Black, 411.
  143. ^ Weir, 486.
  144. ^ De antatte arvinger i henhold til Henrik VIIIs testamente var enten Edward Seymour, baron Beauchamp av Hache, eller Anne Stanley, grevinne av Castlehaven, avhengig om man anerkjente legitimiteten til førstnevntes fødsel; og lady Arbella Stuart på grunnlag tilsvarende til Jakobs krav.
  145. ^ Goldsworthy, 145
  146. ^ Se også Noel Cox «The Law of Succession to the Crown in New Zealand» i: Waikato Law Review (1999), særlig kapittel III «Power to change descent of the Crown» Arkivert 8 juni 2011 hos Wayback Machine. for en diskusjon om stridsemnet, og Jakobs plass for etterfølgelse.
  147. ^ Loades, 100–101.
  148. ^ Somerset, 726.
  149. ^ Strong, 164.
  150. ^ Haigh, 170.
  151. ^ Weir, 488.
  152. ^ Dobson and Watson, 257.
  153. ^ Strong, 163–164.
  154. ^ Elizabeths tidsalder ble tegnet opp på nytt som ridderlig, illustrert av oppmuntringer i hoffet mellom dronningen og havets helter som Drake og Raleigh. En del viktorianske fortellinger, slik som Raleigh legger sin kappe ned foran dronningen eller overrekker henne en potet fra den nye verden har forblitt deler av myten. Dobson and Watson, 258.
  155. ^ Haigh, 175.
  156. ^ I forordet til sin utgave fra 1952 av Queen Elizabeth I observerte J. E. Neale at «Boken ble skrevet før slike ord som «ideologisk», «femtekolonister» og «kald krig» ble gangbare; og det er kanskje like bra at de ikke var der. Men ideene er nåværende, som ideen om en romantisk ledelse av en nasjon i fare ettersom de var tilstedeværende i elizabethansk tid.»
  157. ^ Haigh, 182.
  158. ^ Haigh, 142–147, 174–177.
  159. ^ Loades, 46–50; Weir, 487; Hogge, 9–10.
  160. ^ Haigh, 45–46, 177; Black, 14–15; Collinson, 28–29.
  161. ^ Williams, 50; Haigh, 42.
  162. ^ a b Somerset, 727.
  163. ^ Hogge, 9n; Loades, 1.
  164. ^ Somerset, 75–76.
  165. ^ Edwards, 205.
  166. ^ «[At a time] when wars and seditions with grievous persecutions have vexed almost all kings and countries round about me, my reign hath been peacable, and my realm a receptacle to thy afflicted Church. The love of my people hath appeared firm, and the devices of my enemies frustrate.» Somerset, 727.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

På norsk

Richard Herrmann (1996). Livet med Elizabeth. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202161517. 

På engelsk
  • Adams, Simon: Leicester and the Court: Essays in Elizabethan Politics Manchester: Manchester University Press 2002 ISBN 0719053250
  • Black, J. B.: The Reign of Elizabeth: 1558–1603. Oxford: Clarendon, (1936) 1945. OCLC 5077207
  • Chamberlin, Frederick: Elizabeth and Leycester Dodd, Mead & Co. 1939
  • Croft, Pauline: King James. Basingstoke and New York: Palgrave Macmillan, 2003. ISBN 0333613953.
  • Davenport, Cyril: English Embroidered Bookbindings. Alfred Pollard (ed.). London: Kegan Paul, Trench, Trübner and Co., 1899. OCLC 705685.
  • Doran, Susan: Monarchy and Matrimony: The Courtships of Elizabeth I Routledge 1996 ISBN 0415119693
  • Edwards, Philip: The Making of the Modern English State: 1460–1660. Basingstoke and New York: Palgrave Macmillan, 2004. ISBN 031223614X.
  • Frieda, Leonie: Catherine de Medici. London: Phoenix, 2005. ISBN 9780060744922.
  • Gaunt, William. Court Painting in England from Tudor to Victorian Times. London: Constable, 1980. ISBN 0094618704.
  • Goldsworthy, J.D.: The Sovereignty of Parliament Oxford UP 1999 ISBN 0198268939
  • Gristwood, Sarah: Elizabeth and Leicester Bantam Books 2008 ISBN 9780553817867
  • Guy, John: My Heart is My Own: The Life of Mary Queen of Scots. London and New York: Fourth Estate, 2004. ISBN 184115752X.
  • Haigh, Christopher: Elizabeth I. Harlow (UK): Longman Pearson, (1988) 1998 utg. ISBN 0582437547.
  • Hammer, P.E.J.: The Polarisation of Elizabethan Politics: The Political Career of Robert Devereux, 2nd Earl of Essex, 1585-1597 Cambridge UP 1999 ISBN 0521019419
  • Hasler. P. W (red): History of Parliament. House of Commons 1558–1603 (3 vols). London: Published for the History of Parliament Trust by H.M.S.O., 1981. ISBN 0118875019.
  • Haynes, Alan: The White Bear: The Elizabethan Earl of Leicester London: Peter Owen 1987 ISBN 0720606721
  • Hogge, Alice: God's Secret Agents: Queen Elizabeth's Forbidden Priests and the Hatching of the Gunpowder Plot. London: HarperCollins, 2005. ISBN 0007156375.
  • Hume, Martin: The Courtships of Queen Elizabeth London: Eveleigh Nash & Grayson 1904. Archive.org: The courtships of Queen Elizabeth : a history of the various negotiations for her marriage (1896)
  • Hunt, Alice: The Drama of Coronation: Medieval Ceremony in Early Modern England, Cambridge: Cambridge University Press, 2008
  • Jenkins, Elizabeth: Elizabeth and Leicester The Phoenix Press 2002 ISBN 1842125605
  • Lacey, Robert: Robert Earl of Essex: An Elizabethan Icarus London: Weidenfeld & Nicolson 1971 ISBN 0297003208
  • Loades, David: Elizabeth I: The Golden Reign of Gloriana. London: The National Archives, 2003. ISBN 1903365430.
  • Lockyer, Roger: Tudor and Stuart Britain 1471-1714. 3. utg., 2004. London: Pearson.
  • McGrath, Patrick: Papists and Puritans under Elizabeth I London: Blandford Press, 1967.
  • Neale, J.E.: Queen Elizabeth I: A Biography. London: Jonathan Cape, (1934) 1954 reprint. OCLC 220518.
  • Parker, Geoffrey: The Grand Strategy of Philip II Yale University Press 2000 ISBN 0300082738
  • Richardson, Ruth Elizabeth: Mistress Blanche: Queen Elizabeth I's Confidante, Logaston Press 2007
  • Rowse, A. L.: The England of Elizabeth. London: Macmillan, 1950. OCLC 181656553.
  • Sams, Conway: The Conquest of Virginia: the Forest Primeval. An Account Based on Original Documents New York and London: G.P. Putnam's Sons 1916
  • Somerset, Anne: Elizabeth I. London: Phoenix, (1991) 1997 edition. ISBN 0385721579.
  • Stewart, George: Names on the Land: A Historical Account of Place-Naming in the United States New York: Random House 1945
  • Strong, Roy: Gloriana: The Portraits of Queen Elizabeth I. London: Pimlico, (1987) 2003. ISBN 071260944X.
  • Strong, R.G.; van Dorsten, J.A.: Leicester's Triumph Oxford University Press 1964
  • Weir, Alison: Elizabeth the Queen. London: Pimlico, (1998) 1999 edition. ISBN 0712673121.
  • Williams, Neville: The Life and Times of Elizabeth I. London: Weidenfeld & Nicolson, 1972. ISBN 0297831682.
  • Willson, David Harris: King James VI & I. London: Jonathan Cape, (1956) 1963. ISBN 0224605720.
  • Wilson, Derek: Sweet Robin: A Biography of Robert Dudley Earl of Leicester 1533-1588 London: Hamish Hamilton 1981 ISBN 0241101492

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Elizabeth I av England – stamtavle i tre generasjoner
Elizabeth I av England Far:
Henrik VIII av England
Farfar:
Henrik VII av England
Farfars far:
Edmund Tudor, 1. jarl av Richmond
Farfars mor:
Margaret Beaufort
Farmor:
Elizabeth av York
Farmors far:
Edvard IV av England
Farmors mor:
Elizabeth Woodville
Mor:
Anne Boleyn
Morfar:
Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire
Morfars far:
William Boleyn
Morfars mor:
Margaret Butler
Mormor:
Elizabeth Boleyn, grevinne av Wiltshire
Mormors far:
Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk
Mormors mor:
Elizabeth Tilney


Forgjenger:
 Maria I 
Dronning av England og Irland
Etterfølger:
 Jakob I