Opprinnelsen til kongedømmet Alba

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Den skotske kroningssteinen i kroningssetet i Westminster Abbey, England, 1855. Scone-steinen, selve hjertet til den skotske identiteten, var den seremonielle kroningen av Skottlands gæliske konger, tilsvarende den irske Lia Fáil.
Skottlands flagg hevdes å være et av de eldste i verden og går ifølge legenden tilbake til 800-tallet da kong Óengus skal ha ledet piktere og skotter i kamp mot anglerne ved Athelstaneford i East Lothian. Det første sikre dokumentasjon på flagget er fra omkring 1540.

Opprinnelsen til kongedømmet Alba omhandler det gæliske kongedømmet Skottland, både som en mytologisk hendelse og som en historisk prosess.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Skottlands skriftlige historie begynte med at Romerriket erobret nåværende England og Wales, administrert som en romersk provins kalt for Britannia. Deler av sørlige Skottland var for en stund også kontrollert av Roma, men nord for den antoninske mur som strakk seg 60 km fra West Dunbartonshire til Firth of Clyde var det folkeslag som ble kalt for picti, pikterne, og deres land ble kalt for Piktland, og dette landet ble aldri erobret av romerne. Fra begynnelsen av den kristne tiden kom etter hvert en gælisk stamme som romerne kalt for scoti, skottene, fra Irland og bosatte seg langs kysten mot Irskesjøen. Etter hvert trakk de seg innover i Skottland og dannet kongedømmet Dál Riata i Argyll. Herfra utviklet kongedømmet Alba seg fra foreningen av de piktiske og gæliske stammene.

Tradisjonelt ble opprinnelsen til kongedømmet Skottland, som fikk navn etter skottene fra Irland, ved at Piktland og Alba ble forent under en konge, Cináed mac Ailpín (Kenneth I) som selv etter sigende kom fra begge leirer med en piktisk mor og gælisk far. I henhold til den nasjonale myten myrdet Cináed mac Ailpín de piktiske kongene i det som har blitt hetende «MacAlpins forræderi». Cináed mac Ailpín ble da den første konge av både pikterne og skottene. Rundt 900-tallet og 1000-tallet forsvinner derimot pikterne fullstendig fra de historiske kildene.

Ingen historikere tror på verken en storstilt erobring eller en form for etnisk utrenskning av det piktiske folket, eller at de utvandret til et annet sted. Høyest sannsynlig gikk pikterne og skottene, og etter hvert med britonere, angelsaksere, og norrøne befolkningsgrupper opp i en multietnisk befolkning som ble den kommende nasjonen Skottland. Faktisk tviler mange historikere på at Cináed mac Ailpín hadde røtter i Dál Riata, men tvert om var en piktisk konge. Den gælisk triumfen over det piktiske er da kulturell og skjedde langt senere, men hvorfor og hvordan er uklart. For å utvikle en felles nasjonal identitet gikk Skottland øyensynlig gjennom en lang prosess som både ble forklart med mytologiske tilpasninger og samtidig med ulike forsøk på erobre sin egen fortid. En prosess som på mange måter pågår fortsatt.

Opprinnelige paradigmer[rediger | rediger kilde]

Middelalderversjonen[rediger | rediger kilde]

Folkevandring er den modellen som middelalderens skotter pekte på for å forklare sitt eget opphav. I denne modellen blir skottene portrettert som et mytologisk folkeslag som dro fra Egypt via Irland til Skottland, og utryddet alle sine fiender på vegen. Skottenes legitimitet til Skottland er avledet av erobring og renheten i deres etniske og kongelige bakgrunn. Denne skotske tradisjonen var influert av Geoffrey av Monmouth, Lebor Gabála Érenn og Historia Brittonum. Til sist kan en slik konseptgjøring av fortiden ses som avledet fra Vergils Aeneiden og Bibelen, men var like mye en organisk og original opprinnelsesmyte som skottene skapte selv.

I verket Livet til Sankt Cathróe av Metz har den hagiografiske forfatteren listet opp den mytologiske opprinnelsen til helgenens gæliske folk. Hagiograferen har fortalt at de kom til nabolaget til Cruachan Feli – det vil si fjellene på Irland. Videre at gælerne erobret Irland i en rekke slag mot pictanes (= pikterne). De fulgte opp sine erobringer ved å invadere Britannia, erobret Iona før de erobret byene Rigmonath (=Cennrigmonaid; det vil si nåværende St. Andrews) og Bellathor (=Cinnbelathoir; et uidentifisert skotsk-piktisk borg). Deretter har deres hærfører, en spartaner ved navn Nel (=Niall) gitt navn til landet og folket etter sin egyptiske kone Scota. Fortellingen i Livet til Sankt Cathróe av Metz er særdeles viktig ettersom den kan dateres tilbake til ca. år 980, en meget tidlig dato og har i tillegg skotske kilder. Faktisk er helgenen selv skotsk og av kongelig blod. I henhold til denne fortellingen var han utdannet i Armagh før han returnerte til Britannia og gikk i tjeneste hos kong Causantín II mac Áeda (Konstantin II av Skottland). Kongen ga Cathróe tilgang til hoffet til den kubrianske kong Domnall I av Strathclyde, og derfra dro han videre til det danskdominerte England og endelig til kontinentet.[1]

Kart over Comital og andre grevskap i middelalderens Skottland, ca. år 1230.

Middelalderens skotske genealogier sporer skottenes opprinnelse tilbake til Fergus Mór mac Eirc, også kalt for Fergus I av Dalriada den store, den legendariske grunnleggeren av Dál Riata. Verket Míniugud Senchasa Fher nAlba inneholder også myten om Fergus. Dette er eldre dokument som kanskje kan dateres tilbake til 600-tallet, men har blitt tungt interpolert med senere tekster, sannsynligvis også de mytologiske delene. Blant de mange tekstene som er lagt Míniugud Senchasa Fher nAlba er også Genelaig Albanensium, en liste av genealogier vedrørende de gæliske herskerne i nordlige Britannia som strekker seg fram til Causantín III (Konstantin II av Skottland) (995-7). Muligens kom disse tekstene inn tidlig på 1000-tallet.[2]

I Duan Albanach er den samme tradisjonen videreført. Det ble skrevet en gang under regimet til kong Máel Coluim III (Malcolm III av Skottland), hvilket er åpenbart i teksten: «Maelcoluim er nå kongen». Teksten teller opp de tidligste historiene om pikterne, og feirer deretter erobringen av Piktland ved en Gaedhil. Den kaller de skotske gælerne for barn av Conaire og sporer de skotske kongenes opprinnelse tilbake til Fergus mac Eirc. Den går ikke lenger tilbake ettersom det i manuskriptet Duan Albanach følger en samtidig tekst, Duan Eireannach, det vil si Det irske diktet, som hadde allerede listet opp historien til gælerne fra Scythia via Egypt og til Irland.[3]

Disse mytologiske tradisjonene er lagt til Arbroath-deklarasjonen av 1320, og i dette dokumentet er opprinnelsen fra Irland utelatt for første gang. Det ble trodd i den første moderne periode og senere, og selv kong Jakob VI av Skottland (som også var Jakob I av England) uttalte egenhendig på begynnelsen av 1600-tallet at han var «monark som sprang ut fra Fergus' stamme».[4]

Gotisk kontra gælisk[rediger | rediger kilde]

Harpespilleren, et av de piktiske motivene på Dupplin–korset.

Modellen gotisk kontra gælisk ble utviklet i konteksten om en utstrakt kulturell og språklig kløft som eksisterte i Skottland i den tidlige moderne tidsalder, og som ble konstruert i sammenhengen med den engelsk-skotske unionen og jakobittopprøret på 1700-tallet. Modellen har sin egentlige opprinnelse fra slutten av middelalderen da de innbyggere i Skottland som snakket engelsk, i denne sammenhengen et germansk språk, begynte å se på seg selv som skotter, og startet et ideologisk byggverk hvor de satte et etnisk og kulturelt skille mellom det skotske og det gæliske, noe som tidligere var identiske begreper. Tilsvarende betydningsfull var virkningen av unionen og ikke minst reformasjonen. Skottene importerte engelske fordommer om de irske gælerne og adopterte disse om de skotske gælerne.[5]

Debatten om det gotiske kontra det gæliske var sentrert om hvilken del av Skottlands fortid som var viktigst, den germanske eller den gæliske. Germanerne, eller goterne som de noen ganger ble kalt, forsøkte å fjerne gælere og det gæliske fra Skottlands fortid. Ett ekstremt eksempel var John Pinkerton som var følelsesladet overbevist om at det folk og det språk som kom fra det skotske lavlandet hadde sin opprinnelse i en gotisk dialekt som ble talt av pikterne. John Pinkerton oppfant til og med fortidsfortellinger for å gi en slags substans til hans fiktiv, forhistoriske folk. Tiltroen til den germanske modellen ble knust på 1800-tallet da historikeren William Forbes Skene og andre brakte middelalderens Skottland inn i en seriøs ramme av en moderne, sporbar forskning. Imidlertid hadde denne modellen fortsatt en dominerende stilling i den populære forståelsen av historien om middelalderens Skottland. Det forklarer hvorfor så mange mennesker, inkluderte mange populærhistorikere, fortsatt tror at engelsk ble språket til skottene i det skotske lavlandet under regimet til Máel Coluim III og begrunner det med innflytelsen til den anglosaksiske prinsessen Margaret, mens den engelske språklige dominansen faktisk ikke skjedde før noen århundrer senere.[6]

Felleskultur[rediger | rediger kilde]

Et tredje paradigme som er benyttet for å forstå opprinnelsen til skottene er felleskultur. Denne ideen nyter for øyeblikket popularitet. I dette paradigmet er skotsk historie forstått som en union av flere folk, ideelt så mange som mulig. Piktere, gælere, skotter, walisere, britonere, nordmenn, engelskmenn, angelsaksere, og fransktalende normannere som ga kjernen, men stundom blir også flamske og tysk folk lagt til. Denne modellen har sin innflytelse fra amerikansk historie, og den er populær ettersom det moderne politiske miljøet promoterer multikulturell mangfold, og trekker felleskulturen så langt tilbake som mulig for legitimere den moderne skotske identiteten. På samme måte som den amerikanske identiteten gir dette synet støtte til at den moderne skotske identiteten har få egne etniske og språklige forskjeller.[7]

Moderne enhetskultur[rediger | rediger kilde]

I motsetning til det overstående synet finnes det også en radikal nasjonalistisk tendens hos en del skotske historikere å framelske den gæliske identiteten stundom på bekostning av andre historiske påvirkninger av den skotske historien, i første omgang den normanniske innflytelsen fra sør og i andre omgang den norrøne innflytelsen i fra nord. I denne konteksten er den gæliske ikke bare viktigere, men også mer opprinnelig enn annen innflytelse. Som en del av denne tankegangen blir det også gjort en del mer eller mindre spekulativ forskning på å tolke pikterne og den piktiske kulturen som en del av den keltiske kulturen. Keltisk i denne betydningen er da en vid betegnelse som også omfavner det gæliske. Dette blir diskutert nedenfor.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Gæliserte piktiske konger[rediger | rediger kilde]

Dupplin–korset i St Serf-kirken i Dunning, Skottland.

Piktland hadde gæliske konger. Dette faktum er ikke betvilt i den grad historiske slektslister er korrekte og en av de tidligste, om ikke den tidligste, var Nechtan mac Der-Ilei, sønnen av en gælisk småkonge ved navn Darmgard og den piktiske prinsesse Derile. Piktiske konger var sannsynlig velyndere av gælisktalende poeter og skalder. Det finnes en gælisk elegi (klagesang) til den piktiske konge, Bridei, Bilis sønn. Dette diktet er tilskrevet den samtidige Adomnán av Iona, noe som er en interessant, skjønt spekulativ tilskrivelse, men uansett sannsynligvis samtidig, kanskje fra slutten av 600-tallet eller tidlig på 700-tallet. Et annet dikt, tilskrevet Riagail av Bangor, feirer kongens seier over northumbrianerne i slaget ved Dunnichen i 685[8]

Tidlig på 700-tallet var pikternes store konge Óengus mac Fergusa, erobreren av Dalriada. Det er mulig, som det har blitt pekt på av noen lingvister og historikere, at Óengus og Fergus var kun gæliske versjoner av innfødte piktiske navn, Onuist og Urguist, de navn som er opptegnet i de piktiske kongelister. Disse navnene er derimot sjeldne i den videre P-keltiske verden og er hovedsakelig utenfor sammenhengen med de forgående piktiske kongene. Dessuten er ideen at disse navnene er de opprinnelige ble gitt ved oppdagelsen av en inskripsjon som angår en Causantín, en senere bror av Óengus[9]

Inskripsjonen lyder:

CV[...]NTIN/FILIUSFIRCU/S. (= Caustantín mac Fergusa)[10]

Denne inskripsjonen er fra Dupplin–korset, en utskåret, monumental piktisk stein, som ble funnet i hjertet av sydlige Piktland, nær Forteviot. Den dateres fra slutten av 700-tallet eller tidlig på 800-tallet. Om det omtalte navnet virkelig er det piktiske Urguist, da er det merkelig at en samtidig piktisk beskrivelse gir det en gælisk form, en form som begynner med det umiskjennelige gæliske F. Om antagelsen om at piktiske konger var velyndere til gæliske skalder på 700-tallet kan det konkluderes at de piktiske formene som er bevart i noen kilder kan representere piktiske versjoner av navn av gæliske konger.[11]

Fra Fortriu til Moray[rediger | rediger kilde]

Suenos stein ligger i Forres, fra det gamle kongedømmet i Fortriu, er et testamente av de piktiske kongenes makt.

Historikeren Alex Woolf fra St. Andrews har lagt fram et forslag om omplassere kongedømmet Fortriu til nord for Grampian-fjellene (lokalt også kalt for Mounth). Tidligere hadde kongedømmet blitt lokalisert i nærheten av Strathearn, men som Woolf har pekt på, det er basert på en tekstlinje som sier at menn fra Fortriu slåss i slaget ved Strathearn. Det er en lite overbevisende grunn ettersom det er to steder som heter Strathearn – et i sør og et i nord, og i tillegg ble de fleste slag holdt utenfor territoriene til partene. I kontrast, en nordlig revisjon av Den angelsaksiske krønike gjør det klart at Fortriu var nord for «Mounth», i området som ble besøkt av Columba. Forslaget til Woolf har blitt akseptert og det er liten tvil om kjerneområdet til Fortriu lå nord for Grampian-fjellene – i Moray, Ross og kanskje også Mar og Buchan[12]

Å omplassere Fortriu til nord for Mounth øker betydningen av nordmennenes tilstedeværelse. Vikingenes virkning i nord var mye mer gjennomgående enn i sør, og i nord erobret nordmennene og beholdt permanente områder.

Fra Piktland til Alba[rediger | rediger kilde]

Det er en mulighet at Alba ganske enkelt er en gælisk oversettelse av det piktiske navnet for Piktland. Både waliserne og irlenderne bruker arkaiske navn for å beskrive pikterne. Det er svært sannsynlig at pikterne gjorde det tilsvarende, eller om de ikke gjorde det opprinnelig kom de til å gjøre så. I begge tilfeller ville det enten ha vært det samme ordet for Britannia eller et helt utdødd begrep.

Alba var nøyaktig dette ordet i gammelirsk og det er derfor plausibelt at Alba er ganske enkelt en gælisk oversettelse. Navnskiftet er første gang registrert helt i begynnelsen av 900-tallet, ikke lenge før kong Causantín II (Konstantin II av Skottland) skal ha gælifisert den «piktiske» kirke, og på høyden av røvertoktene fra vikingene. I senere opptegnelser, spesielt Krønike om kongene av Alba og andre dokumenter i Poppelton-manuskriptene, forteller at pikterne ble erobret og utryddet av kong Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland). Det er den tradisjonelle forklaringen og blir gjenfortalt av mange historikere. Det eneste som er sikkert er at før år 900 ble Cruithentuath (gælisk for Piktland), og kanskje også Fortriu, til det gælisktalende Alba.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dumville: «St Cathróe of Metz», sidene 172-6; tekstoversettlese av A.O. Anderson: Early Sources, vol. i, sidene 431-443
  2. ^ For tekst og kommentar, se Bannerman: Studies (1974) & Dumville: «Ireland and North Britain», (2002).
  3. ^ M. Anderson: Kings and Kingship (1973), side 79, n. 11; for teksten: «Irish» Nennius at CELT.
  4. ^ Pittock: Celtic Identity, (1999), side 18.
  5. ^ Redegjørelser av debatten «Gotisk kontra gælisk» og denne tidlig moderne oppfinnelsen av lavlands-saksiske identitet kan bli funnet i Ferguson: Identity (1998), sidene 250-73, og i Pittock: Celtic Identity, sidene 54-60.
  6. ^ ibid.
  7. ^ Eksempler på denne tilnærming, Lynch: Scotland: A New History, (1992), side 53.
  8. ^ Clancyen (red.): The Triumph Tree, side 115; ibid. sidene 15-6 for forslag som samtidig prisningsdikt.
  9. ^ Jackson: «The Pictish language», fulgt av andre som Forsyth: Language in Pictland, (1997).
  10. ^ Foster, Sally: Picts, Gaels and Scots (1996).
  11. ^ Watson: Celtic Place-Names (1926/2004), sidene 68-9.
  12. ^ Woolf, «Geography of the Picts», 2006
  13. ^ Krønike om kongene av Alba; A.O. Anderson: Early Sources, vol. i, side 445.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Primære kilder[rediger | rediger kilde]

  • Anderson, Alan Orr: Early Sources of Scottish History: AD 500-1286, 2 Vols, (Edinburgh, 1922)
  • Skene, William F. (red.): Chronicles of the Picts and Scots: And Other Memorials of Scottish History, (Edinburgh, 1867)
  • Foster, Sally, Picts, Gaels and Scots: Early Historic Scotland, (London, 1996)
  • Woolf, Alex: «Dun Nechtain, Fortriu and the Geography of the Picts», The Scottish Historical Review – Volume 85, Number 2: No. 220, Oktober 2006, sidene 182-201

Sekundære kilder[rediger | rediger kilde]

  • Anderson, Marjorie O.: Kings and Kingship in Early Scotland, (Edinburgh, 1973)
  • Bannerman, John: Studies in the History of Dalriada, (Edinburgh, 1974)
  • Broun, Dauvit: «Defining Scotland and the Scots Before the Wars of Independence», i Image and Identity: the Making and Remaking of Scotland through the Ages, i D. Broun, R. Finlay & M. Lynch (red.): (Edinburgh 1998), sidene 4-17
  • Broun, Dauvit: «Dunkeld and the origin of Scottish identity», i Innes Review 48 (1997), pp. 112-24, opptrykket i Spes Scotorum: Hope of Scots, red. Broun & Clancy (1999), sidene 95-111
  • Broun, Dauvit & Clancy, Thomas Owen (red.): Spes Scottorum: Hope of the Scots, (Edinburgh, 1999)
  • Clancy, Thomas Owen: «Philosopher-King: Nechtan mac Der-Ilei», i Scottish Historical Review, 83, 2004, side 125-49.
  • Clancy, Thomas Owen: «The real St Ninian», i The Innes Review, 52 (2001).
  • Clancy, Thomas Owen: «Scotland, the ‘Nennian’ recension of the Historia Brittonum, and the Lebor Bretnach», i Simon Taylor (red.): Kings, Clerics and Chronicles in Scotland, 500-1297, (Dublin/Portland, 2000), pp. 87-107.
  • Clancy, Thomas Owen (red.): The Triumph Tree: Scotland's Earliest Poetry, 550-1350, (Edinburgh, 1998)
  • Driscoll, Steven: Alba: The Gaelic Kingdom of Scotland AD 800-1124, (Edinburgh, 1996)
  • Dumville, David N.: Ireland and North Britain in the Earlier Middle Ages: Contexts for the Míniugud Senchasa Fher nAlban, i Colm Ó Baoill & Nancy R. McGuire (red.) Rannsachadh Na Gáidhlig, (Aberdeen, 2002)
  • Dumville, David N.: «St Cathróe of Metz and the Hagiography of Exoticism», i Irish Hagiography: Saints and Scholars, red. John Carey et al. (Dublin, 2001), sidene 172-176
  • Ferguson, William: The Identity of the Scottish Nation: An Historic Enquiry, (Edinburgh, 1998)
  • Forsyth, Katherine: Language in Pictland, (Utrecht 1997)
  • Jackson, Kenneth H. (red): The Gaelic Notes in the Book of Deer (The Osborn Bergin Memorial Lecture 1970), (Cambridge (1972)
  • Jackson, Kenneth H.: «The Pictish language», i F.T. Wainwright (red.): The Problem of the Picts, (Edinburgh, 1955), sidene 129-166
  • Hudson, Benjamin T.: Kings of Celtic Scotland, (Westport, 1994)
  • Pittock, Murray G.H.: Celtic Identity and the British Image, (Manchester, 1999)
  • Watson, W.J.: The Celtic Place-Names of Scotland, (Edinburgh, 1926) opptrykk, med en introduksjon, komplett Watson-bibliografi og korreksjoner av Simon Taylor (Edinburgh, 2004)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]