Margaret av York

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Margaret av York
Margaret of York.jpg
Født 3. mai 1446 (juliansk)
Fotheringhay Castle
Død 23. november 1503 (juliansk) (57 år)
Mechelen
Ektefelle Karl I av Burgund
Far Richard Plantagenet, 3. hertug av York
Mor Cecily Neville, hertuginne av York
Søsken
6 oppføringer
Yrke Politiker
Nasjonalitet Kongeriket England
Livssyn Katolisisme

Margaret av York (3. mai 144623. november 1503), også kjent ved sitt ekteskap som Margaret av Burgund, var hertuginne av Burgund som tredje hustru av hertug Karl I av Burgund, og etter hans død fungerte hun som beskytter av riket. Hun var datter av Richard Plantagenet, 3. hertug av York og Cecily Neville, og søster av to konger av England, Edvard IV og Rikard III. Margaret ble født ved Fotheringhay Castle i Northamptonshire og døde i Mechelen i Nederlandene (dagens Belgia).

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Da hertugdømmet Burgund var på høyden av sin makt hadde det et område som besto av to burgundier, kjerneområdet Burgund, men også et stort og rikt område i Nederlandene som omfattet Flandern, Artois, Limburg, Brabant, Luxemburg, Namur, Charlois, Zeeland, Zutphen, Hainaut, og Holland. Innenfor dette området var det også betydningsfulle handelsbyer som Gent, Brugge, Antwerpen og Mechelen, og byenes rikdom gjorde dem mektige og nærmest til bystater i seg selv.[1]

Hertuginne Isabella av Burgund, mor til Karl I av Burgund, var ved sin slektsbånd og hennes oppfatning av Burgunds interesser pro-engelsk. Som barnebarn av John av Gaunt var hun gjennomgående sympatisk innstilt til huset Lancaster. Hun mente at den burgundske handel, som hertugdømmet fikk sine store inntekter fra, var avhengig av et vennskapelig forhold til England. Av denne grunnen var hun innstilt på å favorisere enhver engelsk fraksjon som var villig å favorisere Borgund. Ved 1454 favoriserte hun huset York, ledet av Margarets far, Richard Plantagenet, 3. hertug av York. Selv om England konge, Henrik VI, var overhode for huset Lancaster, var hans hustru Margaret av Anjou en niese av Borgunds bitre fiende, Karl VII av Frankrike, og var selv en fiende av Burgund. I kontrast delte hertugen av York Burgunds fiendskap mot Frankrike, og foretrakk burgunderne.[2]

Grunnet dette ble det på den tiden da hertugen av York kom til makten i 1453–1454, under den første perioden med sinnssykdom til Henrik VI, inngått forhandlinger mellom ham selv og Isabella for en ekteskapsallianse mellom Karl I av Burgund, den gang grev av Charolais, og en av Yorks ugifte døtre, hvor den da 8 år gamle Margaret var den yngste. Forhandlingene trakk derimot ut grunnet maktkampene i England, og Karls far, Filip III av Burgund, foretrakk en fransk allianse. Filip lot sønnen bli forlovet til Isabella av Bourbon, datter av Karl I, hertug av Bourbon og Agnes av Burgund, hertuginne av Bourbon, i slutten av mars 1454. Paret ble gift den 31. oktober 1454.[3]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Første år[rediger | rediger kilde]

Karl I av Burgund, oljemaleri ca. 1454.

Margaret ble født i 1446 på festningen Fotheringhay Castle, som var huset Yorks hovedkvarter. Hun var foreldrenes sjuende barn, skjønt to av de forgående hadde død som spedbarn. Margaret ble benyttet som et nyttig forhandlingskort for sin familie, men da Karl I av Burgunds andre hustru Isabella av Bourbon døde i september 1465, var Margaret 19 år gammel og fortsatt ugift. Isabella hadde født Karl kun en datter, Maria, noe som gjorde det avgjørende for ham å bli gift på nytt slik at han kunne få seg en sønn og en arving. Situasjonen hadde endret seg siden 1454: Karl var nå meget respektert av sin far som i høy alder hadde overgitt makten og styringen av Burgund til sin sønn. Karl var som sin mor pro-engelsk, og ønsket å gjøre et engelsk ekteskap og inngå en allianse mot franskmennene. For hennes part var Margarets familie langt mektigere og sikrere enn hva de hadde vært i 1454: hennes far hadde blitt drept i slaget ved Wakefield den 30. desember 1460,[4] men imidlertid hadde hennes bror Edvard IV klart å erobre tronen, med ineffektiv opposisjon fra Margaret av Anjou og hennes sønn Edward av Westminster.[5] Det gjorde Margaret til en langt mer verdifull brud enn hva hun var som kun datter av en hertug. Karl sendte derfor sin nærmeste rådgiver, Guillaume de Clugny,[6] til London noen få uker etter at hans hustru var død for å forslå en ekteskapsunion mellom seg selv og Margaret av York.[7] Edvard tok varmt imot tilbudet og våren 1466 sendte han sin svoger, lord Scales, til Burgund som kom med et formelt tilbud om Margarets hånd i ekteskap og fremmet samtidig Edvards eget forslag på et gjensidig ekteskap mellom Karls datter Maria med Edvards bror, George, 1. hertug av Clarence.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Margaret av York foran den gjenoppståendeKristus, ca. 1468, fra hennes kopi av Nicolas Finets, Dialogue de la duchesse de Bourgogne.[8][9]

Ekteskapet ble imidlertid ikke inngått umiddelbart. Fortsatte samtaler var nødvendige, særskilt ettersom Karl var lite villig til å gifte sitt eneste barn og mulige arving til George, hertug av Clarence, og disse samtalene ble gjort av Antoine av Burgund, Le Grand Bâtard, halvbror av Karl (som Filip II hadde fått med sin elskerinne Jeanne de Presle).[10] Ytterligere problemer ble introdusert av franskmennene: Ludvig XI av Frankrike ønsket absolutt ingen allianse mellom Burgund og England, hans to fremste fiender. Den franske kongen forsøkte å bryte de to fra hverandre ved å tilby sin eldste datter Anne av Frankrike (også omtalt som Anne de Beaujeu) til Karl av Burgund,[11] og sin yngre datter Jeanne[12] til Edvards yngste bror Rikard, hertug av Gloucester, og at hans svoger Filip II av Savoie skulle gifte seg med Margaret av York. Edvard viste interesse i de to siste forslagene, noe som fornærmet Karl av Burgund, og det forsinket forbindelsen England-Burgund.

Isteden ble Margaret i 1466 forlovet med Peter av Coimbra, konstabel av Portugal (portugisisk: Condestável de Portugal, overhode av militæret), som opprørere i Catalonia hadde invitert til å bli deres konge. Peter var en nevø av hertuginne Isabella av Burgund, og forlovelsen var således et forsøk på formilde Burgund. Peter sendte henne en forlovelsesring og ekteskapskontrakt, men det ble aldri noe bryllup. Peter døde den 29. juni 1466, nedslitt av sykdom, overarbeidet, skuffelser og sorg, og etterlot Margaret fortsatt ugift.[13][14]

Ved 1467 hadde situasjonen endret seg på nytt. Filip III av Burgund døde den 15. juni 1467, og sønnen Karl ble ikke bare i praksis, men også formelt den nye hertug av Burgund. I England hadde Richard Neville, 16. jarl av Warwick vendt seg mot Edvard IV og konspirerte mot med fransk støtte. Edvard hadde under disse omstendighetene behov for Karl av Burgund, og la ikke til noen ytterligere forviklinger i ekteskapsforhandlingene. De ble formelt enige om det i oktober 1467. Forhandlingene mellom hertugens mor Isabella og Edvards slektninger lord Scales og lord Rivers, fortsatte likevel omstendelig mellom desember 1467 og juni 1468, inkludert arrangering av en ridderturnering i London som en del tilnærmelsene.[15][16]

Ved denne tiden gjorde Ludvig XI hva han kunne for å forhindre dette ekteskapet; han krevde at paven skulle nekte å gi tillatelse til ekteskapet (paret var søskenbarn i fjerde grad), lovte handelfordeler til englendere, undergravde Edvards kreditt med internasjonale banker for å hindre at han kunne betale for Margarets medgift, oppmuntret en invasjon av Wales av huset Lancaster, og spredte sladder om Margaret hvor det ble hevdet at hun ikke var en jomfru og hadde født et barn utenfor ekteskap. Han ble ignorert, og en dispensasjon ble sikret etter en burgundsk bestikkelse for pavelig samtykke. En kompleks enighet var blitt forhandlet fram mellom Burgund og England som dekket felles forsvar, handel, veksling av valuta, fiskerettigheter, fri reise; alt basert på inngåelsen av ekteskapet mellom hertugen og Margaret. I ekteskapskontrakten beholdt hun sin rett til den engelske tronen, og hennes medgift ville forbli burgundsk selv om hun døde innen et år (vanligvis ble medgiften gitt tilbake til brudens familie ved slike omstendigheter). For sin egen del ga Karl sin brud i medgift byene Mechelen, Oudenaarde og Dendermonde. Det var, som det er sagt, «århundres ekteskap».[17]

Ekteskapskontrakten ble fullført i februar 1468, og signert av Edvard IV i mars. Pavens dispensasjon kom i slutten av mai, og forberedelsene for å sende Margaret til Burgund begynte. Det var lite entusiasme for det hele utenfor Burgund. Franskmennene ville bestride foreningen mellom de to fiendene mens engelske handelsmenn som fortsatt slet med restriksjonene for salg av deres klær i England, viste deres misnøye med å angripe nederlandske og flamske handelsmenn blant dem.

Margaret forlot havnebyen Margate helt øst i Kent med skip for Sluis den 23. juni 1468. Lord Scales og landeieren Richard Boyville var blant de som eskorterte henne for å møte hennes framtidige brudgom, som hun aldri hadde møtt.[18] Til tross for at Ludvig XI hadde beordret sine krigsskip å angripe og gripe henne på hennes reise, krysset hennes konvoi den engelske kanal uten hendelser. De nådde fram til Sluis om kvelden den 25. juni. Den påfølgende dagen møtte Margaret sin brudgoms mor, Isabella, og hans datter Maria; møtet var en suksess og de tre kvinnene forble nære venner resten av livet. Den 27 juni møtte hun Karl av Burgund for første gang, og paret ble privat gift den 3. juli i huset til en rik handelsmann i Damme. Karl forlot henne deretter for å reise til Brugge, noen få km unna, og ga således hertuginnen æren å ankomme byen adskilt noen få timer senere.

Kronen til Margaret avYork, katedralen i Aachen.

Feiringene som fulgte var overrådelige selv for Burgund, som allerede var kjent for deres velstand og generøse festivaler. Bruden gjorde hennes Joyeuse Entrée, «glade ankomst»,[19][20] i en gylden bærestol trukket av hvite hester. På hodet bar hun en adelskrone. I løpet av denne prosesjonen sjarmerte hun borgerne i Brugge da hun valgte å vinke til dem framfor å skjule seg i ly for regnet og vinden. I byen selv ble vin skjenket fritt fra skulpturerte bueskyttere og kunstferdige pelikaner i kunstige trær. Kanalene var dekorert med fakler, og broene dekorert med blomster. Våpenskjoldene til de respektive ektefellene var stilt over alt, fulgt av parets mottoer: Karls Je l'ay emprins («Jeg har påtatt meg det») og Margarets Bien en aviengne («Må det gode komme fra det»). Feiringene omfattet også «Turnering til det gyldne tre» som ble arrangert rundt en omfattende detaljert allegori, formet for å ære bruden. Festlighetene overgikk alt annet til da, med seks store banketter, ti dager med turneringer, og overgikk Banquet du Voeu du Faisan, fasanens fest, som Karls far Filip hadde holdt i Lille i 1454. En konservativ beregning for de totale kostnadene for hendelsene for Karls husholdning har kommet på rundt 60 000 pund, en voldsom sum i de dager. En viktig hensikt var å vise fram hertugdømmets makt og rikdom i all sin kraft.[21] Det var et opptog og en fest som fortsatt markeres i Brugge den dag i dag hvert femte år.[22]

Hertugen og hertuginnen bar begge praktfulle kroner. Margarets krone hadde perler og emaljerte hvite roser som symbol på huset York, satt mellom røde, grønne og emaljert bokstaver som var en latinisering av hennes navn: m ar ga ri ta de yo rk, med gull på C’ene og M’ene, sammenslynget med elskers knute. Den overlevde den engelske borgerkrigen ettersom den var i Aachen i Tyskland på denne tiden, og kan fortsatt bli sett blant kunstskattene i Aachenkatedralen.[13] Margarets krone er den ene av kun to kongelige middelalderkroner som overlevde borgerkrigstiden, den andre er kronen til prinsesse Blanche av England (også kalt Blanka), som er oppbevart i Den kongelige residens i München.[13]

Hertuginnen av Burgund[rediger | rediger kilde]

Illuminert manuskript med initial som inneholder Margarets våpenskjold som hertuginne av Burgund (klikk for detaljer).

Selv om ekteskapet ikke frambrakte noen barn, viste Margaret seg som verdifull for Burgund. Umiddelbart etter hennes bryllup reiste hun sammen med sin stedatter Maria gjennom Flandern, Brabant og Hainaut, besøkte de store byene Knesselare, Gent, Dendermonde, Asse, Brussel, Oudenaarde og Kortrijk hvor alle etter sigende var imponert over hennes intelligens og dyktighet. Mindre verdifullt var kanskje de familieforbindelsene hun brakte med seg. I 1469 forsøkte Edvard IV å overrekke Karl av Burgund hosebåndsordenen, en ære som ville ha gjort Karl skyld i forræderi mot Ludvig XI om han hadde akseptert den da ordenen ble opprettet av Edvard III i 1344 på den tiden han gjorde krav den franske tronen.[23] Enkedronning Isabella advarte sin sønn og rådet ham til å avslå tilbudet, hvilket han gjorde.

I det samme året ble Edvard IV og hans bror, hertugen av Gloucester, tvunget til å flykte fra England da deres bror, hertugen av Clarence, og hans svigerfar, jarlen av Warwick, gjorde opprør og fordrev kongen. Karl av Burgund ble tvunget til å gå i forbønn på vegne for sin svoger, og beordret handelsstanden i London til å sverge lojalitet til Edvard under trusselen at de ville miste sine handelsrettigheter i Burgund, en trussel som var virkningsfull. Året etter ble Margaret etterlatt i fortvilelse da Clarence og Warwick støttet en franskfinansiert Lancaster-invasjon av England. Sammen med sin mor Cecily Neville, enkedronning av York, forsøkte hun å forsone Clarence og Edvard IV, men opprøret fortsatte og den 2. oktober 1470 kom huset Lancaster tilbake til makten og Edvard IV måtte flykte til Margaret og Karl i Burgund.

At hennes bror ikke lenger var Englands konge, minsket Margarets dynastisk verdi, og hensynet til sin bror fikk henne til bønnfalle sin ektemann om å gi hjelp til Edvard for å få ham gjeninnsatt som konge. Karl av Burgund brydde seg mindre om sin hustrus argumenter enn den beslutning han kom fram til at det var i hans egen interesse å motsette seg huset Lancasters styre av England ettersom det var støttet av Frankrike og som av den grunn erklærte krig mot Burgund tidlig i desember 1470. Den 4. januar 1471 gikk Karl med på å støtte finansielt den forviste Edvard i all hemmelighet og fornyet sitt vennskap med ham. Det ble fulgt av at Edvard besøkte Margaret i Hesdin i Nederlandene fram til 13. januar. Det var første gang de to hadde sett hverandre siden Margaret reiste fra England.[24]

Forgylt statue av Margaret av York som støtter Maria av Burgund, på fasaden av Heilig-Bloedbasiliek, Kirken av det hellige blod, i Brugge, 1529-1533.

Ved april var Edvard tilbake i England med en liten styrke han hadde samlet i Burgund. Margaret fulgte hendelsene omsorgsfullt, krevde detaljerte opplysninger om hva som skjedde i England, og var fornøyd å få vite om forsoningen mellom hennes brødre George og Edvard. Hun ga også sin svigermor Isabella informasjon om Edvards framgang. Mens Edvard marsjerte mot London vokste hans styrke og gikk uten motstand inn i hovedstaden hvor han tok Henrik VI til fange. I slaget ved Barnet 14. april 1471 ble Warwick beseiret og drept. Den gjenværende motstanden til huset Lancaster ble fjernet i slaget ved Tewkesbury 4. mai hvor Lancaster-arvingen Edward av Westminster, prins av Wales og sønn av Henrik VI, ble drept. Henrik VI døde selv noen dager senere i Tower of London, av «melankoli» ble det sagt.[25] Med Henrik VI og sønnen død var den direkte slektslinjen i huset Lancaster utdødd.

På denne tiden begynte helsen til Isabella å svikte. I juni 1471 skrev hun sitt testamente hvor hun ga sin favorittresidens La-Motte-au-Bois til Margaret. Med Henrik VI og sønnen døde, var Isabella den fremste seniormedlemmet av huset Lancaster, og det ga henne et godt krav på den engelske tronen, et krav hun lovlig overførte til sin sønn Karl i juli, noe som igjen gjorde det mulig for ham senere på året å offisielt kreve den engelske tronen i opposisjon til svoger og i kontrast til sin hustrus ønske. Imidlertid valgte Karl av Burgund å ikke forfølge dette kravet da han fant det mer til sin fordel å opprettholde sin støtte til Edvard IV.[26]

Ved 1477 var Margarets posisjon som hertuginne av Burgund ikke lenger så sterk som den tidligere hadde vært. Etter Isabellas død i 1471 hadde Karl av Burgund blitt i økende grad tyrannisk og ambisiøs. Han begynte å drømme om å samle et kongedømme som tidligere Lotharingia, et rike som strakte seg fra Nordsjøen og til Middelhavet. For å oppnå dette begynte å strides og gå til krig med sine naboer som svarte på trusselen med å alliere seg imot ham. Ludvig XI av Frankrike greide på dyktig vis å destabilisere Burgund: Edvard IV hadde blitt løsrevet fra hans allianse, Karls omdømme og bankkreditt hadde blitt underminert av franskekongen, og Burgunds handel ble kvalt av fransk embargo. Ved 1476 ble hertugen betraktet som en tyrann av sitt folk som led under franskmennene nektet å eksportere vin og brød til Burgund, og som fryktet hans harde represalier mot indre opposisjon. I 1476 fikk han sin eneste datter og arving Maria av Burgund forlovet med keiser Maximilian I av Det tysk-romerske rike. Fra 1474 begynte Karl å involvere seg i en rekke politiske strider som til sist førte til hans fall. I slaget ved Nancy den 5. januar 1477 ble det siste og avgjørende slaget i de burgunske kriger. Hertugen beleiret byen Nancy i Lorraine, og til tross for de harde vinterforholdene var Karl bestemt på å gjennomføre beleiringen til byen overga seg og før hertug René II av Lorraine kom byen til hjelp straks været bedret seg. René II hadde en stor hær støttet av sveitsiske leiesoldater, og i slaget var René II seierrik, Karl av Burgund drept, og hans mishandlede lik ble funnet først tre dager senere.[27] Karl av Burgunds død fikk store konsekvenser for europeisk historie. Burgunds territorier lå som en buffer mellom de voksende stormaktene Frankrike og det haburgske riket. Igjen sto den barnløse enkehertuginnen Margaret.

Enkehertuginnen[rediger | rediger kilde]

Maria av Burgund, hertuginne av Burgund (høyre), og Maximilian I av Det tysk-romerske rike.

Det var i ettertiden av sin ektemanns død at Margaret virkelig viste sin verdi for Burgund. Hun ga stor hjelp til sin nittenårige stedatter Maria, nå hertuginne av Burgund, ved å benytte seg av sine egne erfaringer fra hoffet til Edvard IV hvor hun selv hadde bidratt til sitt eget ekteskap. I byen Gent vurderte de to de ulike ekteskapstilbudene som kom flommende, blant annet fra hertugen av Clarence som nylige var blitt enkemann, fra den sju år gamle franske arveprinsen, dauphin Karl, fra en bror av Edvard IVs hustru Elizabeth Woodville, og rådet til sist Maria å gifte seg med den atten år gamle Maximilian, som Marias far hadde forlovet henne til, og som Margaret mente var i stand til å forsvare Marias arv og besittelser, og at hun burde gifte seg så raskt som mulig. Maximilian kom til Burgund den 5. august 1477, og den 17. august hadde han kommet fram til festningen Ten Waele i Gent hvor han møtte Maria. De var begge bleke, men skal ha funnet hverandre tiltalende. Paret ble gift allerede den 18. august.

Burgundsk landområder i 1477

Burgund var langt fra trygg: hertugdømmet Burgund hadde allerede blitt erobret av Frankrike som fortsatte å angripe fra alle kanter ved å dra fordel av statens manglende stabilitet og ledelse. Margaret flyttet på seg for å sikre militær støtte fra sin bror Edvard IV. Han sendte nok soldater til at Maria og Maximilian kunne forhindre ytterligere militær framgang, men hertugdømmet i seg selv var tapt. Ludvig XI, som innså hvilken trussel Margaret var for ham, forsøkte å bestikke henne med en fransk pensjon og løfte om personlig beskyttelse. Hun avslo og seilte sommeren 1480 til London hvor hun på nytt ble ledsaget av landeieren Richard Boyville, som var nært tilknyttet huset York,[28] og forhandlet en gjenopptagelse av den engelsk-burgundske allianse og fornyet handel. Den 22. juli 1478 hadde Maria født en sønn og en arving, Filip. Den franske kongen spredte rykter om at barnet faktisk var en pike. Margaret som var barnets gudmor, avslørte det falske ryktet ved å kle av barnet da de kom ut av dåpskirken og viste fram barnet, som utvilsomt var av hankjønn, for den samlede menneskemassen som hadde møtt opp for dåpen. I 1480 ble et nytt barn født, og som var en pike. Hertugen og hertuginnen døpte henne Margaret etter enkehertuginnen.

Margaret fikk et tilbakeslag i 1482 da hennes stedatter Maria falt fra hesten under jakt. Hun brakk ryggen og skadene var fatale. Hun døde den 27. mars. Politisk svekket Marias død den burgundske staten ytterligere. Burgunderne var svekket av krig og uvillige til å akseptere styret med Maximilian som regent for sin 4 år gamle sønn Filip, eller selv som verge for barna. Den 23. desember 1482 ble traktaten i Arras signert med Ludvig XI av Frankrike og Maximilian som arving av De burgundiske Nederlandene. Ludvig XI hadde allerede erobret Burgunds områder i Frankrike, inkludert selv Burgund (tilsvarer i stor grad dagens franske provins Bourgogne), Flandern, Artois, og Picardie ble tatt. For å få en fred gikk Maximilian med på å gifte bort sin unge datter Margarete til dauphin av Frankrike, den senere kong Karl VIII, og ved å føre grevskapet Burgund (ikke til å forveksle med hertugdømmet Burgund som lå i øst for grevskapet) til den franske krone som medgift. Frankrike behold de meste av de burgundske len, unntatt det velstående grevskapet Flandern som gikk til Maximilian (men som snart gjorde opprør).[29] Ekteskapet mellom unge Margarete og dauphin ble inngått den 19. august 1477.

Det avsluttet ikke problemene for Margaret og Maximilian: Nederlandene mislikte hans styre over området. I 1488 ble tatt til fange av borgerne i Brugge, og ble først satt fri da han under tvang gikk med på omfattende innrømmelser. Året etter ble kalt tilbake til Østerrike av sin far, keiser Fredrik III av Det tysk-romerske rike; Burgund ble etterlatt til å bli styrt av Margaret og det burgundske bo, som sammen også overtok formynderskapet av unge hertug Filip, skjønt Maximilian beholdt en fjern interesse for landet og sine barn.[30]

På denne tiden hadde Margaret hatt flere personlige tragedier. Hennes bror, hertugen av Clarence, hadde blitt henrettet av Edvard IV i 1478; Edvard selv hadde død av sykdom i 1483 og til sist, hennes yngre bror Rikard III, som hadde tatt tronen etter å ha ryddet av veien sine to nevøer, ble i 1485 drept i slaget ved Bosworth Field i lederen for huset Lancaster, Henrik Tudor, jarl av Richmond, en fetter og nevø av Henrik VI. Med Rikards død var huset York død ut i direkte mannlig linje. Henrik Tudor giftet seg med en datter av Edvard IV, Elizabeth of York, således formelt forene de to stridene dynastiene York og Lancaster. Margaret var uansett en standhaftig tilhenger av enhver som var villig til å utfordre Tudor, og støttet både Lambert Simnel og Perkin Warbeck, to bedragere som forsøkte å piske opp folkelige opprør, og Margaret var villig til å anerkjenne Warbeck som sin nevø, den yngre sønnen av Edvard IV, Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York, som hadde forsvunnet, antagelig myrdet i 1483. Warbeck ble fengslet i Tower of London og siden henrettet av Henrik VII, men han kunne ikke gjøre noe med Margaret så lenge hun var beskyttet av Maximilian.

Margaret døde den 23. november 1503, 57 år gammel, kort tid etter at hennes stebarnebarn Filip hadde vendt tilbake til de burgundsk landbesittelser. Han døde dog tre år senere av antagelig tyfoidfeber i den spanske byen Burgos.[31]

Ettermæle og personlig liv[rediger | rediger kilde]

Palasset i Mechelen hvor Margaret tilbrakte mye av tiden som enke og hvor hun døde.

Margaret er beskrevet som en kvinne med godt utseende, om enn aldri beskrevet som vakker, men hadde fine trekk og var høyere enn kvinner flest, rundt 180 cm, noe som ble framhevet av at hun var tynn og hadde en rett holdning. Hennes øyne var grå og munnen liten. I framtoning var hun helt ulik den mørke og brautende hertug Karl av Burgund, som var kortere enn henne. Da de møttes for første gang ble det sagt at hun måtte bøye seg fram for å motta hans kyss. [32] Hun kom godt overens med hertugens familie. Hun ble en morsfigur for sin stedatter Maria som delte Margarets interesser i lesning, riding, jakt og falkoneri. Hennes svigermor Isabella av Portugal uttalte at hun var «godt fornøyd med synet av denne herlige frue, og fornøyd med hennes opptreden og dyder».[32]

Hun var en dyktig politiker, yorkist i sine sympatier og familietilknytning, men arbeidet også til beste for Burgunds interesser. Hun fødte ingen mannlig arving som kunne etterfølge hertugdømmet, men hun bevarte det fra ødeleggelse og således forhindret fullstendig fransk dominans i Europa.

Som hertuginne understøttet hun kunstartene. William Caxton, som introduserte trykkekunsten i England, var en yorkist, og Margaret var en av hans patroner. En presentasjonskopi av Recuyell of the Historyes of Troye , en høvisk romanse oversatt fra fransk av Caxton, var den første bok trykket på engelsk, framstilt på slutten av 1473 eller tidlig i 1474. Denne utgaven har særskilt framstilte graveringer som framstiller Caxton som presenterer sin bok til Margaret. Dette bindet er nå i Huntington Library i California etter tidligere å ha tilhørt samlingene til hertugene av Roxburghe og hertugene av Devonshire. Denne formen for «beskyttelse» kan ha vært mer sammenlignbart med reklame enn tradisjonell middelalderbeskyttelse.[33][34]

Av de mange illuminerte manuskriptene som bestilt av Margaret da hun var hertuginne av Burgund, er en av de mest fremste Les Visions du chevalier Tondal fra 1475, en fransk utgave av Tundals visjon, illustrert av Simon Marmion. Den er nå i J. Paul Getty Museum i California hvor en faksimile har blitt utgitt.[35]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Budde, Paul: «Dukes of Burgundy 1364 – 1482», History Files
  2. ^ «Isabella of Portugal, Duchess of Burgundy», History of Royal Women, 28. januar 2017
  3. ^ Abernethy, Susan: «Charles the Bold, Duke of Burgundy», The Freelance Historywriter
  4. ^ «Richard Plantagenet, Duke of York», English Monarchs
  5. ^ «Edward IV», English Monarchs
  6. ^ Vaughan, Richard (2002): Charles the Bold: The Last Valois Duke of Burgundy, Boydell Press, s. 4
  7. ^ Vaughan, Richard (2002): Charles the Bold: The Last Valois Duke of Burgundy, Boydell Press, s. 45
  8. ^ «Dialogue de la duchesse de Bourgogne», Medieval manuscripts blog, British Library 13. september 2011
  9. ^ O’Brien, Erica (25. april 2016): «The Duchess’s Dialogue: Writing and Reading Margaret of York’s Le Dyalogue de la Duchesse», Women's Literary Culture and the Medieval Canon
  10. ^ Vaughan, Richard (2002): Philip the Good: The Apogee of Burgundy, Boydell Press, s. 134–135.
  11. ^ Abernethy, Susan: «Anne de Beaujeu, Duchess of Bourbon and Regent of France», The Freelance Historywriter
  12. ^ Abernethy, Susan: «Jeanne de Valois, Queen of France and Duchess of Berri», The Freelance Historywriter
  13. ^ a b c «Crown of Margaret of York», History of Royal Women 17. desember 2014
  14. ^ Chaplais, Pierre (2003): English Diplomatic Practice in the Middle Ages, A&C Black, s. 189
  15. ^ Sowerby, Tracey A.; Hennings, Jan (2017): Practices of Diplomacy in the Early Modern World c. 1410-1800, Routledge
  16. ^ Levitt, Emma (7. november 2016): «Woodville versus the Bastard», History Today
  17. ^ Jansen, Sharon L. (9. juli 2015): «Margaret of York and the ’Marriage of the Century’», A Women's History Daybook; sammendrag fra forfatterens utgivelse, Jansen, Sharon L. (2002): The Monstrous Regiment of Women: Female Rulers in Early Modern Europe (Queenship and Power), Palgrave Macmillan
  18. ^ Armstrong, C.A.J. (2003): England, France and Burgundy in the Fifteenth Century, The Hambledon Press. s. 156.
  19. ^ «joyous entry», Oxford Reference
  20. ^ Arnade, Peter J. (2008): Beggars, Iconoclasts, and Civic Patriots: The Political Culture of the Dutch Revolt, Cornell University Press, s. 33
  21. ^ Brown, Andrew; Small, Graeme: Court and Civic Society in the Burgundian Low Countries c.1420-1530 (PDF), Manchester University Press
  22. ^ «The Pageant of the Golden Tree», Visit Bruges 14. august 2017
  23. ^ «College of St George – Windsor Castle – The Order of the Garter», College of St George – Windsor Castle. Arkivert fra originalen den 15. juli 2017.
  24. ^ Sommerville, J.P.: «The Wars of the Roses III - Edward IV to Richard III», University of Wisconsin–Madison
  25. ^ McKenna, John W. (1965): «Henry VI of England and the Dual Monarchy: aspects of royal political propaganda, 1422–1432» i: Journal of the Warburg and Courtauld Institutes 28, s. 145–162.
  26. ^ Vaughan, Richard (2002): Charles the Bold: The Last Valois Duke of Burgundy, Boydell Press, s. 72
  27. ^ Hickman, Kennedy: «Burgundian Wars: Battle of Nancy», ThoughtCo
  28. ^ Calendar of Patent Rolls, Edward IV (1477-85), s. 217.
  29. ^ Gillespie, Alexander (2017): The Causes of War: Volume III: 1400 CE to 1650 CE, Bloomsbury Publishing, s. 29
  30. ^ «Holy Roman Emperor Maximilian I - 1493-1519», Holy Roman Empire Association
  31. ^ «Philip I», NNDB
  32. ^ a b Taylor, Aline S. (2002): Isabel of Burgundy, s. 194
  33. ^ Farnham, Willard (1956): The Medieval Heritage of Elizabethan Tragedy. Basil Blackwell, Oxford, s. 259
  34. ^ Rutter, Russell (1987): «William Caxton and Literary Patronage» i: Studies in Philology 84(4), s. 440-470.
  35. ^ Kren, Thomas; Wieck, Roger (1992): The Visions of Tondal, from the library of Margaret of York (Malibu, J. Paul Getty Museum,). For en bredere redegjørelse av hennes manuskripter og kulturelle støtte, se Kren, Thomas, red. (1992): Margaret of York, Simon Marmion, and ‘The Visions of Tondal’, Getty Publications

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Calmette, Joseph (2001): The Golden Age of Burgundy: The Magnificent Dukes and their Courts, Phoenix Press
  • Eichberger, Dagmar (2005): Women of Distinction. Margaret of York / Margaret of Austria, Turnhout: Brepols Publishers NV, 367, ISBN 978-2-503-51917-3
  • Gairdner, James (1893): «Margaret (1446-1503)» i: Lee, Sidney: Dictionary of National Biography. 36. London: Smith, Elder & Co.
  • Heer, Friedrich (2002): The Holy Roman Empire, Phoenix Press
  • Taylor, Aline S. (2002): Isabel of Burgundy, Tempus Publishing Ltd

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Margaret of York – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons