Edvard V av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Edvard V
Konge av England
King Edward V from NPG.jpg
Portrett av Edvard V som konge
Født4. nov. 1470Rediger på Wikidata
Westminster AbbeyRediger på Wikidata
Død1483Rediger på Wikidata
Tower of LondonRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[1]Rediger på Wikidata
Embete
  • Engelsk monark (1483–1483)
  • Lord of Ireland (1483–1483) Rediger på Wikidata
Far Edvard IV av England[2][3]Rediger på Wikidata
Mor Elizabeth Woodville[2][3]Rediger på Wikidata
Søsken
12 oppføringer
Cecilia av York, Maria av York, Anne av York[2], Bridget av York, Elizabeth av York[2], Catherine av York, Margaret av York, Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York[2], George Plantagenet, Thomas Grey, 1. marki av Dorset, Richard Grey, Arthur Plantagenet, 1st Viscount LisleRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongeriket EnglandRediger på Wikidata
Gravlagt Westminster AbbeyRediger på Wikidata
Utmerkelser HosebåndsordenenRediger på Wikidata
Annet navnEdward Plantagenet
Regjeringstid9. april 1483–25. juni 1483
Signatur
Edvard V av Englands signatur
Våpenskjold
Edvard V av Englands våpenskjold
Edvard V av England på Commons

Edvard V (født 2. november 1470, død ca. 1483)[4] etterfulgte formelt sin far Edvard IV som konge av England og som lord av Irland[5] ved farens død den 9. april 1483. Han ble aldri kronet, og hans korte regjeringstid var dominert av innflytelsen til hans onkel og lord protector, hertugen av Gloucester, som avsatte ham for selv å ta kronen som kong Rikard III den 26. juni 1483. Det ble bekreftet ved lov i parlamentet titulert Titulus Regius og som fordømte alle krav fra hans fars arvinger.

Edvard og hans yngre bror Richard av Shrewsbury, hertug av York, var prinsene i Tower som forsvant etter å ha vært tungt bevoktet i de kongelige boliger i Tower of London. Ansvaret for deres død er i stor grad tilskrevet Rikard III, men mangelen på solide bevis og motstridende samtidige redegjørelser har også foreslått andre mistenkte.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Edvard ble født den 2. november 1470 i Westminster Abbey. Hans mor, Elizabeth Woodville, hadde søkt beskyttelse der fra huset Lancaster som hadde avsatt hans far, kong Edvard IV av huset York.

Edvard ble gitt tittelen som fyrste av Wales i juni 1471 som følge av at Edvard IV ble gjeninnsatt på tronen. I 1473 ble han etablert i Ludlow Castle i Welsh Marches, de walisiske grenseområdet, som nominell president i de nyopprettede råd for Wales og Marches.

Prins Edvard ble plassert under oppsyn av dronningens bror, Anthony Woodville, 2. jarl Rivers, som var en kjent lærd, og i et brev til Rivers dikterte Edvard IV presise betingelser for utdannelsen og oppfostringen av sin sønn og av administrasjonen av hans husholdning.[6] Prinsen skulle «stå opp hver eneste morgen ved en passende tid i henhold til hans alder.» Hans daglige rutiner skulle begynne med morgenandakt (ottesang) og deretter messe, som han skulle motta uforstyrret. Etter frokost skulle hans utdannelse begynne med «rettskaffen læring». Middag skulle serveres fra ti om morgenen og deretter skulle prinsen lese «edle fortellinger ... om dyd, ære, lis, visdom, og om behovet for andakt», men ikke av «noe som kunne bevege eller styre ham til laster». Kanskje oppmerksom på sine egne laster var kongen ivrig etter å trygge sønnens moral og instruerte Rivers til å sikre at ingen i prinsens husholdning hadde for vane å banne, bråke, baktale, gamble, hore eller bruke råskap i ord og tale. Etter ytterligere studier skulle prinsen om ettermiddagen være engasjert i sportslige aktiviteter passende for hans klasse fram til kveldsandakt. Kveldsmat ble servert fra fire og gardinene trukket igjen ved åtte. Som følge av disse instruksjonene skulle prinsens ledsagere sikre at han var «glad og munter mot sin seng». De skulle deretter vokte over ham mens han sov.

Kong Edvards flid synes å ha båret frukter ettersom den italienske besøkende Dominic Mancini rapporterte om den unge Edvard V:

«I ord og gjerning har han vist mange bevis på sin utdannelse, av høflig framfor lærd oppnåelse langt utover hans alder: ... hans særskilte kunnskap i litteratur ... gjorde det mulig for ham å samtale elegant, fullstendig forståelig, og deklamere meget presist fra et hvert verk enten det var poesi eller prosa som kom i hans hender, unntatt om det var fra mer vanskelige forfattere. Han hadde en slik verdighet i hele sin person, og hans ansikt viste slik sjarme at uansett hvor mye de måtte stirre, han trettet aldri øynene til tilskuerne.»[7]

Som med flere av hans andre barn planla Edvard IV et prestisjetung europeisk ekteskap for sin eldste sønn, og i 1480 ble det inngått en allianse med hertugen av Bretagne, Frans II, hvor prins Edvard ble forlovet med hertugens fire år gamle arving, Anne. Planen var at de to skulle bli gift når de ble myndige, at Bretagne skulle arves av det andre barnet som ble født, det første skulle bli fyrste av Wales. Disse planene forsvant sammen med Edvard V.

Styre[rediger | rediger kilde]

Prinsen i Tower of London.

Det var ved Ludlow at den tolv år gamle prinsen mottok nyheten mandag den 14. april 1483 om sin fars plutselig død fem dager tidligere. Testamentet til Edvard IV, som ikke er bevart, oppnevnte hans betrodde bror Rikard, hertug av Gloucester, som lord protector mens sønnen var mindreårig. Både Gloucester og den nye kongen reiste til London, Edvard V og hans selskap kom fra vest og Gloucester fra nord, og de møttes ved Stony Stratford i Buckinghamshire.[8] Gloucester møtte og spiste sammen med Rivers og Edvards halvbror Richard Grey natten den 29. april, men den påfølgende morgenen ble Rivers og Grey, sammen med kongens kammerherre, Thomas Vaughan, arrestert og sendt nordover.[9] De ble alle siden henrettet. Dominic Mancini, italieneren som besøkte England på 1480-tallet, rapporterte at Edvard protesterte, men de gjenværende av hans følge ble sendt vekk, og Gloucester eskorterte ham til London. Den 29. mai 1483 ble den nye kongen innlosjert i Tower of London hvor han den 16. juni fikk selskap av sin yngre bror Richard, hertug av York.[10]

Rådet hadde opprinnelig håpet på en umiddelbar kroning av den nye kongen for å unngå et protektorat. Det hadde tidligere skjedd med Rikard II, som ble konge da han var ti år gammel. En annet presedens var Henrik VI hvis protektorat (som begynte da han arvet kronen ni måneder gammel) hadde blitt avsluttet med hans kroning da han var sju år gammel. Rikard, hertug av Gloucester, fikk derimot kroningen utsatt.[11]

Den 22. juni holdt Ralph Shaa en preken som erklærte at Edvard IV allerede hadde inngått en kontrakt om å gifte seg med Eleanor Butler da han giftet seg med Elizabeth Woodville, og erklærte således at den tidligere kongens ekteskap med Elizabeth var ugyldig, og at deres barn var illegitime.[11] Barna til Rikards eldre bror George Plantagenet, 1. hertug av Clarence, ble utestengt fra tronen ved farens tap av ære, og derfor erklærte et råd av lorder og borgere den 25. juni Rikard, hertug av Gloucester, for å være den legitime konge (det ble senere bekreftet av lov i parlamentet, Titulus Regius). Den påfølgende dagen overtok han tronen som kong Rikard III.

Forsvinning[rediger | rediger kilde]

Kong Edvard V og hertugen av York i Tower of London, maleri av Paul Delaroche. Temaet uskyldige barn som ventet på en ukjent skjebne var populært blant malere på 1800-tallet. Louvre, Paris.

Dominic Mancini nedtegnet at etter at Rikard III hadde tatt tronen, ble Edvard og hans yngre bror Richard tatt inn i «de indre boligene i Tower» og de ble sett mindre og mindre inntil slutten av sommeren 1483 da de forsvant helt og holdent fra offentlighetens syn. I løpet av denne perioden nedtegnet Mancini at Edvard jevnlig fikk besøk av en lege som rapporterte at Edvard «som et offer forberedt for ofring, søkte ettergivelse for synder ved daglige skriftemål og botsøving, ettersom han trodde at døden ventet på ham.»[12] Den latinske referansen til Argentinus medicus har tidligere blitt oversatt til å bety «en lege fra Strasbourg» ettersom Strasbourg i romersk tid ble kalt Argentoratum. Imidlertid har D.E. Rhodes foreslått at det faktisk refererer til «Doktor Argentine» som Rhodes har identifisert som John Argentine, en engelsk lege som senere tjenestegjorde som rektor ved King's College ved Universitetet i Cambridge og som lege for Arthur, fyrste av Wales, eldste sønn av kong Henrik VII av England (Henry Tudor).[10]

Edvard og hans bror Richards skjebne etter at de forsvant har forblitt ukjent, men den mest aksepterte teorien er at de ble myrdet etter ordre fra onkelen, kong Rikard III.[5] Thomas More skrev at prinsene ble kvalt i sine hodeputer, og hans redegjørelse danner grunnlaget for William Shakespeares drama Rikard III (skrevet 1593) hvor Tyrrell myrder prinsene etter ordre fra Rikard. Påfølgende nyevaluering av Rikard III har stilt spørsmål ved hans skyld, begynnende med William Cornwallis tidlig på 1600-tallet.[13] I perioden før prinsenes forsvinning ble Edvard jevnlig besøkt av en lege; historikeren David Baldwin utledet at samtidige kan ha trodd at Edvard døde av en sykdom (eller som resultat av forsøket på å helbrede ham).[14] I fraværet av gode bevis har en rekke andre teorier blitt fremmet, hvor de mest diskuterte er om de ble myrdet etter ordre fra hertugen av Buckingham eller fra Henry Tudor. Imidlertid har Pollard pekt på at disse teoriene er mindre troverdige enn den mest direkte, at guttene ble drept av sin onkel[15] som kontrollerte tilgangen til dem og som derfor var direkte ansvarlig for deres velferd.[16] En alternativ teori er at Perkin Warbeck, som hevdet å være pretendent til tronen, faktisk var Richard av Shrewsbury, hertug av York, som han hevdet, og som rømte til Flandern etter nederlaget til Rikard III i slaget ved Bosworth og hvor han bodde hos en tante.

Beinlevninger tilhørende to barn ble oppdaget i 1674 av arbeidere som bygde om en trapp i Tower. Etter ordre fra kong Karl II ble disse levningene til sist plassert i Westminster Abbey i en urne merket med navnene Edvard og Richard.[17] Beinene ble undersøkt på nytt i 1933 og da ble det fastslått at beinrestene var ufullstendige og at de var blitt blandet sammen med bein fra dyr. Det har aldri blitt bevist at disse beinrestene tilhørte prinsene, og det er mulig at de ble gravlagt før rekonstruksjonen av denne delen av Tower of London.[18] Tillatelse for å foreta en ny undersøkelse har blitt avslått.

I 1780 drev arbeidere med reparasjoner på trappene i St George's Chapel i Windsor Castle, da de gjenoppdaget og ved et ulykketilfelle brøt gjennom til hvelvet til Edvard IV og Elizabeth Woodville. Tilstøtende til dette var det et annet hvelv som inneholdt kistene til to barn. Denne graven hadde inskripsjoner med navnene til to av barna til Edvard IV: George, 1. hertug av Bedford, som hadde dødd da han var to år gammel, og Mary av York, som døde da hun var 14 år. Begge døde før kongen. Imidlertid ble levningene av disse to barna senere funnet andre steder i kapellet, noe som betyr at levningene i barnas kister i graven er ukjente.[19]

I 1486 ble Elizabeth av York, datter av Edvard IV og søster av Edvard V, gift med Henrik VII av England, og således ble husene York og Lancaster forente.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Walker, R.F. (1963): «Princes in the Tower» i: Steinberg, S.H. et al: A New Dictionary of British History, St. Martin's Press, New York, s. 286.
  5. ^ a b Horrox, Rosemary: «Edward V of England», Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. (betalingsmur)
  6. ^ Letter from Edward IV to Earl Rivers and the Bishop of Rochester (1473), i: Readings in English Social History, Cambridge University Press, 1921, s. 205–208.
  7. ^ Oversatt fra Dominic Mancini (1996): «The Usurpation of Richard III (1483)», i: Myers, A.R., red.: English Historical Documents 1327–1485, Routledge, s. 330–333.
  8. ^ «Parishes : Stony Stratford», Victoria History of the Counties of England, A History of the County of Buckingham: Volume 4 (1927), s. 476–482.
  9. ^ "History of Croyland Abbey, Third Continuation", R3.org. Arkivert fra originalen den 28. juli 2012
  10. ^ a b Rhodes, D.E. (April 1962): «The Princes in the Tower and Their Doctor», The English Historical Review. Oxford University Press. 77 (303), s. 304–306. doi:10.1093/ehr/lxxvii.ccciii.304.
  11. ^ a b Pollard, A.J. (1991): Richard III and the Princes in the Tower. Alan Sutton Publishing. ISBN 0862996600.
  12. ^ «The Usurpation of Richard the Third», Dominicus Mancinus ad Angelum Catonem de occupatione regni Anglie per Riccardum Tercium libellus; oversatt til engelsk av C.A.J. Armstrong, London, 1936
  13. ^ Kendall, P.M. (1972): Richard III, Aylesbury, s. 427; i: Encomium of Richard III, dedicated to Sir John Donne
  14. ^ Baldwin, David (2013): «What happened to the Princes in the Tower?» Arkivert 12. mai 2015 hos Wayback Machine., BBC History
  15. ^ Pollard, A.J. (1991): Richard III and the Princes in the Tower. Stroud: Alan Sutton. s. 124, 132.
  16. ^ Pollard, A.J. (1991): Richard III and the Princes in the Tower, s. 1137.
  17. ^ Steane, John (1993): The Archaeology of the Medieval English Monarchy, Routledge, s. 65
  18. ^ Weir, Alison (1992): The Princes in the Tower, Random House, ISBN 9780345391780
  19. ^ Chapter Records XXIII to XXVI, The Chapter Library, St. George's Chapel, Windsor (Permission required); Hope, William St. John (1913): Windsor Castle: An Architectural History, s. 418–419; Vetusta Monumenta (1789), bind III, s. 4

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Edward V of England – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Forgjenger:
 Edward av Westminster  		Prins av Wales
 Etterfølger:
 Edward av Middleham 
Forgjenger:
 Edvard IV  		Konge av England
 Etterfølger:
 Rikard III 
Lord av Irland
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Edvard_V_av_England&oldid=21588519»