Nasjonalsosialisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Nasjonalsosialistiske)
Gå til: navigasjon, søk
Det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderpartiet NSDAP tok i bruk hakekorset som sitt symbol fra 1920. Lederen Adolf Hitler hevdet at deres høyrevendte versjon var valgt og utformet av ham selv. Hakekorset er fremdeles nazismens hovedsymbol og er i dag forbudt i flere land.

Nasjonalsosialisme eller nazisme, som er en forkortelse av det tyske Nationalsozialismus, er en politisk ideologi som oppstod i Tyskland etter første verdenskrig. Den er uløselig knyttet til sin formgiver og fører, Adolf Hitler. På et vis som minner noe om Mussolinis fascisme, lånes det en rekke elementer fra datidens sosialisme og forsterkes med sterk nasjonalisme, betoning av etnisk fellesskap innen den germanske rase og denne rasens overlegenhet, eksklusjon av visse minoriteter (se særlig antisemittisme og holocaust) og mistillit til de demokratiske styreformene og liberale verdier.

Like viktige var imidlertid streben etter en mer «naturlig» tilværelse, kritikken av kapitalisme, oppbyggingen og videreutviklingen av en velferdsstat som skulle ta vare på statens egne borgere uavhengig av sosial klasse, og det man så som kamp mot politisk og kulturell «dekadanse», innen kunsten kalt «Entartet» («utartet»). Begrepet nasjonalsosialisme er i første rekke knyttet til partiet NSDAP, det Nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet, og det diktatoriske «Tredje rike» partiet skapte i Tyskland mellom 1933 og 1945.

I dag er nasjonalsosialistiske partier forbudt i Tyskland, men politiske partier og bevegelser med liknende ideologi fortsetter å operere, både i Tyskland og i andre land etter den andre verdenskrig. Disse nasjonalsosialistiske strømninger kalles på norsk nynazisme.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Adolf Hitlers ideologiske selvbiografi Mein Kampf ble en av byggeklossene i nasjonalsosialismen. Boka ble første gang utgitt i to bind i 1925 og 1927.

Det norske ordet nazisme har opprinnelse fra tysk der nazi er en kortform av Nationalsozialismus («nasjonalsosialisme»). Utbredelsen av ordet er også påvirket av det engelske nazism. Opprinnelsen for det norske ordet nazist er forkortelsen Nazi som i Tyskland ble brukt som et slanguttrykk for tilhengerne av nasjonalsosialismen, utledet som en analogi til Sozi, et nedsettende slanguttrykk for sosialist eller sosialdemokrat.

Nasjonalsosialistene brukte selv aldri slangordet «nazi», ettersom det allerede hadde en annen, nedsettende betydning (riktignok stavet «Natzi», med kort a-lyd og trykk på z). Som forkortelse for mannsnavnet Ignatz, et vanlig navn blant tysk-böhmiske og østerrikske bønder, ble det brukt av bybefolkningen som et generisk kallenavn på bondske og «umoderne» personer.[trenger referanse] Slik henviste det til en dum, klønete og snål person (man kan til en viss grad sammenligne det med det nedlatende slangbegrepet «Harry» i dagens Norge).[trenger referanse]

Medlemmer av NSDAP omtalte seg hovedsakelig som nasjonalsosialister, mens nazi-betegnelsen på det tyske regimet oppsto særlig i tyske eksilmiljøer og blant politiske flyktninger i utlandet. Gjennom dette miljøet, og gjennom andre språk, ble begrepet tatt tilbake til Tyskland etter krigen.

Ideologisk teori[rediger | rediger kilde]

Suksessen for den nasjonalsosialistiske idé på 1930-tallet tilskrives av mange det faktum at den trekker fordeler fra to samtidige populære ideologier, nasjonalisme og sosialisme. Nasjonalsosialistene forsøkte å bygge en sterkt militarisert stat og en økonomisk sterk velferdsstat for å beskytte og å tjene interessene til de rasemessige rene germanere under en suveren leder. De ville også fjerne skadelige elementer som kom i veien for å bygge en planøkonomi. Med skadelige elementer mente de mennesker med mentale sykdommer, og de som ikke tilfredsstilte krav til renhet i rasen.

Ifølge Mein Kampf skal Hitler ha utviklet sine politiske teorier etter nøye studier av politikken til den østerriksk-ungarske stat. Hitler var født innenfor denne staten og trodde at en etnisk og språklig mangfold hadde svekket staten. Videre så han demokratiet som en destabiliserende kraft fordi demokratiet la makt i hendene på etniske minoriteter som han påstod hadde incentiver til videre svekking og destabilisering av staten.

Den fornuftmessige begrunnelse for nasjonalsosialismen var sterkt forankret i den militaristiske tro på at store nasjoner vokser opp av militærmakt, som på sin side naturlig vokser opp fra de rasjonelle, siviliserte kulturer. Hitlers budskap appellerte til de misfornøyde tyske nasjonalistene som var opptatt av å redde ansikt etter fiaskoen i første verdenskrig, og å redde noe av stoltheten for den militaristiske nasjonalist etter denne tidligere tyske epoken. Etter det østerrikske og det tyske nederlag i den første verdenskrig, hadde mange tyskere fortsatt ektefølt hang til å etterstrebe målet om å skape et Stortyskland, og å benytte militærmakt for å oppnå det som var nødvendig.

Mange plasserte skylden for Tysklands ulykke på jøder og kommunister som de mente hadde på ulike måter sabotert mulighetene for tysk seier.

Hitlers raseteori var preget av völkisch-tenkning og framholdt også at den «ariske rase» er en «herrerase», at den står over alle andre raser, at en nasjon er det største som vokser opp av en rase, og at store nasjoner (ment bokstavelig som nasjoner med stort geografisk omfang) selv innebærer framvekst av høyverdige raser. Slike nasjoner utviklet kulturer som naturlig vokste opp av raser med «naturlig god helse og karaktertrekk av aggressivitet, intelligens og mot». De svake nasjonene, sa Hitler, bestod av urene eller av blandingsraser, fordi de kulturelt var splittet og motsetningsfylte og derfor svake kulturer. De verste av alle, ifølge Hitler, var parasittiske «undermennesker». I denne gruppen plasserte han først og fremst jødene, men også sigøynere, homoseksuelle, funksjonshemmede, og også såkalte anti-sosiale, slike som ble betraktet som lebensunwertes Leben det vil si ikke-verdige liv på grunn av deres underlegenhet og tilkortkommenhet. Forfølgelsene av homoseksuelle som en del av holocaust har fått en større faglig oppmerksomhet etter 1990-tallet.

Homoseksualitetens rolle innenfor det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP blir av de fleste historikere betraktet som anekdotisk. Noen begrensede grupperinger som for eksempel «the International Committee for Holocaust Truth» og boken Scott Lively og Kevin E. Abrams: The Pink Swastika: Homosexuality in the Nazi Party (ISBN 0-9647609-3-2) argumenterer for at mange homoseksuelle var involvert i de innerste sirkler av NSDAP. Eksempler på slike personer var lederen av Sturmabteilung (SA) Ernst Röhm (henrettelsen av Röhm har blitt vagt begrunnet med hans påståtte homoseksualitet), Max Bielas og flere. De fleste menneskerettighetsorganisasjoner og –grupper ser dette som en fordømmende hatpropaganda som rører opp under opphetede debatter og fører til beskyldninger om sensurering og hatefullt snakk fra begge sider. De fleste historikere og fagkyndige på fascisme tar avstand fra Livelys og Abrams arbeid, og avviser dette som en kampanje mot de homofiles rettigheter.

Folk av slavisk avstamming ble betraktet som laverestående, men bare marginalt «parasittisk», fordi de hadde sine egne land og nasjonalstater. Når mange av slaverne bodde innenfor grensene til germanerne, for eksempel i Østerrike, så Hitler på dette som en etnisk invasjon av det «germanske Lebensraum» utført av fremmede folkegrupper med insentiver til å styrke Østerrikes lojalitet til disse gruppers opprinnelige etniske og kulturelle nasjonale tilhørighet.

I henhold til nasjonalsosialistisk doktrine er det en opplagt galt å tillate eller oppmuntre til flerspråklige og multikulturelle nasjoner. En grunnleggende nasjonalsosialistisk målsetting var ensretting av alle tysktalende folk som tidligere urettferdig nok var blitt splittet opp i flere stater. Hitler påstod at nasjoner som ikke var i stand til å forsvare sitt territorium ikke fortjente noe territorium. Han tenkte på de slaviske raser som mindre leveverdige enn sin egen «herrerase». Spesielt var det slik at om en herrerase krevde plass, «Lebensraum», så hadde herrerasen rett til å fortrenge de stedegne, men mindreverdige raser. Hitler trakk paralleller mellom Lebensraum og den amerikanske politikk for etniske rensning og omplassering av amerikansk urbefolkning, noe som Hitler så på som en nøkkelfaktor for suksessen til USA.

Hitler proklamerte at «hjemløse» raser, det vil si raser uten tilknytning til en stat pr. definisjon var «parasittiske raser», og jo rikere enkeltindivider av en «parasittiske rase» var, jo mer ondartet var den snylteriske egenskapen ment å være. Ifølge den nasjonalsosialistiske læren kunne «herrerasen» forsterke seg selv ved å eliminere «parasittiske raser» i sitt eget hjemland. Dette var den dypere fornuftmessige begrunnelsen for nasjonalsosialistenes senere undertrykkelse og utryddelse av jøder og sigøynere, også kalt holocaust. Til tross for Hitlers popularitet og hans «Lebensraum»-doktrine, så mange soldater i Wehrmacht og SS på denne plikten som motbydelig. Bare en mindre fraksjon av soldatene var aktivt involvert i folkemord. Men det begrensede antall deltakere drepte likevel millioner av mennesker.

Hitler utviklet sine begrunnelser til å bli en religiøs lære, og hevdet at de religiøse læresetningene som stemte med hans «sannheter», var de sanne religioner og ble legitimeringer som han kunne gjemme seg bak. De som taler om kjærlighet og toleranse, «imot samsvar med fakta», ble sagt å tilhøre underordnede eller falske religioner. Spesielt intelligente personer av slaviske rase, mente Hitler, forsøkte alltid å legge hindringer i veien for «herrene» ved å reklamere for falske religioner og falske politiske doktriner.

De ideologiske røttene som utviklet seg til den germanske nasjonalsosialismen var tuftet på utallige kilder i europeisk historie, med linjer tilbake til 1800-tallets romantiske idealisme, og også basert på mistolkede tanker fra Friedrich Nietzsche om «oppadstigende arv» mot målet om Overmennesket (supermennesket). Hitler var en ivrig leser og var mottakelig for idéer som kom til å påvirke nasjonalsosialismen hentet fra konkrete publikasjoner slik som Germanenorden eller Thuleselskapet. Han tok også mange populære elementer fra sosialismen, slik som å ekspropriere fra de rike for å gi fordeler til de større masser.

Hitlers teorier var ikke attraktive bare for tyskerne. Mennesker som satt i mektige posisjoner i andre land så også på teoriene som nyttige. Eksempler er grunnleggeren av Ford Motor, Henry Ford og Eugene Schueller, grunnleggeren av L'Oréal. Men uansett ble støtten til teoriene sterkere blant arbeiderklassen i Tyskland enn noen andre steder i verden.

Mystikk

Nasjonalsosialistene skapte en mystikk rundt virksomheten, og utviklet denne som en slags filosofisk understrømning av ideologien. Dette var en sammenrøring av politisk ideologi og okkultisme, esoterisme, kryptohistorikk og/eller overnaturlige fenomener.

Nøkkelelementer i den nasjonalsosialistiske ideologi[rediger | rediger kilde]

Plansje fra utstillinga «Livets under» (Das Wunder des Lebens) i Berlin våren 1935 som viser de tyske nasjonalsosialistenes «rasehygieniske» menneskesyn og skrekkpropaganda. Plakaten «Slik vil det ende» anskueliggjør framtidig befolkningsutvikling «hvis mindreverdige får fire barn og høyverdige får to barn».
  • Sterk stat
    • Lavt skattetrykk[1]
    • Korporativisme
    • Antikapitalistisk
    • Liten grad av personlig frihet
    • Nært samarbeid mellom industrieiere og stat
    • Ingen organisasjonsfrihet
  • Germanisme
  • Nasjonalt orientert, mot internasjonale overbygninger/ideologier
  • Avvisning av demokrati, med det resultat at det ble slutt på politiske partier, fagforeninger, og fri presse.
  • Sterk motstander av liberalismen og konservatismen
  • Førerprinsippet (Führerprinzip), tro på lederen (ansvar opp i hierarkiet, autoritet nedover i hierarkiet)
  • Sterk tilstedeværelse av lokal kultur
  • Forsvar av blod og jord. (Tysk: Blut und Boden – som også er representert av rødt og svart i partflagget)
  • Imperialisme, «Lebensraum»-politikk, ekspansjon av tysk territorium mot øst
  • Relasjoner til fascismen

Nasjonalsosialistene og romantikken[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nasjonalsosialistisk arkitektur

Bertrand Russell forteller at nasjonalsosialisme springer ut fra en annen tradisjon enn andre, samtidige ideologier, det være seg kapitalisme eller kommunisme. Det er derfor nødvendig å utforske slike forbindelser for å forstå nasjonalsosialismen grunnverdier, uten å trivialisere bevegelsen slik den framsto i sin storhetstid på 1930-tallet som svært lite annet enn rasistisk.

Mange historikere påpeker at antisemittiske elementer som man ellers ikke gjenfinner i tilsvarende fascistiske bevegelser i Italia og Spania, ble tatt opp av Hitler for å vinne popularitet for sine tanker. Antisemittiske fordommer var svært vanlig blant massene i Tyskland på denne tiden. Det blir påstått at massiv aksept for bevegelsen krevde antisemittisme, så vel som smiger av det sårede, stolte tyske folk etter nederlaget i første verdenskrig. Andre så på antisemittismen som sentral i Hitlers verdensbilde.

Mange ser sterke forbindelser mellom nasjonalsosialismens grunnverdier og den fornuftsstridige tradisjon i romantikkbevegelsen tidlig i det nittende århundre. Styrke, lidenskap, avstand til hysteri, utilitarisme, tradisjonelle familieverdier og hengivenhet til fellesskapet ble verdsatt av nasjonalsosialistene. Dette var tradisjoner som først ble uttrykt av mange av romantikkens artister, musikere og skribenter senere også av den nasjonalsosialistiske elite – den antikke greske vane med homoseksuelle relasjoner mellom militære og yngre gutter ble tilbedt især i Platons arbeider, og støttet av tyske sensualister som Röhm, Bielas og Wessel. Den tyske romantikken uttrykte spesielt disse verdiene. For eksempel identifiserte Hitler seg selv med musikken til Richard Wagner (en referert antisemitt og forfatter av Das Judenthum in der Musik og idol for den unge Hitler). Wagners viktigste operaverk, Der Ring des Nibelungen, uttrykker ariske idealer, inneholder det noen mennesker tolker som antisemittiske karikaturer og feirer tradisjonelle norrøne, ariske folkelige overleveringer og verdier.

Idealiseringen av tradisjoner, folklore, klassisk tenking, Fredrik den stores lederskap, avvisningen av liberalismen som preget Weimarrepublikken og avgjørelsen om å kalle den tyske stat for Det tredje rike (som peker videre tilbake til middelalderens Tysk-romerske rike som «første rike» og forløperen til Det tyske keiserrike) har ledet mange til å betrakte nasjonalsosialistene som reaksjonære.

Ideologisk konkurranse[rediger | rediger kilde]

Nasjonalsosialismen og kommunismen fremstod som to seriøse utfordrere til makten i etterkrigstidens Tyskland, særlig på grunn av den økende ustabilitet i Weimarrepublikken.

Det som ble til den nasjonalsosialistiske bevegelse skjøt ut av motstanden mot det bolsjevikinspirerte opprøret som skjedde i Tyskland i etterkant av første verdenskrig. Den russiske revolusjon i 1917 skapte en stor oppmerksomhet rundt og interesse for Lenins versjon av marxismen, det fikk mange sosialister til å godta revolusjonære prinsipper. Den bayerske sovjetrepublikk 19181919, og spartakistopprøret i 1919 i Berlin var begge manifestasjoner av revolusjonen. Frikorpsene, var løst organiserte paramilitære grupper, bestående hovedsakelig av tidligere soldater fra første verdenskrig), ble brukt til å knuse denne oppstanden og flere ledere fra frikorpsene, inklusive Ernst Röhm, ble senere sentrale skikkelser i NSDAP og senere Waffen SS.

Kapitalister og konservative i Tyskland fryktet at en overtakelse av kommunistene var uunngåelig og de stolte ikke på at de demokratiske partier i Weimarrepublikken ville være i stand til å motstå en kommunistisk revolusjon. En voksende mengde kapitalister begynte å se mot den nasjonalsosialistiske bevegelsen som en skanse mot bolsjevismen. En viktig forklaring på dette er at i den nasjonalsosialistiske politikken fremdeles var mulig å ha privat eiendomsrett til kapital og bedrifter, noe kommunistene ville avskaffe med makt. Etter at Mussolinis fascister tok over makten i Italia i 1922, presenterte fascismen seg selv som et realistisk alternativ til «kommunisme», spesielt gitt Mussolinis suksess i å knuse kommunismen og anarkistiske bevegelser som hadde destabilisert Italia gjennom en bølge av streiker og fabrikkokkupasjoner etter den første verdenskrig. Fascistpartier ble dannet i utallige europeiske land.

Flere historikere som Ian Kershaw og Joachim Fest argumenterer for at Hitler og nasjonalsosialistene var en av mange nasjonalistiske og fascistiske grupperinger som eksisterte i Tyskland og konkurrerte om lederskapet av den antikommunistiske bevegelsen og, kan hende også av den tyske stat. Videre hevder de at fascismen og den tyske varianten, nasjonalsosialismen, ble den utfordreren til kommunismen som seiret fordi de var i stand til å appellere både til etablissementet som så nasjonalsosialismen som en barrikade mot bolsjevismen så vel som en base av arbeiderklassen, og spesielt den voksende underklasse av arbeidsløse og arbeidsuskikkede, og en stadig større del av middelklassen som ble svekket og forarmet. Professor Dick Geary påpeker imidlertid at nasjonalsosialistene bare oppnådde begrenset oppslutning blant industriarbeiderne og de arbeidsløse som i langt større grad sluttet opp om kommunistene. I følge Geary oppnådde nasjonalsosialistene maksimalt 13 prosents oppslutning blant de arbeidsløse i frie valg, sammenlignet med 37,3 prosent i befolkningen samlet ved valget i juli 1932[2]. Både i middelklassen, blant bønder og mer konservativt orienterte deler av arbeiderklassen, særlig blant arbeidere på landsbygda, appellerte den nasjonalsosialistiske bruken av sosialistenes retorikk til utilfredsheten med kapitalismen, samtidig som den presenterte en politisk og økonomisk modell som avkledde «sosialismen» alle dens elementer som var truende for kapitalismen, slik som konseptet om klassekamp, «proletariatets diktatur» og arbeiderstandens kontroll over produksjonsapparatet. Dermed lå veien også åpen for det samarbeidet med borgerlige partier som til slutt brakte nasjonalsosialistene i regjeringsposisjon.

Fascismens og nasjonalsosialismens støtte fra antikommunister[rediger | rediger kilde]

Ulike høyreorienterte politikere og politiske partier i Europa hilste framveksten av fascisme og nasjonalsosialisme velkommen ut fra en intens aversjon mot kommunismens opphevelse av eiendomsrett og utstrakte likvideringer av rikfolk, adel og storbønder.[omstridt ] Ifølge disse var Hitler en potensiell frelser for den vestlige sivilisasjon og for kapitalismen mot bolsjevismen. Blant disse støttespillerne på 1920-tallet og tidlig på 1930-tallet var det konservative partiet i Storbritannia. I løpet av siste del av 1930-tallet og på 1940-tallet ble nasjonalsosialistene støttet av falangistene i Spania, og av politiske og militære figurer som ville utforme Vichy-regimet i Frankrike. En legion av franske frivillige mot bolsjevismen (LVF) og andre antisovjetiske kampformasjoner ble dannet.

Det britiske, konservative partiet og de høyreorienterte partiene i Frankrike så med velvilje mot det nasjonalsosialistiske regimet i midten av og på siste del av 1930-tallet, selv om de hadde startet å kritisere nasjonalsosialistenes totalitarisme. Noen samtidige kommentatorer hevdet likevel at disse partiene fremstod som støttespillere til nasjonalsosialistene.[omstridt ]

Nasjonalsosialisme og angelsaksere[rediger | rediger kilde]

Hitler beundret det britiske imperiet som et strålende eksempel på ekspanderende «nordeuropeisk genialitet». Raseteorier ble utviklet både i Storbritannia og andre steder i løpet av det nittende århundre for å forsvare ekspansjonen som kolonimakter. Beundring for «nordeuropeiske ariske raser» sprang ut fra slike teoriretninger. Spesielt viktig var idéer om at nordeuropeere representerte den høyeste forgrening av det «ariske folk», som i oldtiden hadde ekspandert til India og skapt den indiske kulturen. Slike teorier om rasistisk imperialisme forsvarer idéen om at noen raser hadde en nedarvet overlegenhet, født til å herske, mens andre var parasitter eller laverestående, «primitive folk». Disse konseptene ble ofte kopiert av nasjonalsosialistene.

I løpet av de tidlige år av bevegelsen beundret Hitler på samme måten Amerikas forente stater (USA). I Mein Kampf lovpriste han USA for dets rasebaserte anti-immigrasjons-lover og for apartheidpolitikken. Ifølge Hitler var USA en suksessfull nasjon fordi den hadde maktet å holde seg «ren» fra de «mindreverdige raser». Men, en krig nærmet seg og hans syn på USA ble mer negativt og han trodde at Tyskland ville få en lett seier over USA, fordi USA, ifølge senere estimater, hadde blitt en blandingsrasenasjon, og kalte den «håpløst negrofisert».

Praktisk økonomisk politikk[rediger | rediger kilde]

Den nasjonalsosialistiske økonomiske praksis ble omgående opptatt av innenlandske saker, atskilt fra de ideologiske forestillinger om internasjonal økonomi.

Innenlandsk økonomisk politikk ble nærmere konsentrert om tre hovedmål:

  • avskaffelse av arbeidsløshet
  • avskaffelse av hyperinflasjon
  • forbedring av levestandarden for middel- og underklassen ved å øke produksjonen av konsumvarer ekspansivt

Målene var rettet mot Weimarrepublikkens merkbare utilstrekkelighet og skulle også forsterke partiets innenlandske posisjon. På dette punktet fikk partiet suksess. Mellom 1933 og 1936 økte det tyske brutto nasjonalprodukt i gjennomsnitt med en årlig rate på 9,5 % og vekstraten for industrien isolert sett ble 17,2 %.

Denne ekspansjonen stimulerte tysk økonomi i den grad at den kom ut av den dype depresjonen og over til full sysselsetting på mindre enn fire år. Offentlig konsum økte i samme periode med 18,7 %, mens den private konsumøkingen var på 3,6 % årlig. Men produksjonen var snarere rettet mot konsum enn mot produktivitet (sysselsettingstiltak, ekspansjon av krigsmaskinen, initiering av verneplikten for å flytte arbeidende menn ut av arbeidsstyrken), inflasjonsdrivende trykk begynte å røre på seg igjen, men langt fra til de høydene man opplevde under Weimarrepublikken. Disse økonomiske kreftene, kombinert med krigsmaskinen, skapte en ekspansjon (og et ledsagende trykk for dets formål), som fikk noen til konkludere med at en europeisk krig ikke var til å unngå.

En del økonomer argumenterer for at ekspansjonen i den tyske økonomien mellom 1933 og 1936 ikke var et resultat av det nasjonalsosialistiske partiets arbeid, men mer en konsekvens av økonomisk politikk formet i løpet av den senere tid av Weimarrepublikken som nå fikk sin virkning. Dessuten hadde det blitt påpekt at mens det ofte er populært å tro på at nasjonalsosialistene gjorde slutt på hyperinflasjonen, var det slik at slutten på hyperinflasjonen kom flere år før disse kom til makten. Oppgangen kom hovedsakelig som følge av en internasjonal oppgangskonjunktur, men var i tillegg finansiert gjennom en utstrakt bruk av veksler det ikke var dekning for, regissert av Hjalmar Schacht.

På den internasjonale arena mente NSDAP at den globale depresjonen i 1930-årene berodde på en internasjonal bankintrige. Intrigen var kontrollert av krefter knyttet til jødene, og dette ga en ytterligere ideologisk motivasjon for utslettingen av jødene i holocaust. Men i videste forstand var det på denne tiden vel kjent at det fantes internasjonale organisasjoner innen bank- eller finans. Mange av disse organisasjonene var i stand til å utøve innflytelse på nasjonalstater ved å utvide eller holde tilbake kreditt. Slik innflytelse er ikke begrenset til de små stater som eksisterte før dannelsen av det tyske riket som en nasjonalstat, men er en del av historiske trekk av de fleste europeiske makter siden det 16. århundre.

Det er verdt å merke seg at NSDAPs forståelse av internasjonal økonomi var svært begrenset. Som nasjonalsosialismen i navnet til NSDAP foreslår, var partiets primære motivasjon å innlemme internasjonale resurser inn i riket ved hjelp av makt heller enn ved handelsvirksomhet (sammenlign internasjonal sosialisme slik den ble praktisert av Sovjetunionen og handelsorganisasjonen COMECON). Dette gjorde internasjonal økonomisk teori til en støttende faktor i den politiske ideologi i stedet for partiprogrammets enkelte punkter slik som det praktiseres i de fleste moderne politiske partier.

Nasjonalsosialisme og fascisme er beslektet i en økonomisk kontekst, og deler mange grunntrekk i økonomiske teori, blant annet trekk som full statlig kontroll over finans og investeringer (kredittgivning), industri og jordbruk. Men i begge systemer eksisterte det fortsatt en korporativ kraft og et markedsbasert system som grunnlag for prisdannelsen. Markedsmekanismene ble tillatt for å sikre vital produksjon. I tillegg ble fagbevegelsen kontrollert av myndighetene, slik at denne sto fram som mer sentralt styrte syndikaler i stedet for tradisjonell fagbevegelse med basis i grasrota. De tyske og italienske fascistpartiene startet som unionistiske arbeiderbevegelser og vokste fram til totalitære diktaturer. Denne idéen ble videreført i de periodene de hadde makt, med statlig kontroll som et middel for å eliminere forventede konflikter mellom ledelse og fagforeninger.

Tross navnet, gikk nasjonalsosialistene etter maktovertakelsen i 1933 mot den generelle europeiske tendensen til økt grad av offentlig eierskap i økonomien. En rekke store banker, industrikonserner og skipsverft som var blitt nasjonalisert tidlig på 1930-tallet som følge av den økonomiske krisen, ble reprivatisert mellom 1933 og 1937. Også den tyske jernbanen, den gangen verdens største offentlig eide selskap, ble privatisert.[3].

Virkninger av den nasjonalsosialistiske ideologien[rediger | rediger kilde]

Antisemittisk propaganda, 1. april 1933. En mann fra Sturmabteilung (SA), det tyske nasjonalsosialistiske partiets paramilitære gatetropper, holder vakt under en boikott av et jødisk varehus i Berlin. Plakatteksten lyder: «Tyskere! Pass dere! Ikke kjøp av jøder!»

Ideologiens teorier ble brukt til å forsvare den totalitære, politiske agenda, her inngikk uforsonlig rasistisk hat og undertrykkelse med bruk av statens midler, og undertrykkelse av dissidenter.

Andre verdenskrig kan på flere måter sees som et direkte resultat av nasjonalsosialismen. For det første måtte den ekstreme nasjonalismen med ideen om at alle tyskere måtte samles i ett rike nødvendigvis lede til konflikt med Polen, hvor det fantes en betydelig tysk minoritet i grenseområdene. For det andre førte den ekstreme antikommunistismen og Hitlers forestilling om et uunngåelig generaloppgjør med «jødebolsjevismen» til at Tyskland etter 1933 ble ensidig fokusert på militær opprustning. Opprustningen og de andre store offentlige byggeprosjektene, skapte store underskudd på handelsbalansen og på statsbudsjettet. Hitler var avhengig av støtte fra de tyske kapitalistene og det var aldri aktuelt å inndra deres eiendommer. Staten tok i stedet opp store lån gjennom å utstede statlige garantier for innkjøpte varer heller enn å betale med penger. Samtidig var Hitler veldig bevisst på erfaringene fra novemberrevolusjonen i 1918, da tyske arbeidere hadde gjort opprør mot staten, og at nasjonalsosialistene aldri hadde hatt støtte fra flertallet i den tyske arbeiderklassen. I følge den britiske historikeren Timothy Mason, skapte dette en frykt for revolusjon hos Hitler som førte til at han avviste kravene om innstramminger i lønn og velferdsgoder for arbeiderklassen som næringslivslederne og den mer konservative fløyen i NSDAP ønsket å gjennomføre for å balansere økonomien. Den eneste måten Hitler kunne komme seg ut av den økonomiske knipetangen, var ved å erobre nytt territorium i Øst-Europa som kunne plyndres brutalt for å opprettholde levestandarden i Tyskland.

Akkurat som andre fascistregimer, vektla også det nasjonalsosialistiske regimet antikommunisme og lederprinsippet (Führerprinzip), et nøkkelelement i ideologier der herskeren innlemmer den politiske bevegelsen i nasjonen. Men i motsetning til andre fascistiske ideologier var nasjonalsosialismen sterkt rasistisk. Noen manifestasjoner av den nasjonalsosialistiske rasismen var:

  • antisemittisme som kulminerte i holocaust
  • etnisk nasjonalisme, inklusive forestillingen om det germanske folks status som et «herrefolk» («herrerase») og Overmennesket
  • en tro på nødvendigheten av å rendyrke den germanske rase gjennom «rasehygiene» – det kulminerte i tvungne barmhjertighetsdrap på funksjonshemmede, og obligatorisk sterilisering av mennesker med mentale defekter eller nedarvede sykdommer.

Antigeistlighet var også en del av nasjonalsosialistiske ideologi, selv om den aldri ble utøvd fordi nasjonalsosialistene ofte brukte kirken til å rettferdiggjøre sin holdning og inkluderte flere kristne symboler i Det tredje rike.

Den primære, intellektuelle virkning av nasjonalsosialismen har kanskje vært at deres doktriner har brakt vanry til forsøk på å bruke biologi til å forklare eller influere sosiale forhold, i det minste for to generasjoner etter den kortvarige eksistensen av denne ideologien i Tyskland.

Etter nasjonalsosialismens fall[rediger | rediger kilde]

Nasjonalsosialistenes etterkommere har med noen unntak talt med dempet røst i etterkrigstidens demokratier når de har blitt intervjuet av psykologer og historikere. I Norge har en gruppe etterkommere brutt stillheten ved å ta tak i den offisielle stigmatiseringen av de som kalles «tyskerbarn», og har protestert mot den vedvarende demoniseringen av deres familier. Noen historiske revisjonister sprer propaganda for å marginalisere holocaust og andre nasjonalsosialistiske handlinger, og forsøker å gi en positiv vinkling på det nasjonalsosialistiske regimets politikk og hendelsene under regimet. Men disse revisjonistene blir ofte enten sammenlignet med eller satt i direkte sammenheng med nynazismen, og det faktum vil i seg selv ofte kaste mistanke over agendaen til revisjonistene.

Ideologiens profiler[rediger | rediger kilde]

Hitlers død betydde slutten på nasjonalsosialismen og markerte starten på nynazismen.

Den mest prominente nasjonalsosialisten var Adolf Hitler som styrte Tyskland på dette idegrunnlaget i 12 år, fra 30. januar 1933 til han begikk selvmord den 30. april 1945, og som ledet landet inn i den andre verdenskrig. Under Hitler ble etnisk nasjonalisme og rasisme vevd sammen i en militaristisk ideologi for å bidra til å oppnå Hitlers målsetninger.

Etter krigen ble noen prominente nasjonalsosialister dømt for krigsforbrytelser og for forbrytelser mot menneskeheten ved domstolen i Nürnberg.

Det finnes noen få, spredte eksempler på mennesker, de fleste utenfor Tyskland, som konverterte til nasjonalsosialismen i løpet av og etter den andre verdenskrig og bidro til å videreutvikle ideologien, spesielt i spirituell og esoterisk retning: Savitri Devi fra India, Miguel Serrano fra Chile og George Lincoln Rockwell fra USA er noen eksempler.

Nasjonalstatens rolle[rediger | rediger kilde]

Det nasjonalsosialistiske Tyskland var grunnlagt på det rasistisk definerte begrepet «det germanske folk». Dette er et sentralt prinsipp i Mein Kampf, symbolisert av mottoet Ein Volk, ein Reich, ein Führer (et folk, et rike, en fører). Den nasjonalsosialistiske kopling mellom folk og stat ble kalt Volksgemeinschaft (folkefelleskap) – et konsept som definerer en felles plikt for innbyggerne til å tjene riket. Selve begrepet «nasjonalsosialisme» vektlegger forholdet mellom innbyggerne og en nasjonalstat, og hvor sosialisme-begrepet, i kontrast til den mer tradisjonelle oppfatning av begrepet som henspiller på samfunnets eierskap til produksjonsmidlene, henspiller på den felles plikt alle innbyggerne skulle ha til «den tyske nasjon» – i etnisk forstand, og de felles produksjonsmidlene og verdiskapingen blir et virkemiddel til.

Til sammenligning motsetter mange sosialistiske ideologier mot idéen om nasjoner, som de ser på som en kunstig oppdeling som støtter status quo og undertrykkelse. De argumenterer for en uheldig konsekvens av nasjonale stater er at de leder til strider med aggresjon, strider som utkjempes for å tjene interessene til de styrende klasser.

Faktorer som fremmet framvekst av nasjonalsosialismen[rediger | rediger kilde]

Det var flere faktorer som lå til grunn for framveksten av nasjonalsosialismen i Tyskland, men også i andre europeiske land (på 1930-tallet og tidlig på 1940-tallet fant man bevegelser med nasjonalsosialistiske trekk i land som Sverige, Storbritannia, Italia, Spania og USA) på 1920-tallet og 1930-tallet. Nasjonalsosialistene ble klart største parti ved valgene i 1932. Samlet fikk de 37,3 prosent ved valget i juli og 33,1 prosent ved det siste frie valget i november 1932. Oppslutningen om nasjonalsosialistene var sterkest blant troende protestanter, i landdistrikter og småbyer, blant selvstendig næringsdrivende og administrativt ansatte i offentlig og privat sektor. Oppslutningen var relativt lavest blant troende katolikker, som i hovedsak holdt seg til de katolske partiene Deutsche Zentrumspartei og Bayerische Volkspartei, og blant industriarbeidere i storbyene og de større industristedene, hvor kommunistpartiet og sosialdemokratene var dominerende. Blant de arbeidsløse dominerte kommunistpartiet mens nasjonalsosialistene bare hadde 13 prosents oppslutning ved valget i juli 1932[2]. Nasjonalsosialistene var heller ikke største parti i den rikeste delen av befolkningen. Her var det i stedet det konservative partiet Deutschnationale Volkspartei, som gikk i regjeringskoalisjon med nasjonalsosialistene fra januar 1933, som mottok sterkest støtte.

Blant nasjonalsosialistenes suksessfaktorer kan nevnes:

  • økonomisk ruin over hele Europa etter den første verdenskrig
  • mangel på politisk orientering blant mennesker etter sammenbrudd av monarkiet i mange europeiske land
  • en oppfatning av at det befant seg uforholdsmessig mange jøder innenfor den tyske overklassen
  • påstander om at jøder som involverte seg i første verdenskrig profitterte på dette
  • den sosialistiske retorikken appellerte til deler av den tyske arbeiderklassen
  • ydmykelsene påført Tyskland av Versailles-traktaten
  • avvisningen av kommunismen (spesielt omfordeling av verdier) og oppfattelsen av at sosialismen og kommunismen var jødiskinspirert og ledet av jøder; herav nasjonalsosialistene bruk av termen jødebolsjevik
  • framgang for kommunistene blant industriarbeiderne og de arbeidsløse skremte store deler av middelklassen og overklassen
  • det uforsonlige jødehatet
  • børskrakketWall Street i 1929

Terminologi og symbolikk inspirert av nasjonalsosialismen og Det tredje rike[rediger | rediger kilde]

Mangfoldet i grusomheter og ytterlighetene i ideologien som nasjonalsosialistene bekjente seg til har gjort nasjonalsosialisme og nazisme beryktet i hverdagstale og i historiefaget. Termen nazist har blitt ett allment, generisk skjellsord. Det samme kan sies om Führer (fører), fascist, Gestapo (kort form av Geheime Staatspolizei, det hemmelige statspoliti), über (fra Übermensch, overlegen, «arisk» person i motsetning til Untermensch) eller Hitler. Slike termer blir brukt til å beskrive mennesker eller dets oppførsel som i overmål autoritær eller ekstrem.

I den vestlige verden blir nazist eller fascist også noen ganger brukt av opposisjonen (generelt av venstreorienterte) til å sverte politiske grupper (for eksempel det franske Front National) som arbeider for en restriktiv immigrasjonspolitikk, eller for streng håndheving av immigrasjonsloven.

Israel-kritikere har i det siste begynt å trekke sammenligninger med nasjonalsosialistene i beskrivelser av israelernes behandling av palestinerne, spesielt Israels barriere på Vestbredden. Noen ser på denne sammenligningen som antisemittisk.

Begrepene blir også brukt til å beskrive noen eller noe som oppfattes strengt eller doktrinært. Eksempler som er i bruk i USA er «grammar Nazi», «feminazi», «open source Nazi», og «übergeek». Slik bruk virker fornærmende på noen, som indikert av kontroverser funnet i sladrepressen om «Seinfeld suppenazist-episode».

Mer uskyldige termer som «motepoliti» kan vekke assosiasjoner til naziterminologi (Gestapo) så vel som til politistater generelt.

I engelsk språk kan det i noen sammenhenger forekomme at engelske termer «germaniseres» for å gi inntrykk av overlegenhet på en eller annen måte, eller for å uttrykke makt og brutalitet. Eksempelvis kan det gjøres med å bytte ut bokstaven «C» med «K» som i «kool» og «kommando». Velkjente «germaniseringer» i navn er heavy metal band som «Mötley Crüe» og «Motörhead».

Andre lignende fenomener finner vi i typografi. Noen trekker sterke assosiasjoner mellom nasjonalsosialistisk propaganda og bruk av skriftsnitt for gotisk skrift som fraktur eller schwabacher. En mindre sterk assosiasjon gjøres med skriftsnittet futura, som noen ganger beskrives som «germansk» eller «kraftfullt». Frakturen ble innført som offisiell, nasjonal skrift i Tyskland i 1935, men forkastet i 1941 for å lette kommunikasjonen med okkuperte land der befolkningen var vant til vanlige, latinske antikvaskrifter.

«Hellige steder»[rediger | rediger kilde]

Ettersom mange av nasjonalsosialismens tilhengere, særlig etter andre verdenskrig, så på ideologien som en åndelig retning, beslektet med religion, oppsto det naturligvis noen mål for pilegrimsreiser til «hellige steder». Blant disse er:

Kilde: Life and Work of Savitri Devi

Nasjonalsosialisme og/eller nazisme[rediger | rediger kilde]

Det finnes klare nyanseforskjeller mellom disse to begrepene som i eldre, leksikalske sammenhenger fortsatt behandles som synonymer.

  • Nazisme har gått inn i norsk språk i en videre forstand enn som slanguttrykk og er i dag det mest brukte i alle folkelige sammenhenger og i norske media om den ideologi som knyttes til det nasjonalsosialistiske Tyskland. Nazisme er den mest kjente konkretisering av de nasjonalsosialistiske bevegelser.
  • Begrepet nasjonalsosialisme er en generisk term for en bevegelse i flere land i ulike tidsperioder. Se egen artikkel de nasjonalsosialistiske bevegelser. I nåtidens Norge har begrepet blitt knyttet direkte opp mot de såkalte nynazistiske strømninger. En hovedgrunn for det kan være at tilhengerne av disse strømninger selv omfavner begrepet nasjonalsosialisme for å unngå å bli assosiert til nazismen slik den var praktisert i den nasjonalsosialistiske perioden i Tyskland.

Begreper[rediger | rediger kilde]

I Østblokken ble nasjonalsosialisme kun omtalt med den italienske betegnelsen fascisme. Årsaken var at man ønsket å unngå at denne ideologien ble forbundet med sosialisme.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ ^ Hans-Joachim Braun, "The German Economy in the Twentieth Century", Routledge, 1990, p. 114
  2. ^ a b Geary, Dick: «Who voted for the Nazis?(electoral history of the National Socialist German Workers Party)» 1998.
  3. ^ Bel, Germà: [ http://www.ub.edu/graap/nazi.pdf «Against the mainstream: Nazi privatization in 1930s Germany»]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ian Kershaw: Hitler, 1889-1936: Hubris ISBN 0-393-32035-9 (Engelskspråklig)
  • Ian Kershaw: Hitler: 1936-1945 NemesiISBN 0-393-32252-1 (Engelskspråklig)
  • Adolf Hitler: Mein Kampf ISBN 1-4101-0203-3 (Oversatt til norsk)
  • Wolfgang Benz: Geschichte des Dritten Reiches, ISBN 3-423-30882-6
  • Sebastian Haffner: Anmerkungen zu Hitler, Kindler Verlag, 1978, ISBN 3-596-23489-1
  • Franz Neumann: Behemoth. Struktur und Praxis des Nationalsozialismus 1933-1944 Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt/M., 1984 "einer der brillantesten zeitgenössischen Analytiker des NS-Phänomens" (Ian Kershaw: Hitler Bd.1 S.24)
  • Der Nationalsozialismus. Dokumente 1933-1945, herausgegeben und kommentiert von Walther Hofer, Fischer Taschenbuch Verlag, Reihe Bücher des Wissens, Erstausgabe 1957, ISBN 3-436-00183-X
  • Michael Ruck, Bibliographie zum Nationalsozialismus, 2 Bde. m. CD-ROM, Wissenschaftliche Buchgesellschaft 2000, ISBN 3-534-14989-0
  • Nicholas Goodrick-Clarke: Die okkulten Wurzeln des Nationalsozialismus, Marixverlag, ISBN 3-937715-48-7
  • Rüdiger Sünner: Schwarze Sonne, Herder Spektrum Verlag, Freiburg im Breisgau 1999, ISBN 3-451-05205-9,
  • F.P. Heller/A. Maegerle: Thule. Vom völkischen Okkultismus bis zur neuen Rechten. Schmetterling-Verlag. Stuttgart, 1998.
  • Reinhard Kühnl: Der deutsche Faschismus in Quellen und Dokumenten. Pahl-Rugenstein, Köln.
  • Karin Neidhart: Nationalsozialistisches Gedankengut in der Schweiz. Eine vergleichende Studie schweizerischer und deutscher Schulbücher zwischen 1900 und 1945, Peter Lang Verlag : Bern u.a. 2004, ISBN 3-631-51892-7
  • Cornelia Schmitz-Berning: Vokabular des Nationalsozialismus. Berlin: de Gruyter 2000, ISBN 3-11-016888-X.
  • Kurt Pätzold, Manfred Weißbecker: Geschichte der NSDAP, Köln 2002 ISBN 3-89438-134-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]