Nynazisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ung, nynazistisk snauskalle(bonehead) iført svarte boots med hvite lisser. Flagget er orlogsflagget fra den tyske keisertiden (Deutsches Reich Kaiserliche Kriegsflagge 19031918) og brukes av nynazister, særlig i Tyskland, som en erstatning for det forbudte hakekorsflagget.
Anonym nynazist med kamuflasjefarget shemagh foran det nazistiske Tysklands orlogsflagg fra perioden 1935 til 1945
Nynazistisk marsj i München i Tyskland i april 2005. Flaggene er fra Det tyske keiserriket fra 1871 til 1918 da bruk av nazistiske symboler er forbudt i Tyskland
Nynazister i München, blant annet Junge Nationaldemokraten (JN), markerte i 2006 dagen for kapitulasjonen i 1945 med parolen 8. mai: Beseiret og besatt. Vi feirer ikke!
Svenske nynazister i Svenska motståndsrörelsen demonstrerer på nasjonaldagen 6. juni, «svenska flaggans dag», i 2007. Politiet eskorterer opptoget for å forhindre voldelige sammenstøt mellom nazister og antirasister.
The Aryan Guard («Den ariske vaktstyrke») er en liten nynazistisk rasistgruppe fra Canada. Bildet viser medlemmer under en demonstrasjon i Calgary 2007.

Nynazisme er en politisk ideologi og kultur som blant annet bygger på den tyske nasjonalsosialismen fra 1920-tallet. Nynazismen oppstod etter nazistenes nederlag i andre verdenskrig, men ble særlig tydelig fra 1960-tallet. Nynazismen bygger på tanker både fra nazismen og den italienske og spanske fascismen, ofte med særlig vekt på rasisme. Flere organisasjoner som bygger på nynazistiske tanker, betegner seg ikke som nazistiske selv, men prøver å tilpasse seg samfunnets etablerte politiske systemer. Andre grupperinger er mer direkte og offensive. De har tatt opp i seg kulturen fra gjengkriminaliteten og har vært særlig beryktet for voldshandlinger og for å lokke til seg rotløse ungdommer.

Ideologi[rediger | rediger kilde]

Nynazistene bygger på en nasjonalistisk og rasistisk, autoritær og voldsforherligende ideologi. Deres kamp retter seg derfor ofte mot innvandring og fremmedarbeidere i det som de betegner som en «rasekrig». Også jøder, homofile, muslimer, kommunister og såkalt «antirasistisk ungdom» angripes.

Tidligere var gamle nazister fra krigens dager viktige støttespillere, men senere rekruttertes medlemmene oftest blant unge, søkende mennesker.

Det er forskjeller mellom rekrutteringen til de nasjonalsosialistiske opprinnelige bevegelsene og de nynazistiske. De som opprinnelig ble med den nasjonalsosialistiske bevegelse på den første halvdel av den 19. århundre i Tyskland kom med i en massebevegelse som fikk eller hadde makten i samfunnet, og de visste ikke på det tidspunkt hva systemet ville føre til eller hvilke grusomheter som skulle komme til å begås i bevegelsens navn: angrep på suverene stater, en verdenskrig, folkemord og etnisk utrenskning.

Den store andel nynazister går i motsetning til nasjonalsosialister i førkrigstidens Tyskland inn i en undergrunnsbevegelse som i høy grad er avskåret fra samfunnet, og hvor deres valg fører til en nedadrettet sosial og moralsk mobilitet. De blir utstøtt fra samfunnet ellers og tar på seg det nye miljøets voldsforherligelse og andre karakteristika. Nynazismen er i større grad enn den opprinnelige nasjonalsosialismen en motstandsbevegelse; sekterisk og hemmelighetsfull.[1] Mange av disse har ingen følelse av tilhørighet og lar seg friste av nynazistene visjon om broderskap og tilhørighet.

I kjølvannet av nynazistenes jødehat og antisemittisme har det oppstått holocaust-fornektere og såkalte historierevisjonister. To særlig fremtredende ideologer i denne bevegelsen har siden 1980-tallet vært den britiske forfatteren David Irving og tyskeren Ernst Zündel.

Nynazismen har tradisjonelt blitt betegnet som høyreekstremisme, til forskjell fra ytterliggående sosialisme og kommunisme som har blitt kalt venstreekstremisme.

Et annet element i bevegelsen er de såkalte 14 ord, formulert av David Lane; ""We must secure the existence of our people and a future for white children" ("Vi må sikre eksistensen til vårt folk og en fremtid for våre hvite barn"). Nummeret kombineres iblant med tallet 88; 14/88 eller 1488. Tallet 88 er en forkortelse av Heil Hitler, HH, hvor bokstaven H er den åttende i alfabetet.

ZOG[rediger | rediger kilde]

Zionist Occupation Government (ZOG) eller Jewish Occupation Government (JOG) er en nynazistisk konspirasjonsteori som hevder at den internasjonale jødiske okkupasjonsregimet, som blant annet ledelsen i FN, USA og Israel er støttespillere av, planlegger totalt verdensherredømme. Målet til ZOG skal være å spre perversjon, ondskap og ødeleggelse. Hovedsetene ligger ifølge teorien i Washington DC og Tel Aviv og jødene skal etter denne erobre verden ved å styre dens internasjonale økonomi utifra en 2000 år gammel plan. Dermed skal de kunne ta direkte kontroll over hver enkelt betydningsfull nasjon gjennom frimurerordenen, der samtlige medlemmer, uvitende om sine lederes planer, tjener ZOG og frivillig arbeider for å feste ZOGs grep om verdensmakten. Hollywood anses også som del av dette systemet, der det benyttes for at folk skal få mest mulig sympati for jøder og glemme deres angivelige forbrytelser mot menneskeheten og forsøk på verdensherredømme. Filmene skal også fremme forakt og hat mot den hvite rase for dens påståtte forbrytelser mot den øvrige verdensbefolkningen.[1]

Teorien oppsto hos den amerikanske bevegelsen White Arian Resistance, og videreførte nasjonalsosialistiske konspirasjonsteorier fra 1930 og 40-tallet. Det er en slags hemmelig lære som kun skal være tilgjengelig for de spesielt innvidde.[1]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Nynazismen står i dag særlig sterkt i deler av det tidligere østlige Tyskland der arbeidsledigheten er stor, og i visse russiske, nasjonalistiske miljøer. Selv om nazistiske og fascistiske organisasjoner er forbudt i Tyskland, Østerrike, Nederland og Italia har partier med slike trekk blitt valgt inn i styrende organer, blant annet i delstatsparlamenter i Tyskland.

I Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge har de nynazistiske miljøene vært små, blant annet i forhold til grupperinger i Sverige. Norske nynazister har likevel gjort seg bemerket med flere aksjoner og voldshandlinger.

Den tidlige perioden[rediger | rediger kilde]

Allerede kort tid etter krigen fantes det et miljø for tidligere NS-medlemmer, særlig knyttet til Forbundet for Sosial Oppreisning, Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie og avisen Folk og Land. Dette miljøet var primært tilbakeskuende, og kjempet for å oppheve landssviker-stempelet som NS-medlemmer fikk i rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig. I 1960-årene kom også noen yngre i kontakt med dette miljøet, og disse dannet utgangspunktet for Nasjonal Ungdomsfylking, grunnlagt høsten 1968. Det oppsto også en gruppe nynazistisk ungdom innenfor Oslo Høyre, men denne ble raskt bekjempet og delvis ekskludert av partiet.

Erik Blücher og Norsk front[rediger | rediger kilde]

Nynazismen i Norge tok en ny vending i 1975, da Nasjonal ungdomsfylking ble omgjort til det politiske partiet Norsk front, og Erik Blücher valgt som fører. Partiet samlet aldri nok underskrifter for å stille til valg, men ble likevel et samlingspunkt for norske rasister, antikommunister og nazister. Samtidig trådte «de gamle nazistene» fra andre verdenskrig stadig mer i bakgrunnen (blant annet på grunn av alder) og bevegelsen ble raskt dominert av ungdom. På det meste hadde partiet 1400 medlemmer.

Organisasjonen var splittet mellom dem som ville bygge et politisk parti og dem som ville utøve vold. Flere voldelige aksjoner (særlig bombeaksjonen mot Rød front-toget i Oslo 1. mai 1979) medførte massiv fordømmelse. Norsk front ble nedlagt sommeren 1979, men gjenoppstod i januar 1980 under navnet Nasjonalt Folkeparti. Nynazistiske voldelige aksjoner fortsatte imidlertid å slå tilbake på partiet. I 1981 trakk Erik Blücher seg ut etter Hadelandsdrapene, og flyttet til England. Bombingen av Nor-Moskéen i 1985 svekket partiet ytterligere og det ble endelig nedlagt i 1991.

Senere[rediger | rediger kilde]

Fra siste halvdel av 1980-tallet ble motstand mot innvandring gradvis den samlende saken på ytterste høyre fløy. Organisasjonene Folkebevegelsen mot innvandring, Organisasjonen Stopp innvandringen, Fedrelandspartiet og Hvit valgallianse, hadde dette som viktigste eller eneste sak. Det går et vesentlig skille mellom organisasjoner som har innvandringsmotstand som sin eneste sak, og de som har en nynazistisk ideologi. De fleste større organisasjonene faller inn under den første gruppen.

En del nynazister har prøvd å ta opp igjen den gamle norrøne religionen, såkalt åsatru. Dette gjelder blant annet lederen i Vigrid, Tore Tvedt. Imidlertid er det langt fra alle åsatroende som er nynazister.

På Bøler var det et aktivt mindre miljø siden 1994 kalt Boot Boys. Gruppen ble synlige i bydelen i årene som kom.[2]

I løpet av 90-årene utkom en rekke undergrunnsblader i det norske nynazistmiljøet: Ung Front (nedlagt før 1993), Raknarok (senere Einherjer), Boot Boys, Gjallarhorn (bladet til Zorn 88 som senere ble til NNSB) Patrioten (utgitt av Norges Nasjonal Sosialistiske Bevegelse, NNSB mellom 1996 og 1998), Viking (utgitt av organisasjonen Viking mellom 1995-1998), ikke å forveksle med den tidligere Vikingen (bladet til HAM - Hvit Arisk Motstand), The Order (kun utgitt ett nummer), Blood and Honour (et par utgivelser etter 1995), og det mer moderate bladet Norsk Blad (senere Fritt Forum). Siden midten av 1990-tallet flyttet de gjenlevende papirpublikasjoner over til internett, der det kunne nås langt flere lesere til lavere kostnad.[1]

Uniformering og symboler[rediger | rediger kilde]

I tillegg til hakekorset, som er forbudt i flere europeiske land, er dette de viktigste grafiske symbolene for nynazismen:
1. Keltisk kors, i slekt med Nasjonal Samlings solkors (solhjul)
2. Odal-rune, rune som symboliserer eiendom, germansk rasetilhørighet og annet
3. Knyttneve med teksten «White Power» («Hvit makt»). Også kampvillige kommunister, Black Power og andre har knyttneve som symbol.
4. Den nazistiske varianten av det tyske Jernkorset med hakekors
5. SS' doble seiersruner
6. Hodeskallemerke (Totenkopf) brukt av SS som luemerke og av dødsskvadronene i Totenkopf-regimentet

Symboler og visuelle markeringstegn er nyttige virkemidler i all kommunikasjon der budskapet skal formidles effektivt og vekke følelser og engasjement, og brukes ofte i propaganda og reklame. Slående grafiske tegn, uniformering, flagg og faner har særlig vært utbredt i politiske og nasjonalistiske massemønstringer som er organisert etter militært mønster. Det gjelder ikke minst autoritære ideologier som nazisme, kommunisme og fascisme. Slike ytre kjennetegn vil styrke fellesskapsfølelsen og eget selvbilde og samtidig gi et ønsket signal til omverdenen, slik all sosial atferd i vid forstand alltid er identitetsbygging og mer eller mindre bevisst iscenesettelse av en selv.

Mange nynazister har tatt i bruk gamle og nye varianter av symboler som blir knyttet til nazismen før og under andre verdenskrig, deriblant tradisjonelle flagg, hakekors, solkors og runer. Slike symboler er i mange tilfeller sterkt tabu-belagte i den moderne vestlige verden. Bruken av hakekors og Hitler-hilsen er for eksempel forbudt ved lov i Tyskland. Også Norge har strenge regler for politiske uniformer etter erfaringene med militante organisasjoner og bevegelser. Nynazistiske symboler representerer dermed ikke bare en politisk oppfatning, men er også en direkte provokasjon mot den bestående samfunnsordningen.

Flagg som kan symbolisere nynazisme, nyfascisme, hvit nasjonalisme og antisemittisme[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Katrine Fangen og Tom Kimmo Eiternes (2002). Bak nynazismen, 1. utg.. J.W. Cappelen AS (norsk). ISBN 9788202220884.
  2. ^ Grovere vold enn før. VG (28.01.2001). Besøkt 29.08.2011.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Neo-Nazism – bilder, video eller lyd