Tariffavtale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En tariffavtale er en avtale mellom arbeidstakere og arbeidsgiver(e) om lønns- og arbeidsvilkår. Til forskjell fra individuelle arbeidsavtaler, er tariffavtaler kollektive avtaler som binder flere arbeidstakere, og som i henhold til loven alltid inngås skriftlig.[1] Som oftest skjer dette med en gruppe arbeidstakere gjennom arbeidstakerorganisasjon(er) på den ene side og arbeidsgiver/arbeidsgiverforening(er) på den annen side.

Tariffavtalen er som oftest tidsbegrenset, og utløpsdatoen er gjerne angitt i avtalen. Partene i avtalen står fritt til å gjøre avtaler om hva som helst, så lenge dette er innenfor lovens rammer eller minstekrav.

Forutsetninger[rediger | rediger kilde]

Tariffavtaler (som oftest bestående av hovedavtale og overenskomst) gjelder som utgangspunkt kun på arbeidsplasser der en gruppe arbeidstakere er organisert og bedriften har gått med på å skrive under på tariffavtale. Det er derfor viktig å merke seg at verken arbeidstakere eller arbeidsgiver kan påberope seg tariffestede rettigheter uten inngått tariffavtale. For den ansattes del betyr dette som regel at man må være medlem av en fagforening og i tillegg at arbeidsgiver må ha skrevet under på å inngå tariffavtale før tariffestede rettigheter blir gyldige på arbeidsplassen.

Typiske tariffestede rettigheter i Norge er eksempelvis Avtalefestet pensjon (AFP), ulike typer ubekvemstillegg, betaling for bevegelige helligdager, femte ferieuke, minstelønnsordninger m.m. Selv om mange arbeidsplasser «følger» tariffestede ordninger er det altså kun arbeidsplasser med organiserte ansatte og faktisk inngått tariffavtale som utløser reell rett fra de ansatte, såvel som plikt hos arbeidsgiver, til å yte slike ordninger.

Rettslige vilkår[rediger | rediger kilde]

Det stilles gjerne opp fem sett av vilkår for at en tariffavtale etableres i rettslig forstand:

  1. Partene i tariffavtalen må alltid være en «fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening».[2][3] Partsbegrepene her kan være gjenstand for tolkninger som er både enkle og komplekse, men det er altså klart at det på arbeidstakersiden alltid må være et fellesskap av flere ansatte (som oftest en fagforening), mens det på arbeidsgiversiden kan være enten en enkelt arbeidsgiver eller et fellesskap av flere arbeidsgivere som trer inn som part i tariffavtalen.
  2. For at det skal være tale om en «tariffavtale», må avtalen angå «arbeids- og lønnsvilkår eller andre arbeidsforhold».[4] «arbeids- og lønnsvilkår» favner her vidt. Ikke bare enhver form for vilkår som lønn, arbeidstid, pensjon, sluttvederlag, etc, men også andre immaterielle (dvs ikke-materielle) bestemmelser mellom partene (som eksempelvis rett til forhandlinger, drøftinger, klubbstyrer, osv...) omfattes. Rekkevidden av denne bestemmelsen er altså vid. På den annen side kreves det heller ikke noen omfattende regulering i en «tariffavtale». Det er tilstrekkelig at avtalen omfatter ett punkt som inkluderer dette, for eksempel en tariffavtale som omfatter «bare lønn».[5]
  3. Det ligger en såkalt «negativ avgrensning» i kriteriet «arbeids- og lønnsvilkår» i Arbeidstvistlovens § 1-8. Dette betyr, at hvis avtale er ment å gjelde for individuelle arbeidforhold, så er det heller ikke en tariffavtale. Eksempelvis: hvis avtalen spesifikt angir en gruppe navngitte arbeidstakere, er konsekvensen at det ikke er en tariffavtale. Det ligger altså til grunn hva man kaller et «generalitetskrav». Tariffavtalen må kunne gjelde hvem som helst som bekler en gitt stilling.
  4. Tariffavtalen er formbundet. Og i dette tilfellet betyr det at skriftlighetskravet er absolutt.[6] I motsetning til en individuell arbeidskontrakt hvor skriftlighetskravet er «snarest mulig og senest en måned etter at arbeidsforholdet begynte»[7] må tariffavtalen dermed være skrevet før den finnes.
  5. Det finnes i tillegg til dette et såkalt «subjektivt vilkår». Her betyr det at tariffavtalen må være en disposisjon som etablerer gjensidige rettigheter og plikter for begge parter i avtalen. Som oftest betyr dette at i prosessen med å etablere tariffavtalen har partene «tatt og gitt litt». Begge parter må altså ha ment å forplikte seg overfor hverandre. Ensidige viljeserklæringer overfor f.eks tredjepart er altså ingen tariffavtale, heller ikke politiske proklamasjoner i fellesskap mellom partene, etc. Det er alltid to parter i avtalen, og de forplikter seg likeledes gjensidig.

Tariffavtaler i Norge[rediger | rediger kilde]

Selv om punktene nevnt over kan synes skarpe, er det likevel ikke mye som skal til, før en tariffavtale er etablert. Det er nok at en gruppe ansatte er organisert i et uavhengig fellesskap[8] og med sin arbeidsgiver skriver under på et dokument som omfatter «arbeids- og lønnsvilkår eller andre arbeidsforhold». Tariffavtaler i Norge vil likevel mellom de etablerte tariffparter normalt ikke være en enkeltavtale, men bestå av to separate avtaler som forhandles hver for seg og med selvstendige utløpsperioder: Hovedavtalen og den enkelte overenskomsten. De to delene utgjør som oftest i Norge det som går under samlebegrepet «tariffavtalen».

Hovedavtale[rediger | rediger kilde]

Hovedavtalen (ofte kalt tariffavtalens del 1) tar for seg de grunnleggende spilleregler i arbeidslivet, men sier ikke noe om eksempelvis lønn – som altså er regulert i overenskomsten.

Hovedavtalen kan for eksempel gi de ansatte rett til informasjon og innsyn, sikre retten til å ha tillitsvalgte som opptrer på arbeidstakernes vegne. Den sikrer også tillitsvalgte mot usaklig oppsigelse og trekker opp hvilke spilleregler som gjelder på arbeidsplassen for informasjon, samarbeid og konfliktløsning. Den inneholder generelle bestemmelser om forhandlings- og samarbeidsforhold mellom arbeidsgivere og arbeidstakere.

Hovedavtalen regulerer ikke lønn som fastsettes i overenskomsten (se dette). Hovedavtalen gjelder normalt for 4 år av gangen. Hovedavtalen i arbeidslivet er styrende for reguleringen av andre avtaler. Den første hovedavtalen i Norge ble inngått i 1935 mellom LO og N.A.F. (Senere NHO)

Overenskomst[rediger | rediger kilde]

Overenskomsten (ofte kalt tariffavtalens del 2) vil typisk gjennomføre minstelønnsbestemmelser og rettigheter når det gjelder arbeidstid, overtidsbetaling, velferdspermisjoner, retten til videreutdanning m.m.

Siden en overenskomst gjerne fremforhandles av et fagforbund, vil hvilke stillinger på arbeidsplassen som omfattes av overenskomsten gjerne være nevnt i omfangsparagrafen.

Overenskomsten gjelder normalt for to år av gangen, og det er denne som normalt vil være gjenstand for reforhandling under tariffoppgjøret.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dette i tråd med Arbeidstvistlovens § 3 (1)
  2. ^ Dette i tråd med Arbeidstvistlovens § 1-8
  3. ^ Se også Tjenestetvistlovens § 11
  4. ^ Dette i tråd med arbeidstvistlovens § 1-8
  5. ^ ARD (Dom i Arbeidsretten) 1988/151
  6. ^ Arbeidstvistlovens §3
  7. ^ Arbeidsmiljølovens §14-5 (2)
  8. ^ I tråd med FN-konvensjoner, ILO-konvensjoner og Den europeiske sosiale pakt er det her viktig at de ansatte opptrer uavhengig og ikke er er under styring av f.eks sin arbeidsgiver

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]