Entartete Kunst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
De tyske nasjonalsosialistene definerte modernistiske kunstuttrykk som entartete Kunst, det vil si «utartet» og «degenerert» kunst. Den tyske ekspresjonisten Franz Marc, her representert med maleriet Fugler (Vögel) fra 1914, var blant dem som ble svartelistet.

Entartete Kunst («utartet kunst»), på norsk også kalt degenerert kunst, var de tyske nasjonalsosialistenes betegnelse for ikke-naturalistisk, modernistisk kunst. Det var også navnet på den kampanjen nasjonalsosialistene rettet mot slik kunst fra 1935. Det tyske uttrykket betyr «utartet», «degenerert» eller «dekadent kunst» og spiller på forestillinga om at de nye kunstformene på 1900-tallet representerte en usunn og ødeleggende utglidning i kunstutviklinga. Nasjonalsosialistene mente denne kunsten var uforståelig for folk flest, «ugermansk» og «kulturbolsjevistisk» inspirert av jøder, marxisme, sinnssykdom og primitiv kunst.

«Entartete Kunst» var også navnet på to store utstillinger i München i 1937 og 1938 som på en pedagogisk måte skulle latterliggjøre den modernistiske kunsten og vise hvor syk kunsten og kunstnerne bak var.

Omfang[rediger | rediger kilde]

Plansje til minne om de store kunstlagrene med «entartete Kunst» i Köpenicker Straße 24a i Berlin fra 1937 til 1939.

Nasjonalsosialistenes kunstsyn rammet ikke bare bildekunst, men også litteratur, film, teater, arkitektur, musikk og annen eksperimenterende kultur som ble betraktet som ikke-tysk, fordervet og kommunistisk.

Fra 1935 ble i alt rundt 20 000 kunstverk av 200 kunstnere fjernet fra museene og private samlinger, og 4000 abstrakte, surrealistiske og kubistiske malerier ble også brent. I 1937 ble således 82 verker av Edvard Munch stemplet som degenerert kunst og beslaglagt fra offentlige samlinger i Tyskland. Avantgardistiske kunstnere ble sett på som folkets fiender og svartelistet. Flere ble også fengslet, og mange flyktet fra Tyskland.

Noe av den degenererte kunsten ble solgt til utlandet, noe ble ødelagt og noe havnet på nazistienes private hender. 16 000 verk skal fortsatt være savnet, for det meste grafikk.

Retninger innen billedkunsten som ble fordømt som entartete Kunst[rediger | rediger kilde]

Entartete Musik[rediger | rediger kilde]

Stadig nye musikernavn ble offentlig stemplet som «degenererte» og forbudte på 1930-tallet, både klassiske komponister som Stravinskij, Bartok, Hindemith og Mendelsohn, men også en rekke mindre kjente kunstnere. Jazz[1] og swing ble omtalt nedsettende som «negermusikk» (Negermusik på tysk, en betegnelse som for øvrig også ble brukt om rock'n'roll på 1950-tallet) og i dagligtale mer nøytralt som «skeiv musikk» (Schräge Musik). Denne og atonal musikk ble forbudt å spille i tysk radio og i tyske konsertsaler.

Utstillinger med entartete Kunst[rediger | rediger kilde]

Joseph Goebbels (i midten), propagandaminister i det nasjonalsosialistiske Tyskland, besøker utstillinga Entartete Kunst i Haus der deutschen Kunst i München februar 1938.
Reklame for en vandreutstilling med Entartete Kunst, her på jernbanestasjonen i Salzburg 1938, der bilder ble vist i byens Festspielhaus samme høst.

En stor propagandautstilling som hånet den modernistiske kunsten, særlig dadaismen, ekspresjonismen og Neue Sachlichkeit, ble åpnet i Das Haus der deutschen Kunst i München 19. juli 1937 under tittelen «Entartete Kunst». Utstillingen viste 650 bilder som var valgt ut blant de beslaglagte arbeidene. Denne massemønstringa ble sendt til 11 ulike byer i Tyskland og Østerrike, og ble sett av over 3 millioner mennesker mellom 1937 og 1941. Kunstverkene var hengt opp på skrå og omgitt av slagord og lapper som gjorde narr av kunstneren og arbeidene. En ny utstilling av denne kunsten ble presentert i München året etter.

18. juli 1937, dagen før «Entartete Kunst» ble presentert, åpnet Adolf Hitler «Die große Deutsche Kunstausstellung» samme sted. Det var den første av i alt åtte årlige kunstutstillinger fram til 1944 som skulle vise det «beste» av tysk kunst. Denne utstillinga inneholdt akt- og sjangermalerier, stilleben, landskap, mytologiske motiver, arbeider- og industribilder såvel som bilder av «nye, rasereine mennesker» i overensstemmelse med den nasjonalsosialistiske estetikken.

24. mai 1938 åpnet utstillinga «Entartete Musik» som fordømte «musikkbolsjevistiske» komponister som Hanns Eisler, Paul Hindemith, Arnold Schönberg og andre.

Også i Norge prøvde nasjonalsosialistene på tilsvarende kulturkampanjer mot degenerert kunst og kunstnere med kommunistiske sympatier. Det gjelder særlig utstillinga «Kunst og ukunst» i Nasjonalgalleriet i 1942. Den ble arrangert av den NS-vennlige galleridirektøren og maleren Søren Onsager etter en «opprydning“ i museet. «Kunst og ukunst» inneholdt blant annet et «redselskabinett».

Kunstnere representert på Entartete Kunst[rediger | rediger kilde]

Også Otto Mueller (1874–1930) og hans kunst ble stemplet som entartet. Her litografiet Fem gule akter ved vannet (Fünf gelbe Akte am Wasser) fra 1921.
Lovis Corinth (1858–1925) var også representert på utstillinga Entarte Kunst. Her er hans radering Dødsdans – Død og kunstner (Totentanz – Tod und Künstler) fra 1922.
Ernst Barlachs skulptur «Den svevende» (Der Schwebende) ble stemplet som entartet i 1937 og fjernet fra domkirken i Güstrow. Den ble etter krigen støpt i flere utgaver, blant annet denne fra Antoniterkirche i Köln.


Lista viser kunstnerne som ble presentert på «Entartete Kunst»-utstillinga i München. Personene er ordnet alfabetisk etter etternavn.

Bokbål med «entartete» litteratur[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkelen Nasjonalsosialistenes bokbrenning

Få måneder etter at nasjonalsosialistene overtok makten, fant den første fase i «renselsesprosessen» sted. Den 10. mai 1933 ble det arrangert bokbål med store mengder bøker og avhandlinger i 22 universitetsbyer over hele Tyskland. Innsamlingen ble gjort ved å beslaglegge skrifter fra offentlige samlinger og fra personer som i seg selv var «entartete». Forfatteren Thomas Mann flyttet til Sveits.

Entartete Kunst i Norge[rediger | rediger kilde]

Også i Norge ble livet preget av kunstsensuren under andre verdenskrig. Den ble gitt av den tyske okkupasjonsmakten og de tyskvennlige norske myndighetene. Kulturinstitusjoner og NRK, som da var landets eneste kringkastingsselskap, ble styrt av nazistene og Nasjonal samling. Illegale samlinger ble etter hvert eneste mulighet for frie ytringer og fri kunstnerisk utfoldelse, og konsertene og samlingene ble viktige møtepunkter for illegal informasjonsutveksling.

Billedkunst[rediger | rediger kilde]

Skillelinjene mellom «ekte» og «uekte» kunst gikk litt annerledes i Norge enn i Tyskland. For eksempel ble Munchs kunst betraktet som «utartet» i Tyskland, der 82 av arbeidene hans ble beslaglagt fra tyske samlinger i 1937, mens han ble hyllet som en mester i Norge og hadde fire bilder med som «god» kunst på «Kunst og ukunst». Det var en kunstutstilling som ble vist i Nasjonalgalleriet i Oslo i april og mai 1942. Den viste norsk billedkunst som nazistene mente var mindreverdig og degenerert, sammen med et bredt utvalg kunst de mente var god. Utstillinga var et propagandatiltak som var direkte inspirert av kampanjene i Tyskland og av den store vandreutstillinga med slik kunst som først ble vist i München i 1937.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]