Blut und Boden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Walther Darré, landbruksminister i det nazistiske Tyskland, taler for landbruksorganisasjonen Reichsnährstand (RNS) i Goslar i desember 1937. Podiet er dekorert med slagordet Blut und Boden, riksørn og hakekors.
Ifølge Blut und Boden-teorien var den tyske bondestanden avgjørende viktig for det tyske folk. Bildet viser bønder i Innsbruck i Østerrike, såkalte folketyskere, som hilser de tyske soldatene med hakekorsflagg etter Anschluss, Hitler-Tysklands annektering av Østerrike i mars 1938. Bildeteksten forteller at bøndene fra Tyrol «er blant de mest trofaste sønner av det tyske folk».
Plakett med Blut und Boden satt opp av Reichsnährstand i 1936 som merke for Erbhof («familiegård»).

Blut und Boden (uttales blot ont båden, tysk for «blod og jord») var en ideologisk retning og et politisk uttrykk som ble slagord i den tyske, nasjonalsosialistiske propagandaen før og under andre verdenskrig. I Blut und Boden-ideologien var «blod» symbol for opphav, slekt, arv og rase, mens «jord» representerte jordsmonn, hjemstavn og landområde. Ifølge dette synet dannet «blod og jord» livsgrunnlaget for mennesket – sammen med tradisjonelt jordbruk og bondeliv.

Tilhengerne av Blut und Boden-tankegangen hevdet at «germanske» nasjoner og folkegrupper var rasemessig overlegne andre, og at de derfor hadde rett til å fordrive de mindreverdige gjennom repatriering, etnisk rensning og utryddelse. På den måten kunne de «sunne» folkene overta andres territorium og utvide sitt eget leveområde, på tysk kalt Lebensraum («livsrom»).

Forestillingene om «blod og jord» påvirket både rase- og landbrukspolitikken i det nazistiske Tyskland, men var også idegrunnlaget bak tyskernes Anschluss med tyske befolkningsgrupper utenfor Tyskland, såkalte folketyskere, og Lebensraum-utvidelsen østover (Lebensraum im Osten).

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Emblem for Reichsnährstand, den overgripende mat- og landbruksorganisasjonen i Det tredje rike, og «Blod og jord»-ideologien.

Tankene om Blut und Boden oppstod i rasistiske og nasjonalistiske miljøer tidlig på 1900-tallet og ble en viktig bestanddel av idegrunnlaget for nazismen. Begrepet ble første gang brukt av den tyske forfatteren August Winnig (1878—1956), men ble i det nazistiske Tyskland et realpolitisk slagord med utgangspunkt i boka Neuadel aus Blut und Boden («Nyadel av blod og jord») fra 1930, skrevet av landbrukspolitikeren og raseteoretikeren Walter Darré (1895–1953). Slagordet spilte også på uttrykket Blut und Eisen («blod og jern») som er hentet fra et berømt sitat av Otto von Bismarck, Tysklands første kansler: «Tidens store spørsmål avgjøres ikke med taler og majoritetsbeslutninger, men med blod og jern.» Det kom ut en rekke bøker som fulgte Darrés eksempel, en nazistisk bondelitteratur som fortalte hvordan industrien trakk tyskerne vekk fra hjembygda og til de jødedominerte byene.

Ideene omkring «blod og jord» preget både rase- og jordbrukspolitikken var i Det tredje rike. Ideologien førte til antisemittisme, rasehygieniske tiltak og folkeforflytninger såvel som nye bondelover og jordforbedringprogram. Den nasjonalsosialistiske Reichserbhofgesetz («riksarvloven») av 1933, som rettet seg mot den tyske bondebefolkningen, uttrykte Blut und Boden-ideologien i sitt mål om å «bevare bondekulturen som blodskilde for det tyske folk» (Das Bauerntum als Blutquelle des deutschen Volkes erhalten). Ifølge Riksflaggloven fra 1935 skulle rødt, svart og hvitt være riksfarger og det røde, hvite og svarte hakekorsflagget det nye nasjonalflagget i landet. Fargene rødt og svart symboliserte blant annet nettopp «blod og jord».

Blut und Boden i Norge[rediger | rediger kilde]

Den romantiske holdningen til forbindelsen mellom slekt og hjemstavn, og idealiseringen av bonden og jordbruket, preget også flere personer og bevegelser i Norge på samme tid. En slik «bygdefascisme» kommer til uttrykk i blant annet Knut Hamsuns roman «Markens grøde». Også i den norske bonderørsla, for eksempel representert ved Bondepartiet og avisa Nationen, var det i mellomkrigstida utbredt skepsis til den moderne industrialismen og frykt for at fremmede krefter, særlig jødene, skulle ødelegge tradisjonelle, nasjonale verdier. For øvrig var det bare Dagbladet av norske aviser som ikke tillot antisemittiske ytringer før og under krigen.

Se også[rediger | rediger kilde]