Fraktur (skrift)

Den første frakturskriften ble laget i 1514 til en bønnebok utgitt av Maximilian I, keiser i Det tysk-romerske riket fra 1493 til 1519.

Side fra Maxmilians bønnebok fra 1514 der frakturskriften opptrer for første gang. Boka ble trykt i ti eksemplarer som hvert ble utstyrt med håndmalte initialer, linjer og kruseduller for å gi inntrykk av en håndskrevet bok. Bildet viser ei side fra det ene eksemplaret som i tillegg fikk originalillustrasjoner av kjente kunstnere i samtida, deriblant Albrecht Dürer.

Etter at boktrykkerkunsten oppstod på midten av 1400-tallet, lagde de ulike trykkeriene sine egne trykkskrifter, og bokstavene ble formet som etterlikninger av skrevne eller trykte forbilder. Frakturstilen kom til i Nurnberg i Tyskland da Maximilian I, som var keiser i Det tysk-romerske riket fra 1493 til 1519, i 1514-1515 fikk trykket en bønnebok og tegnet og laget spesielle fonter til den. Frakturstilen var en svungen kombinasjon av to tidligere gotiske skriftformer, rund Schwabacher og kantete tekstur, det vil si Gutenbergs «munkeskrift». Fraktur ble snart mer populær enn de foregående skriftene, og det ble skåret og støpt en rekke varianter av den nye skriften, særlig under stilpåvirkning fra barokken.

En type gotisk skriveskrift som baserte seg på frakturstilen i bøker, oppstod på 1500-tallet. Denne videreutviklet seg etterhvert til såkalt tysk skriveskrift eller kurrentskrift, i Danmark og Norge bare kalt gotisk håndskrift. Varianter av denne håndskriften dominerte skriveskriften i Norge fra 1600- til midten av 1800-tallet. Håndskrevne dokumenter og nedtegnelser fra denne tida kan derfor være vanskelig å lese i dag. Da det med ny skolelov blant annet ble innført obligatorisk skriveundervisning for barn i Norge på 1860-tallet, valgte lærere og myndigheter den såkalte engelske skrivestilen. Den var basert på små og store bokstaver fra latinsk antikva, og dermed ble det slutt på den tidligere gotiske håndskriften.

Frakturen holdt seg noe lenger i Danmark og Norge enn i Sverige, men gikk gradvis ut av bruk i løpet av siste halvdel av 1800-tallet. I Norge forsvant den gotiske trykkskriften for alvor etter år 1900, særlig etter første verdenskrig da frakturskriften ble assosiert med tysk nasjonalisme og krigsnederlag. Fraktur ble fra da av bare brukt i enkelte religiøse bøker. Skrifttypen holdt seg imildertid i visse frikirkelige miljøer helt inn på 1930-tallet.

Hitler og nazistene i Tyskland anså gotiske bokstaver, særlig fraktur, som erketyske og innførte stilen som offisell, nasjonal skrift i 1934 i et forsøk på å styrke det nasjonale selvbildet etter nederlaget i første verdenskrig. Myndighetene fordømte imildertid de samme bokstavtypene som «jødeskrift» allerede i januar 1941. Fraktur ble da erstattet med Normalschrift, latinsk «normalskrift» både med og uten seriffer. Begrunnelsen var angivelig at gotisk skrift var ødelagt av jøder som hadde infiltrert boktrykkerkunsten fra begynnelsen av. Hovedgrunnen var likevel å lette den skriftlige kommunikasjonen i de tyskokkuperte landene. Der ble alfabetet skrevet med antikvabokstaver, og folk syntes gotiske bokstaver, enten de var trykte eller håndskrevne, var vanskelige å lese. Fraktur fikk forøvrig på nytt et lite oppsving i tyske områder etter krigen, men ble snart forlatt til fordel for mer «moderne» skrifttyper.

Lang s, en formvariant av bokstaven s inne i ord og skrevet med tegnet ſ, er beholdt i fraktur og andre gotiske skrifter. Lang s gikk ut av bruk i antikvaskriftene etter at den britiske forleggeren John Bell begynte å gi ut bøker med bare rund s omkring år 1800.