Fraktur (skrift)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Frakturstilen var utformet som om bokstavene var skrevet med en bred penn. Fraktur var en videreføring av den egentlige gotiske skriften og ble Tysklands «nasjonalskrift» fra 1500-tallet og den vanligste også i Nord-Europa fram til 1800-tallet. Av de store bokstavene er kanskje særlig A, G, S, Y og Z fremmede for oss i dag. De to nederste radene viser formvarianter og ligaturer, bokstavpar som var støpt sammen på én type for å lage et penere skriftbilde.

Fraktur er en stilvariant av gotisk skrift, bokstaver i det latinske alfabetet formet med tunge stammer og brukne buer. Fraktur ble laget i Tyskland tidlig på 1500-tallet og brukt som trykkskrift i nord- og sentraleuropeiske områder, også Norge, fram til den gradvis, men raskt ble utkonkurrert av «latinske» antikvabokstaver på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, i Tyskland først på 1940-tallet.

Fraktur var en videreutviklet, mykere og åpnere variant av tekstur, boktrykkeren Johann Gutenbergs opprinnelige, gitterpregede og sammentrykte, gotiske trykkskrift fra 1400-tallet. Fraktur og andre gotiske skrifttyper skilte seg klart fra den italienske antikvaskriften som ble tatt i bruk på samme tid, men hentet forbilder fra romerske store bokstaver og renessansens skriveskrift. Fraktur ble lenge ansett som tysk «nasjonalskrift» og forbindes fremdeles med tysk kultur og boktrykkertradisjon. Skrifttypen er i dag fullstendig erstattet av antikva, grotesk og kursiv.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet fraktur er avledet av det latinske frangere, «brekke» eller «knekke», i fortidsformen fractus, det vil si «brukket». Ordet fraktur er også fagbetegnelsen på beinbrudd i medisinsk sammenheng. Samlebetegnelsen gotisk skrift brukes ofte litt upresist om den særtyske formvarianten fraktur. Fraktur kan kalles german print eller blackletterengelsk.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Gotisk skrift har brukne buer på samme måte som spissbuene innen gotisk arkitektur. Bildet viser forskjellen mellom antikvaskriften øverst, der formene tilsvarer runde, romanske buer, og brukne buer hos de fire vanligste gotiske variantene. Fraktur (nederst) ble konstruert tidlig på 1500-tallet som en spenstig mellomting mellom rund schwabacher og rett tekstur
Den første frakturskriften i bønneboka utgitt av keiser Maximilian I 1514
Sammenlikninger mellom en del vanlige bokstaver i grotesk og fire vanlige gotiske skrifter.
Gotiske skriftvarianter utformet av skrifttegneren Rudolf Koch 1914–1937 (Schriftbeispiel betyr «skrifteksempel»).
Tysk boktrykkerkunst og typografi var lenge ledende. Her er ordet «skaftestøvel» satt med tre tyske fonter: Erich Meyers gotiske Tannenberg (halvfet) fra ca. 1935, F. H. Ernst Schneiders gotiske Zentenar-Fraktur fra ca. 1939 og Paul Renners groteske Futura fra ca. 1927.
Side fra Maximilians bønnebok fra 1514 der frakturskriften opptrer for første gang. Boka ble trykt i ti eksemplarer som ble utstyrt med håndmalte initialer, linjer og kruseduller for å gi inntrykk av en håndskrevet bok. Bildet viser ei side fra det ene eksemplaret som i tillegg fikk originalillustrasjoner av kjente kunstnere i samtida, deriblant Albrecht Dürer.

Etter at boktrykkerkunsten oppstod på midten av 1400-tallet, lagde de ulike trykkeriene sine egne trykkskrifter, og bokstavene ble formet som etterlikninger av skrevne eller trykte forbilder. Frakturstilen kom til i Nürnberg i Tyskland da Maximilian I, som var keiser i Det tysk-romerske riket fra 1493 til 1519, i 15141515 fikk trykket en bønnebok og tegnet og laget spesielle fonter til den. Frakturstilen var en svungen kombinasjon av to tidligere gotiske skriftformer, rund Schwabacher og kantete tekstur, det vil si Gutenbergs «munkeskrift». Fraktur ble snart mer populær enn de foregående skriftene, og det ble skåret og støpt en rekke varianter av den nye skriften, særlig under stilpåvirkning fra barokken.

En type gotisk skriveskrift som baserte seg på frakturstilen i bøker, oppstod på 1500-tallet. Denne videreutviklet seg etterhvert til såkalt tysk skriveskrift eller kurrentskrift, i Danmark og Norge bare kalt gotisk håndskrift. Varianter av denne håndskriften dominerte skriveskriften i Norge fra 1600- til midten av 1800-tallet. Håndskrevne dokumenter og nedtegnelser fra denne tida kan derfor være vanskelig å lese i dag. Da det med ny skolelov blant annet ble innført obligatorisk skriveundervisning for barn i Norge på 1860-tallet, valgte lærere og myndigheter den såkalte engelske skrivestilen. Den var basert på små og store bokstaver fra latinsk antikva, og dermed ble det slutt på den tidligere gotiske håndskriften.

Frakturen holdt seg noe lenger i Danmark og Norge enn i Sverige, men gikk gradvis ut av bruk i løpet av siste halvdel av 1800-tallet. I Norge forsvant den gotiske trykkskriften for alvor etter år 1900, særlig etter første verdenskrig da frakturskriften ble assosiert med tysk nasjonalisme og krigsnederlag. Fraktur ble fra da av bare brukt i enkelte religiøse bøker. Skrifttypen holdt seg imidlertid i visse frikirkelige miljøer helt inn på 1930-tallet.

nazistene i Tyskland anså gotiske bokstaver, særlig fraktur, som erketyske. De innførte stilen som offisiell, nasjonal skrift i 1934 i et forsøk på å styrke det nasjonale selvbildet etter nederlaget i første verdenskrig. Likevel dominerte den «latinske» antikvaskriften også der, og Hitler fordømte gotisk skrift som «jødebokstaver» (Schwabacher Judenlettern) i et rundskriv i januar 1941. Gotisk skrift ble da gradvis erstattet med antikva som «normalskrift» både med og uten seriffer. Endringen skulle gjelde skoleverk, presse, offentlige skilt og annet, med trykksaker sendt til utlandet som førsteprioritet. Begrunnelsen var angivelig at gotisk skrift var ødelagt av jøder som hadde infiltrert boktrykkerkunsten fra begynnelsen av. Hovedgrunnen var likevel å lette den skriftlige kommunikasjonen i de tyskokkuperte landene der folk syntes gotiske bokstaver var vanskelige å lese. Fraktur fikk forøvrig på nytt et lite oppsving i tyske områder etter krigen, men ble snart forlatt til fordel for mer «moderne» skrifttyper.

Lang s, en formvariant av bokstaven s inne i ord og skrevet med tegnet ſ, er beholdt i fraktur og andre gotiske skrifter. Lang s gikk ut av bruk i antikvaskriftene etter at den britiske forleggeren John Bell begynte å gi ut bøker med bare rund s omkring år 1800.

I tidlig fraktur ble det også benyttet en «rund r» som ser ut som en R uten den loddrette streken. Rund r ble brukt når den kom etter en bokstav som var rund på høyre side – se for eksempel ordene «glorioſe» og «Georgio» i Maximilians bønnebok.

Frakturskrift i dag[rediger | rediger kilde]

Fonten Fette Fraktur, en fet variant av fraktur skapt på 1850-tallet, har blitt brukt som dekorative stilelementer i hiphop-kulturen og visse andre miljøer med latinamerikanske røtter.

Frakturbokstaver brukes sjelden i dag. Som annen gotisk skrift brukes de bare som typografisk dekor og effektskrift i overskrifter på plakater og annet for å gi bestemte assosiasjoner, blant annet til gamle tider, gotiske romaner og ikke minst tysk kultur og historie, kanskje særlig nasjonalsosialismen. Varianter av fraktur er fortsatt såvidt i bruk i Østerrike, Bayern og andre deler av Tyskland, for eksempel på gateskilt, veggdekor, menyer og annet som skal signalere «tradisjon» og gammel, tysk bonde- og håndverkskultur.

På grunn av nazistenes bruk av frakturstilen på 1930-tallet, vil mange i Vesten forbinde skrifttypen med denne perioden og få negative assosiasjoner til tysk høyreekstremisme og «hvit rasisme». Denne stigmatiseringen har ført til at det i visse sammenhenger nærmest er tabu å bruke fraktur; skriften får dermed en «ladning» som kan utnyttes både av nynazister og andre, ikke-politiske subkulturer. Mens nynazismens bruk av skrifttypen viser historiske linjer til tysk nasjonalsosialisme, kan for eksempel goth-ungdommer og svartkledde heavy metall-fans' bruk av tung fraktur knytte an til en «gotisk estetikk» fra engelsk romantikk, men også markere en slags provokasjon mot det etablerte samfunnet generelt.[1]

Norske aviser brukte stort sett gotisk skrift på 1800-tallet. Aftenposten, grunnlagt 1860, sløyfet fraktur i brødteksten påsken 1912, men har beholdt skrifttypen, med lang s, i avishodet og logoen. Det samme gjelder en rekke norske aviser som ble grunnlagt da, særlig politisk konservative. Også tradisjonsrike aviser i utlandet, for eksempel New York Times, bruker gotiske bokstaver i avishodet.

Fraktur, særlig i form av den fete fonten Fette Fraktur, har også tidvis blitt brukt som dekorativt stilelement i hiphop-kulturen og liknende miljøer. Bruken har ingenting med nynazisme å gjøre, men har oppstått uavhengig av den erketyske tradisjonen. Den historiske forklaringen skal gå tilbake til 1500-tallet da den nye boktrykkerkunsten spredte seg fra tysk kulturområde videre til Nederland, deriblant De spanske Nederlandene (tilsvarer omtrent dagens Belgia). De tyske fontene skal derfra ha kommet til Spania og blitt ført videre til de nye koloniene i Sør-Amerika. Her ble fraktur blant annet brukt som trykkskrift i bibler. Denne tradisjonen ble også videreført til Mexico. I moderne tid skal særlig innsatte i fengsler i disse områdene, som altså var preget av en kristen kultur med bruk av fraktur, begynt med tatoveringer skrevet med denne kjente fonten. I noen miljøer har visse kriminelle høy status, og moten skal ha spredt seg til subkulturer blant unge hispanics i California og resten av USA, etniske grupper med røtter til Latin-Amerika.

Fraktur i TeX og Unicode[rediger | rediger kilde]

Bokstaver i fraktur kan skrives ved hjelp av fonten \mathfrak i TeX, et fritt typografisk tekst- og layoutsystem som særlig brukes til å framstille komplekse matematiske formler:

\mathfrak{A}~ \mathfrak{B}~ \mathfrak{C}~ \mathfrak{D}~ \mathfrak{E}~ \mathfrak{F}~ \mathfrak{G}~ \mathfrak{H}~ \mathfrak{I}~ \mathfrak{J}~ \mathfrak{K}~ \mathfrak{L}~ \mathfrak{M}~ \mathfrak{N}~ \mathfrak{O}~ \mathfrak{P}~ \mathfrak{Q}~ \mathfrak{R}~ \mathfrak{S}~ \mathfrak{T}~ \mathfrak{U}~ \mathfrak{V}~ \mathfrak{W}~ \mathfrak{X}~ \mathfrak{Y}~ \mathfrak{Z}

\mathfrak{a}~ \mathfrak{b}~ \mathfrak{c}~ \mathfrak{d}~ \mathfrak{e}~ \mathfrak{f}~ \mathfrak{g}~ \mathfrak{h}~ \mathfrak{i}~ \mathfrak{j}~ \mathfrak{k}~ \mathfrak{l}~ \mathfrak{m}~ \mathfrak{n}~ \mathfrak{o}~ \mathfrak{p}~ \mathfrak{q}~ \mathfrak{r}~ \mathfrak{s}~ \mathfrak{t}~ \mathfrak{u}~ \mathfrak{v}~ \mathfrak{w}~ \mathfrak{x}~ \mathfrak{y}~ \mathfrak{z}

Bokstavene kan også gjengis ved hjelp av Unicode, et svært omfattende sett av ulike tegn og fonter som en industristandard som støttes av de fleste datamaskinene i dag:

𝔄 𝔅 ℭ 𝔇 𝔈 𝔉 𝔊 ℌ ℑ 𝔍 𝔎 𝔏 𝔐 𝔑 𝔒 𝔓 𝔔 ℜ 𝔖 𝔗 𝔘 𝔙 𝔚 𝔛 𝔜 ℨ

𝔞 𝔟 𝔠 𝔡 𝔢 𝔣 𝔤 𝔥 𝔦 𝔧 𝔨 𝔩 𝔪 𝔫 𝔬 𝔭 𝔮 𝔯 𝔰 𝔱 𝔲 𝔳 𝔴 𝔵 𝔶 𝔷

𝕬 𝕭 𝕮 𝕯 𝕰 𝕱 𝕲 𝕳 𝕴 𝕵 𝕶 𝕷 𝕸 𝕹 𝕺 𝕻 𝕼 𝕽 𝕾 𝕿 𝖀 𝖁 𝖂 𝖃 𝖄 𝖅

𝖆 𝖇 𝖈 𝖉 𝖊 𝖋 𝖌 𝖍 𝖎 𝖏 𝖐 𝖑 𝖒 𝖓 𝖔 𝖕 𝖖 𝖗 𝖘 𝖙 𝖚 𝖛 𝖜 𝖝 𝖞 𝖟

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: category:Fraktur – bilder, video eller lyd