Typografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Typografi er utforming og behandling av skrift, bokstaver og andre grafiske elementer i trykkerfaget og i grafisk design. Begrepet brukes også om den visuelle formen på trykt tekst. Typografi er et håndverk som oppstod med boktrykkerkunsten på 1500-tallet med setting og trykking av tekst ved hjelp av ulike teknikker. Faget omfatter kunnskap om leselighet, form og innhold, skrifttyper og -størrelser, linjelengde og -avstand, formater, papir, formgivning, farge og ulike trykkteknikker, og utføres i dag digitalt ved hjelp av digitale ombreknings- eller tekstbehandlingsprogrammer. Fagpersoner med typografisk utdannelse kalles typografer.

Innhold 1 Etymologi 2 Tale og typografi 3 Lesing og typografi 4 Typografiske uttrykk 4.1 Typografiske mål 4.2 Skytning 4.3 Sperring og kniping 4.4 Skrift/font 4.5 Grotesk og antikva 4.6 Snitt 4.7 Andre teksteffekter 4.8 Skriftkontraster 5 Norsk typografi 5.1 Forkortelser 5.2 Skilletegn 5.2.1 Punktum 5.2.2 Komma 5.2.3 Utropstegn og spørsmålstegn 5.2.4 Kolon og semikolon 5.2.5 Bindestrek og tankestrek 5.3 Spesialtegn 5.3.1 Anførselstegn 5.3.2 Apostrof 5.3.3 Parentes 5.4 Tall 5.5 Talluttrykk 5.5.1 Datoer 5.5.2 Klokkeslett/tidsangivelser 5.5.3 Målenheter 5.5.4 Prosent og promille 5.5.5 Desimaler 5.5.6 Tusentall 5.5.7 Brøk 5.5.8 Telefon- og faksnummer 6 Ombrekningsprogrammer 7 Se også 8 Referanser 9 Litteratur 10 Eksterne lenker

[rediger] Etymologi

Begrepet τυπογραφία (tipografía) er en gresk sammensetning av τύπος (típos), dvs. slag, figur eller avtrykk og γράφειν (gráfein), som kommer fra «å male, skrive el. risse», jf. orddannelser som fotografi og litografi.

Ordet kom i bruk gjennom det franske typographie, som oppsto i det sekstende århundre og dengang betegnet trykkerier som brukte sats av løse typer. Omtrent hundre år senere ble begrepet lånt til engelsk, hvor det imidlertid har antatt en noe annen betydning enn det har på norsk.

[rediger] Tale og typografi

Til vanlig skriver man sjeldent til hverandre om man har muligheten til å snakke direkte. Samtale er en relativt uformell aktivitet hvor det ikke legges like stort trykk på språklig effektivitet. Meninger kan gjentas, omformuleres og utdypes ved bruk av en rekke fysiske gestikulasjoner og ansiktsuttrykk, samt bruk av fraser som «ikke sant?», «du vet» og «ehh», som vanligvis fungerer som tidsfyll mens man leter etter mer passende ord eller fraser. Generelt sett er skriving mer formelt enn samtale, og krever en mer effektiv bruk av språket og logiske, systematiske uttrykk. Til forskjell fra verbal kommunikasjon, hvor respons vil gi tilbakemelding på om ordene er forstått eller ikke, bør man skriftlig unngå vage setninger og tvetydigheter, og setningene bør være fullstendige og selvforklarende.

Siden boktrykkerkunstens begynnelse har trykt media blitt etablert som et autoritetsmedium – et medium som man kan stole på over alt annet. Holdbarheten til et trykket medium gjorde det godt skikket til å utdype komplekse teorier, tanker og fakta, da leseren stadig kan gå tilbake i teksten hvis nødvendig. Likevel, til tross for skrivingens mer formelle stil, bør det ikke nødvendigvis bli ansett som mer presist eller mer korrekt enn muntlig kommunikasjon.

Så nylig som på 1970-tallet ble barn oppmuntret til å skrive korrekt og å følge normene, slik som de var beskrevet i normeringsbøkene og grammatikk- og stilmanualer for skrevet språk. I dag er dette mer avslappet, mye på grunn av innflytelsen TV-programmer, filmer etc. har på folket. Det er generelt akseptert at verbal og skriftlig språk er forskjellig, og at regionale dialekter ikke er normert. Men selv om det er større fleksibilitet for hva som aksepteres av ikke-standardisert vokabular, er ikke-standardiserte skrivemåter generelt sett ikke akseptert.

Selv om typografer hovedsakelig har å gjøre med skriftlig språk, er de bevisst på hvordan man muntlig bruker bøyninger, tempo og volum i stemmen for å gi trykk, uttrykk eller klargjøringer, og typografene prøver å visualisere dette i trykket skrift.

[rediger] Lesing og typografi

Forskning på hva som foregår når vi leser har alltid vært kontroversielt og vanskelig, da det er vanskelig å finne informasjon på hva som egentlig skjer når vi leser. Til tross for dette har flere ting blitt slått fast. Øyet følger ikke en linje med ord på en glatt, jevn måte, men rykker fremover på linjen. Der hvor øyet stopper for et øyeblikk kalles en fiksering, og vi har omtrent tre til fire fikseringer i sekundet. Det faktum at vi bruker mye lengre tid på å lese individuelle, vilkårlige bokstaver enn bokstaver som danner ord, beviser at vi identifiserer vanlige bokstavgrupperinger og korte, hele ord. Med andre ord, det tar kortere tid for leseren å gjenkjenne kul enn lku. (Hvis det var større mellomrom mellom de tre bokstavene: a g b, eller bedre: a, g, b, vil leseren med en gang forstå at disse tre bokstavene ikke er et ord, og derfor raskt lese dem som individuelle bokstaver.) Fordi lesningen blir mer effektiv jo flere bokstaver øye kan oppfatte for hver fiksering, anbefales det å ikke bruke for stor skrift. Det er en misforståelse at større skrift er enklere å lese. Likevel, og selvfølgelig nok, så er det selvfølgelig en grense for hvor liten skriften kan være og fortsatt kunne leses effektivt. Den optimale størrelsen på tekst sies å være mellom punkt ti og tolv, men en standardisering av dette kan vanskelig gjøres da størrelsene kan variere fra font til font. På grunn av ønske om flere bokstaver per fiksering er det også gunstigere med mindre mellomrom mellom bokstavene enn større. En gammel regel sier: «tett, men ikke berørende».

Hva som blir ansett som god typografi kan og vil endre seg over tid. John Baskerville fikk i sin tid kritikk for bokstavenes kontrast i forhold til hans alltid kritthvite papir, og hans mangel på dekorative elementer i teksten. Hans verste kritikere mente at det å lese hans bøker kunne føre til blindhet. I ettertid har John Baskervilles typografi vist seg å være langt mer lesbar en datidens skrifttyper.

[rediger] Typografiske uttrykk

Typografi er læren om bokstaver og grafiske elementer, og bruken av dem:

• behandling av bokstaver for å formidle et budskap eller et visuelt uttrykk
• behandling av bokstaver i sammenheng med andre elementer (bilder og figurer),
• behandling av bilder og andre grafiske elementer i forhold til hverandre.

En av de viktigste byggesteinene i grafisk design med tekst og bilder er typografi, og det kan kategoriseres til blikkfang, skriftkontraster, skriftregler og «luftregler».

[rediger] Typografiske mål

Innen typografien opererer man tradisjonelt med målene punkt og cicero. Punkter brukes i sin alminnelighet til å angi skriftgrad (skriftens «størrelse»).

I Europa (bortsett fra Storbritannia) er didot-punktet (0,376065 mm) fremherskende, mens punktet i Storbritannia og USA (pica-systemet) tilsvarer (0,35146 mm). Ved innføringen av Postscript-standarden bestemte man seg for å definere et punkt som 1/72-del av en tomme, tilsvarende 0,35277138 mm. Uansett standard er altså forholdet 1:12. Som følge av utbredelsen av personlige datamaskiner med layout-programmer og tekstbehandlings-programmer (f.eks. Adobe InDesign og MS Word) er det Postscript-punktet de fleste bruker i dag.

Det er verd å merke seg at typografien arbeider med et tolvtallssystem. Det er 12 punkt (pkt.) i en cicero (pica i USA og Storbritannia). Uttrykket cicero stammer fra en kjent bokutgave av Ciceros taler, der brødteksten (dvs. den delen av satsen som ikke består av titler, mellomtitler o.l.) altså var satt i 12 pkt.

Siden typografiske mål og begreper stammer fra blysats-tiden, har moderne terminologi overtatt endel konsepter som forsåvidt bare har historisk interesse, men ikke desto mindre er forblitt i sprogbruken. Blant annet var opprinnelig «bokstavene» støpt på små metallblokker, som nødvendigvis måtte være større enn tegnene selv; det var altså en forskjell mellom den delen av tegnblokken som ga avtrykk og den som ikke gjorde det. En 8 pkt. skrift på en 9 pkt. «metallblokk» ble således angitt med 8 pkt./9 pkt. kegel, eller kort 8/9 pkt. Dette er f.eks. den vanlige størrelsen på brødtekst i avisspalter.

Målene på tekstelementer og andre elementer i grafisk produksjon var tidligere basert på cicero og punkter, men er i Norge i dag vanligst i millimeter. Standardbredden på en avisspalte var tidligere 10,6 cicero, men er nå definet som 46 mm. Standard spalteavstand var én cicero (12 pkt.), men er nå 4 mm. Norske avisers annonseformater er definert i millimeter, f.eks. i tabloidavisene er en 2-spaltet annonse på 1-moduls høyde 96 mm bred og 71 mm høy.

X-høyden er høyden på en minuskel i en skrifttype, litt mer upresist sagt er det altså høyden på de små bokstavene i en skrift, for eksempel høyden på en liten r. I moderne sats er denne høyden den samme som høyden på en kapitél, mens kapitelen tradisjonelt skal være 10-20 prosent høyere.

[rediger] Skytning

I tillegg til kegel kommer skytning av satslinjene, det man vanligvis kaller «linjeavstand». Så lenge skytningen er større en satsbildets kegel, blir den siste uinteressant. (Med en skytning/linjeavstand på 14 pkt., er det likegyldig om 8 pkt. sats har 9 eller 10 pkt. kegel.) Databasert teknologi gjør det selvsagt også mulig å ha mindre skytning enn punktstørrelse. I fagterminologien sies det da at satselinjene er «grodd» inn i hverandre. En skytning rundt 120% ligger nær det som vanligvis oppfattes som «standard» innenfor brødsats. For eksempel er bøker ofte satt i 10/12 pkt. Dette kan imidlertid variere, og er i en viss grad «motebetinget».

[rediger] Sperring og kniping

Mens skytningen angir den loddrette avstanden mellom satslinjene, betegner sperring og kniping den vannrette avstanden mellom de enkelte tegnene. Kniping tas ofte i bruk for å få brødsats til «å gå opp», dvs. for å forhindre at overskytende ord eller enkeltlinjer forplanter seg til neste side/spalte. Sperring brukes i sin alminnelighet for å utheve enkeltord eller skape spesielle designmessige effekter.

[rediger] Skrift/font

Skrift (i moderne terminologi brukes begrepet font, som er overtatt fra dataverden) angir den grunnleggende skriftarten man arbeider med. Eksempler på skrifter/fonter er Times, oppkalt efter den britiske avisen som først tok den i bruk), Helvetica, Futura og News (som er en brødsatsutgave av Times). Noen skrifter er også oppkalt efter opphavspersonen, slik som Goudy og Bodoni. Bruken av enkelte skrifter kan være knyttet til opphavsrettslige forhold, siden de er å betrakte som åndsverk.

[rediger] Grotesk og antikva

Skrift uten serif	Grotesk skrift
Skrift med serif	Antikvaskrift
Røde seriffer	Antikvaskrift

Groteske skrifter (f.eks. Helvetica og Futura) er i prinsippet like tykke i horisontale, vertikale og bueformede deler, skjønt det er gjort noen avvik fra denne regelen. I tillegg mangler de seriffer, som utmerker antikva-skriftene som Times og Bodoni. Seriffer avslutter (som oftest) vertikale elementer i bokstaven/tegnet med små «skjørt». Det sies at disse avslutningene er en levning efter meiselen som ble brukt for å hugge ut romerske skrifter i sten, men mer sannsynlig er at stenhuggerne fulgte penselstrøkene teksten var malt med, og at seriffene dannet et naturlig avslutning på strøkene. Antikvaskrifter regnes tradisjonelt for å være bedre leselige enn grotesker, og brukes således gjerne i brødsats.

[rediger] Snitt

Innenfor den enkelte skriften er det vanligvis utarbeidet en rekke snitt. De vanligste er (engelske termer i parentes):

• Normal
• Kursiv (Italic)
• Halvfet (Bold) NB! Den norske utgaven av tekstbehandlingprogrammet Microsoft Word angir dette snittet feilaktig som «Fet».
• Fet (Black)
• Mager (Light) Sats/skrifter i dette snittet omtales ofte som «blonde».
  • Kombinasjonen halvfet kursiv brukes ikke i tradisjonell typografi. Skal man utheve tekst innenfor et området som allerede er kursivert, opphever man kursiveringen for teksten som skal markeres, feks.: Det er viktig at man aldri setter tekst i halvfet kursiv - (hvor ordet «aldri» er markert innenfor kursiveringen. Er teksten allerede halvfet, settes kursivert tekst allikevel i normal kursiv, slik: Denne teksten er halvfet, men kursiveringen er det ikke.

[rediger] Andre teksteffekter

• Negativ skrift er skrift satt på en farvet bakgrunn, enten i papirfarven, vanligvis hvitt (altså uten bruk av trykkfarve) eller i en kontrasterende farve. Det første er vanligst, både av leselighetsgrunner, og siden det kan være vanskelig å få (spesielt mindre) skrift til å passe helt nøyaktig inn i den farvede bakgrunnen. Hvis en farvet tekst er forskjøvet over en farvet bakgrunn (siden trykkplatene eller de opprinnelige filmene) ikke er i fullstendig register, kalles det mispass eller mispasning). Slik mispasning kan man vanligvis tydeligst se i farvebilder. Negativ tekst betegnes i fagterminologien som utspart, og man henviser da til den farven teksten er utspart fra. Gul tekst «skåret ut av» en rød bakgrunn blir da altså «gult utspart i rødt».

eksempel
Brown

[rediger] Skriftkontraster

Skriftkontraster er viktige når man skal framheve tekst, bilder og lignende. Man kan dele kontrastene opp i fem deler.

• Størrelseskontrast: Kontrasten omhandler kontrasten mellom store og små bokstaver.
• Styrkekontrast: Kontrasten omhandler kontrasten mellom fete og tynne bokstaver.
• Formkontrast: Kontrasten mellom en skriveskrift og en «vanlig» skrift, altså i skriftens utforming.
• Strukturkontrast: Kontrasten mellom normal, halvfet (bold), fet (black), kursiv (italic) og understreket.
• Fargekontrast: Kontrast mellom forskjellige farger.

[rediger] Norsk typografi

Her følger en innføring i korrekt norsk typografi.

[rediger] Forkortelser

En bør utvise forsiktighet ved bruk av forkortelser, men de vanligste forkortelsene er det ikke nødvendig å skrive helt ut. ^[1] Forkortelser er utbredt i fagtekster og mindre vanlig i skjønnlitteratur. De vanligste forkortelsene i norsk språk er:

• bl.a.
• kr
• t.o.m.
• dvs.
• mfl.
• osv.
• o.a.
• m.m.
• e.l.
• kl.
• nr.
• f.eks.

Legg merke til at noen av forkortelsene dvs., mfl. og osv. skrives sammensatt, selv om det er forkortelser av flere ord (altså ikke d.v.s., m.fl. og o.s.v.). Det er Bokmålsordboka og Nynorskordboka som er gjeldende normer for korrekte forkortelser. Språkrådet har en omfattende oversikt over anbefalte skrivemåter for forkortelser.

Forkortelser skal som hovedregel ha punktum på norsk, men det er flere unntak. Punktum gjør det tydelig for leseren at det er en forkortelse leseren støter på, og ikke et ord eller korrekturfeil (bla, hoh, rek, tom). Det er likevel lov å ikke bruke punktum i ordbøker, tabeller e.l. for å spare plass.

Forkortelser som er satt sammen av flere ord skal også skrives sammen (f.eks., bl.a.), altså uten mellomrom (ikke f. eks. eller bl. a.).

Målenheter og benevnelser er ikke forkortelser, men symboler. På grunn av dette skal ikke forkortelser for mynt, stål og vekt ha punktum eller mellomrom. Det heter mm, cm, l, km, kg, kr, kB og kWh. Andre symboler, som %, £, $, NOK, bør ikke brukes i løpende tekst, men skrives fullt ut: prosent, pund, dollar, (norske) kroner. Det er unntak for dette i vitenskapelige og økonomiske fagtekster og journalistiske tekster.

[rediger] Skilletegn

[rediger] Punktum

Punktum brukes for å avslutte et fortellende utsagn, uavhengig av om det er én eller flere setninger. I norsk typografi skal punktum etterfølges av vanlig ordmellomrom (ikke to). Det skal heller ikke være punktum etter overskrifter, mellomtitler eller ensetningspunkter i liste.

For å markere utelatt tekst skal man benytte en ellipse (…), men tre punktum er også utbredt. Hvorvidt det skal være mellomrom før ellipsen avhenger av hva som er utelatt. Er deler av et ord utelatt, skal det ikke være mellomrom, er hele ord og deler av setning utelatt, skal det være mellomrom. F.eks.: Eva gikk veldig fort mot …, hun skulle rekke bus…. Er begynnelsen av et ord utelatt, skal det ikke være mellomrom etter ellipsen: Eva gikk en tur i …gen.

I tabeller, lister og innholdsfortegnelser kan man ofte se punktstreker, som er en tett linje med punktummer som skal hjelpe øyet fra venstre til høyre. Her bør man bruke en mindre skriftstørrelse på punktummene i punktstreken enn i teksten. F.eks.: er teksten 9–15 punkt, bør punktstreken være 5–6 punkt.

Overskrift.......................................................................................................9
Overskrift2.......................................................................................................10

[rediger] Komma

Se også komma.

Kommaets jobb er å gjøre en teksts sammenheng klarere og mer lettforståelig. Før bygde kommareglene på grammatiske prinsipper, men den før strenge kommateringen har nå blitt erstattet med et fåtall regler. Mange skribenter og forfattere setter komma der de føler det er naturlig med en mindre pause, mens andre fortsatt følger de gamle reglene: begge tilfeller fører som regel til for mye kommaer. I det engelske språket benyttes komma mye oftere enn i det norske språket, noe som fører til at mye unødvendige komma kommer inn i tekster ved oversettelse. En gammel skriveregel sa: «dersom det er vanskelig å plassere komma i en setning, viser dette oftest at setningen bør skrives om».

I likhet med punktum skal det kun være et vanlig mellomrom etter komma.

Her følger de grunnleggende kommareglene:

• Mellom setninger som er forbundet med og, eller, for og men. Kommaet kan sløyfes om setningene er veldig korte (vi lo og vi lo). Kommaet skal også sløyfes mellom to leddsetninger dersom konjunksjonen ikke gjentas. Merk at det alltid skal være et tegn foran men, enten punktum eller komma.
• Etter leddsetning som står først i en helsetning (Da far fikk lønning, ble familien glad). Merk at det ikke skal være komma etter preposisjonsuttrykk (På den andre steinen satt en frosk), men om preposisjonsuttrykket er langt kan det settes komma.
• Etter innskutt leddsetning
• Foran innskutt leddsetning som ikke er nødvendig i helsetningen (forfatteren, som var svært gammel, hadde produsert mange bøker). Hvis leddsetningen er nødvendig, skal det ikke stå komma foran den. Betydningen kan ofte bli forskjellig avhengig av kommabruken (han prøver å lage et sandslott, som alle kan se er ikke det samme som han prøver å lage et sandslott som alle kan se).
• Både foran og etter forklarende tillegg.
• Både foran og etter tiltaleord, svarord og utropsord
• Mellom leddene i en oppramsing dersom det ikke er noen konjunksjon.

Komma brukes også som desimalskilletegn i Norge og en rekke andre ikke-engelskspråklige land.

[rediger] Utropstegn og spørsmålstegn

I tekst har det blitt mer og mer vanlig å ty til utropstegn og spørsmålstegn når forfatteren vil formidle stemme- og stilnivå. Dette er ikke god typografi, og virker fort tåpelig. Man bør være forsiktig med overdreven bruk av disse tegnene, og sett aldri flere spørsmåls- eller utropstegn etter hverandre. Sett heller aldri to skilletegn etter hverandre (Hei! ropte gutten, ikke Hei!, ropte gutten).

Utropstegn benyttes etter setninger i bydeform, som oftest utrop, befalinger, oppfordringer, hilsener e.l., men ikke hver gang noe skal legges trykk på eller understrekes.

Spørsmålstegn skal kun brukes etter direkte spørsmål.

[rediger] Kolon og semikolon

Kolon skal settes foran direkte tale (Hun ropte: «Hva skjer der nede?»), foran oppregninger (Jeg har bodd i tre byer: Drammen, Hamar og Stokke), foran eksempler og forklaringer (Jeg har kun spist ett måltid i dag: frokost) og ved visse skalaforhold (Målestokk 1:500)

Semikolon brukes sjeldent på norsk, og blir ofte feilaktig brukt som et slags kolon. Dette er feil, da semikolon er en mellomting mellom komma og punktum, og skal brukes for å binde sammen to setninger som er nært beslektede eller i oppramsinger med grupper. Den kan brukes for å skille mellom løsere og fastere tilknytning setninger imellom innenfor et komlepks av setninger (Maskinene var installert, og kommunikasjonsnettet var intakt; produksjonen kunne begynne.). Semikolon kan også brukes til å skille to setninger der komma synes for svakt (Han kjøpt en motorsykkel forrige uke; var innvolvert i en ulykke i dag) eller for å skille grupper ved oppramsing.

[rediger] Bindestrek og tankestrek

Mange skrive- og datamaskiner har kun én slags horisontal strek på tastaturet (sett bort ifra understrek). Til tross for dette er det to forskjellige type streker, av forskjellig lengde, som brukes i norsk typografi (andre språk har opptil tre). Den korteste streken kalles bindestrek (-), og den lengste kalles tankestrek eller ndash (–).

Bindestrek brukes

• ved deling av ord, da også orddeling ved linjeskift
• i sammensetninger med tall og forkortinger (TV-skjerm, 1900-tallet, sommer-OL)
• i visse sammensetninger (Østerrike-Ungarn, Sør-Afrika, kjemisk-teknisk)
• for å markere et utelatt sammensetningsledd (kjemi- og biologifag, søn- og helligdager)

Bindestreken skal alltid settes inntil de nærliggende tegnene, altså ingen mellomrom.

Tankestrek brukes

• ved replikker, i stedet for anførselstegn (« og »). Når et sitat innledes med en tankestrek skal det alltid begynne på en ny linje. Det skal være mellomrom etter tankestreken.
• til utskillelse av tillegg, merknad eller innskutt setning. Tankestreken skiller kraftigere enn komma, men er noe mildere enn parentes. Rundt disse tankestrekene skal det være vanlige mellomrom (Noen – deriblant jeg – elsker fotball!). I amerikansk typografi brukes ofte en mdash (—), som er en noe lengre tankestrek. Forskjellen er at mdash er bred som en M og ndash bred som en N. Ved bruk av mdash settes brukes det ikke mellomrom før og etter tankestreken. Til vanlig skal kun ndash brukes i norsk typografi. Legg merke til at noen dataprogrammer feilaktig refererer til ndash som «halv tankestrek».
• i betydningen fra … til mellom stedsnavn og talluttrykk som klokkeslag, årstall, sider e.l.. Her skal det ikke være mellomrom før og etter tankestreken (strekningen Bergen–Voss, kl. 12–16, 1998–2008, 10–15 personer). Merk at tankestreken dekker hele uttrykket fra … til og mellom … og, så det blir derfor dobbelt opp og feilaktig å skrive fra kl. 19–22, strekningen mellom Drammen–Oslo.
• i betydningen mot (f.eks. resultatlister). Det skal da ikke være mellomrom før eller etter tankestreken (Rosenborg–Brann)
• i uttrykk som: Forholdet Gud–mennesker er fra gammeltestamentlig tid.
• i priser med jevne kronetall (10,–)

[rediger] Spesialtegn

[rediger] Anførselstegn

Anførselstegn benyttes for å markere og sitere utdrag fra andre tekster og utenlandske ord i norsk tekst, samt ved uttrykk som ikke følger normen, bryter med skrivestilen eller som brukes på en uvanlig måte (alternativt til kursiv). Ved sitat kan også anførselstegn brukes alternativt til tankestrek. Her tilsier anførselstegn at teksten er sitert ordrett, mens tankestrek viser at sitatet eller utsagnet kan være endret for tilrettelegging av tekstforfatteren. Ved slik sitering skal intet endres i sitatet. Forkortinger etc. skal stå slik de er, og ev. skrivefeil skal merkes med sic eller rettes i hakeparentes. Utelatte ord eller passasjer i sitat skal merkes med en ellipse i hakeparentes ([…]). Om du siterer en hel setning skal det avsluttende skilletegnet plasseres innenfor anførselstegnet – ellers skal det plasseres utenfor. Det skal aldri plasseres skilletegn både utenfor og innenfor anførselstegnet («Han var en god mann.», ikke «Han var en god mann.».).

Man skal ikke bruke ordet såkalt sammen med anførselstegn. Skriv enten den såkalte Røkke-løkka eller «Røkke-løkka; ikke den såkalte «Røkke-løkka».

I norsk typografi brukes kun gåseøyne (« og »), men de engelske “doble apostrofer” er også mer og mer brukt for å markere sitater. Merk at tegnet " (symbol for tomme/inch) ikke blir brukt. Til tross for at det ikke er korrekt, er "-tegnet ofte å se i norsk språk, og denne feilen er blant de vanligste «amatørmarkørene» i typografiskt tekst.

Ved sitat-i-sitat har du flere valgmuligheter alt ettersom hvilke anførselstegn du bruker. Hvis du bruker de korrekte «gåseøynene» skal sitatet i sitatet også ha «gåseøyne», Hvis du derimot bruker “doble apostrofer” kan du følge engelsk praksis og bruke ‘enkle apostrofer’ til sitatet i sitatet.

Ved bruk av gåseøyne i norsk tekst skal de settes slik at hakene peker utover: «tekst». På samme måte skal de doble apostrofene settes slik at spissene peker mot sitatet: “tekst”. Gåseøyne er mer skikket da de ikke forstyrrer inntrykket i den løpende teksten like mye som de høyt flaggede doble apostrofene. Ved siden av dette kan gåseøynene ofte bli satt uten mellomrom til de avgrensende ordene.

På andre språk brukes andre siteringsmåter, og hvis man arbeider med tekst på andre språk er det viktig å gjøre dette riktig. Lengre sitater på andre språk brukt i norsk tekst skal følge norsk praksis.

Språk	sitat	sitat-i-sitat
norsk	«ord» «ord» “ord”	«tekst «ord» tekst» «tekst ‘ord’ tekst» “tekst ‘ord’ tekst”
svensk	”ord” »ord« »ord»	”tekst ’ord’ tekst” »tekst ’ord’ tekst« »tekst ’ord’ tekst»
dansk	»ord« „ord”	»tekst »ord« tekst« „tekst „ord” tekst”
engelsk	“word”[2] ‘word’[3]	“text ‘word’ text” ‘text “word” text’
tysk	»Wort» »Wort«	»Text ’Wort’ Text» »Text ›Wort‹ Text«
fransk	« mot »	« texte « mot » texte »
spansk	»palabra»	»text ’palabra’ text»
italiensk	«parola»	«testo «parola» teste»

Ved siden av dette brukes anførselstegn for å markere titler på dikt, noveller, essay, musikkstykker, sanger, kunstverk, fartøy og artikler (men boktitler, avistitler, tidsskriftstitler, filmtitler og teaterstykketitler skrives i kursiv).

[rediger] Apostrof

Apostrof har et fåtall bruksområder i norsk typografi.

• Sammentrekning av visse ord og navn
• Gjengivelse av talespråk og slang hvor bokstaver utelates (ha'kke peiling, ta'n 'a).
• For å angi genitivsform av ord og navn som slutter på bokstavene x, z og s (Anders' bil, Alex' penger)

Apostrof blir ofte feilaktig brukt som genitiv i vanlige ord. Dette gjøres på engelsk (Eivind's car), men ikke på norsk (Eivinds bil). Også engelske navn i norsk skal bruke den norske skriveformen uten apostrof. Det skal ikke være mellomrom før eller etter apostrof.

[rediger] Parentes

Parentes brukes rundt forklaringer e.l. som skytes inn i teksten (slik som dette). Da skal punktum settes etter parentesene. Man bør unngå for mye bruk av parenteser. Hvis parentesen inneholder en fullstendig setning kan den settes utenfor andre skilletegn, og punktum e.l. skal da være på innsiden av parentesen. Selv om innholdet i en parentes står i kursiv, skal alltid parentesene være rett.

Hakeparenteser [klammer] settes rundt innskutte tillegg i tekst, f.eks. [forfatterens kommentar] i et sitat.

[rediger] Tall

De arabiske tallene kan i noen typografiske sammenhenger anta to forskjellige former: versaler (også kalt tolinjetall, moderne tall eller tabelltall) og minuskler (også kalt hengende, firelinjetall og renessansetall). Versaltall, som versale bokstaver, har lik høyde; minuskeltall, som minuskelbokstaver, har overlengder (6, 8) og underlengder (3, 4, 5, 7, 9), mens de øvrige (0, 1, 2) holder samme høyde som bokstaven x.

Disse minuskeltallene stammer fra middelalderen og de håndskrevne tallformene fra den tiden. Formen gikk videre til trykkeriene på 1400-tallet, og kan også finnes i dag, blant skrifter skrevet av forfattere med forbilder fra 1400-, 1500- og 1600-tallet. For eksempel John Baskerville.

Vanligvis er minuskeltall lettest å oppfatte, da de følger teksten mer enn versaltall. Versaltall er derimot å foretrekke i tabeller og lister, dette fordi de er trykkteknisk enklere å håndtere. De har for eksempel samme bredde (en halv gefirt), noe som gjør at de enklere vil legge seg rett under hverandre i tabeller.

[rediger] Talluttrykk

Talluttrykk har en rekke enkle og konsekvente regler for hvordan talluttrykk, datoer, årstall, tidspunkter, telefonnumre etc. skal skrives.

• I løpende tekst skrives som regel tallene med bokstaver frem til tolv (en, to, tre … tolv, 13, 14). Det er likevel viktig å være konsekvent, så om f.eks. elleve og tretten brukes i samme setning, bør man velge å enten skrive begge i tall eller bokstaver. Runde titall, hundretall og så videre kan også med fordel skrives i bokstaver (tre hundre, femti, førti). Veldig store tall, som million- og milliardbeløp kan være enklere å lese om man kutter ut nullene: 560 000 000 vs. 560 millioner.
• I tekniske/økonomiske tekster, referater eller sosiologiske undersøkelser hvor tall har en viktig rolle, skal alle skrives likt (i tall).
• Uttrykket åttitalls (kan også skrives 80-talls) skal kun brukes for runde tall: et tusentalls, titusentalls og så videre. Skriv ikke 75-talls e.l., men skriv heller ca. 75, drøyt 75 e.l. Skriv heller ikke et sekshundretalls.
• En setning bør helst ikke starte med et tall (skriv f.eks. I 2008, År 2008), og unngå at tallgrupper klumper seg sammen.

[rediger] Datoer

Datoer kan skrives på flere forskjellige måter. Følgende måter er korrekt og kan benyttes:

• 4. juli 1989 (mest utbredt og mest lesbar)
• fjerde juli 1989
• 4.7.89, evt. 04.07.89
• 4.7.1989, evt. 04.07.1989
• 1989-07-04 (internasjonal standard)

[rediger] Klokkeslett/tidsangivelser

I løpende tekst anbefales det å skrive klokkeslettene fullt ut (klokken åtte), og hvis det fremgår i teksten at det er snakk om tid, kan klokke utelates (kvart over åtte). Ønsker man kortere skrivemåte kan man skrive klokken 15.30 eller kl. 15.30, men ikke kl. 1/2 fire e.l. Man skal bruke punktum mellom timer og minutter, ikke kolon.

Sportsresultater skal skrives: 2.45.25 (= to timer, førtifem minutter og tjuefem sekunder). Husk punktum, ikke kolon. Den engelsk-amerikanske skrivemåten skal ikke benyttes.

[rediger] Målenheter

Det er internasjonale symboler som gjelder for enheter for mål og vekt, og disse skal alltid skrives uten etterfølgende punktum (l, cm, m, hl, km osv.). Disse kan brukes i løpende tekst.

Andre symboler (som %, £, $ og €) skal helst ikke brukes i løpende tekst, og bør helst skrives helt ut (prosent, pund, dollar, euro). Mål- og vektenheter skal holdes sammen med foregående tall ved hjelp av non-breaking space. Talluttrykk med etterfølgende forkortede symboler for målenheter skal alltid skrives i tall. I løpende tekst bør man også unngå opphøyde potenser (km², m³); disse bør skrives fullt ut (kvadratkilometer, kubikkmeter).

[rediger] Prosent og promille

I løpende tekst skal prosent- og promilletegnet hovedsakelig skrives fullt ut, altså prosent og promille. Tegnene % og ‰ brukes kun i tabeller, lister og referater fra statistiske undersøkelser.

[rediger] Desimaler

På norsk skilles desimaler med komma, til forskjell fra puntkum i engelsk og amerikansk.

[rediger] Tusentall

Tusentall skal skilles med non-breaking space:10 000 10 000 000, men 2000. Punktum brukes som desimalskilletegn i engelsk, noe som gjør det ugunstig å bruke punktum som tusenskilletegn på norsk, selv om det er utbredt. I engelsk brukes derimot komma for å skille mellom tusentallene, noe som kan føre til forvirring mot norsk, hvor komma er desimalskilletegn. Merk at man i årstall ikke bruker tusenskilletegn.

[rediger] Brøk

Brøk har en rekke skrivemåter, som 1/2 og ²/₃. I løpende tekst benyttes ofte sistnevnte, men det kan også skrives som fire femdeler eller en halvdel. Mellom tre og tolv er det valgfritt om man vil bruke formen tredjedel eller tredel. Fra 13 og oppover må sistnevnte form brukes.

[rediger] Telefon- og faksnummer

Telefon- og faksnummer med åtte sifre skal skrives slik: 22 37 48 55 eller 2237 4855. Alle telefonnumre med annen takst en vanlige telefonsamtaler, som mobilnummer, servicetelefoner, grønne nummer etc., skal skrives slik: 928 34 290, 800 15 5555. Merk at hvis man skal ha med Norges landsnummer, +47, skal dette skrives med mellomrom før de neste nummerene. Det kan være det andre skrivemåter kan være gunstig for å gjøre nummeret enklere å huske.

I andre land kan andre skrivemåter forekomme, som i Sverige: 516 494 95 og Frankrike: 51.64.94.95.

[rediger] Ombrekningsprogrammer

I løpet av 1980-årene nådde utviklingen av datateknologien også typografenes arbeidsområde, og efterhvert ble svært kostbare, proprietære løsninger skjøvet til side av sideombrekningsprogrammer for PC og Macintosh-maskiner. Noen av de fremste slike programmene, hvorav noen idag er utvidet til å omfatte avanserte design-, og prosess- og dokumentforvaltningsfunksjoner, er

• Adobe InDesign, PageMaker og FrameMaker
• Microsoft Publisher
• QuarkXPress
• TeX og L^AT_EX

[rediger] Se også

• Grafisk design
• Skrift
• Bokstaver
• Boktrykkerkunst
• Grafikk
• Bokkunst

[rediger] Referanser

[rediger] Litteratur

• Christer Hellmark, Typografisk håndbok, Spartacus, Isbn: 82-430-0153-0
• David Jury, What Is Typography?

[rediger] Eksterne lenker

• Typografi i Norge
• Dokumenter fra norsk grafisk historie
• Svar på ofte stilte spørsmål på no.fag.typografi
• Omfattende tyske sider om gamle skriftsystemer og -typer fra hele verden, også nedlastbare fonter (velg i menyen i venstre marg)