Typografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Løse bokstaver, en arv fra Gutenbergs oppfinnelse

Typografi er utforming og behandling av skrift, bokstaver og andre grafiske elementer i trykkerfaget og i grafisk design. Begrepet brukes også om den visuelle formen på trykt tekst. Typografi er et håndverk som oppstod med boktrykkerkunsten1500-tallet med setting og trykking av tekst ved hjelp av ulike teknikker. Faget omfatter kunnskap om leselighet, form og innhold, skrifttyper og -størrelser, linjelengde og -avstand, formater, papir, formgivning, farve og ulike trykkteknikker, og utføres i dag ved hjelp av digitale ombreknings- eller tekstbehandlingsprogrammer. Fagpersoner med typografisk utdannelse kalles typografer.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Begrepet τυπογραφία (tipografía) er en gresk sammensetning av τύπος (típos), dvs. slag, figur eller avtrykk og γράφειν (gráfein), som kommer fra «å male, skrive el. risse», jf. orddannelser som fotografi og litografi.

Ordet kom i bruk gjennom det franske typographie, som oppsto i det sekstende århundre og dengang betegnet trykkerier som brukte sats av løse typer. Omtrent hundre år senere ble begrepet lånt til engelsk, hvor det imidlertid har antatt en noe annen betydning enn det har på norsk.

Historie[rediger | rediger kilde]

Preferences-system.svgUnder arbeid: Vennligst ikke rediger denne seksjonen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer. localtimestamp=20150304052216 (1425446536 unixtime), revisiontimestamp=20150224032411 (1424748251 unixtime), localtimestamp-revisiontimstamp=698285 sekunder
Kileskrift var utbredt i blant annet Mesopotamia og Persia. Den var i bruk fra ca. 3300 f. Kr. til 100 e. Kr.

Forut for utviklingen av selve typografifaget står utviklingen av skrift som sådan. Vestlig typografi er i sin alminnelighet påvirket av det latinske alfabetet, som er i bruk i Vest- og Mellom-Europa, Nord- og Latin-Amerika og de sydlige områder av Afrika.

Utviklingen av grafikkdesign i forstand utforming av satsspeil og andre større elementer som preger den helhetlige utformingen av trykksaker er også nært beslektet med typografisk historie. Imidlertid er selve typografien et område hvor utformingen av bokstaver og overføringen til trykkmediet, slik som papir, står sentralt. Den tekniske utviklingen av sette- og støpemaskiner og senere fotosats og desktop publishing er også en del av typografisk historie. Det samme gjelder fremveksten av typografiske konvensjoner og målesystemer.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Capitalis og uncialskrifter[rediger | rediger kilde]

Innskriften på Trajansøylen er et fremtredende eksempel på Capitalis monumentalis

Mens man i oldtiden i noen grad hadde utviklet standardiserte skriftformer (se f.eks. kileskrift og hieroglyfer), er senere typografi i all hovedsak avledet av romersk kalligrafi og spesielt de såkalte capitalis, det vil si skrift som var hugget i stein. Mest kjent og veivisende var capitalis monumentalis, som man finner blant annet hugget inn i Trajansøylen fra 113 f. Kr. I tillegg brukte noen mindre formelle skriftformer, deriblant capitalis quadrata, capitalis tustica og to kursivformer, en yngre og en eldre.

Uncial- og halvuncialskrift i blindtekst

En senere romersk form var uncialskriften, som oppsto rundt 300 e. Kr., og er meget brukt i tidlige kristne skrifter.[1] Mens capitalis monumentalis utelukkende besto av versaler (s. u.), inneholdt uncialskriften også minuskler, dvs. «små bokstaver». Imidlertid er det minusklene fra det karolingske alfabetet (fra omtrent begynnelsen av 900-tallet) som danner forløperen for dagens minuskler. Disse bokstavformene kom i utstrakt bruk gjennom håndskriftlig kopiering av manuskripter i middelalderske klostre.

Gotisk og fraktur[rediger | rediger kilde]

I løpet av høymiddelalderen (fra ca. 1100 og utover) viderutviklet de senkarolingiske minusklene seg til gotisk skrift.[Note 1] Denne skrifttradisjonen er svært variert, men et fellestrett er preget av et meget jevnt, strengt og engt satsbilde. Bokstavene er kantete, med liten horisontal avstand seg imnellom, slik at sidene ofte blir får mørkt, tett helhetspreg, ikke ulikt vevet stoff. Av denne grunn kalles de forskjellige skriftene innen denne tradisjonen ofte «Textur».

Det er også under høymiddelalderen at forløperne til dagens kursivformer blir til. Skråstilt skrift opptrer først i bøker, og blir siden videreutviklet til de såkalte «bastarda»-skriftene.

Høy og senmiddelalderens gotiske skrifter utviklet seg under renessansen, omtrent ved begynnelsen av et sekstende århundre, til fraktur. Kjente kunstnere som Albrecht Dürer var blant dem som utarbeidet frakturskrifter.

Antikva og grotesk[rediger | rediger kilde]

Forskjellige frakturskrifter dominerte typografien frem til begynnelsen av det tyvende århundre. Efterhvert vek de plass for de skriftene som er vanligst idag, nemlig antikva og grotesk. (Se under for en nærmere beskrivelse.)

Typografiske uttrykk[rediger | rediger kilde]

Typografi er læren om bokstaver og grafiske elementer, og bruken av dem:

  • behandling av bokstaver for å formidle et budskap eller et visuelt uttrykk
  • behandling av bokstaver i sammenheng med andre elementer (bilder og figurer),

En av de viktigste byggesteinene i grafisk design med tekst og bilder er typografi, og det kan kategoriseres til blikkfang, skriftkontraster, skriftregler og «luftregler».

Typografiske mål[rediger | rediger kilde]

Innen typografien opererer man tradisjonelt med målene punkt og cicero. Punkter brukes i sin alminnelighet til å angi skriftgrad (skriftens «størrelse»). Én cicero består av tolv punkt.

Pierre Simon Fourniers arbeide var utgangspunktet for François-Ambroise Didots skala. Illustrasjonen stammer fra Fourniers Manuel Typographique, utgitt i Paris i 1764.

I Europa (bortsett fra Storbritannia) er didot-punktet (0,376065 mm) fremherskende, mens punktet i Storbritannia og USA (pica-systemet) tilsvarer 0,35146 mm. Ved innføringen av Postscript-standarden bestemte man seg for å definere et punkt som 1/72-del av en tomme, tilsvarende 0,35277138 mm. Uansett standard er altså forholdet 1:12. Som følge av utbredelsen av personlige datamaskiner med layout-programmer og tekstbehandlings-programmer (f.eks. Adobe InDesign og MS Word) er det Postscript-punktet de fleste bruker i dag.

Det er verd å merke seg at typografien arbeider med et tolvtallssystem. Derfor er det 12 punkt (pkt.) i en cicero (pica i USA og Storbritannia). Uttrykket cicero stammer fra en kjent bokutgave av Ciceros taler, der brødteksten (dvs. den delen av satsen som ikke består av titler, mellomtitler o.l.) altså var satt i 12 pkt.

Siden typografiske mål og begreper stammer fra blysats-tiden, har moderne terminologi overtatt endel konsepter som forsåvidt bare har historisk interesse, men ikke desto mindre er forblitt i sprogbruken. Blant annet var opprinnelig «bokstavene» støpt på små metallblokker, som nødvendigvis måtte være større enn tegnene selv; det var altså en forskjell mellom den delen av tegnblokken som ga avtrykk og den som ikke gjorde det. Delen som ikke ga avtrykk, men bare bidro til å øke høyden den faktiske bokstaven hadde til disposisjon, ble kalt kegel, og dette utrykket er fortsatt i bruk. For å øke høyden utover kegelhøyden, tar man i bruk skytning. En 8 pkt. skrift utskutt til 9 pkt. blir således angitt med 8 pkt./9 pkt., eller kort 8/9 pkt. Dette er f.eks. den vanlige størrelsen på brødtekst i avisspalter.

Målene på tekstelementer og andre elementer i grafisk produksjon var tidligere basert på cicero og punkter, men er i Norge i dag vanligst i millimeter. Standardbredden på en avisspalte var tidligere 10,6 cicero, men er nå definert som 46 mm. Standard spalteavstand var én cicero (12 pkt.), men er nå 4 mm. Norske avisers annonseformater er definert i millimeter, f.eks. i tabloidavisene er en 2-spaltet annonse på 1-moduls høyde 96 mm bred og 71 mm høy.

X-høyden er høyden på en minuskel i en skrifttype, litt mer upresist sagt er det altså høyden på de små bokstavene i en skrift, for eksempel høyden på en liten r. I moderne sats er denne høyden den samme som høyden på en kapitél, mens kapitelen tradisjonelt skal være 10-20 prosent høyere.

Skrifter og fonter[rediger | rediger kilde]

Skrift angir den grunnleggende skriftarten man arbeider med. I dagligtale brukes ofte ordet font, som opprinnelig betød et sett blytyper i en gitt skrift, størrelse, vekt og/eller variant, for eksempel «10 punkt Stempel Garamond kursiv». Eksempler på utbredte skrifter er Times, oppkalt efter den britiske avisen den ble utviklet for, Helvetica og Futura. Mange skrifter bærer opphavspersonens navn, for eksempel Jenson (Nicolas Jenson), Garamond (Claude Garamond) og Bodoni (Giambattista Bodoni).

Ordet font har utspring i det engelske «fount», (støpning) fra blysatsens tid.[2] I moderne bruk angir begrepet en skrift(familie) som er utarbeidet og selges av en gitt produsent. Blant de mer kjente fremstillere av fonter er Adobe, Berthold, Font Bureau og Letraset. Også Microsoft har sin egen fontavdeling. Skrifter som for eksempel Times, Garamond, Frutiger og Bodoni produseres og markedsføres av slike bedrifter; imidlertid har de hver sin implementasjon av disse skriftene, både visuelt og med hensyn til den bakenforliggende teknologien. De visuelle avvikene mellom forskjellige fonter av samme skrift vil være lite synlig selv for et trent øye. Mens altså f.eks. Bodoni er en skrift både Berthold og Adobe selger, er det fortsatt forskjellige fonter man kjøper av dem.[3] Bruken av fonter er knyttet til opphavsrettslige forhold, siden de er å betrakte som åndsverk.[Note 2]

Grotesk og antikva[rediger | rediger kilde]

Skrift uten serif
Grotesk skrift
Skrift med serif
Antikvaskrift
Røde seriffer
Antikvaskrift

Groteske skrifter (f.eks. Helvetica og Futura) er i prinsippet like tykke i horisontale, vertikale og bueformede deler, skjønt det er gjort noen avvik fra denne regelen. I tillegg mangler de seriffer, som utmerker antikva-skriftene som Times og Bodoni. Seriffer avslutter (som oftest) vertikale elementer i bokstaven/tegnet med små «skjørt». Det sies at disse avslutningene er en levning efter meiselen som ble brukt for å hugge ut romerske skrifter i sten, men mer sannsynlig er at stenhuggerne fulgte penselstrøkene teksten var malt med, og at seriffene dannet et naturlig avslutning på strøkene.[4][5][6] Antikvaskrifter regnes tradisjonelt for å være bedre leselig enn grotesker, og brukes således gjerne i brødsats.[7]

Det skilles også mellom gammel- og nyantikva. Gammelantikva er (for eksempel Times) en slankere og lettere lest type, mens nyantikva (f. eks. Bodoni) er vanskeligere å lese i brødtekst, da den er noe stakkato i stilen.

I tillegg kommer skriveskrifter, egyptienne (Slab Serif) og italienne («cowboyskrift»), en slags motsats til egyptienne.

Snitt[rediger | rediger kilde]

Innenfor den enkelte skriften er det vanligvis utarbeidet en rekke snitt. De vanligste er (engelske termer i parentes):

  • Mager (Light) Sats/skrifter i dette snittet omtales ofte som «blonde».
  • Normal
  • Kursiv (Italic)
  • Halvfet (Bold) NB! Den norske utgaven av tekstbehandlingprogrammet Microsoft Word angir dette snittet feilaktig som «Fet».
  • Fet (Black)
  • Ekstra fet (Poster)

Kombinasjonen halvfet kursiv brukes ikke i tradisjonell typografi. Skal man utheve tekst innenfor et området som allerede er kursivert, opphever man kursiveringen for teksten som skal markeres, feks.: Det er viktig at man aldri setter tekst i halvfet kursiv – (hvor ordet «aldri» er markert innenfor kursiveringen. Er teksten allerede halvfet, settes kursivert tekst allikevel i normal kursiv, slik: Denne teksten er halvfet, men kursiveringen er det ikke.

Skytning[rediger | rediger kilde]

I tillegg til kegel kommer skytning av satslinjene, det man vanligvis kaller «linjeavstand». Så lenge skytningen er større en satsbildets kegel, blir den siste uinteressant. (Med en skytning/linjeavstand på 14 pkt., er det likegyldig om 8 pkt. sats har 9 eller 10 pkt. kegel.) Databasert teknologi gjør det selvsagt også mulig å ha mindre skytning enn punktstørrelse. I fagterminologien sies det da at satselinjene er «grodd» inn i hverandre. En skytning rundt 120% ligger nær det som vanligvis oppfattes som «standard» innenfor brødsats. For eksempel er bøker ofte satt i 10/12 pkt. Dette kan imidlertid variere, og er i en viss grad «motebetinget».

Linjejustering[rediger | rediger kilde]

Mens skytningen angir den loddrette avstanden mellom satslinjene, betegner linjejustering den vannrette avstanden mellom de enkelte ordene. Den tas i bruk for å få brødsats til «å gå opp», dvs. for å forhindre at overskytende ord eller enkeltlinjer forplanter seg til neste side/spalte.

Sats kan være blokkjustert, dvs. at alle linjer har samme lengde, venstrejustert («løs høyremarg», slik at linjefallet er «naturlig» i den forstand at linjelengden avsluttes ved ordmellomrom eller bindestreker, høyrejustert, slik at satsen har en rett høyremarg mens venstremargen er ujevn, eller midtstilt («sentrert»). I tradisjonell blysats ble linjefallet justert med utslutningsmateriell, metallblokker som bare justerte avstanden mellom typene, men ikke selv ga avtrykk. Denne prosessen ble kalt utslutning. Utslutnings- eller blindmateriellet ble målt i gefirt, hvor et gefirt anga kegelhøyden, mens mindre mellomrom ble angitt som brøker av et gefirt, f.eks. halvgefirt, drittel (fra tysk 1/3) eller kvartgefirt (også kalt slis).

Moderne ombrekningsprogrammer foretar utslutningen automatisk, men gir brukeren vanligvis anledning til å foreta finjusteringer.

Sperring og kniping[rediger | rediger kilde]

Sperring brukes i sin alminnelighet for å utheve enkeltord eller skape spesielle designmessige effekter, ved å øke avstanden mellom bokstavene. Det første anses tradisjonelt ikke som god typografiskikk.[8] Kniping betyr det motsatte, at man presser bokstavene sammen. Kniping var derfor umulig i blysats.

Andre teksteffekter[rediger | rediger kilde]

  • Negativ skrift er skrift satt på en farvet bakgrunn, enten i papirfarven, vanligvis hvitt (altså uten bruk av trykkfarve) eller i en kontrasterende farve. Det første er vanligst, både av leselighetsgrunner, og siden det kan være vanskelig å få (spesielt mindre) skrift til å passe helt nøyaktig inn i den farvede bakgrunnen. Hvis en farvet tekst er forskjøvet over en farvet bakgrunn (siden trykkplatene eller de opprinnelige filmene) ikke er i fullstendig register, kalles det mispass eller mispasning). Slik mispasning kan man vanligvis tydeligst se i farvebilder. Negativ tekst betegnes i fagterminologien som utspart, og man henviser da til den farven teksten er utspart fra. Gul tekst «skåret ut av» en rød bakgrunn blir da altså «gult utspart i rødt».


Eksempel
Utspart tekst

Ombrekningsprogrammer[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1980-årene nådde utviklingen av datateknologien også typografenes arbeidsområde, og efterhvert ble svært kostbare, proprietære løsninger skjøvet til side av sideombrekningsprogrammer for PC og Macintosh-maskiner. Noen av de fremste slike programmene, hvorav noen idag er utvidet til å omfatte avanserte design-, og prosess- og dokumentforvaltningsfunksjoner, er

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Det som i hverdagslig sprog ofte omtales som «gotisk» skrift, er ofte fraktur, som har svungne dekorasjoner på initialer og majuskler. (Se Hilkert Weddige: Einführung in die germanistische Mediävistik, 1992, 6. oppl. 2006, ISBN 978-3406367496 (Tysk)]
  2. ^ Såfremt den enkelte font ikke er falt i det fri eller utgitt med lisens til fri bruk, er det produsenten som har opphavsrett til fonten. Dette gjelder også i de tilfeller hvor den opprinnelige opphavsmannen, f.eks. Giambattista Bodonis, rettigheter forlengst er utløpt, siden det ikke er skriften, men fonten som er beskyttet. Dette kan sammenlignes med partiturer, f.eks. av Ludwig van Beethoven, som i seg selv er falt i det fri, mens moderne innspillinger er opphavsrettslig beskyttet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Typografi i Store norske leksikon
  2. ^ Øyvin Rannem (31. august 2009). «Leksikon: font». typografi.no. Besøkt 24. februar 2015. 
  3. ^ Torbjørn Eng (21. september 2009). «Fonter eller skrifter». typografi.no. Besøkt 24. februar 2015. 
  4. ^ Timothy Samara (2004). Typography workbook: a real-world guide to using type in graphic design (engelsk). Rockport Publishers. ISBN 978-1-59253-081-6. 
  5. ^ Rob Goldberg (2000). Digital Typography: Practical Advice for Getting the Type You Want When You Want It (engelsk). Windsor Professional Information. s. 264. ISBN 978-1-893190-05-4. 
  6. ^ «Devoted to the linotype and its users». The Linotype Bulletin, s. 265. January–February 1921. Besøkt 26. oktober 2011. 
  7. ^ Merriam-Webster's Manual for Writers and Editors (engelsk). Springfield. 1998. s. 329. 
  8. ^ Stein Davidsen (1995). Grafisk håndbok. Yrkesopplæring. s. 302. ISBN 9788258509582. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Christer Hellmark, Typografisk håndbok, Spartacus, Isbn: 82-430-0153-0
  • David Jury, What Is Typography?
  • Øyvin Rannem (2005). Typografi og skrift (1. utg.). Oslo: Abstrakt Forlag. s. 272. ISBN 978-82-7935-119-1. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]