Valget i Tyskland juli 1932

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Valgkamp foran et stemmelokale i Berlin

Valget i Tyskland juli 1932 ble avviklet 31. juli 1932 og ble holdt etter en tidlig stengning av Riksdagen. Valget gjorde Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti NSDAP til det største partiet i nasjonalforsamlingen for første gang, dog uten å vinne flertallet. Men sammen med kommunistene hadde de anti-demokratiske partiene en solid majoritet, noe som gjorde de politiske prosessene umulig.[1]

Parti Stemmer i prosent (endring) Mandater (endring)
Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti NSDAP 37.8% +19.0% 230 +123
Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) 21.9% -2.9% 133 -10
Kommunistische Partei Deutschlands (KPD) 14.6% +1.2% 89 +12
Deutsche Zentrumspartei (Z) 12.3% +0.6% 75 +7
Deutschnationale Volkspartei (DNVP) 6.1% -1.1% 37 -4
Bayerische Volkspartei (BVP) 3.6% +0.2% 22 +3
Deutsche Volkspartei (DVP) 1.2% -3.3% 7 -23
Deutsche Demokratische Partei (DStP) 0.7% -2.8% 4 -16
Christlich-Sozialer Volksdienst (CSVD) 0.5% -1.5% 3 -11
Reichspartei des deutschen Mittelstandes (WP) 0.3% -3.5% 2 -21
Deutsche Bauernpartei (DBP) 0.3% -0.6% 2 -4
Landbund 0.3% -0.3% 2 -1
Christlich-Nationale Bauern- und Landvolkpartei 0.2% -2.8% 1 -18
Reichspartei für Volksrecht und Aufwertung (VRP) 0.2% -0.7% 1 +1
Andre 0.0% -0.3% 0 +/-0
Total 100.0%   608 +38

Bakgrunnen for valget[rediger | rediger kilde]

Siden 1929 var Tyskland hardt rammet av Den store depresjonen med et arbeidsløshet som steg fra 8,5% til nesten 30% i årene 1929 til 1932.[2] Samtidig sank industriproduksjonen i Tyskland med rundt 42%.[2]

I 1930 brøt storkoalisjonen mellom de to republikk-orienterte partiene Sosialdemokratene, Sentrumspartiet, og de to liberale partiene sammen. Det ble dannet en ny minoritetsregjering under ledelse av Sentrumspartiets leder Heinrich Brüning og denne styrte under hjemmel av presidentens unntaksfullmakter, da valgene i 1930 hadde medført at de partiene som støttet Weimar-republikken hadde mistet flertallet, og i tillegg hadde disse valgene gitt Adolf Hitlers nasjonalsosialistiske parti et nasjonalt gjennombrudd.[2] Brünings politikk, som ble gjennomført gjennom dekreter fra presidenten, lyktes imidlertid ikke å løse de økonomiske problemene, samtidig som det parlamentariske styresette ytterligere ble undergravet.

Ved presidentvalget i mars 1932 vant den uavhengige Paul von Hindenburg, med støtte fra de demokratiske partiene, mot Hitler og kommunisten Ernst Thälmann.[2] Etter denne valgseieren, orienterte imidlertid Hindenburg seg mer i retning av den politiske høyreside og i slutten av mars 1932 ble han overtalt til å avsette Brüning, og erstatte ham med Franz von Papen. Papen dannet regjering hovedsakelig med medlemmer utenfor den politiske verden og denne hadde ingen støtte i Riksdagen. bare tre dager etter at regjeringen var utnevnt, måtte Hindenburg oppløse Riksdagen og skrive ut nyvalg.[1]

Valgkampen ble holdt under voldelige forhold, da Papen hevet forbudet mot SA, som Brüning hadde forbudt tidligere. Dette førte til en rekke voldelige sammenstøt med kommunistiske paramilitære grupper.

Valget førte til en stor framgang for nasjonalsosialistene, som for første gang ble Riksdagens største parti.

Referanser[rediger | rediger kilde]