Antikatolisisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Antikatolsk karikaturtegning fra 1876 som viser katolske biskoper som «angriper» offentlige skoler.
Fra en serie med tresnitt fra 1545, vanligvis kalt «Papstspotbilder» eller «Papstspottbilder»,[1] av Lucas Cranach den eldre, bestilt av Martin Luther.[2] «Kysse pavens føtter»;[3] Tyske bønders svar på en pavelig bulle fra pave Paul III. Tekst: «Ikke skrem oss, pave, med dine påbud, og ikke vær en så sint mann. Ellers må vi snu oss og vise deg vår bakende».[4][5]
Passional Christi und Antichristi, av Lucas Cranach den eldre, hvor paven blir framstilt som antikrist som undertegner og selger avlat

Antikatolisisme er en fiendtlig holdning til katolisisme.[6]

Det må ikke forveksles med uenighet når det gjelder kirkens teologi eller praksis, selv om en kritikk på disse områdene noen ganger kan være uttrykk for en grunnleggende antikatolsk holdning. Antikatolisisme kan gi seg uttrykk i stereotypier om, nedsettende betegnelser på og overdrevent negativt fokus på katolikker eller den katolske kirke, og har vært alminnelig særlig i protestantiske land.[6]

Det har historisk også resultert i religiøs forfølgelse av katolikker.[6] I moderne tid er det i protestantiske land ofte lavkirkelige, fundamentalistiske bevegelser som viser antikatolske trekk, for eksempel blant Jehovas vitner, og antikatolisisme kan også spille en rolle i nasjonalisme og politiske konflikter, for eksempel konflikten i Nord-Irland, for eksempel av Ian Paisley[7]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kristenforfølgelse i Romerriket[rediger | rediger kilde]

Den religiøse forfølgende av kristne begynte allerede på Kristi tid og fortsatte sporadisk og i perioder i en periode på rundt 300 år fram til keiser Konstantin den store.[8][9] Kristendommen ble lovlig i 313 gjennom Milanoediktet,[10] og ble erklært som statsrelgion i 380.[11]

Reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Reformasjonen

Mange protestantiske reformatorer, som John Wycliffe, Martin Luther, Jean Calvin, Thomas Cranmer, John Knox, Roger Williams, Cotton Mather og John Wesley, samt blant vanlige protestanter på 1500-1700-tallet, omtalte paven som antikrist. Den økumeniske dialogen mellom Det Lutherske Verdensforbund og Den katolske kirke konkluderte i sin femte dialogrunde i 1973 med:

Ved å omtale paven som «antikrist», stilte tidligere lutheranere seg i en tradisjon som strakk seg tilbake til 1000-talet. Ikke bare dissidenter og kjettere, men også hellige har kalt biskopen av Roma for «antikrist» når de ønsket å kaste lys over hans maktmisbruk.[12]

Læresetninger og materialer fra Den evangelisk-lutherske kirke, reformerte kirker, presbyteritanere, babtister, anabaptister og metodister har ofte referanser til paven som «antikrist», herunder De schmalkaldiske artikler, artikkel fire (1537),[13] Traktaten om pavens makt og overhøyhet (1537),[14] Westminsterbekjennelsen, artikkel 25.6 (1646) og Baptist Confession of Faith fra 1689, artikkel 26.4. I 1754 publiserte John Wesley sitt verk Explanatory Notes Upon the New Testament, som er dagens offisielle doktrinen for United Methodist Church. I hans kommentarer til Åpenbaringen, kapittel 13, hevder han at hele rekken av paver siden pave Gregor VII er utvilsomt antikrist. Dette er ikke til hinder for at den siste paven vil være antikrist i enda større grad, et syndens menneske, og bygger på at hans forgjengere har en særegen grad av ondskap fra grunnen[15][16]

Under henvisning til Johannes' åpenbaring, hevdet Edward Gibbon at fordelen ved å snu disse mysteriefylte profetiene mot Den hellige stol, forente protestanter med ulik gudstilbedelse.[17] Protestanter fordømte også den katolske praksisen om obligatorisk sølibati for sine prester, fasteritualene og avholdenhetene under denne, for å være i motstrid til budskapet i Paulus' første brev til Timoteus, kap 4, vers 1-5, og advarte mot læresetningene som «forbød ekteskap og beordret folk til å avstå fra bestemte matvarer som Gud hadde skapt for at de skulle bli tatt imot i takknemlighet av de som tror og kjenner sannheten».[18] Delvis som et resultat av denne fordømmelsen, tillot mange ikke-katolske kirker at sine prester giftet seg og/eller anså faste for å være et valg og ikke en forpliktelse.

Australia[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den katolske kirke i Australia

Den katolske tilstedeværelsen i Australia begynte allerede i 1788 med de første båtene med Irland|irske straffanger som ble overført til landet. Imidlertid fikk ikke katolske prester adgang til landet før i 1820. noe som avspeilte de antikatolske holdningene i Storbritannia. Noen av de irske straffangene hadde blitt dømt for politiske forbrytelser eller sosiale opprør, og myndighetene var fortsatt mistenksomme overfor denne minoritetsreligionen.[19] >Disse måtte derfor delta i gudstjenester i Den engelske kirke, og deres barn og foreldreløse etterkommere av katolikkene ble oppdratt som anglikanere.[20]

De første katolske prestene kom til Australia som straffedømte etter det irske opprøret i 1798. I 1803 ble en pater Dixon frigitt og fikk lov til å feire messe, men denne tillatelsen ble trukket tilbake etter irskledede fangeopprøret ved Castle Hill to år senere. Den irske cistercienseren, pater Jeremiah Flynn ble av kirken utnevnt til apostolisk prefektur for New Holland, som utgjorde øyene ved Australia, og reiste dit uten en offisiell invitasjon eller tillatelse fra de britiske myndighetene. han utførte prestetjenester i skjul, men ble tilslutt arrestert og deportert tilbake til London. Reaksjonene på denne hendelsen førte til at to prester fikk lov til å reise til kolonien i 1820.[19]

William Bernard Ullathorne (1806–1889) var sentral i å påvirke pave Gregor XVI til å etablere hierarkiet i Australia. Ullathorne var i Australia fra 1833 til 1836 som assistent for biskop William Morris (1794–1782) som hadde myndighet over misjonen i Australia. Den mest prominente av de tidlige lederne i kirken var John Bede Poulding, den første biskopen og erkebiskopen av Sydney fra 1835 til 1877.

Da staten trakk tilbake støtten til kirkedrevne skoler rundt 1880, satte Den katolske kirken, i motsetning til andre australske kirker, store krefter inn på å skape et alternativt utdanningssystem. Det ble i hovedsak drevet av nonner, munker og prester fra de ulike ordenene, som Sisters of St Joseph of the Sacred Heart som ble dannet i Australia av Mary MacKillop.

Religionsfrihet ble sikret i den australske grunnloven av 1901, med religiøs sekterisme fortsatte inn på 1900-tallet, særlig under første verdenskrig hvor Irlands stilling innen Storbritannia var omstridt, og katolikkene ble mistenkt for manglende lojalitet og pålitelighet i krigsbestrebelsene.[21] Men i løpet av første verdenskrig var det irske bidraget betydelig og utgjorde rundt 20 % av de britiske styrkene i Frankrike.[22] Ikke desto gikk fagforeningene og irene i Australia imot verneplikten, i en allianse med bondeorganisasjonene, og sørget for at dette ble nedstemt i folkeavstemninger i 1916 og 1917. Dette medførte at anglikanske kretser snakket om katolsk «illojalitet».[23]

Imidlertid fikk Australia sin første katolske statsminister ved James Henry Scullin 22. oktober 1929.[24]

Fram til omtrent 1950 var Den katolske kirken i Australia sterkt irsk i sin framtoning.[25] De fleste katolikkene var etterkommere etter de 40 000 irske straffangene som ble sendt dit fram til 1867 og kirken ble i hovedsak drevet av irskfødte prester og biskoper som Kardinal Moran og Erkebiskop Mannix. Spørsmålet om irsk uavhengighet var lenge et stridspunkt, fram til dette ble avgjort tidlig på 1920-tallet .[26] Fra 1950 forandret den etniske sammensetningen av kirken seg, med assimilering av de irske australiere og de store gruppene med innvandrere fra land med sterke katolske tradisjoner; østeuropeere på slutten av 1940-tallet, italienere og ungarere på 1950-tallet og filippinere, vietnamesere, libanesere og polakker80-tallet. Nå er det også sterke kinesiske, koreanske og latinamerikanske grupperinger i det katolske miljøet i landet.

Irsk-australierne hadde tette politiske bånd til Australian Labor Party og på 1940- og 50-tallet dominerte katolikker kampen mot kommunisme i landet. I de senere år har dette endret seg, og en katolikk, Tony Abbott leder nå det liberale partiet, etter å ha vunnet over to andre katolikker i kampen om ledervervet.[27] I løpet av slutten av 1900-tallet ble katolisismen det største kirkesamfunnet i Australia, men samlet sett utgjør de ulike protestantiske kirkesamfunnene en majoritet. Antikatolisisme er i dag minimal i det moderne Australia, selv om det finnes visse venstreorienterte antikatolske kretser i enkelte miljøer.[28][29]

Frankrike[rediger | rediger kilde]

Italia[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Carbonariene

Norge[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Norges grunnlov § 2 og Jesuittparagrafen

Sammen med Jødeparagrafen i henhold til Grunnlovens § 2, hvor forbundet mot jøders adgang til landet ble opphevet i 1851, ble medlemmer av klosterordener («Munkeordener») gitt adgang i 1897, mens jesuittene måtte vente til 1956, i forbindelse med at Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Et mindretall på Stortinget stemte mot, herunder C.J. Hambro (H) og Lars Elisæus Vatnaland (Bondepartiet) og Erling Wikborg (Kr.F).[30] Motstanden var stor i noen kristne miljøer, med teolog Olav Valen-Sendstad som en sentral talsmann. Under stortingsdebatten var eksempelvis odeltingspresident Hambro var dypt bekymret for Norges framtid dersom jesuittene slapp inn i landet: «Jeg ser med den aller største engstelse for vårt folks fremtid på ethvert snikløp mot statskirken».[31]

Tyskland[rediger | rediger kilde]

Kulturkampf[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kulturkampf

Otto von Bismarck var en hengiven protestant, og så katolisismen som et fremmedelement i det tyske riket og fryktet en pavelig innflytelse over Tyyskland

Det nye tyske keiserriket var dominert av kongeriket Preussen, som var en overveiende protestantisk stat, men etter et århundre med ekspansjon, hadde landet også betydelige katolske minoriteter, bl.a. i Rhinland i vest og i de østlige provinsene med polske minoriteter. Det tyske riket hadde i stor grad utgått fra det nordtyske forbundet, men tilslutningen av de katolske, sørtyske statene i 1871, gjorde at Bismarck ble redd for den politiske stabiliteten i riket.

Rikskansler Otto von Bismarck forsøkte å redusere den katolske kirkens innflytelse i Tyskland. Blant tiltakene for å redusere den katolske kirkens innflytelse var tillegget av §130a til Strafgesetzbuch i 1871, som truet prester som i embeds medfør drev politisk agitasjon med to års fengsel. Denne paragrafen ble kalt Kanzelparagraph. I tillegg begynte staten å nøye overvåke utdannelsen av prestene, innstiftet en sekulær rett for rettssaker som tidligere hadde sortert under kirkelige domstoler og forlangte å bli underrettet om alle ansettelser av prester. I 1872 ble jesuittordenen forbudt (jesuittene var også forbudt i Norge frem til 1956). Samme forbud skulle også ramme en rekke andre katolske ordener, særlig dem som var engasjert i skoledrift. Deres medlemmer måtte forlate landet, og mange av ordenene flyttet inn til grensenære byer og landsbyer rett over grensen til provinsen Limburg i Nederland.

Prester og biskoper som sto imot Kulturkampf ble arrestert eller fjernet fra sine stillinger. Ved høyden av den antikatolske lovgivningen, var halvparten av de prøyssiske biskopene i fengsel eller i eksil, og en firedel av menighetene hadde ingen prest. Halvparten av munkene og nonnene i klostrene hadde forlatt Preussen, en tredel av klostrene var stengt, 1 800 av menighetsprestene var fengslet eller i eksil, og tusenvis av legfolk var engslet for å ha hjulpet prestene.[32] Det var anti-polske tilløp i Schlesien.[33]

Videre brøt Tyskland de diplomatiske forbindelser med Pavestolen i 1872. I en tale i Riksdagen bekreftet Bismarck med utbruddet «Nach Canossa gehen wir nicht!» (Vi går ikke til Canossa!), sin intensjon om «ikke å vike en fotsbredd» i sin konflikt med den katolske kirke.

Forsøket på å begrense katolikkenes politiske makt, representert gjennom det det katolske Sentrumspartiet, var ikke vellykket. Faktisk førte hardkjøret til at Sentrumspartiet fikk sterkt økt oppslutning ved riksdagsvalgene i 1874.

Med tiden endret Bismarcks prioriteringer seg; det ble mer maktpåliggende for ham å hindre at sosialdemokratene fikk større innflytelse. Derfor mildnet Bismarck sine tiltak mot katolikkene, særlig etter at den mer pragmatiske Leo XIII ble valgt til pave i 1878 og som lyktes å forhandle bort de fleste av de antikatolske lovene.[34][35]

Nasjonalsosialistene[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nasjonalsosialisme

Dachau konsentrasjonsleir, hovedsakelig for politiske fanger, hadde en egen brakke for prester, kalt «Pfarrerblock» («prestebrakka»). Rundt 2 720 prester var fengslet i Dachau, og rundt 95 % av dem var katolske.[36]

Den katolske kirke ble utsatt for undertrykkelse i det nasjonalsosialistiske Tyskland (1933-1945). Det langsiktige målet for nasjonalsosialistene var å avkristne Tyskland.[37][38] Richard J. Evans skrev at Hitler trodde at i det lange løp ville nasjonalsosialisme og religion kunne eksistere sammen, og understreket gjentatte ganger at nasjonalsosialisdmen var en sekulær ideologi, som bygget på moderne vitenskap. Vitenskapen ville lett kunne fjerne de siste delene av overtro og Tyskland kunne ikke tolerere innflytelse fra fremmede, som paven og prester, som var «svarte insekter».[39] Nasjonalsosialistisk ideologi etterstrebet at kirken skulle underkaste seg staten og kunne ikke tolerere selvstyrte organisasjoner som hadde en legitimitet som ikke stammet fra myndighetene.[40] Helt fra starten opplevde den katolske kirke forfølgelse, styringsforsøk og undertrykkelse.[41] Aggressive antikristne radikale, som Joseph Goebbels og Martin Bormann så konflikten med kirkene som et sentralt oppgjør, og at antikirkelige holdninger var sterke blant grasrota innen den nasjonalsosialistiske bevegelsen.[42] For mange nasjonalsosialister hadde katolikken en tvilsom patriotisme , eller til og med illojalitet til fedrelandet, og tjente i stedet interessene til «ondsinnede fremmede krefter».[43]

Bokomslaget til Alfred Rosenbergs Der Mythus des zwanzigsten Jahrhunderts, 143.-146. opplagene fra 1939

Adolf Hitler var svært fiendtlig overfor den katolske læren, og kalt den for en systematisk dyrking av menneskelig svakhet[44] For Hitler var kristendommen en religion som bare passet for slaver og han foraktet dens etikk. Alan Bullock skrev at Hitler mente at «dens lære var et opprør mot naturloven om naturlig utvelgelse gjennom kamp og den sterkestes overlevelse». Fra et politisk ståsted var Hitler forberedt på å fortsette sin motstand mot kirken, og så faren i at dette kunne styrke den, men var forberedt på et oppgjør etter krigen.[45] Propagandaminister Joseph Goebbels ledet den nasjonalsosialistiske forfølgelsen av det katolske presteskapet og skrev at det var en umulig motsetning mellom det kristen og det heroisk-tyske verdenssynet.[42] Hitlers valgte nestkommanderende, Martin Bormann, var en streng vokter av den ortodokse nasjonalsosialistiske tenkningen og anse kristendommen og nasjonalsosialismen som «inkompatible» som også den offisielle nasjonalsosialistiske ideologen Alfred Rosenberg, som skrev Der Mythus des zwanzigsten Jahrhunderts (1930) hvor katolikker be utropt for å være samfunnets største fiende for tyskerne.[46][47][48] I 1934 førte Sanctum Officium Rosenbergs bok inn i Index librorum prohibitorum som forbudte bøker i kirken for å forkaste alle kirkens læresetninger og selve fundamentets for den kristne religion.[49]

Undertegnelsen av Rikskonkordatet i Roma. Fra venstre til høyre:
Msgr. Ludwig Kaas, visekansler Franz von Papen, understatsekretær Giuseppe Pizzardo, kardinal Eugenio Pacelli og ambassadør Rudolf Buttmann. Mellom Pacelli og Buttmann står sostituto Alfredo Ottaviani

Nasjonalsosialistene krevde kontroll og styring over alle kollektive og sosiale aktiviteter, og blandet seg slik inn i katolske skoler, ungdomsgrupper, arbeiderklubber og kulturelle sammenslutninger.[50] Hitler var rask med å stoppe den politiske katolisismen, ved å arrestere medlemmer av de katolske partiene Bayerische Volkspartei og Deutsche Zentrumspartei, som opphørte å eksistere tidlig i juli 1933. Visekansler Franz von Papen gjennomførte likevel forhandlingene med Den hellige stol den såkalte Rikskonkordatet i juli 1933, som blant annet forbød kirkens menn å delta i politkken.[51][52] Hitler gikk da videre og forbød alle katolske institusjoner som ikke hadde en utelukkende religiøs funksjon.[53]

Nesten umiddelbart etter at konkordatet var inngått, fremmet nasjonalsosialistene sin steriliseringsloven som var en provokasjon overfor Den katolske kirke, samt sørget for å oppløste den katolske ungdomsbevegelsen. Prester, nonner og legpersoner ble forfulgt, noe som førte til arrestasjon av tusenvis av mennesker de følgende årene.[54] Under De lange knivers natt ble Erich Klausener, leder av legmannsbeveglesen Katholische Aktion drept[55] Adalbert Probst, leder av den katolske idrettsorganisasjonen, Fritz Gerlich, redaktør av Münchens katolske ukemagasin og Edgar Jung, en av forfatterne av Marburgtalen var blant de katolske opposisjonslederne som ble drept under aksjonene.[56]

Det nasjonalsosialistiske umiddelbare bruddet på rikskonkordatet første til samlet 55 offisielle protester fra kirken, hvor særlig encyklikaen Mit brennender Sorge fra 1937 var den sterkeste. Kardinal Eugenio Pacelli var sammen med blant andre kardinal Michael von Faulhaber sentral i utarbeidelsen av denne, og i denne tok Den katolske kirke sterk avstand til det nasjonalsosialistiske styret i Tyskland, og da særlig med fokus på rasismen og jødeforfølgelsene. Den skiller seg fra de øvrige encyklikaene ved at den er en av de få som ikke er skrivet på latin, men på morsmålet til det land den er rettet mot, altså tysk. Den ble lest opp i alle katolske kirker palmesøndag 1937.

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

The Protestant Tutor av Benjamin Harris inneholder et hardt språk mot katolikker, kalt «papister» på tittelbladet

Den institusjonaliserte antikatolisismen I Storbritannia har sin bakgrunn i reformasjonen i England under Henik VIII og reformasjonen i Skottland under ledelse av John Knox. Loven Act of Settlement fra 1701 ble vedtatt av Det engelske parlamentet slo fast at tronarvinger til den engelske tronen ikke kunne være en «papist» og at en arving som er katolikk eller som er gift med en katolikk ikke kan ha arverett til tronen. Denne loven ble utvidet til også å gjelde Skottland gjennom Acts of Union 1707 som etablerte Kongeriket Storbritannia. Loven er fortsatt i kraft i dagens Storbritannia, til tross for den økumeniske bevegelsen som i en stor grad har bidratt til å dempe de sekteriske spenningene i landet.

England[rediger | rediger kilde]

Den katolske rikskansleren i England Thomas More ble henrettet av kong Henrik VIII da han ikke ville anerkjenne Act of Supremacy

I 1534 utstedte kong Henrik VII loven Act of Supremacy som slo fast at den engelske tronen var «den eneste suverene lederen på jorden på Den engelske kirken»[57] i stedet for paven. Ethvert uttrykk for tilknytning til paven ble ansett som forræderi da paven hevdet både åndelig og politisk makt over dens følgere. Det var under denne loven at Thomas More og John Fisher ble henrettet og ble martyrer i den katolske tro.

Da Henriks datter Maria I ble dronning i 1553, var hun en hengiven katolikk og prøvde i sine fem år på tronen å reversere reformasjonen. Hun giftet seg med den katolske spanske kongen Filip II og henrettet en rekke protestantiske ledere, noe som ga henne tilnavnet «Bloody Mary» blant protestanter.[58]

Den katolske kirke fortsatte imidlertid sitt virke i England selv om virksomheten i perioder ble regnet som ulovlig og ble straffet. Blant annet ble jesuitter og prestestudenter regnet som forrædere. Prester som ble tatt i å lese messe ble henrettet under tortur. De fleste recusant medlemmer, særlig i det katolske nord og i aristokratiske familier, praktiserte sin tro i hemmelighet helt fram til 1832 da Loven om katolsk emansipasjon ble satt i kraft. Bispedømmer, til erstatning for de tidligere distrikter ble opprettet av pave Pius IX i 1850.

Antikatolisismen i England hadde ofte sin rot i en frykt for at paven skulle styrke sin politiske makt i landet, også i allianse med Englands katolske erkefiender Frankrike og Spania. I 1570 utstedte pave Pius V den pavelig bullen Regnans in Excelsis hvor dronning Elisabeth I angripes og at lojalitet overfor henne ansees som kjetteri. Dette styrket hennes støttespillere i oppfatningen om at pavestolen hadde politiske ambisjoner i England, og gjorde situasjonen vanskeligere for de engelske katolikkene når de prøvde å ivareta en lojalitet overfor begge.

En rekke katolske attentater skapte en sterk antikatolsk stemning i landet, særlig kjent er Kruttsammensvergelsen hvor Guy Fawkes og andre katolske konspiratører forsøkte å sprenge det engelske parlamentet i luften mens det hadde møte.[59] Imidlertid var Pavekonspirasjonen med Titus Oates en oppdiktet bløff som imidlertid mange protestanter trodde på, og førte England inn i en antikatolsk hysteri i årene 1678 og 1681.[60] Oates hevdet at det eksisterte en omfattende katolsk konspirasjon med det mål å få kong Karl II av England myrdet. Påstandene fikk minst 15 henrettet og framskyndet en egen lov, Exclusion Bill. Til sist falt Oates intrikate nett av anklager sammen, og det førte til at han selv ble arrestert og dømt for mened.

Etter århundrer med politisk uro, ble katolikkene endelig «frigjort» tidlig på 1800-tallet, hvor de fleste restriksjonene og grunnlag for straffeforfølgelse ble opphevet. Imidlertid fortsatte de tidligere antikatolske holdningene.[61] Etter andre verdenskrig har de antikatolske holdningene avtatt, blant annet som følge av økumenisk dialog mellom den anglikanske kirke og den katolske kirke. Denne prosessen kulminerte med det første møte mellom en erkebiskop av Canterbury med en pave siden reformasjonen da erkebiskop Geoffrey Fisher besøkte Roma i 1960.[62] I tiden etterpå har den økumeniske dialogen gått videre.

Skottland[rediger | rediger kilde]

Fra en Old Firm-kamp på Celtic Park, med Celtic-supportere til venstre med den irske trikoloren, og Rangers-tilhengerne til høyre med Union Jack

Reformasjonen i Skottland etter 1560 førte til at store deler av landet konvertert til presbyterianismen gjennom Den skotske kirke. Omveltningen medførte en sterk avstandstaken til den romerske kirken, men også utover på 1600-tallet fra Den anglikanske kirke som følge av Karl Is forsøk på å reformere Den skotske kirke. Dette medførte kaos som følge av at reformene ble sett på som katolske i sin form, da de var baserte på sakramenter og ritualer.

Etter reformasjonen og utover i tidlig moderne tid var det voldsutøvelse rettet mot katolikkene, og ofte medførte drap, slik som tortureringen og henrettelsen av jesuittpresten John Ogilvie ved hengning, trekking og kvartering i 1615.

I 1716 etablerte eksempelvis biskop John Geddes Scalan presteseminar i det skotske høylandet. Geddes var en kjent person i Edinburgh i opplysningstiden. Da Robert Burns skrev at «den beste kirkelige person jeg noen gang har møtt var en katolikk»[63] refererte han til biskop Geddes.[64]

De mislykkede Jakobittopprørene i 1715 og 1745 ødela for mulighetene for katolikkene i Skottland, og ikke før den katolske frigjøringen i 1793 fikk katolikkene i Skottland visse rettigheter, og i 1878 ble det kirkelige hierarki igjen etablert.[65] Dette skjedde under ledelse av pave Leo XIII og dette var blant hans første oppgaver som pave.[66]

I de siste 150 årene har andelen katolikker i Skottland økt kraftig, i første rekke som følge av innvandring fra særlig Irland, men også Italia og øst-Europa. Det var særlig Hungersnøden i Irland 1845–1849 som utløste den irske innvandringen og denne har fortsatt fram til våre dager. Innvandringen fra Irland har særlig kommet fra grevskapet Donegal i Ulster) til det vestlige Skottland og City of Glasgow regionen og Lanarkshire. Flyttingen fra det skotske høylandet kom blant annet som følge av ryddingen av Det skotske høylandet. Både irene og innflytterne fra Høylandet førte till en eksplosiv vekst av katolisismen i særlig Glasgow og områdene omkring.[67][68]

Tidlig på 1900-tallet slo også mange litauiske flyktninger seg ned i Glasgow-området og på sitt høydepunkt på 1950-tallet var det litauiske miljøet på rundt 10 000 i dette området og har siden blitt assimilert inn i byens katolske miljø.[69] Også mange fra Italia bosatte seg i Glasgow-området på denne tiden, fra provinser som Frosinone mellom Roma og Napoli og Lucca i det nordvestlige Toscana, og mange av dem arbeidet som iskremselgere.[70][71]

Dette medførte endringer også innen den politiske sektor, og antikatolske organisasjoner som Oransjeordenen har fått en økt tilslutning i de senere årene. Denne veksten kan bli tillagt rivaliseringen mellom fotballklubbene Rangers og Celtic og ikke et uttrykk for antikatolske holdninger.[72] Men selv om det er en folke oppfatning om at antikatolisismen er fotballrelatert - og da i første rekke rettet mot Celtic-supporterne, viser statistikk fra de skotske myndighetene at 85 % av sekteriske angrep ikke er fotballrelaterte .[73] 63 % av ofrene var katolikker, men justert for befolkningssammensetningen er katolikker mellom fem og åtte ganger mer utsatt for sekteriske angrep enn protestanter.[73][74]

Siden mange av katolikkene i Skottland har irsk bakgrunn, kan det være en overlapping av anti-irske og antikatolske holdninger.[73] Eksempelvis blir ordet «Fenian» ansett av myndighetene som et sekterisk uttrykk som refererer til katolikker.[74]

Selv om sekterismen får sin mest tydelige manifestasjon og blir forsterket av den skarpe rivaliseringen mellom byens to fotballag Celtic FC og Rangers FC, de to Old Firm-klubbene,[75] men stikker den dypere på den politiske og sosiale arenaen. Sekterismen kommer også til uttrykk gjennom minnemarsjer og parader, og på det individuelle plan gjennom nedsettende kallenavn, opplevelse av forbigåelse i arbeidslivet, sosial ekskludering og truende situasjoner på offentlige steder.

En undersøkelse om folks egen opplevelse av sekterismen fra 2003, bestilt av Glasgow City Council, viser at byens befolkning opplever at sekterismen fortsatt er tilstedeværende på en rekke av samfunnslivets arenaer, men er noe delt med hensyn til sammenhengen mellom fotball og sekterisme, og at de sporadiske tilfellene av vold ved Old Firm-kamper er vel så mye knyttet til alkohol og ordinær hooliganisme.[75]

I 2003 vedtok Skottlands parlament en straffelov som inkluderte forsøk på å angripe andre på religiøst grunnlag for å være straffeskjerpende.[76]

Nord-Irland[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Nord-Irlands historie og Oransjeordenen

Irland[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Irlands historie

USA[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Know-Nothingpartiet og Ku Klux Klan

Antikatolisisme i populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Antikatolske stereotyper er et gammelt innslag i anglosaksisk litteratur, folkelig populærlitteratur, og også i pornografi. Gotisk litteratur er særlig rikt på dette. Seksuelt aktive prester, ondskapsfulle abbedisser, innestengte nonner og sadistiske inkvisitorer forekommer i verk som The Italian av Ann Radcliffe, The Monk av Matthew Gregory Lewis, Melmoth the Wanderer av Charles Robert Maturin og The Pit and the Pendulum av Edgar Allan Poe.[77]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The impact of the Reformation: essays by Heiko Augustinus Oberman
  2. ^ Luther's Last Battles: Politics And Polemics 1531-46, av Mark U. Edwards, jr. Fortress Press, 2004. ISBN 978-0-8006-3735-4
  3. ^ HIC OSCULA PEDIBUS PAPAE FIGUNTUR
  4. ^ «Nicht Bapst: nicht schreck uns mit deim ban, Und sey nicht so zorniger man. Wir thun sonst ein gegen wehre, Und zeigen dirs Bel vedere»
  5. ^ Mark U. Edwards, jr.: Luther's Last Battles: Politics And Polemics 1531-46 s. 199
  6. ^ a b c anti-catholicism, Dictionary.com. WordNet 3.0. Princeton University. besøkt 17. november 2013
  7. ^ Ian Paisley, Papist Doctrine of Oaths
  8. ^ Graeme Clark: Christians and the Roman State 193-324
  9. ^ Early Church History Timeline
  10. ^ Davidson, Ivor: The Birth of the Church, side 341, Monarch, 2005, ISBN 978-1-85424-658-5
  11. ^ Wilken, Robert: «Christianity», i Hitchcock, Susan Tyler; Esposito, John: Geography of Religion, side 286, National Geographic Society, 2004, ISBN 978-0-7922-7317-2
  12. ^ Building Unity, redigert av Burgess og Gross, på books.google.com
  13. ^ De schmalkaldiske artikler, artikkel fire (1537)
  14. ^ Traktaten om pavens makt og overhøyhet i den trespråklige oversettelsen av Konkordieboken
  15. ^ «The whole succession of Popes from Gregory VII are undoubtedly antichrist. Yet this hinders not, but that the last Pope in this succession will be more eminently the antichrist, the man of sin, adding to that of his predecessors a peculiar degree of wickedness from the bottomless pit.» See Section 3 - Our Doctrinal Standards and General Rules
  16. ^ Revelation fra United Methodist Church nettside, eller Explanatory Notes Upon the New Testament
  17. ^ «The advantage of turning those mysterious prophecies against the See of Rome, inspired the Protestants with uncommon veneration for so useful an ally.» Edward Gibbon (1994 utgave redigert av David Womersley) The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, side 469, Penguin Books: Vol 1
  18. ^ «forbid people to marry and order them to abstain from certain foods, which God created to be received with thanksgiving by those who believe and who know the truth»
  19. ^ a b «The Catholic Community in Australia». Catholic Australia. Besøkt 20. desember 2013. 
  20. ^ «Catholic Encyclopedia: Australia». Newadvent.org. Besøkt 20. desember 2013. 
  21. ^ James Griffin: «Mannix, Daniel (1864–1963)», Australian Dictionary of Biography, besøkt 20. desember 2013
  22. ^ Jeffrey Grey. A Military History of Australia. Cambridge University Press. s. 90. 
  23. ^ Alan D. Gilbert: «Protestants, Catholics and Loyalty: An Aspect of the Conscription Controversies, 1916-1917», Politics (1971) 6#1 ss. 15-25
  24. ^ Robertson, J. R.: «Scullin, James Henry (1876–1953)», Australian Dictionary of Biography, besøkt 20. desember 2013
  25. ^ The Wearing of the Green: A History of St Patrick's Day. Routledge. 2006. s. 19. 
  26. ^ Patrick O'Farrell: The Irish in Australia, (1987) kap. 6
  27. ^ Redaksjonell artikkel: «Oz's Abbott», The Tablet, 5. november 2009, 21
  28. ^ Gerard Henderson: «Abbott, Pell and the new sectarianism», The Sydney Institute, 5. oktober 2004, besøkt 20. desember 2013
  29. ^ «I'll wear ovaries T-shirt again: Nettle», The Sidney Morning Herald, 10. februar 2006, besøkt 20. desember 2013
  30. ^ Iris Kvellestad: Motreformens avantgarde. En kartlegging av norske holdninger til jesuittordenen på 1900-tallet, masteroppgave i religionvitenskap, 15. mai 2012, Universitetet i Bergen
  31. ^ De spiser opp tulipanene våre, kommentar fra Erling Borgen i Dagsavisen 7. januar 2013
  32. ^ Helmstadter, Richard J.: Freedom and religion in the nineteenth century, s. 19, Stanford Univ. Press 1997
  33. ^ Norman Davies (1982). God's Playground. Columbia University Press. s. 126–7. 
  34. ^ Michael B. Gross: The War against Catholicism: Liberalism and the Anti-Catholic Imagination in Nineteenth-Century Germany (2005)
  35. ^ Ronald J. Ross: The Failure of Bismarck's Kulturkampf: Catholicism and State Power in Imperial Germany, 1871–1887 (Catholic University of America Press, 1998)
  36. ^ Paul Berben: Dachau: The Official History 1933-1945, sidene 276-277, Norfolk Press, London 1975; ISBN 085211009
  37. ^
  38. ^ Bendersky, Joseph W.: A concise history of Nazi Germany, p. 147, Rowman & Littlefield, 2007: «Consequently, it was Hitler’s long range goal to eliminate the churches once he had consolidated control over his European empire.»
  39. ^ Richard J. Evans: The Third Reich at War, side 547, Penguin Press; New York 2009
  40. ^ Theodore S. Hamerow: On the Road to the Wolf's Lair - German Resistance to Hitler, s. 196, Belknap Press of Harvard University Press; 1997; ISBN 0-674-63680-5
  41. ^ Peter Hoffmann: The History of the German Resistance 1933-1945, 3. utgave, side 14, McDonald & Jane's; London; 1977
  42. ^ a b Ian Kershaw: Hitler a Biography, ss. 381-382, Edn; WW Norton & Company; London 2008
  43. ^ Theodore S. Hamerow: On the Road to the Wolf's Lair - German Resistance to Hitler, s. 74, Belknap Press of Harvard University Press 1997, ISBN 0-674-63680-5
  44. ^ Alan Bullock: Hitler, a Study in Tyranny, side 218, HarperPerennial Edition 1991
  45. ^ Alan Bullock: Hitler: a Study in Tyranny, side 219, HarperPerennial Edition 1991
  46. ^ Encyclopædia Britannica Online: Fascism - Identification with Christianity; 2013, besøkt 18. november 2013
  47. ^ Encyclopædia Britannica Online - Martin Bormann, besøkt 18. november 2013
  48. ^ Encyclopædia Britannica Online - Alfred Rosenberg, besøkt 18. november 2013
  49. ^ Richard Bonney: Confronting the Nazi War on Christianity: the Kulturkampf Newsletters, 1936-1939, side 122, International Academic Publishers, Bern 2009 ISBN 978-3-03911-904-2
  50. ^ Theodore S. Hamerow: On the Road to the Wolf's Lair - German Resistance to Hitler, side 136, Belknap Press of Harvard University Press 1997 ISBN 0-674-63680-5
  51. ^ Ian Kershaw: Hitler a Biography, side 290,Edn; W.W. Norton & Company, London 2008
  52. ^ Ian Kershaw: Hitler a Biography, side 295, Edn; WW Norton & Company 2008 London
  53. ^ Anton Gill: An Honourable Defeat; A History of the German Resistance to Hitler, side 57, Heinemann, London 1994
  54. ^ William L. Shirer: The Rise and Fall of the Third Reich, sidene 234-235, Secker & Warburg, London 1960
  55. ^ Ian Kershaw: Hitler a Biography, side 315,Edn; WW Norton & Company; London
  56. ^ John S. Conway: The Nazi Persecution of the Churches, 1933-1945, side 92, Regent College Publishing 2001, ISBN 1-57383-080-1
  57. ^ the only supreme head on earth of the Church in England
  58. ^ David M. Loades: The Reign of Mary Tudor: Politics, Government and Religion in England, 1553–58 (1991)
  59. ^ James McConnel: «Remembering the 1605 Gunpowder Plot in Ireland, 1605-1920» i Journal of British Studies (2011) 50#4 ss. 863-891
  60. ^ Heald, Henrietta: Chronicle of Britain, Jacques Legrand 1992, ISBN 0192116959. s. 605
  61. ^ E.R. Norman: Anti-Catholicism in Victorian England (1968)
  62. ^ J.R.H. Moorman: A History of the Church in Englandside 457, London, A&C Black 1973 457
  63. ^ «the first [that is, finest] cleric character I ever saw was a Roman Catholick,»
  64. ^ Michael Martin, «Sae let the Lord be thankit», The Tablet, 27. juni 2009, 20.
  65. ^ Saint Andrews og Edinburgh erkebispedømme, besøkt 31. oktober 2012
  66. ^ CARITATIS STUDIUM, Papal Encyclicals.net, besøkt 31. oktober 2012
  67. ^ «Industrial Revolution: 1770s to 1830s». Theglasgowstory.com. Besøkt 25. august 2012. 
  68. ^ «Irish Immigrants and Scottish Society in the Nineteenth and Twentieth Centuries». Brad.ac.uk. Besøkt 25. august 2012. 
  69. ^ The Guardian (23. januar 2006). «Lithuanians in Glasgow». London. Besøkt 25. august 2012. 
  70. ^ Gray, Alastair; Moffat, William (1989) [1985]. «Departures and Arrivals». A History of Scotland (Rev ed. edition utg.). Oxford: Oxford University Press. s. 39. ISBN 978-0-19-917063-0. Besøkt 25. august 2012. 
  71. ^ «Legacies - Immigration and Emigration - Scotland - Strathclyde - Lithuanians in Lanarkshire». BBC. Besøkt 19. november 2013. 
  72. ^ Scotland On Sunday: November 2006: «Football rivalry boosts religious orders»
  73. ^ a b c Kelbie, Paul (28. september 2006). «The Big Question: In 2006, are Catholics really being discriminated against in Scotland?». The Independent. Besøkt 19. november 2013. 
  74. ^ a b Barnes, Eddie; David Leask og Marc Horne (14. september 2008). «The Shame Game». Scotland on Sunday (Johnston Press Digital Publishing). Besøkt 19. november 2013. 
  75. ^ a b «Sectarianism in Glasgow» (PDF). Glasgow City Council, side 10-12. 2003. Besøkt 25. august 2012. 
  76. ^ «Chapter Three: Findings». Use of Section 74 of the Criminal Justice (Scotland) Act 2003 - Religiously Aggravated Reported Crime: An 18 Month Review. HMSO. 2006. Besøkt 1. november 2013. 
  77. ^ Patrick R O'Malley: Catholicism, sexual deviance, and Victorian Gothic culture, Cambridge University Press 2006

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Philip Jenkins: The New Anti-Catholicism: The Last Acceptable Prejudice (Oxford University Press, nytt oppl. 2004). ISBN 0-19-517604-9