Lenin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Vladimir Iljitsj Uljanov (russisk: Владимир Ильич Ульянов), bedre kjent under sitt pseudonym Lenin (russisk: Ленин) (født 10. april^jul./ 22. april 1870^greg. i Simbirsk (Uljanovsk) i Russland, død 21. januar 1924 på godset Gorki ved Moskva) var leninismens grunnlegger, og leder av Russland og Sovjetunionen fra revolusjonen i 1917 til han døde i 1924.

Lenin var en russisk (sovjetisk) politiker og marxistisk teoretiker. Han var leder av Bolsjevikpartiet, og satt i Folkekommissærenes råd i Russiske SFSR 1917–1924, som sammen med tre andre sovjetrepublikker dannet grunnlaget for en sosialistisk union i 1922, som utviklet seg til en konstitusjon 1924 som legitimerte den nye staten Sovjetunionen.

Lenin er et pseudonym, og kan være avledet fra navnet på elven Lena i Russland der man under tsardømmet henrettet streikende arbeidere 1905.^{[trenger referanse]}

Innhold 1 Privatpersonen 2 Revolusjonslederen 3 Statslederen 3.1 Lenins Russland 4 Lenins ettermæle 5 Bøker 6 Kilder 7 Referanser 8 Eksterne lenker

[rediger] Privatpersonen

Lenin ble født i Simbirsk ved Volga i en familie i den øvre middelklassen. Forfedrene hadde røtter fra flere forskjellige folkeslag, blant annet hadde han svenske, tyske og jødiske aner.^[1] Faren var en adlet folkeskoleinspektør.^[2] Det er usikkert om han i det hele tatt hadde russiske aner. Han var en dyktig student, flink i idrett og en god sjakkspiller. Farens død i 1886 og henrettelsen av broren Aleksandre for deltakelse i planleggingen av et komplott for å myrde tsar Aleksander III året etter, markerte hans inntreden i de voksnes rekker. I 1887 ble Lenin selv arrestert for sin deltakelse i en studentdemonstrasjon. Han greide likevel å fullføre sin utdanning som jurist i St. Petersburg i 1891, og praktiserte som advokat en kort tid etter endt utdannelse. ^[3] Lenin levde likevel mesteparten av livet som rentenist av familieformuen til Uljanovene. Han foretrakk å bruke tiden sin på politiske aktiviteter, og disse førte til en ny fengsling og påfølgende eksil i Sibir.

I 1895 reiste han til Sveits, hvor han slo seg sammen med marxistiske sosialdemokrater. Denne bevegelsen ble stiftet av russeren Georgi Plekhanov. Med tiden ble Plekhanov og Lenin uenige på flere punkt; bl.a. ville Plekhanov også at bevegelsen skulle tjene mellomklassen, og dette førte til at den politiske bevegelsen i 1903 ble delt inn i bolsjeviker og mensjeviker. Lenin ble leder i det førstnevnte partiet.

[rediger] Revolusjonslederen

I stedet for å satse på en juridisk karriere brukte Lenin tiden sin på revolusjonær virksomhet, inspirert av Marx og Engels' teorier. Den 7. desember 1895 ble han arrestert og fengslet av myndighetene et helt år, med påfølgende forvisning til byen Sjusjenskoje i Sibir.

I løpet av sin tid i eksil giftet han seg i 1898 med den sosialistiske aktivisten Nadezjda Krupskaja. I april 1899 publiserte han boken Kapitalismens utvikling i Russland. Da han ble løslatt fra fangenskapet i 1900 startet han sin reise i Russland og andre deler av Europa. I 1900 fikk Lenin tillatelse til å dra til Sveits. Der startet han sitt nye talerør, tidsskriftet Iskra («Gnisten»), som allerede i 1903 ble et offisielt organ for det nye all-russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet. De første årene var dominert av striden mellom Lenins folk, bolsjevikene («flertallsmennene») og mensjevikene («mindretallsmennene»). Lenin representerte den harde linjen, med krav om sentralisme og underkastelse under en felles politikk.

Lenin var medlem i det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet. 1903 ledet han bolsjevikene i den interne maktkampen mot mensjevikene, som brøt med partiet. Lenin reiste hjem i forbindelse med 1905-revolusjonen, men fikk utrettet lite. I 1906 ble han valgt til partileder, men i 1907 måtte han flytte til Finland av sikkerhetshensyn, og i 1907 var han tilbake i Sveits. Han fortsatte å reise rundt i Europa og deltok i mange sosialistiske møter og aktiviteter, deriblant Zimmerwaldkonferensen. De neste årene var harde og bitre kampår med økende isolasjon for Lenin. I 1912 fikk bolsjevikene lov til å starte avisen Pravda («Sannhet») og i mars 1917 kom det første lys i horisonten: tsarregimets fall. Om kvelden 16. april 1917 ankom Lenin, etter hjelp fra tyske offiserer som trodde at han kunne skape tysk-russisk fred, hvilket han gjorde, i et lukket tog til Finlandsstasjonen i Petrograd.

Da tsaren ble styrtet, utnevnte statsdumaen en midlertidig regjering, ledet av Georgij Lvov. Etter at den russiske tsaren Nikolaj II ble styrtet i Februarrevolusjonen i 1917, ønsket Lenin, som nå bodde i Sveits, snarest å vende hjem til Russland for å ta del i den russiske revolusjonen. Hans intresse sammenfalt med den tyske generalstabens, som vurderte situasjonen slik at Lenin skulle kunne ha en destabiliserende innflytelse på sin østre fiende. Tyskerne arrangerte i største hemmelighet hjemtransporten av Lenin i et plombert tog gjennom Tyskland til det nøytrale Sverige, hvorfra Lenin kunne reise hjem til Russland. Tyskerne støttet til og med Lenin og hans følge med store pengesummer som hovedsakelig ble sendt via Sverige. Investeringen skulle vise seg å gi god uttelling. Da Lenin den 16. april 1917 nådde Petrograds jernbanestasjon holdt han en revolusjonstale for de som hadde kommet for å møte ham. Hans ankomst radikaliserte bolsjevikenes politikk overfor den provisoriske regjeringen. Etter det mislykkede revolusjonsforsøket i juli, fikk Lenin tillatelse til å fly til Finland fordi man enda ikke anså ham som en farlig fiende. Han vendte tilbake i oktober, da han ledet en vellykket væpnet revolusjon (se Oktoberrevolusjonen) mot den sittende russiske temporærregeringen. I pamfletten Staten og revolusjonen redegjorde Lenin for hvordan den nye staten skal se ut, basert på et slags arbeiderråd (sovjeter).

[rediger] Statslederen

I oktober 1917 grep Lenin makten, og Europas historie tok en ny retning. Lenin kunne dominere politikken til det nye Sovjetregimet fram til sitt første slag i 1922. Han kunne snart delvis gjenoppta sine plikter, men et nytt slag var helt ødeleggende, og han døde 21. januar 1924.

Lenin viet hele sitt voksne liv til kampen for kommunismen, alt det øvrige i livet var underordnet dette. Han levde et nøysomt liv, uavhengig av om han for tiden hadde god eller dårlig råd. Som politisk leder hadde han evner av de helt sjeldne. Både som strateg, demagog, organisator og teoretiker var han overlegen såvel sine kamerater som politiske motstandere. Han gjorde et grundig arbeid som marxistisk teoretiker. I hans notatbøker, som munnet ut i boka Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, finnes referanser til 148 bøker og 232 artikler.^[4]

Etter hans død ble liket preservert, og lagt for utstilling i et mausoleum i Moskva.

[rediger] Lenins Russland

Russlands kommunistparti kom til makten i oktober 1917, og i november hadde antallet medlemmer vokst fra 24 000 til mer enn 100 000. Til tross for den raske økningen, fikk partiet bare 25% av statsdumaens støtte i november. Resultatet ble at Lenin innførte et ettparti-diktatur, hvor samtlige politiske partiet – deriblant andre marxistiske og sosialistiske partiet – ble ulovlige. ^[5][6] Etter Lenins regime i Sovjet-Russland og fra 1922 Sovjetunionen var styrt etter Karl Marx og Friedrich Engels ideer om sosialismen og proletariatets diktatur. Det første Lenin gjorde etter å ha gjennomført revolusjonen var å trekke alle russiske tropper hjem fra krigen som herjet i Europa, og slutte fred med Tyskland offisielt.

I de russiske byene ble arbeiderne etablert i arbeiderråd (sovjeter). Disse skulle være med å styre samfunnet, og fungere som demokratiske organer. Konseptet fungerte allikevel ikke i praksis, bl.a. fordi ledere av disse sovjetene måtte godkjennes av Lenin personlig. Under Josef Stalins diktatur ble disse rådene avskaffet under grunnlovsendringen i 1936.^[7]

[rediger] Lenins ettermæle

I kjølvannet av de marxistiske reformene, og som en følge av at Lenin tidligere hadde konfiskert overflødig korn ^[8], var det flere bønder som ikke var i stand til å takle tørken. Dette kastet Russland inn i en hungersnød som den gangen var rekordstor. De fleste historikere er enige i at hungersnøden tok livet av fem millioner mennesker ^[9]. Noen offisiell forespørsel om nødhjelp ble aldri sent, og utenlandsk hjelp kom først på banen flere måneder.

Herbert Hoover hadde tilbudt Lenin hjelp for å takle tørken allerede i 1919. Lenin hadde nektet, fordi han så på dette som et forsøk på å innvolvere seg i russisk politikk.^[10] Hungersnøden nådde sitt høydepunkt våren 1921. En uoffisiell forespørsel ble i juli 1921 sendt av marxisten Maxim Gorkij – en mann som kort tid etter oktoberrevolusjonen hadde hevdet at verken Lenin eller Trotskij hadde respekt for frihet og menneskerettigheter.

Røde Kors arrangerte den 15. august en konferanse om hungersnøden i Russland, ledet av Fridtjof Nansen.

[rediger] Bøker

Lenin skrev mange bøker, blant annet:

• «Hva må gjøres?»
• «To slags taktikk»
• «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium»
• «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky»
• «Radikalismen»
• «Et skritt frem og to tilbake»
• «Staten og revolusjonen»
• «Oppbygginga av sovjetøkonomien»
• «Marx' lære»

[rediger] Kilder

• Robert Service: Lenin : en biografi, N.W. Damm & Søn AS, 2004, ISBN 82-04-08609-1

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

• Staten og revolusjonen, Den marxistiske teorien om staten og oppgåvene til proletariatet i revolusjonen august–september 1917
• Norsk Lenin-arkiv på Marxists Internet Archive

Forgjenger:  ingen	Sovjetunionens statsminister (1923–1924)	Etterfølger:  Aleksej Rykov
Forgjenger:  Aleksandr Kerenskij	Russlands statsminister (1917–1924)	Etterfølger:  Aleksej Rykov

Wikiquote: Vladimir Lenin – sitater