Nibelungenringen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Richard Wagners operaer
RichardWagner.jpg

Den tidlige perioden

Mellomperioden

Den sene perioden

Siegfried (Heinrich Gudehus) smir sverdet Notung.

Der Ring des Nibelungen (Nibelungens ring, på norsk oftest feilaktig kalt Nibelungenringen, uformelt Ringen) er et fire delers musikkdrama med tekst, musikk og detaljerte sceneanvisninger av Richard Wagner.

Ringen regnes som Wagners hovedverk og har enorme dimensjoner, det er et av de mest omfangsrike musikkverk som finnes. En oppføring av hele syklusen tar til sammen mellom 14 og 16 timer; den første og korteste operaen, Rhingullet, varer typisk rundt to og en halv time, mens den siste, Ragnarok, i ekstreme tilfeller kan vare opp mot seks og en halv time.[f 1] Orkesterbesetningen omfatter over 100 musikere (blant annet 6 harper og 4 tenor- hhv. basstubaer, som Wagner fikk bygd), 34 solistroller pluss manns- og kvinnekor.

Wagner så for seg at hele syklusen skulle oppføres som et gresk drama med en «Vorabend» første kvelden og tre greske tragedier over de neste tre kveldene. Das Rheingold ble gjort ferdig først og ble uroppført i 1869, mens den aller første oppførelsen av hele Ringen skjedde i det spesialbygde Bayreuther Festspielhaus august 1876 under ledelse av komponisten. Oppsetningene i Bayreuth er den dag i dag så populære at det er flere års ventetid på billetter.[f 2]

Tematisk er syklusen inspirert av germansk og norrøn mytologi, spesielt det tyske heltediktet Nibelungenlied som er basert på sagn fra folkevandringstiden.

Det gikk 26 år fra Wagner i 1848 startet arbeidet på Ringen til han i 1876 anså seg ferdig – i mellomtiden hadde han et 12 års avbrudd som varte fra mars 1857 til 1869.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tittelen[rediger | rediger kilde]

Den innarbeidede norske tittelen «Nibelungen-ringen» skyldes sannsynligvis en upresis oversettelse av den tyske genitivsformen «des Nibelungen». Korrekt oversatt blir tittelen «Nibelungens ring». Nibelungen det refereres til er dvergen Alberich som smir en ring av gull fra Rhinen, og tittelen henspiller derfor på Alberichs ring.

Idébakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 1843 var Wagner hoffkapellmester i Dresden og var svært opptatt av den tyske sagalitteraturen, eddadiktningen, gresk mytologi og gral-mytene. Etter at han hadde fullført Lohengrin (1848), skrev han en sammenfatning av sine mytologistudier med tittelen Die Wibelungen, Weltgeschichte aus der Sage, «..., verdenshistorie gjennom sagaen», så vel som et første prosautkast til Nibelungen med tittelen Der Nibelungen-Mythus, Entwurf zu einem Drama[2] («Nibelungmyten som ramme for et drama»). Sannsynligvis ble han oppmuntret av en serie artikler i det tyske tidsskriftet Neue Zeitschrift für Musik hvor det ble oppfordret til å skrive en nasjonal opera basert på det høytyske middelaldereposet Nibelungenlied som ble nedskrevet i tiårene rundt år 1200. Dette ble gjenfunnet i 1755, og tyske nasjonalromantikere betraktet det som et «nasjonalepos».

Wagners intensjon var en kritisk samfunnsdebatt lagt opp etter mønster av greske tragedier og med germansk mytologi som modell. Han endret de fleste mytiske navnene, for eksempel ble Odin til Wotan, Loke til Loge, Tor til Donner etc. Planen var at den germanske helt og det «frie menneske» Siegfried skulle kjempe som en Prometheus mot de etablerte gudene, og at han og Brünnhilde sammen skulle dø som frelsere, og gjennom sine ofre bane veien for en ny og mer naturlig verdensorden. Ring og gull (som her symboliserte makt og kapitalisme), allianser og svik, og en helts opprør og nederlag er syklisk tilbakevendende arketyper og tidløse mytiske temaer som Wagner anvendte i musikkdramaene. Slik knyttet han sammen heltesagaer og gudemyter til et drama av gigantiske dimensjoner: en helt kommer til verden etter et incestuøst forhold, syv mord og et selvmord skjer på scenen, og verden går under i et flammehav for å gjøre plass til en ny verdensordning – alt i en stadig tilbakevendende syklus.

I 1854 ble Wagner introdusert for Arthur Schopenhauers filosofi, en begivenhet Wagner lenge etter omtalte som en svært viktig begivenhet i livet sitt, og musikken hans ble senere preget av Schopenhauers pessimistiske menneskesyn.

Kildene til verket[rediger | rediger kilde]

I Ringen forenes elementer fra den sørgermanske og den norrøne mytologien, samt fra overleverte sagn og myter. Rhingullet inneholder mye stoff fra de norske Eddadiktene, mens Valkyrien er basert på Volsungesagaen. Siegfried inneholder elementer fra både Edda, Volsungesaga og Didrikssagaen. Ragnarok henter handlingen fra det tyske nasjonaleposet Nibelungenlied, og dette diktet synes å ha vært Wagners hovedinspirasjonskilde, noe som også framkommer av tittelen.

For at de ulike kildene Wagner hentet stoffet fra skal kunne forenes i en sammenhengende historie, brakte han inn nye momenter. Et av de bærende elementene er kjærligheten, som knyttes til naturen og friheten – i kampen mot makten, som knyttes til sivilisasjon og lovverk. Dette kommer fram allerede i den aller første scenen da den foraktelige dvergen Alberich setter handlingen i gang ved å fornekte kjærligheten og dermed gi seg selv muligheten til å få herredømme over verden ved å smi den magiske ringen. I Rhingullets siste akt blir ringen tatt fra ham, og han kaster sin forbannelse: «Den som besitter ringen skal være ringens slave».

Teksten blir til[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig ville Wagner bare bearbeide den kjente sagaen om Sigurd Fåvnesbanes død ved hjelp av drama og musikk. Etter at han hadde skrevet tekstboka til Siegfrieds Tod og forsøkte å skrive musikk til, erkjente han at for mye av forhistorien manglet, og bare var innført episk, dvs. gjennom nornens fortelling i dramaet. For å fylle ut første del skrev han Der junge Siegfried, senere bare kalt Siegfried. Det var fremdeles mye uklart, så Wagner skrev, stadig bakover i historien, også Das Rheingold (med opprinnelig tittel Der Raub des Rheingoldes), og så helt tilslutt Die Walküre. Allerede tidlig sto det klart for ham at:

«Med mitt konsept trekker jeg meg fullstendig vekk fra alle forbindelser med vårt nåtidige teater og [dets] publikum, bryter for alltid med samtidens former.»[o 1]

Han store tanke var et Gesamtkunstwerk og et scenefestspill, fortrinnsvis ved Rhinens bredder:

«Ved Rhinen åpner jeg så et teater, og inviterer til en stor dramatisk fest:
Etter et års forberedelser oppfører jeg så hele mitt verk i løpet av fire dager.»[o 2]

Wagner deltok i maioppstanden i Dresden i 1849 og flyktet til Zürich hvor han ble til sommeren 1851. Her ble hoveddelen av teksten til, totalt ca. 700 håndskrevne sider. En livlig brevveksling med vennene Theodor Uhlig, August Röckel og Franz Liszt dokumenterer «Ringens» tilblivelse og tydeliggjør Wagners intensjoner.[4]

Musikken blir til[rediger | rediger kilde]

Wagner i 1853, året han startet å komponere på Ringen
Akvarell, C. Stockar-Escher
Wagners hus i Tribschen ved Vierwaldstättersee

Februar 1853 presenterte Wagner for første gang teksten for sine venner og offentligheten i løpet av fire lesekvelder. Litt senere startet han å komponere, dette gjorde han i riktig rekkefølge, med Das Rheingold først. Wagner komponerte på Ringen fram til mars 1857, og var da kommet til 2. akt i Siegfried.

Av forskjellige grunner avbrøt han arbeidet med «Ringen» og begynte å arbeide med Tristan og Isolde som omhandler ridderen Tristan og hans forhold til den allerede gifte Isolde. En viktig inspirasjonskilde til denne tematikken var at han selv var havnet i et trekantdrama gjennom sitt vennskap og mulige forhold til den gifte dikteren og forfatteren Mathilde Wesendonck.

I 1869 bodde Wagner i Tribschen ved Luzern i Sveits for kong Ludwig II av Bayerns regning.[f 3] Han tok nå opp igjen arbeidet med Siegfried og klarte å fortsette der han hadde sluttet 12 år tidligere. Wagner hadde nå opparbeidet seg atskillig mer erfaring, så mens han i den tidlige delen anvendte en ganske streng ledemotivteknikk, la han inn nye harmoniske og melodiske trekk i den andre delen.[5] De siste orkesterskissene til Ragnarok (Götterdämmerung) ble fullført august 1872, i Bayreuth, og han hadde da etter flere utkast endelig bestemt seg for den avslutningsteksten som er kjent i dag, dvs at gudeverdenen ved verkets avslutning går under i et ragnarok.[f 4] Partituret ble fullført først kort tid før uroppføringen ved festspillene i 1876.[6][7] I det ferdige verket blir nesten hele handlingen vist scenisk i de to første operaene, mens Wagner opprinnelig tenkte seg at store deler skulle gjenfortelles av nornene i det som nå er de to siste operaene.

Wagner oppfattet tekst og musikk som en enhet som framfor alt skulle tale til tilhørernes emosjoner.[8] Han brukte stavrim, som på den ene siden uttrykte mye med få og fengende ord (men som også var lett å karikere), og på den andre var sangbar og lett å sette musikk til. Ved hjelp av over 100 musikalske ledemotiver og en dyktig utført orkestrering, lyktes det komponisten å oppnå et til da helt nytt nivå av musikalsk emosjonalitet.

Handling[rediger | rediger kilde]

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Rolleliste[rediger | rediger kilde]

Inn-
treden
Rollenavn Norrønt navn Stemme Skapning Beskrivelse
1 Woglinde sopran Rhinjomfru Rhingullets vokter
1 Wellgunde sopran Rhinjomfru Rhingullets vokter
1 Floßhilde kontra-alt Rhinjomfru Rhingullets vokter
4 Alberich Andvare baryton Nibelung Rhingullets tyv, hersker over Nibelungene fordi han innehar den magiske ringen og Tarnhelm («Nattalv»)
5 Wotan Odin bassbaryton Gud Gudenes konge, lysets, luftens og vindens gud («Lysalv»)
6 Fricka Frigg mezzosopran Gudinne Wotans hustru, ekteskapets gudinne, moralens vokter
7 Freia Frøya sopran Gudinne Frickas søster, gudinne for kjærlighet og den evige ungdom, symbolisert av det gylne eplet
8 Donner Tor baryton Gud Frickas bror, tordenguden, maktens gud, symbolisert av hammeren
9 Froh Frøy tenor Gud Freias bror, vårens og fruktbarhetens gud
10 Loge Loke tenor Gud Halvgud, ildens gud, en god løgner
11 Mime Mímir tenor Nibelung Den kloke smeden, smir Tarnhelm, Alberichs bror, Siegfrieds fosterfar
12 Nibelungene Nibelung Slavefolket i Nibelheim (Nivlheim)
13 Fasolt Regin bassbaryton Kjempe Bygde Walhall for gudene
13 Fafner Fåvne bass Kjempe Bygde Walhall for gudene
15 Erda Fjorgyn kontra-alt Gudinne Visdommen og jordens gudinne
16 Siegmund tenor Menneske Volsung, Wotans menneskesønn, erobret sverdet Nothung
17 Sieglinde sopran Menneske Siegmunds antatte tvillingsøster, blir hans elskerinne
18 Hunding bass Menneske Sieglindes dystre mann, Neiding-klanens leder
19 Brünnhilde sopran Valkyrje Erda og Wotans datter, hans yndlingsvalkyrje. «Allvitende».
20 Valkyrjene sopran Valkyrje Wotans livgarde i Walhall: Gerhilde, Ortlinde, Waltraute, Schwertleite, Helmwige, Siegrune, Grimgerbe, Rossweiße.
21 Siegfried Sigurd Fåvnesbane tenor Menneske Volsung, Siegmund og Sieglindes sønn etter det antatt incestuøse forholdet, Wotans sønne-dattersønn. Smir Nothung på nytt, slår Fafner og Mime, vinner Nibelungskatten, vekker opp Brünnhilde og tar henne til ekte.
22 Fafner Fåvne bass Drage Fafner som drage, omskapt pga sin grådighet. Drager symboliserer grådighet i europeisk mytologi.
23 Waldvogel sopran Fugl Viser den unge Siegfried veien til Brünnhilde.
24 Nornene Norne kontra-alt, mezzosopran, sopran Norne Erdas døtre som vever verdens skjebne. I nørrøn mytologi er disse Urd (fortid), Verdande (nåtid) og Skuld (nødvendighet, dvs. fortid, nåtid og framtid).
25 Gunther baryton Menneske Gibichungenes konge, sønn av kong Gibich og dronning Grimhilde. Gibichheim ligger ved Rhinen.
26 Guthrune sopran Menneske Gunthers søster, forelsker seg i Siegfried.
27 Hagen Bass Menneske Dronning Grimhilde og Alberichs bleke sønn, Gunther og Guthrunes halvbror
28 Waltraute mezzosopran Valkyrje Brünnhildes søster.
29 Die Mannen Menneske Hagens dystre kompanjonger og hans livgarde.
30 Edelfrauen Menneske Hyller Guthrune i hennes bryllup.
Fra den første Bayreuth-oppsetningen: Amalia Materna (som Brünnhilde) sammen med Cocotte som spilte Brünnhildes hest, Grane. Cocotte var en gave fra kong Ludwig II.
Ringens enkeltoperaer
Tittel Kort sammendrag
Das RheingoldRhingullet») Guder, halvguder, kjemper, dverger og alver presenteres, men ingen mennesker.
Die WalküreValkyrien») Enkelte mennesker dukker opp, men det er guder og mytiske vesener som har makten.
SiegfriedSiegfried») Menneskene forsøker å skape sin egen selvstendighet og sitt eget liv uavhengig av gudenes verden.
GötterdämmerungRagnarok») Menneskene lever i et moderne samfunn uavhengig av gudene. Etter at gudene og deres verden til slutt går under må menneskene klare seg på egen hånd.

Syklusen er oppbygd etter mønster av gresk drama med et innledende forspill tilsvarende det greske satyrspillet og tre påfølgende tragedier. Wagner kalte Rhingullet for «Vorabend» (forspill) og de tre siste operaene fikk undertitlene «Første», «Annen» og «Tredje dag».

Fortellingen framstiller guder, helter og mytologiske figurer i kamp om en magisk ring som gir bæreren makt og verdensherredømme. Verkets handling tar utgangspunkt i verdens skapelse i en mytisk tidsalder og hovedpersonene følges over tre generasjoner fram mot den endelige undergangen i Ragnaroks sluttscener.

En rekke mytiske figurer kjemper om Alberichs ring, blant dem den mektigste av gudene, Wotan (Odin) – hans bestrebelser for å få tak i ringen driver mye av handlingen. Helten Siegfried (som bygger på sagnfiguren Sigurd Fåvnesbane i Volsungesagaen) klarer å vinne ringen, men han blir forrådt og drept. Til sist klarer valkyrjen Brünnhilde – Siegfrieds elskerinne og Wotans hemmelige datter – å bringe ringen tilbake til Rhinen samtidig med at gudeverdenen går under.

Kronologien i Ringen faller ikke helt sammen med handlingen i de fire enkeltoperaene. Flere forløp i den endelige versjonen blir bare fortalt uten å vises scenisk, for eksempel fortelles den mytiske opprinnelsen av de tre nornene først i begynnelsen av Götterdämmerungs siste del. I det følgende resymeet framstilles handlingen kronologisk. Det blir brukt sitater, språklige bilder, tekster og scenebeskrivelser, og det henvises til orkesterpartier, samt gis forslag til fortolkning.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

I en mytologisk naturtilstand står Verdenstreet – livets tre[f 5] – som innbegrepet på den hellige verdensorden. I skyggen under treet springer visdommens kilde ut – «visdom hviskende»[G 1] i all evighet – symbolsk nok fra den hellige verdensordnings røtter. Urmoderen Erda, «verdens viseste kvinne»[G 2] sover en «allvitende søvn»[G 3] i jordens skjød – i den «tåkefylte krypt».[G 4] Fra henne går det en forbindelse til de tre døtrene hennes, nornene som spinner en verdens skjebnevev, rundt Verdenstreet mens de synger om verdens opprinnelige mening.

For Wotan, «en djerv gud»,[G 5] har behovet for kjærlighet falmet og maktlysten tilsvarende øket,[G 6][f 6] og han begår den udåd å nærme seg asken for å ta en slurk av vishetens kilde og slik oppnå makt. Dermed vinner han Fricka, ekteskapets og sedenes gudinne og vokter. For alt dette ofrer han et øye. Wotan brekker av en kraftig grein som han lager et spyd av, og skjærer runer på skaftet som symbol på egen sed; hensikten er å skape en ny verdensorden, ikke med makt, men i fordragelighet. Det lykkes ham også å temme den flyktige omskapingsmester og halvgud, Loge, symbolet på ild og list. Andre guder er søsknene Freia, Donner og Froh. Skaden Wotan pådro Verdenstreet er så alvorlig at det begynner å hangle.[G 7][f 7]

For å demonstrere og befeste sin makt vil Wotan bygge en borg han senere skal gi navnet «Walhall», og han engasjerer de hederlige kjempene Fafner og Fasolt til å bygge den. Som lønn for strev lover Wotan å gi dem Freia, hun er gudinnen for evig ungdom og vokter en hage med gylne epler som gudene daglig spiser av for å holde seg unge.

Das Rheingold[rediger | rediger kilde]

Orkester: 136 takter i Ess-dur, tetralogiens mystiske begynnelse[f 8]

  • 1. Scene: På Rhinens bunn[R 1]
Rhinjomfruene frister Alberich

Lekende i Rhinen vokter de tre Rhindøtrene Woglinde, Wellgunde og Floßhilde Rhingullet. Albericht, en Nibelung, nattens sønn, avbryter vann-nymfenes lek idet han stiger opp fra dypet og stirrer på dem med lystne øyne. Han gjør seg lekker, og Rhindøtrene flørter og frister, men i siste øyeblikk river de seg ut av armene hans. Det vekker Alberichts raseri, og han forsøker å tvinge jentene med vold, men mislykkes fordi de i motsetning til ham er gode svømmere.

Solen renner, Rhingullet blinker i soloppgangen og rhinjomfruene svømmer jublende rundt skatten (orkesteret spiller Rhingull-motivet). Alberich blir fascinert av det skinnende metallet og spør vann-nymfene ut om gullet. De er lettsindige nok til å fortelle ham at rhingullet gir innehaveren ubegrenset makt[R 2] og verdensherredømme til den som smir en ring av det, forutsetningen er bare at vedkommende frasier seg kjærlighetens makt.[R 3] De har ingen motforestillinger mot å fortelle dette, fordi Alberich så tydelig er interessert i å oppnå damenes gunst. Men Alberich er rasende over vann-nymfenes spott, og forstår vel også at han med sitt heslige utseende ikke kommer til å ha sjanser andre steder heller. Så han frasier seg kjærligheten, også med den baktanken at gullet vil kunne kjøpe ham kjærlighet.[R 4]

Med stor kraft river Alberich gullet ut av steinbunnen. Med det har han tatt det første skrittet mot verdensherredømme og blitt Wotans «motspiller». Vann-nymfene fortviler over tapet av gullet.

  • 2. Scene: Åpent landskap i høyden[R 5]

Samtidig våkner Wotan og Fricka opp på et sted høyt over Rhinen. Borgen som Wotan senere gir navnet «Walhall» skinner allerede i morgensola. I gleden over den herlige borgen glemmer Wotan lønna han skylder kjempene som bygde den. Full av sorg må Fricka minne ham på lovnaden, men Wotan trøster henne med at han stoler på at den listige Loge som nettopp er kommet tilbake fra en inspeksjonsreise kan hjelpe. Freia stormer inn, på flukt fra kjempene som er kommet for å kreve sin lønn. Wotan framstiller avtalen som en spøk og oppfordrer kjempene til å vurdere en annen lønn. De nekter, og minner Wotan på at hans egne lover ikke lengre er gyldige om han selv bryter dem. I mellomtiden har Freias brødre, Donner og Froh ankommet, og med trusler og vold forsøker de å tvinge kjempene til å gå med på et forlik. Wotan avverger striden, for han innser at enten han liker det eller ikke må han holde de lovene han har bygd makten sin på.[W 1]

Fafner og Fasolt fører Freia vekk

Freia tror hun er fortapt, men så dukker Loge opp og mener at Wotan må ta i bruk alle tilgjengelige midler for å beholde makten. Han forteller at han har vært ute for å lete etter noen som var villig til å gi avkall på kjærligheten for å få tak i gull. Bare én fant han, og Loge skildrer hendelsen da Alberich sa fra seg kjærligheten, og som resultat fikk fatt i gullet og oppnådde makt. Fafner og Fasolt aner at de vil komme til å lide under den nye makten også, og Fafner overtaler sin forelskede og bløthjertede bror om å ta i mot Nibelungens gull som erstatning for Freia, altså bytte bort kjærligheten for gullet.

Også Wotan fristes av gullet og ønsker å ta det selv, og i hvert fall ikke gi det videre til kjempene. Fafner og Fasolt tar Freia med som pant, og sier de skal komme tilbake mot kvelden for å bytte henne mot gullet. Nå som Freia og hennes ungdomskilde er borte, begynner gudene å falme. Bare Loge er ubekymret, da Freia tidligere har hatt lite til overs for ham, og han håner gudene. Han råder Wotan til å ta Nibelung-skatten selv og vinne Freia tilbake på den måten: «Det en tyv har stjålet, det stjeler du fra tyven.»[R 6] Wotan er rådvill, for uansett hva han gjør blir det galt, så han velger det minste onde: han bestemmer seg for å røve gullet. Sammen med Loge begir han seg til Nibelheim.

Orkestermellomspill: Reisen til «Niflheims nattlige rike»[R 7][f 10]

  • 3. Scene: Underjordisk kløft[R 8]
Alberich pisker slavene

I mellomtiden er Alberich blitt nibelungenes hersker og lever i berget sammen med sitt folk.[f 11] Wotan og Loge møter først Alberichs bror, mestersmeden Mime. Alberich har ved hjelp av ringens makt tvunget Mime til å smi Tarnhelm, en hjelm som gir Alberich evne til å være usynlig til stede over alt, og han benytter evnen til å piske alle nibelunger, også Mime, til arbeid. Da Wotan og Loge ankommer stønner Mime ennå av den usynlige brorens slag.

Alberich dukker opp og avslører at gudene skal få en trist sorti: Når han har fått samlet en stor nok skatt skal han leie helter til å storme Walhalls høyder og rive til seg verdensherredømmet. Wotan blir rasende, men Loge griper til list og forteller at de er kommet for å undersøke om det er hold i ryktene som forteller at det befinner seg en ufattelig skatt i Nibelheim, og at den mektige Alberich skal være i stand til å omskape seg til hvilket som helst dyr. Alberich blir smigret og går med på Loges ønske; han forvandler seg til et enormt monster. Loge spiller med og bryter ut i et forskrekket skrik når han ser monsteret, men er likevel ikke helt overbevist: kunne det kanskje være mulig for Alberich å forvandle seg til et ganske lite dyr også? Alberic håner tvileren og dukker etter kort tid opp i paddeham. Loge og Wotan griper padda og river Tarnhelm, hjelmen som gjør bæreren usynlig, fra den. Alberich er fanget. De binder ham, og bringer ham raskt opp på en høyde over Rhinen.

  • 4. Scene: Åpent landskap i høyden[R 9]

Gudene knebler Alberich og legger ham i lenker, og for å redde livet må han ydmyket se på at hans eget folk sleper hele Nibelung-skatten vekk, og levere fra seg Tarnhelm og ringen. Så snart han er fri, forbanner han i et avsindig raseri ringen og lover at innehaveren aldri skal ha noen glede av den, men fortæres av bekymringer, og at den som ikke har ringen skal nages av misunnelse.[f 12] Wotan bryr seg ikke om forbannelsen («hørte du hans kjærlige hilsen?»[R 10]), og blendet av gullets glans setter han den stjålne ringen på fingeren. Fasolt og Fafner dukker opp med Freia – Fricka, Donner og Froh iler også til. Kjempene forlanger så mye av Nibelungens skatt at det dekker Freia, og Fafner krever i tillegg ringen og Tarnhelm. Wotan nekter å gi fra seg ringen, han er allerede i dens makt, og regner med at kjempene bare vil beholde Freia for alltid.

Rhinjomfruene klager over det tapte gullet

Da dukker den vise Erda opp fra dypet. Hun advarer Wotan mot ringens forføreriske makt. Wotan aner at «urmoderen» vet mer enn hun er villig til å si. Han vil gripe henne og følge henne ned under jordas overflate, men holdes tilbake av Fricka og Froh. Han besinner seg og gir ringen fra seg, men Alberichs forbannelse viser seg straks på frykteligste måte: Ikke før har kjempene fått ringen så begynner de å slåss. Fafner dreper sin bror og river til seg ringen.

Det legger seg en dyster stemning over scenen; alle tilløp til glede kveles, men tordenguden Donner løser opp stemningen med et lynnedslag. Han oppfordrer broren Froh til å strekke en bro fra høysletta over til borgen – en regnbue. Wotan gir borgen navnet Walhall og ber Fricka om å følge ham dit. Loge forutser allerede gudenes ende: «de iler mot slutten, de som tror seg så sterke...»[R 11] Fra Rhindalen lyder Rhindøtrenes klage «Gi oss gullet, det rene, tilbake!»[R 12] Opprørt befaler Wotan at Loge stopper klagesangen deres, men kynisk råder Loge ham om å heretter sole seg i gudenes nye glans. Mens de seiersikre og selvgode gudene inntar det nye maktsenteret, Walhall,[f 13] advarer Rhindøtrene om at «bare i dypet finnes trofasthet og hengivenhet; falske og feige er gledene der oppe!»[R 13][f 14]

Mellomhistorie[rediger | rediger kilde]

Wotan, som stadig tenker på Erdas advarsel, svinger seg ned «i verdens skjød» for å få vite mer om sin skjebne. Erda kan fortelle at han vil få et ydmykende endelikt. Wotan vil unngå dette, og utarbeider en snedig plan. Han forfører Erda ved hjelp av kjærlighetsmagi og hun føder ham datteren Brünnhilde. Han blir også far til de åtte valkyrjene med ikke nærmere angitte mødre. Valkyrjene utgjør Wotans hird og får i oppdrag å samle inn falne krigere til Walhall slik at han står rustet mot det forventede angrepet fra Alberich.

Fafner har skapt seg om til en drage og våker over ringen uten å bruke dens makt. Wotan er redd for at Alberich skal vinne ringen tilbake, for da ville Walhall være tapt siden ringens makt vil kunne snu Wotans egne krigere mot ham. Derfor overveier Wotan muligheten av å fravriste Fafner ringen, men slår fra seg tanken, da han ikke vil handle mot sine egne lover. Den eneste utveien han ser er at et menneske står opp mot ham, guden, og med det oppløser den orden han har innstiftet. Som gud kan og skal han ikke lede, for det frie menneske skal styre seg selv.[W 2] Men dersom han opptrådte som et vanlig menneske og fikk en menneskelig etterfølger, ville ikke denne kunne opptre etter eget forgodtbefinnende?

Etter dette resonnementet opptrer han som «Wälse» (Volsung) og får tvillingene Siegmund og Sieglinde med en menneskekvinne. Han bor sammen med dem i skogen og oppdrar sønnen til å bli en modig mann. Wotan forteller sønnen at en dag han befinner seg i den ytterste nød vil han finne det magiske sverdet Notung, og med det skal han vinne avgjørende kamper. En dag vender Wotan og Siegmund tilbake fra jakt og finner at fiender har stukket hytta i brann; moren er død og Sieglinde bortført. I mange lange år bor de to i ville skogen; fryktet over store områder på grunn av deres styrke og deres handlinger.

I mellomtiden har de som bortførte Sieglinde solgt henne til Hunding, som har slekt i området. På bryllupsdagen, mens Sieglinde sitter hensunket i triste tanker, trår Wotan inn i hytta forkledd som vandringsmann. Ingen våger å gå mot ham, og han støter sverdet sitt inn i stammen på asketreet som står midt i rommet, helt inn til hjaltefestet. Vandringsmannen erklærer at sverdet tilhører den som klarer å trekke det ut av stammen. Sieglinde aner hvem vandringsmannen er. Etter at Wotan er forsvunnet forsøker bryllupsgjestene etter tur å trekke ut sverdet, men ingen lykkes.[W 3]

Etter et nytt angrep blir Siegmund og faren atskilt; Wotan har åpenbart arrangert det slik, for kravet er at Siegmund vinner fram uten guders hjelp. Nå som han er alene søker Siegmund menneskelig selskap, han «trenger seg på kvinner og menn»,[R 14] men blir bare utstøtt. En dag han hjelper ei jente som skal tvangsgiftes dreper han jentas familie, og blir forfulgt av medlemmer fra familiens ætt.[W 4]

Die Walküre[rediger | rediger kilde]

Orkester: Tordenvær og Siegmunds flukt[W 5]

Sieglinde gir Siegmund vann
  • 1. akt: Inne i et hus[W 6]

På flukt gjennom skogen oppdager Siegmund ei hytte; han trenger seg inn og faller helt utmattet om på gulvet. Det er bare en kvinne i hytta, og hun gir ham vann. Det er tvillingsøsteren Sieglinde, men de kjenner hverandre ikke igjen. Hunding kommer inn, og undrende betrakter han fremmedkaren. Sieglinde forklarer hva som har skjedd. Hunding oppdager straks likheten mellom tvillingene: «den glinsende ormen glitrer også i hans øyne»[W 7] Han krever at Siegmund forteller hvem han er. Etter litt nøling forteller Siegmund sin historie. Det viser seg at Hunding tilhører samme ætt som familien Siegmund drepte. Hunding gir Siegmund nådetid til neste dag, men sier at da «skal du bøte for de døde.»[W 8]

Våpenløs og fanget i sin fiendes hus er Siegmund nå i den dypeste nød, og han ber til sin far om hjelp til å finne det lovede sverdet. Den siste gloen i åreilden får det til å blinke i noe, og han vender blikket mot asketreets stamme hvor han kjenner igjen sverdhjaltet. Samtidig lister Sieglinde seg inn til ham. Hun forteller at hun har bedøvet Hunding med et sovemiddel slik at Siegmund kan flykte, og forteller også hvordan sverdet havnet i trestammen. Begge husker de tilstrekkelig fra fortiden til at de blir overbevist om at de er søsken.[W 9] Siegmund forstår at har funnet sverdet, og i ekstatisk begeistring trekker han Notung ut av stammen. Begge styrter ut i vårnatta, oppildnet av gjensidig kjærlighet.[W 10] [f 15]

  • 2. akt: Ville bergtrakter[W 11]

Hunding oppdager flukten og anroper Fricka. Rystet over blodskammen oppsøker ekteskapets og sedenes vokter ektefellen og krever at han hevner ugjerningen. Wotan viser til å begynne med at han ikke har noe imot at tvillingparet elsker hverandre,[W 12] men forsøker å overbevise Fricka om at Siegmund må gjennomleve sine egne erfaringer for å vinne ringen tilbake, og med det sikre makten. Fortvilt forsøker moralens vokter å overtale ham til å oppgi sin overordnede strategi.[W 13]

Wotan og Brünnhilde diskuterer Siegmunds skjebne

Atter en gang må Wotan bøye seg for sine egne lover og konas moralforestillinger, og mot sin tidligere befaling (og mot sitt eget ønske) instruerer han datteren Brünnhilde om å beskytte Hunding under den forestående kampen slik at Siegmund faller. Brünnhilde forstår ikke faren og spør om grunnen til at han har ombestemt seg. Wotan forteller henne i all fortrolighet[W 14] om flokene skjebnen har lagt for ham. Det han mente skulle bli til det gode er blitt en forbannelse for ham. Erda hadde en gang fortalt ham at gudenes ende var nært forestående når den «kjærlighetsløse» lykkes i å få en sønn, og det hadde Alberich nå fått ved å kjøpe en kvinnes gunst.[f 16]Dersom han klarer å få tak i ringen vil alt være tapt. Wotan er i mellomtiden blitt motløs og verdensforaktende.[W 15]

Motvillig må Brünnhilde bøye seg for farens ordre, og hun viser seg for Siegmund for å fortelle ham om hans snarlige død.[W 16] Siegmund, som holder den utslitte søsteren i armene, vil heller drepe henne enn at hun skal bli igjen alene på jorden. Brünnhilde blir rørt av den sterke kjærligheten, og trosser farens ordre ved å love Siegmund sin beskyttelse. Snart høres Hunding som egger rivalen til kamp. Da griper Wotan inn og ødelegger Siegmunds sverd med spydet sitt slik at Hunding kan drepe Siegmund. Rasende plukker den snarrådige Brünnhilde opp sverdbitene og flykter sammen med Sieglinde. Wotan er bitter over sønnens død og dreper Hunding med et enkelt, foraktelig ord: «gå!» Så husker han at datteren våget å sette seg opp mot ham og begynner å lete etter henne.

  • 3. akt: På en fjelltopp[W 17]

Orkester: Valkyrjens ritt[W 18] Brünnhilde søker tilflukt hos sine søstre, valkyrjene, men av redsel for farens raseri avslår de å hjelpe. Brünnhilde ser ingen annen utvei enn å la Sieglinde flykte alene og forteller at hun vil få en sønn hun skal kalle Siegfried, og sverdbitene skal hun oppbevare for ham. Sieglinde flykter og takker den «allvitende» Brünnhilde samtidig som hun antyder at Sieglindes sønn vil bli Brünnhildes redningsmann.[W 19]

Wotan dukker opp, han er stadig rasende, og stiller henne til rette for hva hun har gjort. Han dømmer henne til en lang søvn, og den første og beste som vekker henne kan ekte henne. Men det lyktes Brünnhilde å mildne straffen såpass at hun ikke kan vekkes av hvilken som helst feiging som kommer forbi. Revet mellom raseri, lovlydighet og farskjærlighet tar Wotan farvel med sin yndlingsdatter.[W 20] Han tilkaller Loge og befaler ham å lage en stor ring av ild rundt fjellet Brünnhilde sover på slik at bare en modig helt vil klare å trenge seg gjennom.[W 21]

Siegfried[rediger | rediger kilde]

Mime finner Sieglinde i skogen

I mellomtiden har Mime funnet Sieglinde i skogen. Hun dør etter sønnens fødsel, men gir først sverdbitene til smeden og ber ham om å fostre opp gutten, som han skal kalle Siegfried. Mime er en nokså motvillig fosterfar, men han holder ut i håp om at Siegfried vokser opp til en kriger som kan drepe lindormen Fafner slik at han, Mime, får tak i ringen. Oppdragelsen går ikke helt som forventet; gutten er en villstyring som har lite til overs for fosterfaren, og som foretrekker å streife fritt om i skogen.

Mime forsøker å smi fostersønnen et godt sverd, men ikke noe våpen er sterkt nok for den kraftige gutten. Siegfried har observert dyreverdenen og sett at det trengs en mor for å skape en familie. Han spør Mime ut om dette fenomenet, og etter litt fram og tilbake forklarer Mime sannheten om Siegfrieds herkomst.[S 2] Han viser ham også sverdbitene, restene etter sverdet som tilhørte faren. Full av begeistring ber Siegfried om at Mime smir et nytt sverd av bitene, og i spent forventning om det nye våpenet løper han ut i skogen.

Mens Mime funderer på hvordan han skal smi stykkene sammen, kommer det inn en vandringsmann. Det er Wotan som reiser rundt i verden, nå bare som tilskuer. For å få den grinete smeden til å vise litt gjestfrihet setter han hodet i pant på at han kan svare på tre spørsmål. Mime stiller Wotan alt for lette spørsmål: Hvem bor dypt i jorda? Hvem bor på jordas rygg? Og hvem bor på de skyede toppene? Wotan svarer korrekt henholdsvis nibelungene, kjempene og gudene. Mime er i stand til å svare på to av Wotans spørsmål: Wotans ætt (Wälsungen) og hvilket sverd som duger til å ta livet av Fafner (Notung). Men smeden kan ikke svare på det tredje spørsmålet, hvem det er som smir et godt sverd av Notungs fragmenter,[S 3] og dermed tilfaller Mimes hode Wotan. Men Wotan viser storsinn og skjenker Mimes hode til «den som ikke har lært å kjenne frykt».[S 4] Dessuten spår han: «Bare den som ikke kjenner frykt kan nyskape Notung».[S 5] Dette stiller Mime overfor et fryktelig dilemma, og han blir svært engstelig da vandringsmannen forsvinner med lyn og torden.[S 6]

Siegfried finner en livredd Mime liggende under ambolten, og spør dvergen hva frykt egentlig er for noe. Etter møtet med vandringsmannen skjønner Mime at det er viktig for ham at Siegfried lærer å kjenne frykt, og vil derfor vise ham en «liten drage».[S 7] Men til det trengs et skarpt sverd. Siegfried stoler ikke lengre på Mimes evner som smed og forsøker å smi sverdet Notung selv. Til Mimes forskrekkelse gjør han det på en ukonvensjonell måte: han filer bitene til jernspon og smelter dem om til «en grøt»[S 8], støper det i en form og kjøler det varme jernet med kaldt vann (og blir samtidig «oppfinneren» av stålet). På den måten lager han et helt nytt sverd: han overvinner de overleverte framgangsmåtene og finner sin egen metode. Dermed er en betingelse oppfylt, for bare et «fritt menneske» som handler ut fra egen vilje og styrke kan utføre dåden Wotan en gang ønsket utført.[f 18]

Mime koker en drikk[S 9] som han planlegger å servere når Siegfried har nedkjempet dragen slik at det skal bli lettere å drepe ham. Mime forteller om sin forræderske plan i en monolog og erklærer seg klar til å overta som verdensaltets hersker.[S 10] Samtidig synger Siegfried sin sverdsang.[S 11] Straks sverdet er ferdig kløver Siegfried ambolten med et eneste slag.

  • 2. akt: Dypt inne i skogen[S 12]

Alberich våker utenfor lindormen Fafners hule, hensunket i dystre tanker[S 13] mens han venter på dragedreperens ankomst. I stedet viser Wotan seg, og rivalene i kampen om verdensherredømmet står igjen overfor hverandre. Men Wotan har endret seg, han har ikke lengre noen interesse for ringen, maktsymbolet. Tvert imot: han behandler Alberich vennlig og tilbyr seg å vekke dragen slik at den blir oppmerksom på dragedreperen som nå er på vei. Fafner bryr seg ikke om advarselen og sover videre.[S 14] Resignert råder Wotan den ventende Alberich om å glemme det hele: «Skjebnen rår; den kan du ikke endre».[S 15]

Fafnirs død

Wotan forsvinner atter i skogen, og rådvill ser Alberich etter ham.[S 16] Mime og Siegfried trer fram. Mime gir Siegfried noen råd og trekker seg vekk slik at han på sikker avstand kan avvente sin sjanse, og tenker høyt: «Siegfried og Fafner – å, måtte de begge dø.»[S 17] Siegfried fryder seg over skogens stillhet og følger en fugl med øynene. Han forsøker å etterligne fuglens sang med hornet, men forgjeves, og vekker i stedet Fafner. Kampen mellom de to ulike motstanderne starter. Fafner faller til slutt med Notung gjennom hjertet. Fullt klar over at gutten nå vil komme under ringens forbannelse, og forsonlig i dødsøyeblikket, advarer Fafner sin banemann om Mimes svikefulle list.[S 18]

Idet Siegfried trekker sverdet ut av Fafners bryst, får han uforvarende litt drageblod på tunga og forstår plutselig fuglespråket. Skogsfuglene synger til ham at han straks skal ta Nibelungskatten, ringen og Tarnhelm. Mens han begir seg inn i hulen, sloss Mime og Alberich seg imellom, for begge er interessert i skatten. Hånende avviser Alberich enhver tanke på å dele byttet, ikke en gang Tarnhelm er han villig til å gi fra seg. Til gjengjeld truer Mime med at han kan få hjelp av Siegfried til å ta byttet. Brødrene stopper å slåss da Siegfried kommer fram i huleåpningen. Hyklende utroper Mime ham til en helt og byr på en forfriskende drikk. Men Siegfried blir advart av en fugl (karakteren «Waldvogel»), og hører av Mimes stemme at han tenker på svik: Mime vil «slå hodet av ham».[S 19] Full av avsky avslår Siegfried «den avskyelige pratmakerens»[S 20] tilbud. I bakgrunnen høres Alberichs spottende latter. Fram til nå har fem mennesker måttet bøte med livet i kamp om den forheksede ringen, og Siegfried som ikke forstår hvorfor, spør den lille skogsfuglen. Waldvogel forteller om «den vidunderligste kvinne»,[S 21] Brünnhilde, som sover på et berg omgitt av en ring av ild i påvente av at en fryktløs helt skal komme og vekke henne. Den unge dragedreperen begir seg straks avgårde.

Wotan søker enda en gang råd hos Erda, men hun kan ikke lengre hjelpe fordi verden er i endring,[S 23] og hennes «urmoderskap» i ferd med å ta slutt. Wotan ønsker at gudenes overherredømme skal ende så fort som mulig og at den «vidunderligste volsung»[S 24] (Siegfried) skal settes inn som arvtaker med hjelp av den fortsatt sovende Brünnhilde. Siegfried nærmer seg, og Wotan blokkerer veien for ham og spør om hvor sverdet hans kommer fra. Stolt regner Siegfried det som sitt eget nylagede arbeid, og forsøker å presse seg forbi Wotan, som han ikke kjenner og ikke viser respekt for. Tilslutt retter Wotan spydet mot Siegfried og erkjenner at det var han som en gang slo i stykker farens sverd. Men Siegfried viker ikke, og med ett eneste sverdslag slår han gudens spyd i stykker. Wotan resignerer (likevel lettet), og viker for «den som ikke har lært å kjenne frykt».[S 25] Kysten er nå klar og Siegfried kommer seg lett gjennom ilden og fram til den sovende valkyrjen. Da han forstår at han ikke står overfor en mann – Siegfried har aldri sett en kvinne før – fjerner han hjelm og rustning. Rasende anroper han sin mor om hjelp,[S 26] men da ingen svarer gir han Brünnhilde et langt kyss. Hun våkner, setter seg langsomt og høytidelig opp[S 27] og hilser sitt nye liv.

Brünnhilde våkner

Orkester: Brünnhilde våkner[S 28]

Vær hilset, sol! Vær hilset, lys!
Vær hilset, strålende dag!
Lang var min søvn; jeg har våknet:
hvem er helten som vekket meg?[S 29][f 19]

Begge erfarer nå, først sky, så fulle av angst og frykt, at det oppstår følelser mellom dem, og de ser tilbake på deres skjebnetunge fortid. Tilslutt omfavner de hverandre lidenskapelig med et ekstatisk utbrudd over den altoverskyggende kjærligheten.[S 30]

Götterdämmerung[rediger | rediger kilde]

Wotans farvel til Brünnhilde
  • Forspill: På valkyrjenes fjell[G 8]

Nornene, Erdas døtre, avlet i urtiden[G 9], spinner skjebneveven og rekapitulerer det som har skjedd. Fortellingen deres ender brått da veven de leser revner.

Orkester:Morgengry[G 10]

Siegfried og Brünnhilde utveksler morgengaver som symbol på gjensidig kjærlighet: Han gir henne ringen, hun gir ham hesten Grane og sender ham ut for «å utføre nye dåder, du dyrebare helt».[G 11] Hun sverger ham evig troskap og kjærlighet, og full av overmot begir han seg ut på nye eventyr.

Orkester: Siegfrieds rhinreise[G 12]

  • 1. akt, 1. Scene: Gibichungenes hall ved Rhinen[G 13]

Siegfried kommer til gibichungenes hoff ved Rhinen. Der bor søsknene Gunther og Guthrune og deres halvbror Hagen, og de har allerede hørt om Siegfried og hans nibelungsskatt. Hagen klekker ut en raffinert plan: Han vekker Gunthers attrå til Brünnhilde[G 14] og skatten, og får Guthrune til å ønske seg den sterke Siegfried[G 15] til mann. Ved hjelp av en velkomstdrikk manipulerer han Siegfried slik at han faktisk glemmer Brünnhilde og begynner å ønske seg Guthrune til ektefelle. Siegfried er til og med beredt til å bli blodsbror med Gunther og – forkledt som Gunther – erobre Brünnhilde for ham; iført Tarnhelm er det en bagatell. Siegfried og Gunther begir seg til valkyrjenes fjell. Siegfried er blitt den intrigante Hagens villige verktøy. Hagen blir igjen for å bevokte hallen, og har bare én ting i hodet: ringen som Siegfried skal skaffe ham.

  • 1. akt, 2. Scene: På valkyrjenes fjell (som i forspillet) [G 16]

Samtidig oppsøkes Brünnhild av sine søstre. De kan fortelle at det har skjedd viktige ting i Walhall (Waltrautes fortelling). Wotan har nettopp vendt tilbake fra sine rastløse vandringer med bitene av det istykkerslått spydet. Han samler alle guder og helter rundt seg for å felle Verdensasken og bygge et enormt gravferdsbål rundt Walhall. Så setter han seg bare i høysetet, stum og alvorlig,[G 17] men følger utviklingen i verden ved hjelp av sine to ravner. Akk, kom de bare tilbake med budskapet om at Brünnhilde hadde gitt ringen tilbake til Rhindøtrene slik at «guder og verden var fri for forbannelsens åk».[G 18] Han får Waltraute til å framføre sitt ønske, men Brünnhilde blir rasende over Wotans forslag, for ringen er Siegfrieds kjærlighetspant og langt viktigere for henne enn gudenes og verdens elendighet. Waltraute må returnere med uforrettet sak.

Brünnhilde hører Siegfrieds horn, ler mot sin elskede, men fryser straks til is da hun ser en ukjent foran seg. Det er Siegfried i Gunthers skikkelse. Han river ringen fra Brünnhilde og tvinger henne til å tilbringe natta med ham. Som garanti for Gunther legger han sverdet mellom seg og kvinnen, som jo egentlig er hans, men det glemte han da «det aller beste alternativet» (Guthrune) ble forelagt ham.

  • 2. akt: På bredden (foran Gibichungenes hall)[G 19]
Alberich snakker med Hagen

Hagen vokter fremdeles hallen, og i drømme får han besøk av faren Alberich som innprenter at han må gjøre alt for å vinne ringen.[G 20][f 20]

Neste morgen forflytter Siegfried seg ved hjelp av Tarnhelm tilbake til Gunthers borg ved Rhinen. Skrytende forteller han Hagen hvordan han røvet Brünnhilde som brud for Gunther, og viser stolt fram et annet bytte: ringen. Hagen kaller sammen hirden[f 21] og lar forberedelsene til Gunter og Brünnhildes bryllup begynne. Da de høytidelig skrider inn blir Brünnhilde stående forferdet foran den uvitende Siegfried (han er jo påført hukommelsessvikt). Hun forstår ikke situasjonen, og forvirringen blir total når hun ser ringen på Siegfrieds hånd, det er jo egentlig på Gunthers hånd – hennes antatte erobrer fra siste natt – den skulle vært plassert.[G 21]

Brünnhilde er dypt såret, hennes ære er ødelagt og hun vil ha hevn for det uhyrlige tillitsbruddet. Bare Siegfrieds død kan råde bot og Hagen tilbyr sin hjelp: «Bedratte kvinne! Den som forråder deg får smake min hevn.»[G 22] Brünnhilde vet at Siegfried bare er sårbar i ryggen og advarer mot ærlig kamp mann mot mann.[G 23] Gunter stritter først mot det planlagte snikmordet, men Hagen kjenner til hans ønske om å få fatt i ringen og overtaler ham til å godta manndrapet.[G 24]

  • 3. akt, 1. scene: Vill skogs- og fjelldal[G 25]
Siegfrieds død

Dagen etter organiseres det en jakt der både Gunther, Hagen og Siegfried deltar. De mister sporet av en bjørn og treffer på Rhindøtrene som er beredt til å hjelpe dem på sporet igjen om de får ringen som skinner på Siegfrieds hånd. Siegfried nøler først, men mykner og vil oppfylle de tre «vannfuglenes» ønske. Men når de forteller om ringens farlige krefter, avviser han deres bønner, skryter om sine bedrifter og avfeier Rhindøtrenes advarsler.[G 26] Så Siegfried beholder ringen og slutter seg til jaktselskapet igjen. Han innser at han er den eneste som ikke har fått et jaktbytte. Som kompensasjon synger han om sitt tidligere liv fram til det tidspunktet da han vant Brünnhildes kjærlighet. Da gir Hagen den «syngende helt» en drikk som gir ham hukommelsen tilbake, og forbløffet hører alle at han forteller om sin store kjærlighet til Brünnhilde. Som hennes ektemann føler Gunther seg krenket, og Hagen hevner ham ved å stikke Siegfried i ryggen: «Mened hevner jeg».[G 27] I dødsøyeblikket innser Siegfried sin feiltakelse og sin kjærlighet til den «hellige brud», Brünnhilde.[G 28] Mennene løfter liket av Siegfried opp på skjoldene og fører det over fjellene i en høytidelig prosesjon.

  • 3. opptog, 2. Scene: Gibichungenes hall[G 29]

Orkester: Sørgemarsj[G 30]

Brünnhilde rir hesten Grane inn i flammene

Guthrune blir rasende når hun ser sin døde make og anklager Hagen. Han tar stolt på seg skylden for heltens død og krever ringen som lønn. Men nå er Gunthers interesser truet, og han begynner å kjempe med Hagen om ringen. Hagen stikker ned broren og skal til å trekke ringen av Siegfrieds finger da den dødes arm til alles forskrekkelse strekker seg opp. Nettopp i dette fryktelige øyeblikk trer Brünnhilde fram, ber dem tie[G 31] og erklærer at hun som Siegfrieds egentlige ektefelle vil følge ham inn i døden og med det oppheve ringens forbannelse. Hun lar reise et gravferdsbål,[G 32] tar ringen fra Siegfrieds hånd, setter fyr på bålet, rir inn i flammene og sender Wotans ravn til Wotan med frelsesbudskapet.[f 22][G 33]

Dette er slutten på den rådende verdensorden. Verdensasken som er hugget opp og ligger rundt Walhall begynner å brenne, og dermed er gudenes herredømme over. Rhinen går over sine bredder og gjør det mulig for Rhindøtrene å fjerne ringen fra Brünnhildes hånd. En siste gang forsøker Hagen å rive den til seg, men vann-nymfene drar ham med seg i vannmassene. Slik kan det misbrukte gullet (som muterte til kapital) og Verdensasken (som ble brukt til spydet som gjorde det mulig å opprettholde loven med vold) igjen få sin naturlige plass. En ny verdensorden kan vokse fram (orkesteret antyder «frelsesmotivet»). Brünnhilde forutså dette og manet Rhindøtrene til å passe bedre på det strålende rhingullet.[G 34] Forsmådd og tankeløs kjærlighet skal ikke enda en gang sette gullet i fare, og til og med drive gudene til undergang. Kan den neste verden bli bedre enn den gamle var?

Musikk[rediger | rediger kilde]

I de tidlige operaene («Den flygende hollender», Tannhäuser, Lohengrin) forsøkte Wagner å minimalisere bruken av resitativ og ariescener («scena ed aria»). I Ringen gikk han et skritt videre og lot hver akt være et sammenhengende musikkstykke. Wagner beskrev i essayet Das Kunstwerk der Zukunft fra 1852 sammensmeltingen av dikt (libretto), musikk og sceneopptreden som «framtidas kunstverk».[10] Han betegnet kunstformen som «musikkdrama» og refererte svært sjelden til sine verk som «operaer».

Som fundament for musikkdramaene innførte Wagner det han kalte «basistema» (Grundthemen), noe som ellers omtales som Leitmotif. Dette er gjentatte melodier eller harmonier, noen ganger i bestemte tonearter og ofte med samme orkestrering. De betegner gjerne en handling, et objekt, en følelse, en person eller noe annet spesifikt som nevnes i teksten eller opptrer på scenen. Wagner snakket alltid om Erinnerungsmotiven (minnesmotiver) som også kunne uttrykke «tanker»,[11] og beskrev hvordan dette ga tilhøreren informasjon om den musikalske eller dramatiske utviklingen på samme måte som koret [f 23] gjorde i det greske drama. Selv om tidligere komponister hadde brukt ledemotiv, var måten Wagner brukte dem i Ringen nyskapende.

Alle viktige hendelser i Ringen ledsages vanligvis av ledemotiv, ofte kan lange musikksekvenser være basert utelukkende på disse. Et eksempel finnes i Ragnarok: Siegfrieds reise nedover Rhinen beskrives først ved hjelp av en rapsodi over Siegfrieds tema. Gradvis glir musikken over i Rhinens tema, for til slutt å ende opp i motivene som beskriver Gibichungenes hall.[f 24] Det finnes dusinvis av individuelle ledemotiver i Ringen. De spilles ofte som musikalsk referanse til en rollefigur som presenteres på scenen, til en direkte tekstreferanse, eller til en mer subtil tekstimplikasjon. Mange dukker opp i flere av operaene, noen til og med i alle. I enkelte tilfeller, som med rollefiguren «Waldvogel», knyttes et knippe motiver til samme rollefigur.

Ettersom handlingen går framover, og spesielt fra tredje akt av Siegfried og utover, blir ledetemaene presentert i mer og mer sofistikerte kombinasjoner. Wagner benyttet seg også av Franz Liszts teknikk «tematiske metamorfose» for stadig å omarbeide og utvikle ledemotivene over i nye temaer. Et tydelig eksempel kommer i overgangen mellom første og andre scene i Rhingullet hvor det musikalske temaet som er knyttet til ringen (som nettopp er blitt smidd) omformes til temaet for Walhall, Wotans hovedsete og maktbase som nettopp nå står ferdig. Dermed skaper musikken en forbindelse mellom ringen og Walhall – de to maktelementene som tilintetgjøres på samme tid helt til slutt i syklusen.

Wagners bruk av ledemotiver er blitt kritisert for å være for opplagt. Enkelte har misforstått funksjonen og tolker den bare som en informasjon til lytteren om hvilken person eller handling som dukker opp på scenen eller i teksten. Spesielt har bruken av ledemotiv på slutten av Ringen fått mye kritikk. George Bernard Shaw avviste avslutningstaktene, Sieglindes tema med det såkalte Erlösung durch Liebe-motivet (dvs. «frelse gjennom kjærlighet»), med å si:

Sitat Når sant skal sies er det spesielle Sieglindes tema uten særlig musikalsk verdi: Det kunne like godt vært klimaks i en populær og sentimental ballade: faktisk oppnås den strømmende virkningen, som er dens eneste verdifulle egenskap, på en så billig måte at det neppe er å gå for langt å kalle det for hele tetralogiens simpleste frase. Sitat
– G.B.Shaw: The Perfect Wagnerite[o 3][12]

Theodor Adorno antyder at Wagner var usikker på hvordan han skulle avslutte syklusen, og derfor bare spant sammen noen opplagte temaer som mest av alt ble valgt fordi de var vakre:

Sitat Rhindøtrene, som til å begynne med leker med gullet, og som til slutt får det tilbake for å leke med, er den siste avslutningen på Wagners visdom og musikk. (...) Deres musikk [ledemotiv] fortoner seg om ikke en eneste time slo for dem, mens den bare fornekter timene de varer, ved at den fører dem tilbake til begynnelsen. Sitat
– Theodor W. Adorno, Versuch über Wagner[o 4][13]

Musikken er rik, fyldig og sammensatt, og nyskapende innen vestlig orkestermusikk. Wagner skrev for et veldig stort orkester med inntil sytten instrumentgrupper som ble brukt enkeltvis eller i ulike kombinasjoner for å uttrykke alle de forskjellige følelser og begivenheter i dramaet. Han gikk også så langt som til å få konstruert nye instrumenter, slik som «Wagner-tubaen», som var ment å fylle det lydmessige gapet mellom fransk horn og trombone. Han fikk også laget varianter av andre instrumenter, som basstrompet og en kontrabass-trombone (med dobbel bøyle).

I tillegg reduserte Wagner betydningen av de tradisjonelle toneartene på en slik måte at Ringen – særlig fra Siegfrieds tredje akt og utover – ikke kan sies å gå i definerte tonearter, men snarere i «toneartområder» hvor toneartene glir over i hverandre. Med dette unngikk Wagner å stykke opp musikken, og det er et viktig element i hans bruk av lengre musikkstrukturer i verket. Rhingullet er et kontinuerlig musikkstykke som varer to og en halv time. Tonaliteten i verket er preget av hyppig bruk av dissonanser og kromatiske skalaer. Kromatisk altererte akkorder i kombinasjon med septimer og noner er utbredt i Ringen. Sammen med Wagners tidligere opera Tristan og Isolde blir Ringen ofte regnet som inspirasjonskilde for Arnold Schönbergs banebrytende tolvtonemusikk.

Orkestrering[rediger | rediger kilde]

Wagners originale orkesterbesetning[14]
Instrumentgruppe Instrument Das Rheingold Die Valküre Siegfried Götterdämmerung
Strykeinstrumenter Fiolin 32 32 32 32
Bratsj 12 12 12 12
Cello 12 12 12 12
Kontrabass 8 8 8 8
Treblåsere Tverrfløyte 3 3 3 3
Piccolofløyte 2 2 2 2
Obo 4 4 4 4
Engelsk horn 1 1 1 1
A-klarinett 3 3 3 3
B-klarinett 3 3 3 3
Bassklarinett A 1 1 1 1
Bassklarinett B 1 1 1 1
Kontrafagott 1 1 1 1
Messingblåsere Trompet 3 3 3 3
Basstrompet 1 1 1 1
Trombone 4 4 4 4
Kontrabass-trombone 1 1 1 1
Tuba 1 1 1 1
Fransk horn 8 8 8 8
Wagnertuba – tenor 2 2 2 2
Wagnertuba – bass 2 2 2 2
Signalhorn 1 3
Slagverk Pauker 2 par 2 par 2 par 2 par
Triangel 1 1 1 1
Cymbaler 1 par 1 par 1 par 1 par
Tam (”tenor drum”) 1
Stortromme 1 1
Gong-gong 1 1 1 1
Ambolter 18
Klokkespill 1 1
Torden-maskin 1
Strengeinstrumenter Harpe 7 6 6 6
139 121 119 123

Wagner skrev Ringen for et ekstremt stort orkester. Den første operaen, Rhingullet, er skrevet for en besetning på 139 musikere. Et ordinært fullt bemannet symfoniorkester i dag har i underkant av 100 musikere, og orkestrene på 1800-tallet var gjerne mindre enn de er nå. Wagner spesifiserte nøye instrumenttyper og antall for hver av de fire operaene. Normalt vil det være problematisk å oppføre stykkene med fullt orkester – orkestergravene har sjelden plass til alle musikerne, eller det kan være andre praktiske problemer, som å skaffe til veie de angitte instrumentene. Etter at verket var ferdig fikk Wagner oppført operahuset Bayreuther Festspielhaus i den tyske byen Bayreuth spesielt for Ringen. Scenen ble bygget med tanke på at orkesteret ikke skulle overdøve sangerne, som ellers ville slitt seg ut i de lange forestillingene. Akustikken i dette teatret er en av de beste i verden; andre steder er det ofte vanskeligere å oppnå balanse mellom sangere og orkester. Hvert år arrangeres Festspillene i Bayreuth, hvor disse og andre av Wagners operaer framføres.

Wagners samfunnskritikk[rediger | rediger kilde]

Wagner var sterkt påvirket av den allmenne oppbruddstemningen i det tyske forbund, og årene 1848/49 fikk stor betydning for det idémessige innholdet i Ringen. Målet for den tyske revolusjonen i 1848/49 var en republikk – dette var tiden da Karl Marx og Friedrich Engels publiserte Det kommunistiske manifest, Mikhail Bakunin opererte som «revolusjonsfører» i Dresden, Ludwig Feuerbach propaganderte for «tankens frihet» og Proudhon skrev: «Eiendom er tyveri». I denne Sturm und Drang-perioden skapte Wagner samtidig to sceneverk som begge dreide seg om hvordan menneskene var blitt innfiltret i et nett av makt, eiendom og ufrihet: Siegfrieds Tod og Jesus von Nazareth. I «Meddelelser til mine venner» erklærte Wagner på sin sedvanlige, ugjennomtrengelige måte:

Sitat På samme måte som jeg skapte Siegfried i kraft av min lengsel etter urkilden til det evig rene menneskelige så kom jeg til den erkjennelse - nå som jeg finner denne lengselen etter det moderne livet fullstendig umettelig, og på nytt bare kan erkjenne flukten fra dette livet, med opphevelse av sine krav til meg gjennom selvfornektelse - at også ved kilden til alle moderne forestillinger om disse forholdene, var frelsen den menneskelige Jesus fra Nasaret.[o 5][15] Sitat

I Jesus så han et menneske som tok sin ensomme kamp mot den «romerske verdens æreløse, hule og avskyelige sanselighet»[o 6] til en slik ytterlighet at han måtte forlate denne verden for å bane veien for en ny og bedre. I dette selvpålagte offeret så Wagner bare en «ufullkommen manifestasjon av den menneskelige impuls som driver enkeltindivider til å gjøre opprør mot en kjærlighetsløs allmennhet.»[o 7] Med utgangspunkt i dette skrev han et drama i fem akter: Jesus von Nazareth, ein dichterischer Entwurf - som det er bevart ca. 40 sider av[16] - hvor han kombinerte sitater fra evangeliene med sine egne fortolkninger. Det sentrale temaet er at Jesus, som Wagner oppfattet som kong Davids legitime arving, blir forsøkt vunnet for en oppstand mot den romerske undertrykkelsen av Judea, men i motsetning til hva mange ventet blir han en opprører som slåss for sosiale forbedringer og bekjemper «syndefallet» på den måten.

Etter Wagners oppfatning besto «syndefallet» i at mennesket hadde fjernet seg fra sitt opprinnelige og gudegitte naturlige opphav, og erstattet «naturtilstanden» med eiendom og lover; med en (u)rettsordning. Til beste for de rike hadde Gud mutert til industri - Wagner angrep tidens «industrielle gud» som lot de fattige kristne arbeiderne leve inntil de «himmelske handelskonstellasjonene» i sin nåde iverksatte de nødvendige tiltak for å frigi dem og overføre dem til en bedre verden. Disse «ukristelige» tilstandene var det om å gjøre å overvinne gjennom det «frie mennesket», noe som innebar at gudene (herskerklassen) måtte tilintetgjøres. I en ny verdensorden kunne man bli lykkelig også uten lover fordi lover uvegerlig innebar overtredelser av de samme.[f 25] Wagner vurderte det slik at det av forskjellige grunner ikke var mulig å formidle dette budskapet ved hjelp av et «Jesus-drama», så han konsentrerte seg i stedet mer og mer om den alternative helten, «det frie mennesket» Siegfried.

På grunn av handlingens mytologiske dimensjon skapte Wagner intuitivt utallige fortolkningsmuligheter. Han antok at Ringen først ville bli fullt forstått av senere generasjoner. En av de første som forsto, etter Friedrich Nietzsche, var George Bernard Shaw. Han var musikkritiker i London og innså at Ringen var et samtidsdrama og ikke dreide seg om en myteomspunnet fortid. Den musikkyndige forfatteren tolket eksempelvis en av nøkkelscenene med Alberich, der han blir hånet av Rhindøtrene og så griper etter gullet, som følger:

Sitat Det er akkurat som om en fattig, fillete, vulgær gategutt skulle tilby seg å delta i det aristokratiske samfunnet, og så blir avvist med beskjed om at bare som millionær kunne han noensinne få miljøet til å akseptere ham slik at han kunne få kjøpt seg en vakker og forfinet hustru. Valget tvinges på ham. Han avsverger kjærligheten slik tusener av oss avsverger den hver dag; og på et øyeblikk er gullet i hans hender, og han forsvinner i dypet mens vannfeene forgjeves roper «stopp tyven!» og elva ser ut til å stupe inn i mørket og synke fra oss mens vi stiger til de skyede regionene over. Sitat
– G.B. Shaw: The Perfect Wagnerite[o 8][12]

Når Alberich har fått tak i gullet benytter han seg av gullets makt til å utnytte sine «med-dverger» som dermed dømmes til å slave med sulten som en usynlig pisk. Verdiene de skaper blir enda et undertrykkelsesmiddel, for ikke før har de skapt verdiene før de forsvinner fra deres hender og gjør Alberich enda mektigere.[12]

Franz Wilhelm Beidler (1901-1981), sønn av Richard og Cosima Wagners førstefødte datter, Isolde von Bülow,[f 26] og Richard Wagners første barnebarn, tolket Ringen som et ekstrakt brygget av århundrers historie:

Sitat En ny Dante former her en veldig anklage mot prinsippet som omskapte hans tid - [han] former det kunstnerisk-visjonære motstykke til Bakunins politiske aksjonisme, til Karl Marx' vitenskapelige kritikk[…]; den skjulte betydningen av tidens hendelser blir avslørt i en kunstnerisk visjon.[o 9] Sitat

Videre skrev Beidler:

Sitat De kompliserte sjaktanleggene og smelteverkene i Ruhrområdet forenkles til Nivlheims verksteder, kapitalens anonymitet, aksjonærenes usikkerhet skjules under [den magiske hjelmen] Tarnhelm. Ringens demoniske kraft, dvs. den kapitalistiske makt- og profitthungeren, gjennomtrenger alle forhold, løser opp alle bånd, rettigheter og skikker. Den gamle herskerklassen - her kalles de guder - er fanget i det kapitalistiske villniset, og verden venter på menneskene. På menneskene, som ved å forsake eiendom og profitt finner kraften til å befri seg fra åket og ta over for guder og dverger.[o 10][17] Sitat

Franz. W. Beidler betegnet gjerne sin bestefar som en «sosialrevolusjonær dikterkomponist». I løpet av livet endret Wagners innstilling som forkjemper for sosiale reformer seg. Først skulle fornyeren Siegfried – det frie mennesket – arve Wotan etter at den gamle verden var lagt i ruiner, for deretter å bygge opp en bedre verdensordning. Da Wagner lærte den verdensforaktende filosofien til Arthur Schopenhauer å kjenne (han leste filosofens hovedverk Die Welt als Wille und Vorstellung flere ganger) fikk han et dypt pessimistisk syn på menneskets skjebne. Til sin venn Franz Liszt i Weimar skrev han:

«Verden er ond, ond helt til bunns, bare en venns hjerte, bare en kvinnes tårer kan fri den fra sin forbannelse [...]»
«Den tilhører Alberich! Ingen annen – Vekk med dere!»[o 11][18]

Senere i livet ville Wagner helbrede samfunnet. Han trodde det var mulig å holde «menneskehetens forfall» under kontroll ved hjelp av kunst, og tydeliggjorde sin intensjon med «frelsesmotivet» på slutten av Götterdämmerung, og med sitt siste verk Parsifal.[f 27]

Anmeldelser[rediger | rediger kilde]

Der Ring des Nibelungen er blitt kommentert og analysert et utall ganger. Her er noen eksempler:

Gerhart Hauptmann:

Jeg er langt fra å la meg fascinere av Wagners tyske strid; for han er like mye gresk som tysk, ja like asiatisk som europeisk. Når det gjelder tilblivelse, vekst og fullendelse er verk som RINGen det eneste av sitt slag i verden og kanskje det mest gåtefulle kunstnerlige skaperverk i det siste årtusenet.[o 12][19]

Friedrich Nietzsche

Wagner hadde trodd på revolusjon halve livet, som bare noen franskmenn trodde på den. Han søkte etter den i mytenes runeskrifter, han trodde å finne den typiske revolusjonære i Siegfried. - «Hvor stammer all elendighet i verden fra?» spurte Wagner seg. I likhet med alle revolusjonsideologer svarte han: fra «gammel skikk». [I klartekst]: fra vaner, lover, moral, institusjoner, på alt det som den gamle verden beror på.[o 13][20]

Ludwig II av Bayern

Jo mer jeg tenker over disse enestående, disse sanne underverk, desto mer overveldende gripes jeg av ærefrykt og en stadig voksende beundring over denne gigantiske ånd! - Lykkelige århundre som så en slik ånd stige opp i sin midte.[o 14][21]

George Bernard Shaw

Bare de med en omfattende bevissthet kan åndeløst følge [Ringen] og i den se hele menneskehetens tragiske historie og fatte omfanget av redslene i de dilemmaene verden i vår tid viker tilbake for.[o 15][22]

Thomas Mann

Det er verket til en sant utbrudd av talent og geni, det på samme tid dypt alvorlige og fortryllende verket til en likeså sjelfull trollmann som har drukket av visdommens kilde.[o 16][23]

Herbert von Karajan

Dersom man virkelig kunne spille denne musikken (Ringen) slik Wagner hørte den måtte man forby den – på grunn av staten; den sprenger verden. Den er glødende undergang.[o 17][24]

Joachim Kaiser (musikk-kritiker og redaktør i Süddeutsche Zeitung)

Den som ikke har lest teksten grundig – en klok, dypsindig tekst med bevisst bruk av stavrim som fortjener den høyeste respekt og ikke spotten fra de som ikke på noen måte vil å tenke på opera – den som ikke har lest teksten grundig og så å si har forstått den ord for ord, de må under oppføringene gjøre det samme som bare Rhindøtrene får lov til, de må «svømme».[o 18][25]

Oppsetninger[rediger | rediger kilde]

Liste over sentrale oppsetninger[rediger | rediger kilde]

Dame Gwyneth Jones under framføring av Der Ring des Nibelungen i 1976, dirigert av Pierre Boulez og regissert av Patrice Chéreau.
  • 1876 – Uroppføring av de fullstendige verket i Bayreuth i Richard Wagners scenesetting.
  • 1882 – Første oppføring av Ringen utenfor Bayreuth. Av Angelo Neumann som på en flyttbar scene gjennomførte 135 forestilling i mange europeiske byer.
  • 1896 – Cosima Wagners første scenesetting av Ringen i Bayreuth, hvor hun fram til 1931 oppførte verket til sammen 164 ganger. Dirigent Felix Mottl.
  • 1933 – Første scenesetting av Ringen i Bayreuth etter Cosimas død. Regi Heinz Tietjen, dirigent Karl Elmendorff.
  • 1951 – Første scenesetting av Ringen etter 2. verdenskrig. Under ledelse av Wieland Wagner, dirigent Herbert von Karajan.
  • 1960 – Første scenesetting av Ringen av Wolfgang Wagner, dirigent Rudolf Kempe.
  • 1976 – Oppføring til 100-års jubileet for Festspillene i Bayreuth ved den franske regissøren Patrice Chéreau med Pierre Boulez (den såkalte (de)«hundreårsringen»).
  • 1988 – Oppføring i Bayreuth av operaregissøren Harry Kupfer fra DDR. Dirigent: Daniel Barenboim.
  • 2001 – Oppføringer over fire påfølgende dager ved teateret i Meiningen, regi: Christine Mielitz.
  • 2002/03 – oppføring av fire forskjellige regissører: Joachim Schlömer (Rhingullet), Christof Nel (Valkyrien), Jossi Wieler og Sergio Morabito (Siegfried), Peter Konwitschny (Götterdämmerung), dirigent Lothar Zagrosek ved Staatstheater Stuttgart.
  • 2005 - Ringen over 24 timer ved Tiroler Festspiele i Erl (distriktet Kufstein) under ledelse av Gustav Kuhn
  • 2006/07 – Ringen over to dager i Kölneroperaen: 1. dag Rheingold + Valkyrien, 2. dag Siegfried + Götterdämmerung under ledelse av Markus Stenz.

Uroppføringen i Bayreuth[rediger | rediger kilde]

München nasjonalteateret.

Wagner ønsket ikke å oppføre noen av operaene før hele tetralogien var klar til en sammenhengende oppsetning. Kong Ludwig II insisterte imidlertid på en førpremiere, og Rhingullet ble første gang oppført i Münchens Nasjonalteater med Bayerische Staatsoper den 22. september 1869. Valkyrien ble uroppført samme sted 26. juni 1870. Også dette skjedde mot Wagners vilje, og han ville derfor ikke offentliggjøre når Siegfried var ferdig.

Wagner hadde lenge ønsket seg et eget festival- og operahus som var spesialbygd for å framføre Ringen. I 1871 bestemte han seg for å få bygd dette i den tyske byen Bayreuth. Han flyttet dit året etter, og forsøkte i to år å reise nok kapital til å få bygd festspillhuset. Dette lyktes ikke før kong Ludwig i 1874 donerte midler og dermed reddet prosjektet. Festspillhuset i Bayreuth åpnet med premiere på framføring av hele Nibelungenringen fra 13. til 17. august 1876.

Edvard Grieg overvarte både generalprøvene og premieren og skrev fire reportasjer om operaene i Bergens Tidende.[26]


La Fenice-salen

Noen førstegangsoppsetninger[rediger | rediger kilde]

I Storbritannia ble Ringen første gang oppført i 1882, dirigert av Anton Seidl og med regi av Angelo Neumann.

Den første oppføringen i Italia skjedde ved operahuset La Fenice i Venezia i april 1883, to måneder etter at Wagner døde, nettopp i Venezia.

Den Norske Opera sto i årene 1993–96 bak den første samlede presentasjonen av hele syklusen i Norge.[5]

I Australia var første oppføring Adelaide i 2004. Dirigent Elke Neidhardt. CD-innspillingen herfra var den første hvor Ringen ble utgitt på SACD-format (Super Audio Compact Disc).

Nyere oppsetninger[rediger | rediger kilde]

Bayreuth Festspielhaus

Hele Ringen oppføres de fleste år ved Festspillene i Bayreuth. Nye iscenesettinger her er kulturhistoriske begivenheter med høy status, og billettene er så ettertraktet at forestillingene ofte blir solgt ut flere år i forveien.

Med sine fire store operaer er Ringen et kjempeløft for ethvert operahus. I de fleste tilfeller vil en ny oppsetning foregå over flere år hvor en eller to operaer legges til for hvert år. Bayreuth er spesiell på den måten at en ny oppsetning normalt skjer for alle operaene samtidig. Ringen har blitt oppført på forskjellige måter oppgjennom tiden. De tidlige oppsetningene lå gjerne tett opp til den originale Beyreuth-oppsetningen, og trender i Beyreuths senere oppsetninger har hele tiden hatt stor innflytelse. Under den andre verdenskrig var Bayreuth-festspillene stengt, og i 1950-åra var oppsetningene preget av Wagners barnebarn Wieland og Wolfgang Wagners fokus på det menneskelige i dramaet og på en mer abstrakt setting (kjent som «den nye Bayreuth-stilen»). Den kanskje mest omtalte moderne versjonen ble regissert av Patrize Chéreau og dirigert av Pierre Boulez i 1976. Den plasserte handlingen til den industrielle revolusjon, den erstattet Rhinens dyp med et vannkraftverk og guder og mennesker med dresskledde forretningsfolk. Denne tolkningen baserte seg på å lese Ringen som et revolusjonært drama og en skarp kritikk av det moderne samfunnet – som beskrevet av George Bernard Shaw i The Perfect Wagnerite.[27] De første oppføringene av Chéreaus tolkning ble pepet ut, men i 1980 fikk den siste framføringen en og en halv times ovasjoner, og den betraktes i dag som en revolusjonerende nyskapning.

Minnetavle over Ringen i festspillhusets foyer

Oppsetningene av Ringen kan normalt deles i to grupper – de som er trofaste mot Wagners egne beskrivelser, og de som ønsker å bringe fornyelse ved å legge inn elementer som Wagner selv ikke ville gjenkjent. Bayreuth-oppsetningen fra 1983 regissert av Peter Hall og dirigert av Georg Solti er eksempel på det første, mens oppsetningen i Royal Opera House i Covent Garden, London, regissert av Richard Jones og dirigert av Bernard Haitink er eksempel på det siste.

En annen nyskapende oppsetning ble introdusert i 2004 av The English National Opera på Coliseum Theatre i London.[28] Produksjonen var svært minimalistisk og utstyr og møblering ble holdt i en nærmest Ikea-aktig stil.

Enkelte operahus, som Seattle Opera, presenterer nye oppsetninger av Ringen hvert 4. til 6. år.

I 2006 ble Ringen-syklusen oppført både ved The Canadian Opera Company i Toronto og Det Kongelige Teater i København. The Los Angeles Opera er midt i presentasjonen og vil sette opp hele syklusen i 2010.

Parodier og populærkultur[rediger | rediger kilde]

På grunn av lengden og seriøsiteten er det lett å parodiere Ringen. Et velkjent eksempel er Chuck Jones' tegnefilm What's Opera, Doc? fra 1957 hvor Snurre Sprett spiller Brünnhilde og Elmer Midd framstiller Siegfried.

Gilbert og Sullivans opera Iolanthe fra 1882 inneholder parodiske elementer fra både Ringen og andre av Wagners operaer.

I 1904 komponerte Oscar Straus operetten «De lystige Nibelunger» som tok den typiske wagnerske opera på kornet.

BosArt Trio gav i programmet «Uhørte mesterverk» en oppdiktet oppsummering av RingenBeatlesmelodien «When I'm 64».

1987 kom Fantasy-satiren Expecting Someone Taller av den engelske forfatteren Tom Holt.

1992 skapte Vicco von Bülow, bedre kjent som Loriot, med «Ringen på en kveld» en helt egen versjon av Wagners Ringen. Underholdende og skarpsindig kaster denne sammenfatningen lys over den kompliserte handlingen og blåser med vidd og dypsindighet liv i gudenes forviklinger.

Likhetspunkter med Ringenes Herre[rediger | rediger kilde]

Tilsynelatende lånte J. R. R. Tolkien elementer fra Ringen i Ringenes herre. Tolkien selv benektet dette: «Begge ringene er runde, og der opphører likheten.»[29] Mye av likheten kan skyldes at både Tolkien og Wagner bygde på det samme kildematerialet, som Volsungesagaen og Den eldre Edda.

En del forskere hevder at selv om begge forfatterne brukte mange av de samme kildene, sto Tolkien likevel i gjeld til noen av Wagners originale ideer. Påfallende fellestrekk er at et grådig lite vesen finner en skatt i dypet av en elv og tar den med seg ned i underverdenen. Der blir skatten (ringen) stjålet og vesenet sverger evig hat over tyven. Ringen har store krefter, blant annet gir den eieren verdensherredømme og evne til å forsvinne, men den har samtidig en korrumperende virkning på innehaveren. Så kommer det inn en helt med et reparert sverd, og ulike menneskelignende vesener forsøker med magi og heroisme å få kontroll over ringen. Tilslutt bringes den tilbake til opprinnelsesstedet hvor den renses med ild, og tilintetgjøres sammen med de siste forfølgerne.[30][31]

Klaver- og orkesterarrangementer[rediger | rediger kilde]

Franz Liszt foretok de første transkripsjonene for klaver, og den første fullstendig klaverutgaven ga Karl Klindworth ut.

Richard Wagner gav selv utdrag av Ringen i orkesterbearbeidelser (Walkürenritt, Wotans Abschied und Feuerzauber, Trauermarsch og andre). I 1988 laget dirigenten Lorin Maazel en sammenhengende 70 minutters orkesterversjon av de viktigste scenene i Ringen og kalte innspillingen Ring ohne Worte (Ring uten ord). Senere laget han ulike innspillinger, eksempelvis Friedmann Dreßler (100 minutter) som ble oppført med Duisburger Philharmonikerne i mai 2009 under Jonathan Darlington. Ved alle bearbeidelsene er det blitt lagt vekt på at overgangene mellom de ulike scenene utelukkende gjøres med noter fra partituret.

Lyd- og filmopptak[rediger | rediger kilde]

Man er ikke sikker på hva som er den første fullstendige utgivelsen av Ringen, men i antikvitetshandlene kan man treffe på en utgivelse på skjellakk (78-plater) fra 1930-årene. Ellers utgis i tiltakende grad opptak fra 1920/30-tallet som den gang ikke ble gitt ut som samlet verk, for eksempel en versjon fra 1935/37 med L. Melchior og Kirsten Flagstad.

De tidligste fullstendige utgivelsene som er å få i handelen ble spilt inn av dirigentene Georg Solti med Wien-filharmonikerne og Herbert von Karajan. Georg Soltis utgivelse med Wien-filharmonikerne var den første stereoutgivelsen, og den er stadig populær. I en lytteravstemming i BBC ble den kåret til den største utgivelsen i det 20. århundre.

Diskografi over fullstendige utgivelser i utvalg[rediger | rediger kilde]

Mange av utgivelsene er mer eller mindre offisielle sceniske opptak, særlig fra oppsetningene i Bayreuth. Studioopptak er tilsvarende merket.

  • La Scala Opera Orchestra, 1950, dirigert av Wilhelm Furtwängler. Mono. [Music & Arts, Gebhardt]
  • Orchestra Sinfonica e Coro della Radio Italiana (RAI orkester og kor), 1953, dirigert av Wilhelm Furtwängler. Mono. [EMI, Gebhardt]
  • Bayreuth Festival Orchestra
    • 1952 og 1953, dirigert av Joseph Keilberth. Mono. Forskjellige utgivere.
    • 1953, dirigert av Clemens Krauss. Mono. [Gala, Archipel, Orfeo]
    • 1955, dirigert av Joseph Keilberth. Stereo. [Testament]
    • 1956, dirigert av Hans Knappertbusch. Mono. [Music & Arts, Orfeo]
    • 1957, dirigert av Hans Knappertbusch. Mono. [Music & Arts]
    • 1958, dirigert av Hans Knappertbusch. Mono. [Melodram]
    • 1966-67, dirigert av Karl Böhm. Stereo. [Philips]
    • 1991-1992, dirigert av Daniel Barenboim. Stereo. [Warner Classics]
    • 1980-81, dirigert av Pierre Boulez. Stereo. [Philips]
  • Wiener Philharmoniker, 1958–1965, dirigert av Georg Solti. Studioopptak, stereo. [Decca/Polygram records]
  • Berliner Philharmoniker, 1966–1970, dirigert av Herbert von Karajan. Studioopptak, stereo. Deutsche Grammophon/Polygram]
  • Großes Symphonieorchester, 1968, dirigert av Hans Swarowsky. Studioopptak, stereo, remastered i 1995. [Weltbild Verlag]
  • English National Opera Orchestra, 1975, dirigert av Reginald Goodall. Stereo. Sunget på engelsk i Andrew Porters oversettelse. [Chandos]
  • Sächsische Staatskapelle Dresden, 1980–1983, dirigert av Marek Janowski. Studioopptak, stereo. [Eurodisc/BMG]
  • Metropolitan Opera Orchestra, 1987–1989, dirigert av James Levine. Studioopptak, stereo. [Deutsche Grammophon]
  • Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, 1988-1991, dirigert av Bernard Haitink. Studioopptak, stereo. [EMI Classics]
  • Bayerische Staatsoper, 1989, dirigert av Wolfgang Sawallisch. Stereo. [EMI Classics]
  • Badische Staatskapelle, 1993–1995, dirigert av Günter Neuhold. Opptak fra Badisches Staatstheater Karlsruhe, stereo. [Bella Musica, Documents]
  • Adelaide Symphony Orchestra, 2006-2007, dirigert av Asher Fisch. Opptak fra The State Opera of South Australia, SACD. [Melba Recordings]
  • Nederlands Philharmonisch Orkest, 2005, dirigert av Hartmut Haenchen. Opptak fra Muziektheater Amsterdam, SACD. [Et'Cetera 2007]

Filmer og DVD-utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Bayreuther Festspiele 1976, DVD 2005, dirigent Pierre Boulez, regi Patrice Chereau
  • Bayreuther Festspiele 1992, DVD 2007, dirigent Daniel Barenboim, regi Harry Kupfer
  • Metropolitan Opera New York 1990, DVD 2002, dirigent James Levine
  • Staatsoper Stuttgart 2002/03, DVD 2004, dirigent Lothar Zagrosek
  • Gran Teatre del Liceau Barcelona 2004, DVD 2006, dirigent Bertrand de Billy, regi Harry Kupfer [BBC Opus Arte]
  • Nederlands Philharmonisch Orkest, 2006, dirigert av Hartmut Haenchen. [Opus Arte]
  • Royal Danish Opera Copenhagen 2006, DVD 2008, dirigent Michael Schønwandt, regi Kasper Bech Holten

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Friedrich, Sven (utg.) (2004). Richard Wagner: Werke, Schriften und Briefe. directmedia (CD-ROM). 
  • Arvidsson, Stefan (2007) Draksjukan : mytiska fantasier hos Tolkien, Wagner och de Vries. Lund: Nordic Academic Press, ISBN 978-91-89116-93-1
  • Bermbach, Udo (2001) Alles ist nach seiner Art. Figuren in Richard Wagners «Der Ring des Nibelungen». Weimar: Metzler, ISBN 978-347-6018-47-2
  • Donington, Robert (1995) Richard Wagners Ring des Nibelungen und seine Symbole. 4. Auflage. Stuttgart: Reclam, ISBN 3-15-010258-8.
  • Eckert, Nora (2001) Der Ring des Nibelungen und seine Inszenierungen von 1876 bis 2001. Hamburg: Europäische Verlagsanstalt, ISBN 3-434-50489-3.
  • Friedrich, Sven (2004) Der Klassik(ver)führer: Wagners Ring-Motive. Auricula, Berlin 2004, ISBN 3-936196-02-8.
  • Magee, Bryan (1988) Aspects of Wagner. Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-284012-6
  • Magee, Bryan (2001). The Tristan chord: Wagner and Philosophy. Clearwater, FL: Metropolitan Books. ISBN 0-8050-7189-X. 
  • May, Thomas (2004) Decoding Wagner. Pompton Plains, NJ: Amadeus Press, ISBN 978-1574670974
  • Millington, Barry (red.) (2001) The Wagner Compendium. London: Thames and Hudson, ISBN 0-500-28274-9
  • Nebelong, Henrik (2009) Richard Wagner : liv, værk, politik. København: Vandkunsten, ISBN 978-87-7695-098-9
  • Sabor, Rudolph (1997) Richard Wagner: Der Ring des Nibelungen: a companion volume. London: Phaidon Press, ISBN 0-7148-3650-8
  • Shaw, George Bernard. The Perfect Wagnerite, a commentary on the Niblung’s Ring. Gutenberg Project. Besøkt 25. august 2009. 
  • Spotts, Frederick (1999) Bayreuth: A History of the Wagner Festival. New Haven, CT: Yale University Pressm, ISBN 0-7126-5277-9

Fotnoter og referanser[rediger | rediger kilde]

Sitater og henvisninger fra Das Rheingold
  1. ^ «Auf dem Grunde des Rheins»
  2. ^ „maßlose Macht“
  3. ^ „der Minne Macht entsagt“
  4. ^ Der Welt Erbe gewänn' ich zu eigen durch dich! / Erzwäng' ich nicht Liebe, / doch listig erzwäng ich mir Lust?
    Das Licht lösch' ich euch aus; / das Gold entreiß' ich dem Riff, / schmiede den rächenden Ring: / denn hör es die Flut – / so verfluch' ich die Liebe!, Das Rheingold, 1. Scene: Fluch des Alberich (Alberichs forbannelse)
  5. ^ «Freie Gegend auf Bergeshöhen»[f 9]
  6. ^ „Was ein Dieb stahl, das stiehlst du dem Dieb: ward leichter ein Eigen erlangt?“
  7. ^ „Nibelheims nächtiges Reich“.
  8. ^ Unterirdische Kluft
  9. ^ Freie Gegend auf Bergeshöhen
  10. ^ „hörtest du seinen Liebesgruß?“
  11. ^ „dem Ende eilen sie zu, die so stark in Bestehen sich wähnen ...“
  12. ^ „Gebt uns das Gold, das Reine, zurück!“
  13. ^ «Traulich und treu ist's nur in der Tiefe: falsch und feig ist, was dort oben sich freut!»
  14. ^ Ihn „drängt es zu Männern und Frauen“.
Sitater og henvisninger fra Die Walküre
  1. ^ Senere klager Wotan: «Jeg la meg selv i lenker.», Die Walküre 2. akt.
  2. ^ Passasje fra dialogen: Wotan, Brünnhilde; Die Walküre 2. akt.
  3. ^ Passasje fra Sieglindes fortelling, Die Walküre, 1. akt.
  4. ^ Passasje fra Siegmunds fortelling, Die Walküre, 1. akt.
  5. ^ Gewittersturm und Flucht Siegmunds
  6. ^ Das Innere eines Wohnraumes
  7. ^ „Der gleißende Wurm glänzt auch ihm aus dem Auge.“
  8. ^ Hundings bassparti i Die Walküre, 1. akt: «Mein Haus hütet Wölfing, dich heut; / für die Nacht nahm ich dich / mit starker Waffe doch wehre dich morgen; / zum Kampf kies ich den Tag: / für Tote zahlst du mir Zoll.»
  9. ^ „Winterstürme wichen dem Wonnemond“
  10. ^ „Braut und Schwester bist du dem Bruder - so blühe denn Wälsungenblut!“
  11. ^ Wildes Felsengebirge
  12. ^ «Was so Schlimmes schuf das Paar / das liebend einte der Lenz? / Der Minne Zauber entzückte sie: / wer büßt mir der Minne Macht?», Wotan til Fricka i Die Walküre, 2. akt
  13. ^ «Nichts lerntest du, wollt' ich dich lehren, / was nie du erkennen kannst, eh' nicht ertagte die Tat. / Stets Gewohntest nur magst du verstehn: / doch was noch nie sich traf, / danach trachtet mein Sinn!»
  14. ^ „mit mir nur rat' ich, red' ich zu dir“
  15. ^ «Götternot! Götternot! endloser Grimm! / Ewiger Gram! Der Traurigste bin ich von allen! / Fahre denn hin, herrische Pracht, / göttlichen Prunkes prahlende Schmach! / Zusammenbreche, was ich gebaut! / Auf geb' ich mein Werk; / eines nur will ich noch: das Ende -- das Ende! / Und für das Ende sorgt Alberich!»[f 17]
  16. ^ Todesverkündigung: Siegmund, sieh auf mich; Die Walküre, 2. akt
  17. ^ Auf dem Gipfel eines Felsenberges
  18. ^ Walkürenritt
  19. ^ «Für ihn, den wir liebten, rett' ich das Liebste: / meines Dankes Lohn lache dir einst! / Lebe wohl! Dich segnet Sieglindes Weh!»
  20. ^ „Leb wohl, du kühnes herrliches Kind, du meines Herzens heiliger Stolz“
  21. ^ „Wer meines Speeres Spitze fürchtet, durchschreite das Feuer nie.“, Feuerzauber
Sitater og henvisninger fra Siegfried
  1. ^ Wald
  2. ^ „als zullendes Kind, zog ich dich auf“
  3. ^ „wer wird aus den starken Stücken Notung, das Schwert, wohl schweißen“
  4. ^ „der das Fürchten nicht gelernt“
  5. ^ „Nur wer das Fürchten nie erfuhr, schmiedet Notung neu“
  6. ^ «Verfluchtes Licht! Was flammt dort die Luft? / Was flackert und lackert, was flimmert und schwirrt, / was schwebt dort und webt und wabert umher? / Dort glimmert’s und glitzt’s in der Sonne Glut! / Was säuselt und summt und saust nun gar? / Es brummt und braust und prasselt hierher! / Dort bricht’s durch den Wald, will auf mich zu! / Ein gräßlicher Rachen reißt sich mir auf: / der Wurm will mich fangen! Fafner! Fafner!». Et av Wagners musikalske mesterstykker og et glimrende stavrim: Siegfried, 1. akt
  7. ^ „schlimmen Wurm“
  8. ^ „zu Brei“
  9. ^ „aus Eiern braut der Alte ihm Sud“
  10. ^ „Walter des Alls!“
  11. ^ „Notung! Notung! Neidliches Schwert“
  12. ^ Tiefer Wald
  13. ^ „düsternd brütend“
  14. ^ „Ich lieg', und besitze: - laßt mich schlafen!“
  15. ^ „Alles ist nach seiner Art, an ihr wirst du nichts ändern.“
  16. ^ „Da reitet er hin auf lichtem Roß: mir läßt er Sorg' und Spott“
  17. ^ „Siegfried und Fafner - oh, brächten beide sich um!“
  18. ^ «Blicke nun hell, blühender Knabe; des Hortes Herrn umringt Verrat: / der dich Blinden reizte zur Tat, berät nun des Blühenden Tod. / Merk' wie's endet: - acht' auf mich!»
  19. ^ „doch nur den Kopf abhaun'“
  20. ^ „den ekligen Schwätzer“
  21. ^ „dem herrlichsten Weib“
  22. ^ Wilde Gegend
  23. ^ „wild und kraus kreist die Welt“
  24. ^ „den wonnigsten Wälsung“
  25. ^ „der das Fürchten nicht gelernt“
  26. ^ „Wen ruf' ich zum Heil, daß er mir helfe? - Mutter! Mutter! Gedenke mein!“
  27. ^ „langsam und feierlich sich zum Sitze aufrichtend“ – i henhold til Wagners regianvisninger
  28. ^ Brünnhildes Erwachen
  29. ^ «Heil dir, Sonne! Heil dir, Licht! / Heil dir, leuchtender Tag! / Lang war mein Schlaf; ich bin erwacht: / Wer ist der Held, der mich erweckt?»
  30. ^ „leuchtende Liebe, lachender Tod“
Sitater og henvisninger fra Götterdämmerung
  1. ^ „Weisheit raunend“
  2. ^ „der Welt weisestes Weib“
  3. ^ „wissenden Schlaf“
  4. ^ „nebliger Gruft“
  5. ^ „Ein kühner Gott“
  6. ^ „Als junger Liebe Lust mir verblich, verlangte nach Macht mein Mut, von jäher Wünsche Wüten gejagt, gewann ich mir die Welt.“
  7. ^ In langer Zeiten Lauf / zehrte die Wunde den Wald / falb fielen die Blätter, / dürr darbte der Baum., Götterdämmerung, Vorspiel: den første nornens sang
  8. ^ Vorspiel: Auf dem Walkürenfelsen
  9. ^ „urerschaff’ne“
  10. ^ Morgendämmerung
  11. ^ „zu neuen Taten, teurer Helde“
  12. ^ Siegfrieds Rheinfahrt
  13. ^ Die Halle der Gibichungen am Rhein
  14. ^ „das herrlichste Weib der Welt“
  15. ^ „den stärksten Helden“
  16. ^ Die Felsenhöhe
  17. ^ „in hehrem Sitze, stumm und ernst“
  18. ^ „von des Fluches Last erlöst wär’ Gott und Welt“
  19. ^ Uferraum (vor der Halle der Gibichungen)
  20. ^ «Ich – und du! Wir erben die Welt. / Den gold'nen Ring, den Reif gilt’s zu erringen! / Dich Zaglosen zeugt’ ich mir ja, / zu zähem Haß erzog ich doch Hagen: / der soll mich nun rächen, den Ring gewinnen, / dem Wälsung und Wotan zum Hohn. / Schwörst du mir's, Hagen mein Sohn?»
  21. ^ «Betrug! Betrug! Schändlichster Betrug! / Verrat! Verrat! Wie noch nie er gerächt! / Heilige Götter, himmlische Walter! / Lehrt ihr mich Leiden, wie keiner sie litt? / Schuft ihr mir Schmach, wie nie sie geschmerzt? // Welches Unholds List liegt hier verhohlen? / Welches Zaubers Rat regte dies auf? / Wo ist nun mein Wissen gegen dies Wirrsal? / Wo sind meine Runen gegen dies Rätsel?»
  22. ^ „Betrogne Frau! Wer dich verriet, das räche ich.“
  23. ^ „Im Kampfe nicht; doch – träfst du im Rücken ihn.“
  24. ^ „Siegfried falle!“
  25. ^ Wildes Wald- und Felsental
  26. ^ „Im Wasser wie am Lande lernt' ich nun Weiberart: wer nicht ihrem Schmeicheln traut, den schrecken sie mit Droh'n; wer dem nun kühnlich trotzt, dem kommt dann ihr Keifen dran.“
  27. ^ „Meineid rächt ich“
  28. ^ «Brünnhilde - heilige Braut - wach' auf! Öffne dein Auge!» - „Siegfrieds Tod“ og den påfølgende „Trauermarsch“ er nok de 20 mest følelsesladede minuttene i Ringen, når orkesteret atter en gang rekapitulerer mange motiver fra Ringens handling.
  29. ^ Die Halle der Gibichungen
  30. ^ Trauermarsch
  31. ^ „Schweigt eures Jammers jauchzenden Schwall!“
  32. ^ „starke Scheite schichtet mir dort am Rande des Rheins zuhauf“
  33. ^ Brünnhildes avslutningssang: «Fliegt heim, ihr Raben! / Raunt es eurem Herrn, was hier am Rhein ihr gehört! / An Brünnhildes Felsen fahrt vorbei. / Der dort noch lodert, weiset Loge nach Walhall! / Denn der Götter Ende dämmert nun auf. / So – werf’ ich den Brand in Walhalls prangende Burg.»
  34. ^ „Lauter bewahrt das lichte Gold!“
Sitater fra diverse tekster
  1. ^ „Mit meiner Konzeption trete ich gänzlich aus allem Bezug zu unserem heutigen Theater und Publikum heraus, breche für immer mit der formellen Gegenwart“[3]
  2. ^ Am Rheine schlage ich dann ein Theater auf, und lade zu einem großen dramatischen Feste ein: Nach einem Jahre Vorbereitung führe ich dann im laufe von vier Tagen mein ganzes Werk auf.[3]
  3. ^ «This particular theme of Sieglinda's is, in truth, of no great musical merit: it might easily be the pet climax of a popular sentimental ballad: in fact, the gushing effect which is its sole valuable quality is so cheaply attained that it is hardly going too far to call it the most trumpery phrase in the entire tetralogy.»
  4. ^ «Die Rheintöchter, die zu Beginn mit dem Golde spielen und es am Ende zum Spielen zurückerhalten, sind der letzte Schluss von Wagners Weisheit und Musik (...) Seine Musik gebärdet sich, als ob ihr keine Stunde schlüge, während sie bloß die Stunden ihrer Dauer verleugnet, indem sie sie zurückführt in den Anfang.»
  5. ^ Wie ich mit dem „Siegfried“ durch die Kraft meiner Sehnsucht auf den Urquell des ewig Reinmenschlichen gelangt war, so kam ich jetzt, wo ich diese Sehnsucht dem modernen Leben gegenüber durchaus unstillbar, und von Neuem nur die Flucht vor diesem Leben, mit Aufhebung seiner Forderungen an mich durch Selbstvernichtung, als Erlösung erkennen musste, auch an dem Urquell aller modernen Vorstellungen von diesem Verhältnisse an, nämlich dem menschlichen Jesus von Nazareth.
  6. ^ „ehrlose, hohle und erbärmliche Sinnlichkeit der römischen Welt“
  7. ^ „unvollkommene Äußerung desjenigen menschlichen Triebes, der das Individuum zur Empörung gegen eine lieblose Allgemeinheit drängt.“
  8. ^ "It is just as if some poor, rough, vulgar, coarse fellow were to offer to take his part in aristocratic society, and be snubbed into the knowledge that only as a millionaire could he ever hope to bring that society to his feet and buy himself a beautiful and refined wife. His choice is forced on him. He forswears love as thousands of us forswear it every day; and in a moment the gold is in his grasp, and he disappears in the depths, leaving the water-fairies vainly screaming "Stop thief!" whilst the river seems to plunge into darkness and sink from us as we rise to the cloud regions above."
  9. ^ „Ein neuer Dante formt hier die gewaltige Anklage gegen das Prinzip, das die Welt seiner Zeit umgestaltet, formt das künstlerisch-seherische Gegenstück zur politischen Aktion eines Bakunin, zur wissenschaftlichen Kritik eines Karl Marx […]; der verborgene Sinn des Zeitgeschehens wird in künstlerischer Vision aufgedeckt.“
  10. ^ Die komplizierten Schachtanlagen und Hüttenwerke des Ruhrgebietes etwa vereinfachen sich zu den Werkstätten Nibelheims, die Anonymität des Kapitals, die Unsicherheit des Aktionärs enthüllt sich im verschleierten Tarnhelm. Die dämonische Kraft des Ringes, d. h. des kapitalistischen Macht- und Profitstrebens, durchdringt alle Beziehungen, löst alle Bindungen, Rechte und Sitten auf. Die von altersher herrschende Gewalten – hier heißen sie Götter – verstricken sich im kapitalistischen Gestrüpp, und die Welt wartet auf den Menschen. Auf den Menschen, der durch Verzicht auf Besitz und Gewinn die Kraft zur befreienden Tat findet und Götter und Zwerge ablöst.
  11. ^ Die Welt ist schlecht, grundschlecht, nur das Herz eines Freundes, nur die Träne eines Weibes kann sie aus ihrem Fluche erlösen [...] Sie gehört Alberich! Niemand anders! – Fort mit ihr!
  12. ^ Ich bin weit davon entfernt, mich an Wagner deutschtümelnd zu entzücken; denn er ist ebenso griechisch wie deutsch, ebenso asiatisch wie europäisch. Ein Werk wie der RING ist, was Ursprung, Wachstum und Vollendung angelangt, das einzige seiner Art in der Welt und vielleicht das rätselhafteste Kunstgebilde der letzten Jahrtausende.
  13. ^ Wagner hat, sein halbes Leben lang, an die Revolution geglaubt, wie nur irgendein Franzose an sie geglaubt hat. Er suchte nach ihr in den Runenschriften des Mythus, er glaubte in Siegfried den typischen Revolutionär zu finden. – „Woher stammt alles Unheil in der Welt?“ fragte sich Wagner. Von „alten Verträgen“; antwortete er, gleich allen Revolutions-Ideologen. Auf Deutsch: von Sitten, Gesetzen, Moralen, Institutionen, von Alledem, worauf die alte Welt, die alte Gesellschaft ruht.
  14. ^ Je mehr ich über dieses einzige, dieses wahrhafte Wunderwerk nachsinne, umso überwältigender fasst mich Staunen und stets wachsende Bewunderung des Riesengeistes, der es gottgleich geschaffen! – Glückliches Jahrhundert, das einen solchen Geist in seiner Mitte aufsteigen sah!
  15. ^ Only those of wider consciousness can follow it breathlessly, seeing in it the whole tragedy of human history and the whole horror of the dilemmas from which the world is shrinking today.
  16. ^ Es ist das Werk einer wahren Eruption von Talent und Genie, das zugleich tief ernste und berückende Werk eines ebenso seelenvollen wie vor Klugheit trunkenen Zauberers.
  17. '^ Wenn man diese Musik (Ring) wirklich so spielen könnte, wie Wagner sie hörte, müsste man sie verbieten – von Staats wegen; sie sprengt die Welt. Sie ist glühender Untergang.
  18. ^ Wer den Text nicht genau gelesen hat – einen klugen, tiefsinnigen, bewusst das Stabreimschema einsetzenden Text, der höchsten Respekt verdient und nicht den Spott derjenigen, die in Opern keineswegs nachdenken wollen – wer den Text nicht genau gelesen und sozusagen Wort für Wort begriffen hat, der wird in den Aufführungen des RINGs das tun, was nur die Rheintöchter dürfen, er wird „schwimmen“.
Fotnoter
  1. ^ Normal spilletid for Ragnarok er rundt fem timer.
  2. ^ Nordjyske Stiftstidende: «Bayreuth - ventelistene er flere år lange»[1]
  3. ^ Wagner lærte den 18-årige kongen å kjenne i 1864 etter noen vanskelige år, og kongen som ble hans største mesén og beundrer, hjalp ham finansielt resten av livet. En ytterligere stabiliserende faktor for Wagner var «asylet» han etablerte sammen med sin andre kone Cosima i Tribschen.
  4. ^ Opprinnelig skulle Siegfried og Brünnhilde redde de beseirede Nibelungene og settes inn som Wotans etterfølgere i Wallhall.
  5. ^ Asken Yggdrasil i norrøn mytologi.
  6. ^ Forstyrrelse av verdens orden på grunn av overmot eller kjedsomhet har sitt motsvar i Blaise Pascals erkjennelse «All menneskelig ulykke kommer av at menneskene ikke har forstand til å holde seg rolig i et værelse.»
  7. ^ Symbolikken er nærmest overtydelig: Menneskelige handlinger skader naturen.
  8. ^ Orkesterforspillet starter med svake kontrabasser; en brummende tone som overtas av fagotter og deretter av andre instrumenter, og et bølgende crescendo leder over i Rheingold-motivet.
  9. ^ Mange scener i Ringen utspiller seg til fjells. Wagner bodde nesten ti år i Zürich og var glad i Alpelandskapet. Han foretok flere fjellturer som ga ham inspirasjon til Ringen
  10. ^ For å understreke de arbeidende nibelungene bruker Wagner hammere og ambolter i orkesteret.
  11. ^ Handlingsforløpet viser at Wagner så for seg følgende skikt: de slavebundne nibelungene befinner seg under jordens overflate, menneskene og kjempene på jordoverflaten, og gudene på de «skyede topper» („wolkigen Höh’n“).
  12. ^ Alberichs forbannelse i Das Rheingold er et nøkkelsted i tetralogien.
  13. ^ Wieland Wagner betegnet Walhall som Wall Street![9]
  14. ^ I følge Cosima Wagners dagbok reflekterte Wagner over den meningsfylte avslutningen på das Rheingold kvelden før han døde.
  15. ^ Den nattlige affæren bærer frukter: Siegfried blir født, Siegmund og Sieglindes sønn, Wotans barnebarn
  16. ^ Denne kvinnen er Grimhild, Gunther og Guthrunes mor. Hennes «nibelungsønn» heter Hagen.
  17. ^ Wotans emosjonelle utbrudd i dialogen med Brünnhilde; Die Walküre, 2. akt
  18. ^ Det gamle må først ødelegges slik at noe nytt kan oppstå. Dette gjenspeiler Wagners intensjoner; han var en livslang «revolusjonær», se om hans skrift (de)Die Kunst und die Revolution.
  19. ^ Brünnhildes oppvåkning er en av de mest emosjonelle og sangteknisk krevende operascener som finnes; med en frisk sopran mot en sliten tenor.
  20. ^ Dette er Alberichs siste opptreden i Ringen, men han føler seg stadig sveket og ydmyket og fortsetter å trekke i trådene i bakgrunnen.
  21. ^ Hagens demoniske rop (glansnummer for en bass) i vekselsang med hirdmennene er det eneste store koret i Ringen
  22. ^ jfr Erlösung durch Liebe-motivet, se Nibelungenringen#Musikk
  23. ^ Jfr (en)Gresk kor
  24. ^ Legenden om Gibichungene, kong Gibichung og hans sønn kong Gunther som figurerer i Ringen er også omtalt i det latinske diktet Waltharius
  25. ^ Se også (de)Die Kunst und die Revolution og (de)Das Kunstwerk der Zukunft
  26. ^ Cosima var fortsatt gift med Hans von Bülow, så Isolde fikk av diskresjonshensyn hans navn.
  27. ^ Se også (de)Religion und Kunst
Referanser
  1. ^ Nordjyske Stiftstidende, torsdag 17. juli 2003, 3. seksjon, side 2.
  2. ^ Richard Wagner: Gesammelte Schriften und Dichtungen in 16 Bänden, bind 2; Leipzig 1907
  3. ^ a b Sven Friedrich, Brev til Theodor Uhlig november 1851, side 1007 og 1008
  4. ^ Sven Friedrich, Brev til Theodor Uhlig november 1851, side 970-1200
  5. ^ a b SNL
  6. ^ (de)Kronologisk Wagner-biografi
  7. ^ (de)Kronologien rundt «Ringens» tilblivelse
  8. ^ Oper und Drama; Richard Wagner: Gesammelte Schriften und Dichtungen in 16 Bänden, bind 3 og 4; Leipzig 1907
  9. ^ Antoine Golea, Gespräche mit Wieland Wagner. Salzburg, 1968
  10. ^ Sven Friedrich, se også (en)The Artwork of the Future
  11. ^ Robert Donington: Richard Wagners Ring des Nibelungen und seine Symbole; Stuttgart 1976
  12. ^ a b c Shaw: The Perfect Wagnerite
  13. ^ Theodor W. Adorno, Versuch über Wagner (s. 36-39)
  14. ^ Richard Wagner: Das Rheingold in Full Score. 1985: Dover Publications, Inc., New York.
  15. ^ Richard Wagner: Gesammelte Schriften und Dichtungen in 16 Bänden, bind 4; Leipzig 1907
  16. ^ Richard Wagner: Gesammelte Schriften und Dichtungen in 16 Bänden, bind 11; Leipzig 1907
  17. ^ Sitert i Dieter Borchmeyer: Richard Wagner, Ahasvers Wandlungen (side 523), Frankfurt 2002; ISBN 3-458-17135-5:
  18. ^ Brev til Franz Liszt 7. oktober 1854
  19. ^ Über Wagner, eine Anthologie; red. Nike Wagner: Reclam 1995
  20. ^ Friedrich Nietzsche: Der Fall Wagner!
  21. ^ Brev fra kong Ludwig til Wagner fra august 1876
  22. ^ Shaw: The Perfect Wagnerite: Avsnittet «Wagner as a revolutionary»
  23. ^ Sitat fra T. Manns tale Richard Wagner und der Ring des Nibelungen (1937) fra: Im Schatten Wagners, Thomas Mann uber Richard Wagner. Frankfurt 2005.
  24. ^ Horst Krüger: Bayreuther Szene in Ostwest-Passagen. München 1980.
  25. ^ Joachim Kaiser: Leben mit Wagner. München 1990.
  26. ^ Kortsen, Bjarne: Grieg the Writer. Bd. 2: Essays and Articles. Bergen: Editio norvegica 1972, s. 48-63
  27. ^ The Perfect Wagnerite
  28. ^ To Valhalla and back, av Anthony Holden, The Observer
  29. ^ Carpenter, Humphrey and Tolkien, Christopher (eds.) (1981). The Letters of J. R. R. Tolkien. Boston: Houghton Mifflin, #229. ISBN 0-395-31555-7.
  30. ^ «Author: Edward R. Haymes». Oral Tradition Journal. Center for Studies in Oral Tradition. 
  31. ^ Haymes, Edward R. (30. august 2009). «The Two Rings». 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Das Rheingold – bilder, video eller lyd
Commons Commons: Die Walküre – bilder, video eller lyd
Commons Commons: Siegfried – bilder, video eller lyd
Commons Commons: Götterdämmerung – bilder, video eller lyd